Jeg bruker ikke å bli starstrucked, men i natt ble jeg nesten det. For dette er dama alle menn faller som fluer for. Dette er snuppa de får prestasjonsangst av.
Vel. Jeg kom meg hverken til Trondheim by eller til hippiene oppi skauen. Hvordan skulle jeg få til det når det var så gøy på Bamses?
Kjekke bartendere som ikke skjønner selv hvor flotte de er, lesere som vil prate om bloggen, venner og nye bekjentskaper. Gode gamle Bamses pub!
Det finnes ingen større rikdom enn mennesker du kan bli glad i. I går møtte jeg Angelina Jolie’s tro kopi, Aina. Vi hadde det skikkelig gøy, og jeg kjenner at henne må jeg bare bli bedre kjent med.
Anna på bildet under, var klin edru, for hun hadde barn å komme hjem til. Baby til og med! BABY! Grattis Anna!
Tips til dere lesere: Bring a høytaler, og lag party på do.
Thinkaboutit: dere er jo som regel samla på do anyway. Hva med å rocke litt til Milfs og danse til aint your mama i samme slengen?
Linselus, sus og dus.
America america
Bamse’s pub har sin egen bamse, nemlig Stig (bildet under) Han var selv med på festivas i går.
Ja det er noe med det. Å bare være sammen med andre voksne. Å vite at barna har det helt fint, og gå ut og lufte hårstrå / slå ut håret / hairspray queene litt / ….whatever!
Late night – pozing:
Dagen derpå – pozing:
Hva gjør DU når du skal slå ut håret, spraye på hairspray og lufte deg selv og vingene dine?
Han hadde 30årsdag i går, og trodde ingen kom på besøk til ham på den store dagen. Bare sin mor og svigerforeldrene skulle komme og grille litt. Ellers ingen. I virkeligheten var vi 30 stykk hemmelighetsfulle gjester som han ikke visste noe om. Hans kone Astrid, min ellers så ærlige og verdens beste svigerinne, løy i vei til Hans Even om folk som skulle til syden og alle som ellers var bortreist.
Jeg lar brodern fortelle om den store dagen sin selv. Dette er gårdagens facebookstatus fra Hans Even:
Min bror ble kjempeglad, og gliste bare mer og mer for hver eneste gjest som dukket opp.
Sjekk denne spreke dama, hun heter Anna Helene, og er kollega av Astrid. Makan til fresh dame skal man lete lenge etter. Med selveste Smileyine i armen og greier 😉
Jeg vet du var bittelitt nedfor før den store dagen din, broder.. Ikke rart det nei. Skulle virkelig ingen andre enn mamma og svigers komme? 🙁
Men så: 🙂
…og så: 🙂 🙂 🙂
Ja dette var skikkelig gøy! Trodde du VIRKELIG vi skulle SVIKTE sånn en mega KJERNEKAR på 30årsdagen din??
Nånei du. Vi er litt for glad i deg til det!
“A lot ie’ måtte vi selvfølgelig ta også!
Har vi ny rec? Oh yeah, aldri hatt SÅ mange ansikter med på en alotie nei 😉
Kjære svigerinne.
Du ruler! Tenk å fikse surpriseparty for brodern rett etter dere kom hjem fra ferie. Apropos dette: Tenker du noensinne på deg selv? Jeg vet såpass, at sist du for en gangs skyld skulle ta deg et femminutt med kaffe, fant du stua full av kumøkk fordi hunden Tara hadde vært på ferde. Alltid er det noe du har å gjøre. Og du klager ikke. Nånei, ikke et eneste sutreord fra din munn. Tusen takk for at du gjør min lillebror lykkelig. Med den spreke kroppen din har du båret fram og gitt ham 3 skjønne små herligste, og nå gjør du alt for et godt og varmt hjem som du elsker og setter høyt. Sammen med min arbeidssomme og flittige bror, lager dere eldorado for mine heldige tantebarn. Dere inspirerer ikke bare, dere rocker villt! Jeg er stolt av dere!
Hans Even! GRATTIS OG VELKOMMEN OVER I 30ÅRA, fra nå av blir du bare yngre og yngre mann, I bet you!
Kooooos fra Solsiden, solbrillene, Trondheim og meg.
