Lift your head up high, Cheers for the weekend, MILFS, and let us fly high up above!
Okey, det er lenge siden jeg gikk personlig på line, her inne. Let me tell you about my day:
Timen hos verdens dyktigste psykiater er gjennomført, barna er hos pappaen sin og skal sove der begge to, joggeturen er unnagjort, og kåken er både ryddet, vasket og dekorert.
At “det føles så godt” å pante flasker? Jooo, men å vandre rundt i nyshina kåk føles myyye bedre, hellyeah!
Mange brikker falt på plass i dag. Jeg har lenge mistenkt at jeg har en tilleggsdiagnose ved navn ADHD, og i dag fikk jeg bekreftet at dette meget godt kan være mulig. Uten utredning er det jo umulig å fastsette en slik diagnose selv for en erfaren psykiater, men han ser at dette godt kan være tilfelle. Mange andre også både ser, hører og merker det. Even me, I tell you..
Men jeg har ikke tenkt å innta medisiner mot dette. Desverre. Dere får holde ut med ei fjern og avbrytende virre vapp som hyperaktivt hopper hit og dit i takt med rytmen av bipolar. Jeg er så frisk på lithium, at jeg aldeles ikke har tenkt å forstyrre den deilige rytmen med flere medisiner.
Free your mind.
En Vogue har joina vorspillet mitt her ute på terrassen, med et friskt innspill fra nittitallet.
Jeg har det travelt, men gidder ikke stresse. Skal rekke å pilse litt på stranda med min kompis fra Afganistan før jeg suser innover til Trondheim by for å joine en venninnegjeng jeg ikke kjenner. Kun ei av dem har jeg møtt før, og jeg gleder meg til å se henne igjen.
Som dere ser på bildet under, BURDE jeg nok stresse. Ser faktisk ikke ut. Og da er jeg ærlig: the ugly truth er nesten litt morsom. Om en stund skal jeg nok greie å se smashing ut, selv om sminkekurva mi langt fra er sponset og slettes ikke er smashing.
Sola skinner, det er helg, og jaggu er det digg å finne svar på det som kan være alle sine ukonsentrerte rastløsheter i skyggen av bipolar.
Ha ei fabelaktig deilig deiiiilig sensommerhelg, og fortell meg gjerne hva i alle dager det er du driver med under blå himmel eller hvite skyer med dråper i 😉
Du vil være i fred, ikke sant? Slappe av i sofaen uten 3 mygghank virrende hit og dit som miniflaggermuser over hodet ditt, sitte på do i fred uten å finne ut av du er omringet av en edderkoppfamilie på fem på matjakt? Og når sover vil du slippe å jakte på dem i nattemørket, hva?
Når høsten setter inn, da vil du helst være foruten selskapet alle disse bananfluene bare dør etter å gi deg, tipper jeg riktig? For ikke å uttale meg om disse langtfra hyggelige maurene på et ellers veldig trivelig kjøkken…
Hei, jeg heter Helene, og har fobi for mygghank, edderkopper, bier og mye annet rart som surrer. Og selv om jeg ikke har fobi mot maur og små fluer, er jeg ikke noen fan av dem heller.
Slik snedig fobi kan du lese om i et av mine innlegg fra i fjor sommer, hvis du trykker på denne lenken:
I år bestemte jeg meg for å gjøre noe med problemet. Særlig siden jeg bruker så lang tid på ren redsel, panikk og angst hver gang det surrer noe så latterlig ufarlig som et svært hårtroll (les: mygghank) i et rom der jeg er alene, eller barna sover og jeg er alene om å kill the beast.
Så jeg har i all stillhet hatt et lite samarbeid med Europris Stjørdal nå i sommer.
Fra grytidlig sommer, har jeg testet en boks med produktet Pelias, som skulle være det beste alternativ mot insekter som maur, veps, fluer, mygg og andre insekter. Innendørs og utendørs. Produktet funker i 7 uker.
Og her er min dom!
Jeg valgte en dag jeg var alene i huset og barna var hos pappan sin, for spraying av lister, vinduer, sprekker og andre steder insekter kommer til.
