Yeah, I am breathing, helt til neste gjennomførte innpust.
Det er deg og meg, ikke sant.
Du er den foreldren som føler deg minst alene. Du er rett og slett helt oversosial in the real life; men du kalles “alenemamma” eller “alenepappa”.
Det ligger i ordet “alene”.
All alone, “stakkar”.
Nå kan jeg bare snakke for meg selv. Ikke alle alenforeldre er like heldige som meg. Anyway: Det er slettes intet faktum at vi aleneforeldre er “alene”.
Vi bare bærer alle bursdagene, jula, påska og sommerferien (glemte jeg noe nå? Andre sine birthdays?) på to skuldre mens vi prøver å puste samtidig. So give us a break.
“Pust dypt nå” sier du, med engler i blikket. Vi bare ser på deg med empati og takknemlighet, later som vi puster, og så snur vi oss for å prøve å værtfall gjespe inn litt oksygen
Sorry, men ah, hadde du bare visst hvor mange lange firkant-pusteteknikker som skulle til når du er alene om alt ansvaret “to run this home”, der tørketrommelen er langt fra samarbeidsvillig sent på kvelden, og 3 andre tørketrommel-innhold i plastikkboksen bare venter på å :brettes: i morgen.
Leiligheten vår er nok mindre enn mange sine store hus, og jeg lover deg; jeg aner heller ikke hva annet enn pinjta småttolla skal finne på innen disse kvadratmeterne når bursdagene banker på døra om bare timer. Ok, to dager, men to dager er faktisk timer for å regne. Anything is.
Men sånn helt ærlig; når det kommer til å bo alene med barna er det digg å slippe krangling med et jevnaldret vesen, dobbel klesvask, misforståelser og stadig etterspørsel etter intimitet langt over intimgrensa. Omg. Den grensa styrer jeg selv, og helst på en eksotisk strand i et varmt land… ja la oss glemme det. Korona vettu. Korona. Eller selvrespekt. La oss si det sånn.
Jeg nekter å styres av skam, og har hørt om foreldre som ikke har feiret barna sine fordi de føler at de har for små leiligheter. Til ære for dere alle med små hjem: Dere skulle bare sett hvor mange løsninger vi prøver å finne for guttungen min her i gården i disse bursdags-dager, fordelt på ca 70kvm; bord hit, utebord dit, låne småstoler, osv…
Han skal ha klassefest en dag denne uken, og noen dager etter fyrer vi løs med familiebursdag. Munnbind og antibac er på plass, og bordplassering i bursdag nr 2 er ekstra viktig. I klassefesten er de vant til å omgås.
Uansett: Poenget er at vi nordmenn er så redde få å ha for lite. Men vi trenger ikke mer. Hjemmet vårt går i både høyde og lengde, og ikke minst i hjertemodus. Bank på døra og bank i hjertet. Banken kan seile sin egen sjø: Du er bra nok!
Heia og klapp i hendene for alle “uperfekte hjem” i vårt land! Om du så må bo hjemme hos foreldrene dine som voksen i disse tider så er du MER ENN, MER ENN GOD NOK, aldri glem at det ikke er kvadratmeterene som definerer din verdi.
Kristian sitter i bilen og griner med hodet mot rattet. 31 år gammel, og pappa. Men han får ikke lov til å være pappa. Tårene presser på og vil ingen ende ta.
-“Det var helt jævlig. Jeg har ikke ord. Av 3 barnehager på stedet måtte jeg lete meg fram til barnehagen der sønnen min var. Først kjente han meg ikke igjen. Så ville han ikke gi slipp på meg. 5 barnehageansatte fulgte meg til bilen, og jeg aner ikke hvorfor.”
Han har vunnet 4 rettsaker som far til en gutt som snart fyller 17 år. Men mor kan gjøre hva hun vil.
Kristian har, etter å ha bidratt som besøkshjem for ei jente på 9 år, politiattest på at han er skikket som støttekontakt og besøkshjem.
Intet rulleblad. Ingen rushistorikk eller vold. Bare en person i veien som ikke ønsker at han skal fylle farsrollen slik han vet at han kan.
