Når lykke er problemet

 

For mye lykke. Kan du tenke deg at noen har det problemet, eller at det er et “problem” i det hele tatt?

Se for deg at du mister noen du er glad i, og sorgen overmanner deg. Du orker ikke å leve 100% i disse ukene, ja du nesten døde litt du også. Ingenting frister. Samtidig vet du at du hele tiden driver og dealer med en diagnose du må jobbe med. En gang i tiden het den “Manisk depressiv” og ingen ville ta på den. Nå heter den “Bipolar 1” og er elsket og hatet. Noen ser på den som et kreativt boost, mens andre er preget av fordommer som ikke har rot i virkeligheten. Den er en alvorlig lidelse, og mange som lever med den sliter voldsomt.

Anyway. Du vet at “what goes up must come down”, men hold it a sec: bare vent til det hele braker løs og spretter opp igjen. Du kjenner denne diagnosen, etter nesten 40 år som deg, minus 17 år som frisk. Frisk og frisk fru karse, det var vel tegn der allerede på ungdomsskolen. Men nå, nå kjenner du hver krik og hver krok av bipolar, derfor gjelder jogging, avholdenhet, søvn, stemningstabiliserende og antipsykotikum; yeah you know the rules.

Likevel skinner følelsene gjennom, og du tenker på det midt i svarte sorgen: at du kommer snart til å sprette opp som en vogn i en berg og dalbane. Bare at du må holde deg fast i det du når toppen, og det er litt av en jobb. Medisiner er ei sikkerhetssele, men hva hjelper ei sele når vogna ikke sitter fast i sporet? Behagelig kommer det til å bli, når du får til å smile og le igjen, men du vet at det kommer til å brenne hett under rumpa di etter noen behagelige dager. Energy, too much energy my dear.

Du lider ikke av svingninger, for du har vært stabil på medisiner, kosthold, søvn, regulering og avholdenhet fra alkohol, i mange år. Men livet serverer sorg og motgang, og det er da bipolar setter inn med opptur.

Ja, du vet det så godt: for å holde deg fast må du skjerme deg. Tiltakene kommer til å være det motsatte av de du tyr til ved sorg, og du vil komme til å måtte passe på i det lykkefølelsen kommer brakende i takt med pratsomheten. Lysten til å leve mer enn et liv på samme tid, fargespraket og himmelbraket. Nattetiltak som å passe på å sove, ja tvinge deg selv fast i senga. Spise noe. Gå på do. Skrive noe ned. Men gå tilbake til senga med en gang, noe så kjedelig; du vil jo egentlig bare partyrocke og leve ut kreative idéer. Istedet må du ligge der i dine visuelle og usynlige belter, og ikke dra ut for å møte noen, slik du helst vil. For du vil helst treffe hele verden. Ikke sove. Men du skal sove. Må sove. Det er avgjørende for hele din eksistens at du velger å manipulere deg selv til å sovne.

Det kribler intenst i hele kroppen dagen etter også, selv om du har sovet. Du er en høytspentledning. You know, når du ser norsk komi, og det er så bra laget, at du blir pinlig berørt. Et slags forelskastress, bare at du blir forelska i 6 stk på en gang. Du er nervøs og glad på en gang. Kjapt klapt, du henger ikke med på alle tankene, for nå dundrer de ivei oppe i et hode som aldri slapper av. Du har bipolar, så varsellampa lyser og alarmen uler: “pass på!” Du er ikke bare vanlig glad og lykkelig; du har lykkesmerter.

Det er nemlig alle typer følelser som i realiteten er problemet innen bipolar, ikke bare triste fæle moods. Du må takle både de sidene som heller mot mani, og de sidene som snur seg mot depresjon.

Når lykke blir så intenst og voldsomt at du dirrer hele tiden, og du kjenner igjen tegn som minner om neste steg: hypomani. Da vet du at du både må bremse og holde deg fast, for hvis du tipper over til hypomani, er veien videre “mani” i takt med søvnløshet, noe som leder til psykose.

Du sitter der alene i stua som en dirrende hudløs kjøttklump, med 20 ideer pågående i hodet på samme tid, til enhver tid. Ja visst pokker skulle du startet prosjekt ditt, og utført i livet tanken på datt, og du skulle ringt den og den og den og den og den og den. But do not. Sit still.

Yeah, du må sitte stille og kjenne på lykkesmerten. Du må tvinge deg selv til å puste, og kun få ting er lov: Jogge, dusje, spise, sove. Musikk med tøffe rytmer er lykketrigger, så du kjører på med triste låter som heller trigger tårer. For under bergturen i dalbanen ligger sorgen og har sovnet. Men du kjenner snorkelyden i marg og bein, selv om diagnosen din har tatt over med en bratt opptur.

