Usanne rykter kan ødelegge liv

 

Jeg tenkte å sende deg ei melding, og kanskje gjør jeg det en dag. Tenkte å takke deg for ryktene du satte ut om meg i denne lille small town, og så hadde jeg planer om å lære deg er par ting, so listen up yo bitch. Jeg er takknemlig for at du har herdet meg med sladret ditt fordi det gjorde meg sterk, men er slettes ikke imponert. Derfor tror jeg du kunne hatt godt av å oppdatere topplokket ditt et par levels, samt å vurdere hvorvidt du ønsker å fortsette din karriere som storøyd bygdadyr, eller om du kanskje heller ville trivdes bedre på et annet plan?

La oss hoppe rett over til poenget. I denne bitte lille byen har du mange ganger sittet på ræva di og snakket om meg som om du kjenner meg. Allerede på midten av 2000 var du godt i gang med dine skumle foredrag om meg. I følge deg var jeg “narkoman på kjøret”.

Aldri i mitt 38 år gamle liv har jeg noensinne kjent en eneste abstinens, og selv om jeg vet du er glad i alkohol, kom jeg selv fram til det faktum at jeg trives best som avholds, for lenge siden. I motsetning til deg ønsker jeg å ha kontroll på meg selv, hva jeg sier og hva jeg gjør.

Da jeg som 20åring flyttet inn i et hus med 4 leiligheter, bodde en spilleavhengig i den ene leiligheten, en heroinist i den andre, og en alkoholiker i den tredje. Det var vel omtrent på den tiden at du sluttet å besøke meg. Når jeg tenker meg om var det vel på den tiden at du brøt all kontakt med meg. Kanskje jeg ikke var bra nok lenger? Jeg var fornøyd, for jeg kom jo aldri til orde uansett, da du var mest fornøyd hvis du fikk sitte og snakke om deg selv i timesvis.

Min kloke pappa var på den tiden både i live, frisk og jobbet som ingeniør. Han lærte meg mye. Alkohol drakk han selv lite av, og da jeg spurte hvorfor, sa han at han ble fysisk syk av alkohol. Noe who does’nt. Men pappa gjorde alle små forandringer som måtte til for å ha det godt med seg selv. Han var et empatisk menneske som ønsket det beste for alle. Hvis jeg klaget over at jeg hadde en sjalu kjæreste, minte han meg på at det jo var vondt å være sjalu.

Og her kommer poenget, du bedrevitende: han lærte meg også å ikke se ned på naboene mine, samme hvilken avhengighet de slet med. Pappa begynte å hjelpe naboen min som var alkoholiker, og før pappa selv ble ufør av et alvorlig slag, vurderte han å søke i kommunen om å få bli støttekontakten til min snille, alkoholiserte nabo. Han var allerede støttekontakten hans på mange måter, og jeg hadde blitt god kompis med en hyggelig mann på noen og femti som drakk rødsprit. Livet handler ikke om å dømme, men å feie for sin egen dør.

Pappa genuint brydde seg om den innerste indre sannheten, ikke om på hvilket sted folk var på i livet. Alle var like verdifulle.

Jeg gjorde som pappa sa, og ga folk hånda mi. Samme hva de puttet i seg og ikke puttet i seg, var de alle velkomne hos meg. Det var ikke et tyngre miljø, men folk som var unge og glad i party. Du så meg sammen med dem i sentrum i small town, og startet dine foredrag. Aldri visste du sannheten om hvordan jeg aldri turde å prøve alt det som vår kommende dronning turde å teste. Jeg hadde opplevd psykose etter å ha prøvd å røyke hasj, og turde rett og slett ikke annet enn å ta godt vare på psyken min. Det lille jeg prøvde var adhd-medisin, noe som rett og slett ga meg nedtur. Derfor holdt jeg meg til øl og vin, til jeg bestemte meg for avholdslivet etter at kompisen til meg og pappa, min tidligere nabo, døde av alkoholisme. Hvis han kunne, kan alle..

