Den 13.desember 2017 var det mange jenter på 5 år som gledet seg til å gå i Luciatoget i barnehagen. Lille Tuva Dalland i Stjørdal var intet unntak. Hun gledet seg veldig, og hadde lenge sett fram til dette.
-“Hun ble kjempelei seg stakkar.” forteller mamma Astrid. Dette var jo året da hun endelig var stor nok til å kle seg i glitrende hvitt, holde et lys, og synge like vakkert som venninnene i barnehagen. Og så fikk hun ikke være med.
Men da tok mammaen til Tuva affære. For nyttårsaften var 6 stk av Tuva’s søskenbarn samlet hjemme hos farmor/mormor Eva. Hva med å lage et luciatog; et ordentlig et med lys, glitter og hvitt, slik at Tuva fikk oppleve å gå Lucia?
Det var ikke slik at søskenbarn Mathias på 8 år hadde så innmari lyst til å kle seg i hvit kjole, men for Tuva sin skyld gjorde han mer enn gjerne det. Gutta på tre var glade for å ha på seg hvit kjole og få holde i elektrisk lys, og Tuva sang av full hals da de kom gående inn i farmorstua. Alle de hvitglitrende barna holdt nyttårskonsert for de voksne, og både Tuva og Mathias holdt levende lys.
Tuva, var det like gøy som Luciatoget i barnehagen?
-“Ja, det var det. Det var fint!” sa den glade femåringen med et smil.
Noen ganger skal det ikke så mye til for å glede barna. En mamma som lager Luciatog for sin datter, er en mamma som inspirerer oss andre foreldre. Påminnelsen om at kua en gang var kalv, er viktig. Det å huske at drømmen om å få være Lucia for en stund, er noe stort for ei lita pie. Noe hun har drømt om hver jul årene før.
Godt nyttår fra Lucia Tuva, forbipolene og resten av luciatoget.
Sitter du alene, er du ikke helt alene. For du har tankene dine, idéene dine. Minnene dine. Mulighetene dine. Men det bare gjør det verre, ikke sant. Alle de vonde tankene. Tankene som bare gjør deg mer ensom enn om det bare var tomheten. Det er vondt, og tungt å gå.
Jeg dedikerer herved årets nyttårstale til alle verdens ensomme sjeler.
Alle dere som tok noen valg som førte dere dit dere er nå.
Du som ikke har et hjem.
Du som vandrer gatelangs på jakt etter noe som kan fjerne alle tankene. Fjerne de vonde følelsene.
Du som går alene inn i det nye året med bøyd og fortvilt hode.
Du som er omgitt av mange mennesker, men som likevel føler deg helt helt alene.
Denne er til DEG.
Var det alltid slik? Eller snudde det et sted i tiden, og ting rotet seg til? Har du tenkt å endre det?
For du vet sikkert at det er kun du som kan stå for den neste forandringen.
Så lenge det er liv, er det håp, og ingen kan innta magisk krympepulver, hoppe inn i øret ditt og ta siste avgjørelse for deg der oppe i hjernen din. Bare du har det siste ordet. Bare du.
Jeg har vært i de dypeste daler og oppe på de høyeste fjell. Jeg har vært på reiser i mitt bipolare sinn, som kun de som selv har flippet ut, kan forstå.
Jeg har hatt tider da jeg var omgitt av mange mennesker, og likevel følt meg ensom. Jeg var den som begravde meg under to tre dyner og gjemte meg gråtende på ei ensom pute. Jeg kan forstå deg.
Jeg vet hvor alvorlig ensomhet er. Det kan være livsfarlig.
Jeg tar deg på alvor.
Så nå er det en ting jeg vil du skal forstå, disse få timene før rakettene bærer oss inn i det nye året: DU kan forandre det.
Jeg vet at du kan endre det til det bedre. Det trenger ikke alltid være så forferdelig trist. Hva enn du sliter med. Sorg, savn, sykdom eller angst: alt kan endres, og kun du kan gjøre noe med det.
Fra gatelangs til lykkelig. Fra utakknemlig til takknemlig. Fra angstfylt til trygg. Jeg ønsker å gi deg i nyttårsgave frøet til idéen din om forandring til det bedre. Påminnelsen om at du faktisk kan ta avgjørelser som vil medføre at alt blir lettere for deg å bære om noen år.
