Det heftige året vinker farvel

De siste timene ebber ut av 2019, og de aller fleste vil bare løpe inn i 2020 med raketter i baken og hverandre i hendene.

Jeg også.

For makan til heftig år som 2019 har jeg ikke enda opplevd, og alt skulle skje på en gang som perler på ei snor. Noen sorte, og noen hvite perler.

Vi møtte 2019 med et sjokk 3 dager ut i det nye året. Hun som valgte å reise sin vei var så ung, og et nydelig lys ble slukket for alltid.

Måtte de vi mister for tidlig få hvile i fred, og måtte de stikke innom og passe på oss iblant.

I minnestunden kjøpte jeg en bolig. Jeg holdt på å bli gal av alle minnene i huset på Lykketoppen, der jeg banket løs på sofaen tvert jeg var alene, mens tårene vasket tankene altfor klare og tydelige. Jeg snakket til henne som om hun fortsatt var der, for hun hadde vært i alle rom.

Det ble en grusom start på året, og jeg greide ikke å glede meg over boligkjøp, men pakket i rent hysteri. Vi skulle snarest bort derfra, i en tid da jeg tenkte å bruke minst et halvt år på å finne det nye hjemmet vårt.

Ut av huset, inn i leiligheten, fikk jeg plutselig for meg at nå skulle det reises. Så vi reiste som pokker. Er det noe jeg kan så er det å rømme på hue og ræva bort fra alt som er fælt. 10åringen og jeg dro til Gran Canaria, og hvem tar med seg en 5åring alene til Mallorca? Jo, jeg.

Han måtte først bytte barnehage to ganger vel og merke, han er tøff den gutten. Først inn i nytt hjem, så på sykehuset pgr av uheldig hendelse i den nye barnehagen i sentrum, så til ny barnehage, før sydentur med crazy mama.

Så var det på tide å endre på hjemmet, og vi fikk stort tilskudd for å få bygget om boden og det ene soverommet til to soverom. Et til minsten og et til meg. Størstemann har fått en hel hybeldel av leiligheten som rom. MT byggteknikk rakk å bygge det grove av de to rommene før de tok juleferie, og innen 13.januar 2020 er rommene ferdig gjort og malt. Dette er snakk om firmaet som holder sine løfter og som utfører jobben langt over profesjonelt nivå. Jeg skulle ønske at året endte med dette.

Men det skulle ende med nok et selvmord. Det startet med et, og sluttet med et. Først ei jeg kjente godt, så en kjendis alle trodde de kjente.

Det gjør noe med deg. Du endrer deg når du sitter igjen her under stjernehimmelen og undrer deg. Du begynner å tenke over hvordan andre oppfatter deg. Hvordan du kan bidra for å glede andre. Og sakte men sikkert oppdager du at når du mener å være hyggelig, høres du mindre hyggelig ut. Så du fikser det. Du blir selvbevisst og mer forsiktig med hvordan du behandler folk.

Da barna var babyer smilte jeg så mye som mulig til dem, og tenkte over ansiktsmimikken min. De skulle jo speile mamman sin. I det jeg går inn i år 2020, har jeg begynt å skru tiden flere år tilbake, og jeg tenker nøye over hvor vennlig det er mulig å virke. Det var ikke meningen at jeg skulle slutte å smile til barna så mye som jeg gjorde, bare fordi de vokste seg større.

Alle behøver et smil. Og det skal de få. Det skal jeg gi.

Samme hvor mange forskjellige perler 2019 hadde å gi på et perlekjede akkurat stort nok til å bære, skal jeg smile så mye mer enn jeg gjorde i fjor. Skal jeg behandle gjestene våre enda bedre. Og spørre mange flere om det egentlig er sant at de har det bra.

Det koster ikke mye å bry seg, men det koster en hel avgrunn av et mareritt å se dem reise sin vei.

Godt nyttår skal det bli, fordi jeg tror vi alle kommer til å bry oss på mange kreative måter i 2020. Verden er ny. Hver dag. Så godt nyttår til deg og dine, fra oss her i Stjørdal.

 

Kan vi ikke snakke litt?

 

 

Kongeriket Norge gråter.

Sjokket synker sakte inn, og han har åpnet en stor dør. Kvittet seg med en altfor tung bør.

Vi spør oss selv. Hvordan kunne vi overse det igjen? Nok en gang har vi mistet et hjerte i vårt land, og denne gangen er det kongefamilien som trenger at vi stiller opp i en dyp og sort sorg uten flere ord. Tomt.

En vakkerskatt vi kjenner i himmelen som reiste sin vei for et år siden, valgte samme vei. Hvis du trykker på play over her, kan du høre “Fly away”, en av låtene hun hadde på en spotifyliste som hun kalte “Takk for alt”. Jeg så ikke listen før det var for sent og hun hadde takket for seg.

Og nå har hun og de andre der oppe tatt imot en ny skatt.

Selv om man ikke kjente Ari Behn, så visste de aller fleste hvem han var. Mange av oss outsidere kjente oss igjen i originaliteten og kunsten. Er det virkelig sånn at det er for sent nå? Har han virkelig reist, han også?