Det er nå 12 år siden jeg sluttet å røyke nikotin. Jeg har vært avholds i 2 år nå, fordi jeg et år før det prøvde avholdslivet og var lykkelig fornøyd med det. Jeg rører aldri noe annet, og jeg har aldri vært avhengig av noe som helst. Aldri en eneste abstinens.

Derfor var sjokket stort da jeg skulle jobbe i en barnehage, og de andre ansatte så rart på meg. Særlig ille ble det da de plutselig ikke svarte meg da jeg snakket, heller. Det hele endte i et personalmøte der jeg måtte forsvare ryktene du hadde sendt ut om meg. Var jeg narkoman? Kriminell? Hvorfor hadde jeg skiftet navn?

Jeg valgte å gi meg, og sluttet pgr av mobbing på arbeidsplasse. Da jeg fikk tilbud om jobb i en annen barnehage, nølte jeg. Var jeg bra nok? Men heldigvis jobbet de etter en mye sunnere policy i den andre barnehagen, og jeg fikk meg et løft. Siden har livet gitt meg oppturer, og samtidig er jeg i stand til å takle enhver utfordring.

Nå sitter du der ganske alene, for få mennesker gidder å lytte mer til de dømmende foredragene dine. Flere har oppsøkt meg for å fortelle meg at de beklager for at de trodde på deg. De sier unnskyld for å ha hørt på deg da du fortalte dem at de burde holde seg unna meg fordi jeg var “narkoman på kjøret”.

Takk for alle de du serverte løgner om meg til, for nå er de gode venner av meg. Vi synes selvfølgelig det er skremmende hvordan din fantasi og din trang til å virke spennende ved hjelp av gossip; kunne ta fra oss så mange år i vennskap, men nå skjønner vi værtfall hvor viktig det er å snakke minst mulig med deg når vi ser deg. Kanskje hjelper ikke det, for du finner jo opp rykter uansett. Selv om du nå er ei voksen dame på noen og førti år.

Tusen takk for de falske ryktene du satte ut om meg. Gang på gang har jeg blitt avvist og sett ned på, og folk har brutt kontakt med meg. Du aner ikke hvor ensomt og vondt det var. Mange hilste ikke på meg mellom år 2000 og 2014. Jeg kunne jo være farlig må vite, den snilleste jenta i distriktet her. Alt dette har gjort meg supersterk. Så mens du sitter der med rødvinsglasset ditt og trøster deg meg 10 poser potetgull i det du snakker til veggen, den eneste veggen som ikke vrir seg unna; husk hvor takknemlig jeg er for måten du og den kjeften din har herdet meg på her i denne koslige lille byen.

Jeg mener det. Livet hadde ikke vært så godt nå, hvis jeg ikke hadde hatt kontrasten i form av de årene du fortsatt greide å snu life mot meg. Uten at jeg noensinne ante hvorfor.

Yey for sannheten, og horray for at tiden leger alle sår 😉

 

Skru tiden tilbake

 

Hun puster ut og ser opp mot høyre takhjørne. Undrer på om hun er bra nok. Kommer hun til å være bra nok i morgen? Han yngste forstår det ikke enda, at de mistet det varmeste smilet i januar. Kanskje kommer han til å glemme henne for alltid. Han var ved glemselens grense, så liten på et ungt fang. Og nå er mars her. Snart er det 1.april, og hun skulle ønske alt var en vond drøm. Om kveldene kommer en rar ensomhetsfølelse. Rar, fordi de har så mange venner. Da skjønner hun at det er savn.

Verden har ikke gått under enda, men kommer hun til å greie å styre skuta unna de verste stormene for barna sine? Når tårene triller sier hun til barna at sangen rører henne. I virkeligheten er det sangen hun hørte i filmen hun så på kino sammen med det varme smilet de mistet. Filmen de så før jul. Så kom jula med nyttår på slep. Et vanskelig nytt år.

Hun svømte så fort hun kunne i et hav av tårer. Hutret seg på land og fortrengte og prøvde å ikke tenke.