Valgene er kun dine. Du kan velge å fri deg fra rusen, leve bedre med angsten, spise sunnere, slutte å røyke, innta riktig medisin eller begynne å trene. Men du behøver ingen nyttårsforsetter. Du trenger bare å snu.
Nå er jeg ikke lenger ensom. Jeg er et sosialt og lykkelig avholdsmenneske som spiser sunn mat, trener, holder meg unna alkohol, sluttet å røyke for 10 år og 2 måneder siden, tar riktig medisin og holder meg unna falske mennesker. I mitt liv er det mange gode venner, og morsrollen beriker meg.
Jeg trodde det virkelig ikke, da jeg for 12 år siden bare ville hoppe av verden. Trodde ikke at det var håp for meg. I stedet trodde jeg at det var noe galt med meg som gjorde meg ensom og upopulær. Og på mange måter var det det. Det var galt, og ikke bra for meg å røyke, drikke og spise usunn mat. Ei heller å nekte å innse at jeg hadde diagnose bipolar, for da tok jeg ikke riktig medisin eller levde på en forsvarlig måte ut fra en alvorlig sinnsutfordring.
Jeg trengte bare å endre kurs. Du også kan det. Og jeg vil gjerne skrive din historie herfra og opp dit. Ta kontakt med meg og jeg lytter gjerne. Du skal ikke skamme deg over ensomheten, og det trenger ikke alltid å være sånn. Vi er mange medmennsker av noen potensielle venner her ute som has been there done that, tatt endringer og skiftet kurs. Vi forstår deg, og det er håp. Framtiden ligger umalt foran deg, og du trenger ikke å ende det hele på denne måten. Verden trenger DEG og dine idéer. Fortsett. Rock on! Spis sunnere. Bli rusfri. Begynn å affirmere så angsten gir seg. Bli kjent med positive mennesker. Bygg opp DEG. Ha tillit til deg selv. Tro på at det finnes ei framtid med en bedre og mer positiv utgave av deg selv i hovedrollen.
Kjære DEG. Prøv å ha et godt nyttår på vei mot nye horisonter. Finn frem malepensler og nye lerret. De blanke ark og fargestifter lyser ned til deg fra himmelen i kveld. Alt det vonde kan males bort i løpet av noen måneder framover, og du kan glede deg til alle de spennende menneskene du skal feire jul og nyttår med neste år. Fordi det vil vi. Vi vil ha deg MED.
Varme klemmer, og respekt for den du ønsker å være, med ønske om et fredelig og trygt nytt år.
Hva gjør du når Telia-dama slenger på røret, og du plutselig har blitt til et monster i forhold til typen? Alt han vil er å rømme til Afrika, for han vet at hvis han bite back, da blir det mer enn krig i stuggu. Hva du gjør? Du ringer opp igjen og kjefter videre fordi kunden har rett, og med han som vil rømme til fjerne strøk? Han rekker det ikke, for du skravler så hurtig at han ikke kommer unna. It’s PMS, og det er bare å henge med!
“Hun er nådeløs. Frekk. Nasty. Uovervinnelig i diskusjon. Potte. Sur. Bitch!” Eller er hun bare premenstruell i noen dager?
I bloggverden har det det siste året blitt nærmest feministmoten å skrive om mensen. Jeg har ikke hivd meg på trenden, men faktisk har jeg ingenting i mot at renselsen vi kvinner går gjennom hver måned belyses og normaliseres. Men jeg kan ikke se at noen har skrevet om den psykiske delen ved det hele. De aller fleste damer berøres i mild eller sterk grad av premenstruelle hormoner. Vi blir hissige, sårbare, irritable og heftige i noen dager. Og vi kan ikke noe for det. Man har ingen kur mot det, selv om noen synes hormonspiral eller nattlysolje hjelper.
Til illustrasjon for dette innlegget har jeg brukt et bilde av barnefar og meg. Vi er ikke kjærester, men bildet er i aller høyeste grad aktuelt likevel. For selv om vi bor i to hjem og har et foreldresamarbeid og ikke et forhold, har vi i vår relasjon våre regler i forhold til PMS. Selv om disse reglene er komiske, er de reelle for oss.