Grunnen til at jeg måtte være alene, uten barn i huset, er fordi produktet er svært giftig. (Oppbevar i sikker høyde.)
Jeg med min fobi for de små krekene, lyttet ikke til hva de rådet meg til på Europris, da jeg ble informert om å bruke små mengder Pelias spray, (pgr av at der ikke var nødvendig med mye, det skulle funke med veldig lite) Jeg ville, måtte og skulle desperat sikre meg.
Raskt følte jeg meg behagelig alene i kåken. Ikke så mye som en liten edderkopp. I løpet av alle de 7 ukene, fant jeg EN eneste, bitteliten edderkopp krypende ned langs skråtaket inne på soverommet. Men dette var ikke på et sted jeg hadde sprayet. Terrassen var også fri for insekter, og en og annen gang da det ble varmere, forvillet det seg inn terassedøren tilsammen:
– bier × 3. Altså 3 ganger sprayet jeg ned ei bie med Pelias. Det tok et sekund før de datt sammen.
– mygghank × 2. Long gone med spray. Pelias var nå blitt min bestevenn!
I 7 uker var huset nesten helt insektfritt. Jeg tok meg selv i å tenke: “Hmm lite insekter i sommer… er det den globale oppvarmingen da eller? Hmm… åååja! Det var den Pelias-sprayen ja..!” Så gliste jeg: “Who’s the boss NOW, buggies?”
Jeg hadde ganske mange steder i huset å sikre med spray, både ute og inne, samt at jeg knertet de få bugsene jeg oppdaget med sprayen, noe som medførte at jeg gikk tom for Pelias. Så da bananfluene kom med høstlufta, kom et par stykker innom her også, i selskap med noen andre surrefluer. Men ikke mange.
I ettertid av de 7 ukene kan jeg finne døde insekter i vinduskarmen hver gang jeg tørker støv. Det er som om Pelias funker litt enda.
Har du insektfobi, er dette løsningen for deg.
Bare liker du ikke insekter, er også dette løsningen for deg.
Jeg vet hva jeg skal gjøre neste sommer; det blir en mega Pelias sommer med senkede skuldre og sunn puls. Jeg gleder meg til å nyte enda en sommer med løsningen klar dersom skrekken skulle sette i meg. Det er jo ikke noe problem for meg ute i fri luft, dette med visse insekter. Det er det å være inne alene i et lite rom med et av dem som plager meg.
Men det plager meg ikke mer nå 😉
Jeg fant altså min bestevenn Pelias på Europris Stjørdal, og hvis du vil ha hjemmet ditt fritt for kryp utover høsten: løp og kjøp 😉
Men det var inntil frisørtante “tajtte ilje” kom på besøk (Hun er en meget populær “tajtte”, og heter egentlig Silje)
Tattje ilje lekte brombrom med klippemaskina, og var totally med mama herself på idéer, for så å sette igang freestyle haircut.
Klar som et egg for barnehagestart fortheveryfirsttime, fikk minsten beholde den fancy halen i nakken…
…og fotballsveis-inspirerte looken fikk seg en undercut uten vill kvervill.
I følge bildene her kunne jeg skryta fælt av angelboyen vår nå. Men dette var de første 5 minuttene. Etterpå prøvde vi desperat å få ham til å sitte i ro i mammafanget, men da var det myyye mer fristende å skynde seg ned trappa for å bade i badekaret
Ps: Nå står forresten den “snille” tattje ilje på kjøkkenet her og lager taco, i det hun informerer meg: “Veit du. Det er bare 18 uka te jul.. !”
TAKK Silje, den trengte jeg nå, her jeg sitter og nyter siste krampetrekning av sommer. Søstre ass..
Du ser rett inn gjennom gammel is. Den er klar, og jeg har visket bort frosten. Innsynet du får, blandet med all informasjonen, kan være så vondt å takle, at du får lyst til å sette deg i en tidsmaskin, slå i stykker isen med den, og endre alt det smertefulle.
Stanse slagene, stoppe ordene, redde livene, og messe med skjebnen.
Kunsten er å takle å la det være.