Hva kan vi nå gjøre for hverandre?

Jeg tar en viktig telefon. Ringer pappan til barna mine og lover at jeg som mamma er i forkant og at jeg ser på ham som viktig for ungene, og viktig for meg. Han kan snakke med meg hvis det skulle dukke opp mørke tider og tunge tanker. For alene er det ikke stort vi kan bære. Sammen kan vi derimot frakte så mye mer, på så mange måter.

Jeg vil være her for alle jeg kjenner. Vil ikke du? Er det ikke nok kulde og mørke i dette landet nå? Var det ikke stille nok fram til nå? Vi skulle lide i stillhet og ikke bry hverandre, triste som faen. Aldri snakke tabu og død, bare takke for vårt daglige brød. Holde munn i enhver samværstund, ja nei det er klart det er tøft men det går jo bra. Det var det de alle sa.

Være her for hverandre, ja det er klart vi revnende gjerne vil.

Noen ganger holder ikke det engang. Iblant kan du se at sorgtunge øyne nesten ikke makter å gråte, og at ordet “diagnose” ikke må snakkes om. For da brister det. Når det blir umulig å leve med et hode uten grenser, er det få som kan sette seg inn i hverdagen. Det starter de første 20 sekundene av dagen. 30 tanker på 20 sekunder, da er det allerede overfylt. Resten av dagen er for mye å takle.

Bokstaver på det, ja vi har mange bokstaver på det.

Og så sitter vi der alene og lytter til tankene. Hjernen er alene, javisst er den det. Alle er vi ensomme, i dét vi har 20 sekunder alene med hue.

Så før vi dømmer selvmord som egoistisk, må vi starte med å ikke forlange at andre skal leve for vår skyld. Hvis vi ønsker å ha dem her blant oss, må vi tine isen og varme hverandre i kulda. Vi må gjøre det vanlig å spørre hverandre flere ganger enn en; Hvordan går det? Er du sikker? Skal vi ikke snakke litt? Kan jeg ikke få bry meg litt om deg? For du betyr så mye for meg at det er viktig for meg at du har det allright. La meg høre. Vær så snill, la meg få høre om alle de 30 tankene som dundret deg rett ned i avgrunnen tidlig morgenstund da du skulle hatt gull i munn.

Kan vi ikke snakke litt sammen?

Jeg forstår mørket og jeg kjenner dets dype daler, siden jeg i i mine snart 40 år har levd 23 av de med bipolar 1. Hjernen kan være ekstrem, og jeg har respekt for diagnosen min. Den er ikke til å kødde med. Men jeg har valgt livet, samtidig som jeg har forståelse for at ikke alle makter det. Jeg kan gå i 2 år og være deprimert uten at jeg skjønner det. Sakte gir man opp, og slutter å gjøre det man likte så godt å gjøre. Bøkene støver ned for man gidder ikke å lese, maleriet du skulle male til venninna di står der uferdig og skammer seg. Skrivinga forsvant.

Men du sitter ikke og griner før psykiateren ber deg krysse av spørsmål. Depresjonstest. Lyset har brent ut, og til og med psykiateren kunne ikke se det. Man har vikar-lys til sånne tider. Liksomglimt i øynene. Livsglød som trollgull.

Vanesak.

For det kan være flaut å vise fram såre sider. Man vil værra en tøffing bad ass, ikke et offer.

Så man bærer og bærer, til det brister.

Kan vi ikke snakke om det?

La oss være åpne, vær så snill, for jeg føler ikke at det er noe tabu at jeg dealer med et kaoshode av en diagnotisert hjerne.

Jeg har flere ganger opplevd å bli møtt med brydd taushet i dét jeg har snakket åpent om bipolar. Men hos de fleste kan jeg både le og gråte av erfaringer med diagnosen.

Vi er så mange som daglig velger 30 nye valg for å holde ut. Håpet om bedre tider. Vikar-lys i øyene mens vi febrilsk prøver å støpe 100 nye lys. For vi vil ikke brenne ut sånn skikkelig. Vi jobber hardt for å se dere inn i øynene uten å skamme oss over en tilværelse som ikke helt passer inn i malen.

 

 

Se meg inn i øynene og fortell meg hvordan du egentlig har det om natten, skatten.

La meg ta del i livet ditt, og jeg skal gi deg en bit av hjertet mitt.

Finn fram ordene du leter etter nå, så skal jeg prøve å forstå.

Jeg vil ikke holde ut sorgen, hvis du velger å reise i morgen

så la meg være her for deg i dag, gå oss en tur; du og jeg i lag.

Snakke sammen, glemme skammen

Tråkke spor i nye stier, ikke være sånn at vi tier.

Det er hvem du er inni deg som betyr noe vennen min, jeg bryr meg ikke om utdannelsen din.

Kanskje du, som meg, er lei av fasader? Sånnt ytre skryt som bare skader.

Fortell meg det og la meg lære, hvordan jeg kan hjelpe deg å bære.

 

Jeg ser deg, så ikke gå fra meg.

