Har du tenkt over om det du hører harmonerer med sannheten? Er knekk i en skog kan være den bjørnen det høres ut som. Eller det kan være vinden. The wind of lies. Altså: det var bare fjerten til bygdadyret. 

 

Ah, hun burde vite det, hva? Gossip? Hun er jo søstra! Og han der, han vet hva han snakker om, eller hur? Bangshot motherfuckeren er jo selveste naboen.

 

La meg minne deg på et par ting. Ikke alt du hører som knirker i krattet, og som hviskes mistenksomt i ørene dine, er sannheten. 

 

Selv har jeg hatt rykte på meg for å være både rusmisbruker og ustabil psykisk. Sannheten er at jeg hadde en svært uskyldig ungdomstid, og at jeg har vært helt frisk fra bipolar de siste 8 årene. Jeg hadde venner som slet med rus, og bare det å bli sett med dem avgjorde ryktet i bygdadyrenes møteromsdom: “She’s one too!” I noen perioder av mitt liv var jeg syk av bipolar 1, men da var jeg innlagt ved steder der jeg fikk hjelp til å bli frisk.

 

Siden har jeg altså vært frisk i mange år, and the truth is, min livsstil goes like this: Jeg elsker å ta en frisk joggetur med styrketrening og en god varm dusj før frokost. Alkohol rører jeg ikke. Det betyr avholds. Jeg røyker ikke, snuser ikke, og jeg elsker å trene aerobic, zumba, og gå lange turer i skauen med gode venner. Jeg lager middag før jeg henter 4åringen i barnehagen hver dag, og vi er med i miniklubben i Stjørdal kirke. Jeg er sjeldent på party, men når jeg er med så drikker jeg kaffe og danser gjerne. Jeg ler høyest, yeah I go loud and proudpolar.

 

Slengende lepper vil ikke at det skal være slik. De ønsker at jeg skal fortsette å være det lille sorte offerfåret som de så elegant kunne heve seg over. Min livsstil passer ikke overens med hva de nettopp sladret om over en latte uten lattis på en eller annen deppa lokal kafé.

 

Hey! Jeg er ikke henne! Ney, de kjenner meg ikke. Hverken meg eller de jeg omgir meg med. We are on our way, and they just got to leave now.

 

Hun elsker å sitte der og føle seg som en dream queen, mens alle lytter til hvor sårt det har vært for henne å være pårørende til ei med bipolar. Men har hun peiling på forskjellen mellom bipolar 1 og 2? Neu. Nope. Nada. Har hun behov for oppmersomhet etter alle de ensomme årene? Hell yeah. Så intenst behov at hun gjerne lyver for sladdertyver.

 

Han digger å late som han vet. Vet noe interessant dramastæsj om hun derre bipolare f@ckeren. Alle setter ørene sine på trollstilker og lytter. Hører på svada. Wearing prada. Being better. Bedre enn hun derre f@ckeren, hell yeah. Har a klikka nå? Burde klikke snart nå ja, gått snart ti år siden siste actionride! 

 

Så kommer miss Karma ruslende over bygdaåkeren, og endrer kurs med et vindkast hun lager kun ved å slenge på håret. Eller ved å puste liv i sannheten. 

 

Hva er en bygdadyrfjert mot Karma’s pust av balanse?

Try it out, du ha’kke en sjanse 😉

 

 

 

 

-“Dattra mi og kar’n hi knoilla så my at dem hi fått te tre onga! Hæhæhææ!”

 

Knoilla. Knoille. Ikke knoilla. Knoilla for my.

 

Det ordet gjentar seg gjennom hele turen. Knoilla. Til den grad at det blir så sprøtt at jeg ler. Det blir for snodig. Ingen snakker vel sånn om barn og barnebarn, men jo, en relativt brisen gubbe i kollektivtrafikken, does so. Jo altså, nå har prisbelønte #helsesista gått i front for å bruke slike ord for barn og unge, men jeg regner med det er i en annen setting enn dette.

 

Den brisne gamle mannen legger hånda si på låret mitt. Jeg legger den tilbake der den hører hjemme, og gir vennlig beskjed om at han ikke får ta på meg. Det viser seg at han har drukki meg fin.

 

Stakkar. Han er jo bare i et stadium der alkoholen har fratatt vett og humor, og malplassert ham i en slags gammelmodig state of mind in the heat of a public seat. Han er midt i fame og dirty dancing, mens Samanta Fox rocker rundt i minnekortet der oppe.

 

Jeg skjønner at han vil sjokkere meg. Har lest hersketeknikk-boka. Det å sette ut en kvinne ved å si: “Æ haidd ståpikk heile tia, ska æ sei dæ, da kona va ong! Men nu, nu e hu forbainna på mæ.”