Men så kom den skumle følelsen i mars. Hvordan kan hun skape ei trygg havn når tårehavet stormer der ute. Hvem er den neste til å drukne? Hvordan skal hun greie å svømme så raskt igjen og igjen, og fortsatt være en stødig mamma? I en verden som lider og samtidig skinner?

Det varme, unge smilet som skulle leve evig. Hvor mye press følte hun egentlig? Jeg glemte at hun var så innmari ung og skjør. Hvilke idealer så hun på internett? Sa vakker og varm hun var, jeg trodde hun så det selv. Og ikke minst trodde jeg at hun visste at hun var smart og oppegående.

Hva er det vi ser når vi ser inn i unge øyne i verden i dag? Hva er det vi hører når en hviskende stemme prøver å rope så vi lytter? Hvem har egentlig sett for mye såkalt perfeksjon, og forlengst gitt opp?

Ikke den du tror, min venn. Ikke den du tror. Det varme smilet er ikke der av ren lykke, men lettelse over å endelig få smile gjennom alle tårene som har plaget henne eller ham de siste ukene. De sosiale ungdommene kan være plaget og ensomme, min venn. Og fortvilet, så fortvilet.

 

Det siste hun behøver er enda et press når det kommer til hvem hun skulle vært.

Det siste han trenger er enda en setning til påminnelse om hvilken utdanning han bør kave seg gjennom.

 

I november satt den yngste gutten min på et ungt fang. I mars begynner jeg å forstå hvorfor det var siste gang hun vistes på bildene. Hverken på julaften eller i romjula er hun med på bildene. Aldri trodde jeg at det skulle kjennes så vondt å se på i ettertid. At bildene ble tatt rett forbi henne. Vakre fine snille kloke jenta.

 

Men hvorfor mistet vi dem, de som reiste tidligere enn oss andre? Var det noe som presset dem det siste stykket, utfor evigheten?

Vi alle har at ansvar for framtida når det kommer til den nye verden kalt internett. Og vi kan mange ganger bli redde som harer av dette ansvaret. Men vi bare må. Vi må vise vei tilbake til den tiden da vi ikke hadde så mye som 1 % av det presset ungdommen nå til dags dealer med. Den gang vi fikk være i fred, og en skjerm var ei kasse kalt fjernsyn. Det moderne type syn på ungdommen var fjernt. Fjernt, og langt unna hverdagen.

Det fantes en verden da vi teltet i skauen, møttes på stranda, tente et bål og var til stede. Samme hvor mange venner en har i dag, kan man bli ensomme av skjermene som står linet opp i veien for kontakt.

Hei. Er du der? Det er bra. Da er det mye vi kan gjøre. Influencere kan endre fokus, og ikke objektivisere deg til en kropp, og alle vi andre kan vise vei tilbake til framtida! Media generelt kan slutte å bruke 20åringene våre til å lage kroppspress-show på TV. Vi kan slutte å følge, og slutte å se på. Komme oss ut og være sammen. Se hverandre inn i øynene og dele varme, ekte smil.

 

Han husker henne. Vi ser på bilder fra november, og lille vennen min husker. Jeg minner ham på at hun er i himmelen og danser med alvene, og inni meg lover jeg meg selv å aldri være den type blogger som legger press på ungdommen i den meningsløse retningen der de føler at de må bli noe annet enn det originale kunstverket det allerede er.

La den spede spiren få stå i fred.

Til pokker med komplekser!

 

Igjen er vi vitner til debatten om skjønnhetspress. Kristin er her for å fortelle dere at Sophie Elise tar feil, og Sophie Elise er her for å både fortelle at hun legger seg flat, og for å samtidig legge ansvaret over på Kristin for sine tårer.

Jeg? Jeg er her for å fortelle DEG hvorfor du skal si: til pokker med alle komlekser! Nuh!

Key la oss begynne. Med 13 år gamle meg i 1993. Til hudlege med kviser og til hell med den nesa. Den måtte altså gjøres noe med i framtida! Speilet var til for å kjefte på, og håret var der for å skjule seg bak. “Serr” var ikke oppfunnet, men seriøst; det var derfor jeg hadde langt hår. For å gjemme meg.

