Smør ikke på huden din hva du ikke kan spise. Sjekk heller ut DETTE 🌱🍃🌹🌼🌸🌻🌺🍃🌱


 

Velkommen, bli med videre inn i en magisk verden. For hekser, moseprinser, alver og troll. For de som elsker et eventyr av dimensjoner..
 


 

Vi skal rett fra Karl Johans gate’s stress og miksede energier, og inn i en hule med skatter, gods og gull.

 

 

Velkommen til Lush Oslo, som jeg mener definitivt fortjener et heidundranes reklameinnlegg. For makan… til service! Og kvalitet!

Som dere vet, har jeg lushdilla. Jeg skrev om Lush Trondheim, og hvis du missa det, trykk her: http://m.forbipolene.blogg.no/1462214079_02052016.html 

For et år siden var jeg i søkemodus. Ønsket å bruke renere, mer økologiske, veganske og vegetariske produkter på huden min og i håret mitt. Det var noe i det hu herlige dama fra Svartlamon sa en gang: “Æ smør ikke på huden min, det æ ikke kan spise..” Men hvor skulle jeg finne slike rene og trygge produkter for hud, hår og munnpleie? Svaret var selvfølgelig den rause butikken Lush. 

 

 

Jeg er altså i Oslo og har en avtale om å stikke innom Lush i Karl Johan. Hvordan i alle dager skal jeg beskrive den muntre, positive stemningen der inne? Jeg blir møtt av en glad assisterende butikksjef ved navn Lille Åssie, som gir meg i oppdrag å teste en hårkur over hotellnatten. I tillegg en øyekrem som brukes av en ladie i Oslo som visstnok skal ha de peneste øynene i hele byen. 

Les om hårkuren her: http://www.lushusa.com/Jasmine-Henna-Fluff-Eaze/02687,en_US,pd.html

…og øyekremen her:  http://www.lushusa.com/Enchanted-Eye-Cream/00272,en_US,pd.html 

 

Dagen etter kommer jeg nesten snublende inn i butikken, mens jeg viser frem glansfult hår og beroligede øyne: Sjekk her da!!

Lille Åssie og butikkmedarbeider Elise spretter rundt meg om hverandre. Der er massevis av kunder å ekspedere. Lush er populær i byen. Likevel tar de seg tid til dagens blogger innimellom serviceinnstilte toner og kunnskapsrik fakta å servere lærelystne kunder som gjerne kjøper de beryktede superproduktene.

Plutselig får jeg øye på en dame med det vakreste, mest skinnende håret jeg noensinne har sett. Henne må jeg bare snakke litt med. 
 

 

Anne Laila har testet ut både flytende og faste hårprodukter, og er fra seg av beundring for Lush. På bildet nedenfor her kan du se en balsam i fast form. Lush skal være muntert og gøy. Men av seriøs og original kvalitet, laget av eksperter. Gründer Mark er utdannet hodebunnsekspert.
 

 

Alle parfymene hos Lush har sin egen historie, og Åssie kan dem alle. Stikk inn for å høre og lære, og kjenne duften av magi. Men husk å hilse fra forbipolene, da får du en klem også.

 


 

Har du noen gang prøvd tannkrem i tablettform? Virker litt for moro for kvalitet, hva? Men den gang ei. Dette er ekte vare, laget med presisjon og kunnskap om munnpleie. Det er virkelig fantastiske greier dette, for tannpastapillene bleker skånsomt tennene dine også.

 

Elise fortsetter energisk omkring i butikken og yter service. Nå er vi nede i kjelleretagen, og en flokk ivrige ungdommer fyller rommene. Elise sier høyt og vennlig: “Si fra hvis dere vil se en boblebit i action!?” 

Og det vil vi jo alle sammen mer enn gjerne. Hun heller og putter oppi, rører og gliser: “Ser ut som heksebrygg, hva? Hehe..”

 

 

Jeg og Kim Kardashian, vi digger iallefall DENNE boblebiten:

http://m.forbipolene.blogg.no/1462216041_kim_kardashian_sitt_f.html

Åssie stikker hodet ned i spiraltrappa: “Det er korps utenfor!!” Elise svarer: “Ååh!” Og løper opp trappa i et par trinn. Jeg etter. All denne positive energien tar meg med storm, og plutselig står jeg og smådanser litt, til korps, jeg også…

 

 

Åssie griper tak i en megasåpe dekket med en slags mose. “Dette er favorittsåpen min, sjekk hvor cool den er da! Den er dekket med LAV faktisk, hvor stilige er ikke det?”

Les mer om Åssie’s favoritt:
https://uk.lush.com/products/devils-nightcap-0

 


 

Ja dette er virkelig ei gruve med naturlige ingredienser. Og service på høyt nivå.

