Hun triller rundt i Amsterdam på en eldgammel sykkel. Ser på blomstene som flommer over i byen, kjenner duften som siver ut av kaféene, og kjenner det rumler i magen. Hun har “bodd” her en stund nå, dvs litt her og litt der. Strandet hos folk hun har blitt kjent med, og nytt sitt eget lille eventyr. Young and free. Nå begynte det å røyne på hva angikk penger, og hun undret på hva hun skulle finne på for å skaffe seg mat og drikke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vær hilset godtfolk, dere leser forbipolene.blogg.no, and I’m about to tell a story. En ekte historie som er helt sann. Som dere vet, er jeg godt i gang med å presentere for dere mine venner. (Ikke fått det med deg? Trykk på denne og få det med deg: http://m.forbipolene.blogg.no/1480012159_nytt_p_bloggen.html )

Dette er en historie som min mediesky og deretter anonyme, venninne “Iben” opplevde for omkring over et tiår tilbake. Dette et en sprek, samfunnsengasjert og behagelig boheme aktig venninne av meg, som jeg er veldig glad i. Hun er fantastisk god til å fortelle om sine opplevelser, og får alltid frem ei latterkule av meg. Da jeg ringte henne i dag for å spørre hvor anonym hennes presentasjon skulle være (jeg kjenner henne. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt hun SKAL være anonym.)  …hadde hun nok en morsom story to tell.

Iben sykler og sykler. Hver bidige dag sykler hun gjennom sentrum i Amsterdam, men nå er hun god og mett. For hun fikk en strålende idé. Rå er hun på å lage kunst, men andre’s kunst er ikke alltid så interessant for Iben. Det som ER interessant, er at ved hver kunstutstilling i Amsterdam, serveres gratis mat og drikke. Hun sykler fra utstilling til utstilling, og spiser seg god og mett. Smilende og fornøyd kjenner hun at dette er en knallbra løsning.

En dag står hun som vanlig og glor på et random kjedelig bilde. Det er overhodet ikke en givende stund for henne, men hun må nesten vise litt troverdig interesse, skal hun kunne forsyne seg av mat og drikke. Hun står der og ser. Og ser, og ser.

Kunstneren selv fatter interesse, for ikke å snakke om mistenksomhet, for Iben, så han kommer bort til henne og spør og graver. Er hun interessert i kunst? Kanskje er hun ikke så troverdig likevel, så Iben føler at hun må smøre på tykt og saftig nå. 

-“Javisst er jeg interessert i kunst. Jeg er utsendt fra Norge for å kjøpe opp kunst, jeg.” Hun utdyper det hele ved å innlede en samtale omkring hans kunst, og nå kommer også galleristen gående. Hun forestår at de tar det hele på bakrommet. Dette er jo serious shit!

På bakrommet var de flere enn kunstneren og galleristdama, også. Forhandlingene småkokte, og alt Iben kunne tenke på var hvordan hun skulle komme seg unna denne meget pinlige situasjonen. Magen var mett og god, likevel gjorde det litt vondt i den. Møte, ja! Jovisst skulle hun rekke et møte! Hun lovte å ta kontakt snarest, i det hun hastet ut døren.

Magen blir vondere og vondere utover kvelden, og neste dag bestemmer Iben seg for å ta kontakt med den stakkars kunstneren. Hun er snill, denne venninna mi, og har slettes ikke samvittighet til å lure folk slik. Hva om kunsteren slet økonomisk? Hva om han hadde munner å mette, og nå gledet han seg til å selge stort til Norge? 

Iben ringer kunstneren, og avtaler å treffes. Hun legger ikke bare alle kortene på bordet, men slenger med en lur liten joker med vondt i magen sin også. Forteller om hvordan hun sykler rundt i Amster og spiser smulene hun kan finne. 

Jøss. Han tenker seg om. Hva om Iben vil jobbe for ham som kunstassistent? Hun kan få bo på atelieret hans, siden hun valgte å være så ærlig. Dette var midt i blinken for min venninne, det var jo midt i sentrum også, dette atelieret. Selvfølgelig takker hun ja.

Ja dette var jo en fin historie med trivelig slutt, tenker du. Er den virkelig sann, tenker du vel også. Og ja, den er sann. Iben er en av de vennenes mine som i likhet med meg selv har tiltrekt seg både abnormal action og originale hendelser i sin fortid; så, sann er den like lang som dagen er lys på sommeren. Men trivelig slutt? Nope..

Det går en stund, og i sin nye jobb havner Iben på en større kunstutstilling. Der møter hun en ung finne som hun kommer i prat med  Iben forteller om hvordan hun får bo i atelieret til denne kunstneren hun i utgangspunktet lurte trill rundt i sin sultne mage’s desperasjon.

Den unge finnen klødde seg i skjegget, og sa: “Nå skal du høre her. Jeg har vært der du er. Bodd i det samme atelieret og blitt fortalt at jeg jobbet for ham som kunstassistent. Men bifil som denne kunstneren er, var han til syvende og sist bare ute etter å utnytte meg seksuelt. Tro meg, det finnes ingen “kunstassistent-stilling”, han er kun ute etter underlivet ditt!”

Iben nølte ikke med å ta dette opp med sin sjef kunstneren. “Du lurte meg eller? Det finnes ingen stilling annet enn eventuelle seksuelle stillinger på det atelieret ditt, hva??” Hvorpå han svarte: “Ja stemmer det. Du lurte jo meg. Trodde vi kunne drive å lure hverandre, jeg.. “

Min venninne har ikke skjegg, men der og da hadde hun et i ei postkasse i Amsterdam. Han hadde jo rett. Hun hadde lurt ham, så nå lurte han henne tilbake med en visuell liksomjobb. Og selv om han ikke fikk henne til køys, fikk han le sist.