Så hva skjedde? Hvorfor gjemmer jeg meg ikke lenger? Jeg har jo samme nesa, og what so ever kunne jeg ikke gjemt meg bak de wannabe blonde hårtjufsene uansett. Men jeg kunne holdt meg unna folk. Operert meg. Et eller annet, ikke sant?

No way, how to say. It out loud.

Kjære kvinne: Se for deg den uvisse framtida di. Tid. Det handler om at du enda ikke vet hvor lang tid du har her på jorden. Hva vil du bruke den tida til? Fra hvilket perspektiv vil du se deg selv og din verdifulle TIME?

Du står på ei nydelig strand i Thailand og ser utover havet og himmelen. I hånda har du ei flaske brus som du skal nyte, ei bok og et håndkle. Men. Bak deg sitter en gjeng menn med solbriller på. Bak solbrillene vet du at de har øyne som mest sannsynlig ser deg. Og der står du og lever livet ditt, mens du bruker luktesansen din, synet ditt og ørene dine. Drikker en sup brus og kjenner det bobler i munnen før du svelger, og det kribler i halsen. Under de sensitive føttene dine kjenner du den varme sanden krype opp mellom tærne. Du ser fugler og du hører bølgene synge.

Cellulitene på hengeræva di vises bak der, og du vet det. Ryggen din har levd et svangerskapspreget liv, og er ikke akkurat stram og muskuløs. Håret lengter etter en frisør, og er langt fra perfekt. Snur du deg nå vil gjengen bak deg kunne skimte en liten profilmage.

Du ler for deg selv og gir totalt blaffen. Til pokker med komplekser! For: Du er IKKE SÅ SERVICEINNSTILT at du bruker måneder av livet ditt på en rumpeoperasjon, fjerning av celluliter og månedlige penger på frisør, bare for at gjengen på stranda bak deg skal få ha en strøken bakende å glo på. Ei sprettræv med en hårmanke bølgende som en slags innbydende gardin over mesterverket, så man nesten kunne glemme hva den rumpa er i stand til å bråke med på do.

Nei, den gjengen på stranda, de kan se på havet eller hverandre heller, ikke sant. Du hadde dessuten ikke vært i Thailand i det hele tatt, dersom du skulle brukt money på operasjoner og frisør.

Komplekser altså? Heres what to do: Start med affirmasjoner. Still deg foran speilet i noen minutter hver kveld, og smil til deg selv. Så forteller du deg selv følgende høyt (dette er hva affirmasjoner er):

– Jeg elsker meg selv nå, akkurat som jeg er nå.

– Jeg føler meg nå helt trygg, og jeg er nå frisk psykisk og frisk fysisk.

– Jeg er nå vakker akkurat som jeg er nå. Jeg er nå sunn og sprek.

 

Finn opp alle de affirmasjonene du vil, så lenge de bygger opp psyken din. Du kan oppnå det meste; selv presterte jeg toppkarakterer i matematikk, gymnastikk og naturfag ved hjelp av skriftlige og muntlige affirmasjoner. Hva angår komplekser: Daglige affirmasjoner vil endre livet ditt på et helt annet plan enn noen skjønnhetsoperasjon kan.

 

Det var ikke slik at jeg forandret utseendet drastisk, eller noe slikt, i løpet av de 14 årene etter jeg begynte med affirmasjoner og generell åpen selvutvikling. Nesa var den samme og huden er fortsatt min. Jeg er slettes ikke strøken og plettfri. Men jeg gir totalt blaffen i den kind off service som handler om å for enhver pris søke perfeksjon for å være synsvennlig for fremmede folk på ei eller annen strand i et fremmed land. Eller i butikken her hjemme, på fest eller kaffebesøk. Det å strekke meg til ei sminkestund på badet slik at jeg føler meg fresh, holder. Det skjer ikke at jeg som snart trer inn i 40årene, gidder å trekke i alderstløylene. Jeg røyker ikke, drikker ikke alkohol og lever så sunnt som mulig. Det får virkelig holde.