 

 

Og har du både hastverk og ei økologisk bevisst eller vegetarisk nysgjerrig dame? En mann med allergier som skulle hatt noe jordnært å såpe seg inn med i dusjen? Da har Lush allerede pakket det inn for deg.

 

 

Det dufter trygghet. Og moder jord jubler..
 

 

Er du ikke i byen, kanskje? Da kan du enkelt rusle innom Lush sin nettbutikk her:

http://www.lushnorge.no/

 

Dette..! Dette kan jeg faktisk berette om. Det er mer enn ekte og miljøbevisst nok. Dette kan jeg fortelle entusiastisk om. Ja, til og med reklamere for her inne på forbipolene. Jeg er målløs av beundring for disse produktene. 

Try it out, it’s safe. It’s LUSH!

 

 

 

Når Casa Kaos viser vei (10 greier du ikke visste)

 

Greie nr 1: Casa Kaos heter egentlig Marte Frimand-Anda, og har skrevet de fabelaktige bøkene “Jeg vil ikke være prinsesse” og “Føkk lykke”.
 

 

Greie nr 2: Hun har verdens cooleste venninne. Men navnet er hemmelig.

 


 

Greie nr 3: Jeg holdt på å klikke av spenning da jeg var på vei ut av hotellet for å dra på Marte’s bloggkurs på Litteaturhuset i Oslo i går 7.juni 2016, på dagen et år etter jeg begynte å blogge denne bloggen. Nå skulle jeg lære masse digg, hiv og hoi..

 

Greie nr 4: …så jeg måtte kjøle meg med med en softis. 

Greie nr 5: Det er aldeles ikke praktisk med softis når du tripper opp mot slottet en het sumardag i byen. Jeg søte is på skoen min, og tråkket videre i klissklass.
 

Greie nr 6: Det er ikke ofte jeg tenker på Eli Hagen. Men hver gang jeg går forbi slottstrappa, kremt, ja så tenker jeg litt på henne da… 

 

 

Greie nr 7: Bloggkurset med Marte Frimand-Anda Casa Kaos, gikk over all forventning. Dette er blogger’n sin det. Dama si det! Noe magisk profesjonelt hviler over Marte, og hun er født til å skrive, undervise, blogge og være mamma. En fantastisk mamma sådan, som gjennom sin bok “Føkk lykke” nådde frem til de delene av meg som hadde store behov for noen viktige oppvekkere. Jeg kan ikke beskrive Marte godt nok. Dette kurset kunne kostet det tredobbelte, og fortsatt være verdt så mye mer. Anbefales på det sterkeste.

Jeg har vært på kurs før. Et av dem hadde en tendens til å falle utenfor undervisningstema. Bloggkurset til Marte, derimot, var preget av interessant stoff, nøyaktig føring og god veiledning. Hva er det egentlig med denne dama? Hun må ha verdens beste karma, for hun er så mild, snill og behagelig, og hun må være smart som bare rakkarn. Og vakker, helt nydelig!
 


 

Greie nr 7: Jeg har aldri møtt så mange dyktige bloggere, og potensielle framtidige bloggere, som på dette bloggkurset. Likevel hadde vi alle gode grunner til å være der og lære av Marte. Det falt oss naturlig. 

 

 

Greie nr 8: Jeg ble rett og slett glad i dem alle sammen. 
 

 

Greie nr 9: Jo, altså, greia er at jeg kunne sitti der på en hard stol på Litteraturhuset i Oslo, enda jeg, og lyttet til Marte. 

 

Greie nr 10 er at jeg skulle ønske Marte kunne laget et videregående kurs også. Bare sånn at vi får gleden av 3 timer til med verdens herligste Martemor 🙂

Ei grele til er at nå ble det skammelig mye skryt her. Men jeg mener hvert ord. 

Tusen takk for at det finnes en Casa Kaos Marte Frimand-anda. Kjært barn mange navn. You rock rock rock!

#Casakaos  #forbipolene  #bloggkurs  

Dildoer, øyekremer og nede for landing

 

Dildoer? Jepp. Og hva har der med øyekremer å gjøre? Ganske mye i dette tilfellet. Nede for landing? Hell yeah, nå har a bippelene landa på Værnes, gitt, etter en kjempegøy tur til Oslo! 

Jeg sitter her og prater med ei venninne på telefonen i bloggende stund. Prøver å fortelle henne noe. Men det et umulig. Hun må dra det utav meg. Som vanlig. “Var det DET du mente, Helene? Eller var det DET?”

Jeg sukker og ler litt. “Det er så typisk meg å gjøre meg misforstått…” Vi skratter litt mer, og jeg må fortelle henne litt fra turen til Oslo.