Sånn en rikdom slike venner med spennende ryggsekker, er. Jeg gleder meg alltid til å tilbringe tid med venninner og kompiser. Og det kan dere nok sikkert forstå, når dere ser hva for eksempel Iben kan fortelle om her. Mine venner er gullskatter som har mer enn nok å prate om av sine egne opplevelser, så de har ikke tid til å snakke om andre. Det er behagelig; veldig behagelig.

Glad i deg Iben, you still rock 🙂

Når det er søndag og du våkner opp med sjololade smeltet under skulderen din og brus på nattbordet, vet du at det har skjedd igjen: Du har tatt livsnytesansen helt ut, og riktig boltret deg i all verdens kaloripregede nytelser. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du går ned i stua og får bakoversveis. For det stemmer det! I stedet for å dra ut på byen går kveld, hold man seg hjemme, og sørget for å overraske morgendagen-seg med nyvaskede gulv, shinet kjøkken og julepyntet stue (!)  (Sånn er det når man har bipolar 1..)

I går dekket jeg stuebordet slik:

….og så inntok Ankie, Dianelys og vår mediesky kompis stua. Vi danset. Eller; zumbainstruktørene Ankie og Dianelys, danset. Jeg “danset”. Vi småplukket tapastaco kvelden lang, og skikkelig koste oss gløgg, før vi splittet oss: Dianelys og jeg holdt oss hjemme på lykketoppen, mens de andre dro ut for å ta en øl. 

Det er deilig, innimellom, å bare holde seg hjemme. Droppe det pesende, vinterkalde utelivet, og bare være i sitt trygge rede. Det var da det skjedde: midt på natta vasket jeg og pynta til jul. Det var så mye diggere å våkne opp til enn sjokoladesøl på skuldra, men jeg tenkte nok å spise den sjokoladen. 

Nå kommer snart minsten hjem, og jeg skal ta godt imot ham med juice fra Sverige  ( http://m.forbipolene.blogg.no/1480105670_25112016.html ) …og en god bok å lese i. Savnetisavn 💜

 Det er deilig med julepyntet stue, da slipper jeg å stresse med det. Det er på slike dager jeg er takknemlig for de kreative energikickene diagnosen min gir meg ganske ofte 🙂
 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nok en gang har jeg fått bekreftet at jeg har en slags kvinnelig stalker i byen her jeg bor, som ikke begrenser seg til å lese alt jeg skriver, men kommenterer overalt i frekk tone, og ser ut til å dukke opp litt vel close der jeg befinner meg.

Hun er visst ikke så glad i meg, likevel må hun på død og liv følge meg til fingerspissene og korrigere hvert minste lille feilsteg.

Til henne har jeg et forslag:

For å fokusere positivt, kan det være smart å følge en blogg der du faktisk liker selve bloggeren. Jeg har sett deg på fylla i den lille byen vi bor i, og det var ikke et vakkert syn. Du hang rundt halsen min og snøvlet noe jeg ikke helt kunne forstå. Men hey, jeg driver ikke og minner deg på det hver uke på internett bare for å være kjip og negativ vettu.

Jeg liker ikke det du står for så godt, jeg heller, men jeg har det for travelt i hverdagen min til å tenke på deg generelt. Du er et slags utskudd av det berømte bygdadyret, og ditt godteri er negativt gossip. Din yndlingshovedrett er når du med dine store, sjokkerte og ivrige øyne kan annonsere til dine cafévenner noe noen har sagt, skrevet eller gjort, som du kan vri om til feilsteg.

Det du driver med er mobbing, baksnakking og svertekampanjer. Og vi skjønner det, vet du, at uten alt dette ville livet ditt vært svært kjedelig. Spesielt må du hakke på meg fordi du bestemt mener at dersom jeg som har bipolar 1 er glad og har det bra, ja gosh: da må jeg være syk, hva? 

Og dersom jeg tar igjen hvis noen antaster meg med å klå på meg, da er det feil av meg å synke på vedkommende’s nivå. I følge deg skal jeg visst finne meg i det. I følge deg skulle jeg vel helst hatt en hel bibel som du hadde skrevet, eller? Og fulgt den til punkt og prikke. For du tror visst at det er svært nødvendig for meg å oppnå at du skal være fornøyd med meg. Hva du mener er visst THE LAW it self i mitt liv. Virkelig?

Jeg kan se hvordan du bevisst blotter deg selv for ironi og humor hva angår meg. Samme hva jeg skriver, blir det komplett feil og dumt i dine nysgjerrige øyne, bare fordi du har bestemt deg for å mislike meg.

Det er verdens beste kompliment å få, at en sladrevirrevipp som du, ikke liker noe ved meg, uten at du kjenner meg. Jeg ville ikke holdt ut en time rundt det kafébordet ditt med all den mobbesladderen du har å servere. Du kan fortsette å fokusere på all gossipen du så interressant kan fortelle, til du koker ned i ditt eget smør for min del. I don’t care. Bare ikke påstå at du kjenner meg. Bare ikke tro du er noen slags pinlig liksompsykiater som kan diagnotisere meg slik du selv behager.

For det kan du ikke!

Bygdas baksnakkende bygdadyrdame, det er altså hva du ønsker å være kjent for. Jeg synes forferdelig synd på deg, siden alle rundt deg jo gjennomskuer ditt behov for å kritisere alle og enhver med de sjokkerte øynene dine, bak ryggene deres. Bare ikke tro det er et slikt blikk som skaffer deg venner med tillit til deg. Dramaøyne er ikke slikt som skaper trygghet og lojalitet. 

