Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kan man være bipolar og overlykkelig, uten at man er syk? 

Kan man kjenne oppriktig glede veldig ofte og samtidig være frisk fra bipolar?

Kan man som bipolar være deppa innimellom, uten at det betyr at det er en nedtur av et dypdykk i diagnosen….? 

Før trodde jeg ikke det. I et umodent kaos uten peiling, surret jeg rundt som en sensommerflue, på søken etter ei real ku-ruke å sette meg på. Der kunne jeg gni møkka inn i selvmedlidenhet, og ligge der og kave i uvitenhet om noe bedre. 

Nei jeg hadde ikke peiling. Hvordan, og ikke minst hvorfor, prøve å styre en bil man tror man ikke eier? 

Det fantes lite stil over min livsstil. Jeg gikk opp i hypomanier og ned i milde depresjoner. For, selv om jeg var sikker på at jeg ikke hadde noen diagnose, og at psykiaterene tok feil, turde jeg ikke å slutte med lithium. Ikke før jeg ble gravid.  Og alvorlig syk. 

Syk? JEG? Nånei! Høygravid og tvangsinnlagt ja? Men manisk og psykotisk? Neverrrr!

Etter jeg landa langt under kumøkken, nesten nedi Kina, for 7 år siden, har jeg lært mye om diagnosen bipolar 1. 

Det tok meg 1 år å godta at jeg hadde bipolar og akseptere riktig medisinering, og jeg har siden brukt 6 år på å bli ekspert på meg selv i kombinasjon med diagnose bipolar 1. Ikke engang de med bipolar 2 kan helt forstå. Det er med diagnose bipolar 1 at grenselandet viskes ut, og depresjoner og manier går over i psykoser. En verden du aldri kan fatte og begripe hvis du ikke har vært der. En verden du heller ikke begriper og fatter særlig av hvis du har vært der.

Jeg gikk kurs. Det varte over et halvår. Jeg lot meg medisinere, og det ga meg vettet tilbake. Lithium er ingen lykkepille. Det er den eneste medisinen som kunne gått som helsekost. Jeg kan ikke ta lykkepiller. Kun lithium og litt seroquell. For å lukke kaninhullet i bakken, så jeg ikke blir psykotisk. 

Det går sjelden en kveld uten at jeg sier positivt ladede affirmasjoner til mitt eget speilbilde. Jeg vet at jeg må ta ansvar for denne psyken min. Vet at det gjelder hver dag.

Jeg må ivrig kjempe en kamp. Hver uke. Være årvåken for små tegn. Kan dem utenat, disse tegnene.

Kjenner jeg signaler om depressiv sinnsstemning, kan jeg ikke slenge meg ned på sofaen. Da må jeg ta ansvar. Ut og jogge. Skaffe meg endorfiner. Dopaminer i hodet mitt. Trene. Danse. Ringe en venn og være åpen om de triste tankene, selv om jeg hater å klage. Jeg må omfavne det jeg minst har lyst til på en sånn dag: fysisk trening og sosialt samvær. Jeg må ta en dusj og føle meg ren og fresh. Vaske huset. Lage hygge. Ja. Jeg bør ta ansvar. Ingen andre kan jage bort de bipolare trollene, enn meg selv. 

Ta blodprøver. Måle lithiumspeil i blodet. Følge opp.

Kjenne tegnene på hypomani. Stole på at jeg er stort sett skjermet fra å blir hypomanisk så lenge jeg begrenser meg selv med antipsykotika og stemningsstabiliserende. Og hvis jeg kjenner tegnene på hypomani, må jeg: trene hardt. Dusje. La være å ringe en venn, og legge meg tidligere enn vanlig på kvelden. Skjerme meg selv fra inntrykk.

Når du lever med den psykiatriske diagnosen med høyest selvmordsstatistikk, kan du velge å gi blaffen. Eller du kan velge å bli ekspert på deg selv med bipolar.

Javisst kan man være frisk som en fisk, perfectly medicated, og samtidig skikkelig skikkelig naturlig glad. En ekstra motor sådan, er hva bipolar da forvandler seg til. 

Men. For å oppnå denne tilstanden, må man ta visse forhåndsregler. Man må la søvnrytme være å anse som like viktig som næring. Ok, så kan det dukke opp sene kvelder. Bare de er unntak, og ikke regel. Man bør affirmere og meditere mindfulness, samt sørge for en positiv indre stemme. 

Det er så mye viktigere for en sårbar sjel med bipolar, å være takknemlig og finne lykke i de små tingene. De bitte små hendelsene. Solstrålene en ellers regntung dag. En liten bønn. En samtale med en venn. For å gardere seg mot den depressive delen av diagnosen, bør en lære seg å senke kravene til lykke. 

2 mennesker med bipolar kan ha svært forskjellige utgangspunkt for morgendagen. It depends on the personlity. And you can create your own personality.

Er det greit å sitte på den ku-ruka og smøre seg inn med selvmedlidenhet, ja så er det det. Både for bipolare og folk uten noen diagnose. Ingen kan ta fra en det å bruke unødig tid på å rulle seg i gjørma og synes synd på seg selv. Men det er bare så mye mer alvorlig for en med bipolar å utsette seg for den møkka. Følelsene er så mye mer forsterket. Den ku-ruka kan bli så forbanna mye større og vanskeligere å komme ut av.

Så hva om man frisk og velmedisinert kan ta i bruk de samme forsterkningene, bare i positiv retning? Hva om man kan bruke speilaffirmasjon hver eneste bidige kveld, i all sin genialitet, og manipulere sin egen friske bipolare hjerne til å innta en lykkelig holdning?

Er man da hypomanisk? (Altså, stadiet før manisk.)  Nei. Man er ikke syk fordi om man er frisk. Man er ikke hypoman selv om man er glad.

Du kan være bipolar i remisjon, symptomfri og stabil, samt lykkelig. Da har du styring på økonomien. Du kan snakke mye, men ikke ukritisk. Du takler turtakingen. Naturlig impulsiv, men langt fra over hele linja. Du kan bli sinna og glad som andre, deppa også, men det finnes en viss rød trå i det hele. Du går ikke utenom grensene for normal atferd. Alt dette takler du ikke 100 % som hypoman.

Det handler om å styrke sitt psykiske immunforsvar. Tankene trenger sin næring. Følelsene også. Du er sårbar med denne diagnosen, og ingen andre kan ta bedre vare på deg enn deg selv. Du trenger å snakke vennlig til deg selv i den indre stemmen din.