Jeg har nok et fantastisk samarbeid med den smashing butikken LUSH. Denne gang altså i Oslo. Er i gang med jobbing og forberedelse av innlegg om denne herlige butikken, og det vil komme ut her inne i løpet av de nærmeste dagene. 

I den forbindelse fikk jeg i oppdrag å teste en hårkur over hotellnatta, samt en øyekrem. Som selvfølgelig funka god damned, begge deler. 

Inne på Lush i dag, viste den kjekke daglige lederen meg en avlang kremboks. Det var i samme serien som øyekremen. Han spurte om jeg hadde blitt kjent med øyekremen. Jeg holdt i kremboksen og svarte: “Ja. Jeg lå med den i natt!”

Venninna mi humret og bare måååtte fortelle om sin dildotabbe. Hun hadde vært inne på Kondomeriet i Trondheim og blitt fascinert over noen heidundranes svære dildoer. 

Kondomeridama spurte: “Kan jeg hjelpe deg med noe?”

“Det var da noen svære greier…”

“Ja dem er kjempebra”

“Men HVOR bruker man dem, liksom?”

“Hrmf, alle vet vel hvor dildoer brukes…”

Problemet var bare at den stakkars venninna mi virkelig faktisk lurte på dette. Siden stakene var på størrelse med svære vaser, kunne hun ikke skjønne.. var de til …pynt?

Så har jeg landa tilbake i Trønderland, og der oser røkelse fra butikken jeg alltid må innom når jeg er i Oslo. En del av meg bor i den butikken. Nemlig: SHANGRI LA ☺😊😀

Nok om vaser, røkelser, kremer og dildodingser. Nå skal jeg gjøre det jeg egentlig skulle her inne! 

Coming right away 🙂

 (Say whaat? Innlegget jeg egentlig skulle skrive, kommer straks…)

 

Casa Kaos BLOGGKURS! 😃😄😀 (Obs Oslo! Bondetøs ankommer by’n!)

 

Når en ekte freak of nature, fra mamma og pappa’s kott med 70’talls-brunefløyelsslengbukser, fra Trøndelag, skal ut og fly med noe så un-natural som et airplane, …da tar tilogmed HUN seg et glass rødvin! Pingledingla som ikke drikker vin lenger, men bare svak cider, sitter her på O’learys og nipper rødt. For hvem vet om hun noensinne lander igjen, hulk..

Han er snart to, min minste lille, og det er på tide å klippe enda en liten bit av den tykke navlestrengen. Mens han er godt ivaretatt her i Trøndelag, fyker denne mamman til Oslo en snartur. I’ll be back tomorrow babyboy.

Og hva skal freak of bondelandet gjøre nede i Oslo på et døgn? Vel, noe megacoolt! Jeg skal på Casakaos’ Marte Frimand-Anda’s bloggkurs om nøyaktig 8 timer! Hellyeah! 

Dere kjenner meg, jeg gir meg aldri. Vil jeg noe, så gjør jeg det.

Who run MY world? ME!

Men dette hadde ikke gått an dersom jeg ikke var omgitt av verdens snilleste mamma, min supermor Eva that is, cooleste familyn, og den aller beste superpappan i hele verden til gutta mine. Vil jeg utvikle forbipolene, setter ikke dem noen stopper for det. Tvert imot så sparker de meg i ræva og roper GO FOR IT! Her, lån disse spenna noen uker, hit med Even, jeg tar meg av ham; du vet han tåler det godt, NOW GO!

….og vips så satt jeg på Flytoget gitt..

Det er nesten flaut å si det, men jeg tror jeg har en usynlig hjelper som stod inne på O’Learys og brølte : “JA SÅ “GO” DAA!”

For jeg hadde så god tid, jeg. Så god tid. At jeg godt kunne blogge litt ved det rødvinsglasset. Titta på klokka: “11 minutter over. Og flyet går 20 mimutter over..  BLOND sa du??” Da jeg, som i utgangspunktet hadde så god tid, løp mot gaten, stod det “Gate closed”. 

“Helene? Er det du?”

-“Ja vi har henne her. Har funnet henne. Helene Dalland er på vei inn i flyet”

To ungdommer fra Verdal, ei jente ved vinduet, der jeg egentlig skulle sitte, og en gutt, rusler akkurat nå omkring på Gardemoen og ler av den helteite blonde kjemperare dama de satt ved siden av på flyet. 

Jeg satte mobilen på flymodus og så frem til å seile opp fra Værnes flyplass til Silence av Dj Tiesto. Men jeg glemte å koble øredingsene til telefonen, så i et par altfor lange sekunder spilte jeg for alle sammen. 

Innimellom låtene prøvde jeg å snakke litt med ungdommene. De skulle til Stortinget.

-“Oi så braa” sa jeg.