 

Jeg ler så jeg nesten revner. Så tar jeg meg sammen og anbefaler ham å ikke drikke mer. Han skvetter til så de hvite, halvlange hårtjufsene fragledanser en stund. 

 

-“Kem, æ det? DRUKKI??”

 

Jeg forteller ham at det både synes og senses med andre sanser. Så forteller jeg ham om hvor lykkelig jeg blir av å være totalavholds. Han må innrømme at han ikke er særlig happy.

 

Dette kunne vært hvem som helst av oss, og det er derfor jeg har sikkerhetsselene på hva angår alkohol. Jeg lever totalavholds, fordi jeg er som mannen i kollektivtrafikken: allergisk mot alkohol. Hans symptomer er dårlig humor, null dømmekraft og respektløshet ovenfor kvinner. Mine symptomer var tristhet og innesluttenhet. 

 

Jeg dømmer ikke folk som drikker alkohol. Men noen av oss er altfor sensitive og får en slags manihumor av alkohylene. Man kan kalle det underholdning for resten av kupéen, 

 

men en gang kjente jeg

 

en som deg.

 

Derfor fikk du en klem

 

da jeg gikk. 

 

Du stinket alkohol

 

men så glad du ble

 

for en respektabel klem.

 

 

 

 

 

Time for a lyric. Mer om denne teksten under den. 

 

Proudpolars made it

 

Oh, did you know

about the teenage snow?

Nowhere to go,

so run, run, run.

There’s no protecting gun,

but a goodfeeling pain

on the runaway train.

 

A bag, four shirts and three jeans.

On faith she trusts and leans.

 

Runaway, runaway,

go girl runaway.

 

She’ll be coming back

right on track.

She’ll grow up

even though you want her to stop.

Time will show.

Time will let you know.

 

She’s a girl on the most fucked up run, 

her life just begun,

and you are the pointing finger.

But she wount linger,

she’ll soon be on the highway

before you can say hey.

 

your boring words goes loud

Are you proud?

But she’s in a hurry hurry, freedom comes now

or does it wait somehow?

 

Put down your hand,

cuz she can, oh yes she can.

So don’t you be surprised.

After all, you gave her a cold shoulder

and now we are older.

The fucked up girl is back as a lady

and you’re not even dancing shady.

 

She lives in colours

while you walk throught grey doors,

never been on a running adventure

that’s for sure.

Fantasy, now what is that?

The grey flower power on your hat?

 

Give it up, cuz she is back so strong,

been gone for too long.

Learned more than your books inside that wall

aint got no reason feelig small.

 

I am her and she was me.

Anyhow I will always be

a bipolar girl gone coolest mom

Making world a better place, durum dum,

Dum durum dum.

oh, oh, I’m so proudpolar

to make it here on earth under that star.

 

We’re the proudpolars

you know, the shining stars.

We’ll be writing books so you can learn

about adventures world is to earn.

We are your school,

you fool.

So put down that psycho finger.

Because means cuz, in the US, she said, and we wount linger, so finger goes down, obey the bipolar crown.

 

We are back, yeah we’re home.

We made it, we built Rome.

Be ready for us 2020

We’re many, yeah we are plenty.

 

Skrevet av Helene Dalland, oktober 2018. 

 

Denne teksten tok meg et par minutter å skrive, og en halvtime å finpusse. Sånn er det å være en skrivenerd; når ordene faller ned i hue, så gjør de det, om du så bare har barna’s tegneblokk og en spritusj i veska. Hey hey, here comes the lyric, NOW! Da er det bare å skrive. 

 

“Proudpolars made it” handler om meg på rømmen som 18åring, en historie du kan lese i linken under her. Videre handler det om fordommer, det latterlige i å bruke bipolar som skjellsord, samt bedrevitende pekefingre. Få ser ut til å vite hva bipolar faktisk er; og for å få dere til å forstå det, må vi forklare det, vi som lever med det. 

 

De siste 10 årene har vært en annen reise for min del. De siste 7 årene et fantastisk eventyr. Bipolar er en kreativ lampe i gave, pakket inn i altfor mye emballasje som du må fjerne før du finner den vakre lampen. Så må du få den til å lyse. Jeg satte i “batteriene” lithium og seroquell, og lampa skinner inni meg hele tiden. 

 

Å være bipolar er å bære på en alfor empatisk og gjennomsiktig sårbarhet. Det er min utfordring; at jeg er for snill, og sliter med å se andre ha det vondt, samme hvor slemme de har vært mot meg. Å være syk av bipolar er meg fjernt. Det er 9 år siden jeg var syk. Siden jeg har bipolar 1 og kan fungere stabilt på rett dose medisiner, har jeg heller ikke humørsvingninger. Rapid cycling hører til bipolar 2, noe som er en helt annen diagnose, og kun i slekt med bipolar 1..