Sannheten er at du har intet valg enn å la det være som det skjedde. Ingen salte tårer kan smelte denne ubønnhørlige isen. Jeg beklager på det dypeste. Vi lar deg ikke titte tilbake på isbelagt fortid uten grunn. Da ville vi latt oss alle slippe både å snakke, notere, forfatte, publisere, lese og gråte.
Det du leser her inne på forbipolene.blogg.no, meny, kategorier, under “Historiene de fortalte”, kan innimellom være heavy. Det er tunge historier, og jeg advarer sårbare hjerter om at flere slike publiseringer er på vei. Jeg har avtaler i nærmeste framtid der jeg får lov til å sette ord på flere opplevelser. Ei av dem er død. Der er det mammaen hennes jeg skal prate med. Ei anna ei overlevde, og hun vil ikke bære på alt alene mer. Hun vil dessuten hjelpe andre med sin historie. Etter jeg har skrevet deres historier, vil det alltid være stories to tell.
Dette er alltid reiser jeg både gleder og gruer meg til å ta del i.
Som forfatter av disse historiene ønsker jeg å be deg som leser, om å puste dypt. Du kan bli forbanna. Du kan bli uendelig tris. Og overlykkelig glad. Du kan kjenne på trang til å dømme.
Selv både gråter og freser jeg, mens jeg skriver.
Ja du kan kjenne på trangen til å dømme. Men ikke gjør det. Jeg advarer mot det på det sterkeste.
Fordi en klok mann lærte meg at du kan bedømme, men aldri fordømme. Hat og bitterhet har aldri bidratt til noe godt her i verden. Men det er lov å bli forbanna inni seg.
Jeg er blitt vant til å lytte. Skrive. Lytte. Skrive. Og skrive enda mer. Sette sammen notatkaos til en oversiktlig linje, og lime sammen fortid til en historie vi kan lese i nåtid. Jeg har sluttet å prøve å forstå. Sluttet å dømme, men heller begynt å respektere at alle er forskjellige.
For ja, i noen av disse historiene fra virkeligheten går det riktig ille. Det er ugjenkallelig og sårt å lese om når hovedpersonen i historien tar sitt eget liv.
Hadde det enda vært en novelle. Men det er ikke.
Det er den brutale virkeligheten; den som skjer omkring oss hver eneste dag. De sidene av virkeligheten vi kvier oss for å møte ansikt til ansikt. Det kan oppleves veldig nært, og du kan se sanne bilder av menneskene du leser om her inne. To historier er skrevet anonyme, mens alle de andre har valgt åpenhet.
Det som alltid har vært mi greie er å skrive. Jeg hadde omkring 30 brevvenner omkring i verden gjennom 80 og 90 – tallet, og begynte å frilanse i lokalavisen på ungdomsskolen. Interessen min var og er ordkunst og formidling av historier.
Men når jeg skriver en historie, dømmer jeg ikke de mørkeste sinnene. Man må feie for sin egen dør, heter det. Jeg kan gråte mange tårer for de jeg skriver for. Hva enten de er døde og jeg kjenner et merkelig nærvær i huset, eller om de sitter foran meg og prøver å holde på tårer som nådeløst sprenger seg frem.
Men hvis noen har slitt med demoner og mobbet andre. Hvis noen har slitt med beslektede demoner, og vært voldelig mot andre. Da er det ikke min oppgave å fordømme. Jeg kan føle med ofrene og gråte mye. Men jeg holder meg til min oppgave, som er å skrive.
Vær forsiktig. Prøv å ikke bestemme deg for hva som er det beste for andre. Prøv å vise respekt for mangfold. Jeg har blitt vant til å godta andre akkurat som de er. Noen ønsker ikke å snakke om selvmord. Noen vil snakke. Noen har opplevd mye. Andre ikke. Noen er glade. Noen sinte. Noen triste. Noen er empati
Og noen har opplevd både mobbing og vold. Det er her vi må prøve å tilgi og akseptere mangfoldet. Det gjør ikke ting bedre for offeret med en lynsjestemning og videre mobbing mot mobbere og gjerningspersoner.