Kjære kjære ungdommen. Du er ikke her for å tilfredsstille andre eller søke aksept i andres syn på hva som er pent og hva som er stygt. Kjøp deg ei rosa jakke og du kan banne på at 50 % av verdens befolkning mener den er stygg. De resterende 50 % vil komme til å digge den jakka. Hvorfor ikke bare være deg selv, når du uansett aldri kan tilfredsstille alle her? Du er her for å leve livet, hvert eneste minutt av de 5? 20? 40? 60? 80? årene du har igjen. Bruk ikke et helt halvt år på å lege ræva di etter en serviceinnstilt butoperation. Hva om du får kun 8 måneder til nå? Skal du bruke 6 av dem på bullshit service Thailandstrand?

Du har ikke tid til komplekser. Innse det. Du har kun tilmålt tid, og du bør virkelig snarest mulig lære deg å gi blaffen i hva noen mener er skjønnhet og hva andre mener er selve udyret.

Du kjenner ikke gjengen bak deg på stranda. Ikke de i båten foran deg heller. Hva har det å si hva de synes om utseendet ditt? Vil du i det hele tatt kjenne dem dersom de dømmer deg for linjer, type hud, hår og hva som henger eller ikke spretter? Sprettræv eller hengerumpe, hår eller ikke hår, booby boobs eller hengelefser: du er den du er og det er personligheten din du kan nå lengst med. Det er den du kan vanne til den vokser ut i full blomst. Glitteret i øynene dine eller kroppsspråket ditt. Lyden av latteren din. Mange mennesker husker jeg ikke hvordan så ut, men jeg husker lukten av musk og vanilje, en trillende latter, et smil som surret seg rundt hele hodet flere ganger og endte i glitrende øyne og armer som holdt omkring meg. Jeg husker alle humoristene som fikk meg til å le og slappe av. Husker dem jeg fikk så lyst til at alle de andre vennene mine skulle treffe. Og det var aldri pgr av hvordan de så ut. Jeg husker alle disse personlighetene som vakre fordi de var snille, morsomme, coole, tøffe, kreative, musikalske, kunstneriske og god damned awesome.

Vær deg selv, vær så snill. Nå bestemmer du deg, ikke sant? For at til pokker med komplekser; du har den vakreste personligheten en kan tenke seg, og du kler enhver sandstrand fordi du kan smile som sola over deg, og få folk til å le på seg latterkrampe. Og det er blant annet hva du vil bli husket for.

Live your life, don’t spend your time under a knife 🌞

 

Bildet over er fotografert av Christina Johansen, Meglerfru1.

Når lykke er problemet

 

For mye lykke. Kan du tenke deg at noen har det problemet, eller at det er et “problem” i det hele tatt?

Se for deg at du mister noen du er glad i, og sorgen overmanner deg. Du orker ikke å leve 100% i disse ukene, ja du nesten døde litt du også. Ingenting frister. Samtidig vet du at du hele tiden driver og dealer med en diagnose du må jobbe med. En gang i tiden het den “Manisk depressiv” og ingen ville ta på den. Nå heter den “Bipolar 1” og er elsket og hatet. Noen ser på den som et kreativt boost, mens andre er preget av fordommer som ikke har rot i virkeligheten. Den er en alvorlig lidelse, og mange som lever med den sliter voldsomt.

Anyway. Du vet at “what goes up must come down”, men hold it a sec: bare vent til det hele braker løs og spretter opp igjen. Du kjenner denne diagnosen, etter nesten 40 år som deg, minus 17 år som frisk. Frisk og frisk fru karse, det var vel tegn der allerede på ungdomsskolen. Men nå, nå kjenner du hver krik og hver krok av bipolar, derfor gjelder jogging, avholdenhet, søvn, stemningstabiliserende og antipsykotikum; yeah you know the rules.