 

Å ha bipolar 1 innebærer å ha hatt innsikt i en annen verden. De kaller det sykdom. Jeg er glad jeg bærer på den bagasjen, for den har helt klart gjort meg både modnere og klokere. 

 

Å bruke ordet bipolar nedlatende ment, er som å kalle noen konge, og mene det negativt. Da har man misforstått bigtime. 

 

Hilsen proudpolar

 

http://forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html

 

 

Du ser dem skinne. De smiler. De ler. De fasadebygger, og du sitter med popcornposen og ser på. Ser på en skjerm. For det er alt du egentlig ser på; en tom og hard skjerm. Ikke et ekte vindu eller virkelig lykke, men en skjerm. 

 

Kanskje trykker det hardt i brystkassa di, og du greier ikke å holde igjen tårene, fordi virkeligheten din er alt annet enn den lykkelige fasaden du ser på noe de kaller ansiktsboka. Det er ikke en digital fotobok med info om hvem som er single lenger, slik Mark Zuckerberg en gang i nattetidens timer bestemte at The facebook skulle være. Facebook, som det endte med å hete, er videoer, reklame, glade sydenbilder, ord, flere ord, sinte ord, glade ord og triste ord. Emojies. Nye ord med andre ord. En ny slags “verden”. 

 

Men du er ikke der.

 

Du er alene her jo. 

 

Mens alle de andre jubler, gråter eller fyrer løs inne på ansiktsboka. 

 

La meg vekke deg. La meg stryke deg forsiktig på det ensomme kinnet ditt, og minne deg på at de alle sammen sitter alene eller foran en skjerm. For hvis flere er tilstede omkring dem, er de ikke selv tilstede der de er. De er på reise alene inne i internett. Helt helt alene og hypnotisert på en moderne måte. Du kan bare reise den reisen for deg selv, mens stemmene rundt deg blir fjerne, og du ser bare den lysende skjermen. 

 

Men de ser så mange ut samlet i en fargerik og glad bukett på facebook, ikke sant? For du ser alle de tusen “vennene dine” sammen på en “vegg”. Del dem opp. De er også der alene. Du er ikke alene om å være alene.

 

Vi skal ta den aller siste reisen alene i øyeblikket, og vi aner ikke om noen tar imot oss når dagen kommer for å møte dødens mysterium, og det ensomme øyeblikket går over i det ukjente. 

 

Vi er litt døde i dét vi glor på en skjerm også. Akkurat da er vi ikke tilstede i nuet. I livet. Akkurat da bruker vi ikke sanser som skapte  åttitallsminnene. For du kommer til å huske da du satt i en båt og dro pilketråden opp og ned til det nappet og fisken sprellet da du dro den opp i båten. Så ble du fjortis og begynte å røyke. Du husker at man bare ikke røyker i den båten, fordi det smaker ubehagelig. Var det saltvannet som gjorde det? Hmmm. Jaja. Du sluttet med nikotinen 12 år etter, og begynte på ny å skape minner med sansene. 

 

Så kom facebook. Så kom alle bildene av alle båtene med alle menneskene i. Uten lukta. Uten følelsen av bølgegyng og sprellende pilketråd i hendene. Vinden i håret. 

 

Luktene og følelsen av vinden i håret og bølgebrus kan du aldri fortelle med et bilde. Men du kan viske ut opplevelsen i minnet ved å ta et bilde og bruke sekundene på å poste det på internett. Vipps, og der gikk du glipp av enda et minne.

 

Du ser plenty bilder av mat på den lille skjermen. Den store skjermen er snart like antikk som hustelefonen, for du har jo en nett liten skjerm i telefonen din. Beklager: banken din, vekkerklokka di, lommelykta di, fotoapparatet ditt, videokameraet ditt  …bare ikke glem å ringe en venn i blant. Før i tiden var det en dings for å ringe med, og kun det. 

 

Ja, det er nesten så du har glemt hva mat dufter, for når du først spiser så bruker du øynene og fingrene til å ta de beste matbildene. Luktene forsvinner inn i et uendelig nett ved navn internett, og det som tilfredsstiller deg er ikke lenger duftene og smakene, men digitale tommeltotter. Måtte facebook aldri snu den tommelen. Liker, liker, liker og atter liker. Det er så forbanna mye vi må fortelle hverandre at vi for pokker LIKER.