I dag er jeg i byen der jeg så mange ganger var innlagt som ung. På bildene ser dere meg foran en hekk. Bak hekken ser dere psykiatrisk avdeling, Levanger. Som ung var dette mitt hjem nr to. De prøvde så godt de kunne å hjelpe meg, men jeg ville ikke ha noe hjelp. Ikke før jeg innså at dem hadde rett. Jeg trengte de tiltak dem hadde å tilby. Inntil da var jeg ei såkalt gjøkeredejente. Institusjonert.

Det hele endte i en enorm psykose for 7 år siden. Den var dyp. Og på mange måter var deler av den fantastisk å oppleve. Den tilstanden. De sansene. Følelsene. Tankene. Den overdimensjonelle tilstedeværelsen. Med meg derfra tok jeg emosjonell visdom. En slik psykose likner veldig på en såkalt syretripp. Jeg har aldri prøvd syre. Aldri trippet på narkotika. Jeg trenger ikke drugs dor å trippe.

Jeg har dypde, og kan senke meg med i andre mennesker’s følelser bare ved å se dem inn i øynene. Jeg kan sette meg inn i andre folk’s opplevelser lett som bare det. 

Og jeg føler med. Har sånn innmari empati. Og det er ikke negativt i det hele tatt. Det er godt. 

Noen kan mene at diagnosen min er en slags skam, og at jeg ikke burde være så åpen om det. Vel. Det var nettopp det min kjære far lærte meg at jeg burde være. Åpen. Bryte tabu. Kræsje fordommene i en stor vegg, for jeg har ikke tenkt å møte den forbanna veggen, jeg. 

Pappa ville vært stolt av meg. Jeg er stolt av meg. Vennene mine er stolt av meg. Jeg kom meg gjennom fascinerende utfordrende tider, og vet at jeg sitter på kunnskaper innen min diagnose som få andre vet om. 

Jeg er takknemlig for å få oppleve det tivoli det er for meg den dag i dag, å surfe frisk og velberget på en diagnose som tidligere var min verste fiende. Men hva er det jeg senser? Jo, luper og spotlight fra bygdadyrets venner, for å følge med på hele min væremåte. “Eeeer a ikke litt VEL happy nå eller!?? Ååjoa! Hypomanisk,er a!” “Oi, hun er TRIST! Jepp! Hadde rett! Det var hypomani, og så datt a ned i depperten!” Man kan formelig se sladrehunksen knuge kaffekoppene ivrig mens de spisser alle følehorn, klare til angrep.

Men jeg humrer og ler. Er det ikke litt funny, hva? Både jeg og teamet av eksperter omkring meg vet at jeg er frisk som en fisk og har vært det i 6 år. Da er det litt søtt at små bygdadyr leker spesialister.

Samtidig preger et alvor meg hver dag. Ikke alle holdt ut. Mange reiste i forveien, med viten og vilje.

Alle dere som ikke overlevde. Jeg tenker på dere hver dag. Og da vet jeg at dere er der. Det har jeg så mange ganger fått bevist. Jeg respekterer valget dere tok. Dere var ikke her for å leve for andre. Dere følte dere som femte side av en firkant. 

Derfor må vi være åpne. Være åpne, for å gjøre verden til en femkant, så alle får plass.

Jeg er så glad i deg, gjøkeredejente fra fortiden. Uten deg, ville jeg aldri kommet dit jeg er nå. You did the work, girl. You rock, young one!

Nå skal jeg gjøre noe jeg sjeldent gjør. Dette vet jeg at jeg har vært for dårlig på her inne på bloggen de siste månedene. Jeg skal stoppe opp og oppdatere dere om rent personlige punkter. Åpne dørene inn til hva jeg gjør akkurat nå, fortelle fra dagen i dag, være åpen om hvordan det går, og vise bilder fra her og nå.

Mange mener at dette er en såkalt åpen blogg. Dette stemmer ikke med nåtiden. Jeg har vært relativt åpen omkring enkelte episoder i fortiden min, men langtfra om alt. Om nåtiden derimot, har jeg vært meget selektiv med hva jeg skriver om meg selv og min familie her inne. Rent lukket, faktisk. Det skal jeg ikke være i kveld. Jeg skylder alle dere inspirerende lesere av forbipolene å være både åpen og ærlig. Here we go.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er minst dybde i å starte med hvordan dagen har vært, så:

Mathias, Even og jeg var altfor tegnefilmsløve på mårran, så vi tok på oss uteklærne og ruslet bort til barnehagen der Even skal begynne. 

Slik så det ut:

Vi tente lys på kjøkkenet etter Even sin dupp ute i vogna. Det er så mye triveligere å spise lasagnerester til middag da. Når lysene brenner og det dufter høst. Is til dessert var prikken over i’en. Mitt tantebarn Aron på 13 år kom på besøk. Med seg hadde han en flått på fingeren. Jeg leste nylig at matolje er noe av det som dreper flått. Så jeg la den her:

Som vanlig ble mammahjertet mitt revet ut og filleristet for en stund da Mathias ble hentet av pappan sin. Tidligere denne søndagen sådan, da Mathias skulle på en sammenkomst for elevene på trinnet. Jeg gruet meg som vanlig til kvelden. Å legge ned bare et barn. Det gir tårer i øynene bare å skrive om det. Å være et samværshjem er veldig tungt til tider. Men, han er i fokus. Det at han har det bra og trygt, er det viktigste. For lesere som ikke vet historien, kan dere lese om hvorfor Mathias ikke bor her hos meg, inne på Meny, under kategorier, ved “Min egen historikk”, “Reisen forbi polene”. 

Even og jeg spiste havregrøt til kveldsmat, før han fikk boltre seg i badekaret med både bading og dusjing. Han sovnet til mammasang i mammasenga, før jeg bar ham over i senga hans. 

Hvordan jeg har det nå:

Jeg er avslappet og i en veldig rolig tilstand i min diagnose bipolar 1. Det er ikke lenge siden jeg fikk vite at jeg mest sannsynlig har et snev av adhd også, men jeg var denne uken på et mindfullnesskurs i Trondheim og har siden meditert en del for å roe ned og innta nuet.

Ellers er jeg mer smådeppa enn glad, fordi jeg er litt sliten. Selv om jeg også har det generelt bra. Sommeren har vært tøffere enn jeg har vært åpen om. Jeg har klippet navlestreng. Latt lille Even på snart to år få overnatte hos pappan sin. Selv om jeg vet han har det godt der, har det vært vanskelig for meg å takle at han plutselig ikke er hjemme med meg. Har savnet ham og vært redd for om det har vært mer vanskelig for ham også, enn han viser. 

