Da de ga en 18åring elektrosjokk, og andre historier bak bloggen forbipolene.

 

Jeg skal nå gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg skal nå sette sammen de 5 første historiene fra min egen bakgrunn, slik at du lettere kan forstå utgangspunktet for denne bloggen.

 

Jeg har flere ganger i livet vært under bunn, hvilket er hvorfor jeg aldri i livet kommer til å miste den jenta som bor i meg. Dette er og blir en grønn og rufsete blogg fra grasrota, og sånn vil det forbli. Jeg var selv verdens mest usikre lille frø. Nå har jeg vokst ut i full blomst, og har ikke til hensikt å påvirke nåtidens skjelvende små frø til å kjøpe kostbar sminke eller dyre klær gjennom denne bloggen. Den er verdt så mye mer for meg enn overfladisk reklame.

Jeg er stolt over å heller kunne vise gjenbruksverdenen med sin loppis vintage. Vi har mer enn nok å ta av. Vi trenger ikke mer ting. Vi trenger nestekjærlighet, åpenhet mot tabu og fjerning av fordommer og skam.

 

Nå skal du få lese om jenta bak denne bloggen. Jeg er så stolt av henne. er så glad i henne. Akkurat som hun var. Jeg skammer meg på vegne av alle som spredte ondsinnede rykter om henne, som kalte henne “rar” og som aldri ga henne en sjanse. Jeg skammer meg ikke lenger over meg selv, for jeg vet hvem hun var. Jeg vet hva som hendte og hva som aldri hendte, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har noen som helst problemer med at dette er min fortid. Jeg har utviklet meg som skribent på disse to årene, og har derfor gått over selve skrivingen som min egen redaktør. Velkommen til forbipolenes lengste innlegg noensinne:

 

STOCKHOLM`S RØMLING
 

Det var en gang ei jente jeg kjente. Hun var 18 år og hadde mørkt hår. Hege Merete het hun, og hadde tidlig i livet et fortvilt og tungt hjerte med mye smerte. Det jeg skal fortelle om hendte før hun som 25åring skiftet navn etter et 3 år langt forhold der volden tvang henne til å starte helt på nytt. Et nytt kapittel startet med voldsalarm og nytt navn. Rent symbolskt, fra Hege til Helene. Det hendte før navnebyttet, det jeg skal fortelle om. Det skjedde etter hun som 17åring ble båret over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling, livredd for å bli tabubelagt og stuet bort for resten av livet, med diagnose dypt deprimert. Ja, det hendte en stund etter hun trakk seg inn i seg selv, og gjemte seg der med skam og komplekser. 

 

Jeg skal fortelle om da hun virkelig stakk av. Da hu la ut på rømmen en gang for alle. Med feil type medisiner innabords, het det seg at hun skulle bo alene på en hybel på hjemstedet og gå til psykolog. Psykologen mente en dag at hun var tynt kledd i forhold til været, så hun tilkalte pappan til Hege. Han kom, og stod over psykolog Anne, mens han leste et a4ark. Da han var ferdig, satte han seg og sa: “dattra mi ska ikkje tvangsinnlegges!”  

 

Jeg kjente støtten fra pappa varmet i hjertet, men ble samtidig klar over hva som var i ferd med å skje. Psykologen tilkalte en lege. Legen var faren til en som hadde gått i klassen min, og skrev under med en gang. Jeg var klam, og skalv i stemmen da jeg sa jeg måtte ut og lufte meg. Haiketuren til Meråker gikk glatt. Men jeg ble hentet av politiet og kjørt til Levanger. Der skulle jeg være bak lås og slå og fores med forskjellige piller. 

 

Jeg var så redd, så veldig liten, og allerede sliten av stille sykepleiere med årvåkent blikk. Ingen kunne fortelle meg hvorfor jeg måtte være der. En psykolog med makt hadde i virkeligheten tolket og analysert meg dit. Selvfølgelig. Med den rare adferden jeg fikk av alle medisinene de daglig mente jeg skulle putte i meg inne i en liten hybel, forstår jeg jo at hun reagerte på impulsiv oppførsel. Du gir ikke antidepressiva til ei jente på 18 med bipolar. Psykiaterene vet det den dag i dag; antidepressiva gir hypomani og kan framkalle mani hos bipolare.

Dagene gikk. En dag fikk vi beskjed om at vi skulle overføres til en annen del av institusjonen, grunnet oppussing. Dette betød mindre låste dører. Jeg hadde gitt opp, og var en vandrende likegyldig jentunge der jeg stille ruslet fra og til måltidene. Hvem var jeg? En fiasko som var innelåst og stemplet gal, mens vennene mine utdannet seg og bygde sosial intelligens og selvtillit. Gråten hang i brystet mitt kontinuerlig. Det var 1998 og jeg kunne ikke følt meg mindre verdt. For gråten bare hang der. Tårene kom ikke frem, for de ble hindret av piller jeg ikke ville ha.

 

Den delen av psykiatrisk som lukket avdeling skulle fungere på, var litt lysere. Jeg satt for det meste på røykerommet, der jeg byttet bort pillene de forsøkte å gi meg, mot sigaretter. Ei narkoman ung dame med maskulin framtoning ville gjerne ha medisinene, og jeg ville ha røyk å roe meg på. Jeg følte meg fanget i pilleland, og ville ikke bli sløvere enn jeg allerede var. Sløv, tom og livredd. Ville vekk, og det langt. Men jeg hadde ingen plan, hadde jo gitt opp. Skulle bare være til, eksistere. Det å være der på institusjonen var så forferdelig trist, skremmende og feil. Kjære jente, 17 år senere forstår jeg hvorfor du gjorde som du gjorde. Å være så fanget og så veldig feilmedisinert, ville ikke vært bra for noen.

 

Det var kveld. Det snødde der ute i frihetens Trønderland, og jeg satt og røyket. To andre pasienter gikk ut av røykerommet, og jeg ble sittende alene. Helt alene i hele verden. Stillheten sank over meg med et helt univers av trygghet midt oppi redselen for de låste ytterdørene ute i gangen. Jeg kjente et vindkast, og DA gikk alt opp for meg: Vinduet var åpent! Vinduet ut mot verden var faktisk åpent! Det føltes som om tiden stod stille i en slags stjernehimmel.

På sekunder stod planen klar, den var detaljert og med parallelle, hurtige tanker. Jeg stumpet røyken. Så gikk jeg til vaktrommet og banket på. Snille Ali hadde kommet på jobb, og det hadde vært vaktskifte. Jeg løy med hjertebank: “Hei Ali. Æ har tenkt å begynn å samarbeide no. Men æ treng litt søvn, så ikke gå inn til mæ i natt, da våkne æ bare. Kan æ få medisinen min?”  Ali syntes det var bra at jeg hadde kommet “på bedre tanker”, og skjønte ikke at jeg la de fordømte pillene under tunga mi. Inne på soverommet tok jeg på meg 3 bukser utenpå hverandre, flere jumprer oppå hverandre, og noen ting og tang i pose. Jeg laget en “meg” i senga, og til slutt pellet jeg av småsteiner under skoene mine slik at det ikke skulle knirke ute i gangene. Jeg listet meg over til røykerommet, og selv om det bare var et rom mellom, og kort avstand dit, banket hjertet lynraskt. Redd redd redd. Hva ville de gjøre dersom de avslørte meg? Reimer og slikt eller? Hadde hørt om sånnt… Men pokker heller! Her kunne jeg ikke være! Jeg måtte prøve. Måtte ta tidenes sjanse.

 

Da jeg hoppet ut av røykeromsvinduet, og gikk noen skritt, hørte jeg et dunk. Jag sank sammen i stor skuffelse og ga opp. Prøvde å smile da jeg snudde meg.  Men det var ingen der. Det var vinden som tulla litt og slang igjen vinduet for meg. Puh!! Jeg gikk langt, og haika til Trondheim. Sa til to venninner som lot meg overnatte i hybelkomplekset, at jeg skulle sørover. For å villede. Jeg sov ikke den natta. Satt kun og ventet på at klokka skulle bli mange nok til at jeg kunne dra videre.

Inne på Trondheim stasjon tok jeg ut de 2000 kr jeg hadde på konto, og kjøpte meg en enveisbilett til Stockholm for 750 kr. Jeg var nesten, nesten, fri… Morgenlufta var ren og klar, og alle grunnene til å leve og smile tilfreds, var tydelig og majestetiske. Men først måtte jeg angste meg forbi alle stasjonene fram til Stockholm. Smilet ble bredere og bredere for hver kilometer jeg kom nærmere frihetens by. Da den unge jenta gikk ut av toget på perrongen i Stockholm, så hun seg rundt etter politi. Hun satte seg inn i en taxi og sa: “Kjør mæ til torget!” Taxisjåføren snøftet og sa: “Hvilket torg? Her e ju många torg..!’  Jeg sa: “Hovedtorget da” og smilte overlykkelig. Han sa:”Aa, men det får vel bli Østermalmtorget det då!” 

 


 

Man kan saktens undre seg over historikken til ei jente som rømmer til Stockholm fra tvangsinnleggelse, bare 18 år gammel. Hvordan var barndommen? Jeg presiserer at barndommen jeg delte med mine to søsken Silje og Hans Even, var trygg, god, stabil og meget lykkelig. Våre foreldre Eva og Hans, sørget for at vi fikk kjærlighet og omsorg, og vi så dem alltid edrue og tilstedeværende. Diagnosen jeg har, er genetisk og lå latent. Den brøt ut i 16- 17 årsalderen, og jeg var frisk frem til da. Dette at jeg har en så trygg barndom i min grunn, kan være en viktig årsak til at det har gått så bra med meg. Jeg har det toppers i dag, og er ikke preget av alt jeg opplevde innen psykiatrien. Jeg presiserer også at den dag i dag har jeg et supert samarbeid med psykiatrien. Jeg får riktig medisin av en dyktig psykiater. Ja, jeg innrømmer det: det ble gjort noen grove feil fra psykiatrien’s side en gang med ei jente på 17 og oppover i 20årene, men jeg ser på dem som tunge men rike erfaringer. 

 

Østermalmtorget åpnet seg for meg med sin storhet i det jeg tråkket ut av taxien. Jeg kjente at jeg var kommet hjem. Utesteder og casinoer lyste mot meg. Men gleden var kortvarig. De hadde nok begynt å lete etter meg nå, og det betydde at jeg måtte gå i dekning. For de skulle ikke få tvinge i meg mer sløvende piller. De skulle ikke få låse dørene omkring min unge kropp. Og de beryktede reimene deres, de ville jeg værtfall ha meg frabedt… Jeg var villig til å gå langt for friheten min nå.

Men jeg ville ha en pils. Det hadde vært godt, og særdeles velfortjent nå, tenkte jeg. Så jeg gjorde det. Jeg tok en pils på et utested på Østermalm, mens jeg funderte på hvor jeg skulle sove til natta. Ikke kunne jeg bruke opp pengene på hotell heller. Heldigvis var jeg ei utadvendt ung jente, så jeg tok kontakt med ei jente på min alder, og hennes vennegjeng. Hun hadde lyst langt hår, og en ufyselig adferd. Snipete og frekk, men hun kunne låne bort gjestesenga i mamman sin leilighet mot 100 kr. Først skulle hun ut på party, så jeg måtte henge på. Vi havner på en undergrunnsfest, der halvparten så kriminelle og ruset ut. Jenta oppførte seg som om hun foraktet meg, men noe sa meg at jeg måtte holde meg til henne. Så jeg lot meg trampe på, og lusket lydig etter da hun ropte: “Du kom igjen då tjejen, om du ska låna den SENGEN, måste du komma NUH!!” Hun og kjæresten pratet ikke til meg annet enn de gangene hun gjorde narr av meg, da vi dro hjem til hennes mor sin leilighet. Moren var ikke hjemme. Neste morgen raste hun inn på rommet der jeg sov, og sa: “Skunda dej! Vi måste åka herfra om et kvarter! Nuh, skunda dej!”

Jeg fikk overtalt henne til at jeg måtte få låne telefonen. Dette fordi jeg ville ringe mine foreldre og si at alt var bra med meg. At de ikke måtte bekymre seg. Politiet kom til å lete etter meg der, og da var jeg long gone. Dette fikk jeg gjort, og så var det bare å innta Stockholms frihet. Friheten kjentes enda bedre etter jeg hadde kvitta meg med nattas vertinne. Makan til sniptre hadde jeg aldri møtt. Men jeg var likevel takknemlig for at hun lot meg leie den senga for en hundrings. Så tjejen med lyst langt hår, Stockholm’s partyprinsesse. Nå, sikkert Stockholm’s businessdronning på ca 35 år: hjertelig takk for min første natt i Stockholm i 1998, trygt innlosjert i din mamma’s gjesteseng. Hvis du noen gang leser dette, og kjenner deg igjen: ta kontakt for en “trivelig” kaffeprat 😉 

Friheten ble brukt til å suse hit og dit med t-banen, se litt i butikker og bare føle meg fri som både fuglene, fiskene og alle andre dyr i frihet. Ja jeg følte meg dyrisk primitiv med min lille “bagasje”, der jeg bare fulgte intuisjonen min rundt omkring i Stockholm by. Jeg unngikk å tenke på kvelden før den kom. Og den kom i det jeg ruslet inn på en pub. Jeg var ikke videre god  i Svensk, så da en av mennene som satt og så ut som pubens faste innventar, sa: “Hey flickan, vil du ha en bæsj?”  Så jeg rart på han og sa: “…om æ vil ha en bæsj? Eh, nei takk haha!”

Eng ung “mann”/gutt på rundt 18 år befant seg blant de eldre herrene på puben. Han var ikke bare svensk. Kan ha vært iransk. Vi fant fort en kameratslig tone. Jeg var desperat etter å skjule meg, gå i dekning og gjemme meg. Jeg ville være fri. Om jeg så måtte flytte til denne byen, ville jeg det for å unngå låste dører og uønskede piller. 

Jeg husker ikke hvordan den unge fyren endte opp med å tilby meg å låne en bod i kjelleren under blokka der foreldrene hans bodde i en leilighet, men slik ble det. Jeg tilbragte ca 3 netter på en madrass inne i en bod uten lys. Og den mørkhudede gutten tilbrakte store deler av tiden med å sitte der inne i mørket og fortelle grusomme mordhistorier fra hjemlandet sitt, og lot det være opp til meg å fundere på om han kunne være morderen.

Han skulle flytte, denne merkelige unge fyren, og på et eller annet vis endte jeg opp med å befinne meg i flyttebilen sammen med han og flyttebyråmannen. Sørover mot en drabantby havnet jeg i et merkelig scenario. Den unge gutten ble sintere og sintere, og satt foran i bilen og spyttet på meg. Vel framme fikk han hjelp av den irriterte flyttemannen til å bære opp møblene sine inn i sitt nye hjem. Vi så furien hoppe og sprette møbelkastende illsint oppe på den lille balkongen sin før vi dro. For selvfølgelig ble jeg med flyttebilen tilbake til Stockholm. Og aldri fikk jeg svar på hvorfor den unge fyren var så innmari rasende spyttende sinna. Jeg ler av det den dag i dag, og den gang da var det en lettelse å bli kvitt han også. Du som kjørte flyttebilen… skulle du kjenne deg igjen, ta kontakt, for jeg har mye å takke deg for. Du gjorde meg aldri noe vondt. Ung og alene som jeg var, lot du meg prate og fortelle alt, uten å kjøre meg til polisen som du egentlig ville. Du var bekymret for meg, men slapp meg fri i Stockholm by. 