Nettopp ja, sånn er det når du må bruke bipolare overkrefter på å dempe joyride.

Jeg var der nylig, høyt oppe på banen, men greide å holde meg fast. Det er alvorlig viktig å vite hva man gjør for å bevare vettet når huden er skrellet av på denne måten. Å følge alle de crazy idéene uten å skjerme seg selv for inntrykk, er som å fyre opp 20 raketter hvert sekund, metaforisk sett. Born to be wild, men må sitte i ro. Å gjøre alt man vil der og da vil bli katastrofalt, siden det er det fødte kaos.

95% av alt jeg fikk lyst til å skrive, skrev jeg på papir med penn. Skjerming gjelder også offentlig eksponering, og samme hvor gode dikt og tekster jeg mente at jeg skrev, lot jeg dem være private. I dette urostadiet før man enten lar det hele poppe over i hypomani eller holder seg frisk med tiltak, overvurderer man seg selv, og i ettertid vil det vise seg at kanskje bare 2 av 10 tekster var noe å samle på.

Jeg vil ikke sprette ut av sporet mitt, hverken i daler eller på berg. Å falle av innebærer mangel på kontroll, og som mamma må jeg ha kontroll på min psykiske helse.

Jeg kan dessuten stole på at hvis jeg holder meg frisk, får jeg en jevn strøm av lun lykke over meg stort sett hver dag.

Så jeg pustet meg alene gjennom dager med intens dirrende lykke, og kjente på smerten det er å ikke brøle ut i verden som ei auforisk ape når du holder på å sprekke.

Istedet gjemte jeg meg. Det er sikkerhetsplanen mellom meg og psykiatrien; slik holder jeg meg stabil: med min egen tiltaksplan. Jeg spurte, søkte, erfarte og lærte. Det handler om å respektere kreftene i en diagnose for hva det faktisk er, og motstå fristelser som bare vil skape kaos og sykdom.

 

Når problemet er lykke, kan det være litt av en jobb å holde i tøylene. Du har slettes ikke lyst til å si ptrr, nei du har lyst til å gønne på og ri våken inn i solnedgangen.

Klokka to på natta ligger du der sliten av 130 selvlysende idéer, og irriterer deg. Banner stille over søvnmanglende sovetrang, og prøver så hardt at du til slutt sovner, mens du ber til en eventuell Gud. Og Jesus. Og den hellige ånd. Og alle du kjenner i himmelen. Og for sikkerhets skyld; Buddha også, mens du er i gang. Til slutt trygler og ber du deg selv om å please holde kjeft der oppe i maurtuetankehue. Neste dag klapper du deg selv på venstre skulder: you did it: DU SOVNA til slutt!

Nei, ytterpunktene av tristhet er ikke bra. Da blir det smerte. Men har du tenkt på det ironiske i at noen dealer med altfor lykkelige krefter innimellom, holding their horses? Ja det er lov å le. Jeg flirer selv jeg. Masse. Man kan vel blande alvor og humor i ei fin selvironisk gryte?

Mange bipolare er uerfarne; slik jeg var da jeg var ung. Da er det fortsatt ingen lærdom som stanser en.  Jeg kjenner folk som har blitt tvangsinnlagt i utlandet, og selv om vi ler så vi rister av det når vi snakker detaljer oss i mellom, dypere enn Nina i bladet “Starlet” på 90tallet, blir vi klokere og klokere. Jeg klarte det igjen, og har greid det i snart 9 år. Men i kveld sitter jeg fortsatt alene, med vilje. Prøver å ikke være for sosial, men sette det inn i ei ramme. For meg handler de fleste dagene om gode venner og familie, så noen timer søker jeg stillhet og ensomhet hvis det brenner i tivolisporet. Jogging og meditasjon. En rolig kveld, og ikke ringe noen. Stanse alle endorfiner fra å svømme bablende ivei.

Naturlig er jeg på vei tilbake til å tåle å skrive litt på blogg. I en slik grensesettende tilstand med lykkehopp som jeg nettopp holdt i tøylene, ville ethvert tema sprike ut i 30 andre temaer, så jeg brukte kreftene på å samle meg. Nå er jeg ganske sliten, og messer med kortidshukommelse. Det er helt ok, og ikke det verste jeg har opplevd. Jeg takler å bomme på datoer og busstider, vel vitende om type tilstand jeg nok en gang har unngått.

Lykke, o naturlige, lune lykke; welcome to stay🌳🌸🌳

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg