Jeg har bipolar 1, og er visst “syk” samme hva jeg gjør

 

 

Kan man være bipolar og overlykkelig, uten at man er syk? 

Kan man kjenne oppriktig glede veldig ofte og samtidig være frisk fra bipolar?

Kan man som bipolar være deppa innimellom, uten at det betyr at det er en nedtur av et dypdykk i diagnosen….? 

Før trodde jeg ikke det. I et umodent kaos uten peiling, surret jeg rundt som en sensommerflue, på søken etter ei real ku-ruke å sette meg på. Der kunne jeg gni møkka inn i selvmedlidenhet, og ligge der og kave i uvitenhet om noe bedre. 

Nei jeg hadde ikke peiling. Hvordan, og ikke minst hvorfor, prøve å styre en bil man tror man ikke eier? 

Det fantes lite stil over min livsstil. Jeg gikk opp i hypomanier og ned i milde depresjoner. For, selv om jeg var sikker på at jeg ikke hadde noen diagnose, og at psykiaterene tok feil, turde jeg ikke å slutte med lithium. Ikke før jeg ble gravid.  Og alvorlig syk. 

Syk? JEG? Nånei! Høygravid og tvangsinnlagt ja? Men manisk og psykotisk? Neverrrr!

Etter jeg landa langt under kumøkken, nesten nedi Kina, for 7 år siden, har jeg lært mye om diagnosen bipolar 1. 

Det tok meg 1 år å godta at jeg hadde bipolar og akseptere riktig medisinering, og jeg har siden brukt 6 år på å bli ekspert på meg selv i kombinasjon med diagnose bipolar 1. Ikke engang de med bipolar 2 kan helt forstå. Det er med diagnose bipolar 1 at grenselandet viskes ut, og depresjoner og manier går over i psykoser. En verden du aldri kan fatte og begripe hvis du ikke har vært der. En verden du heller ikke begriper og fatter særlig av hvis du har vært der.

 

 

Jeg gikk kurs. Det varte over et halvår. Jeg lot meg medisinere, og det ga meg vettet tilbake. Lithium er ingen lykkepille. Det er den eneste medisinen som kunne gått som helsekost. Jeg kan ikke ta lykkepiller. Kun lithium og litt seroquell. For å lukke kaninhullet i bakken, så jeg ikke blir psykotisk. 

Det går sjelden en kveld uten at jeg sier positivt ladede affirmasjoner til mitt eget speilbilde. Jeg vet at jeg må ta ansvar for denne psyken min. Vet at det gjelder hver dag.

Jeg må ivrig kjempe en kamp. Hver uke. Være årvåken for små tegn. Kan dem utenat, disse tegnene.

Kjenner jeg signaler om depressiv sinnsstemning, kan jeg ikke slenge meg ned på sofaen. Da må jeg ta ansvar. Ut og jogge. Skaffe meg endorfiner. Dopaminer i hodet mitt. Trene. Danse. Ringe en venn og være åpen om de triste tankene, selv om jeg hater å klage. Jeg må omfavne det jeg minst har lyst til på en sånn dag: fysisk trening og sosialt samvær. Jeg må ta en dusj og føle meg ren og fresh. Vaske huset. Lage hygge. Ja. Jeg bør ta ansvar. Ingen andre kan jage bort de bipolare trollene, enn meg selv. 

Ta blodprøver. Måle lithiumspeil i blodet. Følge opp.

Kjenne tegnene på hypomani. Stole på at jeg er stort sett skjermet fra å blir hypomanisk så lenge jeg begrenser meg selv med antipsykotika og stemningsstabiliserende. Og hvis jeg kjenner tegnene på hypomani, må jeg: trene hardt. Dusje. La være å ringe en venn, og legge meg tidligere enn vanlig på kvelden. Skjerme meg selv fra inntrykk.

Når du lever med den psykiatriske diagnosen med høyest selvmordsstatistikk, kan du velge å gi blaffen. Eller du kan velge å bli ekspert på deg selv med bipolar.

Javisst kan man være frisk som en fisk, perfectly medicated, og samtidig skikkelig skikkelig naturlig glad. En ekstra motor sådan, er hva bipolar da forvandler seg til. 

Men. For å oppnå denne tilstanden, må man ta visse forhåndsregler. Man må la søvnrytme være å anse som like viktig som næring. Ok, så kan det dukke opp sene kvelder. Bare de er unntak, og ikke regel. Man bør affirmere og meditere mindfulness, samt sørge for en positiv indre stemme. 

Det er så mye viktigere for en sårbar sjel med bipolar, å være takknemlig og finne lykke i de små tingene. De bitte små hendelsene. Solstrålene en ellers regntung dag. En liten bønn. En samtale med en venn. For å gardere seg mot den depressive delen av diagnosen, bør en lære seg å senke kravene til lykke. 

2 mennesker med bipolar kan ha svært forskjellige utgangspunkt for morgendagen. It depends on the personlity. And you can create your own personality.

Er det greit å sitte på den ku-ruka og smøre seg inn med selvmedlidenhet, ja så er det det. Både for bipolare og folk uten noen diagnose. Ingen kan ta fra en det å bruke unødig tid på å rulle seg i gjørma og synes synd på seg selv. Men det er bare så mye mer alvorlig for en med bipolar å utsette seg for den møkka. Følelsene er så mye mer forsterket. Den ku-ruka kan bli så forbanna mye større og vanskeligere å komme ut av.

Så hva om man frisk og velmedisinert kan ta i bruk de samme forsterkningene, bare i positiv retning? Hva om man kan bruke speilaffirmasjon hver eneste bidige kveld, i all sin genialitet, og manipulere sin egen friske bipolare hjerne til å innta en lykkelig holdning?

Er man da hypomanisk? (Altså, stadiet før manisk.)  Nei. Man er ikke syk fordi om man er frisk. Man er ikke hypoman selv om man er glad.

Du kan være bipolar i remisjon, symptomfri og stabil, samt lykkelig. Da har du styring på økonomien. Du kan snakke mye, men ikke ukritisk. Du takler turtakingen. Naturlig impulsiv, men langt fra over hele linja. Du kan bli sinna og glad som andre, deppa også, men det finnes en viss rød trå i det hele. Du går ikke utenom grensene for normal atferd. Alt dette takler du ikke 100 % som hypoman.

Det handler om å styrke sitt psykiske immunforsvar. Tankene trenger sin næring. Følelsene også. Du er sårbar med denne diagnosen, og ingen andre kan ta bedre vare på deg enn deg selv. Du trenger å snakke vennlig til deg selv i den indre stemmen din.