Jeg så Stockholm reise seg på ny foran meg. Sa adjø til den snille sjåføren, og gikk under grunnen. Der satte jeg meg på tbanevogna og så på kartet. Mariatorget var et snedig navn på et torg. Jeg dro dit. Lot livet føre meg dit det ville.

 

På Mariatorget fantes en kafe ved navn Lille Maria. Der inne satt i 1998 ei jente på 18 helt alene i hele verden, ved bordet nærmest gata, ved vinduet. Tårene startet å trille der ved bordet, og ville ingen ende ta. Det ble uungåelig å skjule tårene og dempe hikstene. Fortvilelsen fylte et ungt hjerte, og det rant over. Begeret var fullt, og grensene for hva ei jente kunne tåle, var forlengst overskredet. Broene var brente, og det var ingen vei tilbake. Eller, veiene tilbake, de fantes det mange av. Men hvem vil tilbake til fengsel når de ikke har gjort seg fortjent til låste dører? Hvem vil frivillig innta medisiner som ikke er beregnet på en? Hvem vil låses inne og bli glemt som 18åring? Ikke denne jenta.

Ei middelaldrende dame med hatt og kåpe kom inn døra. Hun gikk bort til meg og la hånden over skuldrene mine, mens hun sa: “…men tjejen, hva er det for nåt, mår du inte bra?”  Jeg løy og sa jeg var på interail, og at jeg bare hadde litt hjemlengsel.  Den omsorgsfulle damen sa hun skulle på toalettet. Og hun hadde nok ikke tenkt det helt slik, men den høye stemmen hennes avslørte henne. Jeg hørte alt. Telefonen på disken som var til å putte penger på. Henne som sa:”Aa, polisen? Det sitter en ung tjej her och gråter. Hon sejer hon e på interail, men det vet jag inte riktigt om jag ska tro på…!” Før hun gikk inn døra til toalettet.  Kjapt røsket jeg sammen de få posene mine og la på sprang ut døra. Fort opp til høyre og oppover det trange fortauet. Inn en enda trangere sidegate til høyre. Bom stille lå en gang ei jente der og gråt mens hun så politiet komme. Og dra. 

 

Jeg kjenner den jenta. Jeg forstår henne godt. Så lite som det fristet å bli tatt til fange av norsk psykiatri i 1998, forstår jeg at hun lå der i bakgaten helt alene og skalv og gråt, i ca 10 minutter etter det svenske politiet hadde kjørt. Det var etter det neste som skjedde at jeg på min måte ble troende. Jeg tror på at noe passer på oss, etter jeg møtte deg, Anna Larson. 

Inne i t-banevogna igjen. Kartet over Stockholm smilte til meg fra veggen, og jeg syntes ordet “Gamla Stan” så fristende ut. Vi var 4 stk som hoppet av der under Gamla Stan’s vakre bygninger den kvelden. En mann gikk til venstre. Jeg stod og så meg rundt, mens et par ruslet mot trappa til høyre. Fort pakket jeg på meg en “gravid mage” under jakka.

 

Tårene trillet av seg selv. Jeg behøvde ikke late som, de tårene var ekte som gull. Men ordene var slettes ikke sanne, der jeg løp bort til paret og sa: “…hjelp mej, jag er gravid och har ingen”.

Kjære Anna Larson. Tårene presser på når jeg nå skal skrive om deg. Kanskje reddet du livet mitt den gangen. Jeg har forsøkt å lete etter deg på internett, men hvor mange Anna Larson bor i Stockholm mon tro? Veldig mange. Og ingen av dem jeg har kontaktet er deg… Så mange ganger som jeg har tenkt på deg. Tusen tusen takk, og enda mer hjertelig takk…

Anna Larson brukte ikke lang tid der nede ved t-banen før hun sa: “Kom, bli med. Jag tar hånd om sånne som dej.” Hun bodde i en sjarmerende trang hybelleilighet, midt i Gamla Stan. Alt i et rom pluss et bittelite bad som fantastisk nok inneholdt både dusj og toalett. Kjøkkenet var en lang benk der hun kun laget vegetarmat. Hvis jeg kunne inredet et rom slik hennes var, ville jeg klart det ned til minste detalj, jeg husker hvordan det så ut. Hennes seng var bygd i tre på høye trestokker. Under den bodde et lite lemmen ved navn Gunilla. Det vil si, hva den sinte lille gatejenta på ca 17 år som bodde under Anna’s seng het, husker jeg ikke helt nå i dag, så inntil videre heter hun Pernilla. Nok en gang denne snipete holdningen: “Hon får inte bo på min plats, Anna. Det her er MIN plats!” Anna lo og sa: “Nejdå, hon kan ligge nede ved stigen her, Pernilla”  Den natten fikk jeg sove trygt og godt på Anna’s gulv. Dagen etter trakk jeg inn duftene av kåken hennes. Vegetarmat og en deilig dusj. Parykker, hatter og klær hang og lå på hyller oppover veggene, det var bohem og hippie i skjønn forening. Det var søndag og jeg hadde sovet til ettermiddagen. Uten å måtte drasse på tingene mine, kunne jeg rusle en rolig og fredelig tur gjennom vakre idylliske Gamla Stan. Over slottsplassen og ned langs de skarpe lysene mot mørk himmel. Jeg var hjemme. Hadde et slags hjem i Anna’s hjerte. Og jeg gråter noen ganger når jeg tenker på deg, Anna. Du rørte med da, og du rører meg nå. Lever du fortsatt? Og hva gjør du nå? Jeg skulle klemmet deg i timesvis, skjønner du.

Der jeg ruslet kveldsturen min, med Anna’s nøkkel i lomma, tenkte jeg med glede på at søndag skulle bli til mandag, og jeg skulle utforske alle de gammeldagse små butikkene noen trappetrinn under bakken. Samtidig som jeg gruet meg til å fortelle Anna sannheten om den magen…

For jenta med det mørke håret var på langt nær ferdig med Stockholm enda. Nå hadde hun en trygg base i tillegg. Jeg stryker henne over håret der hun rusler rundt Gamla Stan, og forsikrer henne at jeg ikke skjemmes over henne. At jeg med glede skal skrive videre. Vi har alle vårt indre barn. Vår såre fortid. Jeg har deg, jenta mi, og glad er jeg for det ❤

  

 

 


 

Sverige, du omfavnet meg med ditt vakre Stockholm. Stockholm, du tok vare på meg i ditt hjerte, Gamla Stan. Anna Larson, et av mine aller høyeste ønsker er å få møte deg igjen. Få gi deg en klem og si TAKK 💝 …for Anna, jeg rakk jo aldri det. For meg var du en snill gudinne, med ditt bestemte men milde vesen, ditt lange mørke hår med pannelugg, som passet naturlig med ditt lange slanke vesen. Vegetarmaten din smakte himmelsk, og alle dine ord virket nøye gjennomtenkt. Hvorfor tok du vare på oss? Jenter som oss, husløse, eller desperate på rømmen som meg.. Får jeg noengang svar på det? Hvis du noensinne leser dette, Anna, finn meg, skynd deg å finn meg, og jeg vil finne en verdig måte å takke deg på 💜

 

Verden var preget av Angel’s crying med Etype, mens Madonna dybdet med Frozen. Sverige’s Drømhus sang Vil ha dej, og Celine Dion’s vakre røst sang over hele Norden: My heart will go on. Vennene mine der hjemme var nok på fester og hørte disse sangene, som normale ungdommer. Året før hadde vi sunget med til No Doubt med Don’t speak, utenfor videregående skole. Året før det, i 1996, var jeg 16 år og hoppet rundt til Wannabe med Spicegirls sammen med barna jeg passet, mens jeg året før headbanget til Niravana’s smells like teen spirit, og gråt til Metallica’s unforgiven.

Da jeg var 13 år, i 1993, hadde MTV kommet med sine musikkvideoer. Jeg husket Soul Asylum med Runaway train, der jeg ruslet rundt i Gamla Stan i Stockholm i 1998. 18 år og aldeles ikke voksen. Jeg var på vei til Anna for å snakke med henne. Kom hun til å bli irritert når jeg fortalte at jeg slettes ikke hadde noen mage? Kom jeg likevel til å få bo hos henne? Huff så ensom jeg plutselig følte meg. Savnet vennene mine, og så lei meg for at familien min nok var bekymret. Samtidig kunne de jo ikke forstå hva jeg flyktet fra. Jeg var et rart utskudd der jeg ruslet, uten framtid, uten nåtid og trengt opp i et hjørne kalt Stockholm. Å reise tilbake til feilmedisinering og låste dører var uaktuelt.

 

Jeg gikk opp trappene, ut i utgården og tok en røyk, og låste meg inn hos Anna. Ganske vanskelig dette med å fortelle så snill ei dame at jeg løy. Men Anna smilte, sa hun hadde skjønt det, og undret på om jeg ville smake en vegetar-rett. Det var deiligere enn noe jeg hadde smakt. Akkurat da smakte kokt blomkål med hvit saus gratinert med deilig svensk ost, fantastisk. Det smakte ikke bare fantastisk. Det smakte “snilt”, “omsorgsfullt” og “trygt”….  

Jeg beundret Anna sine hatter og parykker opp etter veggene mens jeg stusset på den fiendtlige oppførselen til lemmenet under senga. Hun het verken Pernilla eller Gunilla, det er jeg ganske sikker på, og jeg skal nok greie å huske navnet hennes igjen, men denne barseltåka fra  2015 bare varer og varer helt til 2017. Jenta hadde lyse krøller, fregner, og var frekk som fy. Men hun fikk ha sin plass under senga i fred. Jeg var overlykkelig takknemlig over å få være der i denne underlige bittelille Anna-verdenen der godheten rådet, og senga jeg aldri hadde sett makan til, ruver majestetlig over store deler av gulvet, bygd ut fra høyre, nedre hjørne. 

 

Etter enda en god natts søvn var det på tide å utforske Stockholm. Jeg fortrengte all sannhet i et ungt og fortvilt hjerte, og prøvde å leve i nuet. Jeg la ut på ferden, med nøkkelen i lomma og en base å dra tilbake til. Jeg innså at jeg ikke kunne reise tilbake til fangenskapen i Norge, der friheten ikke fantes for meg, og bestemte meg for å prøve å søke jobb og finne meg en plass å bo. Det ble med å spørre litt på Åhlens. Så ville jeg bare se meg rundt. Jeg så friheten og undergrunnen. Så finere folk og ikke så finere folk. Ei jente jeg møtte, var like lite fin som meg, og vi ble lett kjent. Vi hang sammen hele dagen og tittet i butikker. Og dyrebutikker. Der ble vi aldeles forferdet over det vi så. Dyr i fangenskap! Ganske så symbolsk, ser jeg nå, fikk vi impulsivt trang til å redde dem. Jeg stjal meg ei mus, rett og slett. Humre. Ja for det var jo det jeg gjorde, jeg stjal meg ei mus og bestemte meg for å ta vare på den. Samme hvor koffert det ser ut her jeg skriver det, så var det altså ei ordentlig mus fra en dyrebutikk. Stakkars lille skapningen, ble med meg hjem til Anna den dagen.

Nok en gang gruet jeg meg, og var redd for hva Anna mente om mine rebellske påfunn. Den ettermiddagen satt vi og pratet litt, Anna, Gunilla og jeg. Anna ønsket den lille rømlingen jeg hadde drasset med fra dyrebutikken velkommen (hvis jeg skriver mus, blir det bare feil uansett: at Anna ønsket musa mi velkommen??) …men bestemte at den måtte få seg et bur, stakkar liten. Jeg foreslo for sinte GunillaPernilla at henne og jeg kanskje kunne se oss om etter en plass å bo. Anna sa at leiligheten egentlig var pappan hennes sin, og at det kom noen Amerikanere til byen om en liten uke som skulle få låne leiligheten, så vi måtte finne en løsning. Gunilla ble litt paff over at jeg var vennlig mot henne som var så uvennlig. Men sannheten var at jeg aldri greide å ta Gunilla’s fiendtlige holdning på alvor. Jeg syntes hun var bare søt og litt rar. Og rar måtte jeg vel innse at jeg var å betrakte som selv. Kjemperar. Og jeg var ikke i min egen by. Jeg kunne gjøre hva jeg ville uten at dette kom til å bli sett av noen jeg kjente.

 

Neste dag spurte jeg Anna, før hun dro og studerte som vanlig, om jeg kunne låne en parykk. Anna lo hjertelig, og sa: Selvfølgelig kan du det, men ta godt vare på den.”Vi lo så vi ristet mens jeg prøvde forskjellige parykker. Ja til og med Pernilla mår plutselig inte illa, hun lo bittelitt hun også. Men bare såvidt. Valget falt på en mørkerød lang parykk meg pannelugg. Vips, borte var jeg, en helt anonym flicka. Men før jeg dro ut på ferd, måtte musa mi selvfølgelig være med 😉 Sorry, men akkurat slik var det: den musa fikk “bo” mellom nakken min og alt parykkhåret. Jeg la Sødermalm og Østermalm for mine unge føtter, og fant en måte å tjene noen slanter på. Jeg satte meg ned ved en stor handlegate og “sang” med tiggeboks foran og musa kravlende på jakke, hår og nakke. Det finnes en eller annnen person her i verdensom har et videoopptak av dette: Du som filmet meg og den forferdelige sangstemmen: give me that tape :p 

 

Dagene danset i takt med Stockholm, og jeg fikk underveis beskjed om at psykiatrien i Norge hadde skrevet fra seg både ansvar og meg. De hadde skrevet ut meg. Men et skremt ungt hjerte vil ikke i bur igjen, så jeg turde ikke stole på det. 

Jeg vet den dag i dag at det ikke var riktige medisiner dem ga meg. At alle de 28 forskjellige medisinene de testet ut på meg gjennom en årrekke på 12 år, var helt feil. Men jeg vet også noe annet. Jeg fungerer ikke uten min livsviktige medisin Lithium. Så mens jeg falt dypere og dypere inn i Stockholms favn, sank også mitt stemningsleie dag for dag. 

 

Jeg ga opp. Bare var der og …bare var.

Suste rundt i Stockholm og rett ned mot den selvfølgelige nedturen. Som jeg var for ung til å skjønne noe av da. Min nest siste kveld i Stockolm dro jeg ut og ville bare være ungdom. Utelivet bugnet omkring meg og jeg danset med. Selv om jeg ikke kunne danse på den tiden. Jeg møtte Diana. Diana på 30 år virket kjempegammel for meg som var 18. Og oppi det hele påstod hun at hun hadde sunget i 4 Non Blonds. Akkurat DET, tenkte jeg, kunne vel hende at kanskje mest sannsynlig ikke stemte.