Likevel skinner følelsene gjennom, og du tenker på det midt i svarte sorgen: at du kommer snart til å sprette opp som en vogn i en berg og dalbane. Bare at du må holde deg fast i det du når toppen, og det er litt av en jobb. Medisiner er ei sikkerhetssele, men hva hjelper ei sele når vogna ikke sitter fast i sporet? Behagelig kommer det til å bli, når du får til å smile og le igjen, men du vet at det kommer til å brenne hett under rumpa di etter noen behagelige dager. Energy, too much energy my dear.

Du lider ikke av svingninger, for du har vært stabil på medisiner, kosthold, søvn, regulering og avholdenhet fra alkohol, i mange år. Men livet serverer sorg og motgang, og det er da bipolar setter inn med opptur.

Ja, du vet det så godt: for å holde deg fast må du skjerme deg. Tiltakene kommer til å være det motsatte av de du tyr til ved sorg, og du vil komme til å måtte passe på i det lykkefølelsen kommer brakende i takt med pratsomheten. Lysten til å leve mer enn et liv på samme tid, fargespraket og himmelbraket. Nattetiltak som å passe på å sove, ja tvinge deg selv fast i senga. Spise noe. Gå på do. Skrive noe ned. Men gå tilbake til senga med en gang, noe så kjedelig; du vil jo egentlig bare partyrocke og leve ut kreative idéer. Istedet må du ligge der i dine visuelle og usynlige belter, og ikke dra ut for å møte noen, slik du helst vil. For du vil helst treffe hele verden. Ikke sove. Men du skal sove. Må sove. Det er avgjørende for hele din eksistens at du velger å manipulere deg selv til å sovne.

Det kribler intenst i hele kroppen dagen etter også, selv om du har sovet. Du er en høytspentledning. You know, når du ser norsk komi, og det er så bra laget, at du blir pinlig berørt. Et slags forelskastress, bare at du blir forelska i 6 stk på en gang. Du er nervøs og glad på en gang. Kjapt klapt, du henger ikke med på alle tankene, for nå dundrer de ivei oppe i et hode som aldri slapper av. Du har bipolar, så varsellampa lyser og alarmen uler: “pass på!” Du er ikke bare vanlig glad og lykkelig; du har lykkesmerter.

Det er nemlig alle typer følelser som i realiteten er problemet innen bipolar, ikke bare triste fæle moods. Du må takle både de sidene som heller mot mani, og de sidene som snur seg mot depresjon.

Når lykke blir så intenst og voldsomt at du dirrer hele tiden, og du kjenner igjen tegn som minner om neste steg: hypomani. Da vet du at du både må bremse og holde deg fast, for hvis du tipper over til hypomani, er veien videre “mani” i takt med søvnløshet, noe som leder til psykose.

Du sitter der alene i stua som en dirrende hudløs kjøttklump, med 20 ideer pågående i hodet på samme tid, til enhver tid. Ja visst pokker skulle du startet prosjekt ditt, og utført i livet tanken på datt, og du skulle ringt den og den og den og den og den og den. But do not. Sit still.

Yeah, du må sitte stille og kjenne på lykkesmerten. Du må tvinge deg selv til å puste, og kun få ting er lov: Jogge, dusje, spise, sove. Musikk med tøffe rytmer er lykketrigger, så du kjører på med triste låter som heller trigger tårer. For under bergturen i dalbanen ligger sorgen og har sovnet. Men du kjenner snorkelyden i marg og bein, selv om diagnosen din har tatt over med en bratt opptur.

Nettopp ja, sånn er det når du må bruke bipolare overkrefter på å dempe joyride.

Jeg var der nylig, høyt oppe på banen, men greide å holde meg fast. Det er alvorlig viktig å vite hva man gjør for å bevare vettet når huden er skrellet av på denne måten. Å følge alle de crazy idéene uten å skjerme seg selv for inntrykk, er som å fyre opp 20 raketter hvert sekund, metaforisk sett. Born to be wild, men må sitte i ro. Å gjøre alt man vil der og da vil bli katastrofalt, siden det er det fødte kaos.