 

Er du fortsatt med? Ok. Da så. La oss gjøre det sammen: legge ned denne firkanta tingen og huske å ikke lade den om natta. Logge av og se oss omkring. Vi er egentlig ikke ensomme, vet du, selv om vi er alene iblant. Et forhold til deg selv er det viktigste du kan ha i hele verden.

 

Selv om du kanskje er singel på face, er du i et forhold i virkeligheten. Med sansene dine. Med tankene dine. Følelsene dine.

 

Ei god venninne ringte meg i dag og turde å fortelle at hun gråt. Tenk at hun tok mot til seg og ringte meg? For en tillit. Jeg er fortsatt glad for at hun gjorde det, at hun orket å bryte sine grenser og vise følelser. Hun brukte telefonen til det den en gang ble laget for; å ringe. Hun kunne sjekket facebook for å føle seg enda tristere og kanskje mislykket. I steder turde hun å ringe en venn og dele tårer og ord, slik at jeg fikk lov å være der bittelitt for henne.

 

I det vi logger av internett oftere og oftere framover; la oss vandre tilbake til selve fjæra og sette oss i åttitallsbåten: gynge. Tørre. Ringe. Gråte. Le. Føle. Kjenne på. Ta på. Lukte. Se. Våkne. Våkne. Våkne. 

 

Du stivner til. Jeg stivner til. Og slik står vi i et par sekunder før jeg husker hvem du er og at du jo ikke er farlig. Jeg ler litt inni meg av meg selv. Så liten du er, men nå virker du større. Jeg har aldri sett deg så nærme før, så det er litt uvant. 

 

Men jeg har tid til å bli kjent med deg. Så jeg tar av meg musikken i headsettet og prøver. Med smattelyder og den lyseste stemme jeg kan få til. Lille Even på straks 4 år skal noen timer senere elske å høre om deg ved middagsbordet. 

 

-“Si det igjæn mamma! Ka sa du te ekornet i skogen??”

 

-“Æ sa med lyyyys pipestemme: nemmen heeei lille søte, bor du her du da, smatt smatt. Bottji bottji, nåmeeen så fiiiint er lite ekorn du e!”

 

Det var magisk da du begynte å hoppe mot meg i skogen i dag, med den vakreste bustehale  jeg har sett. Like ever. Du stakk ikke av, men turde å komme enda nærmere. Så stod du der og smattet mens jeg også smattet og tok bilder, og det pep lys stemme i meg. Du smattet enda mer en stund, nikket og tittet, før du hoppet over til den andre siden av stien, rett foran meg. 

 

Jeg tok farvel og spratt videre nedover stien, for du minte meg på noe. Å være litt lett og glad, og aldri så lite uredd og tøff. Selv om jeg er lita, sånn som du. Selv om de ikke ser oss fra flyene som flyr, lander og tar av over byen våres; er vi noen forbanna bad asses tøffinger, du og jeg.

 

Jeg smilte hele veien ned til alt jeg hadde å gjøre i dag, etter minuttene med lille deg. Jeg visste at jeg er ei snill dame, men du bekreftet det så vakkert ved å ikke stikke av, men nærme deg. 

 

Så nå skjer det snart! En dag går Even og jeg stille ned til stien i skogen din og setter oss og venter. Kanskje dukker du opp. Kanskje ikke. Da får vi bare prøve igjen en annen dag. Even er skikkelig gira på å treffe ekornet nedi skauen som likte mamma sin lyse stemme. For ikke å snakke om de fine bildene du lot meg ta. 

 

Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg ble så glad etterpå. Gliste bare jeg tenkte på barna mine og fikk så mange gode idéer. Dere dyr. Dere er like kostbare som oss. Vi er også en art. Men dere som lever i skog og mark, er så mye klokere enn oss når det kommer til instinktet. 

 

Håper vi sees snart igjen, litjen, jeg har noen nøtter liggende. Hadde vært fantastisk å treffe deg igjen. Se så fin du er når du tør å hoppe nedover mot bakken, heller enn å stikke av, slik jeg har sett deg gjøre mange ganger før. Når vi mennesker legger bort stresset og griper øyeblikket, da er vi ganske greie, eller hur?

 

 

Du skal værtfall vite at jeg så deg. Og at jeg ønsker deg mange venner og glade øyne fulle av livsgnist. 

 

 

-“Mamma… kom da! Vi ska jo springomkapp!”

 

Minsten, som jeg bare kan kalle “3åringen min” i 2 uker til (da fyller han 4), drar i jakka mi.

