En gang glemte jeg bursdagen min. Sent på kvelden den 13.april husket jeg at jaggu ta; jeg skulle fylle 39 år dagen etter. Kakebakinga gikk i vasken det året. Men det var ikke noe jeg brydde meg om. Vi var mange i familien som ubevisst glemte dagen.
Nå er nedtellingen i gang, og jeg føler du er her og passer på litt ekstra nå.
Du som er mitt idol som forelder, du er på den andre siden, og hver eneste dag gjør jeg alt jeg kan for å være like god mamma som du var pappa. Pappan min. Mitt forbilde.
Alltid hadde du et kort og enkelt, godt svar, fylt med kjærlighet. Hvis jeg klaget på en sjalu kjærest, sa du: “Det e vondt å vær sjalu.” Ingenting mer. Du så det fra ca 30 flere vinkler enn andre gjorde. Da jeg fikk en snill alkoholiker på din alder som nabo, ble du en venn for ham som han aldri skulle glemme. “Hansemann” kalte han deg. Da du fikk det 3. slaget 8 år før du døde, fikk han etterhvert et maleri som du hadde malt med din venstre, fungerende hånd. Uten tale. Afasi. Det var hellig for ham, det maleriet malt av Hansemann. Vi sørget for at han fikk møte deg en 17.mai. Han begynte å gråte av glede.
Hvem hadde vel jeg vært uten deg? Du oppdro oss til å være snille, ærlige og forståelsesfulle.
Så døde du, morgenen 14.april 2011. Akkurat da fylte jeg 31 år og falt ned i et sjokk jeg ikke kunne tro på.
Men det var ingenting å være redd for, skulle 10 år senere vise. Du øser gaver over oss. Gaver i familien i form av 4 barn, helbredende kurer mot livstruende sykdom, boliglån, suksessfullt firma for min kjære lillebror, og utallige opplevelser som kom ut av det blå.
Du er fortsatt hos oss. Ja du er det, pappa, jeg vet det. Jeg er ikke lenger lei meg for at det nærmer seg din dødsdag på min bursdag. Du ga meg livet den dagen, da måtte du vel også få lov å reise på den dagen, ikke sant? Hvis vi ser litt humoristisk på det, slik du alltid var så flink til.
Du og jeg på vei i bil mot Sortland for å se farfar en siste gang. Nittitallet. Sorg. Du spurte om jeg trodde på et liv etter døden. Jeg var usikker men ville tro. Da jeg sendte spørsmålet tilbake svarte du: “Tja. Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan etter døden?”
Det gikk ok å si farvel til farfar etter du sa det.
For vi sa jo ikke farvel.
10 år er 10 minutter. Eller 10 sekunder. Men tankene og følelsene dine var klare til å reise videre, og hvem vet? Var det en bursdagsgave? Er døden noe vi skal feire? 10 sekunder, 10 minutter og 10 år senere er jeg klar for å bli med på feiringa di pappa.
For den natta for 7 år siden da du viste meg 6åringen min i en drøm flere måneder før jeg ble gravid, da behøvde jeg et år på å forstå helheten. Du var jo der. Og 6åringen er veldig opptatt av morfaren sin. Han nekter plent på at han aldri rakk å møte deg, selv om han ble født 3 år etter din død.
Ja, jeg vet at du er innom. Jeg tror ikke særlig mye på spøkelser som går igjen år etter år i det samme rommet. Men du er der en plass, og akkurat nå er du innom for å gi oss flere gaver; jeg kan sense det.
Tusen takk, pappa, du er den beste pappan som noensinne har vandret rundt på jordkloden. Du ga oss de beste verdiene og den letteste ryggsekken: Hva kan jeg gjøre for å gjøre andre glad? For det er jo den største gleden; å glede andre.
Ja den vakre ryggsekken jeg fikk av deg.
Som du nå fyller opp med alt som er lett å bære.
Takk.
Jeg er klar for en bursdag i ditt nærvær, og jeg er skikkelig glad i deg 🥰