Hvordan bygger man seg opp etter den traumen det kan være å bli utsatt for en relasjon preget av at den andre parten har hatt psykopatisk atferd? Man er fri. Men man føler seg fengslet og låst inne. Forlatt av et menneske som tok nøklene og all form for egenverd med seg.
Det som er viktig nå, er at du holder deg unna psykopaten. Dette mennesket trenger heller ikke din sympati, må du huske. Selv om Stockholmssyndromet er en misforståelse dersom man studerer det nærmere i dokumentarer omkring jenta som ble holdt som gissel i Kredittbanken på Norrmalmstorg i Stockholm i 1973, er det noe i begrepet. Det som skjedde disse seks dagene og etterpå, var egentlig noe annet enn tidligere hevdet.
Likevel ER det NOE i begrepet.
Du føler sympati med en som gjorde deg vondt. Det er en fase i denne type sorg, og vil gå over til noe annet. Da er viktig å prøve å tilgi, når fase bitterhet og hat dukker opp Du kommer ingen vei med å bli bitter. Og du tilgir for din egen del. Du trenger ikke engang hilse på mennesket i din tilgivelse. Du kan tilgi for din egen fred i sinn og hjerte, og samtidig ignorere på høyt nivå.
For nå handler det ikke om psykopaten lenger. Du har gjort noe så genialt som å kutte kontakt. Kanskje er du en empat i tillegg, hvilket gjorde relasjonen med en psykopat enda mer utfordrende. Nå er det DEG det handler om. Hva nå?
I opp til 2 år etter dette relasjonsbruddet, er du å betrakte som en god gammel cd-spiller. Du er Cd-spilleren, og hjernen din er Cd-plata. Det er bare det at det er dype hakk i den forbanna plata. Noe så trist og forferdelig utfordrende som hakk i plata. Dessuten står den på repeat. Det er som om hjernen vil sørge for at du ikke glemmer all psykiske trakasseringen, fysiske volden og den generelle, intense undertrykkingen som har pågått over tid. Hos undertegnede pågikk det i 3 års samboerskap. Det laget dype nok hakk i plata. Og ikke visste jeg hvordan jeg skulle trykke på stopp og sette på neste cd-plate.
Det vet jeg nå. Og jeg vil veldig gjerne dele det med deg.
For. Er det mulig å bli seg selv igjen? Nei aldri den du var. En bedre, friskere og klokere utgave ja, men du må lage deg ny plattform. En trygg plattform der du aksepterer det faktum at du trenger tid for å lege sår og med tiden lærer deg å leve med indre uro og en krenket selvtillit.
Det kan hende du sliter med grusomme mareritt, fordi redselen og fortvilelsen over å måtte gå gjennom det samme, stikker dypt ned i bevisstheten og trenger seg ned til underbevisstheten. Du våkner svett, angstpreget og utmattet.
Ta en dusj og prøv å gråte. Tårer helbreder. Forsikre deg selv om at disse marerittene med tiden vil omgjøres til vakre drømmer. Jeg lover deg at hvis du gir det tålmodig tid, vil du komme frem dit.
Sett deg ned, og legg håndflatene sammen. Du er hel. Du er her. Nå skal du forsikre deg selv om følgende faktum: Dette er en tunnell. Og alle tunneller har en ende. Hvis ikke var det ikke en tunnell, men en hule. Det er SANT at dette er en tunnell, og du er nærmere lyset på andre enden enn du tror.
Du tror det er svakhet du kjenner nå. Men det er ditt sinn og din kropp som jobber så intenst med å fordøye og bearbeide traumer og andre kjipe minner, at du kjenner deg utmattet. Hold ut, det er en fase. Og det kommer til å blekne som arr. Hvis noen sa til deg nå at det er i motbakke det går oppover, og at motgang gjør sterk, ville du blitt forbauset og nærmest trodd at der ikke gjelder deg. Men du vil se det tydelig om noen år.
