Grøt ensam? Eller lasagne tilsammans?

 

 

Come join us! Det har vært en sabla bra dag, og nå vil jeg vise dere den.

 

Lille bitte, bitte lille Even, og jeg, koste oss med frokost ute på vår tiny veranda. En helt aldeles nydelig start på en flommende sommerdag.

 

Even badet, og som vanlig bæsja han i badebleien sin. Noen liker å føde i vann. Even liker å drite i vann. På tide å trille ned til sentrum og handle nye badebleier da, med andre ord. …og dessert! Og salat! Vi skulle jo ha middagsgjester!

 


 

Jeg må bare innrømme at det kribla i magan min. I mammamagan min. For da vi trillet ned til sentrum, og sola strøk over oss med en deilig sommerbris, kjente jeg tårene presse på. For det var ikke hvilken som helst liten pjokk jeg gikk der og så på. Det var barnet mitt. Ungen min, som jeg fikk ha med meg hjem fra sykehuset for et og et halvt år siden. 

 


 

Noen ganger blir jeg grepet av fortiden. Og dette  var en sånn dag.  Vidunderlig takknemlighet skyller over meg slike stunder, og jeg kjenner hvor heldig en mamma jeg er. Tenk at alt gikk bra til slutt. At jeg holdt meg frisk, og at jeg får alle disse herlige stundene med barna mine…  TENK DET! 😢😂😅😍

 

 

Verdens aller aller heldigste mamma. Det er meg det. 

 


 

Lille venn. Mamma skal holde seg frisk for deg og storebror, alltid. Jeg lover. Og jeg skal aldri glemme takknemligheten som griper meg på slike dager som dette. Aldri.

 


 

Sorry, men jeg kan ikke fortelle om noen umulig fanterakkarunge i dag. Han var en engel i butikkene, og grinte bare til da han ikke fikk holde grøtposen før jeg hadde betalt. Goklompen min.

 


 

Sorry. Jeg kan heller ikke skrive at lasagnen var toro sin. For den var min. Made by me. Og jeg kan ikke fortelle om full form i gølvet. For det gikk bra å balansere lasagnen til bordet. Even sov tilogmed en ekstra dupp mens jeg fikset middagen, og dekket bordet. 

 


 

Diva, Amir, Tom Alex og Anthony fylte hjemmet vårt med deilig liv og fantastisk røre. 

 

Sånne dager vil vi ha flere av her oppe på Lykketoppen.

 

Vitaminpilledagen solsprøytet inn energi i en alenemamma som ikke lenger er sliten. Og en liten gutt var lykkelig som fytti rakkarn i hele dag. 

 


 

Nå sover han i den lille senga si, og gjestene har forlengst funnet roen hjemme hos seg selv. Venner er stjernene. Du ser dem ikke alltid, men du vet de er der.

Så finn tak i en stjernekikkert og sørg for å se dem oftere. Grip tak i ei posematgreie om du ikke gidder hjemmelaga, og inviter i vei. 

Sitat fra den svenske komifilmen “Tilsammans”:

“Det er bettre at eta grøt tilsammans, enn biff ensam!”

Meeen, som Tom Alex sa:

“Det e no aller bæst å eta biff sammen da..”

I say: “Taste my lasagne, og du glemmer både grøt og biff tilsammans 😜”

 

 

forbipolene photo art: summersparkle

 

Igjen har hu derre forbipolena lekt fotograf. Noe jeg ikke kan. Men jeg kan redigere som bare fy, og jeg fanger skjønnhet jeg ser, over alt hvor jeg ferdes.
 

 

Sommeren er vakker for en alenemamma uten bil. Den er pulserende vakker, og den glitrer. Jeg er enormt takknemlig for den, og her er et snev av den slik jeh ser den. 
 

 

 

 

 

 

Jeg ser deg, fengselsfugl. Ser deg tydelig.

 

Jeg vrenger opp lyden. Dj Tiesto roper inn i ørene mine: Give me peace.. Freeeee  ….in this silence I am freeee!  Sarah Mc Lachlan har litt rett. Men ikke helt. Ikke for min del.

For jeg trenger ikke lenger stillhet fra fortidens sinte stemme for å få fred. Peace, man, I have peace. All the time. In silence and in noise. Og jeg vet at du også kan få fred  ….dersom du hadde tatt meg i hånda og oppriktig beklaget.

