Du synger for din datter som reiste for godt.
En mamma så sterk, det er helt rått.
Toner så lyse og fine,
får oss til å grine.
Tårer faller til bakken og blir til hav
Fortvilelsen dundrer som hestetrav.
Alt jeg kan gi deg er mitt vennskapshjerte
men det kan ikke helbrede din smerte.
Du ser deg tilbake, det var en gang,
mens du gir din stjerne en vakker sang.
Så du synger,
og verden gynger
på et hav av tårer.
Men vi har ingen årer.
En mor skal ikke begrave babyen sin.
Jeg føler sånn med deg i sorgen din.
Det var jo for tidlig å ta farvel,
men nå er det kveld,
nå er det kveld.
Nådeløs natt senker seg over oss
som en sorgens foss.
Nå er det alvor, nå er det natt
og du må begrave din vakre skatt.
Hold ut kjære du,
vi kan ikke snu,
og vi kan heller aldri glemme
det lille hjertet du måtte gjemme
i den vakreste lille kiste
med en baby du ikke kunne miste.
Men hvor blir det av tankene og følelsene våre,
når sorg gir liv til en ensom tåre?
Kan idéer og emosjoner forsvinne?
Eller kan gjensyn vinne?
Jeg tror på det siste,
bære eller briste.
Briste eller bære.
Hun får lære
på himmelskolen sin
at hun er for evig datteren din.
Skrevet til S. fra Helene D.