Velkommen til historien om Diana:

 


 

 

Anna hadde altså  bedt meg og Gunilla om å finne oss et annet sted å være. Hun var lei for det, men kunne ikke gjøre noe med det, da leiligheten i Stockholm jo var faren hennes sin, og jeg tror ikke engang denne pappan visste om hvordan Anna tok seg av “slike som oss” som hun kalte det så enkelt og greit. Det skulle komme noen amerikanere til byen, og bo i den lille kåken. Den fantastiske, bittelille, bohemaktige hippieleiligheten, men stor seng på stolper, hyller opp etter høye vegger. Hyller med hatter, parykker og annet stæsj. En enkel benk med vask og hengekroker, der Anna’s vegetarmat ble laget. Ute i gangen kunne man se et lite lufteromav en terasse blant alle leilighetene, ut av et vindu. Der stod jeg flere ganger under åpen himmel, og kjente hvordan verden tok vare på meg på sin spesielle måte, mens jeg røyket svenske sigaretter.

Men nå ga jeg opp. 

Jeg ante ikke hva framtiden ville bringe. Jeg satte igjen buret med musa jeg hadde stjålet i dyrebutikken, og la ut på min ferd langs Stockholm’s gater. For en stund ville jeg bare glemme alt. Absolutt alt. Det var en tvangsinnleggelse jeg hadde rømt fra. Det var piller jeg nektet å ta. Det var på ingen måte slik at jeg turde å reise tilbake. Å risikere min egen frihet var ikke et alternativ. 

Jeg lot føttene mine tråkke trappetrinn for trappetrinn ned fra Anna’s trygge leilighet, for aller siste gang. Jeg visste ikke at det var for siste gang, og trodde jeg skulle tilbake og hente tingene mine og prate litt mer med Anna.

Langsomt og i ett med nuet, gikk jeg ut i Gamla Stan’s gammeldagse og koselige gater. Bare ruslet i vei, og lot vinden lekende ta håret mitt. Stockholm pustet meg vennlig i nakken. Jeg ga opp. Ga blaffen.

 

En voldsom ensomhetsfølelse skremte vettet av meg der den flyttet inn i den unge brystkassa mi. Jeg kunne like gjerne dø nå. Det fantes ingen framtid for meg i Norge, og her i Sverige stod et uoppnåelig høyt fjell foran meg midt i byen. 

En raring som meg. Et utskudd som jeg. En liten gjøkeredefuggel som hun derre rømlingen. 

 

Stockholm danser rundt meg. Jeg prøver å danse med. Diana forsøker også å danse med. Så vi gir opp litt, sammen vi to. 

Hun er ivrig. Litt sånn der overaktiv. Prater i et sett, og forteller i vei. Tidligere medlem av 4nonblondes “innan Linda”, som hun babler om. Hun prater så mye at jeg innimellom lukker ørene.

Plutselig har jeg en venn. En eneste Dianavenn i hele store verden. Jeg er apatisk. Det må ha gått nærmere to uker på rømmen. To uker uten medisin. Og nå vet jeg altså den dag i dag, at en bipolar som jeg bør innta lithium regelmessig.

 

Men jeg er bare 18 år og skremt på flukt. Jeg snakker ikke mye. Gir blaffen i alt. Livet mitt er ødelagt for alltid, føler jeg. Jeg og musa i buret. Fanget i en stor by. Å reise tilbake til Norge’s låste dører er utelukket. Å bli her er ingen framtid. Jeg trodde det de første dagene, men nå har jeg sett nok. Jeg spises sakte men sikkert opp, i en pulserende by der jeg er komplett usynlig. Uviktig. Lille jeg er uviktig her, og uviktig der hjemme. Hva jeg gjør og ikke gjør, er helt og holdent betydningsløst. Jeg er ingen.

Diana sier at jeg kan henge med henne. Hvorfor ikke? Hvor ellers skal jeg henge? Hvor hører jeg til?

Jeg husker ikke hvor Diana’s sykler dukket opp. Men plutselig suser vi i vei på hver vår sykkel. Langs et slags byggefelt, opp en asfaltsving og ved et stort bygg på stolper. Diana forklarer meg at det er et slags sykehus. Hun viser vei inn i en svær, åpen kjeller. Langs veggene står store søppelkontainere, og vi setter oss helt innerst. Der sitter jeg og gir faen. I alt. Jeg kan like gjerne bli uteligger nå.

Bla bla bla bla. Diana prater og prater. Hun forteller om hvordan hun har kreft, og at det er viktig at jeg ikke sier det til noen. Cancer, snakker hun om. Jeg tenker at jeg selvfølgelig må sørge for at dama får livreddende hjelp. Hvis hun har kreft.

 

Plutselig sitter Diana med en liten pose med noe hvitt pulver oppi som hun viser meg. Jeg har aldri sett sånnt, men skjønner at det er noe som ikke er helt bra. Og det passer bra. For livet mitt eksisterer ikke. Jeg er en 18åring som ikke helt har det så bra. 

Hva det er oppi posen, aner jeg ikke. Har virkelig null peiling. Og der jeg sitter, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva det er heller. Men jeg er klar for å ødelegge livet mitt enda litt mer, og har intet å falle tilbake på. Avgrunnen, her kommer jeg; var like i nærheten, så hvorfor ikke hilse på?

Kjapt stikker jeg frem høyre pekefinger, slikker på den, stapper den nedi posen, drar den til meg og smaker på.

Diana roper, og utbryter: “Men hva fan! Så der kan du inte gøra!” Så ser hun på meg som om hun ser meg for aller første gang. Det går opp for henne at jeg aldri har sett dop av denne art før. Dette var nytt for den unge jenta hun drasset på. Hun begynner å le, og forklarer meg at man ikke skal utsette tunga si for slikt pulvet. 

Diana skravler i vei, mens hun villig deler av den hvite snøen sin. Medisinen i posen. Jeg får det pakket inn i et sigarettpapir, og svelger. “Nu, tjejen, mår du okej om en stund.”

Jeg våknet til liv. Alt klarnet, og jeg kunne høre meg selv puste igjen. Vi ruslet ut av søppelkjelleren, og hev oss på syklene. Det drysser hvit puddersnø over Stockholm denne natten, og det føltes som om vi syklet Stockholm rundt. Fort. Fort. Fortere. Raskere og friere. Jeg var fri. Krystallfri for noen timer. 

 

Jeg ser det nå. At Diana ikke hadde noen plass å bo. At hun derfor måtte rote rundt i søppeldunker. Men i mitt barnslige og svært så unge sinn, var litt annerledes. Da hun viste vei til noen søppeldunker, trodde jeg det var av spenning. Diana ristet på det omkring 30 år gamle hodet sitt, da hun så at jeg drasset med meg videre ei porselenskirke på størrelse med et lår, og andre hyggelige pyntegjenstander. Hun spurte om jeg virkelig skulle ha med meg den derre kirka. Og av en eller annen nedsnødd, tåkete grunn, skulle jeg det. 

 

Vi syklet videre. Saktere. Saktere og tregere. Hjemme hos en kompis av Diana fikk jeg låne en dusj og stelle meg. Jeg var så sliten, at alt gikk i slow motion. Nedturen jeg hadde begynt på, ante jeg ingenting om selv. For det jeg hadde smakt på, var hvit puddersnø av Stockholms skyggeside.

Det gikk nedover. Nedover i unnabakke. Fortere og raskere enn mitt unge sinn kunne takle. Rusen var på god vei ut, og virkeligheten hadde alvor å by på. En sannhet uten bopel. En hverdag på rømmen fra psykiatrien i Norge. En redd og usikker framtid. Ordet angst fikk ny betydning. Alt var så mye mørkere. Rent fysisk; byen var blitt mørk. Vidunderbyen min i djevelsk forkledning. Mørkere og mer nådeløs enn noensinne.

Syklene var borte. Hvit puddersnø var blitt til vått og eksosfarget slaps. Jeg dro føttene etter bakken, langs veien nedenom slottet. Følte meg som det motsatte av kongelig, og helt fortapt.

Senere har fagfolk uttalt at de tror jeg kan ha adhd i tillegg til bipolar. Jeg forstår derfor hvorfor jeg reagerte på stoffet amfetamin ved å bli klar til sinns, rolig og fattet. Men nedturen som kom etterpå, var aldeles ikke til å holde ut. Den grep om det lille hjertet mitt og gjorde meg hudløs og mindre enn den liten jeg noensinne hadde følt meg som. Livredd og mer ensom enn en øde øy.

Slik gikk det til, at Diana og jeg sakte men sikkert gikk til sosialtjoren. Der fortalte jeg de som jobbet der, om at Diana hadde kreft. Jeg så du ble sint, Diana, og hvis du lever enda; sorry, men jeg hadde gjort det samme i dag.

Jeg vil forresten takke deg, Stockholm’s nattedronning med det lange mørke håret. For hva hadde skjedd med meg, alene i den store byen, dersom du ikke hadde bidratt til å kjøre på meg så voldsom en nedtur, at jeg valgte å reise hjem til Norge? Jeg hadde antakelig opplevd ting i de gatene, som ikke hadde vært bra for meg. Du vekket opp ei ung jente på rømmen, og sendte henne hjem. Takk for det. Jeg mener det, tusen takk for det.

Det skulle komme tøffere tider enn dette. Men jeg skled iallefall aldri ut på noe narkokjør. For jeg fikk smake på den mørke vonde baksiden av rusen. Og den vil jeg aldri aldri mer oppleve maken til.

Den hvite puddersnøen over Stockholm’s gater lærte meg om dagen derpå’s mørke slappsføre.

 


 

Stockholm begynte å nynne farvel.

Jeg fikk overnatte på et mentalsykehus i Stockholm. Der spratt ei gal dame rundt og sa masse tull. Jeg fikk sove ei natt, og ble sendt hjem med fly til Norge. Ville det selv, men gråt da jeg så Stockholm forsvinne. Og siden har jeg ikke sett deg, Stockholm. Men jeg har tenkt og tenkt mye på deg og alle du lot meg møte. Takk for at du tok vare på meg, Stockholm, takk for at det faktisk ikke skjedde meg særlig vondt. Takk for at jeg fikk møte en engel ved navn Anna…. 

 

 

DA DE ELEKTROSJOKKERTE MEG

 

Jeg tok med meg den lille tatoveringen på skuldra mi som jeg hadde fått for 200 kr i ei sjappe i Gamla Stan, og gikk av flyet på Værnes flyplass. Jeg tok også med meg minnene, men mange av dem skulle snart bli slettet for alltid, sammen med en god del andre minner jeg burde huske fra min ungdomstid.

Jeg ville gjemme meg, ville være usynlig. Det faktum at absolutt alle på min alder hadde gått videre som de skulle, med sin normale utdannelsesvei, mens utskuddet meg satt der i skammenroken i tabuland, var jeg mer klar over enn hele resten av verden. Men dersom jeg skammet meg fra før, var det ingenting i forhold til hvor lavt jeg nå skulle tre nedover på rangstigen. Året var fortsatt 1998. Jeg var fortsatt 18 år.

 

Dette er det ikke alle som kommer til å like at jeg skriver om. Dette er tabu. Man snakker ikke om slikt, langt mindre skriver det offentlig. Men jeg kan ikke lenger argumentere for å tie. Dette som skjer i norge’s sykehus hver eneste uke, skal jeg såvisst både skrive og snakke om ja. Og jeg er ikke redd for hva folk synser og mener om det. Jeg har ikke gjort noe som helst straffbart. Og i tillegg var jeg bare en jentunge på 18 år. Det hendte i min pur unge ungdomstid. En tid som altså skulle komme til å delvis forsvinne fra meg og min hukommelse for alltid.

 

Grunnen til at dette kommer til å bli vanskelig for meg å skrive om, er at det var noe aldeles helt forferdelig å oppleve, og det er noe jeg sjeldent tenker på. Fortrenger. Men akkurat nå er det rette tidspunktet for dypdykket. For jeg er lykkelig på en sterk måte som ikke går an å bryte ned. Jeg har brukt mine lærde metoder for å komme dit jeg er, og det har funket bedre enn jeg ante da jeg for ti år siden begynte å ta i bruk metodene og bygde meg opp. Jeg er virkelig ikke her for å behage andre enn barna mine og meg selv, og kan ta imot alt med et stort smil og et ordforlag som vil sette ut enhver kritiker i form av en diskuterende tassi. Jeg påpeker at jeg ikke er bitter den dag i dag. Jeg ser på evnen til å tilgi som noe man kan trene seg opp til.

 

De behøvde ikke å tvangsinnlegge meg. Uten riktig medisin sank jeg ned til minus selvtillit 100%. Usynlig ville jeg også helst være, fiasko som jeg følte at jeg var. Og hvor kunne jeg gjemme den unge jenta jeg var? 

Klart de ville hjelpe meg. Klart jeg kunne være der. Frivillig innlagt. Og klart de forstod at jeg ikke ville ha disse pillene deres. De hadde noe annet på menyen. Den timen psykiaterdama  og den psykiatriske sykepleieren forklarte meg hva de hadde å tilby meg av behandlingsmetode mot depresjon, vokste klumpen i magen min seg større enn jeg noen gang kan beskrive. Og jeg sa nei. Nei nei nei. Jeg ville ikke ha elektrosjokk. Jeg ser meg tilbake og skimter såvidt ei ungdomstid før dette. To år før de tilbydde meg elektrosjokk var jeg 16 år og bodde på jenterommet. Året før var jeg 15, jobbet freelance for lokalavisa og hadde masse venner. Og så er det veldig mye jeg ikke husker.

 

De sa: “hør på oss.”  De snakket og snakket: “ECT-behanling må du prøve å ikke forbinde med ordet “elektrosjokk”. Det heter Electronic Convulsion Threatment, og fakta er at det er epileptiske anfall vi utløser, og at disse igjen utløser serotonin, skjønner du…”  De trøstet: “…det er ikke farlig, og du blir tatt godt vare på”  Hadde de bare i samme slengen informert meg om at 1/3 av mine minner fra dette livet kom til å bli hvisket ut… At rent hukommelsesmessig ville en såkalt serie med ectbehandlinger fungere som en hiroshimabombe i hodet. At det var mange jeg ikke kom til å kjenne igjen på gata. At hele Isfolkeserien kom til å slettes fra hjernen. At jeg kom til å oppleve selve behandlingen som så skremmende at det kom til å sette livet mitt på vent i et tiår. Hadde de bare informert om alt, og sagt sannheten, da hadde jeg løpt for livet.

 

De sa: “Prøv det en gang, så kjenner du etter hvordan det føles.” De normaliserte denne behandlingsmetoden med fine brosjyrer, og minnet meg på at jeg jo ikke trengte å snakke med folk om det dersom jeg syntes det var flaut. Som om dem og jeg forstod noe som resten av verden ikke var opphøyet til å fatte og begripe, som om dette var selve kuren mot alt. Og kontrollerte epileptiske anfall var ikke så ille vel?

Jeg hadde ikke noe liv lenger. Alt var ødelagt. Ryktet mitt var frynsete og jeg satt jo bare der i galehuset’s skammekrok likevel. Så hvorfor ikke la dem grille hue mitt i samme slengen. Jeg kom ikke lenger ned enn dette i flauhet over meg selv.

 

Så innmari deprimert var jeg faktisk ikke, og dette mener jeg at de visste godt. Jeg både dusjet, spiste og ordnet meg, og hadde evnen til å være glad innimellom  Det var skammen og selvtilliten som var problemet mitt. Men det skulle ikke snakkes! Det skulle spises piller, reimes, låses inne eller elektrosjokkes. Hver fredag skulle det elektrosjokkeres. 