-“Neh. Det e itj bra nei. Det e dumt. Politikeran bryr sæ bærre om Oslo dem. Itj om Værdarn”

Kanskje fordi Værdarn er full av lottolillionærer. Åh ntåh..

Jeg fikk høre om pappan til gutten.

“Hainn e dummast menneske i hele verdn!” Sa gutten, og begynte å fortelle:

“Da vi skoill på skohandel, sa n pappa: “Ja, hi du nå sko hain hen gutn kain gå ti?”

Jeg ventet på fortsettelsen. Gløttet på ungdommen. Men han satt og lo og slo seg på låret.

That’s it? Kan ikke vi travle stressa voksne som har alt å tenke på fra regninger til jobb og skokjøp, få lov til å si en setning litt snålt før vi er for brødhuer å regne? Dømt til Dum og enda mer superdummere av ekspertpanelet på ungdomsskolen? Yeah, mennee… sa du takk for skoene som pappa hadde vært smart nok til å jobbe for, og snill nok til å gidde å kjøpe til deg midt i stressatankene? Ikke det? 

Nå er nå iallefall JEG på vei til Casakaos bloggkurs for å bli enda smartere! Puh, takk og pris for DET! Motivers som et eneste stort kurslys, og klar som et egg for et døgn i Oslo 😉 

Hilsen freak of countrynature i by’n!

 

 

 

Fritt vilt på kanten av stupet: En sann historie om mobbing

 

Hun ser seg rundt i det ensomme rommet. Det er ikke tomt for møbler, men det er tomt for venner. Like tomt som det føles inni henne. Hun sitter på benksenga som det går an å slå ut til dobbelseng, og ser seg rundt. Blikket er tomt, det også. Der er den fine reolen som hun ikke har noen å vise frem til. Bokhylla som er bygd inn i veggen, og fjernsynet som står på reolen.  Året er 2008. Det brister nå, i en ung kropp med en eldgammel sjel. Ungdommen i henne har altfor mye å bære på. Hun kjenner at det virkelig brister, og hun bryter som en fortvilt og utmattet skyskraper i fallende tilstand. Alt knuses. Hun gråter og gråter. Tårene vil ikke ta slutt.

Uten at hun har registrert det, har hun gjort ting hun sliter med å stå for senere. Hun har i desperasjon kloret seg på leggen. Intens. Masse. Vil ikke dø. Hun vil bare blø. Så har hun lett fram en neglesaks som hun har skrapet seg selv med. Nå våkner hun opp. Akkurat da hun innser at det ikke kommer noe blod, innser hun hva hun er i ferd med å gjøre der nede i avgrunnen. Hun finner frem dagboka si, går ut av rommet og inn på arbeidsrommet ved siden av.

“Mamma, jeg tror du må lese dette.”

Moren leser. Stine står i døråpningen og ser på henne. Så legger mamman hennes dagboken rolig fra seg, og sier like rolig: “Dette her, det går helt fint, og vi skal finne den hjelpen du trenger.”

Mest sannsynlig var det mest moren. Moren og to lærere, samt en rektor. Ja, mest sannsynlig var det fire imponerende voksne som reddet lille Stine. Som hjalp til å holde det lille hodet med det lange vakre hår over vannet, slik at hun kan fortelle sin historie den dag i dag, og vi får bli med henne på reisen tilbake til fortiden. Da hun var fritt vilt.

Året er 2003, en jente blir født. Hun får navnet Stine, og vokser opp på et lite sted i vårt langstrakte land. Alt ser ut til å gå bra da hun begynner på skolen i 1999. 

Da Stine skal begynne i 3.klasse, har sommeren gått med på flytting. De bor nå på et større sted, og en spent jente begynner i 3.klasse sammen med elever hun aldri har møtt før. Barn med en helt annen dialekt. En jente blir satt til å være en slags fadder for henne. Hun viser henne omkring på skolen, og de to jentene får en god kontakt. Noe et stort, vondt og usynlig vislelær skal viske ut i løpet av et par dager.

Stine forteller om den første gangen hun merker at de andre elevene ikke liker henne. 

-“Det var i løpet av den første uka. Alle elevene i klassen stod i en stor klynge og pratet i skolegården. Jeg gikk bort og spurte hva de snakket om. Men jeg fikk beskjed i en hoven tone: “Det er hemmelig!” 

Skolegårdens nye fritt vilt, har altså en annen dialekt. De andre barna later som om de ikke forstår hva hun sier. Og nå begynner den systematiske nedpsykingen, slik bare en iskald skolegård kan i nedfryste vinterdager. Hun blir jevnlig kritisert. Klærne, det lange fine håret, dialekten, alt er visst plutselig riv ruskende galt med henne. Og hun kan ikke forstå noe av dette nye og ukjente. Annet enn at det gjør ubeskrivelig vondt… Hun kryper inn i seg selv. For ikke en gang lærerene de hadde i starten fikk stoppet mobbingen. 