Den gyldne datoen i måneden hvor vi vet at hormonene begynner å bygge seg opp, rett og slett kutter vi kontakten.
Det skal krise til for at en melding skal sendes mellom oss de 7 dagene det gjelder. 5 dager før menstruasjon, og to dager ut i det hele. Vi skal ikke snakke sammen disse 7 dagene og vi skal ikke ta kontakt i det hele tatt, rett og slett fordi vi vet av erfaring at dette varulvopplegget her, det rår vi ikke over. Kun hvis viktige situasjoner oppstår omkring ungene skal vi ha kontakt disse 7 dagene.
Av stolthet er man som regel ikke i stand til å innrømme at man som kvinne er problemet disse gyldne dagene da en tango av intuisjon og intelligens gjør oss hårsåre og oversensitive. Alt skal kverruleres og diskuteres, og alle skal skyves vekk, fordi akkurat da så er man potte sur for ingenting. Varsellampene uler og lyser rødt dess nærmere tante rød melder sin ankomst.
Visste du at man er på sitt peneste nettopp den dagen man får menstruasjon? Akkurat i det de maskuline trekkene i ansiktet som pms fører med seg, gir slipp. Sånn sett kan du på to måter være lettet i det du får mensen; du blir penere og hormonene vil fra da av fade bort.
Vi har funnet ut at det beste i foreldresamarbeidet er at både barnefar og jeg får slippe. En hormonell kvinne kan virke å være ute etter å kritisere hver minste lille greie, mens det egentlig handler om å gå i forsvar for stolthet i høyspenn.
Det kan være tøft å være kvinne. Mange oppgaver mannen slipper unna er ment kun for oss damer. Kanskje fordi vi er sterke nok til å takle det? Men så sterk som en varulv mange av oss kan bli omkring 5 dager (eller mer) før menstruasjon, er det kanskje best respektere. Fordi vi ikke kan gjøre særlig med det, er det nok lurt å innføre visse regler for å unngå krangling og ufred. Bare litt himling med øynene vil bringe en hissig ulvekvinne ut av fatning, og bare et lite argument kan føre til glefsende diskusjon langt utpå ville vidder. Som lavt blodsukker? Nei, verre. Mye verre. Det får han tåle? Jovisst, men det er ikke sikkert hun bør tåle motstanden, hun vil få, for husk at det like mye fører med seg sårbarhet som sinne.
Skal vi ikke snakke om dette, men skjule det? Er det flaut? Pinlig? Vi synes ikke det, hverken mine venner eller jeg. Vi ler litt av at barnefar og jeg må kutte kontakten 7 dager i måneden. Men vi vil jo ha fred og ro, ikke tullete krangling om tullete ting.
En venninne av meg tar de viktigste telefonene akkurat når hun er premenstruell, nettopp fordi at da er hun både sterk og klok. Hun ordner opp i alt praktisk akkurat da. Alt som ikke har med kjærlighet å gjøre. Økonomi, utfordrende møter og de vanskeligste sidene av business. En annen kvinne jeg kjenner har satt inn hormonspiral og blitt kvitt problemet. De 3 damene hun så anbefalte hormonspiral til ble også kvitt problemet, og siden de alle jobber samme sted ble arbeidsmiljøet desto bedre. Interessant.
Kjære kvinne, du er tøff og sterk. Selv ville jeg ikke diskutert med deg en viss tid i måneden, dersom du blir like hormonella som meg, for da er det mer power i deg enn i alle menn i hele verden. Så hva gjør du akkurat denne tiden, for å hanskes med hormonene?
Daglig utsettes vi for det såkalt perfekte glamlife på internett, og du kan kanskje kjenne hvordan facebook kan bringe fram mindreverdighetskomplekser du ikke visste du burde ha.
For her sitter en god damned rufsete blogger, og gjett hva? Jeg har aldri fylt botox i de begynnende rynkene mine. Jeg har aldri tatt en skjønnhetsoperasjon, og selv om jeg rundvasket huset (som jeg leier, ikke eier) for noen dager siden; er det smårotete både på kjøkkenet og her, der and everywhere. Det ene bildet på veggen er skjevt, og ingen av bilene utenfor her er min. Fordi jeg har ingen. Klærne mine er kjøpt på salg og brukt, og skosamling? Hvilken skosamling?
