Klokken er over midnatt en random dag i byen jeg bor i. Jeg er på besøk hos en kompis med mørke øyne og sort hår. En annen kompis er her også. Han har mange ganger sittet på et utesteder i byen her, og fått høre hvor farlig han ser ut. Sorte øyne, kraftig bygning og mørkt hår. The dark side.
Men hva skjuler seg bak the dark sides of this town a random summer night?
Min kompis ler og forteller at det ikke var så ille. Du vet, Helene. Den gangen de spilte biljard, og noen dyttet ham. Fordi da var verden preget av terror. Og de norske rasistene ved biljardbordet, vel, de var fulle. De dyttet. Var primitive. Og “jeg må forstå at de var fulle”. Han unnskylder dem.
Vi finner galgenhumoren i det hele og søker fram til noe å le av.
Hvordan jeg tør å sitte her alene sammen med to menn fra det mørke utland en sen kveld?
Hahahaa jeg ler sånn av deg. Du som spekulerer… Fordi… jo, jeg skjønner frykten din. Men..
Jeg kunne aldri blitt voldatt eller skadet på noe som helst vis av disse to vennene mine. Jeg vet om en del nordmenn innen lokalbefolkningen, som jeg aldri ville møtt i en bakgate en sen kveld. Men disse to?
Vi spiser god mat og vræler av latter. Han ene kompisen min her, har dilla på Jahn Teigen. Så går det i shabnam suria’s rytmer.
Jeg tuller med at han ene her kan ha solbriller på, så kan vi gå ut i Trondheim en kveld og se ut som om vi er beskyttet av noe important.
“Ja nå så du farlig ut ja …vræl”
Ingen blir vartet opp som oss, her vi sitter og ler i lystig lag. Her er kylling, vannmelon og druer. Og han ene vet ikke hva “kille” betyr. Ham tror det betyr at “jeg skylder på deg”… så jeg hyler av latter igjen.
Ta nå all denne fordomsfulle rasismen og resirkuler den.
Vær nå klar over at kulturer ikke behøver å krasje.
Husk nå på at jeg kan tulle med min utenlandske venn om at neste gang vi spiser middag hos meg, må han sitte på enden, “fordi han ser så farlig ut”…
…og at etterpå, så ler vi høyt av det…
Jeg kommer meg trygt hjem i kveld. Og det er fordi mine venner fra Afganistan med sine eksotiske rytmer, sørger for skyssen.
Bli kjent med våre sommerfugler i vårt kjedelige vinterland, og oppdag hvilken fargerik humor vi har med å gjøre her. Etter hvert kan du finne gull av skatter, slik som vil berike hverdagen din. Og du kan kanskje gjøre som meg?
Sitte her og le til du nesten revner
en helt vanlig dag
i Norge’s gråsone.
Dømmer du dem, dømmer du meg og mine fargede vinger…1
Jeg ga ham den fineste drømmefangeren jeg hadde. Han hadde overnattet på sofaen min, og ligget og studert den litt miniatyre drømmfangeren. Jeg kunne aldri drømme om å gi den til noen andre. Men akkurat han, kompisen min, han fikk den. Og han ble så glad. Det var før jeg ble mamma på fulltid. Jeg kunne tilbringe tid sammen med ham. Snakke sammen. Slå ihjel timer med kompisprat.
Det hender jeg savner drømmefangeren min. Men jeg har flere av den slags. Det er vennen min jeg savner. Det lange håret. Den dype tankegangen. De gode rådene.
Han lever enda. Og ofte ber jeg om at han skal overleve ferden dit hvor enn han skal. Slutte å være så negativ og bitter. Begynne å leve. Slutte med rus. Beholde den absurde humoren. Være så snill å være så tøff at han beholder det lange håret, men slutter med rus.