Han så henne den dagen. De timene etter hun ble erklært fritt vilt i skolegården med en hånlig beskjed om at hun ikke var inkludert. At det var hemmelig. Han visste at hun elsket matematikk, og nå var det mattetime.  Men den nye jenta satt og tegnet krusseduller. Hun så trist og ukonsentrert ut.

En beskjed til klassen. En dråpe i havet. Sånn kunne det ikke fortsette. En mattelærer som banket i et usynlig bord. Men slike bord hjelper det ikke å banke i en gang. Man må skifte ut hele bordet. Bruke kreativiteten. Finne opp et nytt bord, og dundre i det så det runger i klasserommet. 

Skjelven etter et lite kakk i kateterpulten, gikk raskt over. Mobbingen fortsatte, og Stine rakk liksom aldri å slikke sårene før nye ferske sår dukket opp. 

I fjerde klasse får de en ny lærer. Han skal vise seg å være på lik nivå med de aller verste mobberene, og det betyr katastrofe for ei ensom jente med en fremmed dialekt.” Dette må hun da tåle. Hun må jo ta seg sammen, ærlig talt…”

En jente i klassen var en slags pådriver. Hun var ille, og Stine fikk gjennomgå hver bidige dag. Nå var de kommet til 5.klasse, og hun så tilbake på et parallelt hinderløp for å greie å overleve.

I tillegg til skolehelvete, fikk hun nemlig i tillegg gjennomgå på en annen arena. Mamma og pappa var skilt siden hun var 4, så det var hun vant til. Men hun skulle også takle alle disse nye damene til pappa. Og da hun var 8 år flyttet en ny dame inn i samværshjemmet der hun var slave annenhver helg.

Hun passer søsknene sine på 3 og 5 år yngre, der, og må lage alle måltidene til seg selv og søsknene, stelle dem og ellers ta seg av dem som om de var hennes egne barn.

Pappa forlanger også at hun lager kaffe til han og hans nye flamme, når som helst han ber henne om det. Hun vasker, hun rydder, og når søndag kommer, er hun utslitt.

Hun har barn, den nye stemoren. Så nå løper to gutter på hennes egen alder omkring i huset. Nakne. Nesten alltid nakne. De ser på henne når hun dusjer og når hun går på do. Som to hyener er de etter henne og sikler som to gamle menn hver gang de får et glimt av henne naken. Stine er dypt fortvilt over at pappa’s baderomsdør ikke går an å låse, og fryser til i redsel, hver gang de to guttene står og glor på henne. De viker ikke med blikket, men gjør henne til fritt vilt der også, et sted hun skulle vært trygg. Heldigvis rører de henne ikke, men Stine får dype sår, også av denne behandlingen.

Det er ikke normal smerte, det som nå bygger seg opp i et lite barn. Den lille jenta opplever kamper hun aldri hadde trodd hun måtte fighte, og det skal bli verre. Fritt vilt får ikke “bare” gjennomgå psykisk. Fritt vilt er dyrisk. Det er skummelt. Og det skal bli fysisk.

Hun går i 5. klasse. Året er 3003, og nok en kald høst griper tak i en hverdag som aldri er trygg. Skolen hun går på er, ironisk nok, prisbelønnet som “beste skole i distriktet”. Nå har skolen vunnet nok en slik latterlig pris, og den skumle skolegården blitt fylt opp med nye refleksvestet på lærerne som patruljerer i friminuttene. Pengene de vant er nemlig brukt på disse vestene, og på dem står det klart og tydelig: “Vi bryr oss”. 

Stine synes slettes aldeles ikke at den grusomme læreren hennes kler den nye refleksvesten. Hun koker inni seg. Et sinne som er bygd opp over år, tipper en dag over.

Hun har begynt å skulke timene. Oppholder seg heller i skolegården, og demonstrerer mot mobbing, dustelærere og stygge refleksvester. Ukledelige, falske refleksvester. Ei jente i klassen blir regelmessig sendt ut for å hente henne inn, men Stine nekter. Hun klarer ikke å se den fordømte læreren.

Men vinteren er i anmarsj. Stine fryser. Så til slutt går hun inn i gangen.

“Ingen på hele skolen hadde noensinne sett meg sint” Forteller hun.

“Jeg åpnet klasseromsdøra. Læreren sa avmålt: “Det var på tide!” Så kom han gående. Akkurat da han nådde døra, slengte jeg den forbanna døra hardt rett i ansiktet hans. Jeg husker jeg hørte at hele klassen sa: “Ååååhhh!” Han må ha blitt flau, for han nevnte det aldri til mamma på kontaktmøter!”