Jeg tilhører ingen glamorøs supergjeng som de du ser på alle høytidsbildene på facebook. Mine venner er originale og spredd over alle vidder. Ingen av dem er divaer lagd av glam and glitter, men tøffe, selvstendige, humoristiske bad asses. Jeg har ikke reist mye, og kan ikke skryte av en lang og stor karriere.
Jeg er like småblakk som deg etter førjulstida, og det fordeles, for å si det sånn. Men det er andre ting som opptar meg mer enn at vi har akkurat så det holder med penger.
Som; har barna det godt inni magen sin når de sovner på kvelden? Are we clear, no bad feelings? Er de mette i den samme magen sin? Har jeg vært der nok for vennene mine?
Og da, skjønner du, teller ikke dyr make up, kostbare ting, overdådige klær, bilder på fb fra eksotiske strøk eller annet skryt rent fasademessig offentlig. Meg som god mamma og meg som god venn handler om tankene mine, ansvarsfølelsen min og min evne til å bruke hue i harmoni med hjertet.
Å, så du har ikke masse venner, et hus du eier, bil, fast jobb eller masse dyre eiendeler som du kan vise fram? Du har ikke et glitrende A4liv å vise fram? Men du? Det ville ikke definert deg som person. Det ville ikke fortalt meg noe som helst om hvem du er.
Ikke la verdens falske ansikt; internett, lure deg. Du er god nok akkurat som du er. Jeg er også god nok her jeg sitter i ullsokker, sommerbukse og rar ulljumper. Selv om jeg ikke eier huset vi bor i. Selv om jeg ikke gidder å sette på den klesvasken i dag, men venter til i morgen. Selv om jeg ikke er en utdatert utgave av en slags highschool prinsesse, men en freak of nature med ekte venner som ikke behøver noe glam fra min side. Selv om jeg gjorde feil som jeg måtte fikse. Jeg fikset det iallefall. Jeg reiste meg opp og tørket av meg støvet, før jeg kvittet meg med det falske folket. Selv om jeg ikke eier masse svindyre gjenstander og flotte klær. Det ville ikke vært min stil. Jeg eier ikke engang en sølvskje. Hva skal jeg med det?
Jeg eier egenverd, ærlighet, selvtillit, takknemlighet og kjærlighet, noe money can’t buy.
Er jeg ikke god nok for dem på grunn av en forbanna sølvskje, da handler det ikke om det i det hele tatt. Da handler det om at de ikke er ekte nok for meg.
Men DU. Du som føler deg litt utenfor fordi du ikke eier det internett roper mot deg at du burde ha; du er ekte, er du ikke? Er det ikke det som er det viktigste? Screw that fake perfect glam, you’re that real stuff gone bad ass, og du trenger ikke sølvskjeer for å glitre i de levende øynene dine 😉
Hva gjør man når man møter en bloggleser på byen som viser seg å være en stalker? Well I sure will tell you later. Først må jeg bare fortelle om vår tur ut på romjulslivet i går.
Barnefar Tore og jeg leverte to glade barn i all hast hos mormora, før vi skyndet oss videre for å rekke “Badmoms christmas” på Kimen kino. Der lo vi oss gjennom filmen, og så dro vi til grillen og spiste kebab. Horray for christmas.
Vi kastet i oss kaffekopp etter burn etter kaffekopp etter monster, noe som er avholdsfolkets triks før en sen kveld på byen.
Jeg repeterer en samtale med en fyr på puben i går. Jeg: “Jeg drikker ikke alkohol men er helt hekta på koffein!”
Han ble stille. Tittet ned i bordet. Så sa han: “…ja eh …er det det som er …kaffe?”
Han så ut til å veksle ordet koffein med noe ganske annet og sikkert like oppkvikkende.
Vi hentet a Laila og dro tilbake til puben. Alltid gøy med en Laila på brunpuben, that’s for sure. Og når klokka nærmer seg stengetid, skjer det alltid noe med folket på kort tid. De skal skyndte seg å drkke opp supen sin for enten å legge seg å sove, eller for å fyke på nars. De må drikke opp før det er for sent; og har gjerne kjøpt seg flere glass før kranene stengte. Whoop whoop, og vipps så er de forvandlet til eventyrfigurer hele gjengen.