Det er merkverdig at du ikke tok imot tilbudet mitt om å ta en kaffeprat med meg og få vite fakta, siden du var så offentlig kritisk og misfornøyd. Rart og mistenkelig at du velger å fortsette dine svertekampanjer, stygge kommentarer og gossipsladring, heller enn å søke fred og oppklaring over en kopp kaffe. Ja, det er jo rent latterlig, hva? At du er så glad i falsk drama, at du ikke heller vil ta en prat og bli ferdig med det?

For nei, desverre, bipolar 1 er ikke det samme som bipolar 2. 

Nei, desverre, jeg er ikke syk hvis jeg er glad og lykkelig.

Nei, du har ikke mer rett til å trakassere meg bare fordi jeg skriver en blogg. Facebook er en slags fellesblogg, og ofte mye mer offentlig enn en blogg. Vi bloggere bruker facebook for å nå folk; har jeg rett til å trakassere deg bare fordi du har en facebookprofil?

Nei, du virker ikke særlig flatterende i det du desperat forsøker å framstille deg selv som ekspert på min bipolar 1, bare fordi du selv har utgaven bipolar 2, noe som jo er noe helt annet.

Nei, du har ingen rett til å mobbe meg og prøve å framstille meg på dine merkverdige måter, bare fordi jeg skriver en blogg. 

Ja, jeg kommer til å gjøre feil, jeg som alle andre. Og det er ikke din god damned business.

Ja, jeg synes du skal trekke til deg nebbet, og fokusere på noe annet enn det du ikke kan forakte.
 

Og gjett om supert; nå har du mat: Noe du kan ringe bygdadyrslekta di og fortelle om: “Nei giiid  gosh! Se hva forbipolene har skrevi nå a! Attegåran lattertåran… Herreguuud! Sladremat! Det er dekket og bare å forsyne seg; iiik!”

Du leser forbipolene.blogg.no

snap: forbipolene

facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva skjer når en kvinne skal se porno, og omgivelsene begynner å spekulere rundt dette. Hvorfor finnes hverken pornoblader eller annen type verktøy for damer å få kjøpt på kiosken, på lik linje med det tilbudet av utvalg menn kan velge og vrake i? La oss se nærmere på dette. For der ER sant, hun SKULLE bare hjem og se porno. 
 

Hun ser på meg, og så klapper hun seg på låret, mens hun sier: “Nei fan! Nå! Takk for mat, men nå! Nå skal jeg dra hjem til meg selv og sette på litt “pårrno”, altså!”  

Jeg roser henne for inspirasjon til å pakke ut kofferten alene en slik deilig fredagskveld. Det kan ofte være best alene det der. Og det booster liksom selvtilliten å hoppe i høyet, uten at noen blingser på halmstrået og hopper på deg litt for raskt. 

Vi brekker oss i latter. Det er liksom den greia med at de skulle bare visst. Vi er akkurat som kyr som begynner å prate på enga etter bonden har gått inn for å drikke melk og spise brødskive.  Vi er som fisker som vandrer i land, med føtter de ikke kan se: vi er damer som er søkke enige om at denne kvelden skal avsluttes med en real runde alene, liksom..

Så banker vi i benken: søkki ta, hvorfor skal det VÆRE SÅNN, at vi damer blir ansett for perverse grisepurker å være hvis vi sier: “Nei nå blirre pårrno!”, mens herrenes evige og legale verktøy for satisfaction vises dønn oppi bladhyllene foran barna våre og det hele, bare vi skal kjøpe en tyggis på kiosken?

Sist jeg var på Trondheim torg, kunne jeg ikke dy meg… Jeg skulle kjøpe meg en sånn derre tyggis på Narvesen. I sidesynet får jeg øye på pornoblader med nakne damer i seksuell positur. Jeg peker dit, og spør den unge herremannen bak disken: 

“Kremt. Hømm hømm. Selger dere dildoer og vibratorer også?”

Han “skjønte ikke hva jeg mente”. “Diiilljdoa? Her”

Jeg sa: “Du selger verktøy for menn. Selger du verktøy for meg som kvinne også?” 

Du skal ikke SI SÅNNT! HYSJ KVINNE, du skal finne det i deg og TIE!  Fytti skam seg lang inni kroken, ja nå har du tråkka langt over grenseland…

Ja har jeg det? Tråkket over grenser? Really??

Hvis jeg skulle tedd meg som en mann, skulle jeg gå toppløs sommeren lang, kjøpt pornoblader med nakne menn, ikke brydd meg om at alle i kiosken skjønte at de bladene ikke akkurat skulle brukes til å fyre i peisen med, tatt menn på rumpa titt og ofte, og sagt høyt og tydelig: “Næææi NÅ damer, NÅ går går jeg og tar meg en r*nk med dette bladet altså, med dette manneobjektet her på forsiden, og så er det bare å kauke ut liksom, dersom flere har bruk for ham!

Er jeg grov nå? Nope. Jeg er slettes ikke grov. I forhold til den brungrovbrødete holdningen som hersker blant menn, er jeg for rene loffen å regne her og nå. 

Det er merkelig.

Merkelig og rart, at ikke vi kvinner skal kunne kjøpe oss tilfredsstillende redskaper på kiosken, slik menn kan. 

Snedig som fy, at menn skal kunne vise sine uidentifiserbare pupper, mens vi må skjule dem med to hijaber kalt bh.

Så utrolig rart, at dette innlegget blir regnet for å være “grovt”, mens det kryr av nakne groviser på narvesen og alle de andre butikkene. 

Bemerkelsesverdig at menn slenger ut skjellsordet “hore” mot damer, mens de kjøper blader pornostjernene aldri ville gitt dem for free. 

Våre barn og alle andre samfunnsborgere ser nakne kvinnekropper i bladhyllene, men ikke et eneste nude mannfolk er å se. Hva lærer de? Jo, alle lærer at en kvinne ikke trenger å ha lyst, for å ha sex. At en kvinne er et objekt til å brukes.