I dag er jeg i byen der jeg så mange ganger var innlagt som ung. På bildene ser dere meg foran en hekk. Bak hekken ser dere psykiatrisk avdeling, Levanger. Som ung var dette mitt hjem nr to. De prøvde så godt de kunne å hjelpe meg, men jeg ville ikke ha noe hjelp. Ikke før jeg innså at dem hadde rett. Jeg trengte de tiltak dem hadde å tilby. Inntil da var jeg ei såkalt gjøkeredejente. Institusjonert.

Det hele endte i en enorm psykose for 7 år siden. Den var dyp. Og på mange måter var deler av den fantastisk å oppleve. Den tilstanden. De sansene. Følelsene. Tankene. Den overdimensjonelle tilstedeværelsen. Med meg derfra tok jeg emosjonell visdom. En slik psykose likner veldig på en såkalt syretripp. Jeg har aldri prøvd syre. Aldri trippet på narkotika. Jeg trenger ikke drugs dor å trippe.

Jeg har dypde, og kan senke meg med i andre mennesker’s følelser bare ved å se dem inn i øynene. Jeg kan sette meg inn i andre folk’s opplevelser lett som bare det. 

Og jeg føler med. Har sånn innmari empati. Og det er ikke negativt i det hele tatt. Det er godt. 

Noen kan mene at diagnosen min er en slags skam, og at jeg ikke burde være så åpen om det. Vel. Det var nettopp det min kjære far lærte meg at jeg burde være. Åpen. Bryte tabu. Kræsje fordommene i en stor vegg, for jeg har ikke tenkt å møte den forbanna veggen, jeg. 

Pappa ville vært stolt av meg. Jeg er stolt av meg. Vennene mine er stolt av meg. Jeg kom meg gjennom fascinerende utfordrende tider, og vet at jeg sitter på kunnskaper innen min diagnose som få andre vet om. 

Jeg er takknemlig for å få oppleve det tivoli det er for meg den dag i dag, å surfe frisk og velberget på en diagnose som tidligere var min verste fiende. Men hva er det jeg senser? Jo, luper og spotlight fra bygdadyrets venner, for å følge med på hele min væremåte. “Eeeer a ikke litt VEL happy nå eller!?? Ååjoa! Hypomanisk,er a!” “Oi, hun er TRIST! Jepp! Hadde rett! Det var hypomani, og så datt a ned i depperten!” Man kan formelig se sladrehunksen knuge kaffekoppene ivrig mens de spisser alle følehorn, klare til angrep.

Men jeg humrer og ler. Er det ikke litt funny, hva? Både jeg og teamet av eksperter omkring meg vet at jeg er frisk som en fisk og har vært det i 6 år. Da er det litt søtt at små bygdadyr leker spesialister.

Samtidig preger et alvor meg hver dag. Ikke alle holdt ut. Mange reiste i forveien, med viten og vilje.

Alle dere som ikke overlevde. Jeg tenker på dere hver dag. Og da vet jeg at dere er der. Det har jeg så mange ganger fått bevist. Jeg respekterer valget dere tok. Dere var ikke her for å leve for andre. Dere følte dere som femte side av en firkant. 

Derfor må vi være åpne. Være åpne, for å gjøre verden til en femkant, så alle får plass.

 

 

 

Jeg er så glad i deg, gjøkeredejente fra fortiden. Uten deg, ville jeg aldri kommet dit jeg er nå. You did the work, girl. You rock, young one!

 

Personlig oppdatering forbi polene


 

Nå skal jeg gjøre noe jeg sjeldent gjør. Dette vet jeg at jeg har vært for dårlig på her inne på bloggen de siste månedene. Jeg skal stoppe opp og oppdatere dere om rent personlige punkter. Åpne dørene inn til hva jeg gjør akkurat nå, fortelle fra dagen i dag, være åpen om hvordan det går, og vise bilder fra her og nå.

Mange mener at dette er en såkalt åpen blogg. Dette stemmer ikke med nåtiden. Jeg har vært relativt åpen omkring enkelte episoder i fortiden min, men langtfra om alt. Om nåtiden derimot, har jeg vært meget selektiv med hva jeg skriver om meg selv og min familie her inne. Rent lukket, faktisk. Det skal jeg ikke være i kveld. Jeg skylder alle dere inspirerende lesere av forbipolene å være både åpen og ærlig. Here we go.

 


 

Det er minst dybde i å starte med hvordan dagen har vært, så:

Mathias, Even og jeg var altfor tegnefilmsløve på mårran, så vi tok på oss uteklærne og ruslet bort til barnehagen der Even skal begynne. 

Slik så det ut:

 

Vi tente lys på kjøkkenet etter Even sin dupp ute i vogna. Det er så mye triveligere å spise lasagnerester til middag da. Når lysene brenner og det dufter høst. Is til dessert var prikken over i’en. Mitt tantebarn Aron på 13 år kom på besøk. Med seg hadde han en flått på fingeren. Jeg leste nylig at matolje er noe av det som dreper flått. Så jeg la den her:

 

Som vanlig ble mammahjertet mitt revet ut og filleristet for en stund da Mathias ble hentet av pappan sin. Tidligere denne søndagen sådan, da Mathias skulle på en sammenkomst for elevene på trinnet. Jeg gruet meg som vanlig til kvelden. Å legge ned bare et barn. Det gir tårer i øynene bare å skrive om det. Å være et samværshjem er veldig tungt til tider. Men, han er i fokus. Det at han har det bra og trygt, er det viktigste. For lesere som ikke vet historien, kan dere lese om hvorfor Mathias ikke bor her hos meg, inne på Meny, under kategorier, ved “Min egen historikk”, “Reisen forbi polene”. 

 

Even og jeg spiste havregrøt til kveldsmat, før han fikk boltre seg i badekaret med både bading og dusjing. Han sovnet til mammasang i mammasenga, før jeg bar ham over i senga hans. 

Hvordan jeg har det nå:

Jeg er avslappet og i en veldig rolig tilstand i min diagnose bipolar 1. Det er ikke lenge siden jeg fikk vite at jeg mest sannsynlig har et snev av adhd også, men jeg var denne uken på et mindfullnesskurs i Trondheim og har siden meditert en del for å roe ned og innta nuet.

Ellers er jeg mer smådeppa enn glad, fordi jeg er litt sliten. Selv om jeg også har det generelt bra. Sommeren har vært tøffere enn jeg har vært åpen om. Jeg har klippet navlestreng. Latt lille Even på snart to år få overnatte hos pappan sin. Selv om jeg vet han har det godt der, har det vært vanskelig for meg å takle at han plutselig ikke er hjemme med meg. Har savnet ham og vært redd for om det har vært mer vanskelig for ham også, enn han viser. 