Stine ler gjennom tårene. Og jeg ler gjennom tårene. Vi griner og flirer, og ler gråtende. Med tårer i øynene og smil om munnen, sier hun: “Endelig fikk jeg utløp, det føltes godt!”

Jeg er ikke for voldelige handlinger, men jeg mener at denne jenta måtte få lov til å sette den grensa der, rett i ansiktet på en arrogant lærer som var skremmende like mye med på mobbingen, som mobberene selv. Jeg tror han lever fint med den nesa si. Det var nok verre for den desperat fortvilte jenta han hadde til elev. Som han var ansvarlig for å hjelpe.” Lærer”, du liksom, jeg ville gitt deg sparken på dagen! På flekken! På timen!

Livet har bølger. Livet har daler. Kontraster. Og nå skulle lille Stine få oppleve en annen slags lærer. 

Hun begynte i 6.klasse, og med på lasset en ny lærer. Stine’s vakre øyne fylles med nye tårer. Andre slags tårer. Hun forteller at denne nye læreren, skulle bli en av de som reddet henne.

“Jeg husker ikke når det var på året, men det var ganske tidlig. Akkurat hendelsen, den husker jeg godt. Det var friminutt, og alle var ute og lekte.”

Stine beskriver en slags lek der man skal presse hverandre, men ikke lov å bruke skuldrene. En av jentene bruker skuldrene sine mot Stine, som gir beskjed om at hun jukser. Jenta hermer etter henne på Stine’s dialekt. 

“Kanskje noen synes dette er en bagatell. Men alt i alt var det blitt så mye å bære for meg. Tårene presset på intenst, så jeg gikk bort til et hjørne og lot dem så strømme fritt nedover kinnene mine. Jeg var så lei meg. Så uendelig lei meg.”

En jente går bort til henne og spør hva det er. Hun må spørre 3 ganger, før Stine greier å svare. 

Jenta går sin vei, og Stine skjønner ikke hvorfor hun i det hele tatt spurte. Irriterer seg over at hun svarte.

Men så kommer jenta tilbake med den nye læreren, som også må spørre 3 ganger før han får svar. Så går han også sin vei.

-“Av en eller annen grunn skjønte jeg at jeg måtte følge etter læreren og jenta. Så skjedde det utrolige. Over hele skolegården kunne vi høre hvordan han skjelte ut jenta som brukte skuldrene og hermet etter meg…”

Stine gisper og kan ikke skjule et hulk. Det er stort for henne dette. Jeg gråter med henne av glede. Jeg gråter mens jeg skriver det også. Ser gjennom tårene en fantastisk lærer som skapte et minne lille Stine aldri skulle glemme. Som tok henne i hånda og gikk litt unna kanten på stupet.

-“Det var første gang på to år at en lærer brydde seg, og tok tak i mobbingen. Jeg husker at det var så godt, og jeg klarte ikke å røre meg. Bare stod der og måpte..”

Læreren hadde med barna sine på jobb iblant. De var omkring 3 og 4 år, og det ble Stine som lekte med dem i friminuttene. Stine kunne dette med barn som var yngre enn henne.

Desverre gjorde ingenting av dette noe med mobbingen. Nei, det var nå det skulle bli verre. For nå begynte hun i 7.klasse. De hadde flyttet til en ny plass. Nok en ny skole.

Stine blir stille. Jeg kan nesten ta og føle på lufta. Hun har nok en vond klump i halsen nå. 

-“…du vet ..  vel ..  7.klassejenter. ungdomsskoleelever. Man er ny. Man har ingen. Man er et lett bytte. Og jeg brukte briller…”

Først forteller Stine om lyspunktene ved 7.klasseåret. Det er som om hun vil bagatellisere mobbingen. Hun finner til og med det positive i det hun nå skal begi seg utpå. Det er “jenta som stod opp for henne” Stine fokuserer på nå, i det hun forteller:

-“Alle gjengene, du vet.  Den kule gjengen, idrettsgjengen, osv. Alt var oppdelt allerede. Og jeg var fritt vilt. I den kule gjengen var det ei jente som var leder. Hun var spesiell. Ond. Ekkel. Og er i dag veldig kriminell. En dag, helt uten forsvarsel, tok hun tak i meg og slengte meg i veggen i garderoben utenfor klasserommene så det smalt, og jeg fikk den ene knaggen hardt i nakken..”

Stine forteller om hvordan den sinte ungdommen freser mot henne at det er fordi hun “ikke tåler trynet hennes”, før hun plasserer albuen rett over halsen til Stine, slik at hun ikke får puste.

Det er ikke bare et impulsivt kvelertak. Som om ikke det hadde vært ille nok. Dette er strategisk terror. Mobbing på høyt nivå. 