Jeg har ellers opplevd denne sommeren å ta det valg å bryte kontakt og sette grenser omkring mennesker som ikke har greid å respektere meg. Kanskje er det fordi jeg er den jeg er. At jeg nekter å være et offer, noe de muligens gjerne skulle sett meg som. Jeg fortsetter slik. Kutter ut dem og luker ugress. Enkelte har også forsøkt å bestemme over, og påvirke denne bloggen, noe som har vært uaktuelt. Det er jeg bestemmer hva som publiseres her, og kun jeg som avgjør hvem jeg rådfører meg med når jeg kjenner for brainstorming sammen med andre huer. 

Ellers nærmer det seg barnehagestart for lille Even, og jeg fester navnelapper på alt fra tynnull til fleece, fra vintersko til innetøfler og fra parkdresser til vinterdresser. Jeg handler både brukt og nytt, og sørger for at lillegutten våres er 100 % forberedt for barnehagen. Han begynner heldigvis en måned senere enn de andre barna. Så han og jeg får noen dager til sammen, vi to. 

Sjekk den gode klemmen jeg fikk i dag da:

Det er positivt for et menneske med bipolar 1, å kjenne på grunnkontakt. Mitt problem med denne diagnosen har ikke mest vært depresjoner, men inntil for 6 år siden; manier og hypomanier. Det er nok derfor jeg generelt er i så innmari godt humør. På mange måter nyter jeg å være normal i noen dager. Litt sånn relaxed og halvglad. Rolig og fattet. Er det SÅNN dere har det ja, dere uten diagnoser.. 

Akkurat nå raser jeg gjennom dette innlegget for å rekke “Live på direkten”. Jeg er komi-junkie, og sluker det meste av norsk og svensk humor på TV. Denne dama hender hun rett og slett nesten triller ut av sofaen i latterkrampe. Og dessuten vekker han minsten oppe på loftet. 

Hvorfor jeg “raser gjennom innlegget”? Fordi jeg alltid må rette ca 20 skrivefeil, samt 15 forviklede omvendtord hver gang jeg har skrevet et blogginnlegg. Jeg publiserer ikke skrot 😂. 

Når jeg tenker meg om har jeg aldri kjørt såkalt “spørsmålsrunde”, av den enkle grunn at jeg som blogger ikke tror noen har noen spørsmål til meg.

Sånn er det bare. Det er jo ikke bare meg dere skal bli kjent med her inne på forbipolene. Her fokuseres det egentlig mer på andre enn på meg. 

Ha en rolig og fattet, anslappet (se der ja, skrivefeilalarm! ….aVslappet 😫😉) og easy kveld, klem fra forbipolene. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Kan du til helvete slutte å påføre hue ditt så forbanna mye helsikes dårlig samvittighet?!?” 

Det er meg i begynnelsen av 20årene. Jeg nærmest roper det til venninna mi, mens hun tripper rundt og skvetter dårlig samvittighet over alt omkring seg, i det hun piper : “Åh. Ah. Jeg fååååeer så dårlig samvittighet” med trykk på første i’en i “samvìttighet”. Hun er mamma, og jeg prøver desperat å forklare henne det faktum at hun lever i fortiden og ikke i nåtiden så lenge hun driver og prakker på seg dårlig samvittighet hele tiden. For det har jeg lest og lært nemlig.

Ja dette kunne jeg virkelig alt om.

14 år senere våkner jeg på sofaen en time over hvilen min, mens jeg synker lenger ned i puta for hver millimeter øyelokket mitt åpner seg. For. Har jeg ikke sovet en time lenger enn jeg skulle? Har ikke minsten på snart to år kjedet seg så mye at han har tegnet med forever grønn tusj på TVbenken, gulvet, veggen og armene sine? Var jeg ikke litt vel sur for en stund siden da jeg våknet til av at han gikk over ansiktet mitt? Åneii staaakar bitte bitte biiitte lille… 

En halvtime senere raser min samvittighet, og min mammaverden ellers, sammen i grus, i det snart to-åringen blir hentet av pappa og storebror. 

For. Skulle ikke jeg vært der mer for eldstemann? Lest litt mer Donald for ham? Er ikke jeg forferdelig nå, som sender i vei en ettåring som gråter og gjemmer seg mellom mammaknærne. Påfører jeg ham traumer nå, det nede mellom knærne på de tissantrengte, trippende føttene mine. Hvor mange ganger har jeg ikke utsatt dassbesøk for denne lille guttetassen forresten? Jeg trøster og bærer, og kniper igjen mine egne behov. Først når jeg ser det går bra, er det min tur til å være menneske.

Situation: go to bed NOW! …fordi mamsemams skal se nyhetene om nøyaktig 17 minutter, såhvisviskal lesePetterSmart etter tannpuss og nattepysjpåkledning, (ånei dere vil sove i hver deres lille bokser? ok det er fortsatt bittelitt sommer,) -måvigjøredetNÅ! Den bestemte stemmen min får samvittigheten til å koke bobler i brystkassa mi… 

 …selv om jeg har stått på som fy og laget lasagne til både kidsa, søs, barna til søs og naboene, slik at det beste for alle parter nok er at barna hører etter så mamma får segne om på sofaen og glo på triste og glade nyheter.

….selv om den ene random nyheten handlet om en smarting som hoppet ned i en utedass for å hente en telefon for en kompis han må ha beundret høyt, for så å spy og bli sittende fast der. Jau. Det var viktige nyheter, det, som ho mor definitivt burde få med seg, foran å lese om Ole, Dole og Doffen.

….selv om minsten også ser ut til å ville til pappa og storebror når den stolte far henter ham. Selv om eldstemann ser ut til å takle fint å ha fast base hos pappa, og egentlig ikke savner morsan så mye som mamman innbiller seg.

…selv om han dessuten prøvde å ymte frempå for en stund siden, at han var litt lei av Donald. 

…selv om ettåringer bør ha grenser og bli fortalt at de ikke må gå over ansikt. Selv om han sikkert tåler å kjede seg mens mamma hviler en dupp. 

Det piper i hue mitt med trykk på første i: “Åh. Ah. Jeg fååååeeer så dårlig samvìttighet!!!”

Men hva gjør vi foreldre når hjertet pumper dårlig samvittighet rundt i hver minste lille krik og hver eneste krok i kropp og sinn?

Jo, vi kompenserer. Vi bøter på det.

Vi lover gull og grønne skoger midt i hverdags-suppa. Nå skal vi bygge lego en hel time etterpå. Nå blir det godis etter middag. Selv om det søren meg er rattata tirsdag! Fjollete og surrete gir vi barna våre de plastrene på sårene vi tror de trenger, og bryter de trygge og faste rutinene de er vant med.

Og hva trenger barn? De behøver trygge, vante, faste rutiner, og blir forvirret av impulsiv “bøte på samvittighet-atferd”.