Jeg har ellers opplevd denne sommeren å ta det valg å bryte kontakt og sette grenser omkring mennesker som ikke har greid å respektere meg. Kanskje er det fordi jeg er den jeg er. At jeg nekter å være et offer, noe de muligens gjerne skulle sett meg som. Jeg fortsetter slik. Kutter ut dem og luker ugress. Enkelte har også forsøkt å bestemme over, og påvirke denne bloggen, noe som har vært uaktuelt. Det er jeg bestemmer hva som publiseres her, og kun jeg som avgjør hvem jeg rådfører meg med når jeg kjenner for brainstorming sammen med andre huer. 

Ellers nærmer det seg barnehagestart for lille Even, og jeg fester navnelapper på alt fra tynnull til fleece, fra vintersko til innetøfler og fra parkdresser til vinterdresser. Jeg handler både brukt og nytt, og sørger for at lillegutten våres er 100 % forberedt for barnehagen. Han begynner heldigvis en måned senere enn de andre barna. Så han og jeg får noen dager til sammen, vi to. 

Sjekk den gode klemmen jeg fikk i dag da:

 

 

Det er positivt for et menneske med bipolar 1, å kjenne på grunnkontakt. Mitt problem med denne diagnosen har ikke mest vært depresjoner, men inntil for 6 år siden; manier og hypomanier. Det er nok derfor jeg generelt er i så innmari godt humør. På mange måter nyter jeg å være normal i noen dager. Litt sånn relaxed og halvglad. Rolig og fattet. Er det SÅNN dere har det ja, dere uten diagnoser.. 

Akkurat nå raser jeg gjennom dette innlegget for å rekke “Live på direkten”. Jeg er komi-junkie, og sluker det meste av norsk og svensk humor på TV. Denne dama hender hun rett og slett nesten triller ut av sofaen i latterkrampe. Og dessuten vekker han minsten oppe på loftet. 

Hvorfor jeg “raser gjennom innlegget”? Fordi jeg alltid må rette ca 20 skrivefeil, samt 15 forviklede omvendtord hver gang jeg har skrevet et blogginnlegg. Jeg publiserer ikke skrot 😂. 

Når jeg tenker meg om har jeg aldri kjørt såkalt “spørsmålsrunde”, av den enkle grunn at jeg som blogger ikke tror noen har noen spørsmål til meg.

Sånn er det bare. Det er jo ikke bare meg dere skal bli kjent med her inne på forbipolene. Her fokuseres det egentlig mer på andre enn på meg. 

Ha en rolig og fattet, anslappet (se der ja, skrivefeilalarm! ….aVslappet 😫😉) og easy kveld, klem fra forbipolene. 

 

 

5 tegn på at du er oppmerksomhetssyk

 

Oppmerksomhet. Gidameg, nei DET. Det vil du ikke ha, hva? Du vil stenge deg inn i et rom alene for resten av livet, slik at ingen noensinne ser deg, lytter til dine ord og hører din stemme. Oppmerksomhet har blitt et negativt ladet ord, og det er rett før det skyter løs i alle retninger. Det lukter fake krutt her.

Hva er frisk og naturlig oppmerksomhetssøkende, kontra oppmerksomhetssyk?

Check it out. 

5 tegn på at du er oppmerksomhetssyk:

1. Du er en av disse jante-tilhengerene som sitter på kafé og piper klagord til vennene dine om alle disse lokale “oppmerksomhetssyke” “wannabeseens”, og din favorittsetning er: “Aah djiiiizez, snakk om oppmerksomhetsbehov ass…!”

Hvorfor det da er DU som er den med mest oppmerksomhetsbehov? Well..  thinkaboutit. Sitter du der alene og skråler om dette til veggen? De du snakker om, har allerede fått tilfredsstilt sine naturlige grunnbehov innen oppmerksomhet… (ever seen a kid? Well I did. Alle er vi født med naturlige behov for å bli sett og hørt. Vi bor samlet på en planet, ikke på hver vår klode.) Og de du snakker til, gir deg sin fulle og hele oppmerksomhet.  ….mens du har bestemt deg for at alt som har med “attention please” å gjøre, er like negativt som det misforståtte ordet “kontroll”, slik at du sådan undertrykker alle dine egne forsøk på å søke oppmerksomhet.

2. Du peker på alle originaler innen klesstil du kan finne, og gjør narr av dem. Håner dem og snakker hånete om deres abnormale klesstil.  Påstår at de kler seg slik “bare for å få oppmerksomhet”.

Hvorfor det da er DU …vel, du vet..   Fordi du er misunnelig i bunn og grunn. Du aner at det å tørre å gå sine egne stier, motvillig medfører en del uønsket oppmerksomhet. Denne oppmerksomheten tenker ikke den originale kreative personen over, men det gjør; av en eller annen grunn, altså du. Du snakker om det også. Høyt. Og nok en gang; ikke til veggen, nei aldeles ikke. More like, til ditt publikum…

3. Du får øye på ei dame med knallrødt hår, og du fylles av forestilninger om hvordan dama desperat ønsker attention.

Hvorfor DU er den oppmerksomhetssyke i denne situasjonen? Kremt. Fakta er at den dama du glor på, hun med knalleste knall rødt hår, hun har glemt at hun har rødt hår. Glemt at den hårfargen hun er så glad i, vises i terrenget, for å si det mildt. Hun har hverdagstanker,og er ikke i mindfullness akkurat i den butikken. Tatt seg ut om hun skulle vandret rundt med EN tanke i hue hele tiden: “Oh my red head!” Dette er DITT fokus. Den rødhårede damen merker kun at du stirrer intens på henne, hvorpå hun tror at hun kan ha oversett et par flekker i ansiktet, at sminken har rent ut, eller at du glor fordi hun har en jakke få andre har. ….innerst inne suger du til deg hennes oppmerksomhet. I det hun titter seg i speilet hjemme, husker hun hvorfor du glodde sånn. Hun ler av det hele. Du, derimot, har fått din skapoppmerksomhetstrang tilfredsstilt. Jippi.

4. Du får høre sladder, ja riktig gossip, om at to damer du kjenner, har GIFTA seg! Du ringer og sladrer videre til en sladresugen venn av deg. Du plaprer i vei om hvordan du mener disse lesbiske ladysene rett og slett sikkert er oppmerksomhetssyke. Ja. Det er din konklusjon. Them want some attention.