Jeg vrenger enda mer opp. Føttene mine tar rytmer og jeg danser så intenst inni meg at det sikkert vises utapå meg. Aftrikaneren og damen med en stor flue på veska si ved siden av meg i et av Trondheim’s buss-skur, senser nok sikkert energien min. Men jeg bryr meg ikke om det, skjønner du.

I det vi tråkker inn i bussen, tar Shakira over. Hun synger om å prøve alt. Om å tørre å feile. Det er Zootropolis-sangen, og jeg og gutta mine digger den sangen. Jeg småtripper, og nikker takten med hodet litt sånn “dere ser det ikke, for detta er usynligtaktenikking” og litt “selvfølgelig ser dere at jeg nikker takten, men jeg har headset-lov til det-taktenikking”. Slikt som jeg for Gud’s skyld aldri turde å gjøre for 11 år siden, da jeg lot deg stjele sjela mi dag inn og dag ut. 

Vet du hva. Jeg ser deg. Jeg ser deg virkelig, hver eneste gang jeg ser deg.

Akkurat nå for tiden ser jeg deg riktignok ikke, der inne i butikkene i lokalmiljøet. Nå sitter du og dingler med føttene i et eller annet fengsel. Spikrer paller. Det er mer ditt hjem enn noe annet. Du har bodd lenger i fengsel til sammen, enn noen andre steder. Hver gang du kommer ut, sukker lokalsamfunnet, og gruer seg til alle dine grusomme påfunn. I rus? Joda, men det er rusen alkohylende kong alkohol som er aller verst i ditt tilfelle. Har du hatt i deg amfetamin, eller røyket hasj, er du rolig og nervøs. Det er i fylla. I fylla tragediene rammer folk som bare såvidt overlever.

Det er i fylla du truer folk med lekepistoler, ekte økser og motorsager for real. Det er i fylla du skaper frykt. Det er i fylla du driver med terror.

Jeg rusler mot Trondheim stasjon og trekker inn duften av sjø og båtliv i det jeg går over brua. Kjøper meg sukkerfri brus, og setter meg ned i hvilestolene for å vente på toget. Men jeg må reise meg. Må gå bort og spørre. “Kan jeg få ta bilde av deg og den fine hatten din til et forbipoleneinnlegg?” Hun er et lett vesen. Et ja-menneske. Hun er nydelig. Vakker. Og jeg er fri. Fri til å mene det. Synse det.

 

 

Lola montez ruller innover øregangene mine. Volbeat og jeg. Jeg og Volbeat. Jeg er en fri sjel som digger den musikken jeg vil, og som beundrer alle fine damer og menn jeg ser, uten å få rundjuling av deg. Uten at du klikker og hopper rabiat over stoler og bord inne på utesteder for å la meg stå igjen og skjemmes. Uten å hamres inn med sykelig sjalusi som dagen etter fikk alle verdens farger til å lyse opp i ansiktet mitt. På kroppen min. Slik at jeg måtte gå i dekning. Gjemme meg i to uker, så ingen fikk øye på skammen min. Uten å lide under din smerte.

Det er Volbeat og jeg nå. Inne på stasjonen. Og jeg er fri som bare juling!

Det er over et tiår siden nå. Det var ei anna jente. Jeg er en helt annen dame. 

Ville tatt en kaffe med deg. Tilgitt deg alle slagene. Fjernet din dårlige samvittighet for alle sparkene. Frelst deg fra alle kvalene for de gangene du skremte vettet av meg. 

Tror du ikke jeg ser det. Tror du virkelig ikke jeg ser hvor liten og svak du er? Hvor nær du er ved å gi opp og dø? 

Hva ville du helst skulle skje etterpå? Skulle lokalsamfunnet trukket et lettelsens sukk og endelig fått fred, de også, i det presten lot jord falle ned på kista di? 

Hadde din livsoppgave vært fullført her på jorden da, dersom du etterlot deg bare fyll, faenskap, ondsinnede handlinger, og et lettet lokalsamfunn? 

Eller ville du at alle skulle vent seg til den nye deg over noen tiår først. Et lokalsamfunn som ville husket deg som han som vendte om akkurat i tide, og begynte å jobbe med veldedig frivillighet, eller noe i den duren, i den lille byen vår? Han som hjalp andre rusmisbrukere til et bedre liv. Ved å snu i tide. Ingen skam det, vey du fengselsfugl. Å vende om, og snu i tide. Hjem til den du egentlig er.