En nedpsyket person kan ha mistet alt perspektiv og oversikt hva angår seg selv, sin stil, sine meninger og tilliten til sin evne til å ta viktige avgjørelser. Alt må trenes opp igjen. Her kommer en liste over mine råd til deg:
– Ønske du fortgang i prosessen med å bygge deg sterk og stødig, bør du ikke undervurdere fysisk trening. Det kan føles som et utfordrende helvete å melde seg på og møte opp på en eller annen treningsform innen selvforsvar når man bærer på skår av knust selvtillit og pigger vendt ut. Men husk at de fleste har liknende grunner til å lære seg selvforsvar. Meld deg på Tar kwon do, kickboksing eller judo. Hvis du vil utfordre deg selv i flere retninger, hva med Capoeira? Kjør på med kondistrening og styrketrening på et treningssenter, eller jogg til musikk og tren styrke hjemme. Hver uke, kom igjen, dette er ren medisin i serumform.
….hjernen trener samtidig, den også.
– Lær deg om affirmasjoner. Skaff deg følgende bøker og kjør på med affirmasjoner i speil og på papir : Dr Wayne W Dyer med “Elsk deg selv” og Louise L. Hay med “Du kan helbrede deg selv”. Hvis du sliter med nikotin: Allen Carr med “Endelig ikke røyker” (Dette er ikke et sponset innlegg.)
-Hvis du må snakke ut om det, (noe jeg regner med at du ikke gidder helt, siden du har alt på repeat fra før) sørg for at det ikke blir ny repeat. Det trenger ikke være sunt å snakke om, og gjennoppleve, traumer om og om igjen.
-Aksepter tilstanden. Dette kan ta år.
-Gå i butikker og se på klær. Har du sosial angst, dra til en stor by og gjem deg i mengden. Det er viktig for ditt eget velvære og korrekte selvbilde at du finner tilbake til din egen stil, og utvikler den videre på din måte. Noe av det første man mister, er troen på sin egen bedømmelsesevne, og dette vil vise seg på klær og hår. Man mister seg selv. Nå skal du finne deg selv som den du er nå. Du er annerledes, og du kan godt se på det som positivt.
-Den eksamen du nå har bestått, har handlet om liv og død. Og du overlevde. Gi deg selv premier. Det trenger ikke være ting som koster. Det kan være gratis opplevelser som er behagelig.
– Hva angår hakket på plata er det for tidlig etter kun noen måneder å forvente at du greier å skifte ut hele cdplata. Skru over på radio. Distraher og avled deg selv. Tvert du er tilbake i fortidens vonde minner og tankene surrer og går om og om igjen; gå til et annet rom. Gå ut. Syng en sang. Gå til speilet og si: DU ER RÅ ASS! Ring noen og prat om vær og vind. Avled hel forbanna hakkete plata, og skru på DIN radio!
Tro på at selvtilliten vil kunne vekkes til live igjen.
Bli glad i deg selv. Du trenger DEG nå, og din egen kjærlighet. Hvis ikke vil ikke ting bli som du ønsker. Elsk deg selv akkurat som du er. Lær deg dette med å bli glad i deg selv.
Du trenger ingen annen omsorg enn din egen kjærlighet. Derfor må du vær din egen beste venn nå, og begynne å snakke positivt til deg selv.
Du skal opp. Fram. Du skal ha det godt og fredelig inni deg. Det er målet ditt nå.
Og det handler om DEG. Så sett grenser, og kjør på DIN EGEN VEI.
Jeg hopper av glede, og ikke bare danser, men spiller luftgitar i dusjen. Gliser og smiler om kapp, og heavy heavy jeje ruller nesten rundt på gulvet og triller ned trappa.
For i dag er en slik dag, der jeg kjenner på lykke som ikke kan kjøpes for penger. Rikdom i hjertet og hoppalopp i hjertet. Alt er supert nå. Alt er bra!
I tillegg til hemmeligheten min, er det sånn en lovely day I say! Begge barna skal være hos meg til i morgen, og i helga skal begge barna være hos superpappan sin. Da blir det faderullandei og dans på bordet. Kanskje blir det camping med en kompis fra lørdag til søndag, og da må jo bloggen være med.
I kveld, når barna har sovna, får jeg dessuten besøk av en hot fyr som alle damer gjerne ville hatt på besøk. Tenk DET, tenk 😲😂
Hellyeah, it’s such a freaky day, og jeg elsker freaky days. En stor grunn til min hoppalopp er altså denne hemmeligheten. Jeg vet ikke om jeg får tid til å publisere den i kveld, for dette innlegget må lages med respekt og kreativitet 🙂
Og hva gjør bipolare jeg når det bobler over i magan og ut av ørene?