Hvorfor? Hvorfor det er DEG og ikke dem som søker unaturlig mye oppmerksomhet? Hvis ikke DU var ute etter oppmerksomhet for din store og gossip-pregede nyhet nå, hadde du: A: Latt det være, og ikke skaffet deg slikt et sjokkert publikum for din “store nyhet”.  B: Ringt og gratulert det nygifte ekteparet, og så vist dem den ærlige respekten det er å la det være naturlig at de har giftet seg.

5. Det er runddag for noen du kjenner, og dagen feires stort. Utover kvelden blir det danset på bord og sklidd på gulv. Ja, det riktig danses i høyden og falles nede på grunnen. Du bare mååå prate om de tre “oppmerksomhetssyke” damene på bordet, hver eneste gang du kommer til et eller annet orde de påfølgende ukene. Selv om de beholdt både stil og klær, må du med overrasket uttrykk fortelle videre om denne sjokkerende atferden.

….Hvorfor du er oppmerksomhetssyk, og ikke de tre damene? Fordi: Disse tre damene var kun ute etter å more seg. Ute etter å le litt av seg selv og ha det litt gøy. Og hva er galt i det faktum at de fikk litt attention? Den lille oppmerksomheten de fikk, var ingenting mot all den responsen DU fikk hver gang du med klovnete mimikk og flaue dansesteg, gjenfortalte den nå så interessante historien. 

Det er ingenting unaturlig ved det å klappe i hendene og be om attention. Vi er født som magneter. Vi er her for å kreve vår oppmerksomhet, på mangfoldets vis, på mange forskjellige måter. Det er som om vi hver vår gang skal ut på det offentlige dansegulvet og vise frem hva vi hittil i livet har lært. Det er helt naturlig. I alle yrker og i alle settinger er det slik. Vi mennesker må gjøre det på denne måten for å oppdatere hverandre og lære videre. Utvikle oss. 

Du bør finne din egen måte. Du begynte helt ærlig, rent og ekte som barn. Nå, fortsett. Bry deg ikke om sladrefanter som har misforstått det hele. 

Seil ikke på velseilte bølger. Bruk ikke andre mennesker som grunn til å klappe i hendene dine. Du skal bruke deg selv for å oppnå andre’s fokus. Ikke sladrete historier om andre.

Noen må danse på bordene. Noen må ha freshe hårfarger. Noen må være dronninger i søkelyset. Noen konger. Andre prinser. Enkelte har andre legninger. Noen blogger. Andre er i spotlight pgr av vesentlige grunner til deres fame. It’s the same. Attention please. 

Hør ikke på Janteloven. Jante var en by i Danmark, og selve loven er skrevet inn i en historie som eksempel på hvordan vi dømmer hverandre i alle små steder og alle store byer. Jante var en by som Aksel Sandemose fant opp. Ikke følg den’s lov.

Det er slettes ikke meningen vi skal tie. Da var vi født uten taleevnen vår. Det er ikke meningen vi skal sitte stille i usynlighet. Da ville vi vært født uten muskler. Det er ikke meningen vi skal utelukke å gi andre vår oppmerksomhet. Da hadde vi generelt vært født uten hørsel.

Det er meningen at du skal være oppmerksomhetssøkende. Men ikke oppmerksomhetssyk. Hver gang du bruker andre sine historier om hvordan de har søkt oppmerksomhet, for attention, er du oppmerksomhetssyk. 

Kom deg ut på dansegulvet og vis hvor DU er på nåværende tidspunkt i livet. Utveksle og utvikle deg selv i den sosiale verden du er født inn i.

Og husk: Menneskene på jordkloden sitter ikke om 500 år og rister på hue mens de snakker om da du “tabba deg ut” fordi 10 stk sladrefanter i lokalsamfunnet omkring deg i 2016 mente du “hadde behov for oppmerksomhet”. Noe ALLE har. Spesielt akkurat de 10 sladrefantefarskene, vet du. Spesielt dem.

I want to see ya shine. I know you’re one of a kind. Don’t let them fool you to silence. It makes no sense.

Can you have my attention, of course my friend. Tomorrow could be the end.

The greatest gift I could give you, was my whole attention throught.

500 years from now

We are small, or big somehow

It’s up to your freedom

It’s like come

as you are

a star

 

 

 

Derfor er ikke dårlig samvittighet bra for barnet ditt!

 

 

“Kan du til helvete slutte å påføre hue ditt så forbanna mye helsikes dårlig samvittighet?!?” 

Det er meg i begynnelsen av 20årene. Jeg nærmest roper det til venninna mi, mens hun tripper rundt og skvetter dårlig samvittighet over alt omkring seg, i det hun piper : “Åh. Ah. Jeg fååååeer så dårlig samvittighet” med trykk på første i’en i “samvìttighet”. Hun er mamma, og jeg prøver desperat å forklare henne det faktum at hun lever i fortiden og ikke i nåtiden så lenge hun driver og prakker på seg dårlig samvittighet hele tiden. For det har jeg lest og lært nemlig.

Ja dette kunne jeg virkelig alt om.

14 år senere våkner jeg på sofaen en time over hvilen min, mens jeg synker lenger ned i puta for hver millimeter øyelokket mitt åpner seg. For. Har jeg ikke sovet en time lenger enn jeg skulle? Har ikke minsten på snart to år kjedet seg så mye at han har tegnet med forever grønn tusj på TVbenken, gulvet, veggen og armene sine? Var jeg ikke litt vel sur for en stund siden da jeg våknet til av at han gikk over ansiktet mitt? Åneii staaakar bitte bitte biiitte lille… 

En halvtime senere raser min samvittighet, og min mammaverden ellers, sammen i grus, i det snart to-åringen blir hentet av pappa og storebror. 

 

For. Skulle ikke jeg vært der mer for eldstemann? Lest litt mer Donald for ham? Er ikke jeg forferdelig nå, som sender i vei en ettåring som gråter og gjemmer seg mellom mammaknærne. Påfører jeg ham traumer nå, det nede mellom knærne på de tissantrengte, trippende føttene mine. Hvor mange ganger har jeg ikke utsatt dassbesøk for denne lille guttetassen forresten? Jeg trøster og bærer, og kniper igjen mine egne behov. Først når jeg ser det går bra, er det min tur til å være menneske.