Er dette ok for deg, kvinne?

Jeg har altså en venninne som informerer meg om når hun skal hjem og tilfredsstille seg selv. En annen venninne av meg gjør sitt fornødne, uansett lydnivå, med dodøren åpen når det er bare meg og henne her. Så har vi henne som legger snusen fra seg overalt. Og hun som ler med like grov latter som meg, så vi høres ut som to motorsager i det vi er på vei til å falle ned fra sofaen. Er de ikke herlige, hva? Jeg elsker dem! Det er jo sånn vi damer er: mangfoldig forskjellig.

Vi damer kan være mer maskulin enn noen mann noensinne kan bli. 

Vi er heavy, vi er rå, og vi snakker ikke “stå”; vi snakker “multi o” liksom! 

Kjære kiosken, benserten og dagligvaren: selg oss utstyret vårt på lik linje med mannfolka sitt, og vi skal trofast handle hos dere. Inntil da har dere sviktet oss. Da drar vi ikke til dere, men til erotikk 1.

La oss kvinner slippe å settes i kunstige båser bare vi er litt naturlige og kåte på lik linje med menn. En mann trenger bare å kjøpe seg et blad på sjappa. Men vettu hva, vi damer trenger bare å kjøpe oss annen type slags verktøy på sjappa. 

Er det grovt?

Ja da er hele sjappa grov slik den ser ut per dags dato…

Du leser forbipolene.blogg.no , og kanskje har du selv lyst til å sette kioskansatte på prøve, og stille spørsmålstegn ved hvorvidt de selger rosa siden de selger blått?

snap: forbipolene

Lik bloggens facebookside for jevnlige oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Jeg er en rik dame: har to herlige barn og en hel skog med gode venner. Her inne har jeg skånet dem fra å eksponeres offentlig, og når vi har møttes, har jeg stort sett lagt bort kamera og fokusert på tilstedeværelsen.  Men god damned da, mine venner er så spennende og så fantastiske, at jeg fremover kommer til å vise dere hvem flere av dem er. Jeg er nemlig så heldig å få livet mitt beriket med gode samtaler, turer, latterkramper og verdifulle stunder. 

Jeg har ingen “bestevenn”, og mener uttrykket er barnslig. De er best alle sammen, og jeg er inderlig glad i dem akkurat som de er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hver uke fremover skal jeg forsøke mitt beste å innta rollen som hun plagsomme fotografen. Hu derre bloggervenninna som på død og liv må ta både selfies, pics og aloties. Jeg skal dessuten straks sette i gang og lage et innlegg om ei av dem, wait n c n watch me! 

På bildet over ser dere noen av mine gullskatter:

-Nederst: Dianelys fra Cuba. Hun er min nærmeste nabo, og vi har vært venninner siden 2001. Kontakten var laber en periode da vi begge strevde med vårt – but we’re back! Diva, som hun kaller seg, er mamma til tre, hvorav minsten på 2 er kompisen til min toåring i barnehagen to minutter nedom her. Annenhver helg er vi begge alene hjemme uten barna, i hvert vårt rekkehus. I morgen skal vi på Sweedish road trip med et herlig par som jeg har fått blitt kjent med gjennom henne, nemlig Franck og Roar!

-Øverst til venstre; Sola mi Solfrid fra Finnmark som nylig ble mamma til sitt barn nr 4, lille søte Isac, og som bor aaaaltfor langt unna meg nå. I hope n pray that it comes a day, da hun tar med seg darlingen, kiden og sin eldste datter og inntar Trøndelag igjen. Savner henne hver dag 😍

-Øverst i midten; Young Siri, som er klok som en eldre dame, og skravler like mye som meg. Denne dama er rett og slett en empatisk og snill superladie som det er awesome digg å ha besøk av. Hun var innom meg senest i dag, og det er alltid givende og ekte med en Siriprat. Hun er mamma til ei lita pie, og jobber selvfølgelig med mennesker innen rus og psykiatri. Heldigvis, for de trenger ei som henne.

-Øverst til høyre: Ærlige, dønn herlige Janne som jeg har kjent siden 1.klasse på barneskolen, er ei dame jeg er stolt over å kjenne. Vi har gått turer sammen i skog og mark og pratet og skravlet i all slags vær, og vi vet vi alltid er der for hverandre. Vi står opp for hverandre, og jeg kan alltid stole på denne dama. Hun har en tendens til å dukke opp når livet gir meg bratte bakker, og så rusler hun sammen med meg. Jeg går mer enn gjerne sammen med henne også, når hun møter sine oppoverbakker.

Ingen penger og intet gull, hverken diamanter eller fjåseri og tull, kan får meg til å føle meg så bra inni meg, som disse og alle de andre vennene mine kan. 

Moderne menn kan være svært direkte i sin framtoning, og nå er det på tide å lære seg knepene som setter dem ute av spill før de rekker å sende bilde av en framtoning du helst ikke vil se..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For DU skal ikke bli HANS underholdning, eller hur? Hva med å snu det hele til HAN blir DIN underholdning, og du iallefall får deg en god latter, ikke sant? R u with me?

Put him on display, here we go! Dette er fra min chat på fb i dag. Husker dere han stakkaren som klådde på rumpa mi for noen uker siden? Ikke? Trykk på linken nedenfor for en huskefrisk:

http://m.forbipolene.blogg.no/1477825006_ung_mann_beflte_dame_.html

Aller først, legg an en vennlig men bestemt tone. Sexifiseringen av deg har allerede rent objektivt begynt fra hans side. Nå er det opp til deg å vinne denne herskegreia hans.