Da vi gikk til bilen kom en av dem etter meg og sa: “Æ les alt du legg ut. Æ e bloggleser. Nei, æ e stalkeren din, mohahaa!”
Jeg ga ham en god klem, for det er typisk fulle trøndere å tulle og tøyse på den måten. Ironi, hva er det? Jeg skulle vært rimelig cocky for å tro jeg har en stalker på ekte.
Nå har Tore dratt for å hente gutta, og så kommer de tilbake hit til meg i morgen. Vi skal kose oss inn i det nye året, og lage oss masse god mat. Se fine filmer, leke med barna og bare være til. Vi skal kjenne på romjulsroen og være takknemlige for at vi får lov til å være foreldre for våre to herlige gutter.
Hvis du skal ut og rocke i kveld; rock litt for meg også, for i kveld tror jeg nesten jeg skal holde meg hjemme og glo på skjermen. God romjulshygge fra Lykketoppen 😙
Stjørdalinger, har dere virkelig visst om dette uten at jeg har fått det med meg?
Oh LORD!
Jeg har ikke vært ute på byen på noen uker nå, så nå i kveld fikk jeg meg en meget positiv overraskelse: oppe i andre etg på Bamse’s pub er det igjen BRUNPUBMØBLER på plass!
De flotte møblene kommer fra Dirty dudes, og minner veldig om gode gamle Bamses pub.
I kveld er det karoke der oppe, og for en femtilapp kan du ta del i moroa. Det er gratis å komme inn på selve puben, og 50 kr for å gå opp den magiske trappa back to the 90’s.
Premie har de også, men jeg får ikke vite hva 🙂
Kom deg opp av trøndersofaen din og bli med på moroa!
Hilsen Helene og Tore med barnefri, minus julestri, ut på livet i Stjørdal by, i en god gammel brunpub’s lune ly 😉
Du må jo drikke, ja klart du må. Du må lære barna dine at “mamma koser seg nå. Med dette vinglasset. Det er smaken, skjønner du lille venn. Ja og kosen!”
Det handler om å lære dem “gode drikkevaner”. Og det gjelder bare alkohol. Ikke melk. Ikke cola. Ikke juice. Men vin, øl, baileys og sånnt.
Det handler om hvordan kiden din om førti år skal tenke tilbake på barndommen og mimre: “Åh så glad jeg er for at muttern lærte meg om hvordan hun kunne nyte alkohol i mindre mengder. Ja, så jeg tidig forstod at et glass alkohol ikke handlet om fyll og bråk, men om tung pust, dårlig ånde og flåsete smil. Viktigere enn matematikk og geografi til sammen ass. Så viktig del av barndommen min dette rødvinsglasset til mamma var, oh lord!”
Det kostet hu mor de hvite tennene, ja de ble pretty misfarget med årene etter all den “kosen”. Og hun la på seg 10 kilo etterhvert, men hey? Hun lærte barna sine noe “viktig” hva? Koste hva det koste vil.
Let’s face the fact: det er ikke plass til oss avholdsfolk i dette luftslottet. Og nå har jeg fått nok kritikk som avholdsmamma. Det begynte for noen år siden, da jeg fikk høre at jeg burde drikke en enhet alkohol innimellom, så barna mine lærer seg “gode alkoholvaner”, og at “alkohol ikke behøver å bety fyll og bråk”, som i at jeg skal “herde dem” på en måte.
Ja hvis ikke kan de jo bli redde senere.
For det første! Hvilken tåpelig unnskyldning for å drikke i nærheten av barn, er dette, og hvilken long gone hjerne fant den opp? Må jeg ta en sigarett i ny og ne også, og lære dem om “kosen med røyken, røykevett, og at de ikke behøver å være redde når de ser og hører en hostende storrøyker fordi de nå vet at det går an å røyke bare i blant?” Tåpelig sammenlikning av meg egentlig, da jeg godt vet at man ikke bare kan ta seg en sigg i ny og ne; da det vil medføre at sigarettlasset en dag velter og man blir avhengig. Jeg sluttet nemlig selv å røyke for 10 år siden. Nå er jeg både nikotin og alkohol – fri. Noe mange har store problemer med.