Tror du ikke jeg vet det? Tror du virkelig ikke at jeg vet du leser dette? 

Kjære fortidens spøkelse. Nå sitter du altså der igjen. Kanskje føler du at både samfunnet og du er tryggest det inne på cella di. Noen få kvadratmeter som trygger ei vill underground ensom bikkje. Alene i hele verden. For nå har du ikke særlig mange venner igjen der ute i den store verden. Hverken over, eller under, ground. 

Jeg er ikke bitter på deg skjønner du. Intet offer her. Jeg er en tøffing. Superlady in my life! Og voldsalarmen? Den forsvant med sår som grodde. Jeg trenger den ikke. For hvis du prøvde deg, hadde denne dama banket deg gulere, og blåere, enn du noensinne trodde en lady kunne få seg til å gjøre. Det heter selvforsvar, og selv om jeg ikke kunne et kvekk av det dengang da, så er det andre timer og boller nå.

Har du hørt sangen “Håp” av Jo Nesbø, De derre?

Da jeg satt nederst på rangstigen og alt håp egentlig var ute, var det den sangen som holdt meg oppe. En venninne av meg brente den på en god gammeldags cd til meg, og den følger meg fortsatt.

Det er håp så lenge det er liv.

Jeg vet du lever. Ergo er det håp. 

Og jeg er den som kunne besøkt deg nå, for å hjelpe deg ut av den onde sirkelen din. Jeg er den som kunne gjort samfunnet en tjeneste og iallefall prøvd. Men livet har lært meg noe viktig.

Livet har lært meg at når studenten er klar, kommer læreren.

Livet lærte meg at ingen kan hjelpe noen andre enn seg selv. Man skal ikke drive å fikse andre. Man skal la den spede spiren få stå i fred.

Fiks det nå.

Skjerp deg, og helbred deg selv. Tiden er inne, akkurat nå som du sitter der bak murer og låste dører før ørten gang.

Voks opp for faen. Du er en mann nå. Ta til vett og slutt å oppføre deg som en snørrete drittunge.

I flere år hilste jeg ikke på deg da jeg så deg i butikkene i sentrum av byen. Jeg glodde deg intenst inn i de usanne øynene dine til du så ned eller bort. Og jeg gjør det fortsatt. Du skal vite at jeg kommer til å ignorere deg til den dagen kommer da du ber om tilgivelse. Til den tiden kommer da du begynner å ta ansvar, og begynner å bidra med noe positivt, foran å skremme vettet av folk.

Har du noen gang fundert over hvor feil du tar der du går omkring i din egen skitne lille boble og innbiller deg at frykt er ensbetydende med respekt? 

Respekt er noe helt annet.

Jeg reskpekterer deg ikke i det hele tatt. 

Men jeg kommer til å respektere deg og gi deg tilgivelse….

…den dagen du legger fra deg fortidens spøkelser og går videre inn i et nytt kapittel.

Og den dagen sitter jeg…

…enten ved en ensom grav.

….eller ved en handshake over en kaffe, der du forteller om ditt fantastiske nye liv som hjelpsom og grei medborger.

Det er det BARE DU som bestemmer.

Du har en venn i himmelen som har tilgitt, når den dagen kommer, og du har en potensiell venn i framtiden.

 

Jeg skrev til deg det innlegget under her. Trykk på linken. Les og lær. For. Så lenge det er liv, er det håp. Jeg så tårene dine. En narsissist er fortvilt, usikker og full av følelser. Der en psykopat ville trivdes på en øde øy, hadde en narsissist ikke greid det emosjonelt. 

Så snu i tide, fengselsfugl.

Du kan ikke overleve på den øde øya di særlig mye lenger.

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1445779581_volden_drepte_noe_i_m.html

Liv og røre på Lykketoppen


 

Gutta mine er hjemme, det er helg, og det er liv og røre på Lykketoppen.

 


 

Taco og godis, smokker og bøker, bamser som må hentes opp i senga, og deilig bråkete røre.

 

 

Det er vel egentlig nå jeg har fri, når jeg tenker meg om. Nå som Mathias og Even fyller huset med rampestreker og pøser på med kos og klemmer.
 

 

Hjertelig velkommen hjem, gutta mine.  
 