Vi foreldre kan nesten drepe oss selv innvendig hvis vi som foreldre tråkker feil, og vi tror det går utover barna. Og vi kan prøve så innmari forbanna godt vi kan å ikke påføre oss selv all denne foreldresamvittighteten. Men det er lettere sagt enn gjort for reinbarska løvemødre og tigerfedre, dette. 

“Helene! Du skal være mamma resten av livet! Du må lære deg å slappe av. Eller så kjører du deg rett på veggen. Du må finne deg selv i mammarollen og slutte å ha så dårlig samvittighet…”

Jeg sitter i en time med ei klok dame fra familieteamet. Har selv bedt om slike samtaler, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hvorfor. Så sitter jeg da der, og lærer meg hvorfor. 

Jeg skulle hørt på meg selv da jeg var 20 år. Fagpersonell sier at jeg hadde rett. Men grunnen til at jeg hadde rett i min venninne’s tilfelle, visste jeg ikke engang selv dengang da.

Barna har ikke godt av vår dårlige samvittighet.

Fordi dårlig samvittighet driver oss til å bryte trygge rutiner, med premiering av barn som ikke behøver den kjærligheten på pinne midt i uka, og som forvirret ikke forstår hvorfor. Selv om alt sukkeret smaker godt, aner barnet en viss bismak i selve stemningen. Mamma er så rar. Pappa er så stille. 

Ok, den sukkerklump-pinnen bøter på en egenskapt samvittighet hos foreldrene, men barna er ikke på den planeten. Ok, foreldrene får det godt inni seg, og fjerner deler av en stor og stygg klump i magen ved navn dårlig samvittighet.

Men barnet får bare enda flere hull i tennene, blodsukkerstigning, blodsukkerfall, og mister respekt for en mamma eller en pappa som fjollete forsøker å forholde seg til det den voksne føler er en hverdagstabbe.

Vi må lære barna våre at det er ok å gjøre feil. Holde oss til vanlige daglige rutiner, og la det være rom for å være menneske.

Vi må vise barna våre at de er noen små tøffinger. At de tåler tilsnakk, forsinkelser, hverdagsglipp og et par tårer eller ti.

Og barna, de er jo enige de. De koser seg innom små trygge rammer, der de gjerne lærer seg å takle livets skuffelser, gleder, sorger, smerter og lykkestunder. Der de koser seg med å glede seg til helgen og dens utskeielser. Der de gjerne også skeier ut litt i ukedagene også, men for kosen sin skyld, ikke for å plastre foreldrene’s små sår av dårlig samvittighet 

Så nå er det forbipolene, Åge og jeg her i stua. Barna sover, og det har de ikke vondt av. Kjøkkenet bugner, og ingen kommer til å dø av det dersom et par fem seks bananfluer får kose seg med alt rotet utpå der gjennom natten. Jeg får se. Hvis jeg gidder, kan det hende jeg orker, og hvis jeg orker, er det mulig at det blir litt koserydding på kjøkkenet før jeg legger meg i kveld.

Og hvis jeg hverken gidder eller orker, så skal jeg stå og le av det rotete kjøkkenet sammen med barna i morgen tidlig, mens jeg hvisker dem i øret at:

“Det er lov å være menneske. Mamma er ingen robot, og i går kveld gadd jeg bare ikke.”

Og når jeg får lyst til å rydde kjøkken, skal jeg si: “Kom og hjelp til, vi skal rydde kjøkken”.

Hvis jeg vil gjøre det alene, skal jeg si: “Gå og lek dere, jeg skal rydde kjøkken!”

Fordi jeg kan, fordi jeg vil, og fordi det er mer enn bra nok akkurat som det er.

Samvittighet, du kan stikke av. Vi trenger deg ikke her. Barna mine har best av normal stemning og en avslappet holdning til livet. Jeg er en snill mamma, og behøver ingen ekstra ballast i form av dirty samvittighet. 

Det er et deilig faktum, er det. Deilig. 

4 små føtter tripper omkring på jordkloden vår og kjenner seg elsket. To små gutter i denne verden har en far som ville gjort alt for dem. En ettåring og en sjuåring i Norge’s land, vet hver eneste dag, at de har noe som kalles “superpappa”. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og det gjør ikke noe at mamma og pappa ikke bor sammen. For mor og far er nemllg kamerater, de! Mamma er venninna, og pappa er kompisen, i noe de kaller et foreldresamarbeid. 

Minstemann Even DK (som det står på navnelappene, les som engelsk 😉 ) skal begynne i barnehage for aller første gang, så mens storebror Mathias DK var på skolen, ble han med mamma og pappa på shopping. 

Og når superpappa shopper, ja da er det gøy å være liten tassi.

Enkelte menn er født for papparollen.
 

Ja, noen mannfolk, er så innmari glad i barna sine, at tårene nærmest pipler frem i ren stolthet innimellom.

Takk for en gøyal handlerunde, kompis 🙂 Ok, så er du stolt av barna våre. Men jeg er stolt av DEG også. For, som jeg tidligere har skrevet her inne på forbipolene; det behøves ingen høy akademisk utdannelse eller pompøs status for å bli en superpappa.

Men det kan trenges en heavy ryggsekk med erfaring innen selve levde livet. 

Ekte kjærlighet for barna sine er hva den ryggsekken bør være laget av.

Suksess er nettopp dette. Ikke penger, status og toppjobber. Men det faktum at man er en superpappa som som alltid ivrer etter å ta vare på ungene sine på den ultimate måten. 

Faren til barna mine har en slik ryggsekk. Han setter alltid barna sine først, og er oppriktig interessert i dem. Han har barna våre som samtaleemne nr 1, og dersom de blir urettferdig behandlet, er han der på flekken som en myndig løvepappa. Ingen behandler gutta hans feil. 

Han handler klær og utstyr som trengs i deres hjem, og lager sunn og god mat til barna. Så kjører han dem hit og dit, mens han lar hele livet sitt dreie seg om to heldig små.

Jeg er uenig i at kun mor er best for rollen i den daglige omsorgen. Vi har bevist det motsatte, siden omstendighetene gjorde at eldstegutten vår ble boende hos pappan sin. Inne på meny, kategorier, under “min egen historikk” på forbipolene.blogg.no , kan du lese hele den historien i reisen forbi polene del 1, 2 og 3.

Noen mødre bør lære seg å tilgi alt som ikke har med barna å gjøre, og fokusere kun på selve superpappaen i faren til barna, som jo har krav på både pappa og mamma. Det var aldri enkelt for barnefar og meg heller. Jeg hadde en god del å tilgi. Å tilgi betyr ikke alltid at man prøver på nytt. Man bør tilgi for å bli venner i foreldresamarbeidet. Tenke og fokusere kun på barna. Barna har ingenting å gjøre med alt det kjipe mellom to voksne i et samlivsbrudd.