Mørkt mørkt og langt dypt der inne henter jeg fram vage minner fra svunne tider 17 år tilbake. Det er tåkete. Og de fleste steder i hukommelsen er det så tåkete at jeg aldri mer kan se. Men mye av det var så innmari traumatisk, at jeg ikke kan glemme. Akkurat det jeg så gjerne heller skulle glemt for alltid. Det er de gode minnene som ble til vage skyggedansere. Jeg mistet deler av meg selv for alltid. Minner jeg aldri får tilbake.

 

Å tråkke de tunge skremmende skrittene fra psykiatrisk avdeling opp til sykehuset, ung og livredd. Med massevis av klumper i magen, geleidet av alvorlige og bestemte sykepleiere med få ord i sine munner. Heisen ned til kjelleren. Hente sin egen seng. Heisen opp til toppetasjen på Innherred Sykehus Levanger. Å vente bitteliten ved senga i den store ventehallen ved siden av de stille sykepleierne. Nedverdigelsen. Å gjøre dette, er ikke noe jeg anbefaler noen. Jeg vet om bedre metoder.

Jeg tenkte i mitt pubertale sinn: De synes jeg er et så tragist tilfelle av galskap og mislykkethet, at de mener jeg trenger å fikses på denne måten. De har sikkert rett. 

 

Jeg legger meg på en operasjonsbenk. Legen som skal sette strøm på meg, sitter ved hodeenden, slik at jeg ser han opp ned. De andre står rundt. De er så alvorlige at jeg er overbevist om at de har rett i at jeg må gjøre dette. Ingen informerer meg om at de skal “teste elektrodene”, altså sjekke at alt fungerer uten å sette i gang strømmen. Dette innebærer at man som pasient har fått på elektrodene på hodet, de trykker på en knapp mens du fortsatt er våken, og du hører en durelyd. 

Legen smiler, og sier: “Da tester vi!” Kjapt hadde de plutselig gjort denne prosessen med testinga si, og jeg stivnet til av ren skrekk og hylte: “Neiiii neeeiii!!! Ikke gjør det” De ble stille og rare, og lovte meg at hvis jeg fortsatte behandlingen, skulle de gjøre det til rutine at de aldri testet før jeg lå i narkose. 

 

Jeg ble avhengig av de siste deilige sekundene før jeg sovnet inn i narkose. I noen få verdifulle sekunder var jeg ei lykkelig ung jente. Så er det meste borte. Jeg husker ikke særlig mye. Husker bare at jeg var likeglad, men at jeg var livredd hver torsdag kveld og fredag morgen. En fredag løy jeg og sa at jeg hadde hoppert ut av vinduet og kjøpt meg burger på bensinstasjonen natt til fredag, slik at jeg ikke kunne ta narkose og få ectbehandling. Dette ble overanalysert i rapporter, og det står i min journal at de stusser over adferden min. Dette er en hendelse jeg har glemt. Jeg har lest det om meg selv i journalen. Som å lese om ei anna jente. 

Fra da av husker jeg bare glimtvis. Inn og ut av psykiatrisk, hver gang med en ny coctail medisiner på ca 3 sorter av gangen som de hadde lyst til å prøve ut på meg. Som jeg i utgangspunktet slettes ikke ville ha. Den sterke feilmedisineringen medførte meget varierende adferd. Medpasient Une som jeg fant i trappa under sykehuset en dag jeg skulle ta undergangen til kiosken. Hvor blå hun var. Hvor nesten død hun var. Hvordan hun klarte det noen år senere. RIP Une. Eivind, jeg og ei venninne av meg som tilbrakte uker og måneder der inne. Så kom vinteren. Eivind så ei sykepleier inn i øynene rett foran meg, og sa: “Ja, i e klar til å skrive mæ ut.”  Husker hvordan jeg nesten kastet opp da 1.januar kom og pappa fortalte meg at også Eivind hadde valgt å reise for godt. RIP Eivind. Takk for den fine Metallicasangen Fade to black i begravelsen din i Snåsa kirke. En gang inni disse glimtene, døde også Nina, Lisa, Thor og mange mange flere. RIP alle sammen.

 

Jeg fraskriver meg herved et hvert ansvar for den første serien på 8 behandlinger ved Levanger sykehus. Jeg vet, at selv om jeg skrev under på papirer, var jeg for ung og redd til å kunne ta en slik voldsom avgjørelse. Mange kan mene at dette er en bra metode. Jeg er uenig på det sterkeste.

Det var langtfra over. Dette var bare begynnelsen. Jeg trodde jeg stod på bunnen den gangen. Men jeg skulle dypere og dypere ned i skammekrokens og smertenes avgrunn før jeg nådde dit at jeg forstod at jeg måtte ta ansvar og sørge for min egen lykke og velvære.

Alle som kjenner meg, vet at jeg er glad, utadvendt, lattermild, smilende, fornøyd, takknemlig og veldig positiv. Jeg innrømmer det: jeg skulle veldig gjerne gitt min oppskrift til psykiatrien, slik at de kunne hjulpet flere som er der jeg har vært. For det er ikke nok med bare riktig medisin. 

 

Jeg kjenner mange som gynget i samme båt som meg for 20 år siden, 17 år siden, 12 år siden, 10 år siden. Som faktisk overlevde. Vi er her og der i samfunnet. Hun ene fikk på nittitallet beskjed av en psykiater om at hun burde innse at hun ikke hadde noe på skolebenken å gjøre. Versegod: uføretrygd! I dag kan hun se tilbake på hardt arbeid og svennebrev, og se fram til jobb. Dere som gynger i denne forferdelige båten i dag, i 2015: hold ut! Det er bare en ting å gjøre, og det er å holde ut i båten gjennom tunnellen. Ikke gi opp, for det er slike som oss som besemmer pensum i Psykiatribøkene om 100 år, for dem som kommer etter oss. Dere er viktige, så vær seige og hold ut.

….Livet gikk altså videre for min del, 1998 ble til 1999, ble til 2000, og i et kommunalt hus med 4 leiligheter, der skulle jeg bo. 20 år gammel. De uføretrygdet meg, jeg trengte kun å skrive under papirene. Jeg skjemtes hver eneste dag over hele livet mitt, og fant ut at jeg bare måtte gi blaffen i hva folk tenkte. Fiaskoen var jo et faktum, så hvorfor ikke bare være det nullet i samfunnet som jeg var satt til å være?

Med helt feil medisin, tråkket jeg rett opp i salaten samboerskap. Det ble 3 år med vold, og jeg gikk med voldsalarm etter samboerskapet. Jeg startet fra langt under bunn, og bygde meg opp. Skiftet navn. Ville ikke lenger hete Hege. Hun som ble banket gul og blå og aldri turde ta igjen. Jeg ville være Helene, og hete det i folkeregisteret. Hun som gikk på kickboksing og aerobic, hun derre tøffingen som kunne selvforsvar og langtfra var noe offer. Så jeg skiftet navn, holdning og tankegang. 

 

To år senere har jeg altså herved satt sammen de første delene av historeien bak forbipolene. Men det skulle bli så mye verre før det ble bedre. Reisen forbi polene kan du lese her:

 Reisen forbi polene, del 1

Reisen forbi polene, del 2

Reisen forbi polene, del 3: hjemkomsten

Kjære psykiater

Kjære psykiater.

 

Du var der da dere måtte bære meg over dørstokken som 17åring, over grensene til en helt annen verden som het psykiatrisk. Du var der mens årene løp fra meg, og veien hit fortonet seg lenger og lenger. En 18 år lang vei mot et uant lykkeland langt der framme. For meg føltes det iblant som et mareritt. Du var der da jeg nektet å innse at diagnosen dere mente jeg hadde, stemte. Da jeg druknet i hele bipolar 1, og ble alvorlig syk. Du var der da jeg ikke var frisk nok til å få holde babyen min i armene mine og gi ham all mammakjærligheten jeg hadde så mye av, og du var der for å fortelle meg at jeg hadde bipolar 1. At det siste halmstrået av litt stolthet jeg klamret meg fast til, nemlig bipolar 2, ikke var min diagnose. Jeg hadde den alvorlige typen. Skammen jeg valgte å deale med, skapte grobunn for åpne marker å dyrke en ny hverdag på. 

 

Du var der da alt snudde, og jeg fikk oppleve lykkeland. Da jeg endelig forstod at jeg måtte innta to viktige typer medisiner. Ja, det var du som skrev dem ut. På flekken. Akkurat da jeg hadde bestemt meg for å prøve å prøve, var du klar med resepten på nettopp sen saltmedisinen du visste var hva jeg behøvde. Nå hadde jeg og skammen min danset samme dans lenge,og du hadde tålmodig stått og sett på, mens du ventet på at jeg skulle slutte å fornekte. Slutte å skamme meg i et lite hvitt skjell på en ensom strand i ødehav.

 

Du var der for å sikre meg under mitt andre svangerskap, slik at jeg holdt meg frisk. Du er ekspert på ditt felt, og med elegant føring var du med meg inn i mammarollen. Du gledet deg sammen med meg over ar jeg denne gangen fikk ta med meg den nyfødte babyen min hjem. Holde ham i armene mine og gi ham den kjærligheten jeg gledet meg sånn til å gi ham. Du gledet deg over at jeg hadde blitt i stand til å være både alenemamma og samværsmamma.

Du har trua på meg. Du sier ikke mye, men når du først sier noe, så er det ekte, og jeg vet du kan dette.

Du visste at veien var lang, og at jeg måtte gå den selv. At jeg kom til å miste de som ga opp, og at jeg kanskje kunne være en av de i statistikken som ville gi opp selv. Du har aldri noen garanti. Når eleven er klar kommer læreren. Du kan ikke omprogrammere en bipolar hjerne. Jeg måtte omprogrammer den selv, slik at du kunne få lov til å lære meg nye måter å leve med diagnosen min på. 

Barna mine trenger en frisk mamma, en mamma som du møter ca 3 ganger i året. Du gir meg tillit og profesjonell vurdering. Og hver gang får jeg tilbakemelding om alt jeg gjør i livet mitt som du mener er bra.

 

Da jeg var syk var jeg livredd deg. Din rolle som psykiater var skremmende. Det er som om du visste hvor skjørt skjellskallet mitt var akkurat da. Som om årevis med trening i å tone seg inn på pasientens sinnstemning hadde gjort deg hypnotisk dyktig på å ta hensyn til menneskene du jobber med. Jeg har alltid lagt merke til din enestående måte å utføre jobben din på. Du visste nok om hvordan jeg trodde det var gift i maten, power i sansene mine og kameraovervåkning. Dette hadde du sett før. Likevel vet du aldri om du ser pasientene dine for siste gang. Når kirkeklokkene ringer over kirkebakken neste gang, aner du ikke. For det er ikke alle som rekker å velge livet. Some die young. Jeg er sikker på at du innerst inne sørger hver gang, og du skal vite at jeg tror du alltid gjør ditt aller beste. Men du kan ikke leke Gud, du må bare gjøre jobben din og håpe på det beste. Tilbake vil jeg gi deg gleden i å se at det i dette tilfellet gikk bra til slutt. At jeg nådde frem til solskinnsdagene. At jeg skjønte til slutt, at alt handler om å beslutte mine egne valg, du kunne aldri velge livet for meg.

 

Kanskje leser du dette, kanskje ikke. Uansett tror jeg du vet om min takknemlighet, etter denne lange veien hit jeg står og smiler i dag. Jeg trodde jeg var “gal” hvis jeg var meg selv, og skjønte ikke at galskap er sunt. Og jeg trodde all ryddingen min var tvangstanker. Alle disse tankene jeg aldri turde å dele med dere, fikk jeg til slutt svar på. Jeg kan være meg selv. Være litt gæren, og dønn frisk samtidig. For livet har lært meg at jeg er som ei skilpadd; Jeg trakk meg inn i skallet da jeg var syk, svømte ivrig i vei da jeg ble frisk, og det tok lengre tid med meg. Før jeg nådde målet mitt. Mye lenger tid.

 

Takk for profesjonell og respektfulll behandling. Det er meg en glede å la meg vurdere av en av landets fremste eksperter innen psykiatri, og jeg vet vi tenker i samme retning; det må være mulig å holde meg frisk resten av livet. Underveis rocker jeg edru og avholds ute på byen med vennene mine når barna er hos pappan sin, og slipper løs kreativiteten her hjemme når jeg blir til en virvelvind. Jeg fyker fra skriveprosjekt og glassmalekick, til sosialiserte dager og spennende horisonter. Å være frisk fra bipolar hanlder altså mye om å slippe løs galskapen. Sykdom var sykdom, galskap er galskap. Du har lært meg såpass om bipolar, at jeg vet jeg er frisk når jeg tør å værra litt gærn.

 

Jeg håper det enda er lenge til du må pensjonere deg. Håper du har fred med alle de som tok et helt annet valg enn det valget jeg tok. Håper du bringer med deg i hjertet ditt, minnene om alle oss dom du klarte å nå gjennom til, den dagen du låser kontordøren din for aller siste gang.

 

Du leser forbipolene.blogg.no

talerlisten.no

fb: forbipolene

 

Den alvorlige sykdommen jeg aldri snakker om

 

Det er alvor i lufta, og den eldre legen har morskt blikk. Sykepleieren også. Flere ganger har jeg fått dem til å le. Men i utgangspunktet er det alvoret som preger kontoret på sykehuset. Jeg reiser alltid alene, og sier ikke til noen hvor jeg skal. Hvis jeg sier hvor jeg skal, snakker jeg ikke om hvorfor. Hver gang tar jeg blodprøvene med musikk på ørene og fokuserer på noe positivt mens jeg venter på legen og sykepleieren. 

 

-“Er du mye sliten, Helene? Begynner du å kjenne det i leddene? Har du vondt” 

-“Jeg kjenner ikke etter, men jeg må innrømme at den siste joggeturen var skikkelig tung.”

 

Det er kun da, og bare da, at jeg tenker på sykdommen som kan forkorte livet mitt med mange år. Mens jeg venter på kuren som vil helbrede meg, snakker jeg ikke om denne sykdommen. Hvorfor skal jeg det? Det vil ikke helbrede meg å klage. Stille inntar jeg en dag innimellom hvor jeg bare sover. Så jogger jeg. Så spiser jeg sunt og er takknemlig for at jeg liker å leve alkoholfritt. At jeg ikke føler det som om jeg går glipp av noe. 

 

For ja. Jeg blir sliten og søvnig. Lettere enn andre. Men hvis jeg snakker om det, hva vil det hjelpe på situasjonen? Hvis jeg skriver hvilken sykdom det er, her; vil det gjøre alt så mye bedre?

 

Jeg kan snakke om noe annet. Og grunnen til at jeg heller velger å snakke om bipolar 1, enn denne fysiske sykdommen jeg akter å bli frisk fra, er at jeg har vært frisk fra bipolar i 6 år. Jeg er på den andre siden når det gjelder det psykiske; frisk og glad. Det er så mye positivt jeg kan fortelle om hva angår bipolar. Det er det ikke når det gjelder grunnen til mine turer til sykehuset. 

 

I leave it to the doctor, og lar det være. Jeg kan bare leve sunt, og vente på kuren som mest sannsynlig vil gjøre meg frisk om et år. Jeg kjenner ikke etter. Symptomene er der, jeg vet jo det. Noen morgener velger jeg å avlyse dagen, og høre etter kroppen. Men ingen merker det, for jeg bare sørger for å ikke ha noen avtaler, og så skrur jeg av lyden på telefonen mens jeg sover. Selv om jeg har sovet hele natten også. Når de lurer på hvorfor jeg ikke svarte på telefonen, sier jeg bare at jeg har skrudd av lyden. Jeg begir meg ikke inn på fakta om mine organer som venter på behandling. 