 

Hvil i fred Ari Behn, jeg håper det er godt og varmt der du er nå. Jeg lover å gjøre mitt for å fyre opp i peisen i kulda her nede.

Stjernestøv, den usynlige julegaven

 

Lytt her

DU ER VIKTIG ♡

Ta vare på hvert sekund, hvert minutt og hver time, for plutselig er dagene som gikk, minner. Og mens dine kjære fortsatt er her; kjenn på varmen, se gløden i øynene på dem, og nyt det. Nyt det så lenge du kan, vær til stede i nuet sammen. For det er sant; dette øyeblikket er alt vi har, og alle de nuene var noensinne alt vi hadde.

Så går tiden, og skaper faser. Du får avstand i gave for å reise deg opp, tørke av deg støvet og komme deg til helsike videre. Stjernestøvet.

 

-“Helene? Helene? Du, hallo, det årna sæ. Det går fint.”

Jeg lukker øynene og hører nesten at du hvisker. Er så glad i stemmen din. Du hviskesynger. Øynene dine borer seg fast helt til jeg ser deg inn i dem.

Min venninnes vakkerskatt, diamanten som forsvant.

Det eneste jeg ville gitt mamman din i julegave i år, var deg. Trygg og glad hos henne. Nå er det du som passer på. Ja nå må du passe på oss alle her nede, mens vi roter rundt her på kula og søker svar her og der.

Det var julaften i går, hva er det der du er nå? Har dere dager? Timer? Minutter? Navn på hverandre? Og hvor er du? Er det sant som de sier; finnes det farger over there som vi mennesker aldri har sett?

 

“Helene. Det går bra. Det årna sæ. Pust.”

sa du.

Så grein jeg på den eldre nesa mi.

Jeg tenkte; hvem pokker er vel du til gå råd til ei som er gamlere enn deg? Jo visst pokker kunne du det. Først nå forstår jeg hvor mange liv klokere enn meg du var. Herregud så ung jeg var i forhold til alle livene du måtte ha levd.

Life took a turnaround, and then it shut down.

Plutselig var ingenting som det skulle bli. Du skulle sitte der og ligne på mamman din som vanlig, hver gang vi satt i stua hennes. Du skulle løpe rundt her i der nye hjemmet mitt og prøve kjolene mine. Sminke deg til du hadde dyprøde lepper og insistert på å bruke lilla strømpebukse til grå kjole. Synge. Danse. La pia di sovne sammen med gogutten min. Huff at det ikke ble sånn altså, det er så uendelig leit at jeg har ikke ord. Det er mørkt når sola mangler, og stille når fuglen med den vakreste tonen ikke synger mer.

Men jeg har reist meg, og gjør som du hadde villet; børstet av meg støvet og begynt å få lyst til å delta i det pumpende livet her nede igjen.

 

Her ligger jeg i badekaret og har ikke noen makt i det hele tatt. Kan ikke bringe deg tilbake in the gold november rain, for november er over og det er alle de andre månedene også.

 

“Helene. Hallo. Alt går fint te slutt. Æ lova dæ.”

 

Ok. Jeg stoler på deg. Nå vet du sikkert alt i hele universet, og jeg respekterer at hva angår deg, så var det hele tiden du som var sjefen. Alle er boss i sitt eget liv, og sånn er det bare.

 

Jeg ser en filmsnutt fra et år tilbake. Det er min sønn da han var 4 år og hadde pynta seg for lillepia di. I batmandrakt, nye sokker og ny hårsveis. “Hvem er kjæresten din da?” Spør jeg. Han svarer navnet på jentungen din. Noen timer senere hadde dere kommet på besøk igjen, og så sovnet småttisene i senga mi. Jeg tok bilder av dem fordi de så ut som to engler.

Skulle ønske jeg hadde tatt flere bilder av deg også, enn de få jeg har. Men sånn er det å børste av seg støvet; det er en del man må akseptere at man burde men ikke fikk gjort.

 

Sorte hull skapes av at hjerter som du dør. Men du bestemmer, jeg må respektere.

Hva om?

Hvis?

Jeg hadde pakket deg inn på julaften i fjor, og tatt vare på deg?

Gitt deg all trøst du behøvde og tørket alle de tunge tårene?

Hva om jeg hadde sett deg? Jeg så jo deg på julaften, hvorfor skjønte jeg det ikke? Det er så vanskelig å tilgi seg selv, fordi jeg så jo den bleke huden og det tomme blikket ditt. Hvorfor kunne jeg ikke brydd meg enda mer, i stedet for å ta som en selvfølge at du maktet å bære på alt du bar på?

 

Pakket deg inn i ullpledd og strøket deg over kinnene dine skulle jeg, og gitt deg i gave til mamman din.

 

Men jeg ser deg ikke lenger, så jeg hvisker stille en inderlig bønn til alle mine kjære om å holde ut tøffe tider. Om å ikke reise enda, for vi har så mye vi skal gjøre sammen, ikke sant. DU er så viktig for noen, sant. Akkurat DU er så innmari viktig for noen.