Før eller senere skjer det. Han blir enda mer uhøflig og tråkker langt over streken. Men hva vet vi? Er dette for å herske? Sjokkere? Sette ut av spill? Som i hersketeknikkisere? En ting er sikkert: Han vil se deg nede for telling. Behold roen og sleng tilbake en ydmykende liten setning. Vær omtrent like grov, og gjør litt narr nå. For dette ekke pent av ham:

Når en mann er så ufin som dette, er det lov å lyve. Nå hadde ikke han her dopapir ut av baken sin, men heeey, hvem sa det er ok å spørre meg om så private greier? Og inte vet han hva han hadde ut av baken sin den kvelden på byen..

Vær avslappet. Han skal ikke så se sinte meldinger eller en ydmyket dame. Han skal jekkes ned. Vær direkte, og litt frekk. Ikke frekk som i sexy hot chic, men frekk.

Nå skal du kvitte deg med ham, ikke sant. Regner med dette bare er waste of time huh? Slå til med så mange løgner om deg selv og ditt liv som overhodet mulig. Skrem ham bort ved å male et uoppnåelig, falskt perfekt bilde av deg selv:

Lat som du er rå innen alt. Ikke minst kampsport og selvforsvar.

Og så skal du “stikke”. Grunnen til at du plutselig må dra, skal være et løgneraktig sikkerstikk. …funka ikke?  :  Sett deg selv i et lite flatterende lys hva angår sex. For det er jo det han er ute etter. Han ser på kroppen din som er objekt, det har han forlengst bevist.

Lykke til, og la oss for all del håpe du slipper bilder av ensomme fyrtårn…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Har du bipolar, må du alltid betale for det som er en selvfølge for mange andre. Vil du være frisk i morgen, må du betale med å være nøye. Nøye med kosthold. Nøye med trening og aktivitet. Nøye med hvem du omgås, og har du bipolar 1 bør du også være nøye med å ta medisiner. 

Hvem du omgås? Ja. De må være ekte, for du er overintellegent og sensitiv. Du gjennomskuer alt av falskhet og negative vibber. 

Innen et av disse punktene var jeg ikke så nøye i sommer, og nå har jeg måttet betale dyrt i noen måneder. 

Inne hos den dyktige psykiateren jeg har oppfølging hos, som forøvring har kjent meg siden jeg var ei dypt deprimert ungjente på 17, hadde vi en prat om min stabile tilværelse som bipolar 1. Vi var enige om at dosen på et stødig antipsykotikum som jeg tok på kveldstid, kunne senkes en tredjedel. Jeg var jo så frisk. Gikk rundt og smilte og alt var greit. Humøret var på topp, men ikke sykt mye på topp liksom. Skikkelig frisk og god. Det eneste var at jeg var litt ekstra trøtt på morgenen. Kunne det være at det var pgr av antipsykotikum, lell om det var depot?  

Jeg ba om det. Og det var ikke så lurt.

Dagene begynte å bli tyngre å ta tak i etter noen uker. Det grånet i synsfeltet mitt, og tårene begynte å trille lettere enn det smilet jeg hadde gått rundt og strålt ut. Jeg ble flat. For de rundt meg var det nok bare en lettelse, for mamma ble stillere, og venninna til vennene mine lyttet mer. I virkeligheten kjentes det ekkelt å ikke ha stort å snakke om mer. Jeg ble preget av en sjenanse som jeg for enhver pris måtte skjule. Det var sikkert noe forbigående høstgreier, selv om jeg aldri har vært av den vinterdeprimerte typen. Det gikk sikkert over, og jeg fikk bare fighte det, gjøre det, like do it, og utfordre meg selv. Jogge det bort. Tie det ihjel. 

Jeg trakk meg litt tilbake, og prøvde innimellom å pushe meg selv til å være sosial. Men følte meg boringly kjedelig.

Det er forskjell på å gå rundt å være litt deppa og tårevåt negativ slik jeg gjorde, enn å være dypt deprimert. Men for meg som var vant til å skinne i dagslys som ei sol, ble det vanskelig å takle skumringen. Altså, selv om det ikke hadde blitt mørkeste natta, likte jeg best solskinn og lys dag.

Forrige uke var jeg tilbake hos psykiateren, og ble vurdert som stabil. Likevel kunne jeg fortelle om seig gjørme. En treghet jeg ikke var vant til, og en humørdempet hverdag, hadde slått kloa i meg. Jeg vet jeg bør være ærlig. For jeg som elsker å gjøre husarbeid og slikt noe, følte både det og all annen hverdagslig aktivitet, som tungt. Det var ingen nedtur jeg kunne fortelle om, men kunne det være begynnelsen på en slik underground ride? Det hadde begynt å gå ut over det sosiale også. Ikke utover hvorvidt jeg faktisk var sosial, men hvordan det føltes å være sosial. Jeg ville gjemme meg. Følte meg sky. 

Min psykiater er en klok mann. Han grep straks tak i ordene mine, og anbefalte meg å gå tilbake til den dosen av medisinen som jeg gikk på før. Jeg kunne ikke annet enn å være enig. Det er lenge siden jeg syntes dette med medisiner var vondt og ekkelt. Medisiner må jeg ha, hvis ikke blir jeg syk. Nå hadde vi trodd det gikk an å senke en dose, og så lærte vi om meg det faktum at det ikke er aktuelt. Jeg hadde da betalt i ukesvis med en begynnende sosial angst, energiløse dager og tungsinn.

Jeg betaler gjerne! Betaler mer enn gjerne både medisinøkning tilbake til fortidens dose, riktig valg av nettverk, harde joggeturer opp bakkene til Lykketoppen, og daglige tiltak som et rent og ryddig hjem, sunn mat og tilstrekkelig søvn hver natt.

For premien er så stor, og lønna er så bra! 