 

Vi står på kunstgressbanen etter sykkeløving og fotball-lek, og jeg hører ham bare der nede i det fjerne. Det har vært en trygg dag for den lille som vanlig. Barnehage. Middag. Ut med små sykler for å øve uten støttehjul borte ved idrettsanlegget. Flere bruker den svære kunstgressbanen, og han har blitt kjent med en annen 3åring. Faktisk går den andre gutten i nabobarnehagen, forteller mammaen hans. Nå skal vi hjem til den trygge stua og spise kveldsmat. Trygt. Det er snille folk omkring minsten min. Ingen er slemme.

 

Nå river han i jakka mi igjen: “Kjem du eller, mamma? Vi ska start ved det hvite her!”

 

Og da hører jeg. Jeg bøyer meg ned til den lille ivrige gogutten min og sier: “Vent litt, vennen. Mamma skal bare ordne opp i noe.”

 

For jeg greier ikke. Klarer ikke å se på den stakkars gutten på ca 10 år som står slukøret på den andre siden av gjerdet som innrammer fotballbanen. Iblant svarer han mutt. Han svarer en hel gjeng med hissige gutter på hans egen alder, som tøffer seg inne på fotballbanen. Jeg har stått en stund og hørt på. 

 

“Det e vårres bane! Du klare ikke engang å kast en ball!” Stemmene er sinte og slemme. Han får ikke leke med dem, dermed basta. De “eier denne banen.”

 

En gammel vrede vrir seg i meg. Sint og fryktløs, men jeg må beherske meg. De er barn, og gutten min er så liten enda. Han kommer til å høre meg han også, må jeg tenke på. Jeg har aldri blitt mobbet selv, men kjenner så mange som har opplevd det. Og jeg glemmer aldri lille Johnnis på den andre siden. Mobbing kan være livsfarlig, samme hvor barn de er. 

 

Jeg går rolig bort til høyre del av banen, mot grendahuset, mens gutten min får leke med en ball imens. Guttegjengen oppløser seg. Jeg spør gutten som holder seg fast til et tre på den andre siden av gjerdet: “E dem snill med dæ?”

 

-“Ja” svarer han, med triste øyne. 

 

Med litt streng stemme spør jeg gutta: “Stemme det? E dåkk SNILL med han?” 

 

-“Ja, seff!” sier noen av de, mens de fortsetter å tøffe seg med fotballen. De rister på barneskolehoder og spytter i bakken, mens de trekker seg tilbake og trikser med ballen. Sammen er de mange og tøffe.

 

Den andre gutten roper på en annen dialekt med skarrende r: “Brrror! Kom la oss drrra til bestemorr!” 

 

Da gikk jeg tilbake de få metrene, og løp om kapp med 3åringen min. 

 

Borte ved syklene spurte jeg gutten, som nå gikk mot storebroren sin, igjen: “Var dem snille med deg egentlig? Jeg kan godt snakke med dem altså.” 

 

To våte øyne så på meg og jeg visste at han ikke ville snakke om det. Jeg hadde hørt nok til å vite at de plaget ham. Det var ikke snilt, det de sa. Kanskje var det så skuffende, vondt og pinlig for ham, at jeg måtte prioritere respekten for freden han søkte ved å dra fra fotballbanen.

 

For noen barn vil bare ha fred. Jeg har lært å ikke blande meg når mobbeofferet synes det er flaut. Da må jeg bare la det være. 

 

For denne gang. Neste gang kan det hende jeg er der alene og jogger. Da har jeg ikke med meg to små ører som hører. Når barnet som blir mobbet har dratt til bestemor med storebror, kan det hende jeg tar meg en prat med guttegjengen. Kanskje vil jeg spille fotball med dem også, og inngå en avtale om at hvis jeg vinner, må de alltid forever ever være supersnille med andre barn. 

 

Ganske god i fotball jeg serru, og har spilt på disse trakter før. Klart jeg vinner: for mobbing er UT!

 

Reklame | Shangri La

 

Denne reklamen har jeg gledet meg til å dele med dere. Men jeg har måttet teste ut produktet skikkelig først. Nå er jeg klar: velkommen til Shangri La!

 

Salvare. Salvie. Urten salvie bærer navnet Salvare, som betyr “å helbrede”.

 

Salvie i seg selv har en betennelsesdempende effekt både på forstyrrelser relatert til mage og tarm og på luftveisinfeksjoner. Derfor blir urten ofte brukt til munnskyll eller gurgling av halsen.

 

Skeptisk? Ja jeg var det, men nå som jeg har testet effekten av denne røkelsen i noen måneder, må jeg innrømme at jeg er overbevist; denne lille røkelsesbunten gjør noe bra med hjemmet mitt. Her er lettere stemning og bedre energi i kjelleren. Der nede turde jeg nesten ikke gå ned alene en periode. Nå gjør det meg ingenting, og jeg ligger der nede og bader i fred og ro mens jeg er helt alene i huset. Jeg føler jeg få være i fred.