 

Jeg nekter å svakeliggjøre meg selv. For nå trenger jeg meg selv sterk. Jeg kan styre disse tankene selv: “Hvordan har jeg det…? Føkk it: Hvordan TAR jeg det?” Jeg tar det strålende. Akkurat nå mens jeg skriver litt om det, triller tårene. Men aldri ellers. Jeg får altså heller legen og sykepleieren til å le. Vi snakker heller om min sunne livsstil og alt det positive jeg velger å tenke. Det er automatisert nå: jeg er en rå tøffing, for det bestemmer jeg. Å fokusere på sykdom vil ikke hjelpe. Å fokusere på hvor tøff jeg er som lever med den på min egen stille måte, vil hjelpe meg å deale med den.

 

-“Vil du jeg skal sende deg prøvesvarene, Helene?”

-“Kommer jeg til å falle om og dø hvis verdiene er høye?”

-“Nei det skjer ikke sånn. Det vil ta år med svekking av kroppen før alvoret setter inn uten kuren.”

-“Kan jeg gjøre noe med det; er det noen poeng i at jeg vet om svarene?”

-“Hehe nei..”

-“Da lever jeg best i uvitenhet, og vi dropper de ressursene det er at du gjør jobben med å sende det til meg.”

 

Det beste er å leve ensomt med dette. Kun de aller nærmeste vet om det, samt et par venner. Men jeg velger det bort som tema. For jeg vil ikke føle meg syk. Jeg vil kjenne meg frisk. Derfor funker det å ikke snakke om det. Å fortrenge det i hverdagen er det eneste jeg kan  gjøre for at denne sykdommen ikke skal overta tankene mine. Derfor kommer ingen klageinlegg om dagsformen min. Hvorfor skal dere lese om det? Hva skal vi gjøre med det? 

 

Jeg står ikke bare i kø, men venter på at medisiner skal presses ned i pris på markedet. Medisinet jeg må ha for å ikke dø av dette om noen tiår. Det er ingen grunn til å klage for det; jeg er så heldig at jeg kommer til å få behandling og mest sannsynlig bli frisk. For en mulighet som venter der framme.

Den dagen jeg er frisk fra dette skal jeg gråte en hel foss av takknemlighet. Og i mitt stille sinn sender jeg en varm takk til en lege og en sykepleier som virkelig gjør jobben sin bigtime.

 

Så la oss snakke om det om et år. Da er jeg helt frisk, og vil mer enn gjerne fortelle. Akkurat nå vil jeg bare være tøff og smart mamma med trua på framtida. Ei lang lang framtid der jeg får møte …..kanskje barnebarn? 😉

Brev til min verste ryktespreder

 

 

 

Er det tussi for deg? Vanskelig for deg nå? Sliter du med å se folk i øynene og påstå at alle ryktene du slengte rundt deg om meg, var sanne? 

Årene kom. Årene gikk. Karma is still a bitch.

Så kom denne bloggen til. Og du liker den ikke, det har du flere ganger uttrykt. For her inne har sannheten om meg stått på trykk i 2 år. Og sannheten passer ikke for deg hva angår meg.

Er du klar over hvor mye du holdt på å ødelegge for meg, før jeg bestemte meg for å skrive alt her inne? Min mening var ikke engang at folk skulle lese denne bloggen. Jeg skulle bare lagre sannheten om meg for mine etterkommere, min familie og mine venner. Men nå er jeg glad for at folk har lest. For det florerte så mange usanne rykter om meg i hjembyen min. 

Rykter kan virkelig gjøre et menneske deprimert. Falske ord kan skade en person så mye, at det kan gå riktig ille. Og der satt du og hadde fritt spillerom til å farge lokalsamfunnets syn på meg.

 

Mens jeg satt med foldede hender og ba på mitt eget stuegulv. Desperat av ensomhet og en psyke som nok en gang hadde gått på veggen, prøvde jeg å klamre meg til livet. Du drev på med din svertekampanje. For å virke bedre selv? For å hva? Hvorfor? Uansett holdt du på.

Helt til jeg begynte å skrive for åpen scene.

Plager det deg? At jeg greier å gjennomføre så mye mer enn du selv klarte den gangen, hva angår mitt eget rykte? Og hva synes du om det faktum at jeg ikke engang trenger å framstille noe annerledes enn sannheten? Svir det?

 

Er det vanskelig for deg at jeg banker i bordet offentlig? At jeg serverer sannheten på samme bord, og gjør dine desperate forsøk på å knuse ryktet mitt, til skamme?

 

Det som var mest skummelt med deg, var graden i forakten din, og alt du deretter konstruerte opp. For mens jeg satt med papirer fra psykologen min om at jeg var vurdert som det motsatte av en psykopat, satt du med røyken i den ene hånda, pilsen i den andre; og framstilte meg som noe slemt noe. Noe psycho. Mens jeg forsøkte å følge rådene fra ekspertene om å prøve å tenke mer på meg selv og være mindre dumsnill, fortalte du folk om hvor ekkel du mente jeg var. 

Og de trodde på deg. De kom til meg i ettertid og beklaget for at de trodde på deg og kampanjene dine. Jeg fikk vite alt om hvordan du framstilte meg som alt jeg ikke er. Ja det kunne tilogmed se ut til at du koste deg bigtime mens du skapte disse ryktene som du trodde du kontrollerte.

 

Selvfølgelig liker du ikke denne bloggen. Her står jo alt i kategorier. Mine egne historier tilogmed. Og de har jeg mange vitner på.

 

Hva tror du et lokalsamfunn stappfullt av ondsinnede rykter kan gjøre mot en dame som prøver å klatre seg opp fra bunnen av bipolar? Hvor mange kamper tror du jeg måtte kjempe, for å komme meg dit jeg er nå, på grunn av den urene munnen din?

 

Du aner nok by now; at jeg er sterkere enn de usle ryktene dine. At jeg løper i motbakker og puster i motvind, mens du blir anpusten bare noe går mot deg. Du kødda med feil finger, og plukket fjærene av dine egne ugler i mosen. Så da dine ti fjær ble til ørten høns, skjønte alle at det ikke engang var høner, men ugler, i den mosen din.

 

Hva kan du lære av dette? Jo det skal jeg fortelle deg, ditt bygdadyr. At når du kiler ei heks på skuldra med dine uglefjær, vil du merke det straks karma, som jo er ei forbanna bitch, slår til. Hun kommer til å rekke finger til deg samme hvor du snur deg. Hun vil titte frem over alt for å minne deg på å ikke irritere en strong lady med dine falske fjær.

Det tok noen år ikke sant? Men ikke undervurder tidens kvasse tann, før du har lært deg å ta ansvar for dine egne handlinger, samt dette med å vise medmennesker respekt.

 

For du er tilgitt vettu. Ååå så tilgitt. Jeg sliter ikke et eneste sekund lenger, med alle de årene du ødela for meg 😉😊😁 …og det må jo føles godt for deg, hva? 

Den bipolare krystallmammaen

 

Det er fortiden. Det er 7 år og 5 mnd tilbake i tiden, og du ligger i ei lita seng alene, uten mamman og pappan din. Rundt deg stormer det, men inne på rommet i beredskapshjemmet legger du ikke merke til at det er uvær i omstendighetene.

Du er vår nyfødte lille guttevenn, som vi har lengtet etter å møte. Kanskje aner din sjel, at mamma og pappa ikke er der for å holde deg inntil oss. Vugge deg i søvn i armene våre. Legge deg inntil et mammabryst, holde deg varsomt mot en pappamage i et trygt fang.

Du venner deg til å ligge med hodet i en retning, så i ettertid vet vi ikke hvor alene du kan ha vært. Men vi vet at det var snille mennesker som tok vare på deg de to månedene.

I en bil på motorveien sitter en stille nybakt mor og lytter på “Håp” med De derre. Hun klamrer seg livredd fast i setet hun sitter på, og håper på å overleve hver tunnell slik at hun hun en vakker dag får holde babyen sin i armene igjen. Hun føres fra den ene psykiatriske institusjonen til den andre. Hun tviholder på håpet sitt. En vakker dag skal hun gi barnet sitt all sin kjærlighet. Hun lover.  Den søte lille gogutten de tok fra henne. Hun skjønner ikke hvorfor. Fatter ikke selv at hun er syk når hun tror hele verden følger med henne og at noen kommer for å ta henne. Hun lever i en annen verden, og aner ikke engang at hun i det hele tatt må komme seg tilbake til den virkelige verden der hennes lille enorme skatt befinner seg.

At hun må kjempe.

Så hun kjemper ikke, men blir sykere og sykere. En verden der skumle makter gjemmer seg bak hver eneste busk, angsten klebrer henne fast i hvert hjørne, og en manisk ekstase får henne til å danse og synge med når hun hører “Celebration” med Madonna. For hun vet, der bak psykiatriens låste dører, at det kommer en dag. Det kommer en dag lille venn, hvisker hun mot den tårevåte puta hver kveld. For nå har hun mistet seg selv i full oppløsning, men det bare må gå over. Fra mani til fobi, fra sorg til ekstase, kastes hun hit og dit. Men det må gå over. Det må komme en dag..

Etter hvert begynner maniens psykose å blekne, og den grå virkeligheten tar form. Det kom ingen radiokanal og kidnappet henne og tok henne med bort fra alt og til et annet land. Ingen paparazzier gjemte seg i buskene, så hun behøvde ikke å skjule seg bak masse hår foran ansiktet og en caps. Det var ingen gift i maten. De ville bare hjelpe henne.

Det gikk månedsvis før hun innså at hun hadde vært syk. Slik er det med bipolar 1. Den andre verdenen forestilles så veldig virkelig. Nå dalte hun. Hun dalte nedover til hun satt på gulvet i sitt nye hjem et halvår etter og ba om nåde. Ba til Gud om hjelp. For det gjorde så vondt. 

Nå er jeg her lille venn. Skatten min; jeg fikk være mamman din likevel. Mirakler har skjedd på de 7 årene etter det stormet som verst, og magien i kraften bak hvert mammahjerteslag var og er enorm. Nå klemmer du meg hardt og sier du er glad i meg, og du vil leke med lego og lage taco sammen med meg. Nå er vi der, vennen! Endelig har dagen kommet, da Madonna fikk rett: It’s celebration time! 

Ja, jeg fikk tilogmed gi deg en lillebror, som du elsker høyt. Og mamma hadde tilogmed lært å holde seg frisk da den store styrkeprøven banket på døren.

Jeg skammer meg ikke lenger. Jeg er så innmari stolt av meg selv og den mamman jeg bestemte meg for å bli fra jeg begynte å kravle meg opp fra bunnen. 

Til deg som sitter på et gulv og ber gråtende til høyere makter. Jeg vet du ikke får stort med oppfølging før du selv er klar. Intet system tar deg i hånden og drar deg opp, for du vet ikke selv hvor du skal begynne. Det er lett å gå seg bort i mørket når alt har rast sammen, og det eneste som lyser er de fjerne stjernene over vinternatta. 

Jeg hadde ingen blogg som dette å lese, og ingen lyste vei for meg med en lykt i mørket. Jeg måtte reise meg selv og børste av meg støvet. Måtte bruke flere år på å skaffe meg lærdom og selvinnsikt nok til å pusse frem diamantmamman i meg selv. Og jeg pusser enda. 

Lille babyen min i fortidens mørke vinternatt, det som noen ganger plager meg i samvittigheten, er all den mammakosen du gikk glipp av de første ukene i livet ditt. Kjærligheten som jeg gledet meg sånn til å overrøse deg med. Det er en slags kunst å godta at jeg ble så syk, og samtidig innse at det var enda godt det skjedde mens du var et lite spedbarn. Mamma lover å holde seg frisk, med stabiliserende og trygge medisiner, tett nettverk med profesjonelle og fantastisk støtteapparat. For noen mammaer kan bli syke på en annen måte enn andre mammaer hvis de ikke tar medisiner og følger opp helsen sin.

Det viste seg at støtteapparatet hele tiden var der. Men noe heter seg at når studenten er klar kommer læreren. Ingen kan hjelpe noen som nekter å innse at de i det hele tatt behøver hjelp. Det er ironien i slik type sykdom: følelsen av virkelighet i den uvirkelige verden når man har hoppet nedi kaninhullet. Og det kan ta tid å komme seg opp igjen.

En person med bipolar 1 har så inderlig sterke følelser. Hva en slik mor kan føle for barna sine, kan skape under og mirakler. Løvemødre kan ikke måle seg med tigermødre som dette. Ikke tro du ikke kan duge som forelder bare fordi du er utstyrt med kreative, originale krefter som en psykiatrisk diagnose kan være. Du har evnen til å sette deg selv til side, og se alt fra barnet’s perspektiv, og du har evnen til å være ydmyk for hva livet vil lære deg.

Shakira sang da, og hun synger nå: “Animal city, …some are ready to fight you my love..” Det er som med den forfattede byen Jante i Danmark. Loven gjelder alle tettsteder, byer og bygder: det man kan forvente av bygdadyret er kun sladder. Og det eneste du kan gjøre er å glede deg til du har snudd bordet, og årene har gitt deg tid og styrke til å reise deg. De kan ikke knekke deg med sladder. De kan bare måpe den dagen du står foran dem med en type styrke de aldri har sett før. Den dagen er de uansett tvungen til å ta av seg de falske hattene sine og lukke gossipmunnene sine. For sannheten kommer alltid for en dag, og den er aldri, never ever, så ille som et usselt rykte. 

It’s allright, it’s allright. Mamma kommer og henter deg nå min lille supergutt. Så skal vi male glass og vi skal lage tacokake. Så skal vi hente lillebroren din i barnehagen, og kose oss i vårt trygge rede sammen vi tre. Jeg vet det nå: Jeg gjør ALT for dere, og hva som helst. Mamma måtte bare bli sterk nok og erfaren nok. 

Men nå. Nå er jeg her. Og jeg er kommet for å bli. For evig og alltid her for dere 💙💚💛

Han banket henne gul og blå, her er hennes brev til en voldsforbryter i fengsel.

 

Jeg vet du ser meg. Vet du følger med. Og du: Jeg hadde rett. Du tok feil. Jeg gikk i riktig retning som ei ekte grepa dame, mens du flyttet inn i fengsel. Om og om igjen.

La oss reise tilbake i tid. Nærmere bestemt 11 år..

Har du tenkt på det ironiske i dette med hvordan du satte meg i et slags manipulativt, imaginært fengsel i 3 år, og etter jeg banket i bordet, knuste en kopp i panna di og rømte min vei, flyttet du selv inn i et ordentlig fengsel?

Om og om igjen…

Hva var planen din? Skulle du drepe meg? Hva ville du oppnå med å gi meg rundjuling og påføre meg så mange blåmerker at jeg stivnet i sjokk dagene derpå?

Skulle du gjøre meg til et offer? Now really? 

Hvem er offeret? Jeg skulle kunne besøkt deg nå, når du soner og er nykter som edru, og forklart deg om din selvoppfyllende profeti, og din fucked up karma. 