95% av alt jeg fikk lyst til å skrive, skrev jeg på papir med penn. Skjerming gjelder også offentlig eksponering, og samme hvor gode dikt og tekster jeg mente at jeg skrev, lot jeg dem være private. I dette urostadiet før man enten lar det hele poppe over i hypomani eller holder seg frisk med tiltak, overvurderer man seg selv, og i ettertid vil det vise seg at kanskje bare 2 av 10 tekster var noe å samle på.

Jeg vil ikke sprette ut av sporet mitt, hverken i daler eller på berg. Å falle av innebærer mangel på kontroll, og som mamma må jeg ha kontroll på min psykiske helse.

Jeg kan dessuten stole på at hvis jeg holder meg frisk, får jeg en jevn strøm av lun lykke over meg stort sett hver dag.

Så jeg pustet meg alene gjennom dager med intens dirrende lykke, og kjente på smerten det er å ikke brøle ut i verden som ei auforisk ape når du holder på å sprekke.

Istedet gjemte jeg meg. Det er sikkerhetsplanen mellom meg og psykiatrien; slik holder jeg meg stabil: med min egen tiltaksplan. Jeg spurte, søkte, erfarte og lærte. Det handler om å respektere kreftene i en diagnose for hva det faktisk er, og motstå fristelser som bare vil skape kaos og sykdom.

 

Når problemet er lykke, kan det være litt av en jobb å holde i tøylene. Du har slettes ikke lyst til å si ptrr, nei du har lyst til å gønne på og ri våken inn i solnedgangen.

Klokka to på natta ligger du der sliten av 130 selvlysende idéer, og irriterer deg. Banner stille over søvnmanglende sovetrang, og prøver så hardt at du til slutt sovner, mens du ber til en eventuell Gud. Og Jesus. Og den hellige ånd. Og alle du kjenner i himmelen. Og for sikkerhets skyld; Buddha også, mens du er i gang. Til slutt trygler og ber du deg selv om å please holde kjeft der oppe i maurtuetankehue. Neste dag klapper du deg selv på venstre skulder: you did it: DU SOVNA til slutt!

Nei, ytterpunktene av tristhet er ikke bra. Da blir det smerte. Men har du tenkt på det ironiske i at noen dealer med altfor lykkelige krefter innimellom, holding their horses? Ja det er lov å le. Jeg flirer selv jeg. Masse. Man kan vel blande alvor og humor i ei fin selvironisk gryte?

Mange bipolare er uerfarne; slik jeg var da jeg var ung. Da er det fortsatt ingen lærdom som stanser en.  Jeg kjenner folk som har blitt tvangsinnlagt i utlandet, og selv om vi ler så vi rister av det når vi snakker detaljer oss i mellom, dypere enn Nina i bladet “Starlet” på 90tallet, blir vi klokere og klokere. Jeg klarte det igjen, og har greid det i snart 9 år. Men i kveld sitter jeg fortsatt alene, med vilje. Prøver å ikke være for sosial, men sette det inn i ei ramme. For meg handler de fleste dagene om gode venner og familie, så noen timer søker jeg stillhet og ensomhet hvis det brenner i tivolisporet. Jogging og meditasjon. En rolig kveld, og ikke ringe noen. Stanse alle endorfiner fra å svømme bablende ivei.

Naturlig er jeg på vei tilbake til å tåle å skrive litt på blogg. I en slik grensesettende tilstand med lykkehopp som jeg nettopp holdt i tøylene, ville ethvert tema sprike ut i 30 andre temaer, så jeg brukte kreftene på å samle meg. Nå er jeg ganske sliten, og messer med kortidshukommelse. Det er helt ok, og ikke det verste jeg har opplevd. Jeg takler å bomme på datoer og busstider, vel vitende om type tilstand jeg nok en gang har unngått.