Denne historien begynner i November, 2004. I en del av vårt land, der en stolt Kristian holder sin nyfødte sønn trygt og godt inntil sitt hjerte. Tårene som trillet den gang, var av glede, og alt skulle bli så bra. Far og sønn.
Og mor.
Hun hadde visst andre planer, og bodde ikke sammen med far.
Han må gå til sak. Rett og slett. Men mor flytter akkurat i det de er i ferd med å spikre fast en avtale.
Så kommer krav om minimale samvær. Kristian tåkelegges. Han som pappa forsvinner i et romskip som mamma sender til Mars. Eller noe sånnt.
-“Jeg vant alle de 4 rettsakene, og en stund hadde vi samvær regelmessig fra onsdag til onsdag en gang i måneden annenhver måned, og for å få til dette jobbet jeg innen olje i Kongo.”
Han står på. Elsker sin sønn over skyene og tilbake igjen, og jobber hardt for alle møtene med sitt livs store kjærlighet; barnet sitt.
Årene går med de 4 rettsakene. Han ringer ungen sin, men hun saboterer. Plutselig får lille gull en kjærlighet på pinne, og telefonen kastes i gulvet. Kristian lærer sakte men sikkert hvor lite det skal til for å manipulere et barn. For ikke å snakke om hvor enorm makt den har, den som utfører manipulasjonen. En slikkepinne. Godteri. Og sim sala bim så var telefonen uinteressant.
Kampen for å få være pappa fortsetter, og så sitter han altså der i bilen sin og gråter til det er tomt. Tomt for tårer og tomt for muligheter. Gutten hans er 3 år og har akkurat kjent ham igjen etter å ikke ha kjent ham igjen på flere minutter. Han har ikke fått sett pappan sin på 9 måneder. Den tiden det tar å skape et barn.
Kristian blir tibudt samvær en natt hver 6. uke av mor. Hun snakker om at gutten selv skal få bestemme når han er 18.år. Skyggelegging, tåkeland og manipulasjon fortsetter, men pappa går ikke med på dette. Ny sak. Ny seier.
Men hva betyr “seier” og “rettsavtale” i det Norske rettsystem? Jovisst kan det koste 125 000 i advokatutgifter, men en rettsavtale viser seg å ikke bety mer enn en halv dopapirrull. Den andre foreldren kan tørke opp sine feilgrep akkurat hvor hun eller han vil, og sådan kaste papir dit hun eller han vil. Kristian hadde, som uttallige fortvilte foreldre som ønsker å gi barna sine den kjærligheten de behøver for å vokse opp trygt i vårt land; ikke fri rettshjelp. Han måtte etterhvert være sin egen advokat.
Men hva så? Hva er det verdt?
Både fedre og mødre i vårt land kan kaste rettspapirer som dasspapir akkurat hvor de vil. Leke dommere. Bestemme. Regjere. Ødelegge.
Likevel.
Det betyr intet med fri rettshjelp.
Kristian forteller: “Jeg har hele tiden sagt til mine venner og min slekt; Hvis du går fra ferja mot stedet vi hører til, så vil du finne mange speil i grøfta”.
Dette er speil Kristian har knust i fortvilt desperasjon etter å ha levert en unge som så tydelig og trist ville fortsette å være hos pappan sin.
Etter barnehagebesøket opptar samværene seg. Men hver gang far skal levere minsten tilbake, prøver barnet febrilsk å overtale pappa til å snu.
-“Jeg kommer aldri til å glemme det, for hvis jeg ikke hadde fått hjertet mitt knust før, så fikk jeg det da.”
Gutten gråter.
Pappa gjør pappajobben sin og snakker om kompisene i barnehagen.
Sønnen svarer at de er jo ikke så gode kompiser.
Han vil ikke hjem til mamma. Argumenterer, rett og slett.
Lillegutten til pappahjertet er 4 år, og pappa må stoppe i tunnellen.
Hadde han enda bare snudd der. Men hva så? Hva hadde skjedd da? Gutten blitt hentet med makt?
-“Kanskje han skjønte at det var lenge til han så meg igjen.”