For det andre; Jeg har ikke planlagt at barna mine skal havne oppi noe “fyllebråk” uansett, og innen konfirmasjonsalder skal de nok få ha sette venninnene mine, slekta mi eller noen andre som tåler litt alkohol få ta seg et glass vin til maten, slik at de tidsnok forstår at det går an å ha gode alkoholvaner. Problem løst. For jeg tåler det ikke.
Men da forventer jeg at alle foreldre som ikke tør å leve uten alkohol herder barna sine ved å utsette dem for avholdsfolk, slik at ungene ikke blir redde for avholdsfolk senere. Og de voksne som ikke tør å reise med fly, ta karuseller eller hoppe i strikk, bør også “herder barna sine” ved hjelp av andre voksne som tåler slikt guider barna, så ikke disse barna vokser opp til å bli reddharer.
Hva med alt annet som står på ruslisten forresten? Skal dere innta heroin sånn innimellom, slik at barna ikke blir redde når dere går rundt i en by? Skal dere veksle med å annenhver gang innta amfetamin, slik at barna venner seg til hele to sider ved narkomani, og at det går an å “kose seg innimellom med all rus?”
Forklar det til en alkoholiker. Jeg kjente en, og av respekt for ham, may him rest in peace, holder jeg meg edru, takk.
For det tredje; Jeg lærer barna mine noe mye viktigere, nemlig at det finnes et lykkelig alternativ til å “kose seg med alkohol”. At mamma lever totalavholds, og har det mye gøyere enn den tiden for lenge siden da hun også kunne kunne ta seg et glass alkohol. Denne mammaen har det altså bedre uten, og det er en viktig ting å lære barna mine?
Nei. det er det visst kritikkverdig av meg som mor å lære det til mine sønner. Fy og fy, at det går an!
Jeg er en mor som har flere sykdommer. Jeg har bipolar 1 og må gå på to medisinsorter som gjør at et glass for deg, ikke betyr et glass for meg. Jeg blir dessuten deprimert av alkohol, og ja, det handler om svært lite inntak av det flytende, avhengighetsdannende rusmidlet. Bipolare har generelt “hang til rus”, og av respekt for barna mine vil jeg ikke utfordre den delen av diagnosen. Det burde alle andre respektere, ikke diskutere.
Jeg har dessuten en fysisk sykdom som gjør at jeg må være ytters forsiktig med inntak av alkohol. I tillegg er det slik at den ene medisinen jeg inntar ga meg nyresvikt for noen år siden, og jeg må i ettertid være forsiktig med mitt rensesystem. Jeg kan bli alvorlig syk av blant annet alkohol. De fleste har sine gode grunner til å være avholds. Jeg så min far være ahvholds, og da jeg spurte ham hvorfor, svarte han: “Æ blir syk. Æ blir dårlig av alkohol. Derfor.” Hvis han lærte meg noe med dette, var det iallefall ikke skadelig for meg.
Nå mener altså kritiske røster at jeg skal lære barna mine om “alkohol og kos” bare fordi disse pekefingrene desperat prøver å unnskylde sin egen “kos” i nærheten av barn. Det er funnet på en crazy unnskyldning, som om alle voksne går og husker med fryd da foreldrene drakk. Mine foreldre gjorde ikke det. Jeg så dem aldri drikke, og jeg ble ikke reddere fulle folk senere. Men jeg husker i ungdomstida at en annen ungdom jeg kjente ble redd fulle folk, og det var fordi hun hver gang vi var på fest ble påmint en slektning som alltid ble så altfor full i nærheten av henne.
Kos? Klart jeg lærer barna mine om kos! Jeg lærer dem at når a mamma drikker sukkerfri brus og spiser sukkerfri brente mandler, da koser hun seg. Når hun leser i et blad, da koser hun seg. Når hun har jogget seg en runde og ligger i badekaret med ansiktsmaske og hårkur, med et glass funlight attåt musikk, levende lys og røkelse, da koser hun seg.