Lykke, o naturlige, lune lykke; welcome to stay🌳🌸🌳

Derfor er du bra nok

 

Det finnes bare en av deg. Alle andre er opptatte; ja alle tog har kjørt, så du kan bare være deg selv. Lage ditt eget tog. Et fargerikt et? I din stil? Du kan like gjerne kjøre på, akkurat som du er.

Come as you are. Dust of a star.

Noen mennesker vil prøve å knekke deg, andre vil løfte deg. Tilgi de som prøver så knekkende hardt, og takk av hele ditt hjerte de som løfter deg over bergsprekkene.

Ærlighet vil bringe deg flaks, og åpenhet vil bringe deg hell. Jeg er ingen ekspert, men jeg kan skrive ut fra erfaring.

Jeg har klart det. Vi er framme, og toget jeg laget for 7 år siden, named “paying my does”, har stanset ved sentrum av byen. Jeg fikk fikset alt hva angår økonomi, og så dundret hammeren i bordet: et lån til å kjøpe drømmeboligen for barna og meg.

Jeg fikk det litt travelt til slutt, fordi boligjakten endte med å prøve og rømme fra minner jeg ikke kunne rømme fra, så jeg valgte å møte disse minnene fra der hun hadde sittet i sofaen til der hun hadde sovet. For ikke å snakke om badekaret der hun hadde badet. Jeg bare greide å dusje i det badekaret etterpå, men tok med meg både sofaen og badekaret.

Da jeg var alene i huset på toppen, gråt jeg til musikk, hylte og slo på sofaen, skrev tekster, jogget, og innimellom sprayet jeg møbler og ting ute, med lakk. Farger. Måtte ha farger. Så, etter 2 måneder i sørpesorg, dro jeg ut og danset i timesvis med venner. Dagen etter var jeg klar til siste pakkeinnspurt.

Så flyttet vi ned til byen og startet på nytt. Familie og venner stilte opp, og jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Ordet takknemlighet blekner. Snakk om å bidra! Og tenk at de syntes vi fortjente det. For oppi det hele var jeg bra nok. Jeg greide det! For ungene mine, elsklingene i hjertet mitt. De fortjener et trygt hjem ved sentrum av byen, her vi kan rusle til både venner, skole, barnehage, store lekeparker, butikker, tog, fly, strender og kino.

You can do it too, ikke sant. Hva enn du ønsker å oppnå, eller hvilke hindringer livet gir deg som utfordringer; du er bra nok, og du var god nok til å bringe fram gledestårer i mammafjestet da du ble født. Livet kunne siden bli knalltøft, tro meg jeg vet det. Så still deg på bakken og kjenn at du har bakkekontakt. Se i speilet og fortell deg selv at du er på vei dit du skal. “Du er framme nå”, si det til deg selv. Plutselig en dag har du manifestert det, og så er du der. Slutt å fortelle huet ditt at du “snart” er framme, for hjernen din trenger forløsende nåtid å forholde seg til.

Jeg sa det i flere år. At jeg “nå bor i et hjem jeg eier, sammen med barna mine.” Nå er vi altså her, framme hjemme. Det er tåkete, og vanskelig å akseptere at det er minner vi har med oss i bagasjen, og ikke englene våre. Å tenke at de er usynlige nå, og prøve å legge planer uten dem.

Men vi er bra nok, vi får det til. Og det gjør du også. Kanskje må du også bruke 7 år på å nå målet ditt, men jeg lover deg at det er verdt det. Bare det å være på vei vil vise deg lys. Ikke gi opp! Klamre deg fast med nebb og klør, og vit at du trenger å ha herdet deg selv straks den store finalen inntrer. Enkelt er det ikke, og hvis så var, ville vi ikke lært noe på veien. Du vil miste noen på denne veien, noe dør mens andre svikter deg.

“Learn to say goodbye” (Madonna) Ta farvel, og lær deg å sørge. Hyl, rop, slå på puter og gråt til musikk. Skriv. Så skrur du av kranen til tanken må tømmes igjen neste gang.

Fordi du er bra nok, og fordi du kan lære deg alt du behøver å lære for å leve ditt liv. God nok, bra nok, mer enn power god nok!