 

Egenrens? Jeg anbefaler følgende: Løp deg en real joggetur for å skifte ut oksygen, Drikk masse vann før og etter turen, og der er viktig at du spiser noe med proteiner i før du gjør følgende: Fyll opp badekaret og hell i masse grovt himalayasalt. Så tenner du noen telys slik at du har ditt eget personlige spa på badet. Omring deg med stener og krystaller, før du tenner på salvarebunten og lar den ryke en stund. Den slukner av seg selv på en flat sten. Senk deg ned i varmt saltvann. Be gjerne en bønn til hva enn du tror på. Din egen hjerne kanskje? Bønn funker, du vet det? Du trenger ingen religion eller forklaring, men erfaring. Try it out my dear 😉

 

Husrens? Jeg anbefaler en kombinasjon av syngebolle (nei du skal ikke synge, men klinge den mot en gjenstand), pendel og salvierøkelse. Ryk salvie rundt i alle rom.

 

Du kan også fyre opp en salvierøkelse før og etter du har hatt besøk av negative mennesker som har det med å lire ut av seg sure ord som preger energien din.

 

Jeg har altså kombinert salt og salvie, og oppnådd at en seig stemning i huset har forduftet. Det føles så mye lettere å bruke kjelleren.

 

I butikken Shangri La i Oslo kan du kjøpe en bunt salvie. De har to varianter, men du trenger ikke den største med mindre du bor i et slott. Jeg har renset huset med den minste urtebunten flere ganger, og har mye igjen enda. Kanskje den holder i et halvt år? Jeg kommer iallefall til å bruke salvie flere ganger for å holde tung husenergi borte.

 

Bestill her: http://www.shangri-la.no/shop/

 

 

 

Vi løper i regnet utenfor Kimen kulturhus i Stjørdal. Hvor pokker er taxien? Det er sånn akkurat innafor at Petter Nyquist kommer til å rekke flyet sitt på Værnes flyplass, og som den innpåslitne journaldingsen av en rufseblogger jeg er, har jeg spurt om forbipolene.blogg.no får bli med på denne taxituren.

 

Jeg fikk et raust svar av Petter: “Ja klart det”.

 

Så vi springer mens himmelen gråter på oss. DER er taxien, med verdens hyggeligste Bodøværing til sjåfør. Petter hiver seg inn fra høyre og jeg fra venstre. Jeg vil spørre litt om Svein, nemlig. Svein fra serien Petter uteligger, som rørte hjertet mitt, og minte hele Norge på at; hey, man DELER og man BRYR SEG. Jeg traff både Svein, Kriss og flere av de andre fra serien i Oslo i sommer, og skrev dette

 

http://forbipolene.blogg.no/1532968645_svein_og_kriss_fra_petter_uteligger.html

 

Så jeg skravler i vei om Svein, og Petter forteller det han kan fortelle. Svein er et sted og får hjelp. Jeg skjønner. I morgen skal Petter jobbe i Sarpsborg, så han er lettet over at han rekker flyet. Vi er dønn enige om at enhver by med respekt for seg selv burde ha en kafé som =Oslo, og han snakker om samarbeid han har opprettet andre steder. Byer som har tatt til vett og skapt rom for outsiders. 

 

Vet ikke om du vet det, men jeg var selv en outsider i mange år. Jeg slet aldri med rus, men det holder med psykiatri. Problemet er bare at en outsider aldri kan føle seg helt trygg på at en er innafor. 

 

På bildene over ser dere Stjørdalsnytt sitt gull Marianne F. Johnsen til venstre. Jeg var med henne på foredraget i vakre Kimen kirke, og gjett om denne dama rocker vilt som journalist. Skrev hun en bok, slukte jeg den, for å si det sånn. Akkurat nå lager Marianne nettsak om foredraget, og jeg blogger litt fra min opplevelse av kvelden. Marianne, jeg digger humoren og væremåten din, og har som skribent tusen ting å lære av deg.

 

I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, hvorav årets tema er “VÆR RAUS”, mente Hilde Ryjord, Silje Cathrine Hollås og Linda Hogstad fra Mental helse at ingen er rausere enn nettopp Petter Nyquist. Og raus som han jo faktisk er, sa han ja til å holde foredrag i Kimen kirke.

 

Jeg har personlig aldri opplevd et så gjennomført bra og innholdsrikt, for ikke å glemme rørende, foredrag. Jeg har selv holdt foredrag, og vet hvor nervøs man kan bli i forkant. Men dette kunne man ikke merke på polfareren Petter, som dro oss med i en verden av allmenfag, russetid, Nordpolen, diaré på fjelltopper, Las Vegas og dens underverden, til vi landet i Norge. I Oslo. På Karl Johan. I en ensom verden ved Oslo S. I møte med Svein, Morten, Chris og de andre. 