Du var helt blå i asiktet ditt. Jeg trodde jeg hadde mista sjelevennen min. Det er over 10 å siden nå. Naboene mine hadde hatt besøk av deg, og funnt deg på badegulvet. Dette turde de ikke stå for. Men vi turde. Typen min råkjørte til legevakta, og jeg måtte slå deg hardt på brystkassa mens jeg ropte til deg og prøvde å puste liv i deg. Du ble blåere og blåere. Jeg var så redd for deg, kjære deg, vi hadde ikke tid til å vente på ambulansen. Slik last er for vedifull. Vi kunne ikke ta sjansen. Jeg slo og slo. Pustet, ropte og slo. Men du lå i baksetet rett bak førersetet og døde mer og mer for hvert sekund som gikk.
Du må forstå at vi var i sjokk. Da legevaktdama kom ut smilende og fortalte at du hadde overlevd, løp jeg inn og kjeftet deg huden full. Ville holde rundt deg og gråte. Men alt jeg greide gjennom de tårene var å kjefte på deg. Hvordan kunne du prøve å ta fra med deg?? For alltid!?? Kunne du ikke bare slutte å prøve det? Nå!
Livet gikk videre. Nå gråter jeg gledestårer inni meg hver gang jeg ser deg. For så lenge det er liv, er det håp. Årene ruslet ivei. Jeg fikk barn å skjerme fra feil miljø. Men våre veier krysses stadig vekk, og noen ganger ser du mindre rusa ut enn andre.
Sist jeg snakket med deg, var du i det positive hjørnet. Jeg hadde mest lyst til å sitte på ei eng fra gamle dager og snakke med deg om alt fra fjær til trær.
Hvis du ser det lange håret. Om du ser ham i sentrum av byen her, så gi ham et smil og hils. Vær så snill og ikke se ned på kompisen min. En vakker dag skal du få se ham med normale pupiller, skjønner du. Da jobber han som gullsmed, og er frisk som faen. Men på veien dit, kan det hende han trenger noen smil og er par hils. Det er sånnt som han setter pris på.
Så gikk det galt da, tenker du. Gikk det galt? Han lever enda. Hva om dette som han går gjennom, er nettopp den utdanningen ham må ha for å takle livet senere. Takle framgang, kan være med utfordrende enn å deale med motgang.
ikke se ned på kompisen min! Ikke plag ham med de provoserende dømmende blikkene dine. Ikke drep ham mer enn rusen allerede er i gang med å sakte gjøre. Du kan se at han bærer på tyngre bagasje enn deg selv. Har du tenkt på hva du kan lære av det? Inviter han med på kafe, smil til ham, inkluder han. Men ikke se på ham som et offer, er du snill.
Hvis du er så tøff som du tror, gir du blaffen i hva lokalmiljøet tenker om at du sitter der på en kafe, med en langhåret freak med piercinger på. Han er ikke voldelig. Han kan nesten ikke drepe ei flue. Nei, han er såvisst ikke farlig. Jeg vet om folk som aldri har rørt rus som er farlig. Men han her har et hjerte av gull.
For en vakker dag kan alt ha snudd. Det kan hende han overlever det hele. Kanskje er det akkurat han som senere kan lære ungdommene våre litt av hvert om livet. Hva var avrusningsinstitusjonene foruten de med tunge stener i bagasjen.
Noen er glad i deg. Noen synes du glitrer som en knust ametyststen. Og knuste ametyster er vakrere enn slepne. Ikke bry deg du, kompis, om dem som ikke ser det.
Jeg ser det.
Jeg ser deg og drømmefangeren din.
Reis deg, børst av deg støvet og lær deg å bli glad i deg selv.
A.F.E.: “Du kan bedømme. Men aldri fordømme.” “Hvis det er mørkt. Tenn et lys”
-“Det lukter godteri. Skikkelig godt. Ja lilla bilpolering dufter godt assa!”
Jeg vet jo at vaniljeparfymen min er en sikkerstikker, så jeg forstår at han digger å polere bilen sin..
Anyway. Det var denne daten i går da. Ingen vits i å bruke timesvis på matlaging. Han hadde ikke lyst på. Og da jeg skulle varme den hjemmelaga lasagnen i mårest, ble den ikke gjennomvarm. Ingen vits i å shine kåken med støv på hjernen og flekker på fingrene heller. Han fant frem til et par sølete legoklosser lell.