Kristian blir stille.
-“Jeg kjenner meg igjen i de som mister noen, som ikke har noen grav å gå til.”
12.februar 2017. Det er siste dag Kristian ser sønnen sin på lange tider, og noe er galt. Gutten hans vil ha med seg mange ting. Headset, drone og diverse.
-“Vi i slekta, som hadde så nært forhold til gutten vår en gang i tiden, har mange ganger undret på hvorfor goungen våres plutselig skulle ha med seg halve rommet; visste han at dette var siste gang han var hos pappan sin?
Nå er han snart 17 år.
17 år og vokst opp uten en pappa. En pappa som lever og elsker ham over skyene og tilbake igjen. En stabil mann som kunne båret hans sorger på sterke pappaskuldre.
Men intet rettspapir var verdt noe. Et barn’s rettigheter i et lite rike forble skyggedanset og forlatt. Intet nytt er å fastholde i denne historien. Dette gjelder så altfor mange fortvilte unger i Norges land. Forlatt av loven og desperat savnet av foreldre som trampes ned i intet sammen med kostbare dasspapir i et latterlig men livsfarlig teater der advokater later som om de er verdt å bruke lån på lån på lån på. På hva? Altså noe som er verdt mindre enn den billigste dopapirrullen du kan finne, faktisk. “Rettsavtale”.
Snart er Norges sviktede barn myndige. Men så er er noen av dem langt fra 18 år. Hva hjelper noe av det, når et helt land svikter og man innerst inne gråter etter mamman eller pappan sin.
Men tør ikke si det.
For ingen er så trofaste og lojale som barna.
Takk, Kristian, som egentlig ikke heter Kristian, for at du deler din store hjertesorg med oss; nemlig kjærligheten du skulle gi til ditt barn, som du aldri fikk gitt. Jeg vet du ville vært åpen, men at du av hensyn til skatten din lar kisten være halvåpen.
“Jeg skulle rydde det store rommet hans i fjor. Det tok 4 dager. Det var så innmari tungt. Det var heavy. Heavy, heavy. Jeg har jo bare ham da vet du, han er min eneste unge. Jeg vet han er det fineste som finnes for meg, men jeg vet ikke lenger hvordan han ser ut.”
…stille, stille kidnapping. Hvordan kan noen ha samvittighet til å stå for en stjålet barndom? Kan man klandre staten? Advokaten? Dommer? Sakkyndig? I sannhet er det slik, at mange foreldre tror de handler korrekt. I like mye sannhet er det slik, at de tar feil.
Så hvem tar ansvar når barn blir stille og usynlig kidnappet, manipulert og ført bort fra en mamma eller en pappa som elsker dem høyere enn himmelen?
I ønsket: Staten Norge.
I virkeligheten: Ingen…
Hysj. Ti stille, for du er i tåkeland og her danser man skyggedansen etter piper med makt.
Kristian har brukt over en halv million kroner i advokatutgifter, og hva er det verdt? Skal man heller spare opp pengene til barna er over 18 år, kjære regjering? Og gi disse pengene til ungene sine? For med et dasspapir fra teateret Norge kommer man nemlig ingen vei dersom en av foreldrene har bestemt seg for å tørke seg en viss plass med det papiret, og kaste din halve million i do. I mens kan den foreldren i ro og mak lese doboka si, for selv har vedkommende fri rettshjelp. Og hvis ikke gikk kanskje noe av den halve millionen din med på å betale dobesøket for denne andre foreldren; bedre forklart: Du blir sittende igjen med å betale den andre partens saksomkostninger.
Det stinker, hva?
Er du millionær kan du gønne på i teateret så mye du vil, betale både dine egne og den andre parts saksomkostninger og fikse alt med money.
Men millionær eller ei; en rettsavtale er fortsatt verdt mindre enn hva du finner i en forlatt utedo på vidda i tåkeland.
Og hva kan du gjøre dersom tvangsmulkt ei heller innføres etter samværssabotasje? Da ringer du advokaten din og får beskjed om å ta opp nye lån så advokaten din får tjene mer penger på deg i nye teaterforestillinger der du kan skrive under på enda flere dopapir.