 

Føttene som gikk forbi. 

 

Serien som ble laget mens føttene trampet hardt forbi. 

 

Asfalten under føttene med skoene som bar på bruddstykker av samtaler Petter kunne høre med hodet vendt ned. Han lærte fort at blikkontakt ikke funket. De ville ikke se.

 

Ville ikke se. Var alt annet enn raus.

 

Og hvem var hun egentlig, hun som kastet kaffe i søpla bak Petter da han satt og tigde penger, men sølte kaffen på ham fordi hun bommet? Hun som ikke sa unnskyld, men snudde seg og gikk. 

 

Hvem er vi?

 

Hvor rause er vi?

 

Man tørker et par tårer og gjør seg sine refleksjoner under foredraget. Til slutt greier jeg bare å tenke at jeg må være raus nok til å skrive boka til Svein. For jeg vet han vil så gjerne få det nedskrevet. Livet sitt. Han sa det i sommer. Vi hadde ikke engang behøvd å gi ut boka. Vi kunne bare snakket og skrevet. Skriving er hva jeg kan bidra med.

 

Jeg har reist med deg nå, Petter. Både i et forrykende bra foredrag og i en kort taxitur. Nå vil jeg reise sammen med deg også, Svein. Please. La meg få høre, la meg få skrive den historien. La oss le så vi triller og gråte så det flommer ned Karl Johan. Gjerne gledestårer.

 

For jeg vet jo at du ikke er i Oslo akkurat nå. 

 

Og det er jeg glad for. 

 

Du er et annet sted, der du finner naturlig rus.

 

For du, Svein, er mannen som først lærte Petter om ekte raushet. Så lærte du hele landet om det å nesten ikke eie nåla i veggen, men likevel gi bort halve veggen til din neste. Nå er nåla borte. La den fare, la den fare. Vi er skikkelig glad i deg, hele landet. Heia deg, der som du er nå.

 

 

Foto: Meglerfru1 ChrisJ. Redigering: forbipolene Helene.

 

Ohf*ck! Nå slår det til igjen: I go polar; talking far! Det er omtrent 2 uker igjen til lille minsten ikke er lille minsten lenger, men store gullgutt på 4 år. Altså: BURSDAG! Og selv om det er 2 uker til enda, har jeg det plutselig supertravelt. Vi snakker tynnullpanikk i juni. Talking vinterdress-snusing i juli. “Nei, vi har ikke på lager engang enda. Kremt!”

 

I løpet av dagen MÅ det nemlig skje: ALLE gavene og ALT av bursdagsdilldall må være handlet inn, helst i går. Tilogmed kakeingredienser (I go Casa Kaos! Hvorfor ikke jukse litt med nesten ferdigkakeposer….)

 

Jeg veit jeg er ei god mamma. I logikken. I hjernen. I følelsene. Jeg veit det. Og jeg veit at veit skrives vet, og ikke veit. Det bare “blei” sånn.

 

Men med min fortid skal det lite til før jeg må ta en prat med meg selv i speilet og minne meg selv på at jeg er ei faderullan duttan god mamma. At ikke alt behøver å være perfekt.

 

Det er da jeg er gone polar for et par sekunder. Og vi snakke langt. Langt ned i polar selvtillit, der må jeg grave gull. Bare proudpolars og outsiders kan forstå denne evige kampen der man opprettholder trua på seg selv. Det er til å le av, for det er ingen vits i å sette seg ned og grine, for det må jobbes hver dag.

 

Noen flekker på bordet. Rusk på gulvet. Å ikke gidde å shine kjøkkenet før kvelden. Klær som ikke er lagt sammen. Det å måtte sette grenser: Nei du får ikke kjærlighet på pinne rett før middag. Men spiser du en del middag, kan den jo være dessert.

Neiiii.

Jo.

Neiii.

Jo sånn er det. 

 

Sånnt er sikkert enkelt for mange foreldre. Et par flekker? So what? Vente med kjøkkenet til i mårra? No deal, it fits in my wheel. Grensesetting? Uten en klem, kjør over!

 

Men jeg er ikke laget sånn. Jeg er til evig tid preget av altfor mye empati og samvittighet. Konsekvent står jeg i både grenser og å pushe meg selv til å la flekker og kjøkken vente. Men det koster så mye mer av en bipolar proudpolar, for kjennetegnet vårt er sårbarhet. Med medisiner er jeg ikke så sårbar, men jeg er altfor samvittighetsfull og snill. Som mamma må jeg leve med det. 