Det var gøy som fy, og vi kosa oss skikkelig. Trengte dette, kjenner jeg. Vil gjerne ha flere slike kvelder og morgener.
Men det var noe jeg lovte ham for en uke siden. Jeg lovte ham å coole ned forelskelsen, slik at vi kunne møtes og kose oss som venner, med avskrudde følelser.
Nå er jeg der. Det var fantastisk deilig å kjenne på en crush, og nå kjøles jeg ned til normaltemperatur igjen. Akkurat som jeg lovte. Jeg skal ikke skuffe ham. Skal jo holde løfter.
En venn å ha det gøy med. Why not. Vi har det jo moro vi.
Og når sant skal sies, er det slitsomt når forelskelsens galskap tar overhånd i det som skal fungere som en hjerne. Man farger seg bilder fra fantasiania, og drømmer seg bort i uvirkeligland.
Så nå har jeg gjort alt jeg kan for å kjøle ned følelser jeg lovte å coole down. Kjørte på, nøt noen crazy days of thunder, og lot det bli too much med vilje, så jeg kunne roe ned med motivasjon på topp etterpå. De normale fruktene er faktisk deilige å høste. I can relax, og tenke på andre ting igjen.
Det ersåbra atte dem ikke ser oss timene før daten disse karene. Der vi jumper rundt på en fot med strømpebuksa på halv, headbangende til Beastie boys, mens vi fighter for our right to be oversminka.
Så setter det utfor trappa til Rage against the machine in a bulls of parade……
Skal fortelle hvordan dette gikk senere. For nå er han visst på vei. Og jeg har ikke tråkka i salaten, FOR DEN ÆKKE LAGA ENDAAA!!!
Det var bråkete. Det var heftig. Og det krevde mye av meg å greie å puste i det hele tatt.
For i følge min samfunnsengasjerte bohemevenninne Perla (la oss kalle henne det. Hun er av det private slaget), så kan man faktisk dø av latter..
Og hvis man kan dø av latter, da var jeg i ferd med å le meg ihjel i går. Jeg vrælte. Hylte. Knegget. Falt ned av sofaen og gikk ned i bøy.
Perla og jeg, vel… det er noe så inn i granskauen med kjemi der, at slike kvelder blir heavenly magisk. Vi sitter og ruger på samme humor, og med Perla er jeg fri.
For tenk så befriende, med slike ekte og ærlige venner. Alltid en god story på lur som vil få deg storøyd og lattermild, og hun kan lett finne på å dramatisere det hele med et slags humor-rollespill, for at et surrehue som jeg skal forstå det. Slike venner leveres sladderfritt. Null gossip. Girls just wanna have fun. Girls og girls fru blomkarse; Perla er et år eldre enn meg, og jeg er 36.
Du kan stole på at Perla ikke alltid er enig. Lite på at hun er et fyrverkeri av interessante meninger og dampende het feminisme.
Feminisme? Jepp. Men. Feminisme med kunnskaper om feminismens historie sådan! Visste du at feminismen startet i USA, (Når var det igjen, Perla mi?) og at det kvinnene i utgangspunkter ville ha slutt på, var selve objektiviseringen? Likelønn og slikt som senere kom på banen, var like absurd for dem som puppene fri ville vært for oss den dag i dag. Disse damen er eldre nå, og sitter og rister på hue og river seg i håret. For, det er jo vel og bra men likelønn. Viktig. Men selve objektiviseringen, den har jo gått tilbake. Og det er akkurat som om vi spiser det uten å spørre etter ingrediensene, i ei suppe som inneholder blader i butikkhyllene med kun nakne, objektiviserte damer, med fokus på hver sprekk av kroppen, men null blottede herrekropper. Vi damer står utstilt som objekter. Perla og jeg spytter og freser engasjert når vi når toppene av slike samtaler. I går hadde vi høytlesning av denne som jeg publiserte her inne på forbipolene i fjor sommer:
Tilbake til temaet. Det er altså mulig å le seg i hjel. Og i går fikk jeg høre av Perla at EN MANN faktisk døde av latter en gang!!