Jeg samstemmer det. Balanserer det. Danser litt, rocker litt, synger litt. Og så harmonerer jeg det som på en surfebølge, med triste låter av Lene Marlin (som faces og story) og DDE (Det fine vi hadd sammen), samt andre norske artister. De følelsene jeg oppnår av å surfe på frisk bipolar, kan ikke forklares.
Det er slettes ikke alltid ting blir som man forestiller seg. Noen ganger tar det litt av for stressa småbarnsforeldre, og da må man bare prøve å henge med i svingene, selv om det går på helsa løs iblant.
Dette bildet over her lyver. Ser du hvordan den bildenesa vokser? Hvordan det ser skikkelig idyllisk ut og hvordan det minner om fred? Tull og tøys! Å ha med seg en ettåring på stranda alene kan være alt annet enn fred, peace, idyll og sånnt. Pøh!
Her ser dere Even snart to år og meg på tur til stranda i dag. På bildene har han nettopp våknet, og skal akkurat til å sluke i seg masse saft i varmen. Jeg lar han drikke. Plenty. Snart kommer minsten og jeg fram til en av strendene her på Stjørdal. Der kommer Even til å få sprade rundt splitter naken. For det tenkte jeg var lurt, så få folk som det var der.
Det tisses her og der tisses der. Litt i vannet der, og litt på stranda der. Han tisser så mye, gutten, at jeg begynner å lure på om de andre badegjestene ikke synes det er litt creepy. Vips, der har han tissa på håndkleet sitt også. Jeg lurer på ham en badebleie lell.
Vi har vel vært i vannet i 10 minutter før jeg kjenner vanndråpene.. I løpet av kort tid har vi stranda for oss selv. Der vi sitter under det svære pleddet mitt fra Shangri La (butikk i Oslo) mens regnet høljer ned. Jeg ringer pappan til barna mine, som står og fisker et annet sted langs Trondheimsforden. Han skal komme og kjøre oss hjem etter vi har bada oss ferdig, og forteller at han ser det bare er forbigående byge. Så vi venter på sola.
Siden Even har tissa litt over alt, må jeg flytte leiren vår. Når det er i boks, er det tid for foring.Tar fra mat. Noen påsmurte greier, et lass med bringebær og plenty blåbær. Jovisst, alle biene synes jeg er kjempelur som har smurt på søtt syltetøy! Og måsene omringer oss masende. No blir det liv, rai rai!
Even blander mat med sand, sand med mat, og hele seg med halve stranda. Jeg tørker kliss og tørker søl, våtserviett etter våtserviett.
Så skal vi bade igjen. Men hvorfor går han så rart? Å, han har den lille rumpa si stappfull av sand stakar. Bare å vaske i sjøen da. På med ny badebleie.
Prøve å spise litt mer kanskje? Even danser til “Ut mot havet”, og kommer mot meg med sandete sandwich og rekker tunge. “Eh eh eh..” Åja, han har sand i munnen. Dette skjer omtrent 7 ganger, og enda har han ikke forstått at hvis han putter sandete fingrer i munnen, får han sandtunge. Jeg skviser en bie med håndduken. Tror jeg. Men den kryper frem under der. Søren. Hva er den lukta?
Han har bæsja.
Jeg tenker litt. Hmm. Pappa Tore kommer straks og henter oss. En løsning på det bedritne problemet er å utbryte i det han dukker opp: “Hei. Æsj hva er den LUKTA? Ååå har han bæsjah?? Det har han jah.. Kanskje du… siden jeg.. ørten skitbleier i uka… kanskje du vil?”
Den lille minidjevelen på min høyre skulder holder på å klikke av begeistring. Men så får jeg en pekefinger i trynet av englebassen fra venstre: “Fyh! Dårlig ass! Dårlig karma! Stakkar gutt! Stakkar pappa! Skift bleie! skift! Skift!”