 

 

Det skjedde en gang i tiden at jeg ble virkelig syk. Hvis du googler navnet mitt eller bloggnavnet pluss TV2, finner du et intervju om dette på God morgen Norge. Vi gikk nøye gjennom det intervjuet i forkant, slik at det skulle være “barna mine – vennlig”. For denne mammaen brakk ikke foten, men knakk sammen i følelsene. Slik kan jeg aldri knekke sammen igjen. Jeg lærte for mye på for kort tid. Medisiner og livsstil måtte innvennes og levemåter læres, slik at jeg aldri mer blir syk av bipolar. 

 

Men.

 

Spor.

 

Alt.

 

Setter.

 

Spor.

 

Jeg dealer med dype spor hver dag, og jeg snakker ofte med profesjonelle, for å få tilbakemeldinger som mor. Det er en av grunnene til at jeg elsker denne kommunen (Stjørdal): som bipolar mamma har barna mine en stabil mor med vanntett oppfølging. 

 

Ja. Jeg innrømmer at det er en utfordring hver dag å innse at; jo faktisk, Helene, du gjør det riktige. Du er ei sabla god mor. Og ingen kan rive ned det. 

 

Men selve redselen for å ikke være god nok mamma, må jeg alltid leve med. Det er nok derfor jeg suser rundt og kjøper det aller beste barneutstyret innen klær og sko jeg kan finne. Sikkert derfor jeg er nøye på badedagene, tannpussen, bursdager, det sosiale, leggetider og mat. Middagen er som regel klar til minsten kommer hjem, og jeg får så dårlig samvittighet hvis vi ikke pusler litt puslespill. For han er jo så flink til akkurat det, 3åringen. Danse også. Vi må danse litt. 9åringen elsker også å danse, og vi spiller monopol, også når jeg er sliten.

 

Derfor er det på tide å skjerpe seg! Det er bra nok nå! Jeg må slappe av og ta tid til meg selv også, slik ekspertene råder meg til. Legge meg i badekaret med tente lys og lav musikk også når barna er hjemme, for eksempel; lillegutt er tross alt 4 år om to uker, og vi hører hverandre fra stua ned til kjelleren og badekaret. Lese ei bok til meg selv bare. Se en film og ikke en tegnefilm. Det er på tide å begynne å tenke mer på seg selv. 

 

Helene! La flekker være hva de er: noe som faktisk ikke løper sin vei. Det er mer enn nok plass til ålage mat på kjøkkenet, og klærne springer heller intet sted. Og hvorfor skal du shine huset totally FØR 4åringens barnebursdag med påfølgende fsmiliebursdag dagen etter? Ta det verste etterpå.

 

Selv om du er bipolar, behøver du ikke å bevise noe for noen. Du er bra nok. Bare litt mer pratsom, litt mer sliten (av deg selv), altfor snill og med litt for mange idéer.

 

Som for eksempel idéen om at et par flekker borte på gulvet sier annet om deg som mor enn at barna i huset får mat. Som de søler. Som er normalt.

 

Ha en fin dag. Me too: for jeg skal nemlig storkose meg med hvert sekund av bursdsgsshopping, invitasjoner og baking! For det er jo GØY å være mamma 😉

 

Reklame | Shangri La

 

Alle produktene du ser på disse bildene er å finne i følgende butikk i Oslo, som du finner nederst ved Karl Johan og tiger’n i staden: 

 

 

Helt siden jeg utviklet min stil som ungdom på nittitallet, har jeg følt en dragning mot mye innen denne sjangeren. En stil som er så kreativ og eksotisk i mine øyne, at jeg lar meg begeistre. Butikken Shangri La har alt jeg behøver, fra nydelige og originale klær, til drømmefangere, tarotkort, krystaller og dørforheng…

 

 

 ….for ikke å glemme vakre pendler og coole lommebøker til barna: 

 

 

Gå inn i en annen verden enn denne, og prøv klær de fleste andre ikke har:

 

 

Vel hjemme kan du faktisk føle deg mer avslappet enn du var før du gikk inn i butikken. Har du husket salvien? Jeg har renset huset to ganger med en liten salviebunt i sommer.

 

 

Barna mine elsker når mamma kommer hjem med stener som dette:

 

 

Og mammaen selv elsker det nye dørforhenget (sjekk t-skjorta!) :

 

 

Er du i Oslo? Come on, ta en reise innom Shangri La. Gå dypt inn i butikken og drøm deg bort. Såpene. Oljene. Figurene. Kortene. Klærne..  ååh, hils de fra meg med en klem fra Trøndelag 😉