Det er ikke for å straffe folk, at vi forteller disse historiene her inne. For en ting er sikkert; vi har alle tråkket et par feiltrinn før vi kom hit.
Det er for å bryte stillheten i all tabu at vi går ut med disse historiene, og for å hjelpe de som gjennomgår liknende situasjoner akkurat nå.
Mange kan gjenkjennes, selv om de anonymiseres. Slik er verden. Sånn er det. Men dette gir deg ingen rett til å trakassere de. Vi har ikke lov, rett å slett, å hverken mobbe, trakassere eller ta loven i egne hender.
Å reagere på en slik historie gir deg derimot rett til å benytte dine rettigheter til å vende deg til politikere, fylkesleger, namsmenn, og alt av offentlig støtteapparat for å påvirke i positiv retning. Si hva du mener og ta i bruk din stemmerett, slik at du styrer dette landet i den retning DU ønsker.
Du har LOV å bry deg og vise kjærlighet!
Du har lov til å bli forbanna inni deg og slå løs på putene i sofaen din mens tårene spretter, i ren medfølelse med ofrene du leser om her inne.
Men.
Husk. Det finnes uhelbredelige diagnoser. Tilstander som kan gjøre et menneske ute av stand til å føle empati. Det gir oss ingen rett til å dømme at noen er dømt slik.
Husk. Det finnes barn i Norges skolegårder, som ikke bare sliter med diagnoser, men utfordrende hjemmebaner. Hva de der hjemme må takle, KAN gå ut i mobbing. Det er vår oppgave å finne løsninger på problemet. Da må vi snakke åpent om det, ikke dømme mobberene.
Min erfaring er at mange mobbere angrer seg i ettertid. Det er lov å si unnskyld. Og det er magi i det å tilgi.
Blod på hendene. Hun har blod på hendene. Han kjører omkring henne og spøler så bilen går rundt henne mens han roper: “Du klarer deg ikke uten meg din fitte! Hore!” Hun svarer ikke. Går videre som i en boble. Han får ikke til å følge etter henne i det hun ankommer sentrum og sivilisasjonen Folk er over alt. Vondt i låret. Hun har vondt. Verden går forbi henne. Men hun er ikke en del av det. Hun enser dem, men de er mikset sammen i en strøm av blandede mørke farger i bevegelse Med blod på hendene og vondt på låret etter det harde sparket hans, har hun intet mål. Men hun må bort. Aner ikke hvor, men nå må hun bort i en hast. Hun ringer banken for å sperre kontoen sin. Får beskjed om at hun må gå til banken for å gjøre dette. Det er februar 2011, og en utmattet, fortvilt og såret ung kvinne går som en robot gjennom Stjørdal’s gater. I banken sitter en mann bak skranken, og hun sier: “Han har ødelagt meg helt og truer med å ruinere meg. Du må sperre kontoen min!” Svaret hun får er: “Som du ser ut. Er det sant det jeg tror nå, går du til politiet. Nå!”
Da fikk hun et eneste mål til der og da i livet. Å gå til politikammeret.
Men det skulle gå lenge før hun var helt fri. Hun skulle ikke bare måtte gå til politiet. Hun skulle måtte både rømme, løpe, gå i motbakker og bestige fjell, før hun endelig fant frem til sitt stille vann igjen.
Dette er historien om Ankie. Hun velger å være åpen, med bilder og fornavn. For nå er hun fremme, i havn. Ved sitt fredelige stille vann, der ingen skal få komme og lage flere stormer som hun ikke kan råde over. En historie om en kvinne seigere enn all verdens krefter, som vant over psykopaten og knøvlet alle hans forestilninger om at hun var et eiestykke han kunne gjøre som han ville med.
Det var november 2009, og vinteren gjorde så smått sitt inntog over Trøndelag. Stjørdal by hadde stilnet etter sommeren, og høsten vinket farvel. En ung kvinne hadde forlengst begynt å føle seg hjemme der, etter at hun med tung ryggsekk flyttet til byen som 18åring i 1990. Mange kjente etterhvert navnet hennes. Ankie. Hun var en sosial og populær person i nærmiljøet.