 

Takk og pris for fire små barneføtter

som tasser rundt omkring en

og skaper liv og røre

👣   👣

 

 

Sommeren 2014 og bademammahvalen

 

Året er 2014. Det er sommer. Heten bølger inn over landet og imponerer med en av tidenes heteste bølger. Hetebølge. Det kunne vært så digg det. Hvis det ikke var for at jeg er gravid og nærmer meg tilstand høygravid. 

Jeg har ikke normale crawings som alle andre gravide. Har svangerskapsdiabetes og må tygge salatblader og drekka vann.

Men jeg har en syk dille som overgår alt annet jeg noen gang har hatt dilla på: bading. Bading bading og atter bading, hell yeah. Jeg kunne bodd i akvarium, og leter etter steder å bade hele tiden, med tunga ut av munnen som en overopphetet bikkje, ser jeg meg om etter bademuligheter, konstant. 

Jeg kjøper et megabasseng til lille Mathias, og later som om jeg er verdens cooleste mamma, snill som bare fytti. En mega rakkarmamma som ligger og kaver i det svære bassenget dag ut og dag inn. 

En dag våkner jeg til soveromsbadstu. Jeg dropper alt annet, enn å løpe gjennom kåken, gjennom den lille terassen, og hoppe uti superbassenget. Aaahhh…

Jeg husker en dag Mathias var hos pappan sin og det troperegnet. Jeg la meg og den svære magan min oppi den blå giganten på plena, og lot svære regndråper dryppe over meg. Jeg var det lykkeligst pattedyrvesen ever akkurat da. I promise!

Jeg leide Mathias og meg inn på hotellet ved siden av Pirbadet, og der bodde vi i to netter. I ca 20 timer av disse to døgnene badet vi i Pirbadet. Den ene dagen i 10 timer i strekk. Vi hadde bare pauser for å spise oppe i våtrestauranten, og vi kunne godt badet mye lenger enn 10 timer den dagen, begge to. 

Langt ute på høsten var strendene i distriktet her rensket for folk. Bortsett fra en svær mage som lå og duppet i den ene strandbukta. Jeg kjente vannet var så deilig varmt, og koste vettet av meg der jeg svømte og duppet rundt. Lenge. Lenge lenge aaahh..

Året er 2016. Jeg sitter her på en kafé i byen her og nyter en milkshake mens jeg lytter til musikk. I posen min under bordet har jeg et splitter nytt og søtt lite basseng som jeg har kjøpt til gutta mine. Et normalt, lite plaskebasseng.

Det store bassenget i kottet må nok vente noen uker før vi på lykketoppen gidder å pese med å sette opp det. Badedilla forsvant med høsten og forstervannet i 2014, og, vel, jeg savner det litt. For en nytelse det var å bade den sommeren. 

Men men. Ei dille er ei dille. Og den varer bare i 9 måneder. Etter det kan vi bare humre av det og klø oss på haka mens vi minnes noen svært så crazy days, der alt ble avgjort ut fra en stor og krevende mage.

 

 

 

Nattesavn

 

Kjære lille venn. Det er på tide å klippe navlestreng, hva? Du sover hos pappan din for første gang i natt, og har sovet hos mormora di to netter siden nyttår, så vi er i gang, hva? 

Du er over et og et halvt år, så det er nok på tide.

Og jeg er dreven i å savne storebroren din. Er vant til det. 

Men huset, det er helt stille det. Jeg hører ingen guttepust.

Og nå er det bare noen timer igjen til du skulle våknet, for så å sette deg opp i senga, før du skulle sagt, på den måten bare du kan si det: “Måammåa?” 

Det er bare en liten stund igjen, til du bruker å sitte der og be meg se deg. Se at du peker på senga mi. Se deg. Bære deg opp i senga mi og forsikre deg om at både du og smokken er helt, helt trygg.

Jeg er sikker på at du er trygg hos pappan din i kveld. Ingen annen pappa er så glad i gutta sine som pappan deres. Og det vet du godt. 

Likevel kjennes det som om hjertet mitt roper på meg. Skriker ut at det bør bli dag snart. At det bør komme en ny natt etter den dagen. En natt som inkluderer både Even og Mathias.

Et hjerte som savner barna sine.

“Barnefri”…  vel ok, all den søvnen og hvilen. Joggeturen. Toppers at barna er litt borte fra en akkurat da man henter seg inn.

Men jeg er ikke vant til dette. Jeg er alenemamma og vant til at minsten hører til i senga ved side  av her. 