Tiden står stille. Hun kveles og det sprenger i hodet. Den slemme jenta har onde øyne, og holder tak med underarmen over Stine’s hals. Helt til klasseromsdøra ved siden av åpner seg og klassen til den “kule” jenta kommer ut. Da slipper hun taket.

-“Når du ikke har fått pustet på en stund.. Vel, i takt med kjappe og dype inpust, kommer tårene. Jeg gråt.”

Det var ” Den kule gjengen.” til jenta som nettopp nesten drepte henne som kom ut av klasserommet. Hun ene jenta i gjengen hveste mot Stine at: “Det var vel ikke sååå vondt at du trenger å grine!?”

Stine fikk stotret frem mellom gispene: “Det vet vel ikke du noe om!”

Akkurat da er det ei jente som står opp for Stine. Jenta brøler mot den “kule” gjengen, og spesielt til lederjenta med albuetaket, mens hun gråter. Roper et eller annet med at hun må skjerpe seg. Stine er så glad for at noen faktisk bryr seg så mye om henne at de griner tårer og brøler, at hun ikke husker alt som ble sagt. Men hun husker gutten som etterpå tilbød seg å banke den slemme jenta for henne. Selv om det ikke ble noe juling til hevn, varmet det også. At de så henne. Brydde seg.

-“Det folk som ikke har opplevd mobbing, ikke forstår, er at vi aldri glemmer. At vi bare må lære oss å leve med det. Man bør tilgi, for sin egen del. Jeg har tilgitt, men det er altså for min egen del.”

Tatoverte hjerter. Tatoverte små barnehjerter. Som aldri, aldri glemmer…

Hun forteller om hvordan det er å bli siktet på med sprettert i skoleområdet når det er helg. Om hvordan mamman hennes troppet opp på rektors kontor for å si strengt fra om dette mandagen etter. 

-“Den rektoren… med den bitte lille infoen han hadde, ga han seg ikke før han fant gutten med spretterten. En gutt som tvert etterpå satt på rektor’s kontor og gråt, mens han var tvunget til å si unnskyld til meg..”

En fantastisk mor, en bror som stilte opp, en rektor, og en lærer hun aldri glemmer. Vi kan bare tenke oss hvordan denne historien hadde endt dersom det ikke hadde vært for disse reddende englene. 

Det var populært å lage seg hjemmesider på internett på denne tiden. Stine gjorde det hun også, men våknet em morgen opp med noen knusende beskjeder, midt på den offentlige siden hennes så alle kunne lese: “Du bør henge deg. Hele familien din bør henge seg…!” “Verden hadde vært bedre uten deg!”

Nok en gang tar mor grep. Hun anmelder, men politiet dysser det ned. For mobbingen hadde avtatt litt nå. 

Etter en liten stund var det på’n igjen. Stine har så mye mer å fortelle om, sier hun.

-“Men det er bare småpirk.”

Jeg påpeker at psykisk terror og fysisk tortur slettes ikke kan bagatelliseres ned til “småpirk”, at hun tvert imot er helt rå som overlevde det hele. 

Til slutt maktet ikke Stine å spise. Mat. Hun ble kvalm av mat. Kroppen dirret nervøst, og hun greide ikke annet enn å la være å spise til slutt. Heldigvis hadde hun et par venner i 8.klasse. en venninne sa fra om anorexiaen til Stine’s mamma, og sykdommen ble avverget i tide.

Men de få vennene forsvinner i det Stine begynner i 9.klasse, og en dag brister det altså for den unge tapre jenta. Nå holder hun ikke ut lenger.

Kloremerket og oppskrapet, fikk de ta det herfra. Hun og mamma. Det var 9.klasse, og det var på tide å snu.

På videregående var det en sterkt nedpsyket jente som kjempet seg gjennom dagene. Hun var blid og hyggelig mot medelevene, men på rommet med den fine reolen, fjernsynet, bokhylla og senga, satt hun alene. 

Hun har nok en lærer å berette om. En lærerinne denne gang, som burde hatt en premie for måten hun tok ansvar på.

-“Vi var en familie som aldri hadde spesielt mye penger. Gjennom det det andre skoleåret, altså jeg tok det første året fordelt på to år, så sparte klassen penger i en kasse til klassetur. Lærerinna så meg. Hun skjønte at jeg ikke ville være med på turen fordi jeg ikke hadde lommepenger som alle de andre hadde. Og vet du hva hun gjorde??”

Øynene til Stine glinser i det hun forteller om et av sine største øyeblikk:

-“Den lærerinna.. hun lirket ut et par hundringser av sparekassa, åhå hehe, og så ga hun dem til meg, og sa: “Dette sier vi ikke noe om, hva?”