I dag har jeg med glede levert minsten i barnehage. Etter det ryddet jeg i klærne og shinet kjøkkenet, før jeg vasket gulvene og satte på klesvask. Så dusjet jeg lenge, før jeg hang opp klær og satte på ny klesvask. Og jeg kjente ingen tåke av negativt tungsinn. Kjente ingen irritable tendenser. 

Jeg føler meg heldig som har fått lønnsøkning i form at et lettere sinn og mere energi, samt at ingenting bremser meg i møtet med andre mennesker. 

Bipolar 1 er virkelig ingenting å spøke med. Jeg har lært meg at jeg ikke er avhengig av medisiner, men at jeg blir forferdelig syk uten tilførsel av de stoffene som hjernen min trenger, siden jeg har en fysisk tilstand av diagnotisert tilfelle. Jeg får ikke abstinenser uten medisiner, men sinnet mitt blir sykt.

 Jeg lider ikke så lenge jeg gjør det som må til for å holde meg frisk. Det er nesten som med diabetes: i den verste utgaven av sykdommen må man bruke medisiner for å overleve. Uten kombien av de to typer medisiner jeg tar, ville jeg kontinuerlig svevd mellom drøm og virkelighet, galskap og tilstedeværelse, uten å vite når jeg krysset grensene. Det er det som heter psykose, og har definitivt ingenting med ordet “psykopat” å gjøre.

Jeg kan ikke røre antidepressiva. Heller ikke beroligende midler. Men lithiumsalt og antipsykotika, det er ekstremt viktig for meg å ha innabords. Det har jeg skjønt nå. Og det er så godt å bli tatt på alvor. Jeg trenger ikke betale mer enn et par måneder, før jeg får komme tilbake til meg selv. 

Jeg er ikke den som sutrer og klager når jeg står midt oppi det. Men nå som det er over, og det lysner i horisonten, kan jeg skrive litt om dette. 

Det er vondt å kjenne på tungsinn, når du er vant til å fly lett og lystig gjennom livet. Kjipt, når du ikke kjenner gleden fylle deg som før. Jeg kunne skjule for alle dere andre hva jeg bar på, og hvordan alt plutselig ble til tunge utfordringer. Men før det blir alvor ut av tendensene, må jeg alltid varsle systemet rundt meg, slik at vi straks kan reparere skadene, og jeg kan fortsette som før.

Dere la kanskje merke til at det ble mindre blogging her inne. Vel. Jeg skriver mindre bra når jeg kjenner slike tunge tanker og sånnt lavt energilager. Mister liksom trua på at det blir noe interessant ut av det. Jeg er heldig som har greid å kjenne meg glad midt oppi det hele, og som får hjelp i tide til å snu hele lasset i riktig retning.

Bare ikke tro det kun er å tenke positive tanker som gjelder når du har en diagnose som har grep om hjernen din. Ikke innbill deg at det bare er å ta seg sammen. I noen tilfeller kan det hende at medmenneskene rundt deg mangler stoffer i hjernen sin. Se på det som at hjernen mangler bruer for at veien framover skal være overkommelig, og dessuten mulig, for vedkommende å gå på. Jeg er selv en forkjemper for affirmasjoner, fysisk aktivitet og riktig kosthold. Men ingen av disse delene greier å redde et menneske fra ei synkende jolle i storm. Reddende skip som medikamenter, kan være den eneste løsningen. Og etterpå, da funker både workout, positive affirmasjoner i speilet, og sunn mat. 

Det har vært tårevått og tungt, men nå kommer sola, og mine skyer forsvinner. Takk og pris for denne delen av dagens psykiatri. Men den oppfølgingen som funker, den ville vært sjanseløs hvis jeg selv ikke gjorde jobben og betalte regningene mine oppi det bipolare hue mitt. 

En uke til nå, så er jeg nesten der.

En måned til nå, så er jeg tilbake.

Regningen er betalt, og jeg har allerede begynt å nyte godt av lønnen 🤗

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

45 964 stk nordmenn har lest om henne, men bare vi vet hvem hun er. over 3000 fra utlandet, mest sannsynlig Sverige, har også lest om henne. Men de vet ikke hva Stina på bussen egentlig heter. 

I dag kom de endelig på besøk; Stina, mamman til Stina og et familiemedlem til. Vi har hatt det så koselig her på Lykketoppen i dag, at jeg sitter her og nesten griner av glede. Barna har sovnet, og det har vært en elektrisk stemning av lykkelige unger og tre mødre med god kjemi, på Lykketoppen denne milde vinterdagen. 

Jeg føler at jeg har snakket med et tolv å gammelt geni. Jenta er smart, belive me! Hun er fantastisk å bli kjent med, den tøffe pia fra bussen, og familien hennes. 

Jeg er så glad for at jeg turde å gå langt utover mine egne grenser for normal behavior, og snakke med jenta på bussen. Jeg har lært noe så inni eikeskogen masse om hvilke muligheter man har som familie, hvis man må deale med problemet mobbing. Vi, barna mine, vennene våre og jeg, får nå gleden av å bli kjent med en sterk og klok familie. Selv om jeg egentlig ikke turde å snakke til Stina på bussen. 

For vi bor i kalde nord; det er såvidt man tør gi dama på posten kompliment for smykket hennes. Såvidt man tør hilse. Nei man må for all del ikke snakke til ukjente, selv om de kan være potensielle venner. Når stivnet vi? Når sluttet store mengder av befolkningen å bry seg, men fant opp ord som “nysgjerrig nabokjerring” og “uhøflig familiær? Når ble det så spesielt ut av perspektiv å bry seg, at det ble som nyhetssak å regne dersom man grep inn hvis man opplevde at et barn ble plaget?