 

Noe av det mest fortvilende, vanskeligste i livet må være å akseptere det når andre drar sin vei.

 

Året etter du dro din vei har vært merkelig. Jeg sluttet å lese, sluttet å skrive, sluttet å ta sangtimer i hos sangpedagog, sluttet å male. Men nå har jeg bestemt meg for å slutte med det tullet det er å slutte med ting på den måten. I hear ya, dear.

 

Don’t you think that you need somebody?

Everybody needs somebody.

You’re not the only one.

Stardust.

 

Ave Maria, måtte du vokte over henne. Måtte hun få alt hun ønsket seg, hvor enn hun er nå. Gi henne all kjærlighet og hvile en sjel kan få. Amen.

 

Når de spør deg om du har det bra

Det er høytid, og for meg betyr det tid for å ta en titt på fasade og hva som skjuler seg bak den. Jeg møtte et nydelig menneske jeg kjente og var glad i, for aller siste gang på julaften i fjor. Innen januar var fylt noen få dager, var hun forsvunnet for evig og alltid. Derfor ønsker jeg å sette fokus på alle dere som kjemper usynlige kamper i skinnet av juletrær, engler og nisser.

Tøffere enn den tøffeste av dem alle

Tougher than the rest. She’s like Bruce allmighty; so damned tougher than the rest of them all Springsteens. Smiler og hilser god jul. Ler gjør hun også, høyest av alle. Vel, så var hun litt blek, men det er jo vinter og mangel på sol. Blikket var tomt, men hun var kanskje trøtt da.

Ingen vet at hun er på vei til en psykolog. Eller var det psykiater? Ja hvorfor skulle hun det? Ingen vet at der, hos psykiateren, skal fasaden få seg en høylydt knekk. Halveis i timen får psykiateren seg en overraskelse. Han trodde alt var ok. Hun virket i helt grei form.

En supergod skuespiller, det hadde hun jaggu blitt.

Men så var det tid for den forbanna testen med alle spørsmålene. Depresjon. Og da kan man bare ta av seg klovnemaska først som sist; det e bare å være ærlig jente. Dame.

Som isen på et lite tjern brister alt under føttene på henne, og hun kan ikke skjule noe. Ansiktet vrir seg i pinlige mimikker mens tårene fosser med seg sminke og salt. Banna! Psykiateren rister på hodet og sier det som sant er: Du skjuler det godt.

Ja jeg er vant til det, sier hun og smiler gjennom tårer.

En mester. Hun har blitt en mester på å være tougher than the rest. Så flink til å grine i dusjen. Så god på å gråte mens badekaret fylles opp. Men ikke etter alt vannet er fylt opp og stillheten fyller hele badet, da synger hun mens hun bader.

Psykiateren trodde ærlig talt at denne fasaden var nøyaktig det samme som skjulte seg på dypet. Nå som det rann over i skam og fortvilelse, skulle hun få hjelp.

Hjelp med alle disse styggingene på ryggen?

Ja takk. Det hadde vært noe det, for alt hun hadde prøvd hadde bare gjort dem enda styggere.

Har du det bra?

Hei du. Vet du hvor viktig det kan være for mange rundt deg å skjule alt det vonde? Hvor mange av dem som gråter i regnet og griner i dusjen? Å skjule mørket, fordi det er for dypt og vondt? Skammen på trammen. Den får for Guds skyld ikke komme inn, og ingen må høre at den banker på. Styggen. Det er styggen på ryggen.

…men sånn really; har du det bra?

Det finnes håp for alle. Jula er straks her, og der er muligheter, selv om du kanskje akkurat nå er jenta, gutten, hun, hen eller han som står og gråter i dusjen så ingen hører deg. Hvor lenge skal du skjule deg?

Jeg prøver å se deg. Og jeg vet hvor kjipt det er å briste sammen foran folk, og dessuten hvor viktig det er at isen faktisk ikke brister. At den brister foran psykiatere eller leger er jaggu ille nok, ikke sant.

Eller som når det er tomt for tårer.

Men jeg vil minne deg på noe, nå som tårene har tørket til irriterende salt:

Det finnes hjelp å få. Under isen, langt nedi tjernet, ligger en vilje til å leve videre. En trang til å lære å reise deg opp.

Så reis deg opp og bli med oss videre. Vi kan ikke se det på deg, så la oss fange et par tårer og begynne der.

Gå ikke for lenge, for du bærer ikke vekten av det til slutt.

Bli med, la oss bry oss om hverandre; som i: HAR DU DET BRA? NEI, SÅNN PÅ ORDENTLIG: Har du det bra?

For det er først når du tør å vise fram tårene dine at du et tougher than the rest 🎶🎵🎶

Det legen gjorde var uventet

 

 

En lege kan løfte deg opp, eller dytte deg ned. Ta deg på alvor eller gjøre deg til en bagatell. Se deg i øynene eller hypnotiseres av dataskjermen. Det finnes så mange forskjellige leger, og når dagen kommer at du virkelig trenger både et løft,  respekt og blikkontakt, da er det et ekte råskinn av en rå lege du behøver.