Har du skifta bæsjebleie på stranda før? Kremt. Ingen kommentar? Det erikkesågøy nei. Men jeg er altfor ærlig av meg til å gjennomføre den bedritne djevelplanen der. Desverre for høyreskuldra mi.
Kliss. Sand. Vann. Søl. Stress. Insektkoloni. Masefugler. Knurr. Fres. Tiss. Bæsj. Litt sol. Litt regn. Sandpåtunga. Sandirompasi. Hompeti titten meg tei.
Det var i det mest laget for denne forvirra småbarnsmamman i dag gitt, det positive er at vi overlevde, både minsten og jeg.
Og takk og pris for superpappa Tore, som kom og reddet oss fra galskapen.
Når sant skal sies, hadde vi det litt gøy også i dag. Vi dansa i sand, vi bada og vi lo. Må jo innrømme det da..
Fuglene synger, himmelen er blå, og jeg har sol i hjertet mitt.
Alle disse årene tenkte jeg på deg, Nina. At du valgte å ta ditt eget liv. Så altfor tidlig å dø. Klumpen i halsen er ikke til å bære.
Du var tremenningen min. Brevveninna min. Men du klaget aldri. Du fortalte aldri at ingen ville være vennen din. Der oppe i Nord.
Naturen florerte omkring oss det oppe i nord. Det var sommerferie, og vi gikk opp på fjellet Galten sammen med de voksne. Du lo og sa: “Gjett ka æ ska bli når æ blir stor! Det begynne på S!”
Jeg gjettet og gjettet. Til slutt ropte du: “Sprinter selvfølgelig!”
Ja. Du skulle bli stor du. Og så skulle du løpe fra alle sammen. I stedet skulle det bli så knalltøft dette livet, for deg å leve. At du i stedet reiste fra oss alle så altfor altfor tidlig.
Du vet jeg snakker til deg ofte. Gråter til deg. Snakker rolig til deg. Later som du hører meg fra himmelen Freser til deg: “Hjelp meg å finne mora di da Nina! Jeg vil skrive om deg! Vi kan ikke glemme!”
Jeg hørte mamman din hadde flyttet sørover. Lette og lette. Etter feil navn.
Denne uka fant jeg henne. Ved rett navn!
Så fort jeg får muligheten, setter jeg meg på toget og gråter meg nordover til Bodø, jeg lover deg, Nina, jeg lover.
For mamman din, hun vil heller ikke at vi skal glemme. Vi skal sørge for at folk får lese din historie. Du var så sterk, du levde ikke ditt korte liv forgjeves. Noe å lære av deg, vet jeg at vi har.
Jeg var vennen din. Så ble vi begge til unge psykiatriske pasienter. Du i nord. Jeg her i Midtnorge. Så ble det mørkt.
Du døde altfor altfor tidlig, vakre, kloke, spreke, pene Nina.
Jeg må, som du vet, til bunns i dette for å prøve å forstå deg. For å krympe klumpen i halsen. Fordi jeg vet du ikke ville at ditt valg skulle bli et tabu å snakke om.
Pokemon go legges nå til månen, og alle de små søte figurene vil bli plassert der. Dette for å friste og øke turismen dit, når romferjen “Go go”, lanserer innen 25.august 2016. De pokemonfigurene som er fanget, slippes fri. Prosjektet kalles “Pokemån go”
En av grunnene til at spillet fjernes skal være trusler om anmeldelser fra sinte folk som frustrerer seg over Pokemonspillere i sine hager, samt alle klage over de digitale tilstedeværelsene i kirkegårder og andre respekrable steder.
En av spillerene skal ha brutt sammen og møtt en digital vegg etter å ha hørt den fatale nyheten om at spillet legges ned. Flere andre skal ha gått amok i agresjon.
Ta det med fatning, og gjør som gutten på bildene her; kle deg ut som en Pokemon og sett deg i skauen. Hvem vet; kanskje kommer noen og tar deg med til Pokemån’.
Livet kan være heftig og nådeløst Dette fikk en småbarnsfar fra Trøndelag erfare da han bydde opp ettåringen sin til dans i stua.
Det holdt på å gå riktig ille.
Jeg ringer han i anledning at minsten skal hjem til meg fra samvær i dag. Det tar tid før han svarer. Jeg hører han prøver, når han først tar telefonen. Det peses i andre enden, så jeg spør om det går bra..