Situation: go to bed NOW! …fordi mamsemams skal se nyhetene om nøyaktig 17 minutter, såhvisviskal lesePetterSmart etter tannpuss og nattepysjpåkledning, (ånei dere vil sove i hver deres lille bokser? ok det er fortsatt bittelitt sommer,) -måvigjøredetNÅ! Den bestemte stemmen min får samvittigheten til å koke bobler i brystkassa mi… 

 …selv om jeg har stått på som fy og laget lasagne til både kidsa, søs, barna til søs og naboene, slik at det beste for alle parter nok er at barna hører etter så mamma får segne om på sofaen og glo på triste og glade nyheter.

….selv om den ene random nyheten handlet om en smarting som hoppet ned i en utedass for å hente en telefon for en kompis han må ha beundret høyt, for så å spy og bli sittende fast der. Jau. Det var viktige nyheter, det, som ho mor definitivt burde få med seg, foran å lese om Ole, Dole og Doffen.

….selv om minsten også ser ut til å ville til pappa og storebror når den stolte far henter ham. Selv om eldstemann ser ut til å takle fint å ha fast base hos pappa, og egentlig ikke savner morsan så mye som mamman innbiller seg.

…selv om han dessuten prøvde å ymte frempå for en stund siden, at han var litt lei av Donald. 

…selv om ettåringer bør ha grenser og bli fortalt at de ikke må gå over ansikt. Selv om han sikkert tåler å kjede seg mens mamma hviler en dupp. 

Det piper i hue mitt med trykk på første i: “Åh. Ah. Jeg fååååeeer så dårlig samvìttighet!!!”

Men hva gjør vi foreldre når hjertet pumper dårlig samvittighet rundt i hver minste lille krik og hver eneste krok i kropp og sinn?

Jo, vi kompenserer. Vi bøter på det.

Vi lover gull og grønne skoger midt i hverdags-suppa. Nå skal vi bygge lego en hel time etterpå. Nå blir det godis etter middag. Selv om det søren meg er rattata tirsdag! Fjollete og surrete gir vi barna våre de plastrene på sårene vi tror de trenger, og bryter de trygge og faste rutinene de er vant med.

Og hva trenger barn? De behøver trygge, vante, faste rutiner, og blir forvirret av impulsiv “bøte på samvittighet-atferd”.

Vi foreldre kan nesten drepe oss selv innvendig hvis vi som foreldre tråkker feil, og vi tror det går utover barna. Og vi kan prøve så innmari forbanna godt vi kan å ikke påføre oss selv all denne foreldresamvittighteten. Men det er lettere sagt enn gjort for reinbarska løvemødre og tigerfedre, dette. 

“Helene! Du skal være mamma resten av livet! Du må lære deg å slappe av. Eller så kjører du deg rett på veggen. Du må finne deg selv i mammarollen og slutte å ha så dårlig samvittighet…”

Jeg sitter i en time med ei klok dame fra familieteamet. Har selv bedt om slike samtaler, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hvorfor. Så sitter jeg da der, og lærer meg hvorfor. 

Jeg skulle hørt på meg selv da jeg var 20 år. Fagpersonell sier at jeg hadde rett. Men grunnen til at jeg hadde rett i min venninne’s tilfelle, visste jeg ikke engang selv dengang da.

Barna har ikke godt av vår dårlige samvittighet.

Fordi dårlig samvittighet driver oss til å bryte trygge rutiner, med premiering av barn som ikke behøver den kjærligheten på pinne midt i uka, og som forvirret ikke forstår hvorfor. Selv om alt sukkeret smaker godt, aner barnet en viss bismak i selve stemningen. Mamma er så rar. Pappa er så stille. 

Ok, den sukkerklump-pinnen bøter på en egenskapt samvittighet hos foreldrene, men barna er ikke på den planeten. Ok, foreldrene får det godt inni seg, og fjerner deler av en stor og stygg klump i magen ved navn dårlig samvittighet.

Men barnet får bare enda flere hull i tennene, blodsukkerstigning, blodsukkerfall, og mister respekt for en mamma eller en pappa som fjollete forsøker å forholde seg til det den voksne føler er en hverdagstabbe.

Vi må lære barna våre at det er ok å gjøre feil. Holde oss til vanlige daglige rutiner, og la det være rom for å være menneske.

Vi må vise barna våre at de er noen små tøffinger. At de tåler tilsnakk, forsinkelser, hverdagsglipp og et par tårer eller ti.

Og barna, de er jo enige de. De koser seg innom små trygge rammer, der de gjerne lærer seg å takle livets skuffelser, gleder, sorger, smerter og lykkestunder. Der de koser seg med å glede seg til helgen og dens utskeielser. Der de gjerne også skeier ut litt i ukedagene også, men for kosen sin skyld, ikke for å plastre foreldrene’s små sår av dårlig samvittighet 

Så nå er det forbipolene, Åge og jeg her i stua. Barna sover, og det har de ikke vondt av. Kjøkkenet bugner, og ingen kommer til å dø av det dersom et par fem seks bananfluer får kose seg med alt rotet utpå der gjennom natten. Jeg får se. Hvis jeg gidder, kan det hende jeg orker, og hvis jeg orker, er det mulig at det blir litt koserydding på kjøkkenet før jeg legger meg i kveld.

Og hvis jeg hverken gidder eller orker, så skal jeg stå og le av det rotete kjøkkenet sammen med barna i morgen tidlig, mens jeg hvisker dem i øret at:

“Det er lov å være menneske. Mamma er ingen robot, og i går kveld gadd jeg bare ikke.”

Og når jeg får lyst til å rydde kjøkken, skal jeg si: “Kom og hjelp til, vi skal rydde kjøkken”.

Hvis jeg vil gjøre det alene, skal jeg si: “Gå og lek dere, jeg skal rydde kjøkken!”

Fordi jeg kan, fordi jeg vil, og fordi det er mer enn bra nok akkurat som det er.

Samvittighet, du kan stikke av. Vi trenger deg ikke her. Barna mine har best av normal stemning og en avslappet holdning til livet. Jeg er en snill mamma, og behøver ingen ekstra ballast i form av dirty samvittighet. 

Det er et deilig faktum, er det. Deilig. 

 

 

10 tips innen stil, dekor og interiør


 

I dette innlegget bruker jeg min egen personlige stil som dekor i form av et bildedryss. 

Min stil har vært meget viktig for meg helt siden tidlig ungdom, både hva angår klær og interiør . Den har ikke alltid fått være i fred, og etter vanskelige perioder i livet, har jeg måttet søke dypt i meg selv for å finne tak i denne selvtillitspregede formen for sammensetninger av mønstre, farger og kontraster.

 

 

1: La aldri noe begrense deg av følgende punkter:

-andre mennesker og deres syn på skjønnhet. 