Jeg husker ikke hver detalj, but it goes like this:
En mann skulle på bordell. Der fikk han utdelt en dame. Hun ventet inne på et rom. Da han åpner døren, fikk han se ingen ringere enn sin egen søster. Han begynte å le, og klarte ikke å stoppe. Så lo han seg i hjel, med et latterlig ettermæle vel og merke…
Så. I går holdt jeg på å dø. Lo meg nesten i hjel. Men her sitter jeg, og kjenner at jeg overlevde en kveld med perla mi, der vi lo 80 % av tiden. Jeg måtte tilogmed bytte bukse if ya know what I mean!
Vi skal gjenta det snart, men da skal det være en kveld hvor begge barna mine sover hos pappan sin. Perla og jeg skal trille bortover fortau av latter, stupe ut på byen og le oss halvt ihjel. Så skal vi med nød og neppe overleve det hele, og finne ut at vi har grini ut all sminken. Så skal vi grine av oss resten med skummel latterkrampe.
Men det kan se ut til at vi får company! For i går var vi så teite at vi filmet Perla sine rollespill, mens vi vrælte magevondt av latter, for så å sende de til flørten min som satt og spekulerte et par kjøretimer herfra.
Han skrev han ville være med på moroa, han også neste gang… Får håpe han overlever!
Det er sommer. Sola riktig steker seg inn mellom blomster og busker. Nei. Den gjør vel egentlig ikke helt det. Innimellom smeller den sola til med sunshine. Hetebølge derimot, eller noe slags pangsommer, er det nok ikke enda.
Men inni meg. Der er det både hetebølger og overopphetning.
Slik en drømmesommer jeg risikerer å gå i møte nå, har jeg aldri opplevd. Bare så synd jeg ikke kan bytte ut 69 med “Summer of 16”.
Det kan nemlig si pang akkurat når du minst venter det.
Tenkte å la det gå over med høstens kjølende vindpust. Vinke farvel til en fargerik sommer og gå vinteren i møte med fine minner. Hvilken høst det blir, er uvisst. Jeg kunne liggi i en sånn sterk og trygg armkrok og stryke på denne magen mange sesonger jeg.
Han er ikke herfra, og bor noen timers kjøretur unna. En annen dialekt har han også. Han er fresh, humoristisk, smart og sexy. Nøler ikke med å hive seg med på en weekend til sydligere strøk. Er sugen på å leve livet og ha det gøy Og han får det til å kry av sommerfugler inni meg, av en eller annen eller flere grunner. Men dette er ikke en mann dere får møte her inne med det første. Kanskje aldri. Jeg tuller ikke, han finnes. Men han liker ikke å stikke seg frem, og det respekterer jeg selvfølgelig.
Motpoler må til for at magneter skal funke, som han påpeker. Og denne sommerhøstvinterkanskjevårflørten gjør nettopp det, den funker. Jeg går rundt og smiler og han går rundt og smiler. Jeg får enorme skrivekick, er en gladmamma, og kjenner at jeg lever. Alle rundt meg liker at jeg er så happy, hvilket betyr at en sånn flørt kommer godt med.
Fritt fall er digg. Der suser i ørene, og fallskjermen kan utløse seg senere. Det er god tid. Jeg kan le og falle samtidig, og jeg er ikke redd for å bli såra når jeg hit the ground, for jeg har så mange ganger før tørket av meg støvet, reist meg og danset videre.
Aldri før har jeg sett en så deilig, fin og sexy mann som dette, så jeg må jo innrømme at jeg ikke helt skjønner hvorfor han vil kose med akkurat meg. Han som bare kan plukke med seg ei tøs fra et utested akkurat når og hvor han vil, fordi han er så nydelig.
Og DET er jo litt av en sommergave hva? Den pakken kan jeg godt pakke opp og være takknemlig for. Nyte den så lenge den varer. Mine lesere aner kansje hvor digg dette oppleves for meg nå, etter alt jeg la bak meg. For nye lesere, gå inn på kategorier og finn “min egen fortids historier”, der har jeg skildret veien opp hit.