Han sier, mellom dype innpust: “…hey… pust… pes.. ..vi dainnsa.. …pust… …han Even og æ no chu …måååhhaha!”
Så får jeg høre om hvordan han nærmest var tvunget til å fortsette å danse, siden ettåringen våres blir skikkelig sinnamann hvis vi slutter med det når vi først har begynt… Den lille sjefen er rett og slett gal etter å danse, og med all den energien sin: shake it, bounce og jazze. Mazze. Lenge.
-“…pes …hainn tok tak i handa mi og dro mæ sint tebake! SKOILL dans!”
Han peser videre. Har visst stupt over ende opp i sofaen. Det blir stille.
Jeg må spørre om det går bra igjen, og det gjør det visst, etter mye om og men. Han får pusten tilbake, og beskriver igjen hvordan han ble tvunget av ettåringen vår til å danse.
Han er pappan til begge mine heldige små kosetroll. Superpappa sådan.
Jeg minner ham om hvilken god pappa han er som i det hele tatt danser med ungene.
Og fisker.
Og koker.
Og steker.
Og klemmer og koser og alt det andre en superpappa gjør.
(Kanskje ikke rart han stuper når han danser.. )
I vårt moderne samfunn blir betegnelsen “alenefedre” og “alenemødre” mer og mer vanlig. Her i Norden er det lett å skille lag. Man er fri til å leve selvstendig dersom man vil.
Pappaen til barna mine og jeg, er ikke et typisk eksempel. Vi har mye bagasje, og livet har gitt oss mange utfordringer. Jeg var veldig syk av bipolar 1 da vi fikk førstemann. Han grodde fast hos pappan sin, og jeg lot ham være der. Vi bor i to nabokommuner, og sønnen min ble vant til sine venner og sin tilværelse hos pappan sin. Vi prøvde på nytt, og fikk enda en sønn. Da forble jeg frisk, slik at han ble boende hos meg.
Vi har ikke kun normalt foreldresamarbeid. Det er så mye mer vi må sørge for. Og i tillegg har vi flere ganger hatt utgangspunkt som katt og hund, men alltid greid å bli venner igjen. Vi har skjermet barna og jobbet iherdig med å prøve å respektere hverandre. Det er til våre barns beste at vi er venner og samarbeider.
Han har ikke høy utdanning. Han har en fortid der rus preget hverdagen hans. Og han er ikke noen idrettsfantome, siden han stuper over ende etter dansing med en ettåring.
Men…
…han har det pappahjertet i verden her som banker på den måten akkurat våre to gutter behøver. Han gjør dem lykkelig og stolte, og lærer dem ting bare han kan lære dem.
…i stedet for å ivre etter karriere og business, er han ivrig etter å tilbringe tid med to små gutter som han oser av stolthet over.
…han trøster og bærer, bygger hus og kjører, henter og bringer …og holder det han lover fire små glade øyne.
…han var så stappfull av kjærlighet for barna sine allerede før han ble pappa til dem, at han kommer til å sikre fremtiden til guttene med trofast pappakjærlighet og trygghet forever.
Nå har vi virkelig funnet vennetonen. Vi har innsett at det var meningen vi skulle lage to barn, og så være venner omkring dem. Det er vakrere enn samboerskap og kjærlighet. Det er fullt fokus på to heldige små, tillit og samarbeid på høyt nivå.
For vi er jo noen awesome parents. Jeg vet jeg også er det. For hvis jeg er litt trist en dag, kan jeg ringe superpappan til ungene mine, og få høre: “Helene! Du e ei GOD mor!”
Man er ikke awesome super duper mum & dad før man evner å gi masse positiv feedback til den andre foreldreparten. Hvis jeg skryter av pappan til barna mine og forteller ham hvilken God damned superpappa han er, vet jeg at barna våre nyter godt av det. For da blir han en glad og trygg pappa.
Ja tenk det. Akkurat den pappaen jeg respekterer som far, er far til MINE barn! Og han synes JEG er ei god mor! Det er det aller viktigste i hele verden, fordi det handler om småttisene våre.
