Vi er midt i den mørke delen av året. Det er nå det er lett for mange å liste seg ut av denne verden usett. Og vi ser ikke bildene av dem når vi lukker øynene, før det er for sent.

Ta vare på hverandre nå. Prøv å forstå. Ikke dømme, men husk at alle du møter kan ha så mye å lære deg. Åpne blikket og se dem. Lytt til dem og glem deg selv for en stund. Det du sier er kun gjentakelser av hva du har lært, sies det. Mens det er når du lytter at du lærer.

La meg varme deg i mørkekulda med et himmelsk trønderdikt. For hun var magisk, og jeg skjønte ikke før det var for sent og klokkene sang, at jeg hadde lært mer enn rett og vrang.

 

Alvesko

 

Kjære pia, har du det bra?

E det sånn som dem sa?

Dainnse alvan med dæ no,

og sang dem for dæ da du dro?

 

Det e formiddag her nede,

nok en dag uten dæ til stede.

Men det vet du vel, for no vet du alt,

fra pepper og nellik te sukker og salt.

 

Guttan har blitt stor,

og æ e fortsatt stolt mor.

Værtfall e dem større enn den gang

minsten satt på ditt fang.

Æ prate en del med mamman din,

hu tør å dele tåran sin.

 

Et år, det e itj leng,

og det går itj an å fortreng

at no e det alvor og ei tom tid

med sørgelig førjulstrid.

 

Kan du hæls pappan min,

og gi han et glass vin?

Så kan dåkk snakk om oss her nede på kula

og gjerne hjelp oss gjennom jula.

 

Det e ikke farlig å gråte så andre ser,

det lært æ av mamman din nede her.

Vi tåle å vis savnet etter dåkk vi har mista,

Det handle om kor høyt vi legg lista.

 

Men en ting ska du vit, min venn.

Æ e nødt te å møt dæ igjen.

Det kunn itj vær siste gang

at du nynna en vakker sang?

Møt mæ igjen i drømmeland,

bare en gang te, hvis du kan?

 

Tilgi mæ for at æ va ung,

Yngre enn sorgen din så tung.

Æ skulle sett det på på juleaften i fjor,

du va i ferd med å forlate moder jord.

 

Syng for oss, syng for oss no

mens du danse i alvesko.

Det e bare et år sia,

Og vi savne dæ sånn, fine pia.

 

Skrevet av forbipolene, midt i desember 2019.

 

Hun hadde alvekort og de var så fine. Var så glade i alver, og hun var så ung. Øynene kunne stråle mot deg som helbredende soler med masse d-vitaminer i.

Nå er hun med alvene sine på et sted med flere farger enn vi har her. For hun trengte flere farger. Dette stedet ble for trist og grått, og vinteren for lang.

Det gikk ikke an å miste henne. For mammaen hennes som har større hjerte enn universet er, som sitter igjen på dette stedet uten farger.

Ja, vi hadde farger en gang i tida. Alvepia var den eneste som spradet rundt her og ga oss alle fargene hun hadde å gi. Og mer til. Arvet gullhjertet av mamman sin, og ga mer enn hun hadde til seg selv.

Det er en ny dag her nede. Jeg skal fylle opp badekaret. Det samme badekaret hun lå i, i fjor. Hun sang til musikk, og så pyntet hun seg og dro ut for å være sammen med de andre ungdommene. Jeg ble hjemme med barna, og leste ei bok på sofaen etter de hadde sovna. Ei lita tulle med lyse krøller og en forelska guttunge som smilte i søvne.

Lite ante jeg om at hun hadde sunget på et av de siste versene der nede på badet mitt. Hun hadde nøyaktig en måned igjen å leve. Og vi andre hadde mer hastverk enn vi visste.

Hun skulle komme og låne et rom i det nye hjemmet vårt, straks jeg fikk flyttet fra Lykketoppen. Vi skulle ta med badekaret og så skulle hun synge og bade mer, mens jeg skulle passe barna.

Jeg tenker på det. Det og snøen ute. At snøen som lavet ned i fjor, den husker jeg godt. Kulda. Snøen fordi jeg jogget i den på kunstgressbanen da hun ringte. Kulda fordi hun frøs da vi gikk fra kinoen.

Jeg tar meg i å kjenne hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk kjenne datteren til min venninne den lille tida hun var her. For ei solstråle. Og aldri trodde jeg hverken at dagene som gikk var livet, eller at jeg skulle lære så innmari mye av ei som var så veldig ung. Men så gammel til sinns.

La oss gjenta: Ta vare på hverandre nå. Prøv å forstå. Ikke dømme, men husk at alle du møter kan ha så mye å lære deg. Åpne blikket og se dem, lytt til dem og glem deg selv for en stund. Det du sier er kun gjentakelser av hva du har lært, sies det. Mens det er når du lytter at du lærer.

Grenser behøver ikke å være avvisning.

Høye murer betyr ikke alltid krig.

Det som ser ut som irritasjon, kan være dype daler av depresjon. Så ikke snu deg vekk. Tør å møte det blikket og lytte til den store tunge sannheten. Før de tar den med seg og legger ut på sin siste reise. Vi må tørre dette, og vi må lære oss å snakke om det, hvis vi vil gjøre denne kula til et mer fargerikt sted å være. Sammen. Alle. Sammen.

Fredelig og varm førjulstid fra forbipolene. Helene & co.