Jeg savner dere, gogutta mine. Og i mårra kveld, da skal vi tre være ekstra lenge oppe. Vi skal glo på TV, og vi skal ha the time of our lifes. Jeg skal legge meg samtidig som dere, og klokka fem på mårra skal lillebror få ligge i storsenga midt mellom storebror og mamma.

Ja. Vi er vant til å savne storebror, du og jeg, minsten. Men dette er noe nytt.

Og jeg er glad det er over i morgen…

Glad vi skal få blanke ark og fargestifter, for jeg savner deg og Nias …veldig.. 😍😙😍

 

Når bipolar sannhet skal sies 💋👀🙅🙌🙆👀💋

 

 

Oi der skjedde det igjen. I say boom.. …you just shot the room..  …again.  Du har vært for ærlig. For heftig for det ytringsbefridde folket. Og du mente ikke å være skarp, men slik ærlighet krever presisjon. Nok et menneske som ikke helt takler rent vann å svelge…

Om det er dama på tråden for Telia. Om det er Canal digital du diskuterer med. Eller kanskje en venninne. Forrige måned var det en kompis. Du greier bare ikke å pakke sannhet inn i falsk sølvpapir, så dem kan speile seg i fake shit. Det må ut, og noen må si det. Det koster deg ikke en tøddel.

Du har bipolar.

Og det koster deg altså ikke så mye som en tøddel å få satt sannhetens ord på fakta. Hva en tøddel egentlig koster? Det samme som en bøddel. Rent lite. Rett og slett. Men lell.. kremt. 

Når dama som jobber for Telia, har lagt på, roper hun: “Gad deeemned assa, for ei bitch med stor B lissom!” til hylekoret rundt seg. Kollegaer som jobber med salg og service. Service? Pent innpakket; men mer salg ala fake.

Canal digital har en slik svensk hurragjeng, og de kjenner igjen deg. “AAAHA, HON JA! Talade med henne 2 månader sen, fan va hok e chuk va?!” 

Du vet det så godt inni deg. At alle rundt deg mener du burde go with the fake flow. Men du bare greier ikke. Du kan ikke spy opp samme gamle møkka som alle før deg har tygd ferdig. Som alle før deg har svelget og fordøyd. Du bare MÅ stille spørsmålstegn. Utvikle. Kjøre på. Forske på. Forstå til bunns. Snakke om det.

Du har bipolar, og du vil snakke om det. Kommunisere. Til bunns altså. Men den falske verden er ikke interessert. De shouter out loud: Spis det du får servert! Svelg det! Godta det! Nå! 

Du er høysensitiv. Du senser og sanser. Det er en del av din visdom. Men også en del av din tunge ballast. Hersketeknikker gjennomskuer du på flekken, og du er ikke redd for å ta opp kampen. Hver eneste måned må du forklare en person i din nære omgangskrets at du ikke bærer nag. At du er totalmisforstått, og at du dessuten selv i tillegg har både misforstått og tråkket i diverse salater. At din ærlighet handler om kommunikasjon. At din kommunikasjon handler om ærlighet. Ikke bipolar? Vel, gang dette med 50, hent popcorn og gjør deg klar for forestilningen.

De opplever det som konflikt.

Du mener det som fryktløs sannhet.

De lever i en annen verden.

Du skyr fake som pesten.

De følger andre’s ideér, samt mote.

Du skaper mote. Samt nye ideér.

Jeg vet om din frustrasjon. Forstår ditt behov for fair game, og skjønner hvor du vil. 

Samfunnet forventer noe av deg. At du glatter over, og godtar. Bare godtar ting som de er. Verden vil synke i fred og ro, og alle som roper ut den vonde sannheten, bør ignoreres. 

Men hva skjer når du nekter å bli oversett? Når du banker i bordet så det runger, og krever å bli hørt for alt hva du er verdt?

Du lever i en verden hvor det å banke i bord og si fra, er ensbetydende med “konflikt”. Du burde kanskje innpasse deg, for enkelthetens og den falske freden’s skyld. Men det kommer aldri til å skje. Aldri. Never.

Å ha bipolar betyr ikke at du er vanskelig å ha med å gjøre. Det betyr at omverden har store vansker med å tilpasse seg høysensitiv, ærlig sannhet. 

Å ha bipolar betyr ikke at du er overdådig åpen. Som en bok. Det betyr at verden enda ikke er klar for sann åpenhet.