Jeg var bare ei ung jente, og du var på villspor. Jeg elsket deg virkelig, men det må ha gått over den første gangen du skremte vettet av meg. De kaller deg psykopat. Men hvem er jeg til å diagnotisere. 

Jeg skal ikke gå inn så mye på hvordan du banket meg sakte men sikkert ned i en usynlig kvikksand. Som ingen så. Fordi jeg forsvant for alle rundt meg. Skal ikke fortelle så altfor meget om den første morgenen jeg våknet og så meg i speilet. Den aller første gangen du malte din vonde sjalusi utover hele ansiktet mitt i røde flekker som forvandlet seg til blå og sorte merker som jeg var desperat etter å skjule. 

For jeg ville ikke være det lille offeret ditt i alle andre sine øyne.

Nei. Jeg skal ikke gå inn på de hendelsene nå.

Jeg skal fortelle litt om dama du så den dagen jeg fikk nok. Jeg vil skrive litt om ekte girlpower i ren panikkfrykt. Ja nå, nå skal jeg preike litt om kreftene du så i meg den timen jeg dro fra deg.

For merk deg det: DET som du så i meg den dagen, det er den sterke kvinnen jeg er. Og jeg er ikke redd deg lenger.

Du hadde stjålet så mye fra meg. Det var ikke de tre årene som var det verste. Nei, 3 år er da ingenting. Du stjal selvtilliten min, du tok verdigheten min fra meg, og så fjernet du all min selvfølelse, mens du isolerte meg i din egen strengt kontrollerte verden av forakt, kulde, falskhet, sjalusi og vold.  

Den dagen var jeg så langt nede. Du hadde stukket av for å ruse deg, og kom full ravende inn i stua med din eneste kompis. Du ropte mot meg. Jeg svarte deg, og visste jeg ikke burde ha gjort det. Med din truende framtoning satte du deg kjeftende ned i sofaen med en kopp med dram i foran deg.

Jeg tenkte ikke over at dette ikke var noe liv for meg. Jeg dannet med ingen bilder i hodet. Alt jeg kjente var frykt. Jeg får ikke til å forklare det, men jeg var så livredd deg. Så jeg undrer på hva eller hvem som tok avgjørelsene for meg der og da. Selv var jeg nemlig skrekkslagen.

Jeg er ikke stolt av de tre årene med deg. Og fram til nå har jeg ikke vært så stolt av det jeg gjorde da jeg dro, heller. Men det lille av meg som var igjen i det bankende hjertet mitt, var sannheten. Jeg gjorde det.

Jeg gikk og hentet noen tinger på badet, og noen klær. Automatisk. Like automatisk som jeg sakte stilte meg ved siden av deg, tok tak i bakhodet ditt med venstre hånd, og knuste koppen din i panna di. Slik at jeg kunne komme meg til legevakten, der jeg satt og ristet uten å helt kunne gjøre rede for meg pgr av skjelvingen, sånn at du ikke skulle greie å følge etter meg? Aner ikke. Jeg vet bare at ingen har skremt meg verre enn du gjorde i løpet av de årene vi bodde sammen. Og at jeg aldri gjorde selvforsvar da du knuste hjertet mitt med fysisk vold. 

Og jeg gikk aldri tilbake til det mentale fengselet du regjerte i. Jeg var så langt under bunnen, før jeg klatret meg opp til toppen. Men jeg dro aldri tilbake til deg.

Måten jeg bygde meg opp det siste stykket, var å skrive åpent offentlig om deg og det du gjorde. Jeg er klar over alle de stygge ryktene du satte ut om meg i den lille byen jeg bor i, da jeg dro fra deg, så på en måte gjorde du en gang i tiden det samme.

Nå er jeg ikke det minste redd deg, og jeg kunne gjort en type power selvforsvar du aldri hadde sett maken til dersom du prøvde å male ansiktet mitt i dystre farger igjen. Du skulle beundret den kraften jeg besitter nå, og du skulle aldri i livet mer tørre å prøve å røre meg igjen. Jeg lover deg, promise you!

For mens du har drevet og rusa deg, puslet rundt i fengsel og spillt samfunnets lille stakkar, har jeg jogget i oppoverbakker, trent styrke og aerobic, prøvd meg innen kickboksing og capoeira, og kjørt på med tanketeknikker type you have no idea about. Bygd meg opp til en eneste sterk og stødig girlpower, er det jeg har gjort siden sist.

So bring it on. Med glede dude. Finn frem så mange latterlige og barnslige pensler du bare vil, dette ansiktet får du aldri sjansen til å male gul, blå og sort igjen! Never, ever. Jeg kommer til å male ditt rosa og lilla. Like jentete som det er å banke damer. 

Jeg gliser mens jeg skriver det. Du aner ikke hvor godt det føles å være sterk på den virkelig reelle måten. Jeg er i stand til å beskytte barna mine, meg selv, økonomien og hverdagen vår. Du aner ikke hva det viste seg at denne dama var i stand til, really.

Mens du? Hva er du i stand til annet enn å male kvinnefjes så stygge at ingen andre menn vil se på dem, fordi du er så liten og usikker en tassi?

Jeg vet du er ensom. Og jeg skulle gjerne besøkt deg i fengsel. Vi kunne tatt en interessant prat om vær og vind, du og jeg. Tror du ikke det? Har så mye positivt å fortelle deg om alt det fantastiske denne tøffe dama opplevde siden den deilige dagen da jeg tok koppen i egne hender og skaffet meg en framtid. Om hvordan jeg har blitt skikkelig, skikkelig glad i meg selv. Life turned out to be så herlig. Du aner ikke. It’s a world out her.

Har du styrke denne gangen, til å skaffe deg en fremtid, du også?

Jeg tilgir deg. I forgive you. Helt ærlig, så synes jeg bare synd på deg som det offeret du alltid ville at verden skulle se deg som. Blottet for ansvarsfølelse og helt uten skyld. 

Kos deg i fengsel, so long! 

Hilsen den tøffe dama du ikke kjenner lenger 😉

 

Bilde tatt av Christina Johansen, sjekk ut den dama her: http://m.meglerfru1.blogg.no/

Du leser forbipolene

Snap: forbipolene

Facebook: https://www.facebook.com/Forbipolene-1716574521960099/

En naver’s tabubelagte morgen

 

 

Et gjennomgående tema som aldri tar slutt har skapt det syndige ordet “naver”. Men få vil snakke om skammen en “naver” kan kjenne på. Den store klumpen i halsen som nesten kveler et ydmyket menneske i samfunnets gapestokk.

Jeg har hittil vært stille om det; frem til denne timen i denne oktoberkvelden i 2016. Holdninger kan jeg ikke endre. Ikke fordommer heller. Jeg kan bare bidra med min historie:

Jeg titter ut av stuevinduet. Det er vår, og snøen smelter. Jeg er ung. Folk stresser til jobbene sine. Til skolebenkene sine. Til sine et eller annet important to do. Jeg er så ung. Så fortvilet. Hva er vitsen med at jeg står opp til dagen? Står opp til hva? Hva er poenget med at jeg eksisterer på denne jordkloden? Jeg er en blindpassasjer. 

Jeg ser ut på den smeltende snøen, regnet og morgenfolket. Folket med mening og selvtillit, som haster i vei til bilene sine, togene eller bussene. Om et par måneder kommer de syklende. Befriende syklende. Men denne morgenen skal jeg vedde på at de hater å stå opp fra de varme sengene sine for å klatte ut i den våte snøen og den kjølige lufta. Slappsføret. 

Jeg, derimot, hater å sette meg ned og glo i veggen.

Jeg forakter å gå og gjemme meg under dyna i skam og angst over å ikke høre til her.

Jeg kunne byttet med dem på flekken. Kunne med glede gått ut i den freshe morgenlufta fordi det var en mening med min eksistens. Fordi jeg skulle ut dit for å høre til. For å booste selvtilliten min med å gjøre så stor arbeidsinnsats at sjefen klappet meg på skuldra og jublet. Samme om det var veiarbeid, bak kassa på dagligvaren eller renhold. Whatever. Bare jeg fikk en grunn til å leve.

Jeg hadde ingenting som holdt meg tilbake hvis jeg skulle finne på å la klumpen i halsen kvele meg. Ingen barn. Ingen kjærest. Ingen utdanning. Intet førerkort. Ingenting. Jeg var et tomt, uføretrygdet skall, som var gitt opp av staten allerede som 20åring pgr av en sinnslidelse.

Jeg gråt ofte i meningsløsheten, og lo aldri på ordentlig. En tørr, kort lyd er ingen latter. Hva skulle jeg le av? Vitsen meg? 

Prøvde å lære meg å tenke positivt. Forsøkte meg på et skoleår og oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag. Jeg fikk et hint om at jeg dugde til noe. Sluttet å røyke. Begynte å trene.

Andre mennesker bruker et tiår på å utdanne seg, klatre karriere, reise, bygge nettverk og lage familie. Jeg brukte et tiår på å fullføre et skoleår, slutte å røyke og begynne å trene.

Det var så mye jeg skulle bli da jeg var pur ung. Som 15åring higet jeg etter å bli journalist. Lokalavisa tok varmt imot meg, og lot en liten amatørspire prøve seg med å lage reportasjer og små artikler. Selvtilliten var ikke stor da heller, men jeg hadde iallefall litt tro på meg selv. Jeg skulle reise og oppleve verden. Ikke minst være en del av den. Selvfølgelig. Framtiden lå foran meg

inntil de bar meg over terskelen til psykiatrisk akuttavdeling, og jeg var så deprimert at jeg grenset til fortvilt psykose. Ja, jeg var så gjennomsiktig og langt nede at jeg trodde jeg døde hvis jeg sovnet. Så jeg turde ikke sove.

Så fulgte år med rømningsforsøk, elektrosjokk og en psykiatri som testet 28 forskjellige medisiner på meg. Mye under tvang. 

Fra den dagen staten bestemte at det ikke lenger var håp for meg, var det jeg selv som dømte meg. Skammen grep tak i ei ung jente, og fylte henne med en desperasjon jeg ikke greier å forklare. Jeg hatet spørsmålet: “Hvordan går det, hva driver du med?” Hva skulle jeg si? Jeg begynte å dekke over det hele med å pakke det inn. “Nyter livet. Kremt. Enn du?” Hvilket jo var en stor løgn. Var det noen som ikke nøt livet som såkalt uutnyttet navsnylter, så var det jo meg.

Jeg glemmer aldri den dagen. Jeg skulle ta tog. Det skulle bli en oppvekker. Som vanlig gruet jeg meg til å ta opp det orange store “hei her er jeg, tittei, jeg er ingen, gjør ingenting nyttig, bare snylter meg gjennom livet – honnørbeviset” for å betale halv pris av billetten. Kunne tenke meg å gå ut i slapsføre sammen med morgenfolket heller, skrive reportasjer eller noe, vaske noe, anything, og betale fullpris på toget. 

Da så jeg ham. Togkonduktøren var lett å kjenne igjen fra klasserommet gjennom barne og ungdomsskolen. En trivelig fyr, det var ikke det. Det bare stokket seg helt for meg. Fortvilet kjente jeg tårene presse på, i skammen over å “drive dank”. Jeg tok aldri opp honnørbeviset den dagen, men betalte fullpris for verdigheten. Betalte noen ekstra tiere for selvrespekt og selvtillit. For å greie å møte et par øyne fra en fortid da det skulle bli noe av meg. 

For jeg skulle aldri bli uføretrygdet. Det skulle ikke bli slik, livet. Ikke forstod jeg selve grunnen til at jeg var ufør heller, da det fortsatt skulle gå år før jeg skjønte alvoret i en diagnose jeg fornektet i årevis.

Jeg påklistret alle andre mine egne fordommer mot meg selv. Tilla morgenfolket meninger om slike som meg. 

Jeg ble mamma til en søt liten gutt, som måtte starte livet uten mamman sin. For hun var psykotisk, deprimert, manisk og tvangsinnlagt. Etter dette begynte jeg å forstå at jeg faktisk hadde bipolar 1. Begynte å respektere at diagnoser finnes, og gikk kurs sammen med andre bipolare for å lære om diagnosen. Så gikk jeg med på den, for meg, livsviktige medisinen lithium.

Men jeg så fortsatt morgenfolket vasse ut i slaps og snø, sommersol og høstløv, med en kvelende klump i halsen og vondt i magen. Hvem var jeg og hva skulle jeg gjør om dagene de kalte livet?

Til slutt ble jeg desperat. Det var etter jeg tok meg selv i å ønske at jeg var en av veiarbeiderne som jobbet med gang og sykkelfeltet gjennom sentrumsskogen i byen vår. Jeg løp til nav og ba om hjelp. Måtte få jobbe, og det snarest. 

Jeg begynte på jobbsøkekurs, uten noe som helst å føre på den forbanna cv’n. Jobbet gratis i barnehage i et halvår. Så prøvde jeg meg som renholder. Jublet over å ha fått meg jobb, men skjønte fort at folks forakt mot meg som renholder var verre enn mot meg som ufør. Det var forferdelig, og sikkert som å bli mobbet. Siden fikk jeg jobbe i en annen barnehage som vikar, og denne arbeidsplasse  bygde meg opp bit for bit. Jeg griner nesten når jeg skriver om dem, de som jobber der. For jeg kom dit som en livredd og innesluttet fugl med brukne vinger, og fløy derfra med bedre selvtillit enn noensinne. Jeg kunne jobbe! Ok så har psykiatrien rett i at diagnosen er kronisk, men jeg fikk en periode være en del av morgenfolket. Stå opp før sola og ha ansvaret for å åpne en avdeling! En eneste gang sovnet jeg av, og i min trofaste arbeidsmoral var det en krise uten like. De måtte overbevise meg; det var greit dette, alle forsov seg iblant.

Jeg fikk oppleve et nytt svangerskap og en frisk barseltid. Nå er lillebroren til min første solstråle to år, og jeg er oppegående og fungerende mamma.

Ingen har noensinne plaget meg fordi jeg er ufør. Ikke direkte. Men jeg har snappet opp holdninger i media og på internett med årene. Holdninger som bare fikk meg til å krympe meg og gjemme meg ytterligere. Hvis jeg hadde talenter innen noen karriere, så jeg dem ikke selv engang etter å ha lest om “skattesnyltere” og “navere”. Det var visst meg det. 

Til den fordomsfulle delen av samfunnet vil jeg si følgende:

-Ingen av dere er mer fordomsfull mot meg som ufør, enn meg selv.

-Ingen av dere er mer misunnelig på meg som “slipper å gjøre noe”, enn jeg er på alle dere som får stå opp til noe spennende sammen med, eller før sola hver dag, og drive med noe spennende og givende. Dere heldige morgenfolket som får føle at det er bruk for dere her på kloden. At det er en grunn til å leve. 

-Ingen av dere hadde jublet mer overe cool, spennende karriere å danse seg ut av senga for å rekke hver dag, enn meg.

-Ingen av dere vet mer om ordet jobbselvtillit, enn meg.

Nå har jeg heldigvis to viktige grunner til å leve. Mine barn vekket livsgnisten i meg. Men helt ærlig aner jeg ikke om jeg hadde holdt ut lenger, hvis ikke to små gutter kom hit til jordkloden og behøvde meg. Jeg hadde nok ikke greid særlig mange flere slike tøffe morgener uten grunn til annet enn å grine og gå i dusjen for å gråte videre, for så å gjemme meg i skam og fornedrelse over min egen mislykkethet.