-økonomi (du kan finne mye gratis i ei fjære, og det finnes plenty pent brukt som er toppers for moder jord at du benytter deg av)

-mote. Du selv bestemmer hvilke fargesammensetninger du skal like best. Hvilke mønster du personlig skal digge. Hva som rører deg. Hva DU elsker å se på omkring deg, i DITT hjem.

 


 

2. Hvis du lar en liten fis komme inn i ditt hjem og dirigere dine ting hit og dit, så husk hva en liten fis er. Hva det er du har med å gjøre. Ja nettopp. En illeluktende fjert. Rett og slett. Hold ditt hjem duftende og personlig fritt for slikt. Du leder an her, og ingen andre. Det følger kun en fasit med innen din stil, og den fasiten er det du som bærer på.

 

 

3. Du planlegger å shine kåken, pynte og dekorere. Først og fremst; bruk en time eller to på en dyp prat med en venn du kan prate lojalt med om alt. Dette er en prat som ikke skal handle om stil, men om deg og hvordan du har det. Dersom du går til psykolog eller coach, er det like bra. Du skal rydde i ditt indre landskap, og rense tankene dine. Etter det skal du gå eller jogge minumum 20 minutter i frisk luft, og i det du kommer hjem skal du gjøre unna shiningen. Vaske og rydde ditt fysiske miljø. Etter det kan du dusje. Rense kroppen din.

…NÅ kan du dekorere og pynte. Du vil bli overrasket over din egen kreative evne, treffsikkerheten din og hva du er i stand til å finne opp av måter å pynte på.

Regelen er altså: Rydd, vask, rens, pynt og dekorer først i ditt eget indre landskap, så i ditt hjem. 

4. Kun DU er din kreative master! Du er omgitt av reklame over alt hvor du ferdes. Det er ferdig uttenkt mote som skal presses ned over hue ditt, og det forventes at du følger med som en sau. Du vil ikke være sauen. Du vil være trendsetteren, og da må du tenke selv. Er du usikker på hvilken stil du har? Din stil er en personlig sammensatt blanding av ting, klær og møbler som DU liker. Som DU synes er vakre, tøffe og stilige.

 


 

5. Motebransjen har forlengst sørget for å innbille folkemengen på jordkloden at nytt er kult, og brukt er råttent, teit og gult. It’s money, my dear, and only money! De vil tjene penger på alle sauene som ikke tør å gå mot folket, som ikke har guts til å svømme mot strømmen. 

…. hvis du tenker deg om.. kanskje liker du skjell? Telys pent plassert på stilig dandert stilleben av stener og skjell? Er det ikke coolt nok fordi det er gratis og du har plukket skjellene i fjæra mens telysene er av det billige slaget og ikke disse fancy gjennomsiktige? Kanskje er du en havfrue eller en fisk som elsker å bade? Tenk hvordan ditt hjem kan dekoreres med gratis effekter fra fjæra, foran vaser og fat til flere tusener av kroner som du kan prioritere på det DU mener er verdt pengene..

Er du i tvil om hva du egentlig mener om dette med kostbart kontra billig/gratis, prøv å holde i en skål som koster 1999,- i den ene hånden. Studer den. Kjenn på den. Så holder du samtidig akkurat samme skål i den andre hånden. Bare at denne skålen er kjøpt på loppis for 5 kroner. Pent brukt og uskadd. Hva er forskjellen..? For DEG? Ikke vennene dine. Ingen er ekte venner som vurderer deg i kroner og øre…

Hva forskjellen i det hele og store er for moder jord? Enorm..

 


 

6. Er du kvinne, sett av tid til pynting og dekorering i perioden da du er såkalt premenstruell. Tiden før menstruasjon er da du er på ditt mest skjerpede. Det er også nå du bør få unna viktige telefonsamtaler og rydding.

 

7. Alt du omgir deg med, skal være der fordi DU liker det. Det er lov å gi til loppis og det er greit å kaste ugress i hagen din.

 


 

8. Dine idéer er hellige, og du trenger ikke å spørre noen andre om det er pent, stygt, bra eller dumt. Husk det. Kanskje liker du ikke så godt om en måned det du digger nå, men akkurat nå: …er disse idéene hellig! Kanskje vil du henge dørhengeknagger på en list heller enn en dør? Prøv og se. Kanskje du digger det. 

9. Både Ikea og Søstrene Grene selger billig og bra veggdekor i form av store og små klistremerker. Du kan lage egne landskap på veggene dine med slike klistremerker. Bare husk å tørre å være original. Du MÅ ikke følge bruksanvisningen bastandig.

 

 

10. Nå får Ikea og Søstrene Grene seg litt gratisreklame her, da dette ikke er et sponset innlegg, men jeg bare MÅ rose dem for alle de flotte ryddesystemene de selger for en rimelig penge. Nydelige, dekorative bokser, kurver og esker som endrer strukturen i hjemmet ditt til oversiktlig og avslappet

 

…I’m not done yet 😉 :

Du er ikke stillevann. Du utvikler deg. La din stil være såpass crazy original, at du lar den flyte med i DIN egen mote. Og da bestemmer du sesongens it 😉

“There are three things, my star, that you can not have. My thoughts, my feelings and my fucking style.”   -forbipolene 2016

 

 

Vet du hvor enkelt det er å dekorere dine egne vinglass/melkeglass/skåler? Kjøp inn billige ikeaglass, svamper (slike fargerike til onkring 10 kr i dagligvaren), 4 forskjellige (det holder med 2), farger glassmaling og sølv eller gull glassmaling i tube med tynn spiss. Dytt på glassmaling i shades på glassene med svamper. På din måte. Pynt deretter med fine linjer av gull eller sølv. På DIN måte. Stek i ovn, og voilâ: dine egne glass!

 


 

Keep it clean, og kontrastfylt. Du fortjener vakre omgivelser, og kontraster slår aldri feil. Farger mot svart. Mørke linjer rundt lyse farger. Svarte stener mot hvite. Ei fruktskål med mange farger i, mot en grå duk, kan være like smashing som en plante.

Sterkt mot svakt, fargerikt mot fargeløst, stort mot smått, tynne mot tykke striper, gammelt mot nytt..    

…gir et fresht inntrykk.

Har du rot på kjøkkenet som du vil vente med å fikse til i morgen? Legg det i dynger/klaser. Da ser det ikke så mye ut, og inntrykket blir ryddigere. 

 

 

Har du, som meg, en litt “rotete” stil? Prøv å ha “less is more” i bakhodet, og lag dine egne sesonger i form av pappesker i boden der du legger unna alle forstyrrende effekter. Utover det er det ok med “much is most” også, eller hva?