I all vennlighet, det er så godt for både Stina og oss omkring henne å nå ut til nesten 50 000 mennesker på ei uke. Det er bra å sette fokus på mobbing. Det er det vi ønsker. Men da jeg skrev innlegget om jenta på bussen, skrev jeg det mer som en slags korfattet, loggførende artikker her inne på bloggen, for selv å huske hendelsen. Vi skulle jo holde kontakten, Stina sin familie og min. Skulle møtes innen kort tid. 

Jeg ante ikke at det var så uvanlig å bry seg om våre minste medmennesker, at innlegget skulle deles over 11 000 ganger på nettet. 

Vi har bare akkurat begynt, og vi har et par overraskelser for dere lesere i tiden som kommer. De kommer til å fortsette å være anonyme, Stina og den verdens cooleste mammaen hennes, men dere kommer til å bli bedre kjent med dem. De kommer til å være en spesiell del av denne bloggen, og jeg tror ikke jeg tar feil når jeg påstår at dere vil lære meget av disse to og deres familie. 

For det var verre før for Stina. Nå har alt bedret seg, takket være noe jeg selv aldri kunne forestille meg av tiltak. Mor selv er beskjeden, og påpeker at disse tiltakene jo sikkert ikke funker for alle. I mine ører, derimot, lyder disse iverksatte ideéne som sensasjoner innen kampen mot mobbing. 

Jeg lar de rørte tårene mine får fortsette å presse på. Føler meg så rik i kveld. Takker og priser for at jeg får lov til å bli kjent med dere, Stina, mamman og en spesiell liten person som min sønn Mathias ble svært glad i.

(Skulle tro de var sjelevenner; de lekte nede på rommene i kjelleren, mens Stina, mammaen til Stina og jeg fikk snakke i timesvis.)

 Noen mennesker har så skyhøy intellegens at de kan skape elektrisitet bare ved sitt nærvær. Noen har så mye å lære deg, at du risikerer å miste viktige deler av livet’s mening dersom du ikke griper muligheten. Noen mennesker er her for å forandre og utvikle menneskeheten’s verden.

Slike mennesker sier gjerne “Takk”, uten å skjønne at det er alle vi andre som burde takke dem.

Jeg setter meg herved på skolebenken. Stina har sitt å lære meg, og mammaen til Stina har et annet bord å servere sine kunnskaper på. Et slikt bord å banke i, dessuten. 

Til leserne: Nå er vi mange i Norge som har lovet Stina å gripe inn dersom vi ser noen bli mobbet. Har DU tenkt gjennom hva du har tenkt å gjøre i en sådan situasjon?

Tusen hjertelig takk for besøket, Stina og dere to andre: sees snart forbìpolent igjen 😉 We love you 🤗😍😘

Les om Stina på bussen: http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

…og om den daglige lederen på Candy shop som ga Stina en hel bærepose godterier: http://m.forbipolene.blogg.no/1479476017_18112016.html

Du er inne på forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

facebook, få oppdateringer fra forbipolene ved å trykke liker på  https://www.facebook.com/Forbipolene-1716574521960099/

Hold the line, come as you are, the answer is perfect for you…  Nittitallet rocket budskapene fram til oss mens vi satt inne i ei eller anna stue ved potetåkrene på Ytterøy og lo så vi nesten trillet ned til fjøset. Det var ingen glam factory, men det var de morsomste festene du kan forestille deg. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ordet “toppblogger” var oss totalt fremmed. Og “internett”?? Wtf..? Vi hadde mer enn nok med å finne frem nettet, altså fiskegarnet, så vi fikk løst opp flokene og satt i gang med pilkefiskingen.

Smells like teen spirit, all that she wants, baby baby…  Vi hoppet uti gjørma og rullet rundt. Fjortiser under Vesterålens skinnende sol skulle bade i elvekroken uansett. Det som om verden var orange som et  bilde framkalt på 70tallet. Vi dro og fisket, og det var bare å ta i den fisken og blogge den. Og så pynta vi oss i freaky dongeri og grønne strikkejakker for å dra på ungdomsklubben. Glamorøs var et fremmedord, that I promise you. Vi var frie som fuglene, unge som morgenen, og blottet for divanykker. Veske til flere tusenlapper? Pøh. Trengte ikke veske vel? Hadde lommer..

Hjemme i Stjørdal grillet vi marshmallows i fjæra og løp ned til stranda og badet. Mange jenter hadde like hese stemmer som gutta. Unge frøkener spilte i knalbra grungeband, mens vi andre headbanget oss gjennom ungdomstiden.

Selv om det var da, nå er nå, jeg het Hege da, og Helene nå, har jeg ikke møtt noen tryllefe som har simsalabimma meg om til noe glamorøs rosapie med sukker på. Jeg hører den samme musikken, og har den samme klessmaken.

Helene 2016: Innom topplista iblant hindrer ikke meg i å kjøpe shampoo til under 10 kr og balsam til samme prisen. Det er som om jeg ikke helt greier å fatte hva som er forskjellen på fisefine svindyre produkter i forhold til mer guttejentete fjøstøs-varer. Kan jeg ikke heller handle kvalitet til barna, og billigst mulig shit til meg selv? Kremen min koster noen og femti kroner, og brukes både dag og natt. øyekrem? Den som er på salg på apoteket der og da. Vi har alltid råd til det vi trenger her i huset, fordi mamman i kåken ikke er noen egodiva med kostbare nykker. Barna har kvalitet på uteklærne sine og tynnull i lagevis. Vi har det godt. Og så mener verden at vi trenger så mye mer. Dyre gjenstander og pynteting i flertusenklassen. Men vi har det godt som vi har det, vi…

Jeg setter på shitlist med L7 og drømmer meg tilbake til ei tid da jeg gjerne deltok i mormors fjøsstell, og sorterte poteter som en helt på potetopptakeren. Neglene mine var svarte under der, og hele meg så ut som en potet rett fra gjørmeste gjørma i åkeren. 