 

I det du reiser deg sakte, sikkert og rolig opp fra gjørmepytten på bakken, er det mye som skjer. Fra å være vant til å sette deg selv langt under alle og enhver, står du nå oppreist og likeverdig, mens du kniper med øynene for å se dem inn i både pupille og iris på en gang. Lyset er skarpt når man er vant til mørket.

Var det virkelig faktisk ikke sånn likevel, at de så ned på deg?

Tok du virkelig så feil omkring ditt eget bilde av selvet?

Å være sin egen verste fiende handler om veldig mye bortkastet tid. Og det er enormt slitsomt å alltid gå ut fra et selvskadende senter der det meste dreier seg om at folk umulig kan ha noe til overs for deg.

Nei, jeg er ikke den som sutrer og klager, og jeg går heller gjennom storm og uvær framfor å være til bry. Men denne gangen skjønte jeg ikke selv at jeg lå nede for telling. Moderat må det ha vært, for jeg greide å le og å reise, men alt var et sabla ork.

Så gikk det opp et lys for meg; jeg har jo bipolar. Kunne det være? Aha ja. Jeg måtte ha hjelp til å kave meg ut av denne gjørma. Så jeg bestilte time hos lege. Og gruet meg. For jeg liker ikke å vise svake sider, samme hvor sterkt det er å vise dem. Jeg forventet nærmest litt kjeft av legen min, og samme hvor urealistisk det er; siden legen min er verdens hyggeligste, ja så tenkte jeg sånn. Affirmasjoner foran speilet om å være glad i seg selv akkurat som man er, bare virket ikke lenger.

Det var bare det at jeg ikke manglet en eneste vitamin. Ikke feilte det meg noe annet heller, burde være frisk som en fisk. Og så hadde legen min aldri sett meg slik før, samt at jeg ikke orket å ikke gidde noe som helst lenger. Blodprøvene var altså ok, så det var ingen fysisk årsak til at jeg tråkket rundt i noe som minnet om sement som holdt på å størkne.

Rock bottom means only one way, you know. Get the hell up!

Men jeg kom meg ikke opp. Jeg satt fast i pust og pes i mange måneder.

Then fake it until ya make it, yolo, you know!

Men det funket ikke, det heller. Tvert imot. Det eneste som ga meg litt var joggeturene og det å kvitte seg med negative relasjoner som såret og irriterte mer enn jeg gadd å forholde meg til. Men til slutt tok en joggetur alle kreftene jeg hadde.

Jeg gjorde alt for å finne tilbake til energien, samtidig som jeg bare ville være usynlig, og gjemme meg.

Energi ble et fremmedord, og jeg hadde reist langt inn i kalde Narnia, forlengs bortgjemt i ei aller anna hule. Ikke ville jeg godta det heller, så jeg overså tegnene og prøvde å leve som vanlig. Bare enda mer krevende, med boligkjøp, flytting og to hardtreningsuker med sydenturer alene med barna.

Irritabel, treg, anpusten og med trang til å bare ligge horisontalt; jeg var så innmari lei av å ha det sånn der jeg satt hos legen min og ikke greide å holde igjen tårene mere.

Bæm, bæm, bæm, check, check, check; blodprøver her, ny medisin der og oppfølging hit og dit.

Nå sitter jeg her stolt og modig, mens jeg ser forskjellen på meg for en måned siden, og meg nå. Jeg mottar riktig behandling, og kjenner at det var det eneste rette for meg med en splitter ny vri. For legen tok grep og holdt fast på geniale tiltak.

Livet er allerede annerledes, og angst, bekymringer og lave tanker om meg selv har ristet av seg søla og vaier i vinden. Visst pokker er jeg verdt nok til å stoppe og hilse på folk, der jeg tidligere har skammet meg så mye at jeg har gjemt meg. Nei takk, jeg ønsket meg aldri noen sosial noia, det er bedre sånn som det er nå, hvilket kalles å gi litt mer eff.

Farger og lyder er tilbake. Jeg har begynt på sangøvelsene igjen, og endelig orker jeg å skrive oftere enn en gang i måneden. Jeg er mer tålmodig som mamma, og konsentrasjonen er i gang.

Det skulle bare en ting til, og det var å be legen om hjelp. Som du sikkert forstår har jeg en fantastisk lege, som ga meg både løft, respekt og blikkontakt. For ikke å snakke om ros for at jeg turde, og selv om det krevde alt jeg hadde av mot og krefter, så var det verdt det. Hun så meg, tok meg på alvor, og ga meg riktig behandling.

Flere har spurt etter bloggen dette året, blant annet om det går bra med den. Joda, bloggen har det helt sikkert fint. Mye bedre vil jeg tro, nå som den har fått lange pauser fra meg. Forbipolene er jo bare et sted der en bipper av en skrivenerd får skrevet når hun vil, gidder og føler for det.

