Jeg vet du ser meg. Vet du følger med. Og du: Jeg hadde rett. Du tok feil. Jeg gikk i riktig retning som ei ekte grepa dame, mens du flyttet inn i fengsel. Om og om igjen.

La oss reise tilbake i tid. Nærmere bestemt 11 år..

Har du tenkt på det ironiske i dette med hvordan du satte meg i et slags manipulativt, imaginært fengsel i 3 år, og etter jeg banket i bordet, knuste en kopp i panna di og rømte min vei, flyttet du selv inn i et ordentlig fengsel?

Om og om igjen…

Hva var planen din? Skulle du drepe meg? Hva ville du oppnå med å gi meg rundjuling og påføre meg så mange blåmerker at jeg stivnet i sjokk dagene derpå?

Skulle du gjøre meg til et offer? Now really? 

Hvem er offeret? Jeg skulle kunne besøkt deg nå, når du soner og er nykter som edru, og forklart deg om din selvoppfyllende profeti, og din fucked up karma. 

Jeg var bare ei ung jente, og du var på villspor. Jeg elsket deg virkelig, men det må ha gått over den første gangen du skremte vettet av meg. De kaller deg psykopat. Men hvem er jeg til å diagnotisere. 

Jeg skal ikke gå inn så mye på hvordan du banket meg sakte men sikkert ned i en usynlig kvikksand. Som ingen så. Fordi jeg forsvant for alle rundt meg. Skal ikke fortelle så altfor meget om den første morgenen jeg våknet og så meg i speilet. Den aller første gangen du malte din vonde sjalusi utover hele ansiktet mitt i røde flekker som forvandlet seg til blå og sorte merker som jeg var desperat etter å skjule. 

For jeg ville ikke være det lille offeret ditt i alle andre sine øyne.

Nei. Jeg skal ikke gå inn på de hendelsene nå.

Jeg skal fortelle litt om dama du så den dagen jeg fikk nok. Jeg vil skrive litt om ekte girlpower i ren panikkfrykt. Ja nå, nå skal jeg preike litt om kreftene du så i meg den timen jeg dro fra deg.

For merk deg det: DET som du så i meg den dagen, det er den sterke kvinnen jeg er. Og jeg er ikke redd deg lenger.

Du hadde stjålet så mye fra meg. Det var ikke de tre årene som var det verste. Nei, 3 år er da ingenting. Du stjal selvtilliten min, du tok verdigheten min fra meg, og så fjernet du all min selvfølelse, mens du isolerte meg i din egen strengt kontrollerte verden av forakt, kulde, falskhet, sjalusi og vold.  

Den dagen var jeg så langt nede. Du hadde stukket av for å ruse deg, og kom full ravende inn i stua med din eneste kompis. Du ropte mot meg. Jeg svarte deg, og visste jeg ikke burde ha gjort det. Med din truende framtoning satte du deg kjeftende ned i sofaen med en kopp med dram i foran deg.

Jeg tenkte ikke over at dette ikke var noe liv for meg. Jeg dannet med ingen bilder i hodet. Alt jeg kjente var frykt. Jeg får ikke til å forklare det, men jeg var så livredd deg. Så jeg undrer på hva eller hvem som tok avgjørelsene for meg der og da. Selv var jeg nemlig skrekkslagen.

Jeg er ikke stolt av de tre årene med deg. Og fram til nå har jeg ikke vært så stolt av det jeg gjorde da jeg dro, heller. Men det lille av meg som var igjen i det bankende hjertet mitt, var sannheten. Jeg gjorde det.

Jeg gikk og hentet noen tinger på badet, og noen klær. Automatisk. Like automatisk som jeg sakte stilte meg ved siden av deg, tok tak i bakhodet ditt med venstre hånd, og knuste koppen din i panna di. Slik at jeg kunne komme meg til legevakten, der jeg satt og ristet uten å helt kunne gjøre rede for meg pgr av skjelvingen, sånn at du ikke skulle greie å følge etter meg? Aner ikke. Jeg vet bare at ingen har skremt meg verre enn du gjorde i løpet av de årene vi bodde sammen. Og at jeg aldri gjorde selvforsvar da du knuste hjertet mitt med fysisk vold. 

Og jeg gikk aldri tilbake til det mentale fengselet du regjerte i. Jeg var så langt under bunnen, før jeg klatret meg opp til toppen. Men jeg dro aldri tilbake til deg.

Måten jeg bygde meg opp det siste stykket, var å skrive åpent offentlig om deg og det du gjorde. Jeg er klar over alle de stygge ryktene du satte ut om meg i den lille byen jeg bor i, da jeg dro fra deg, så på en måte gjorde du en gang i tiden det samme.

Nå er jeg ikke det minste redd deg, og jeg kunne gjort en type power selvforsvar du aldri hadde sett maken til dersom du prøvde å male ansiktet mitt i dystre farger igjen. Du skulle beundret den kraften jeg besitter nå, og du skulle aldri i livet mer tørre å prøve å røre meg igjen. Jeg lover deg, promise you!

For mens du har drevet og rusa deg, puslet rundt i fengsel og spillt samfunnets lille stakkar, har jeg jogget i oppoverbakker, trent styrke og aerobic, prøvd meg innen kickboksing og capoeira, og kjørt på med tanketeknikker type you have no idea about. Bygd meg opp til en eneste sterk og stødig girlpower, er det jeg har gjort siden sist.

So bring it on. Med glede dude. Finn frem så mange latterlige og barnslige pensler du bare vil, dette ansiktet får du aldri sjansen til å male gul, blå og sort igjen! Never, ever. Jeg kommer til å male ditt rosa og lilla. Like jentete som det er å banke damer. 

Jeg gliser mens jeg skriver det. Du aner ikke hvor godt det føles å være sterk på den virkelig reelle måten. Jeg er i stand til å beskytte barna mine, meg selv, økonomien og hverdagen vår. Du aner ikke hva det viste seg at denne dama var i stand til, really.

Mens du? Hva er du i stand til annet enn å male kvinnefjes så stygge at ingen andre menn vil se på dem, fordi du er så liten og usikker en tassi?

Jeg vet du er ensom. Og jeg skulle gjerne besøkt deg i fengsel. Vi kunne tatt en interessant prat om vær og vind, du og jeg. Tror du ikke det? Har så mye positivt å fortelle deg om alt det fantastiske denne tøffe dama opplevde siden den deilige dagen da jeg tok koppen i egne hender og skaffet meg en framtid. Om hvordan jeg har blitt skikkelig, skikkelig glad i meg selv. Life turned out to be så herlig. Du aner ikke. It’s a world out her.

Har du styrke denne gangen, til å skaffe deg en fremtid, du også?

Jeg tilgir deg. I forgive you. Helt ærlig, så synes jeg bare synd på deg som det offeret du alltid ville at verden skulle se deg som. Blottet for ansvarsfølelse og helt uten skyld. 

Kos deg i fengsel, so long! 

Hilsen den tøffe dama du ikke kjenner lenger 😉

Bilde tatt av Christina Johansen, sjekk ut den dama her: http://m.meglerfru1.blogg.no/

Du leser forbipolene

Snap: forbipolene

Facebook: https://www.facebook.com/Forbipolene-1716574521960099/