Jeg kommer til å gjøre mitt beste for å bygge opp min egen skrivekarriere, og forsøke å komme meg ut av uføret, og jeg er realistisk. Vet jeg trenger tid for å bygge opp troen på at jeg virkelig kan stå på egne ben. For det er ben som tidlig ble sparket under meg av et gammedags system. 

Nå er det så mye jeg er gira på å gjøre. Så masse jeg mener at jeg kan. Straks jeg får overbevist meg selv om at jeg kan tilgi meg selv for alle de årene jeg virkelig trodde på at jeg ikke dugde til noe, at alle andre var så mye bedre enn verdiløse meg, skal jeg kjøre på.

For nå er jeg nesten en av morgenfolket. Jeg er en super mamma som gjør alt for å gi barna den beste start de kan få om morgenen, og hvis det er slapsete ute, nyter jeg å være en av de som grynter og huffer seg litt over møkkaværet.

Helt til jeg husker ei jente med sort hår, ensomt hjerte og tårer i blå øyne som tittet ut av et stuevindu og lengtet etter meningen i å puste inn ubrukt morgenluft.

Da kommer smilet og takknemligheten. Kanskje er jeg der snart. Uansett er det på tide å tilgi seg selv for at man endte opp som ung ufør. På tide å løfte hodet og bestemme seg for at man kan påvirke framtiden selv. Morgenfolk eller ikke: man må legge bort fordommene mot seg selv og fly videre. 

For ingen er mer fortvilet og desperat over selve navingen, enn den som om og om igjen må stå og se på at alle andre blir valgt til å delta. 

Den som må stå igjen, vet aller best at dette ikke er en ønskelig situasjon. 

 

Du leser forbipolene.blogg.no, og er velkommen til å like facebooksiden forbipolene for å få med deg mine innlegg. Hilsen skribent Helene Dalland

 

 

 

Da de tok fra meg babyen min

 


 

En nyfødt liten gutt likner på en engel. Og vi må ta vare på sånne små engler. Noen ganger er ikke foreldre i stand til annet enn å elske dem, i en situasjon som krever så mye mer enn kjærlighet. Da må andre armer holde rundt de søte små. Og man kan bare be og håpe på forandring. Der og da. Senere kan man ta tak i roret sitt og styre skuta dit man vil.

For barnet sitt.

For kjærligheten.

Åpenhet, min venn. Åpenhet er svaret. For i lyset sprekker trollet.

 

 

Jeg skjønte det ikke før noen minutter før. Måtte være sterk nå. For babyen min. Lille, nydelige barnet mitt. Guttebabyen over alle stjerner i hele universet, så vakker og fin. Måtte være sterk nå.

Jeg skriver dette av flere grunner. Først og fremst fordi jeg har lært meg å tenke barna først. Lært meg å forstå at dette aldri handlet først og fremst om meg som mor. For ja såvisst var det knalltøft. Men aller først og fremst ble babyen min ivaretatt mens jeg var syk og på en annen måte ivaretatt. Den bløte huden til den lille babyen min, ble strøket på av friske og ansvarsfulle mennesker.

Da de tok fra meg babyen min, var jeg på et stadie i livet der jeg ikke hadde lært halvparten av hva jeg kan den dag i dag. I tillegg hadde jeg reist langt forbi de bipolare polene, og vært psykotisk i noen uker. Veldig syk. Tvangsinnlagt ved Østmarka psykiatrisk, og med god grunn. Disse grunnene så jeg ikke da.

De hadde tvangsmedisinert meg med antipsykotika, og derfor hadde jeg et glimt av frisk virkelighet på sykehuset, der mitt lille babyhjerte kom til verden 15.juli 2009. Han var så uendelig vakker, og jeg ble så veldig veldig glad i ham. Men jeg fikk ikke beholde ham. Bare holde ham i armene mine et par ganger før han ble sendt i beredskapshjem, og jeg tilbake til Østmarka. Våre veier skildtes, og jeg var livredd. Var det for alltid? Hvor skulle han bo, gutten min? Hvem ga ham kjærlighet nå? Hele historien er skildret inne på denne linken, i reisen forbi polene – historiene, del 1, 2 og 3 :  http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Av en eller annen grunn holdt jeg meg rolig og stabil da de kom inn på sykehusrommet for å forklare oss at gutten vår ble fratatt oss. Helt rolig. Jeg følte meg intellegent og sylskarp som en løvemamma. De skulle ikke få se meg ustabil. Jeg visste utmerket godt hva som skjedde nå. Og jeg elsket den guttebabyen så enormt høyt, at jeg var villig til å gjøre ALT for ham. Om jeg så måtte skjule mine følelser, slik at jeg senere skulle kunne få muligheten til å gi ham alle de mammaklemmene jeg lengtet etter å gi ham, så gjorde jeg det. Om jeg så måtte stille meg midt inne i den uutholdelig vonde tornadoen og finne en slags ro, så gjorde jeg det. Babyen min. Gutten min. Dette var et nederlag som kjørte meg rett ned i kjelleren. For flere år. 

Det aller viktigste var lille gutten min. Det at han ble ivaretatt. At noen ga ham rene tørre bleier, tåteflasker med næringen han behøvde. Trøst. Kos. Bad. All den omsorgen jeg var for syk til å gi ham. Ja, heldigvis bor vi i Norge. Heldigvis fikk han være hos mennesker som tok vare på han. Hovedpersonen i denne fortellingen er en liten guttebaby som fikk en start på livet uten mamman sin. Jeg ble friskere etter et par måneder, og landet fra mani og psykose, rett nedi en mild depresjon som skulle bli verre med ukene inn i den vinteren. 

Å skrive under på at barnet ditt bør bo hos pappan sin, er noe som ikke er enkelt. Men som samtidig er ganske lett, når det dreier seg om en far som er så glad i barna sine, som pappan til mine barn. Vi har to fantastiske gutter den dag i dag, men den gang hadde vi denne ubeskrivelig søte lille guttebabyen.  Jeg skrev aldri fra meg barnet mitt. Beholdt foreldreansvaret og krevde mye samvær. Men jeg så det hele fra barnet mitt sin vinkel. Pappaen hadde så mye mer å tilby ham den gang da, enn jeg. Jeg måtte bli frisk. Bygge meg opp fra bunn. Det var et fortvilt, men nødvendig valg. Og tiden har vist at det var riktig. Gutten min har det veldig godt hos pappan sin han.

Å elske et barn, betyr å sette det barnet foran alt. Å være glad i ungen sin, vil si å ta alle valg basert på hva som er til det beste for den lille. Jeg var den voksne, den store. Han var babyen. Den uskyldige, lille. Det var min plikt å velge å la ham være innom trygge rammer. Jeg hadde ikke engang plass å bo på den tiden. Flyttet ut fra leiligheten slik at barnet mitt kunne flytte inn hos barnefar. Jeg var på ingen måte godkjent som omsorgsperson på dette stadiet, syk som jeg hadde vært nylig.

Så barnet mitt ble ivaretatt. Og som det viktigste av alt, endte det altså helt supert for han. Da er hovedfokuset i boks.

Jeg ser meg tilbake og tenker over hvor forferdelig vanskelig dette var for meg som mor. Alle tårene og psykosen. Det faktum at jeg var så syk at jeg ikke turde snakke om det til noen. Psykiatrien lot meg bare være der. Vandre rundt i gangene, livredd og engstelig. Ikke et ord. Innimellom maniske dansefauker og rare ideer om paparazzi i buskene og gift i maten. Hverdagen  min var uutholdelig. Hvis det ikke hadde vært for en liten gutt som fortjente en mamma i live, samt at at jeg lengtet etter å få møte barnet mitt igjen, hadde jeg drept meg selv der og da. For det var et helvete.

Jeg tenker på dem som er der nå, der jeg var for 7 år siden. 

Det finnes intet ettervern essensielt fokusert på å behandle, støtte og bygge opp foreldre som opplever traumen det er å bli fratatt babyen sin på sykehuset rett etter fødsel. I det hele tatt fratatt barnet sitt. For ja, det handler om barnet, og er ikke det beste for disse barna at vi redder foreldrene deres også? Vi kan ikke hjelpe de mammaene og pappaene som ikke vil endre seg til barna’s beste. Men det finnes mange motiverte foreldre der ute som er villig til å gjøre alt for å bli de foreldrene barna deres trenger. De bare savner veiledning. Guiding. Lys i mørket.

Det beste for et barn som blir flyttet unna foreldrene sine, må være at de av foreldrene som ønsker det og er motiverte for det, bygges opp raskest mulig, slik at de kan bli i stand til å lære alt de ikke kunne. Hvordan sette barnet først. Hvordan forstå hvorfor barnet trenger å vokse opp omkring annerledes tankegang hos den voksne enn det som hittil har vist seg å være feil tankegang. 

Ettervern. For barnets skyld. Det å bygge opp mor og far. Lære dem hvordan de som foreldre må tenke.

Så hva gjorde JEG for å bygge meg opp i stedet for å gi opp alt?

Først og fremst vil jeg beskrive hverdagen min i dag. For det er jo ikke sikkert at du som leser dette er fast leser av denne bloggen min. Nå har babyen min blitt en herlig guttunge på 7 år. Han har mange venner der han bor 20 minutters kjøretur unna meg, hos pappan sin. Han har det veldig bra, og er hos meg annenhver helg og ferier. Jeg kunne kjørt på for å få ham flyttet hit til meg. Men hvorfor skulle jeg det? For min egen ære? For gutten min, han har det jo godt der han er, han. Og dette handler jo om han. Ikke meg.

Jeg bor nå i et rekkehus med 3 etg. For snart to år siden fikk jeg enda en guttebaby. Denne gangen gjorde jeg alt annerledes, og holdt meg frisk. Jeg fikk ha med meg babyen min hjem på en lyseblå lykkesky, og har hoppet rundt på den lykkeskyen ever since. Jeg er frisk nå. Og jeg takler det å være mamma veldig bra.

Det første året alene med barnet mitt hjemme var jeg tilogmed klin edru. Etter det peilet jeg meg inn på en mer normal tilværelse der jeg som andre kan ta meg et glass hvitvin når barna har sovna, eller en fest og noen pils når begge barna sover hos pappan sin. Men hvis jeg har barnevakt, kommer jeg alltid klin edru hjem. I begynnelsen var jeg hysterisk på rydding og vasking. Nå har jeg lært meg å roe ned. Det er ingen krise om oppvasken står til i morgen. Eller om det er litt støvete her og der innimellom.

Det jeg gjorde for å bygge meg opp, var først og fremst å innse at jeg har diagnose bipolar 1. Innse at jeg måtte ta medisin. Forstå at de ikke ga meg medisin for å “deale statsdop”, og jeg gikk kurs for å lære mest mulig om diagnosen sammen med andre med bipolar.

Jeg må presisere at jeg oppsøkte alt dette selv. Ingen stod der og tok imot meg. Jeg kravlet meg opp rimelig alene i min egen boble. Fra å sitte og gråte på gulvet med foldede hender i bønn om et bedre liv, til å jobbe gratis i barnehage for å lære meg mest mulig knep som mor. Etter det jobbet jeg som lønnet vikar i en annen barnehage. En periode var det vanskelig å samarbeide med pappan til gutten min. Det var nok uvant for ham å skulle takle all plutselig anerkjennelse. Men etter hvert ble det bedre, og han begynte å respektere meg, og forstod at nå var jeg frisk. 

En drøm jeg har er å hjelpe foreldre i samme situasjon som jeg var i. Fordi jeg vet at alt er mulig. Man kan endre tankegang og utvikle seg.

En dag jeg møtte dama som var saksbehandleren fra barnevernet som tok fra oss babyen vår, sa hun: “Huff Helene. Hver gang jeg ser deg tenker jeg på at det må rippe opp i en del traumer å se meg..” Jeg svarte henne at hun jo bare gjorde jobben sin, og at hun gjorde den jobben veldig bra. Jeg blir glad hver gang jeg ser henne. 

Jeg er så takknemlig for at noen tok vare på gogutten min da mamman hans var syk. Det føles så godt at alt gikk så bra. For jeg elsker barna mine, og gjør alt for dem.

Men jeg vet om en undergrunn der alt har rast. Der mørket skygger for alt sollys, og sorgen skyller som sorte, pulserende bølger. Der sitter mødre og fedre i skam, og gjemmer seg så du aldri får se. Det de bærer på er for flaut å vise frem. Sannheten om tidenes nederlag. Sannheten om at det kan se ut til at de ikke greide den eneste oppgaven i livet som er verdt å mestre. Og savnet er enda mer heavy enn de sorte bøgene. Dette savnet kan ødelegge et menneske og knuse det.

Reis deg mor. Reis deg far. Husk at hvor enn du drar, er det for barnet ditt, du har slitt. 

Løft hodet, og se andre sider enn deg selv ved denne klode. Du skal være et forbilde nå, det må du forstå.

Et lite barn som trenger deg… og senere kan du vise det vei. Men først skal du opp og stå, for du skal i motbakke gå. 

Nok selvmedlidenhet. Ja, for du vet, nå er det tiden som gjelder, og barnet som teller.

Lær deg alt om hva barnet ditt trenger. Fra omsorg og kjærlighet, til ull, fleace og rene senger. Se alt fra barnet’s ståsted, så kan du kanskje få være med…

…på den vakreste reisen i livet, lytte til barnelatter nede ved sivet, se den lille vokse seg stor. Høre det første ord. Holde ei redd lita hand, vise vei der det går an. Være en moden voksen og tre utav a4boksen. Titte på Bambi og høre den lille si: “Babbi, hihi”.

Jeg våkner opp til eventyrland, klemmer og kos, latter og barnegleder, hver dag. Jeg har klart det. Jeg forandret hele helvete til himmel og paradis på en gang. Fordi jeg innså at jeg måtte starte med meg selv for å kunne bli den modne mamman barn trenger. Jeg var nødt til å bli frisk mentalt, tilgi meg selv og bli glad i meg selv. Det var nervepirrende, men så mye mer enn verdt det.

Så jeg lever selve drømmen. Dette var hva ei ung mamma ønsket seg mer enn alt da hun lå gråtkvalt i institusjonsseng etter institusjonsseng på Østmarka, DPS Stjørdal og Levanger psykiatrisk sommeren 2009. Som en flatpakke i evig sending mellom institusjonene. Hun drømte ikke om å reise til Spania. Ei heller å bo på hotell i New York. 

Men å få holde omkring en bitte liten guttekropp. 

Det holder ikke med kjærlighet. 

Man må kunne sette seg selv helt til side.

Man må kunne tenke logisk og modent.

Man må være frisk mentalt. 

Man må kunne evne å stille døgnrytme og måltider inn på en liten kropp.

Man må kunne være utholden og tålmodig på samme tid.

Man må kunne tillate seg selv å gjøre små feil uten å bli rar av dårlig samvittighet.

Man må kunne ha styring på økonomi og ha balanse i livet ellers.

All denne mammakjærligheten holdt ikke, der jeg lå krøket nede for telling. 

Men. Nå i 2016, der jeg tar meg av barna mine og gir dem alt i en vidunderlig spennende hverdag med små første ord, lek og dans, ville ikke all denne logikken, balansen, økonomien, tilsidesettingen av seg selv og modne tankegangen, 

vært verdt en tøddel uten ekte kjærlighet.