Bloggen forbipolene er ord, og den har det fint. Men det anes som vanlig lite om bloggen’s framtid, og det som skjer det skjer. Jeg har fortsatt mye å fortelle dere, og så har jeg som vanlig ingen plan når det kommer til bloggingen framover. Men det meste av meg er tilbake, og da vet dere jo at det kan skje mye rart som ikke engang jeg vet på forhånd.

Akkurat nå må jeg bare prøve å venne meg til en helt ny verden, der jeg for aller første gang er åpen for at det kan hende folk faktisk liker meg. For det ble en automatisert vane å gå ut ifra at alle jeg møtte hadde et eller annet imot meg. Jeg er om mulig enda riktigere medisinert, og jeg kan ikke beskrive lettelsen, konsentrasjonen og energien. Joggeturene er lengre og smilene er ekte.

Forvrengte selvbilder er det bare å pælme i søpla. De er ikke engang verdt å selge på brukten, ikke sant. Hva skal vi med slikt? Jeg vet at det finnes mange der ute som har et like kraftig forvrengt selvbilde som jeg lenge har levd med. Alltid, by the way. Og da hjelper det ikke samme hvor mye man fortvilet jobber for å psyke opp seg selv; et forvrengt selvbilde har for mange muskler til å fighte mot, og er et stabeist når det kommer til overtaling og forhandling.

Kanskje har du en lege som meg. Å prioritere en time hos en god lege kan endre livet ditt drastisk, for noen leger har mange geniale bæm bæm bæm’s å komme med i form av tiltak.

Sola gliser over åsen. Inni hjertet mitt. Det er til å grine av glede over, og jeg føler meg som verdens heldigste mamma. En mamma som mest sannsynlig ikke kommer til å gå rundt og huffe og irritere seg femti ganger i dag. Det er stille i hue. Jeg har fått fred, og min lille familie har fått et nytt liv. 10åringen er ute og jakter pokemons med en kompis som skal ligge over her i natt, mens 5åringen pusler på hybeldelen av kåken. Han skal også ha overnatting av en kompis. Det betyr ekstra matlaging, rydding og vasking på meg, og det gidder jeg. For oppe i topplokket mitt er det ikke lenger kaos med alt på en gang. Jeg er i stand til å gjøre og tenke på en ting om gangen.

Det er ok, alt er greit.

For jeg har en fastlege som gjør jobben sin.

Og har du ikke det, så er det bare å bytte 😉

 

 

 

Alveskospor i mørkekulda

 

 

 

Vi er midt i den mørke delen av året. Det er nå det er lett for mange å liste seg ut av denne verden usett. Og vi ser ikke bildene av dem når vi lukker øynene, før det er for sent.

Ta vare på hverandre nå. Prøv å forstå. Ikke dømme, men husk at alle du møter kan ha så mye å lære deg. Åpne blikket og se dem. Lytt til dem og glem deg selv for en stund. Det du sier er kun gjentakelser av hva du har lært, sies det. Mens det er når du lytter at du lærer.

La meg varme deg i mørkekulda med et himmelsk trønderdikt. For hun var magisk, og jeg skjønte ikke før det var for sent og klokkene sang, at jeg hadde lært mer enn rett og vrang.

 

Alvesko

 

Kjære pia, har du det bra?

E det sånn som dem sa?

Dainnse alvan med dæ no,

og sang dem for dæ da du dro?

 

Det e formiddag her nede,

nok en dag uten dæ til stede.

Men det vet du vel, for no vet du alt,

fra pepper og nellik te sukker og salt.

 

Guttan har blitt stor,

og æ e fortsatt stolt mor.

Værtfall e dem større enn den gang

minsten satt på ditt fang.

Æ prate en del med mamman din,

hu tør å dele tåran sin.

 

Et år, det e itj leng,

og det går itj an å fortreng

at no e det alvor og ei tom tid

med sørgelig førjulstrid.

 

Kan du hæls pappan min,

og gi han et glass vin?

Så kan dåkk snakk om oss her nede på kula

og gjerne hjelp oss gjennom jula.

 

Det e ikke farlig å gråte så andre ser,

det lært æ av mamman din nede her.

Vi tåle å vis savnet etter dåkk vi har mista,

Det handle om kor høyt vi legg lista.

 

Men en ting ska du vit, min venn.

Æ e nødt te å møt dæ igjen.

Det kunn itj vær siste gang

at du nynna en vakker sang?

Møt mæ igjen i drømmeland,

bare en gang te, hvis du kan?

 

Tilgi mæ for at æ va ung,

Yngre enn sorgen din så tung.

Æ skulle sett det på på juleaften i fjor,

du va i ferd med å forlate moder jord.

 

Syng for oss, syng for oss no

mens du danse i alvesko.

Det e bare et år sia,

Og vi savne dæ sånn, fine pia.

 

Skrevet av forbipolene, midt i desember 2019.

 

Hun hadde alvekort og de var så fine. Var så glade i alver, og hun var så ung. Øynene kunne stråle mot deg som helbredende soler med masse d-vitaminer i.

Nå er hun med alvene sine på et sted med flere farger enn vi har her. For hun trengte flere farger. Dette stedet ble for trist og grått, og vinteren for lang.