Nei en superfar trenger ikke utdanning for å bli det. Han behøver ikke å ha masse penger, båter, gods og gull. Han kan tilogmed ha en fortid som rusmisbruker. Ja han kan ha valgt å stable seg på beina, og aldri gå tilbake, av ren pappakjærlighet. Absolutt alle kan ha gjort, og har mest sannsynlig gjort, feil i vår fortid. Dette definerer ikke kjærligheten vi føler for våre barn. Fortidsfeil er bra. Da har man lært mye, og kan lære det bort til neste generasjon.
Sist superdad skulle hente minsten, måtte han komme tidligere enn avtalt, fordi han ikke greide å vente lenger med å se ettåringen, holde rundt ham og gi ham kjærlighet, kos og klem. Denne pappaen gikk rett og slett bare rundt i stua si og gledet seg så det kriblet så heftig i pappamagen, at han nesten sprakk. En far som ikke kunne holde ut en time til med venting.
Takk og pris til høyere makter, flaks, og sim salabim, for at pappan til akkurat mine barn, er en superpappa som er villig til å danse til han stuper for barna sine!
Har du fundert over det faktum at menn er i stand til å ivareta barn på lik linje med mødre? Pappan til mine to gull har bevist at en alenefar kan gi omsorg til, oppdra og ta vare på barn, like bra som en mor kan.
På tide å være åpen om det nå, hva? Jeg har blogget forbipolene i et år, og kan jo like gjerne fortelle dere hva jeg har tjent. Hvorfor ikke? Jeg er en rik dame nå. Nei. Ikke bare rik. Jeg er styrtrik.
-Egenverd. Jeg fikk skrive ned alle mine historier. Fikk satt ord på det. Fra å sitte og skrive halvferdige fortellinger fra min utfordrende fortid, i notatbok etter notatbok, gikk jeg til å skrive dem ferdig her inne. Skulle bare lagre dem et sted, slik at jeg ikke tok dem med meg i grava dersom noe skulle hende meg. Men så begynte folk å lese mine skriblerier.
-Et korrigert frynsete rykte. På grunn av alt som skjedde meg da jeg var yngre, trodde lokalbefolkningen så forferdelig fæle ting om meg. Jeg fikk høre det, for å si det sånn. Nå fikk de sannheten. Nå forstod de meg plutselig. En forståelse jeg aldri hadde fått før. Kan du tenke deg hvor godt det føles?
-Ren terapi og splitter ny selvrespekt. Jeg er helbredet fra alt jeg slet med før, ved å skrive. Ord etter ord, fikk jeg troen og forståelsen av meg selv, tilbake. Den hadde jeg ikke sett snurten av siden barndommen.
-Bedre selvtillit som mamma for mine to gutter.
-Mange steg nærmere å gi ut bøker, og troen på at jeg kan det å skrive.
-Den ydmyke æren av å skrive og berette historiene til mennesker som har dødd. Mennesker som lever enda. Helt utrolige historier. Det har vært ubeskrivelig å få lytte til alt de opplevde. Hvordan de taklet det. Gråte med dem. Le med dem. (Se i kategorier inne på bloggen, under “Historiene de fortalte”, der er de alle lagret)
-Tårer. Jeg har grått så mange deilige tårer. Kjent på så enormt mange følelser i møte med meg selv, og i møte med andre.
-Latter. Aldri ledd så mye som det siste året.
-Møte med en kjekk mann som jeg har det veldig gøy sammen med. Uten bloggen ville det møtet kanskje aldri ha oppstått…
-Uttallige nye vennskap. Jeg har blitt kjent med så mange herlige mennesker gjennom historier jeg har fått skrevet
-Gleden av mange lesere. En 4. plass og en 10. plass på blogg.no listen er en drøm for en skrivenerd som meg.
– Innblikk i en verden av økologiske, parabenfrie, rene hud og hårpleie-produkter, der jeg har fått testet blant annet tannkrem i pastillform, balsam i fastsåpeform og shampoo med saltkorn.
-Inspirerende kurs i Oslo med blogger av Casakaos, Marte Frimand-Anda. Møte med andre fantastiske bloggere der. Nydelig folk. Og verdens triveligste Marte. Den dama har hjerte av gold I say.