Nå hadde hun bodd her i 19 år, og kjente at selvtilliten vokste. Tre år tidligere hadde hun blitt ferdig utdannet, og nå hadde hun fast jobb, god økonomisk oversikt og et stabilt liv å tilby sine to barn. Hun var en alenemamma som fikset det meste, og hun hadde et godt foreldresamarbeid og et greit forhold til pappan til barna sine. Nå hadde livet gitt henne utfordringen nyresvikt, og hun hadde rast ned 10 kilo på kort tid.
Akkurat da skjedde det. Da dukket han opp. Ankie var på sitt fysisk svakeste i en ellers allright periode, og der stod han og banket på skjebnedøra hennes. En trivelig mann dette. Likte turer, flink med hus og barn. Ja, stødig rett og slett.
Sliten og syk, var det som ren luksus for Ankie å bli oppvartet slik han bar henne på gullstol; noe hun aldri hadde opplevd. Dette var en ny, og midlertidig, fantastisk deilig verden for en ung og syk alenemor. Hvis hun lette etter noe, var han kjapp til å hente det til henne. Kaffekoppen hen? Vips, der var den, i hendene til en som framstod som verdens snilleste gentleman. 2 barn hadde han også, som bodde hos ham fast. Han fremstod som trygg og bevisst.
Ankie føler seg nå elsket, ivaretatt og akseptert. I virkeligheten står hun rett foran sitt livs mest utfordrende og mest livsfarlige stadie. Hun er i ferd med å ta en løvelabb og gå rett inn i en usynlig hule. Et edderkoppnett har allerede begynt å spinne omkring henne. Systematisk. Av en like usynlig edderkopp som løvehulen. Det skal komme til å koste henne så mye, at hun bare såvidt kommer til å overleve.
Julen kom, og nyttår gikk. I løpet av januar og februar hadde sjarmøren, (som hadde sin historikk, men som sverget på at han hadde lagt bak seg et normalt liv i over 10 år) overtalt Ankie til at det beste var om hun flyttet rett inn til ham. Ut av intet hadde han greid å lage en pinlig konflikt med huseieren hun leide hos, og samtidig svidd av en nå brent bro for henne. Alarmen ulte, i det hun flyttet inn hos ham. Men hun turde ikke ringe den tidligere huseieren for å be om å få flytte tilbake. Hun fikk gi det nye samboerskapet en sjanse.
Tross alt så hun muligheter for en kjøkkenhage utenfor det røde huset med den pene hagen. Selv om det inne var preget av hvite vegger, steril stil og svarte gardiner.
Dagene går, og Ankie begynner å legge merke til små detaljer. Trepersiennene er alltid trukket for. Huset er lukket. Det er som å bo i en blikkboks, der ingen har innsyn. På veggene får hun ikke henge opp bilder av familien sin, og trollet (som Ankie helst anonymiserer ham som), ville at alle skulle skifte bukse før de satte seg ned i de bakterieskjermede møblene.
En dag hun står på kjøkkenet, oppdager Ankie noe snedig. Gule lapper var spredd over benken, tettskrivet med alt som skulle gjøres. På detaljnivå. Regelrette lister over hele tilværelsen.
I tillegg finner hun ut at i hennes egen notatbok, står det noen punkter med skjev håndskrift:
– KL 12.00 hver dag, (siesta) – Kveldsmat før 18.30. – Bad/massage/innsmøring etter kveldsmat. – ingen arbeidsoppgaver etter 20.00. – Mandag og torsdag: turgåing -> bad -> massasje -> siesta, kos. Onsdag og fredag når barna ikke er her i tillegg til mandag og torsdag etter middag.
Det synker inn i et stille kvinnesinn at det hun leser er et regime som mannen hun bor sammen med har satt opp. Ankie spør: “Hva er dette?” Men han bortforklarer det med at han bare er sånn at han må ha system. Manipulerer og bagatelliserer det. Hun prøver å påpeke at det regimet han skrev i boke hennes, ikke handler om familie, men om nærhet og sex.
