Etter å ha sovet i 5 timer i dag, mens begge rampegutta mine var hos pappan sin, skulle det jogges. Jeg skrudde på Spotify og satte i gang.
Siden jeg jogget på meg noe legen min kalte “typisk idrettsskade” for noen år siden, må jeg holde meg unna asfalt. Dette degraderer meg til en pinglejogger, som må skifte fra jogg til gange tvert det dukker opp asfalt, og som må jogge i veikanter og slikt.
Jeg måtte altså lære meg å jogge, jeg. Og dette var før jeg ble blond tilogmed.
I tillegg har jeg freesing angst for elg. Satan altså, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre hvis det plutselig står en svær elgokse foran meg, eller hvis jeg, God forbid, skulle befinne meg midt mellom ei sinna elgku og elgbabykalven hennes… Gode råd mottas med takk.
Anyway. Vi bor rett ved markene over bergsiden bak Stjørdal. Lykketoppen. En happy mountain. Så lenge den er elgløs og jeg får gå i fred. Det er ei slags vidde bak her. Med deilige joggestier. Og masse elg.
Så pingla meg, må holde meg til grusveien bak her, som fører hoftene mine trygt ned til bunnen av byen. Derfra kan jeg pushe meg selv oppover til digg musikk. Oppover bakkene, hevet over det meste av mitt ADHDpregede bipolarhode. For noen dager. Til det begynner å rocke villt der oppe igjen, og jeg må ut og løpe.
Jeg satte igang småjoggingen min. Svingte uti landeveien og så grendahuset med alle fotballbanene omkring, der borte.
En gutt på omtront 7 år står alene ved målet på gressbanen og leker med fotballen alene. Jeg tenker mitt, og ser for meg at jeg hopper over gjerdet og spiller litt fotball til oppvarming.
Av to grunner lar jeg det være, og veikantjogger videre.
Grunn nr en: Jeg er ikke et barn. Det tar seg ikke ut at den fremmede gamla her spør en guttunge om å leke med fotballer. Tror jeg ikke. Tvilen fikk vinne.
Grunn nr to: Jeg husket smertelig min forrige joggetur, for noen dager siden. Samme gressbane. To jenter i tiårsalderen spilte fotball der, og hun ene sparket ballen over gjerdet. Og… …mot MEG! YES! Mot ei gammal tøtte som selv spilte fotball for Remyra IL som tiåring. Rigtignok som verdens lateste back, men jeg kunne da treffe en ball for fader, for rullan, for deg og for meg!
Jeg kjente smilet bre seg, i det jeg gallopperte som ei villhoppe mot fotballen. Jeg skulle schmokke til den med innersiden av høyrefoten min, og suse den over gjerdet, så den skulle sprette langt innover kunstgresset. Og barna skulle måpe, og beundre ballsparket mitt.
Jeg var nesten borte ved ballen nå. Dette skulle bli så bra! Yeah! Jeg tok sats og ….nei, ingen vits i å sparke med innersiden av foten på en ball som plutselig traff en stein, og endret retningen bare biiittelitt… Jeg sparket veigt og svakt til den forbanna ballen med ytre ankelside, så den trillet noen meter i retning gjerdet. Ikke over det engang.
Derfor.
Joggeturen gikk som vanlig, men da jeg nærmet meg toppen av landeveien, som er en streknig rett ved skogen, kom elgefobien over meg som grøssete gru. Jeg suste opp den siste bakken, mens jeg så meg tilbake innimellom. Alt liknet på elger. Trær, postkassestativ, alt.
Da jeg rundet svingene innover byggeområdet her, så jeg en liten gutt på omkring 5 år som gikk alene langs en sidevei over myrene, bort mot et av husene i utkanten av strøket.
Toppers, Helene! Fantastisk! Her løper du livredd og stressa, som ei ku, mens en liten guttunge rusler alene i et område der elgen like så godt kan dukke opp…
Disse fobiene. Bla tilbake til forrige sommer, og dere kan lese om noen andre redsler jeg hadde da. Om noen dager kommer jeg til å skrive om hva jeg har gjort med insektfobien min.
Det gikk bra i dag også. Ingen elg stanget en livredd Helene over ende, og jeg overlevde joggeturen med glans. Jeg er ytterst takknemlig dersom noen kan kommentere i feltet under her, egne erfaringer i møte med elg, samt tips og råd.