En dag kommer frustrasjonen piplende frem av slitne porer. Tårene baner vei for nok et bord å banke i. Du sier til Telia-dama: “Jeg har bipolar. Det er ikke så lett for meg å kommunisere når det kommer til salg og service. Jeg gjennomskuer liksom hver minste lille greie…”

Teliadama har en venninne som har bipolar, og forstår deg endelig. 

Vi kan være åpne om så mangt. Men vi kanskje glemmer å fortelle den dypeste sannheten. At vi har en diagnose ved navn bipolar, og at ting er sensitivt.

For javisst er vi følsomme. Javisst kan vi kjenne tårene presse på bare ved å se på et konfirmasjonskort. “Gratulerer med dagen, tantebarn konfirmant”. Vi ser ikke bare et kort. Det er ikke papir, det vi ser. Vi ser for oss hele livet til en konfirmant som er elsket og beskyttet av kjærlighet.

Javisst er vi sensitive. Empatien skyller over oss når noen sitte og gråter foran oss, og vi kan ta på oss hele sorgen.

Men vi er klokere enn det dypeste vann, og dypere enn den mest bortgjemte grunn. Sannheten er lett å kjenne igjen for et menneske som alltid har hatt sansene på vidt gap.

Du kan ikke lure en bipolar med svada. Og vi nekter å gå med de klærne der; bare fordi den jumperen og den boksa er in. Du kan ikke selge oss hva som helst. 

Er det en konflikt? Når et menneske viser seg å være både ærlig og hakket for gjennomskuende i en dialog? 

Nei. Det er slettes ikke ment som konfliktskaping. Vi lever i en businessverden, og i en overflod av materielle goder, samt store forskjeller hva angår standard på livskvalitet. Det skal selges, og det skal lures. Det skal trikses og mikses.

 .. .det er klart det blir en del bipolare konfrontasjoner. Og nei, det er ikke sikkert det er bare for å “være tverr” heller. Det kan være at det er nødvendig; at issues tas opp i lyset til studie for ærlig observasjon. Til granskning. 

Når du sitter med morgenkaffen i hånda og tenker. Tenker over hårdagens heftige diskusjon med en bipolar kunde nede på butikken du jobber i. Så skal du vite ei greie. Og det er at du kan banne på, at personen med bipolar som virket så bastant og bestemt, ikke tenker på deg tilbake.

Det er jo en naturlig del av hverdagen. Å være ærlig og sann. Å si meningen sin. 

Ikke noe å gruble på i ettertid, det vel.

 

Play mama

 

Hva jeg har bedrevet kvelden med… vel.. hvor ble den av, mens jeg lekte meg? Not the grown up kind of style, men rett og slett the lego kind of cars and drawing way. 

Jeg ba helsesøsteren til Even om en ekstra samtale, you see. Som dere vet, leser jeg CasaKaos, Marte Frimand-Anda’s bok “Føkk lykke”, og går til samtaler med en annen dame som kan dette med barn og foreldrerollen. Altså, jeg gjør for tiden alt jeg kan for å få litt mindre dårlig samvittighet bare jeg kommer borti barna med en neggel, la dem få falle å slå seg i blant uten å gråte mammatårer, og stresse litt mindre med å være så sabla perfect mama. 

Det er så inspirerende! Det er så digg! Så befriende å namme i seg så masse gode råd, fra sånne smarte mammadamer. I feel lucky.

Jeg ba helsesøster ta et hjemmebesøk.

Vi klødde oss litt i hue her i stua, over alle lekene som flommet over her og der i stua.

Helsesøster befridde Even og meg fra en for tiden ganske kjedelig leketilværelse. “Helene… han trenger ikke alt dette tilgjengelig. I stedet for 15 bøker.. vel.. la det være 3 bøker om gangen her. Og sorter legoen for seg.”

Vi gikk opp en tur til soverommet våres for å sjekke tilstanden der, og plutselig fikk jeg et bilde av hva jeg måtte gjøre for å få opp lillegull’s lyst til å leke med alle lekene sine. 

Even har verdens beste helsesøster, og nok en gang har hun inspirert denne mammaen til å trikse og mikse med hverdagen omkring to småtroll. 

Vips så var klokka elleve på kvelden, og jeg hadde brukt all the evening på å leke og sortere.

Hva synes dere? Nice, hva? 