Vær varsom med en del av dette landet som lider under null etterhvern. Zero oppfølging. Og den “oppfølging” som er, har for lite kunnskaper til å stå oppreist i en slik knust situasjon. 

Varsom, fordi små barn fortjener sterke, trygge, friske foreldre.

Bilder fra sommeren 2009:

 

Bipolare flammehav 🔥🌊🌸🍃

 

I en trang bakgate med brostener på, ved Mariatorget i Stockholm, ligger ei ung jente på 18 år og gjemmer seg for politiet. Tårene presser på, og hun har ikke mye valg når det gjelder akkurat de tårene. Hun kan ikke holde igjen mere nå. Alene. Så alene. I hele verden. Fortvilt og oppgitt lar hun salte tårer treffe Stockholm’s brostener.  

Stockholmstriologien: http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html

Jeg skulle så gjerne reist tilbake i tid og gå inn i historien. Skulle satt meg ned ved siden av henne og holdt omkring henne. Skulle strøket henne varsomt over de unge kinnene hennes og fortalt henne at alt, ALT kom til å ordne seg. At hun ikke kom til å være alene i hele verden for alltid. At hun kom til å slippe å rømme.

En vakker, nydelig, fantastisk dag.

Kanskje visste jeg det innerst inne. At det kom til å bli mye, mye verre, men at alt kom til å bli til bra. Til slutt.

Inne på en psykiatrisk avdelig ligger en ung kvinne og rister av angst. Året er 2009. Hun savner hjertet sitt. Så vanskelig for henne å forstå all denne tvangsbehandlingen, men hun kan ikke gi opp. På ny glir hun inn i virkeligheten. Så bærer det tilbake igjen, og alt er kaos. Hjertet sitt. Hjertet sitt. De tok ham fra henne. Hvorfor? Hvorfor? Alt hun har å leve for er den nydelige lille babyen på bildene. De bildene er alt hun bryr seg om inne på et gammelt institusjonsrom, og nå drypper tårene ned på dem, så hun må legge bildene lenger bort på madrassen. Helvete. Dette er verre enn helvete.

Reisen forbi polene: http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Skulle så gjerne reist 7 år tilbake, og satt meg ned på madrassen ved siden av henne, strøket henne over ryggen og fortalt henne om miraklene framtiden hadde henne i vente. Om hvor frisk hun kom til å bli. Hvor sterk hun var innerst inne. Om babyen hun skulle få gi så mange koser og klemmer hun bare ville, om lillebroren hans som skulle komme senere, og om helt utrolig vendinger. Skulle klemt all angst og sorg utav henne og 

forsikret henne om at alt, ALT kom til å ordne seg. 

Kanskje forstod jeg at helvete hadde en ende. At jeg en dag skulle greie å slukke flammene i dette forbanna marerittet, og så frø der heller. Som skulle spire frem en vakker hage. Kanskje kjente jeg innerst inne at jeg aldri kunne godta det glimt av mareritt som red meg og mine nærmeste på den tiden. 

For uansett hvor ille det er. Uansett hvor dypt man har sunket i et bipolart hav, finnes en framtid å fighte for. Ingenting står stille. Alt forandrer seg. Og man kan sitte i bilen sin og la den stå i ro der på rasteplassen, så lenge man vil. Men man kan når som helst vri om nøkkelen. Kjøre. Ta kontroll og bestemme retningen i sin ferd.

Kjære unge, fortvilte jente. Du som ligger alene i en bakgate i Stockholm i 1998. Jeg fant løsninger. Det ordna seg. Jeg opplevde forferdelig ting, men det gikk bra til slutt. Snart møter du Anna Larson, og hun kommer til å ta seg av deg. Du skal straks reise deg og tørke både tårer og støv. Og så ordner det seg. Kanskje står framtidsjeg og stryker meg over håret mitt akkurat nå, puster friskt på meg og sier: Helene, du kommer til å finne Anna Larson nå snart. Vær tålmodig.

Kjære gjøkeredejente. Du som er syk og innelåst i 2009, uten å forstå hvorfor. Du som har mistet all selvtillit, og tror den aldri mer kommer tilbake. Du som skammer deg over deg selv, og føler deg like liten som de bittesmå bakteriene vi ikke ser med det blotte øye. Jeg lover deg at du kommer til å respektere deg selv i framtiden. Du kommer til å bli stolt av deg selv, og du vil komme til å lære deg alt om deg selv. Du får barnet ditt tilbake, du får gi ham mammakjærligheten din, og du får et til å gi omsorg til. Denne gangen kommer du til å holde deg frisk, og ingen kommer til å ta fra ham mamman sin. Du må jobbe med den selvtilliten. Men til slutt, i år 2016, vil du ha kommet til et stadie der du er 100% trygg på deg selv, både som mamma, skribent, venn og slektning.

På bunn er det mørkt. Der er det vanskelig å se, selv de mest fargerike fiskene. 

På vei opp er svømmetakene tunge å ta, og man får knapt puste.

Men man kan skimte litt av lyset.

Med hue over vann er man lettet i stand til å puste, akkurat da man var i ferd med å miste all oksygen.

Men. Når man har kravla opp på land, og satt seg i bilen sin, vridd om nøkkelen og startet ferden inn i en ny tilværelse, da er alt ok. Helt ok. 

Jeg finner ikke glede i dyre gjenstander. Jeg er mer takknemlig for hver time jeg får som frisk mamma, enn en ørkenvandrer som finner en oase. Jeg tenker annerledes enn de fleste. Ser ikke ned på de som kaver på dypet. Samme hvilket hav de har sunket i. Jeg er i stand til å svømme ned dit de er og leve meg inn i bunnløs sorg og smerte. 

Jeg er stolt av den jeg er, og ingen kan ta fra meg det. Lykke er ikke gjenstander, gods og gull. Materielle goder er morsomt, men synker man, må man svømme oppover, og da kan for mye å bære på, sinke.

Jeg har vært på bunn mange ganger før jeg kom meg på land. Og jeg tenker annerledes. Meningen med livet mitt er ikke å finne meg en samboer, og jeg greier ikke lenger å kjenne på ensomhet. Det meste i mitt liv planlegger jeg ikke, for jeg har respekt for universet’s mening med deja vu.

Man må samarbeide med så mange sider ved seg selv for å bygge seg opp. Til slutt er det seg selv man kjenner best. Til slutt trives man med seg selv. Man kan føle forelskelse og beundring, men man vet det går over.

For den jeg virkelig elsker

det er den gråtende 18åringen i et smug i Stockholm, den dypt fortvilte 29årige nybakte, innelåste mamman, og den supersterke 36åringen som suser ivei på sine egne veier. 

Bipolare flammehav kan slukkes, en kropp kan reise seg, og et vakkert sinn kan skape nytt liv.

Hellyeah! 

 

 

Jeg ser deg, fengselsfugl. Ser deg tydelig.

 

Jeg vrenger opp lyden. Dj Tiesto roper inn i ørene mine: Give me peace.. Freeeee  ….in this silence I am freeee!  Sarah Mc Lachlan har litt rett. Men ikke helt. Ikke for min del.

For jeg trenger ikke lenger stillhet fra fortidens sinte stemme for å få fred. Peace, man, I have peace. All the time. In silence and in noise. Og jeg vet at du også kan få fred  ….dersom du hadde tatt meg i hånda og oppriktig beklaget.

Jeg vrenger enda mer opp. Føttene mine tar rytmer og jeg danser så intenst inni meg at det sikkert vises utapå meg. Aftrikaneren og damen med en stor flue på veska si ved siden av meg i et av Trondheim’s buss-skur, senser nok sikkert energien min. Men jeg bryr meg ikke om det, skjønner du.

I det vi tråkker inn i bussen, tar Shakira over. Hun synger om å prøve alt. Om å tørre å feile. Det er Zootropolis-sangen, og jeg og gutta mine digger den sangen. Jeg småtripper, og nikker takten med hodet litt sånn “dere ser det ikke, for detta er usynligtaktenikking” og litt “selvfølgelig ser dere at jeg nikker takten, men jeg har headset-lov til det-taktenikking”. Slikt som jeg for Gud’s skyld aldri turde å gjøre for 11 år siden, da jeg lot deg stjele sjela mi dag inn og dag ut. 

Vet du hva. Jeg ser deg. Jeg ser deg virkelig, hver eneste gang jeg ser deg.

Akkurat nå for tiden ser jeg deg riktignok ikke, der inne i butikkene i lokalmiljøet. Nå sitter du og dingler med føttene i et eller annet fengsel. Spikrer paller. Det er mer ditt hjem enn noe annet. Du har bodd lenger i fengsel til sammen, enn noen andre steder. Hver gang du kommer ut, sukker lokalsamfunnet, og gruer seg til alle dine grusomme påfunn. I rus? Joda, men det er rusen alkohylende kong alkohol som er aller verst i ditt tilfelle. Har du hatt i deg amfetamin, eller røyket hasj, er du rolig og nervøs. Det er i fylla. I fylla tragediene rammer folk som bare såvidt overlever.

Det er i fylla du truer folk med lekepistoler, ekte økser og motorsager for real. Det er i fylla du skaper frykt. Det er i fylla du driver med terror.

Jeg rusler mot Trondheim stasjon og trekker inn duften av sjø og båtliv i det jeg går over brua. Kjøper meg sukkerfri brus, og setter meg ned i hvilestolene for å vente på toget. Men jeg må reise meg. Må gå bort og spørre. “Kan jeg få ta bilde av deg og den fine hatten din til et forbipoleneinnlegg?” Hun er et lett vesen. Et ja-menneske. Hun er nydelig. Vakker. Og jeg er fri. Fri til å mene det. Synse det.

 

 

Lola montez ruller innover øregangene mine. Volbeat og jeg. Jeg og Volbeat. Jeg er en fri sjel som digger den musikken jeg vil, og som beundrer alle fine damer og menn jeg ser, uten å få rundjuling av deg. Uten at du klikker og hopper rabiat over stoler og bord inne på utesteder for å la meg stå igjen og skjemmes. Uten å hamres inn med sykelig sjalusi som dagen etter fikk alle verdens farger til å lyse opp i ansiktet mitt. På kroppen min. Slik at jeg måtte gå i dekning. Gjemme meg i to uker, så ingen fikk øye på skammen min. Uten å lide under din smerte.

Det er Volbeat og jeg nå. Inne på stasjonen. Og jeg er fri som bare juling!

Det er over et tiår siden nå. Det var ei anna jente. Jeg er en helt annen dame. 

Ville tatt en kaffe med deg. Tilgitt deg alle slagene. Fjernet din dårlige samvittighet for alle sparkene. Frelst deg fra alle kvalene for de gangene du skremte vettet av meg. 

Tror du ikke jeg ser det. Tror du virkelig ikke jeg ser hvor liten og svak du er? Hvor nær du er ved å gi opp og dø? 

Hva ville du helst skulle skje etterpå? Skulle lokalsamfunnet trukket et lettelsens sukk og endelig fått fred, de også, i det presten lot jord falle ned på kista di? 

Hadde din livsoppgave vært fullført her på jorden da, dersom du etterlot deg bare fyll, faenskap, ondsinnede handlinger, og et lettet lokalsamfunn? 

Eller ville du at alle skulle vent seg til den nye deg over noen tiår først. Et lokalsamfunn som ville husket deg som han som vendte om akkurat i tide, og begynte å jobbe med veldedig frivillighet, eller noe i den duren, i den lille byen vår? Han som hjalp andre rusmisbrukere til et bedre liv. Ved å snu i tide. Ingen skam det, vey du fengselsfugl. Å vende om, og snu i tide. Hjem til den du egentlig er.

Tror du ikke jeg vet det? Tror du virkelig ikke at jeg vet du leser dette? 

Kjære fortidens spøkelse. Nå sitter du altså der igjen. Kanskje føler du at både samfunnet og du er tryggest det inne på cella di. Noen få kvadratmeter som trygger ei vill underground ensom bikkje. Alene i hele verden. For nå har du ikke særlig mange venner igjen der ute i den store verden. Hverken over, eller under, ground. 

Jeg er ikke bitter på deg skjønner du. Intet offer her. Jeg er en tøffing. Superlady in my life! Og voldsalarmen? Den forsvant med sår som grodde. Jeg trenger den ikke. For hvis du prøvde deg, hadde denne dama banket deg gulere, og blåere, enn du noensinne trodde en lady kunne få seg til å gjøre. Det heter selvforsvar, og selv om jeg ikke kunne et kvekk av det dengang da, så er det andre timer og boller nå.

Har du hørt sangen “Håp” av Jo Nesbø, De derre?

Da jeg satt nederst på rangstigen og alt håp egentlig var ute, var det den sangen som holdt meg oppe. En venninne av meg brente den på en god gammeldags cd til meg, og den følger meg fortsatt.

Det er håp så lenge det er liv.

Jeg vet du lever. Ergo er det håp. 

Og jeg er den som kunne besøkt deg nå, for å hjelpe deg ut av den onde sirkelen din. Jeg er den som kunne gjort samfunnet en tjeneste og iallefall prøvd. Men livet har lært meg noe viktig.

Livet har lært meg at når studenten er klar, kommer læreren.

Livet lærte meg at ingen kan hjelpe noen andre enn seg selv. Man skal ikke drive å fikse andre. Man skal la den spede spiren få stå i fred.

Fiks det nå.

Skjerp deg, og helbred deg selv. Tiden er inne, akkurat nå som du sitter der bak murer og låste dører før ørten gang.

Voks opp for faen. Du er en mann nå. Ta til vett og slutt å oppføre deg som en snørrete drittunge.

I flere år hilste jeg ikke på deg da jeg så deg i butikkene i sentrum av byen. Jeg glodde deg intenst inn i de usanne øynene dine til du så ned eller bort. Og jeg gjør det fortsatt. Du skal vite at jeg kommer til å ignorere deg til den dagen kommer da du ber om tilgivelse. Til den tiden kommer da du begynner å ta ansvar, og begynner å bidra med noe positivt, foran å skremme vettet av folk.

Har du noen gang fundert over hvor feil du tar der du går omkring i din egen skitne lille boble og innbiller deg at frykt er ensbetydende med respekt? 

Respekt er noe helt annet.

Jeg reskpekterer deg ikke i det hele tatt. 

Men jeg kommer til å respektere deg og gi deg tilgivelse….

…den dagen du legger fra deg fortidens spøkelser og går videre inn i et nytt kapittel.

Og den dagen sitter jeg…

…enten ved en ensom grav.

….eller ved en handshake over en kaffe, der du forteller om ditt fantastiske nye liv som hjelpsom og grei medborger.

Det er det BARE DU som bestemmer.

Du har en venn i himmelen som har tilgitt, når den dagen kommer, og du har en potensiell venn i framtiden.

 

Jeg skrev til deg det innlegget under her. Trykk på linken. Les og lær. For. Så lenge det er liv, er det håp. Jeg så tårene dine. En narsissist er fortvilt, usikker og full av følelser. Der en psykopat ville trivdes på en øde øy, hadde en narsissist ikke greid det emosjonelt. 

Så snu i tide, fengselsfugl.

Du kan ikke overleve på den øde øya di særlig mye lenger.

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1445779581_volden_drepte_noe_i_m.html