Takk til tåkelandet Norge. Er det nå på tide å opplyse foreldre om hva de betaler for i deres pompøse rettsaler?
Kanskje. Men hysj, si det stille så advokater og alle andre som tjener penger på håpefulle mammaer og pappaer får skyggedanse i rikdom og fred.
Det ligger i bloggnavnet hva som er grunnlaget for denne bloggen, og jeg har siden bloggstarten sommeren 2015 vært opptatt av å peke på bipolar med en positiv finger. Alt det kreative det medfører og det gode humøret man kan seile på ved remisjon.
Samtidig har jeg innimellom forsøkt å få fram alvoret innen mental helse generelt. Jeg skal nå åpne for tema som vedrører selve hardjobben med å leve med en diagnose få vet sannhetene om.
Ja og hvordan skal de kunne vite?
Selv måtte jeg lære flere verk over mange år for å kunne leve med bipolar 1 på en frisk måte, og melke det positive ut av galskapen. Måtte og måtte fru blomkarse; alt er valg, så jeg valgte det å bli stabil for barna mine.
For meg er det ikke diagnosen som er vanskelig å leve med. Det er menneskene med snåle idéer som stadig popper opp her og der, uvitende som bær. Ikke på bærtur engang, men rett og slett bærene sjøl. Det er fordommene i hele syltetøyet som er slitsomt.
Argusøyne og luper, googletroll og vesen som tror at denne diagnosen betyr at jeg er svak. Så hvis de bare plager meg litt mer med mobbing og hån, ja så bryter jeg sikkert sammen som sukkertårn i fragleberg, og legges inn i gjøkeredet mohahaaa… aahhh…
Med slitsomt mener jeg stuff å bruke unødig energi på, fordi de har bestemt seg for hva bipolar er, og da gidder du ikke å diskutere. Eller de lurer på hva bipolar er, og når de påpeker at google says not, ja så orker du ikke å forklare. Det er tross alt ikke en farlig sopp du skal prente inn i dem at de ikke må plukke på bærturen sin.
Det er bare bipolar 1. Et potensielt kaninhull for Alice og deg ikke sant. Et kaninhull du forlengst har tettet møysommelig igjen, for nedi der var det litt av en verden gitt.
Hvis jeg ikke hadde lært det jeg har lært hittil, hadde jeg gitt opp for lengst. Jeg hadde ikke vært mer. Så ekstremt utfordrende er det å leve med en diagnose som “ingen” har peiling på. Og med hermetegn omkring ingen mener jeg alle de som ikke selv lever med gaven.
For hadde de bare skjønt det, åh, bare forstått det, at det på så mange måter er en gave…
En fruktbar gave i en moderne ørken som tørker ut sine kunstnere, musikere, skribenter og genier, og forsøker å få oss til å passe inn i en A4institusjon.
De forventer følgende av meg:
Jeg skal ikke være sint. Jeg kan ikke være for glad. Ikke prate særlig mye, aldri bli redd og for Guds skyld ikke gråte. Ikke rekke ut ei hånd til en gammel ørn som en gang misforstod. Jeg er fortsatt misforstått 5 år etter. Så hvem pokker skal jeg være når jeg ikke kan være meg selv?
Eksperter som lege og psykiater sier jeg er frisk.
Jeg er i remisjon, noe som betyr at diagnosen har trekt seg tilbake fordi jeg har levd frisk på mild dose lithium så lenge.
Og nei, det er ikke farlig for kroppen min å medisineres riktig med små mengder lithionitt. Metall. Salt. Den eneste medisinen i felleskatalogen som kunne blitt solgt på helsekosten, men siden den funker så bra, yeah, so… da trenger man ikke tenke som ei bær og innbille seg syltetøy. Da blir det sånn søl vet du.
Jeg lever et godt liv med mange venner og stort nettverk, og det er ikke synd på meg.
Likevel.
Folk ser på meg med argusøyne og tolker ivei.
Han ene trakasserer meg så politiet anbefaler total blokkering.