Vi gråter noen gledestårer sammen, Stine og jeg. Og hun viser meg bilder fra turen hun aldri glemmer. Hun sitter i en eng sammen med to andre jenter. Hun er lykkelig. Smiler blant venner og høye gresstrå under sol og blå himmel. På det neste bildet har alle tre jentene latterkrampe. De gapskratter. Stine forteller hvorfor de ler på bildet.

Det var ekte latter. De lo med ei jente som kom løpende mot dem bak fotografen. Plutselig var hun borte i gresset. Jenta som datt i gresset, lo hun også. De lo alle sammen.

Og vakre fine Stine, satt der i enga sammen med to jenter som likte henne akkurat som hun var.

Stine’s råd er å finne tilgivelse. Man ønsker ikke å bære på bitterhet mot andre, for denne bitterheten er det kun en selv som kjenner.

Ja tenk det,  Stine. At du greier å tilgi. En 23åring med så mange sjelesår, som allerede har lært seg klokheten i det å tilgi. Du velger å være anonym av hensyn til din far og enkelte andre i denne historien. Du kunne stått frem selv, sier du, uten problem. 

Hadde du gjort det, hadde du fått positive tilbakemeldinger og støtteerklæringer.

Jeg ber deg som leser dette, tenke litt over nettopp det. At denne jenta ikke får støttemeldinger på telefon og sosiale medier. Det eneste stedet hun kan se tilbakemeldinger, er på kommentarfeltet under her.

Så legg gjerne igjen en hyggelig kommentar til Stine, for jeg synes dette fantastiske mennesket fortjener all den støtten hun kan få.

Den dag i dag har Stine det mye bedre. Hun, mannen, sønnen, moren og broren med familie har flyttet langt, og Stine har giftet seg med pappan til sitt høyt elskede barn, en gutt på to år. Jeg har møtt gutten, og er imponert over hvor trygg og god han er.

-“Jeg vil nok være en bedre mamma enn min far var pappa. Og streber etter å være en like god mor som min mamma er mamma…”

Lærere. Streb etter å være like gode lærere som han som sa fra så det runget i skolegården, og som hun som lirket ut et par smarte lapper og så verdien i lille Stine heller.

Tusen takk, Stine. Jeg griner for deg. Du er så tøff. Og du er så fantastisk herlig et menneske!

 

 

 

 

 

Heldigvis lurte du meg, lille kose mose 😍😙

 

Slik skulle dette innlegget  e g e n t l i g  starte:
 

“Action for en bipolar alenemamma, hva er det? Jo det skal jeg fortelle dere! Det er når minsten endelig legger seg til for å sove i sin egen seng, uten å peke på mammasenga, legge hodet på skakke og smile sitt søteste, mest bedårende lille bittelillesmil med verdens nydeligste tiny face… ntåååå…”.

Jeg skulle skrive om at NÅ SKJER DET! Skulle skryte av hvordan minstemann sovnet av seg sjøl i går kveld med en gang, i SIN seng, og jaggu ta: at han sovnet der i kveld også. Jeg hadde slengt føttene oppi sofaen, og prøvde å fortrenge savnet etter å holde omkring barnet mitt til han sovnet.. 

Skulle banke i bordet og triumfere med at jeg hadde rett i min teori om at barnet mitt slettes ikke trenger å grine seg i søvn mutters alene der oppe. At det å trygge ham kveld etter kveld, til slutt ville funke. Til slutt ville gjøre at han selv ønsket å sovne alene i den gode seng si.

Ivrig listet jeg meg opp lydløst, for å ta bilde av vidunderet…  …og ble møtt av en stillhet, samt dette synet her. Kremt:

 

 

Der satt han gitt. Og i det han reiste seg opp, strakte armer mot verdens heldigste meg, og sa: “
 

 

…da jublet jeg inni meg! Skulle jeg virkelig få vise den lille krabbaten at jeg bryr meg om ham, enda en kveld? For noe hadde manglet..
 

Jeg sa: “Gla i dæ”

Han sa: “Gagli gæ”

Jeg sa: “Love you”

Han sa: “Glåglu”

 

 

Jeg fikk så mange klemmer; å bli så verdsatt av en sånn liten tassi, åååå jeg kan ikke forklare.

Meeen, serru, jeg fikk rett lell! Han KAN sovne i senga si, pjokken.

Han vet at han må rett oppi senga si hvis han sparker eller slår på sitt ettårsvis. Så da han ble lei av mamman sin i kveld, sparka han til meg i øynene og lo. Jeg aua meg, og la en fornøyd liten gogutt oppi senga si. Og der sovna han sikkert en stund etter jeg gikk ned. Ikke en lyd. 

Han trenger tid alene. Vokser til, og snakker med sitt eget språk. “Ta nå og gå din vei, mamma, jeg sparker deg litt her nå, så jeg får en stund for meg selv!”