Slik skulle dette innlegget  e g e n t l i g  starte:
 

“Action for en bipolar alenemamma, hva er det? Jo det skal jeg fortelle dere! Det er når minsten endelig legger seg til for å sove i sin egen seng, uten å peke på mammasenga, legge hodet på skakke og smile sitt søteste, mest bedårende lille bittelillesmil med verdens nydeligste tiny face… ntåååå…”.

Jeg skulle skrive om at NÅ SKJER DET! Skulle skryte av hvordan minstemann sovnet av seg sjøl i går kveld med en gang, i SIN seng, og jaggu ta: at han sovnet der i kveld også. Jeg hadde slengt føttene oppi sofaen, og prøvde å fortrenge savnet etter å holde omkring barnet mitt til han sovnet.. 

Skulle banke i bordet og triumfere med at jeg hadde rett i min teori om at barnet mitt slettes ikke trenger å grine seg i søvn mutters alene der oppe. At det å trygge ham kveld etter kveld, til slutt ville funke. Til slutt ville gjøre at han selv ønsket å sovne alene i den gode seng si.

Ivrig listet jeg meg opp lydløst, for å ta bilde av vidunderet…  …og ble møtt av en stillhet, samt dette synet her. Kremt:

Der satt han gitt. Og i det han reiste seg opp, strakte armer mot verdens heldigste meg, og sa: “
 

…da jublet jeg inni meg! Skulle jeg virkelig få vise den lille krabbaten at jeg bryr meg om ham, enda en kveld? For noe hadde manglet..
 

Jeg sa: “Gla i dæ”

Han sa: “Gagli gæ”

Jeg sa: “Love you”

Han sa: “Glåglu”

Jeg fikk så mange klemmer; å bli så verdsatt av en sånn liten tassi, åååå jeg kan ikke forklare.

Meeen, serru, jeg fikk rett lell! Han KAN sovne i senga si, pjokken.

Han vet at han må rett oppi senga si hvis han sparker eller slår på sitt ettårsvis. Så da han ble lei av mamman sin i kveld, sparka han til meg i øynene og lo. Jeg aua meg, og la en fornøyd liten gogutt oppi senga si. Og der sovna han sikkert en stund etter jeg gikk ned. Ikke en lyd. 

Han trenger tid alene. Vokser til, og snakker med sitt eget språk. “Ta nå og gå din vei, mamma, jeg sparker deg litt her nå, så jeg får en stund for meg selv!”