Det gikk ikke an å miste henne. For mammaen hennes som har større hjerte enn universet er, som sitter igjen på dette stedet uten farger.

Ja, vi hadde farger en gang i tida. Alvepia var den eneste som spradet rundt her og ga oss alle fargene hun hadde å gi. Og mer til. Arvet gullhjertet av mamman sin, og ga mer enn hun hadde til seg selv.

Det er en ny dag her nede. Jeg skal fylle opp badekaret. Det samme badekaret hun lå i, i fjor. Hun sang til musikk, og så pyntet hun seg og dro ut for å være sammen med de andre ungdommene. Jeg ble hjemme med barna, og leste ei bok på sofaen etter de hadde sovna. Ei lita tulle med lyse krøller og en forelska guttunge som smilte i søvne.

Lite ante jeg om at hun hadde sunget på et av de siste versene der nede på badet mitt. Hun hadde nøyaktig en måned igjen å leve. Og vi andre hadde mer hastverk enn vi visste.

Hun skulle komme og låne et rom i det nye hjemmet vårt, straks jeg fikk flyttet fra Lykketoppen. Vi skulle ta med badekaret og så skulle hun synge og bade mer, mens jeg skulle passe barna.

Jeg tenker på det. Det og snøen ute. At snøen som lavet ned i fjor, den husker jeg godt. Kulda. Snøen fordi jeg jogget i den på kunstgressbanen da hun ringte. Kulda fordi hun frøs da vi gikk fra kinoen.

Jeg tar meg i å kjenne hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk kjenne datteren til min venninne den lille tida hun var her. For ei solstråle. Og aldri trodde jeg hverken at dagene som gikk var livet, eller at jeg skulle lære så innmari mye av ei som var så veldig ung. Men så gammel til sinns.

La oss gjenta: Ta vare på hverandre nå. Prøv å forstå. Ikke dømme, men husk at alle du møter kan ha så mye å lære deg. Åpne blikket og se dem, lytt til dem og glem deg selv for en stund. Det du sier er kun gjentakelser av hva du har lært, sies det. Mens det er når du lytter at du lærer.

Grenser behøver ikke å være avvisning.

Høye murer betyr ikke alltid krig.

Det som ser ut som irritasjon, kan være dype daler av depresjon. Så ikke snu deg vekk. Tør å møte det blikket og lytte til den store tunge sannheten. Før de tar den med seg og legger ut på sin siste reise. Vi må tørre dette, og vi må lære oss å snakke om det, hvis vi vil gjøre denne kula til et mer fargerikt sted å være. Sammen. Alle. Sammen.

Fredelig og varm førjulstid fra forbipolene. Helene & co.

 

Julestri, eller ta helt fri?

 

 

…og på en to tre så var de vekk vekk vekk. Men i det nissefar gjør et lite hopp, skal du huske på at det er ikke alle det er synd på, som du trodde det var synd på, i det jula ringes inn 🕯

 

Jeg ser du stresser rundt med hodet fullt av ribbesvor, nisser, juletrepynt, juletre og pakkesendinger, mens du prøver å løpe i mål. I see you, but you don’t see me. Jeg husker da jeg selv peste mot pinnekjøtt og svor i fjor, med øynene på stilk, ørene fulle av julebomull og munnen klemt sammen som en fortvilt strek. Hadde jeg bare visst da, det jeg har skjønt nå.

Før du leser videre: Jeg har respekt for at ikke alle er like heldige som meg. Desverre er julen for mange ei tung og trist tid. Dette gjelder ikke meg, og jeg er klar over hvor heldig jeg er.

Men sånn er det. Legg bort din medlidenhet er du snill, i det jeg nå skal fortelle deg sannheten: Jeg har barnefri i år, jeg. Ingen å steke ribba svart til, og ingen å imponere med julenisse og hele pakka. Med orden på hvem de fikk alle pakka fra, og alt det der du vet. På julaften i år har jeg i utgangspunktet kun meg selv å tenke på. Midt i romjula kommer guttebassene mine hjem ått a mor, og da skal vi kose oss med pakker og etterhvert nyttårsparty kids way.

Tilbake til julaften.

Du ser for deg grandis og tårer sikkert, ja jeg skjønner det. Men det er virkelig ikke synd på meg, jeg vasser i tilbud og alternativ.

Først tenkte vi oss til Spania et eller annet sted, på juletur, en liten gjeng med trøndertullinger stalking restplass.no. Så fant vi ut at vi venter med sydenturen til nyåret. Vi satser på ei original jul her i Norge heller. Eller jeg kunne endt opp hos ei venninne i Steinkjer. To andre flotte personer har også barnefri her i byen, og vi spekulerte på om vi ikke skulle hjelpe til på “Jul for alle”. Det er fortsatt like spennende hva vi ender opp med. Julematen har vi strengt tatt egentlig lyst til å slippe å lage selv, og vi har barnslig mange idéer om alt vi voksne kan finne på uten barna på julaften.