Så ruslet jeg nedi fjæra og lekte med leire.

Sorry, men jeg må nok skuffe dere som gjerne vil se meg med restylaniserte lepper og med botoxpreget gladpanne. Leppene mine er tynne, og panna mi er dekorert med ei sinnarynke, men det plager meg ikke. Jeg hører hjemme blant åkrer og fjærer, oppi ei jolle og enkelt og greit sammen med gode venner.

De som kjenner meg, vet hvor enkelt jeg har det. De vet at jeg er så happy god damned lykkelig at jeg mer enn gjerne lever singel og fri livet ut. Med glede. De vet hvorfor det ikke gjør noe for meg hvordan andre people synes jeg ser ut. De som kjenner meg vet at jeg er laget sånn at jeg er klomsete og har talent for å flaue ut meg. Og at jeg har like stort talent for å le av meg selv. De vet at pumpesåpa på toalettet mitt koster 7 kr, at jeg putter blå konditorfarge oppi og tar av etiketten for å få den til å se spennende ut.

Jeg elsker loppis og fretex, jeg trener gratis jogging på landeveien nedom her og tar styrkeøkten i stua i stedet for et treningssenter jeg egentlig elsker å trene på. Slik får jeg bedre råd, og kan kjøpe god mat, godteri og leker til barna mine. Og desverre, jeg kunne fortsatt blitt med på fjøsstellet og laget leirfigurer nedi ei fjære sammen med søstra mi og herdet dem på egenkomponerte “ovner” av svære stener utpå øya. Det ga mer mening for meg enn å kjøpe lamper og vesker til langt over husleia. Slike ting og tang uten sjel gleder ikke meg, og ville slettes ikke skaffet meg noen status blant de kloke vennene mine. De hadde ledd og trodd jeg tullet hvis jeg hadde vist fram ei veske og sagt at den kostet 10 000 kr. 

Men er hun ikke toppblogger? Jo innimellom er jeg det. Men jeg kommer ikke til å endre på dette. Sånn er jeg og slik er det. Er jeg ikke bra nok uten dilldall og divaluksus, da anbefaler jeg ikke denne bloggen 😉

Det eneste som kan få meg til å bytte ut billige såper er økologisk, bærekraftig, vegansk og parabenfritt innen hud og hårpleie, samt parfyme og munnpleie. Jeg har hatt dem med på forbipolenefesten før, og må jo innrømme at jeg ser ut som en nisse på håret når jeg absolutt skal være så økonomisk bevisst guttejente. Men hvem vet? Kanskje jeg akkurat nå driver og tester ut amazing miljøvennlige, bærekraftige, veganske og økologiske produkter, som i tillegg er både billig og superbra? Følg med og se. Jeg vil kun det beste for mine lesere, og denne bloggen har hele tiden ment å være ekte.

Hva angår reklame, selger jeg ikke denne bloggen i hytt og pine. Skal jeg reklamere, må det dreie seg om bra kundeservice, miljøvennlige og rene produkter, genial kvalitet, feminismevennlige opplegg, og humor for å pakke pent inn alt det triste alvoret her inne på forbipolene.blogg.no. Jeg må kunne se dere lesere inn i øynene og stå for det jeg anbefaler. Derfor tjener jeg ikke særlig penger på denne bloggen enda, siden det er først og fremst skrivingen og det at bloggen må være fra hjertet, som opptar meg.

So what?  Jeg har jo ingen dyre vaner. I stedet bærer jeg på en gave fra 80 og 90 – tallet. Jeg kommer fra en tid der blogging handlet om å drepe fisken, og nettet var handledingsen til farmor. Jeg kommer fra fortiden, og den gang da ble vi vant til andre gleder enn tull og fjas. 

Jeg lover på tro og ære, at selv om jeg har bipolar og ingen dyre vaner, er jeg så lykkelig at brystkassa mi holder på å sprenges hver dag. Og selv om jeg er blogger, må jeg nok skuffe dere når det kommer til alle operasjonene, dilldallet og kostbare tingetangene. Jeg tror ikke jeg oppmuntrer dere til ekte glede ved falsk reklame 😉

Her er min rikdom:

Even og Mathias, tenk at vi får våkne opp til nok en dag sammen i morgen!? Tenk at jeg får være mamman deres… Ankie, la oss gå en tur igjen snart. Det var rikdom for meg! Amir, vi tar en kopp te snart, hva? Yes! Linn Alice, skravles i morgen. Stina og mamman til Stina, gleder meg til middag og candy i mårra. Søs, broder og svigerinne med kids: tacosamling en dag eller? Gjengen: gleder meg til julebord hos Monica! Dianelys, Franc og Roar: soon to be seen! Lotte, Drea, Christina, Nandita, Marte, Victoria, Kristin, Helene: Glad jeg kjenner bloggere som dere, virkelig, you rock..  Raaya Raaya, let’s tapas! Grete I love to phonetalk! Elisabeth jeg digger deg. Solfrid, jeg ringer snart, grattis med babygogutten. Rita, Tjompen og sjarmis: Takk for kaffen 🙂 OsloRita og Ak, dere i Sigerfjord og dere i Lofoten, dere i Oslo, Klæbu og dere på Ytterøya: jeg tenker på dere. Barnehageansatte i to barnehager i Stjørdal: u r the best! 

Dette var en brøkdel av dem..

Dem kan jeg jaggu reklamere for! De er gull, diamanter, skatter og gods i ett. Og dem kan ikke kjøpes, så svindyre er dem. 

Slik ser jeg på rikdom. Og kjærlighet, det er alle rundt meg og meg selv. Og en god film. Så enkelt er det.