Du ser dem skinne. De smiler. De ler. De fasadebygger, og du sitter med popcornposen og ser på. Ser på en skjerm. For det er alt du egentlig ser på; en tom og hard skjerm. Ikke et ekte vindu eller virkelig lykke, men en skjerm.
Kanskje trykker det hardt i brystkassa di, og du greier ikke å holde igjen tårene, fordi virkeligheten din er alt annet enn den lykkelige fasaden du ser på noe de kaller ansiktsboka. Det er ikke en digital fotobok med info om hvem som er single lenger, slik Mark Zuckerberg en gang i nattetidens timer bestemte at The facebook skulle være. Facebook, som det endte med å hete, er videoer, reklame, glade sydenbilder, ord, flere ord, sinte ord, glade ord og triste ord. Emojies. Nye ord med andre ord. En ny slags “verden”.
Men du er ikke der.
Du er alene her jo.
Mens alle de andre jubler, gråter eller fyrer løs inne på ansiktsboka.
La meg vekke deg. La meg stryke deg forsiktig på det ensomme kinnet ditt, og minne deg på at de alle sammen sitter alene eller foran en skjerm. For hvis flere er tilstede omkring dem, er de ikke selv tilstede der de er. De er på reise alene inne i internett. Helt helt alene og hypnotisert på en moderne måte. Du kan bare reise den reisen for deg selv, mens stemmene rundt deg blir fjerne, og du ser bare den lysende skjermen.
Men de ser så mange ut samlet i en fargerik og glad bukett på facebook, ikke sant? For du ser alle de tusen “vennene dine” sammen på en “vegg”. Del dem opp. De er også der alene. Du er ikke alene om å være alene.
Vi skal ta den aller siste reisen alene i øyeblikket, og vi aner ikke om noen tar imot oss når dagen kommer for å møte dødens mysterium, og det ensomme øyeblikket går over i det ukjente.
Vi er litt døde i dét vi glor på en skjerm også. Akkurat da er vi ikke tilstede i nuet. I livet. Akkurat da bruker vi ikke sanser som skapte åttitallsminnene. For du kommer til å huske da du satt i en båt og dro pilketråden opp og ned til det nappet og fisken sprellet da du dro den opp i båten. Så ble du fjortis og begynte å røyke. Du husker at man bare ikke røyker i den båten, fordi det smaker ubehagelig. Var det saltvannet som gjorde det? Hmmm. Jaja. Du sluttet med nikotinen 12 år etter, og begynte på ny å skape minner med sansene.
Så kom facebook. Så kom alle bildene av alle båtene med alle menneskene i. Uten lukta. Uten følelsen av bølgegyng og sprellende pilketråd i hendene. Vinden i håret.
Luktene og følelsen av vinden i håret og bølgebrus kan du aldri fortelle med et bilde. Men du kan viske ut opplevelsen i minnet ved å ta et bilde og bruke sekundene på å poste det på internett. Vipps, og der gikk du glipp av enda et minne.
Du ser plenty bilder av mat på den lille skjermen. Den store skjermen er snart like antikk som hustelefonen, for du har jo en nett liten skjerm i telefonen din. Beklager: banken din, vekkerklokka di, lommelykta di, fotoapparatet ditt, videokameraet ditt …bare ikke glem å ringe en venn i blant. Før i tiden var det en dings for å ringe med, og kun det.
Ja, det er nesten så du har glemt hva mat dufter, for når du først spiser så bruker du øynene og fingrene til å ta de beste matbildene. Luktene forsvinner inn i et uendelig nett ved navn internett, og det som tilfredsstiller deg er ikke lenger duftene og smakene, men digitale tommeltotter. Måtte facebook aldri snu den tommelen. Liker, liker, liker og atter liker. Det er så forbanna mye vi må fortelle hverandre at vi for pokker LIKER.
Er du fortsatt med? Ok. Da så. La oss gjøre det sammen: legge ned denne firkanta tingen og huske å ikke lade den om natta. Logge av og se oss omkring. Vi er egentlig ikke ensomme, vet du, selv om vi er alene iblant. Et forhold til deg selv er det viktigste du kan ha i hele verden.
Selv om du kanskje er singel på face, er du i et forhold i virkeligheten. Med sansene dine. Med tankene dine. Følelsene dine.
Ei god venninne ringte meg i dag og turde å fortelle at hun gråt. Tenk at hun tok mot til seg og ringte meg? For en tillit. Jeg er fortsatt glad for at hun gjorde det, at hun orket å bryte sine grenser og vise følelser. Hun brukte telefonen til det den en gang ble laget for; å ringe. Hun kunne sjekket facebook for å føle seg enda tristere og kanskje mislykket. I steder turde hun å ringe en venn og dele tårer og ord, slik at jeg fikk lov å være der bittelitt for henne.
I det vi logger av internett oftere og oftere framover; la oss vandre tilbake til selve fjæra og sette oss i åttitallsbåten: gynge. Tørre. Ringe. Gråte. Le. Føle. Kjenne på. Ta på. Lukte. Se. Våkne. Våkne. Våkne.