Mange fedre er gull og superpappaer.

Hver eneste dag takker jeg høyeste makter for at pappaen til nettopp mine to sønner, er en slik PAPPA med stor P! 

Høy partyfaktor og et par dansetrinn ved Trondheim torg. Hun er glad som en annen polyanna, og synger med de to andre damene hun mærmest danser seg fram mot en pub sammen med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Klask.

Plutselig forsvinner hun fra høydenivå. 

Hun har tryna, og den brostensbelagte bakken har banka henne opp. 

Hvordan kunne vel jeg se at de hadde laget et trinn ned akkurat der. De to damene jeg er ute med (de har ikke navn. Såkalt navnløse. De finnes, de også..) spør: “Neimen hei, er det der du ligger. Du kom bort. Går det bra?”

“Nei nå ble jeg lei meg altså. Huff dette var vondt. Vent litt, nå går det over.”

Gråten presser på rett og slett. Fy og fy så vondt. Må jeg være sånn en klæbb?

Jeg reiser meg og går et par skritt. Så ler jeg høyt, litt bitter for at jeg ikke fikk se synet av meg selv som falt regelrett og bokstavelig talt på trynet. Slik alle de andre omkring meg fikk se en pyntet blondine krasje med bakken.

Vi gynger med Irske rytmer i Trondheimsnatta, og møter andre som er glad det er Saturday night.

Å le er sunt, ikke sant? Le og fnise som fjortiser. Det er sunt en gang i blant, selv om det slettes ikke hadde tatt seg ut på direktesending. Nei, man har ikke eeegentlig humor der man flyr rundt på vinger i en sensommerpreget liten by, surrer rundt som fallende fluer og ler av tåpeligheter. Men det er sunt. Fordi det er gøy der og da.

Vi skilles ved burgerking, og jeg lover de andre at det går helt fint at intuisjonelene ..nei forbipolene, bruker den siste timen før avgang nattbuss til Stjørdal, alene i byen. 

Jeg bestemmer meg for å gå innom 3B før jeg kjøper meg noe å spise. Der møter jeg blogglesere. Og vi bestemmer oss for at “I can hang with them” 🙂

Det er noe magisk å møte hittil ukjente folk som leser det jeg skriver. Snedige greier, rett og slett. Og jeg elsker det, det gir meg bare enda mer skrivekløe. Og mange av mine blogglesere, viser seg å være både krative skribenter og erfarne sjeler selv.

Over og ut fra Trondheim smashing funny town!

(Følg med i neste innlegg for å se hva som skjedde på nattbussen hjem: http://m.forbipolene.blogg.no/1471716686_bussjfr_tok_saken_i_e.html  )

Der er Ine Wroldsen, Rihanna, Fergie, Margareth Berger og jeg!

Terrassen har plass til meg, og dem.

Lift your head up high, Cheers for the weekend, MILFS, and let us fly high up above!
 

Okey, det er lenge siden jeg gikk personlig på line, her inne. Let me tell you about my day:

Timen hos verdens dyktigste psykiater er gjennomført, barna er hos pappaen sin og skal sove der begge to, joggeturen er unnagjort, og kåken er både ryddet, vasket og dekorert. 

At “det føles så godt” å pante flasker? Jooo, men å vandre rundt i nyshina kåk føles myyye bedre, hellyeah!

Mange brikker falt på plass i dag. Jeg har lenge mistenkt at jeg har en tilleggsdiagnose ved navn ADHD, og i dag fikk jeg bekreftet at dette meget godt kan være mulig. Uten utredning er det jo umulig å fastsette en slik diagnose selv for en erfaren psykiater, men han ser at dette godt kan være tilfelle. Mange andre også både ser, hører og merker det. Even me, I tell you..

Men jeg har ikke tenkt å innta medisiner mot dette. Desverre. Dere får holde ut med ei fjern og avbrytende virre vapp som hyperaktivt hopper hit og dit i takt med rytmen av bipolar. Jeg er så frisk på lithium, at jeg aldeles ikke har tenkt å forstyrre den deilige rytmen med flere medisiner. 

Free your mind.

En Vogue har joina vorspillet mitt her ute på terrassen, med et friskt innspill fra nittitallet.

Jeg har det travelt, men gidder ikke stresse. Skal rekke å pilse litt på stranda med min kompis fra Afganistan før jeg suser innover til Trondheim by for å joine en venninnegjeng jeg ikke kjenner. Kun ei av dem har jeg møtt før, og jeg gleder meg til å se henne igjen. 

Som dere ser på bildet under, BURDE jeg nok stresse. Ser faktisk ikke ut. Og da er jeg ærlig: the ugly truth er nesten litt morsom. Om en stund skal jeg nok greie å se smashing ut, selv om sminkekurva mi langt fra er sponset og slettes ikke er smashing.

Sola skinner, det er helg, og jaggu er det digg å finne svar på det som kan være alle sine ukonsentrerte rastløsheter i skyggen av bipolar. 

Ha ei fabelaktig deilig deiiiilig sensommerhelg, og fortell meg gjerne hva i alle dager det er du driver med under blå himmel eller hvite skyer med dråper i 😉

Hilsen Forbipolene Adehådeline

Annonselenke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Du vil være i fred, ikke sant? Slappe av i sofaen uten 3 mygghank virrende hit og dit som miniflaggermuser over hodet ditt, sitte på do i fred uten å finne ut av du er omringet av en edderkoppfamilie på fem på matjakt? Og når sover vil du slippe å jakte på dem i nattemørket, hva? 

Når høsten setter inn, da vil du helst være foruten selskapet alle disse bananfluene bare dør etter å gi deg, tipper jeg riktig? For ikke å uttale meg om disse langtfra hyggelige maurene på et ellers veldig trivelig kjøkken…

Hei, jeg heter Helene, og har fobi for mygghank, edderkopper, bier og mye annet rart som surrer. Og selv om jeg ikke har fobi mot maur og små fluer, er jeg ikke noen fan av dem heller. 

Slik snedig fobi kan du lese om i et av mine innlegg fra i fjor sommer, hvis du trykker på denne lenken:

http://m.forbipolene.blogg.no/1439840263_17082015.html
 

I år bestemte jeg meg for å gjøre noe med problemet. Særlig siden jeg bruker så lang tid på ren redsel, panikk og angst hver gang det surrer noe så latterlig ufarlig som et svært hårtroll (les: mygghank) i et rom der jeg er alene, eller barna sover og jeg er alene om å kill the beast.

Så jeg har i all stillhet hatt et lite samarbeid med Europris Stjørdal nå i sommer.

Fra grytidlig sommer, har jeg testet en boks med produktet Pelias, som skulle være det beste alternativ mot insekter som maur, veps, fluer, mygg og andre insekter. Innendørs og utendørs. Produktet funker i 7 uker.