-Muligheten til å frilanse i avis igjen, slik jeg gjorde i min ungdomstid.
-Den store opplevelsen av å endelig finne mamman til til min tremenning Nina. Nå bærer det snart Nordover til Bodø, for å få formidlet for dere en ny og veldig vanskelig historie å skrive. Ei ung jente som valgte å reise så altfor tidlig. Vi vil ikke at hun skal glemmes med vinden i tiden. Jeg har ventet lenge på dette.
-Gleden av å skrive. Jeg er født for å skrive. Det er mitt element.
-Spennende møter med norske komikere, TV-fjes og artister.
….penger? Penger sier du? Ååh, penger ja. Jo jeg har brukt en del penger på dette. Utgifter i forbindelse med reiser og slikt. Tid også. Brukt mye tid. Men money har jeg ikke tjent enda. Alle reklamene inne på bloggen min er det plattform blogg.no som styrer. Slik er det på alle blogger på blogg.no. fin deal for oss bloggere mot å kunne blogge der. Jeg har enda ikke benyttet meg av mine banner-plasser der inne.
Ikke misforstå. Dette er hardjobb, og jeg mener det er helt på sin riktige plass at andre blogger tjener grovt på det. Work work altså, I promise. Det er jobbing på høyt nivå. Man bruker kreativitet og logikk i hektisk forening, man reiser, man tenker grundig gjennom alt fra overskrifter til tekst, tar bilder, redigerer og skriver. Man bruker tid man kanskje ikke har. Jeg har mange ganger vært utmatter av dette når hue treffer puta, og unner alle bloggere hver eneste krone.
Nei altså, det er bare jeg som er litt treg. Men jeg har et par avtaler. Noen deals. Og en annen blogger driver i disse dager å fullfører et banner-oppdrag for meg. En amazing butikk i Trondheim skal reklameres for, og det gleder jeg meg til. Det er nøye gjennomtenkt, og butikkdamgründeren er som en sjelesøster for meg. Vi vet hva vi gjør når vi samarbeider om dette. Og jeg kan stå for det, jeg liker det hun selger, og respekterer produktene.
Klart bloggere bør tjene penger på dette! Fulltidsjobb jo. Men dere har å gjøre med ei bipolar surreskrulle her. Jeg sier ikke at alle med bipolar er “surreskruller”. Men jeg er det. Ting kan ta tid med meg når jeg går rundt og koser meg med all denne lønna jeg har fått for blogging som penger ikke kan kjøpe. Jeg smiler meg gjennom dagene og har fått tilbake meg selv ved å skrive og dele så mye som jeg har gjort dette året. Og jeg har ikke helt møtt meg selv, hverken i dører eller porter, siden min idylliske, fredfulle barndom.
Jeg har bygd meg ny selvtillit og nytt selvbilde med denne bloggen. Med min fortid kan jeg nok aldri helt forstå hvorfor såkalte “vellykkede” mennesker skulle kunne respektere meg. Men jeg har iallefall begynt å forstå at vi alle bærer på noe. Alle har utfordringer. Alle møter motstand i livet. Ingen er egentlig “vellykket”. Eller: alle er vellykket! Akkurat som de er. Og denne forståelsen gjør det lettere for meg å la andre nærme seg meg i gode, ekte, nære vennskap.
Så dette er min enorme rikdom. Dette er all formuen jeg har opptjent etter dette året. Og jeg er begeistret for det hver dag. Kan ikke beskrive det, det må oppleves.
Og jeg har bare såvidt begynt. Got stories to tell, tekster å skrive og mer å lære.
Gleder meg til neste lønning. Følelsene og nærværet av min nydelige tremenning Nina, i det hennes historie skal ut. I det vi aldri aldri skal glemme de ensomme. De som sliter voldsomt og snart ikke greier å bære mer. I det vi skal begynne å se dem og bygge dem opp heller enn å drepe dem med sårende kommentarer og ignorerende utestenging. I det vi skal gråte noen tårer for Nina, og gjøre henne den tjenesten å prøve å være snille og gode med hverandre.
I det vi går et steg nærmere trollsprekk i lys, og tar et nytt oppgjør med tabutema. Selvmord skjer. Og vi kan faktisk stanse det ved å være medmennesker for hverandre.