Jeg kan å nyte livet, og er i stand til å kjenne meg lykkelig. Takknemlighet er hva det handler om. Takknemlig for en ny sommer inni meg som jeg trodde jeg aldri skulle se snurten til. For en ting er å tenke positive tanker og nyte livet. Det er når du hopper opp til høyeste etg at du kan stille deg på taket og kjenne vinden suse.
Og der er jeg så heldig å få stå en stund nå 😄
Derfor er jeg så GLAD 😉
Hva med DEG, har DU en sommerflørt, eller en summer of 69 å fortelle om?
Baby du ga meg nytt liv, samtidig om jeg ga deg selve livet.
Jeg var vant til å føle denne kjærligheten. For du har en like høyt elsket storebror. De sier dere er like. For meg er dere to helt forskjellige, og jeg er glad i hver millimeter av dere begge.
Det har gått snart to år nå, barnet mitt, og det skjer fantastiske ting. Det går opp for meg, at du elsker meg også. Hver kveld vil du trykke det bittelille kinnet ditt inntil mitt, og holde det der lenge mens du koser med ørene, flakker med øynene og sutter på smokka.
Jeg betyr mye for deg. Du elsker meg. Og når storebror er her, flommer det over med mammakoser og klemmer fra dere begge. Og så gir dere hverandre koser, smil og søskenkjærlighet. Bøker, Donald Duck, dansing på stua, lego og taco. Vi koser oss sammen, vi tre.
Mamma trenger ikke mer enn dette, skjønner du, lille mirakel. Dere er mitt alt, og noen ganger gråter jeg av glede for det.
Vi har livet til forundring, og jeg har dere til låns. Jeg kan ikke forvente at dere forstår alt. I forigårs hadde du laget et kunstverk av dimensjoner, uten like. Ok, det var leire, og det var på stuebordet og tvbordet. Skviset utover i vakre farger. Dette hadde du jobbet lenge med, mens jeg var på kjøkkenet. I flere minutter hadde du konsentrert deg for å lage dette verket.
Jeg så det vakre kunstverket ditt vennen. Ga deg skryt og beundret det sammen med deg. Du var så stolt. Du vokste et par millimeter der du satt i sofaen og smilte selvsikkert. Dette gjorde du ikke på farsk. Ingen har lært deg at modelleire ikke skal klines på møbler. Så du fortjente beundring.
i to dager så vi på leirekunsten din. I dag var det på tide å fjerne det før støvtørken, og da hjalp du meg med de små fingrene dine. Vi koste oss. Det ble et par verdifulle røde flekker på et tvbord, som alltid vil minne om deg.
Fremover får mamma skjerpe seg, hva? Og ikke la modelleiren ligge framme så du ikke skjønner hvor vi ikke skal kline den. Og så må jeg skaffe deg noe som du kan lage flere leireverk på!
Barndomsvenner med ungdomstida vi la bak oss, men samme hvor gamle disse damene blir, vil jeg alltid se dem som vakre, pene, hotte, smarte damer.
Funday møttes vi på Kimen kulturhus, Stjørdal, for å få med oss den vakre filmen “Et helt halvt år”. Jeg må bare bøye meg i støvet; what a movie… Anbefales både om du har lest boken og ikke.
Dette er Janne. Hun er som en klippe. Er alltid der. Dette er tøffa som tilogmed hadde stilt opp dersom det skulle filmes omkring denne bloggen. Jeg digger ærlige folk som sier e som der er. Ikke fakeness behindness. Hun er råere enn du aner, og er en trofast ressurs i mitt liv. Og se så fiiin hun er a!
Så dro vi på Egon og fant det gode gamle ungdomsbordet vårt. Der satt vi 20 år tilbake og følte oss unge og bittelitt coole på nittitallet, med stripete Cobainjumpre, klorabukser med huller i, og grønne strikkajakker… Vet ikke om vi var så sexy da, men vi var snille og gode med hverandre.