Og her er min dom!

Jeg valgte en dag jeg var alene i huset og barna var hos pappan sin, for spraying av lister, vinduer, sprekker og andre steder insekter kommer til. 

Grunnen til at jeg måtte være alene, uten barn i huset, er fordi produktet er svært giftig. (Oppbevar i sikker høyde.)

Jeg med min fobi for de små krekene, lyttet ikke til hva de rådet meg til på Europris, da jeg ble informert om å bruke små mengder Pelias spray, (pgr av at der ikke var nødvendig med mye, det skulle funke med veldig lite) Jeg ville, måtte og skulle desperat sikre meg. 

Raskt følte jeg meg behagelig alene i kåken. Ikke så mye som en liten edderkopp. I løpet av alle de 7 ukene, fant jeg EN eneste, bitteliten edderkopp krypende ned langs skråtaket inne på soverommet. Men dette var ikke på et sted jeg hadde sprayet. Terrassen var også fri for insekter, og en og annen gang da det ble varmere, forvillet det seg inn terassedøren tilsammen:

– bier × 3. Altså 3 ganger sprayet jeg ned ei bie med Pelias. Det tok et sekund før de datt sammen. 

– mygghank × 2. Long gone med spray. Pelias var nå blitt min bestevenn!

I 7 uker var huset nesten helt insektfritt. Jeg tok meg selv i å tenke: “Hmm lite insekter i sommer… er det den globale oppvarmingen da eller? Hmm… åååja! Det var den Pelias-sprayen ja..!” Så gliste jeg: “Who’s the boss NOW, buggies?”

Jeg hadde ganske mange steder i huset å sikre med spray, både ute og inne, samt at jeg knertet de få bugsene jeg oppdaget med sprayen, noe som medførte at jeg gikk tom for Pelias. Så da bananfluene kom med høstlufta, kom et par stykker innom her også, i selskap med noen andre surrefluer. Men ikke mange.

I ettertid av de 7 ukene kan jeg finne døde insekter i vinduskarmen hver gang jeg tørker støv. Det er som om Pelias funker litt enda. 

Har du insektfobi, er dette løsningen for deg.

Bare liker du ikke insekter, er også dette løsningen for deg. 

Jeg vet hva jeg skal gjøre neste sommer; det blir en mega Pelias sommer med senkede skuldre og sunn puls. Jeg gleder meg til å nyte enda en sommer med løsningen klar dersom skrekken skulle sette i meg. Det er jo ikke noe problem for meg ute i fri luft, dette med visse insekter. Det er det å være inne alene i et lite rom med et av dem som plager meg. 

Men det plager meg ikke mer nå 😉

Jeg fant altså min bestevenn Pelias på Europris Stjørdal, og hvis du vil ha hjemmet ditt fritt for kryp utover høsten: løp og kjøp 😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Du ser rett inn gjennom gammel is. Den er klar, og jeg har visket bort frosten. Innsynet du får, blandet med all informasjonen, kan være så vondt å takle, at du får lyst til å sette deg i en tidsmaskin, slå i stykker isen med den, og endre alt det smertefulle. 

Stanse slagene, stoppe ordene, redde livene, og messe med skjebnen. 

Kunsten er å takle å la det være.

Sannheten er at du har intet valg enn å la det være som det skjedde. Ingen salte tårer kan smelte denne ubønnhørlige isen. Jeg beklager på det dypeste. Vi lar deg ikke titte tilbake på isbelagt fortid uten grunn. Da ville vi latt oss alle slippe både å snakke, notere, forfatte, publisere, lese og gråte.

Det du leser her inne på forbipolene.blogg.no, meny, kategorier, under “Historiene de fortalte”, kan innimellom være heavy. Det er tunge historier, og jeg advarer sårbare hjerter om at flere slike publiseringer er på vei. Jeg har avtaler i nærmeste framtid der jeg får lov til å sette ord på flere opplevelser. Ei av dem er død. Der er det mammaen hennes jeg skal prate med. Ei anna ei overlevde, og hun vil ikke bære på alt alene mer. Hun vil dessuten hjelpe andre med sin historie. Etter jeg har skrevet deres historier, vil det alltid være stories to tell.

Dette er alltid reiser jeg både gleder og gruer meg til å ta del i. 

Som forfatter av disse historiene ønsker jeg å be deg som leser, om å puste dypt. Du kan bli forbanna. Du kan bli uendelig tris. Og overlykkelig glad. Du kan kjenne på trang til å dømme.

Selv både gråter og freser jeg, mens jeg skriver. 

Ja du kan kjenne på trangen til å dømme. Men ikke gjør det. Jeg advarer mot det på det sterkeste.

Fordi en klok mann lærte meg at du kan bedømme, men aldri fordømme. Hat og bitterhet har aldri bidratt til noe godt her i verden. Men det er lov å bli forbanna inni seg.

Jeg er blitt vant til å lytte. Skrive. Lytte. Skrive. Og skrive enda mer. Sette sammen notatkaos til en oversiktlig linje, og lime sammen fortid til en historie vi kan lese i nåtid. Jeg har sluttet å prøve å forstå. Sluttet å dømme, men heller begynt å respektere at alle er forskjellige.

For ja, i noen av disse historiene fra virkeligheten går det riktig ille. Det er ugjenkallelig og sårt å lese om når hovedpersonen i historien tar sitt eget liv.

Hadde det enda vært en novelle. Men det er ikke.

Det er den brutale virkeligheten; den som skjer omkring oss hver eneste dag. De sidene av virkeligheten vi kvier oss for å møte ansikt til ansikt. Det kan oppleves veldig nært, og du kan se sanne bilder av menneskene du leser om her inne. To historier er skrevet anonyme, mens alle de andre har valgt åpenhet.

Det som alltid har vært mi greie er å skrive. Jeg hadde omkring 30 brevvenner omkring i verden gjennom 80 og 90 – tallet, og begynte å frilanse i lokalavisen på ungdomsskolen. Interessen min var og er ordkunst og formidling av historier.

Men når jeg skriver en historie, dømmer jeg ikke de mørkeste sinnene. Man må feie for sin egen dør, heter det. Jeg kan gråte mange tårer for de jeg skriver for. Hva enten de er døde og jeg kjenner et merkelig nærvær i huset, eller om de sitter foran meg og prøver å holde på tårer som nådeløst sprenger seg frem.

Men hvis noen har slitt med demoner og mobbet andre. Hvis noen har slitt med beslektede demoner, og vært voldelig mot andre. Da er det ikke min oppgave å fordømme. Jeg kan føle med ofrene og gråte mye. Men jeg holder meg til min oppgave, som er å skrive. 