Gjett om lille ettåringen min kommer til å bli glad i morgen tidlig, og jeg kommer til å sprekke av stolthet!

 

 

 

Run, forbipolene, ruuun!

 

Etter å ha sovet i 5 timer i dag, mens begge rampegutta mine var hos pappan sin, skulle det jogges. Jeg skrudde på Spotify og satte i gang. 
 

 

Siden jeg jogget på meg noe legen min kalte “typisk idrettsskade” for noen år siden, må jeg holde meg unna asfalt. Dette degraderer meg til en pinglejogger, som må skifte fra jogg til gange tvert det dukker opp asfalt, og som må jogge i veikanter og slikt.

Jeg måtte altså lære meg å jogge, jeg. Og dette var før jeg ble blond tilogmed.

I tillegg har jeg freesing angst for elg. Satan altså, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre hvis det plutselig står en svær elgokse foran meg, eller hvis jeg, God forbid, skulle befinne meg midt mellom ei sinna elgku og elgbabykalven hennes… Gode råd mottas med takk. 

Anyway. Vi bor rett ved markene over bergsiden bak Stjørdal. Lykketoppen. En happy mountain. Så lenge den er elgløs og jeg får gå i fred. Det er ei slags vidde bak her. Med deilige joggestier. Og masse elg.

Så pingla meg, må holde meg til grusveien bak her, som fører hoftene mine trygt ned til bunnen av byen. Derfra kan jeg pushe meg selv oppover til digg musikk. Oppover bakkene, hevet over det meste av mitt ADHDpregede bipolarhode. For noen dager. Til det begynner å rocke villt der oppe igjen, og jeg må ut og løpe. 

Jeg satte igang småjoggingen min. Svingte uti landeveien og så grendahuset med alle fotballbanene omkring, der borte. 

En gutt på omtront 7 år står alene ved målet på gressbanen og leker med fotballen alene. Jeg tenker mitt, og ser for meg at jeg hopper over gjerdet og spiller litt fotball til oppvarming.

Av to grunner lar jeg det være, og veikantjogger videre.

Grunn nr en: Jeg er ikke et barn. Det tar seg ikke ut at den fremmede gamla her spør en guttunge om å leke med fotballer. Tror jeg ikke. Tvilen fikk vinne.

Grunn nr to: Jeg husket smertelig min forrige joggetur, for noen dager siden. Samme gressbane. To jenter i tiårsalderen spilte fotball der, og hun ene sparket ballen over gjerdet. Og…  …mot MEG! YES! Mot ei gammal tøtte som selv spilte fotball for Remyra IL som tiåring. Rigtignok som verdens lateste back, men jeg kunne da treffe en ball for fader, for rullan, for deg og for meg! 

Jeg kjente smilet bre seg, i det jeg gallopperte som ei villhoppe mot fotballen. Jeg skulle schmokke til den med innersiden av høyrefoten min, og suse den over gjerdet, så den skulle sprette langt innover kunstgresset. Og barna skulle måpe, og beundre ballsparket mitt. 

Jeg var nesten borte ved ballen nå. Dette skulle bli så bra! Yeah! Jeg tok sats og ….nei, ingen vits i å sparke med innersiden av foten på en ball som plutselig traff en stein, og endret retningen bare biiittelitt…  Jeg sparket veigt og svakt til den forbanna ballen med ytre ankelside, så den trillet noen meter i retning gjerdet. Ikke over det engang. 

Derfor. 

Joggeturen gikk som vanlig,  men da jeg nærmet meg toppen av landeveien, som er en streknig rett ved skogen, kom elgefobien over meg som grøssete gru. Jeg suste opp den siste bakken, mens jeg så meg tilbake innimellom. Alt liknet på elger. Trær, postkassestativ, alt. 

Da jeg rundet svingene innover byggeområdet her, så jeg en liten gutt på omkring 5 år som gikk alene langs en sidevei over myrene, bort mot et av husene i utkanten av strøket.

Toppers, Helene! Fantastisk! Her løper du livredd og stressa, som ei ku, mens en liten guttunge rusler alene i et område der elgen like så godt kan dukke opp…

Disse fobiene. Bla tilbake til forrige sommer, og dere kan lese om noen andre redsler jeg hadde da. Om noen dager kommer jeg til å skrive om hva jeg har gjort med insektfobien min. 