Så sitter jeg her og nyter 2.desember, mens jeg synder uten en eneste stake eller stjerne i vinduskarmene. Det er så deilig å være her, for den eneste julepynten vi har er en liten rampenisse inne på hybeldelen. Vi bor for det meste inne på hybelen mens MT Byggteknikk er i gang med å bygge om boden og soverommet til to soverom ute i leiligheten. Rampenissen er ny av året, ja for i fjor var jeg for stressa til å se slikt i butikkene, der jeg føk hit og dit som en panikkslagen Jerry med Tom etter seg, for å “rekke jula”.

Barna spiste opp hele sjokoladekalenderen, så jeg investerte 20 kr til to nye. I dag spiste 5åringen opp kalender nr to. Jeg lo og fikk minner fra min egen barndom, da jeg også spiste opp alle 24 lukene. Sånn er det å være liten tassi, og hvem talte nå ned 24 dager i forkant av 5årsdagen hans i år?

For første gang har jeg en snikende og ekte julestemning inni meg. Jeg ser fram til å smelte sugar og bygge det knuste pepperkakehuset jeg kjøpte på Rema 1000 her om dagen. I fjor ble det bare rammel, det pepperkakehuset. Eller var det i forifjor? Jeg husker ikke engang om jeg laget noe pepperkakehus i fjor. I år skal jeg være kreativ sammen med glade barn. Og blir det lille huset rammel så blir det iallefall ikke et stressa slags rammel.

Noen julegaver har jeg kjøpt også. Men jeg koser meg med handelen og pakker inn når jeg faktisk har lyst.

Når jeg skal pynte litt vet jeg ikke, men jeg kan jeg ikke helt se noen grunn til å pynte til jul i den delen av leiligheten som funker som anleggsområde nå. Eller gidde tanken på å lete etter julepappeska langt baki uteboden. Den skal jeg lete fram når JEG med glede får lyst til å pynte til jul. På “obligatoriske” 1.desember lå jeg i storsenga på hybeldelen og så på Handmaid’s tale, så da var jeg desverre opptatt. Det er viktigst å kose seg mens de fleste andre har det travelt med julestri, har jeg lært nå.

Jul, du er fortsatt 22 dager unna. Og sorry at jeg knuser ditt behov for å ha et juleoffer du kan synes synd på, men hvis jeg ikke hadde andre planer så hadde jeg nok kosa meg gløgg alene på julaften. Ja, jeg skrev kosa meg. Tenk å få med seg alle filmene og julefreden på julaften som aldri før, uten å fyke hit og dit for å rekke over all matlaginga, bordpyntinga og siste innspurt? Eller uten at andre stresser rundt omkring deg.

Og på en to tre så var de vekk vekk vekk. Nå står jeg alene. Uten å være alene i det hele tatt. En voksen’s drømmejul.

Det er ikke meg det er synd på. Men jeg innrømmer at jeg synes litt synd på deg der du nesten pådrar deg ambulansetur fordi du stresser sånn for å rekke Jesus sin bursdag. Ta det med ro nå, Jesus tilgir deg han vettu, og de tre vise menn ville fortalt deg at julaften ikke er et tog du skal nå. Julaften kommer, du skal gjennom den dagen som alle andre, og så kommer neste dag.

Hei hå nå er det snart jul igjen, og i år blir den spennende og spesiell for min del! Jeg kommer til å utnytte friheten med barnefria, foran å falle for julestria, og på veien dit er jeg i ferd med å fatte hvordan jeg skal gjøre det alle november’ne og alle desember’ne resten av mitt liv: jeg skal slappe av så mye jeg kan. Også de årene jeg har barna julaften. For å gi dem den freden og roen de ønsker seg innerst inne, skal jeg sørge for å aldri mer la meg påvirke av normer og regler for pynting, gavehandel, datoer for ditt og datoer for datt. Det er snakk om en dato i året, og nå har jeg skjønt det!

Det handler om å tenke sjæl, slappe av, pynte når en har lyst, handle gaver når det passer seg sånn, skrive alt ned på et ark og la det ordne seg i fred, ro og harmoni.

Som du sikkert har skjønt dropper jeg pakkekalendere i år. Det er ikke fordi jeg er helt imot det. Det er fordi jeg ikke gadd. Barna har det fint, og jeg slipper alt småtteri og ræl i hjemmet i form av 24 nye små tingetang. Jada, I hear you. “Man kan gi dem sokker og truser i kalenderen”. Hear me out: dem trenger ikke flere sokker og truser. Jeg ville kun ha sjokkiskalender da jeg var lita pie, og forbandt ikke jula med sokker og truser. Nå er det på tide å smelte sukker og klabbe sammen pepperkakehus. Fordi nå har jeg faktisk lyst til det. Minsten kommer til å bli så glad.

Ha ei god førjulstid. Finn kjernen i orkanen og sett rompa di der. Pust. Det er bare en dato. En dato som kommer og som kommer til å gå etterpå.

Og husk å unne meg fri foran julestri, heller enn å synes synd i meg. Jeg gleder meg, og det kommer til å bli one hellowa crazy freedom christmas eve  😉🤸‍♀️😉🎅😉🤸‍♀️😉