At jeg er avholds betyr ikke at alle rundt oss er det. Barna mine er i familieselskap der de lærer seg av de som tåler å ta seg et glass eller to, at det er mulig å kose seg med alkoholen.
Spar meg for den dårlige samvittigheten deres, alle dere som peker på oss avholdsfolk i høytiden med påstander om at det vi gjør er riv ruskende galt. Som om vi skader kidsa våre når vi drikker alkohilfritt. Som om vi “burde tvinge i oss et glass vin” for å lære dem om kos og hygge. Jeg liker ikke smaken av alkohol, og har ikke tenkt å late som om mamma er best på et glass vin bare fordi noen har funnet opp at man må tilpasse seg den alkoholdrikkende delen av samfunnet.
Både alkohol og nikotin dreper. Det finnes urter som ikke dreper. Likevel skal jeg som mor liksom ha dårlig samvittighet fordi jeg velger å holde meg unna det som dreper både hygge, kos og liv? Det som har ødelagt barndommen for så mange? No way. Jeg tenker selv, og sånn er det.
I kveld skal vi ut og rocke byen, og barna skal være hos mormoren sin. Men det kan hende minsten ikke slår seg til ro. Vi har erfart at han kan begynne å savne mammaen sin litt vel gråtende mye. Da er det godt med edru foreldre som kommer og henter.
Slapp av. Vi vet hva vi gjør. Don’t worry. Ikke bekymre deg “for at barna til avholdsforeldre ikke lærer seg om kos og alkoholvett”, de lærer seg både om trygghet, kos, vett og evnen til å ha det gøy uten å være avhengig av falsk stimuli.
(Glasset på bildet over inneholder alkoholfritt ingefærøl, og smaker aldeles lovely! God jul 😉 )
Forbìpoléne ønsker DEG en fredfylt romjul. Hvis julaften har vært tøff, ønsker jeg deg lysere tider. Har den vært fin, håper jeg du vet å verdsette det. Takknemlighet er en stor kraft.
Stadig vekk overraskes jeg over hva to freaks fra en svunnen fortid er i stand til å få til. Jeg snakker om barnefar og meg. Som foreldre er vi et awesome team, og jaggu greide vi å lage en superkoselig julaften for gutta våres.
Nissen stakk innom og maten var god. Vi voksne drakk alkoholfritt, og stemningen var trygg, hjemme hos Tore.
Men dette er jo ingen selvfølge. Jeg skjønner at julen er en sår tid for mange. Derfor sender jeg så mange varme tanker jeg bare kan til alle som ikke er like heldige som oss. Til alle som finner høytiden både ensom og vond. Skulle ønske alle verdens gode ønsker gikk i oppfyllelse.
Det gode i livet er aldri en selvfølge. Det vokser og gror på takknemlighet, og det trives best i kjærlighet. En slik hage kan man lage. I livet mitt var hverken barnefar eller barna mine for 12 år siden. Nå er de her, og ved å kjenne takknemlighet for nettopp det, ønsker jeg fred og lykke velkommen.
Bloggen fortsetter inn i 2018, og videre gjennom året. Det skal for min del skrives flere steder, men forbipolene skal også prioriteres. Dere vet at jeg ikke akkurat er så opptatt av om noen leser mine skriblerier, men for dere som leser kan jeg love at jeg kommer til å blogge videre innimellom.
Året som gikk bar med seg en hel del forandringer for min del. Jeg la alkoholen bak meg for godt, og valgte avholdslivet. Så gikk jeg ned 10 kg ved hjelp av livsstilsendring, før jeg fikk fikset tennene mine i narkose. Deretter ble magen min operert, etter et keisersnittarr som ga ubehag, før jeg tok microblading på øyenbrynene mine, som var helt ødelagt av tidligere piercinger. Jeg kan bare se forandringer bak meg, hele året som gikk, og nå har jeg det så mye bedre med meg selv.
Dette året bringer flere forandringer for meg, da jeg skal gjennom en kur mot en fysisk sykdom jeg har, siden nye og billigere medisiner kommer på markedet. Vi vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere på medisinene, men jeg tar det som det kommer. Heldigvis har jeg støtte i barnefar og venner, og jeg ser positivt på å bli helt frisk. Jaggu er vi heldige vi som bor i Norge.