 


 

Til slutt vil jeg minne deg på, at det er uhøflig å kommentere hvordan har det hjemme i en negativ tone. Har du derfor bekjentskaper som støtt og stadig kommenterer stilen og hjemmet ditt på slik energitappende måte, så kanskje du bør huske på at interiør, stil, ting og tang, ikke er det eneste man kan kvitte seg med til fordel for noe langt mer energiskapende.

I respect your styleway 😉

 

 

Avsløring av min søster’s hemmelighet

 

Kjære blogglesere, kjente og ukjente. Dette visste dere ikke om min søster. Det er på tide å avsløre Silje sin store hemmelighet.

Regnet lager musikk på verandataket. Byen ligger strødd utover panoramautsikten, og min søster tripper rundt seg selv av glede.

Hun var ikke så glad. Ikke så lykkelig som hun visste hun kunne bli. Hvis hun flyttet.

Hvem som helst kunne blitt ensomme av å bu der ingen kunne tru at nokon kunne bu. Og for all del. Enkelte liker slik ensomhet. Men på sene kvelder kjente min søster at dette ble for ensomt for henne.
 

 

Så i all hemmelighet flyttet hun hjem til Stjørdal, byen der hun vokste opp. 

Hun ville forsikre seg om at hun kun var omgitt av positive mennesker under flytteprossessen. Folk som respekterte alle hennes valg og meninger, og som heiet på hver minste lille personlige avgjørelse og hvert eneste store flyttelass. 

Slik bevarer man den positive flytteflowen. 

 

 

En glad liten familie er i mål i en fantastisk kåk, plantet rett oppi åsen med den råeste utsikten i Stjørdal, og søs kjenner at kreative krefter kommer tilbake.

 

 

Nå har hun det bra, søstra mi. Hun er lykkelig, her hun bur der nokon faktisk kunne tru at nokon kunne bu..

 

Gratulerer med nytt hjem, Silje, Aron og Maria! Det er litt av en super leilighet dere bor i nå, og jeg unner dere det av hele mitt søstertantehjerte. Takk for at dere dere delte hemmeligheten med meg, jeg har kost meg hvert eneste sekund av disse ukene. 

 

 

Les hvorfor denne pappaen er en superpappa

 

4 små føtter tripper omkring på jordkloden vår og kjenner seg elsket. To små gutter i denne verden har en far som ville gjort alt for dem. En ettåring og en sjuåring i Norge’s land, vet hver eneste dag, at de har noe som kalles “superpappa”. 

Og det gjør ikke noe at mamma og pappa ikke bor sammen. For mor og far er nemllg kamerater, de! Mamma er venninna, og pappa er kompisen, i noe de kaller et foreldresamarbeid. 


 

Minstemann Even DK (som det står på navnelappene, les som engelsk 😉 ) skal begynne i barnehage for aller første gang, så mens storebror Mathias DK var på skolen, ble han med mamma og pappa på shopping. 

Og når superpappa shopper, ja da er det gøy å være liten tassi.

 

 

Enkelte menn er født for papparollen.
 


 

Ja, noen mannfolk, er så innmari glad i barna sine, at tårene nærmest pipler frem i ren stolthet innimellom.

Takk for en gøyal handlerunde, kompis 🙂 Ok, så er du stolt av barna våre. Men jeg er stolt av DEG også. For, som jeg tidligere har skrevet her inne på forbipolene; det behøves ingen høy akademisk utdannelse eller pompøs status for å bli en superpappa.

Men det kan trenges en heavy ryggsekk med erfaring innen selve levde livet. 

Ekte kjærlighet for barna sine er hva den ryggsekken bør være laget av.

Suksess er nettopp dette. Ikke penger, status og toppjobber. Men det faktum at man er en superpappa som som alltid ivrer etter å ta vare på ungene sine på den ultimate måten. 

Faren til barna mine har en slik ryggsekk. Han setter alltid barna sine først, og er oppriktig interessert i dem. Han har barna våre som samtaleemne nr 1, og dersom de blir urettferdig behandlet, er han der på flekken som en myndig løvepappa. Ingen behandler gutta hans feil. 

Han handler klær og utstyr som trengs i deres hjem, og lager sunn og god mat til barna. Så kjører han dem hit og dit, mens han lar hele livet sitt dreie seg om to heldig små.

Jeg er uenig i at kun mor er best for rollen i den daglige omsorgen. Vi har bevist det motsatte, siden omstendighetene gjorde at eldstegutten vår ble boende hos pappan sin. Inne på meny, kategorier, under “min egen historikk” på forbipolene.blogg.no , kan du lese hele den historien i reisen forbi polene del 1, 2 og 3.

Noen mødre bør lære seg å tilgi alt som ikke har med barna å gjøre, og fokusere kun på selve superpappaen i faren til barna, som jo har krav på både pappa og mamma. Det var aldri enkelt for barnefar og meg heller. Jeg hadde en god del å tilgi. Å tilgi betyr ikke alltid at man prøver på nytt. Man bør tilgi for å bli venner i foreldresamarbeidet. Tenke og fokusere kun på barna. Barna har ingenting å gjøre med alt det kjipe mellom to voksne i et samlivsbrudd.

Mange fedre er gull og superpappaer.

Hver eneste dag takker jeg høyeste makter for at pappaen til nettopp mine to sønner, er en slik PAPPA med stor P! 

 

 

Kvinne falt på brostenene i Trondheim by lørdag natt. Ble ikke sendt til St Olav i all hast.

 

Høy partyfaktor og et par dansetrinn ved Trondheim torg. Hun er glad som en annen polyanna, og synger med de to andre damene hun mærmest danser seg fram mot en pub sammen med.

Klask.

Plutselig forsvinner hun fra høydenivå. 

Hun har tryna, og den brostensbelagte bakken har banka henne opp. 

Hvordan kunne vel jeg se at de hadde laget et trinn ned akkurat der. De to damene jeg er ute med (de har ikke navn. Såkalt navnløse. De finnes, de også..) spør: “Neimen hei, er det der du ligger. Du kom bort. Går det bra?”

“Nei nå ble jeg lei meg altså. Huff dette var vondt. Vent litt, nå går det over.”

Gråten presser på rett og slett. Fy og fy så vondt. Må jeg være sånn en klæbb?

Jeg reiser meg og går et par skritt. Så ler jeg høyt, litt bitter for at jeg ikke fikk se synet av meg selv som falt regelrett og bokstavelig talt på trynet. Slik alle de andre omkring meg fikk se en pyntet blondine krasje med bakken.