Det gikk bra i dag også. Ingen elg stanget en livredd Helene over ende, og jeg overlevde joggeturen med glans. Jeg er ytterst takknemlig dersom noen kan kommentere i feltet under her, egne erfaringer i møte med elg, samt tips og råd. 

 

 

 

Mann på over førti fikk ikke Donaldbladlekene tilsendt da han abonnerte, og ble fornærmet.

 

 

Han abonnerte på Donald Duck et helt år og ga bladene til en gutt på 6 år. Vel, i virkeligheten skulle han, min kompis på over førti, abonnere på Donald for å få lekene som fulgte med. Altså bruke dem selv. In fact Men så viste det seg at det, til hans store frustrasjon, ikke er med leker når bladene abonneres. Uansett fikk sønnen min bladene, og var strålende fornøyd med det. 

Dette innlegget handler om kompisene mine. Hvor fantastic de er. Og med den humoren dem har, kan jeg ikke bruke en kjedelig overskrift som: “Stjernene som lyser i mørket” eller “Mannfolka i livet mitt”. 

Donaldkompisen min skjemte meg bort under mitt siste svangerskap, og var for meg uktraviktig for velvære. Min venn. Han har sett mine tårer, og jeg har sett hans i øyekroken. Min venn.

 


 

Min kompis fra Afganistan digger barna mine. Han og Even har det kjempegøy sammen, og hvis Even ikke er våken, eller ikke er her når han kommer innom, blir han nærmest litt lei seg. Han inviterer oss på middager og turer, og vi planlegger gøyale turer på byen når minsten skal begynne å overnatte hos pappan sin.

 

 

Jeg er vokst opp med flere kompiser enn venninner. Hadde garasjetak-humor og guttete væremåte i min barnogungdomstid. Mine kompiser er den del av livet mitt som minner meg om hvem jeg er. En av de har opplevd psykoser, som meg. Jeg føler han er den som virkelig forstår meg på dette punktet. Og han er et hverdagsglimt, i det han sender meg meldinger innimellom med et “Glad i deg” og hyggelige påminnelser om at jeg er verdt noe for flere enn barn og familie.

En annen har sosial angst. Det varmer brystkassa mi at han faktisk føler seg trygg i nærheten av meg. 

 

Alle de tre meldingene på bildet over, er fra kompiser jeg er så heldig å ha.

Tenk så bortskjemt er jeg, faktisk. 

En av kompisene mine døde da han var 60 år. Jeg lærte så mye av han. Han var alkoholiker, og hadde alltid tid til en prat. Rolig og myndig forklarte han meg om lys man kan tenne i mørket, og om dette med å bedømme, men aldri fordømme…

Jeg skrev et dikt til ham, og leste det i kirken under begravelsen. Det var min måte å vise han, den aller største ære, på. 

Jeg savner deg, Arild Frode.

 

 

Jeg er så glad for at foreldrene mine oppdro meg i den tro at jeg kunne få ha både guttevenner og jentevenner. Dette har ført til en kvalitet over min tilværelse den dag i dag, som jeg ikke ville vært foruten. 

 


 

Kompisene mine er som stjernene. Jeg ser dem ikke alltid, men jeg vet at de er der. Og når det er som mørkest, og bakkene er heavy å gå opp alene, vises de aller best. Da er de der og lyser vei. Slike som dem, svikter ikke. Til og med når de du stolte på skulle være der ved siden av deg, svikter. Ja, så kan du stole på at disse vennene lyser vei.

Jeg trenger ikke et svært party med plenty venner en sen og sliten fredagskveld, etter en utfordrende uke som alenemamma. Jeg trenger noen hyggelige meldinger fra Lasse, en kopp te og en prat med Amir, en middag med Morten og mamman hans dagen etter, og vissheten om at en dag, en dag når begge barna er hos pappan sin, skal Tore W og jeg ta oss en utepils. Og vi skal le aaaaaaltfor høyt, og skravle vettet av hverandre. Og så skal vi ut på sjekkern sammen og ha a lot of fun.

Jeg vet dere leser dette. Dere er klokere enn høyt utdannede, og har bedre humor enn Bundy og kona. Jeg mener, like bra humor som Hangoverfilmene. Jeg setter pris på dere, og ikke bare det. Jeg er skikkelig skikkelig glad i dere. Ærlighet og humor lenge leve 😉 Og nå blir det sommer, så vi skal innta sommerkarusellen. Iiiha 😄