Kanskje du liker positive forandringer selv? Hvis du har hatt ei vond jul; kanskje julen neste år vil gi deg så mange forandringer å se det tilbake på, at neste jul blir vakrere enn alle vinterhimmelens stjerner til sammen? Jeg håper og ønsker det for deg. Håper du ønsker forandringer velkommen.
Man kan trygt si at alle forandringene det siste tiåret til sammen har servert meg, har tatt meg med storm. Jeg er mamma. Jeg er frisk. Røykfri. Alkoholfri. Jeg beveger meg lettere, og er et bedre menneske enn jeg var før. Sunnere, sterkere og gladere enn noensinne. Livet er digg, fordi jeg takket ja til forandring.
Nei. Det er ikke min jul, og ja; det er bare barna sin julaften i morgen.
Hvis Even 3 år og Mathias 8 år hadde spurt meg: “Mamma, hvorfor er du edru?” ville jeg svart:
-Fordi jeg elsker dere.
Fordi dere skal slippe. Slippe å se meg sånn. Noensinne.
Jeg er alltid edru, siden jeg lever avholds, så dette med å holde seg edru krever ikke noe ekstra av meg i julen. Men jeg tenker på det i disse tider, at mine sønner er heldige på så mange måter. Og at det er viktig for meg å gi dem disse usynlige gavene. De som ikke ligger pakket inn under juletreet nå.
Det å kunne gi dem julen samlet som familie, er så viktig både for barnefaren, og meg. Vi bor i to hjem, men nå er vi samlet hos Tore, og har både bakt, ryddet, pyntet juletre og forberedt julemiddagen sammen. Som et team.
Den andre usynlige gaven er altså dette med å ikke drikke alkohol, overhodet. Vi har det best uten, alle sammen. Hvorfor skulle vi måtte behøve sterke dråper i glasset? For å endre noe i humøret? For å roe ned? Vi har vel ikke behov for noe ekstra falsk stimuli for hverken å endre humøret eller roe ned.
Før barna sovnet i kveld, leste vi i Donald Duck julehefte, og hang opp Luciasokken.
Vi vet alle sammen at vi våkner til en stødig julaften i morgen tidlig. Ingen skal finne fram andre flasker enn brusen, og glassene i kjøleskapet er fylt med desserten panna cotta. Ingen skal rave rundt her i egoisme og forakt for barndommens gleder. Ingen skal få ødelegge julen til Even og Mathias. De skal få være glade og lykkelige i fred, ro og harmoni.
Det er en. En av alle de 1000 grunnene til at denne mamman ikke rører alkohol. Og det kan godt hende jeg skal ut i romjula. Ut for å møte folk, danse og drikke koffein. Yeah.
Nå skal vi se en god film, før vi skal pakke inn de siste to gavene. Fra gutta’s oldemor. Så skal vi late som om vi er Lucia og fylle godterier i to lange sokker. Helt rolig og avslappet, og vi gleder oss helt villt til å glede to små herligste i morgen. Humøret er på topp, og den fredelige juleroen er i boks. Her trengs ikke alkohol. Her trengs evnen til å skape så gode minner at Even og Mathias ser seg tilbake med smil om munnen når de blir voksne.
Ha en fredelig jul. Og husk at barna senser forandringen allerede etter kun et glass. La egoet ligge. Ta heller fram naturlig glede og den ekte roen.
Jul for trygge barn.
Juleklem fra forbìpoléne, de verdifulle kidsa og den verdens cooleste barnefaren 😸😺👨👧👬
Line Suomalainen ønsker julefred, og det ved hjelp av politiet. Siden bloggeren hun nå har anmeldt for krenkelse av privatlivets fred, har gått ut med falske rykter om at Line ikke anmeldte henne denne uken, synes Line det er på sin plass å gå ut offentlig med papiret som beviser at bloggeren faktisk er anmeldt. For nå er dokumentasjonen på plass hos politietterforsker, og erstatningskravet reist.
– “Jeg er i kamphumør, og nå er det nok fra den bloggeren. Rett skal være rett. Jeg har aldri mishandlet noen dyr, de er mitt liv og alt!” forteller en oppgitt Line, som håper hun og familien kan få fred i julen, slik hun mener de fortjener.