Vær forsiktig. Prøv å ikke bestemme deg for hva som er det beste for andre. Prøv å vise respekt for mangfold. Jeg har blitt vant til å godta andre akkurat som de er. Noen ønsker ikke å snakke om selvmord. Noen vil snakke. Noen har opplevd mye. Andre ikke. Noen er glade. Noen sinte. Noen triste. Noen er empati

Og noen har opplevd både mobbing og vold. Det er her vi må prøve å tilgi og akseptere mangfoldet. Det gjør ikke ting bedre for offeret med en lynsjestemning og videre mobbing mot mobbere og gjerningspersoner. 

Det er ikke for å straffe folk, at vi forteller disse historiene her inne. For en ting er sikkert; vi har alle tråkket et par feiltrinn før vi kom hit.

Det er for å bryte stillheten i all tabu at vi går ut med disse historiene, og for å hjelpe de som gjennomgår liknende situasjoner akkurat nå.

Mange kan gjenkjennes, selv om de anonymiseres. Slik er verden. Sånn er det. Men dette gir deg ingen rett til å trakassere de. Vi har ikke lov, rett å slett, å hverken mobbe, trakassere eller ta loven i egne hender.

Å reagere på en slik historie gir deg derimot rett til å benytte dine rettigheter til å vende deg til politikere, fylkesleger, namsmenn, og alt av offentlig støtteapparat for å påvirke i positiv retning. Si hva du mener og ta i bruk din stemmerett, slik at du styrer dette landet i den retning DU ønsker.

Du har LOV å bry deg og vise kjærlighet!

Du har lov til å bli forbanna inni deg og slå løs på putene i sofaen din mens tårene spretter, i ren medfølelse med ofrene du leser om her inne.

Men.

Husk. Det finnes uhelbredelige diagnoser. Tilstander som kan gjøre et menneske ute av stand til å føle empati. Det gir oss ingen rett til å dømme at noen er dømt slik.

Husk. Det finnes barn i Norges skolegårder, som ikke bare sliter med diagnoser, men utfordrende hjemmebaner. Hva de der hjemme må takle, KAN gå ut i mobbing. Det er vår oppgave å finne løsninger på problemet. Da må vi snakke åpent om det, ikke dømme mobberene. 

Min erfaring er at mange mobbere angrer seg i ettertid. Det er lov å si unnskyld. Og det er magi i det å tilgi.

Vi kan være medmennesker, ikke sant?

Vi kan lytte, lese og lære, ikke sant?

Det var dagene da jeg satt krøket på gulvet med foldede hender. Undergrunnen inni meg kjentes ut som om den ikke hadde bunn, og jeg ble trukket nedover. Tårer. Hele tiden tårer. Diagnose? Nei! Noen diagnose, DET hadde jeg ikke! Diagnoser hadde man funnet opp slik at psykiatrien kunne deale statsdop! Fysjom. Medisiner skulle jeg være foruten. Dette korrupte systemet av forskere på menneskesinnet. Nei takke meg til ensomhet, avslått telefon, tårer, angst og ei dyne jeg kunne gjemme meg under. Slik gikk dagene. Jeg var totalforvirret. For hva var det jeg nettopp hadde opplevd? Hadde de rett i at den verden jeg gled inn og ut av sommeren 2009 kaltes “psykose”? Det kunne jeg da ikke forholde mitt sinn til!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette er nå 6 og et halvt år siden. Det var som om det snødde inne i den kalde kåken min. Narnia var preget av vinter, og heksa kunne dukke opp utkledd som dronning når som helst. Der gjemte jeg meg selv og sorgene mine. Riktig snødde ned under bipolar vinter. Men hele tiden ble alt tint opp igjen av varme salte tårer. Hva faen var det som feilte meg? Jeg burde hoppe fra noe høyt og forsvinne! Men det kunne jeg ikke, for jeg var blitt mamma. En udugelig mamma som var for dårlig til å ta seg av barnet sitt!

Jeg var syk av bipolar, og klamret meg til det siste halmstrå av “stolthet”. For, “syk av bipolar”, DET var jeg slettes ikke. 

Lite visste jeg om at dette skulle være min siste stolte krampetrekning. Intet visste jeg, om at nettopp det å gi opp hele denne stoltheten, og la hvitfrakkene få rett i at jeg hadde en alvorlig sinnslidelse av en såkalt pinlig diagnose, skulle føre meg inn i et liv så spennende og eventyrlig, at jeg kom til å oppleve det som vanvittig coolt.

For akkurat da jeg for 6 år siden ga opp, og lot dem kurse meg i diagnosen, samt etterhvert medisinere meg med lithium, skulle jeg slippe å lide mer.

Jeg er nå frisk og symptomfri på 6. året. Nå vet jeg at det å være slik friskmeldt fra bipolar, heter å leve med diagnosen i remisjon. Jeg vet også at jeg har den alvorligste typen av diagnosen, bipolar 1. Dette betyr, at uten de to riktige medisintypene, viskes mine grenser ut. Da blir jeg ikke bare litt deprimert. Da blir jeg psykotisk depressiv. Så blir jeg ikke bare manisk, men psykotisk manisk. Jeg får ikke bare angst. Jeg får total noia.

Å ha vært helt frisk i 6 år, har lært meg veldig mye. For det første at jeg i det hele tatt HAR en diagnose. At hvitfrakkene hadde rett, at de vil meg godt, og at de faktisk er både coole og greie. De har troen på meg, og jeg har endelig troen på dem.

En som lever med bipolar kan aldri forutsi framtiden. Jeg kan med stor margin sikkerhet påstå at det mest sannsynlig vil gå bra, så lenge jeg respekterer meg selv. Det innebærer å innta medisinene, trene jevnlig, være måteholden med alkohol, la psykiatrien følge opp meg, visualisere, affirmere og spise sunn mat. Men man kan aldri vite. Derfor har jeg nettverk omkring barna mine og meg som står rede og klare som egg dersom noe mot formodning skulle endre retning. 

Man må leve med noe annet også, samme hvor frisk man er. Folk’s uvitenhet og derav fordommer blant annet. For eksempel å bli kalt hypoman bare fordi livet går så det suser og du er glad. Og det sier seg selv at å være frisk i 6 år handler om så lang tid at man ikke lenger snakker om “perioder”. Jeg har fått trusler fra pompøs bedreviter om at vedkommende skulle skrevet en bok om hvor vanskelig det er å leve i relasjon til en med bipolar. Jeg har fått stygge meldinger midt på natten, og måttet deale med baksnakking og stygge rykter.

Likevel går ikke dette så mye inn på meg lenger. Det kommer jo fra mennesker jeg ikke er glad i. Folk som ikke betyr noe for meg. Dramaqueens uten peiling, som forsøker å spille på samvittighet. 