Ekte skjønnhet kommer fra indre landskap som har vært gjennom både solskinn og hardt vær. Jeg er sikker på at dere lesere kan se det; disse damene lyser skjønnhet og visdom.
Man bør ikke være hardtrent dagen før, når man skal møte slike flickor, for det blir garantert latter. Latter en klasse over normalen. Man skal ikke ha stive muskler, det kan bli veldig vondt.
Men alle latterkuler har (bør ha) en ende. Vi lovte at det ikke skulle bli lenge til den derre rekekvelden, og så spredtes vi for alle vinder igjen, så vi har maaaassevis å skravle om neste gang vi klemmes.
Takk for en gøyal kveld, Tine, Liz, Liv, Hilde Mari (ramset opp utfra slik vi bodde i feltene da vi var barn, fordi vi er mange, og jeg glemskere enn gammal er) , Janne, Annette og Renate. Vi savna dere Monica og Siw 😙
Hils på verdens aller beste barnevakt med karen sin: Gunne og Sten 💖
Disse er fabelaktige for min lille goklomp
Ikke en eneste tåre, eller spørsmål etter mamma. Even elsker sin barnevakt Gunne dypt og hellig.
Og hun elsker ham:
Sånnt er priceless for en bipolar alenemamma som innimellom behøver latterkuler og kuling under vinga sine! 😍
Hvis hesten var livet ditt. Hvem styrer den for tiden? Hvem er det som ruler der oppe med tøylene i hånda? Du vet, den der selve hjernen i ditt liv. Ditt hode.
Noe av det viktigste jeg måtte lære meg for å blir frisk fra diagnosen bipolar, og modnes inn i det type sinn jeg ønsket å leve med, var at jeg var den eneste som kunne ta ansvar i livet mitt. Ingen andre kunne gjøre det. Bare jeg kunne bestemme om jeg skulle stå opp med et smil om mårran, eller gjemme meg under dyna. Bare jeg kunne besteme meg for å begynne å innta det viktige og avgjørende medisinsaltet lithium. Det var vanskelig å stole på psykiatere og leger, men jeg valgte å velge det rette. Tok sjansen
Jeg grep tak i tøylene og rollen som dronning i mitt eget liv, og tok avgjørelsen; her var det JEG som bestemte. Jeg skulle ikke lenger bestemme meg for å la andre lure meg til å kjøpe villhester.
Jeg ville heller ri inn i min egen visualiserte solnedgang og tro på soloppgangen, enn å la villhester villlede meg.
Samtidig måtte jeg inngå en urpakt med meg selv: fra nå av skulle jeg skjønne at det å ta ansvar, også handlet om valg. Skulle jeg velge å ta det tungt, eller lett? Være redd, eller modig? Være passiv eller trene? Røyke eller slutte? Sutre eller smile? Ta alt for gitt eller være takknemlig? Bry meg om sladder eller stå åpent frem og rekke en elegant og vennlig finger til rykter, fjas og fantepakk? Spise junk elle sunt med krydder av junk?
Jeg valgte å ta det lett. Valgte å være modig. Begynte å trene og sluttet med nikotin. Da kom smilet og takknemligheten naturlig. Og så valgte jeg å være åpen, gi blanke i alle komplekser og rykter, og galloppere min egen vei.
Man kan ikke snu. Har man sluttet å synes synd på seg selv, men heller begynt å anse seg selv som sin egen tøffe soldat, da er veien tilbake allerede blitt for lang. Reisen har tatt av, og det er bare å holde følge. Du setter ikke lenger alle andre høyere enn deg selv, men ser dem inn i øynene og smiler trygt. Du styrer disse hestekreftene, og hva du skal bruke dem på.
Det er ikke alle som liker å se deg galoppere. Ikke alle som er komfortable med at du aldri kjøper villhester av dem mer. Det er disse som trenger å se en elegant og vennlig langefinger mot lyset av solnedgang, for å forstå at “you don’t care noe mer…” Løpet er kjørt.