 


 

Vi gynger med Irske rytmer i Trondheimsnatta, og møter andre som er glad det er Saturday night.

 


 

Å le er sunt, ikke sant? Le og fnise som fjortiser. Det er sunt en gang i blant, selv om det slettes ikke hadde tatt seg ut på direktesending. Nei, man har ikke eeegentlig humor der man flyr rundt på vinger i en sensommerpreget liten by, surrer rundt som fallende fluer og ler av tåpeligheter. Men det er sunt. Fordi det er gøy der og da.

Vi skilles ved burgerking, og jeg lover de andre at det går helt fint at intuisjonelene ..nei forbipolene, bruker den siste timen før avgang nattbuss til Stjørdal, alene i byen. 

Jeg bestemmer meg for å gå innom 3B før jeg kjøper meg noe å spise. Der møter jeg blogglesere. Og vi bestemmer oss for at “I can hang with them” 🙂

Det er noe magisk å møte hittil ukjente folk som leser det jeg skriver. Snedige greier, rett og slett. Og jeg elsker det, det gir meg bare enda mer skrivekløe. Og mange av mine blogglesere, viser seg å være både krative skribenter og erfarne sjeler selv.

 

Over og ut fra Trondheim smashing funny town!

(Følg med i neste innlegg for å se hva som skjedde på nattbussen hjem: http://m.forbipolene.blogg.no/1471716686_bussjfr_tok_saken_i_e.html  )

 

 

 

 

 

 

Bussjåfør tok saken i egne hender da det ble bråk i nattbussen


 

Nyhetssak. Disse damene laget svært støyende bråk i nattbussen mellom Trondheim og Stjørdal i natt 20.aug 2016. Da bussjåføren tok saken i egne hender ble det bare verre. Jeg presiserer at bildene er publisert med tillatelse.

 


 

De andre passasjerene i hele bussen kom ikke til orde da disse elleville damene i baksetet sang og ropte. Det begynte med rolig sang. Så gikk det over til rapping. Til slutt var hele bussen preget av ropesynging. “Forelska i lærærn ÅÅÅÅÅÅÅ, forelska i lærærn! ÅååååÅÅÅ! RRROOOOSENBORG RRROSENBORG RRROSENBÅÅÅÅÅRG!!”, ropte og sang de bråkete damene.

Det utviklet seg til så intenst og høyt lydnivå, at det kunne være fare for at medpassasjerene mistet hørselen.

Da tok bussjåføren saken i egne hender. For da de kjørte forbi Malvik, greide han ikke å la være lenger. 

 


 

 

Først en liten gjettekonkurranse. Hva tror du bussjåføren gjorde?

1. Han stoppet ved et buss-stopp og tvang damene til å gå av bussen. Derfra måtte de ta taxi hjem, og nå er buss-selskapet anmeldt for hendelsen.

2. Han stanset bussen, gikk bak til damene og ropte like høyt som de sang: “Nå holder dere for faen kjeft! Jeg har hatt en lang natt, og dere har med å kun synge lav Celine Dion fra nå av! Og litt Marit Larsen!!”

3. Han skrudde på mikrofonen sin og sang med, slik en ekte bussjåfør med godt humør skal: “Ååå FORELSKA I LÆRÆRN, ÅÅÅ!”

 


 

JEPP, det stemmer. Riktig svar er nr 3! 

En ekte bussjåfør er en mann med så godt humør, at han ikke greier å la være, men synger med, takknemlig for partystemning, liv, røre og latter. 

Takk til fantastisk baksetegjeng og en super duper bussjåfør, som skal få seg 5 klemmer hvis vi ser han igjen noen gang. You rock!

 

 

Til min beste kompis

 

Kjære aller aller beste kompis i hele vide verden.

Jeg titter ut av togvinduet og ser Stjørdal forsvinne i det fjerne. Terrassehusene er det siste jeg ser før byen forsvinner i sensommerkvelden, mens toget suser videre mot Trondheim.

Jeg tenker på, at akkurat der, der borte, har verdens beste du reist deg fra sementtrappa ved stasjonen det fjortisene bruker å sitte og chille, og så har du syklet hjem. 

Du var vitne til en sånn der dårlig og såkalt venn av meg før vi satte oss der. Hun kalte meg syk i hue, idiot og prøvde å psyke meg ned. Jeg sa at, jepp, jeg er visst syk i hue. Har visstnok en diagnose ja, og kanskje en til. Så banket jeg i bordet og nektet å finne meg i den forsøplede behandlingen, mens jeg forklarte at jeg også har lov å bli sinna. At det ikke er noe galt i det. Og at dette ikke var ok, rett og slett. 

Vi gikk, du og jeg. 

Jeg stod utenfor.

Med tårer som sprengte på i øynene mine.

Men du stoppet dem.

Du stanset tårene mine du, kompis.

De presser på akkurat nå, igjen, og en tåre triller ned høyre kinn. Jeg vet jeg blir knallrød på nesa mi. 

Men dette er glade tårer. Veldig velig glade tårer, fordi jeg har en så fantastisk suveren kompis som DEG.

For innen vi satte oss ned for å vente på dette toget som skulle bringe meg ut på livet i Trondheim, hadde du sørget for å minne meg på hvem jeg er.

Jeg er, i følge deg, kjempesnill. Snill, snill og atter snill. I følge deg er jeg verdens gladeste og beste mamma for barna mine. Ja, du mener til og med, at jeg er så lykkelig og glad, at enkelte som ikke har det så bra selv, blir misunnelig på meg for min livsglede.

Og det faktum at jeg nå er frisk og velfungerende.

Dette passer ikke for alle. 

De vil visst helst se meg ligge og kave nede i gjørma, slik jeg gjorde for 15 år siden. Og gjør jeg ikke det, vil de helst hjelpe meg dit snarest mulig.

Og hører jeg ikke etter, men banker i bordet og blir sint, ja da er jeg jo helt psycho, hva?

Nei, jeg er helt enig med deg, kompis, det betyr ikke det. Jeg har like mye lov til å sette grenser som alle andre.

Mens vi satt og ventet på toget, fikk du meg til å le. Du fikk meg til å love at jeg skulle dra til Trondheim og møte de damene med like mye godt humør som jeg hadde en time før vi satte oss der. 

Takk, mr Amen, how lucky I am. For du og jeg, vi bryr oss ikke om forsøplere. Vi har ikke bruk for dem i den happy hagen våres.

 

Du er tøffere enn alle togene i hele verden!