Hun ene roper “BITCH” til meg når hun ser meg, og det er ikke derfor det renner ei tåre nedover kinnet mitt nå. Ei heller hvorfor jeg har ekstra dype drømmer om natten.
Å bli kalt det ordet av henne er jo et kompliment.
Den tåren er bare oppgitt. For det er som jeg skrev ikke synd i meg. Jeg merket ikke at den tåren saltet sin vei før den nådde en lukket munn uansett: Jeg bare hører ikke hjemme her på 100 år enda, når verden er mer opplyst enn dette.
After all skal jeg jo prise meg lykkelig over at lobotomiens tid er over, hva? Men hva med å dra det lenger? Psykiatri i dag er som en barnehage i forhold til det universitetet det kommer til å bli om 100 år.
Jeg er her kun for mine barn, min familie og et nettverk av kjærlighet. For jeg er så heldig å få oppleve kjærlighet og forståelse.
Men hvordan er det å orke livet, for alle de som hver dag opplever det samme som meg, nemlig fordommer? For alle de som ikke er så heldige å få oppleve å ha et varmt og godt nettverk?
I wount lie, jeg har helt sikkert fordommer selv, på mange områder. Det er det som gjør det hele så fortvilende; folk vet ikke. Og hvordan kan de vite?
Hvordan skal jeg kunne vite hvordan det er å lande på månen når det aldri har skjedd i mitt liv? Hvordan kan jeg skjønne på hvilken måte man må forberede dagen sin dersom man sitter i rullestol? Hvordan det ser ut i New York vet jeg heller ikke, men det kan hende jeg en dag vet.
Det kan hende du også en dag vet hvordan vi som lever med disse “mystiske” mentale diagnosene fikser dagene våre. Bipolar ligger latent i gitte gener og er sådan en fysisk sykdom som kan bryte ut hvis man har det i genene sine. Ved hasjrøyking, traumer, insomnia, eller ekstremt stress. Blant mye annet.
Jeg møter argusøyne hele tiden. Over alt. Fordommer og googliserte holdninger proppfulle av idéer om hvordan jeg er. Som om jeg er en eneste svær humørsvingning. En slags regnbuebølge eller noe sånnt. Men jeg har bipolar 1 i remisjon på 10. året, og har ikke annet enn helt normale moods som hvermannsen og hverkvinnsen har.
Det mest krevende ved å leve trygt medisinert og i remisjon med bipolar 1, er all denne evinnelige empatien jeg har inni meg. Medfølelsene. Det er som om jeg blir alle de som har det fælt og sliter. De på TV’n og de jeg ellers møter. Jeg KAN ikke sitte stille og se på at noen har det vondt, og hvis det ikke hjelper at jeg prøver å hjelpe, river det hjertet mitt i stykker.
Alle som kjenner meg mener at jeg er for snill. Tilogmed sønnen min på 5 år synes mamma er for snill. Men det heter bipolar og betyr sårbarhet og sensitivitet for andre’s følelser.
Man kan kalle det det motsatte av psykopatiske trekk, slik en psykolog en gang forklarte meg. Det er hva som skinner gjennom frisk medisinering og velfungerende hverdag: Empatien. Medfølelsen. Tårene på andre’s vegne. Kreativitet og pompøse idéer som bør legges skrevet på lapper i idé-krukka og leses om en måned til en god latter.
Som jeg skulle ønske at vi alle forstod hvordan det var å lande på månen, sitte i rullestol, være et grantre, ule som en ulv, løpe som ei løve, visste hvordan hele kloden ser ut og aksepterte alt dette som det var.
Men det er ikke slik. Verden er ikke rettferdig.
Vi er ikke her for å leke ofre, uansett hva livet bringer. Vi er her for å tøffe oss opp og banke i bord, synge ut sannheten, lære videre og bli lært, danse dansen til de skjønner valsen, bli glade, sinte, redde, engasjerte, ivrige, triste og tørre å føle.
Leve.
For du! Du er ikke sjuk med mindre du vil bli værende der nede i et kaninhull eller kavende i syltetøy. Du er så frisk du bare vil, samme hvor sjuk du er.