Tør du det? For du må være klar over at det venter deg et magisk eventyr. Er du i stand til å takle lykke og fremgang? Det kan være lettere å ligge i gjørma og vri seg i selvmedlidenhet, enn å fatte og begripe alt hva universet egentlig har i vente for deg hvis du endrer kurs.
Join me on my ride. Hvis det var mulig for meg ….for gjørma mi hadde liksom størkna tilnærmet sement, …da er alt mulig.
Hviket er hva min morgentekst handler om. Det har nettopp vært soloppgang, og jeg har så mye å være takknemlig for. Våkna opp til verdens vakreste lille guttefjes, rusla ned til midt etg i et trivelig hus og spiste frokost. Ute skinner sola og i går lo jeg med 7 venninner etter vi gråt på kino til filmen “Et helt halvt år”. Jeg kommer tibake til dette i et annet innlegg. Havapia mi på 17 år kommer til oss i dag, og da får jeg shina kjelleren. Om to uker kommer Mathias og skal ha ferie her. Jeg får tilbakemeldinger fra dere blogglesere jeg aldri trodde jeg kunne drømme om å få et år tilbake. Livet får ny verdi når folk faktis gidder å lese skribleriene mine. Til helga får jeg besøk av en nydelig mann… Tenk det! Så mye rikdom jeg har nå. Så mye å glede seg til i lyset av en fargerik horisont.
Før jeg server deg min morgentekst, vil jeg gi deg noen linker til faktum av fortid som viser at det er mulig å gå fra å grave sin egen grav nesten ferdig, og snu om alt til vakre vidder og actionride med hvite sterke hestekrefter. Men først og fremst linker jeg deg til mine råd om livsnyt.
To enjoy the ride, må du:
-Endre ditt syn på verdi i form av fokus på takknemlighet. Dvs: Har du dyne og pute i senga? Fantastisk! For et gode! Ikke? Spør milliner av fattige folk i uland. Har du nære relasjoner til andre mennesker? Woow du er heldig. Penger kan ikke kjøpe dette. Har du telefon, og kanskje lader med ekstra lang ledning? Det er jo helt villt! Har du en frisk kropp som kan løpe og danse? Priceless…
Stopp med å handle inn alt du tror vil gjøre deg glad. Se heller på der du har. Kanskje er det å hjelpe andre mennesker som vil gi deg lykke..
Det å kjempe seg opp av gjørma, kan koste noen tårer, men kunsten er å se på det som en tunnell man må holde ut. Når du leser dette, husk at jeg har det strålende den dag i dag. Må leve med noen husketap, men jeg er superlykkelig og nyter livet. Dette var før. Nå er nå:
På en hel uke er det bare lille Even og jeg her oppe på Lykketoppen. Vi er hjemme alene med andre ord! Pappan og storebroren har reist bort på ferie, mormoren er i syden, så vår verden har krympet litt. I morgen kveld kommer superGunne og passer pojken mens jeg drar på kino med damene og ser filmen “Et helt halvt år”. Utover det, er det bare vi to, gitt.
dette betyr at jeg mest sabnsynlig ikke får tatt de regelmessige treningsturene mine denne uken. Men hva gjør vel det…
Både Even og jeg får jo trent massevis når vi danser og tester ut vår nye Harman/Kardon radio.
Her i stua er der rom for både Plumbo, Tysland, Metallica, Pink, Madonna, Dj Tiesto og alle de andre som lager all denne digge musikken..
Jeg vet at det er noe av det beste Even vet. Å danse rundt på stua. Husker jeg var misunnelig på Ally McBeal, den gale seriedama på skjermen som hadde sin egen dansebaby. Den var så søøt… Nå har jeg en dansing baby sjøl, og GJETT om jeg er stolt av ham. Det er bare det, at det er toppers at ingen andre enn min dancing baby ser denne mamman i det hun også rocker og twister rundt her.
He’s got rythm, he’s got style, his my: DANCING BABY!!
Ha en vidunderlig saturday night, hilsen fra Lykketoppen 1