For ja. Jeg kan ha forsterkede følelser. Men, i samme bane har jeg også evnen til miste disse følelsene for godt, i det man har tråkket hardt nok og lenge nok på bipolare følelser. Faktum er at i mine syke perioder har jeg enten vært innlagt eller trukket meg unna folk, for ikke å plage andre med oppturer og nedturer.

Jeg kan ikke garantere at jeg er like frisk om 6 år. Bare nesten garantere. Men jeg kan stå for at barna mine har det nettverk som trengs, dersom det skulle bli nødvendig. Gode venner, psykiatri og en uvurderlig barnefar, står stødig omkring oss, og sånn er det jeg ønsker å ha det. 

Å leve med diagnosen bipolar i remisjon, er en fryd. Men bagasjen man har å bære på er heavy, og man må daglig deale med spekulasjoner omkring fortiden. Skepsis fra alle kanter, og dømmende holdninger. Og jeg forstår.

Jeg forstår så godt. Selv har jeg heller ikke peiling på all verdens sykdommer. 

Det er bare det at da unnlater jeg å uttale meg om de sykdommene.

Min diagnose er forbundet med Gjøkeredet.

Det er bare det at jeg har vært i Gjøkeredet. 

Mange ganger.

Og det var der jeg traff de virkelig ekstraordinært intellegente og kreative menneskene.

Skulle jeg hatt en virkelig interessant samtale med grenseløse sinn, var det nettopp er slikt Gjøkerede jeg skulle besøkt. Som symptomfri slik jeg er nå. Det er bare det, at nå er mine sansedører halveis lukket. Jeg er frisk, og har ingen tilgang til kaninhull og dragehuler.

Men jeg vet godt hva som foregår nede i slike kaninhull og oppe i sånne dragehuler, så jeg kunne nok forstått språket til et psykotisk menneske.

Men jeg trives her oppe i midten. Det er morsommere å være frisk enn jeg trodde. Altså, jeg trodde jo at jeg VAR frisk. Så tok jeg feil, og det viste seg at det å være frisk innebar evnen til å tørre å være gal. Litt gæærn og fresk rett og slett 😉 

Jeg lukker øynene og kjenner duften av et lite kinn og ei smukke. Hører suttelyden og kjenner det sprenger i brystkassa. Han har lagt den ene lille hånda si under halsen min, og klamrer seg fast med den andre hånda rundt resten av mammahalsen. Dette gjorde han før han sovnet, som vanlig. I ren og skjær alvor. To søte øyne stirret mamman sin i senk, og det var ingen tvil: det seriøse blikket sa at han er så glad i meg som overhodet mulig. Jeg elsker den bittelille gutten så uutholdelig mye, at jeg har vansker med å bære ham over i den lille senga hans. Jeg ville gitt ham ringen i Soria Moria. Ville gjort alt for ham.

Bortom sover verdens skjønneste, snilleste og fineste storebror. Desverre hadde han sovnet da jeg kom opp for å legge meg samtidig som gutta boys. Jeg som gledet meg til å lese Donald Duck for ham, slik vi pleier. Det er en enestående nærhet i det å ha sjuåringen min i armkroken og lese for ham. Det flommer over av kjærlighet mellom han og meg. Ingenting kunne skille oss. Absolutt ingenting. Jeg kan aldri glemme. En liten baby vakrere enn enn dukkebabyen på dåpskaka i barnedåpen til min lillebror på åttitallet. Jeg ville gitt sjuåringen min vestenvinden i Soria Moria, og sørget for at han rakk frem i tide til alt han måtte behøve å rekke frem til. Ville gjort alt for ham.

Og jeg kan aldri glemme det øyeblikket jeg fikk baby nr 2 i armene for snart 2 år siden.

En voksende mage, og en liten gutt som skulle bli storebror. Kunne mamma bli like glad i hele TO barn? Vi snakket om dette. At mamma har to lommer i buksene sine, to armer og uendelig plass i hjertet sitt. Nå vet storebror at mamma er like glad i begge to. 

Tre slott, det ene gildere enn det andre. To gutter; og framtid mer enn nok til begge. En vestenvind i et magisk mammahjerte, og et par støvler så gilde at de bringer dem 15 ganger fortere frem.

Ja, snart kommer hverdagen krypende. Hvordan beholder vi magien i hverdagseventyret? Når storebror begynner i 2.klasse hos pappa i en annen kommune, og lillebror i barnehage for aller aller første gang? Spiser vi kveldsmaten på noen tepper på gulvet? Jo. Men vi lærte at det ikke var hverken magisk eller eventyrlig, med en snart-to-åring som valset rundt med drikkeflaska i hendene over matfatet sitt, syngende på en eller annen ordløs melodi. 

Hvordan bevare magien i eventyret vårt, når denne mamman stortuter og griner bare hun er en natt borte fra dem? Det heter “barnefri” og forvandler Soria Moria slott til ei fattigslig og trist stue uten liv og mening…

For denne sommeren fant jeg ut hva barnefri er for meg, etter å ha testet ut at minstemann på altså snart to år skulle sove noen netter hos pappan sin. Flott for minsten dette, han kosa seg. Den siste natta droppa vi, da han ble urolig og lengtet etter meg. Verdens beste og tryggeste pappa Tore lyttet til guttens behov og kjørte barna hjem til meg.

For min del er barnefri foreløpig følgende:

☆Å rusle ned til kjøkkenet sent på kvelden etter barna har sovnet, koke vann til nudler, lage meg et glass oboy og et glass saft. Sitte der og nyte en stund alene, og elske det faktum at to små guttekropper, mine kjære barn that is, sover trygt i samme hus.

☆Å shoppe alene mens minsten har dagsamvær hos pappan og broren sin.

☆Å få jogge en tur mens noen barna kjenner godt passer dem.

☆Å drikke kaffe mens barna leker.

☆Å ta en sofahvil mens barna ser tegnefilm.

☆Å ligge her i senga mens jeg skriver og leser, og barna sover.

☆ …..å begynne så smått, å etter hvert, prøve så godt jeg kan, å venne meg på at begge barna sover hos pappan sin innimellom, mens jeg tar vare på vårt Soria Moria så godt jeg kan.

Jeg gruer med tilogmed til minsten begynner i barnehage. Her er det nok mamman som trenger å vennes av tid med småttisene. Jeg er så altfor altfor glad i disse barna, og det bare pøser på med mer magi og vestenvind bortenfor eventyriske slott og grønne skoger, for hver gang jeg får en varm klem fra et bitte lite kinn.

Bobo så stor du har blitt. Lille Bibi nå løper du etter du også.