Hun konfronterte ham også med det faktum at alt som var presset inn i dette tidsskjemaet hans på de gule listene, var umulig å rekke over. Om ikke dette kunne være et påskudd for å gå i taket? Da gikk han i taket for det også.
Disse listene skal utvikle seg til noe av det skumleste Ankie opplever i denne hermetikkboksen hun befinner seg i. Han endrer nemlig både setninger og tidspunkt akkurat når det passer ham, uten å gi beskjed til samboeren og barna. Flytting av tidspunkt og planer kan skje når som helst. Plutselig, ut av intet, akkurat når det passer ham, har han noe å eksplodere over. Noe å klikke for, når Ankie og barna ikke har vært “lydig”, som han kaller det.
Nedpsykingen er nå i gang, og det som en gang var ei kjær notatbok for Ankie, var nå blitt til en slags svartebok. Og det var bare å adlyde.
Ankie forteller: “Kjernen i atferden til en psykopat er systematisk degenerering av ofrene sine. Dess flere ofre de har å øve seg på, dess mer ekspert blir de innen kontroll, manipulering, destruering og dirigering, noe de jo lever og ånder for. Det merkelige er at mange psykopater mangler både jobb, familie, sosialt nettverk og fritidsaktiviteter. Og altså, aller først rekogniserer psykopaten. Sonder terrenget. Det perfekte offer, er den som har et svakt tidspunkt der og da.”
Hun ser seg tilbake på et mønster som er så mye tydeligere nå enn da. Man ser ikke hele elefanten når man står en halvmeter foran den. Bruker man en stund på å vandre sin vei, og man ser seg tilbake, da ser man hele elefanten. Og det kan gjøre fortvilt vondt å se.
Hun husker hvordan det begynte med verbal vold. Hvordan manipulering gikk over til materiell vold. Hvordan kaffetrakteren og mobilen i veggen gikk over til at han sparket dørene av hengslene. Hvordan alt dette eksplosive gikk over til å holde fast henne. Å holde henne nede, trykke henne hardt mot veggen og holde henne fast. Å slå henne. Å sparke henne. Grensene flyttet seg stadig vekk, i takt med at hele henne forsvant og ble usynlig når det kom til selvtillit og krefter.
Dette trollet hun bodde med, kunne løfte reolen på badet og smadre den i flisgulvet, og det kostet ham ingenting å sparke hagemøblene til pinneved. Ankie gikk rundt og ryddet, vasket og reparerte, mens han fulgte etter og brølte trollete ord inn i ørene hennes. Men hun var desperat etter å skjerme barna, og pynte på den skamfulle sannheten.
Han kjører i 150 km/t mot Trondheim fra Stjørdal i en rød Caravelle, og hun sitter lamslått i passasjersetet og prøver å overleve. Mer eksplosiv enn farten, er sinnet hans. Han er sjefen nå, og bestemmer over bilen, farten og livet hennes. Mellom brølene slår han løs på henne i brystkassen hennes, og tar kvelertak på henne. Det er ikke bare intenst. Det er forferdelig farlig, og ubeskrivelig skremmende. Ankie vet at hun må forholde seg stille og rolig skal hun overleve dette.
Scener som dette kunne oppstå rett som det var. Det kunne være nok at hun ba om å få lov til å møte en venninne. Eller at hun prøvde å fortelle ham at hun var uenig i denne måten å leve på.
Sommeren 2010 melder sin ankomst, og Ankie har bare bodd sammen med dette trollet siden februar. Men hun er allerede utmattet og underkuet. Hver dag utfører han seksuelle handlinger med tvang mot henne. Det hele er så brutalt, at hun brukte lang tid senere på å i det hele tatt greie å tenke over at dette faktisk var grovt ufrivillig. Det var en psykolog som vinteren 2016 gjorde henne oppmerksom på at dette var høyst kriminelle handlinger innen det intime.
Gjorde hun ikke som han krevde på soverommet, visste hun aldri hva han kunne finne på. Bare visste at han slo hardt. At han sparket voldsomt. Holdt henne nede. Knøvlet henne som en verdiløs sekk. At han brølte høyt. At han kjørte livsfarlig fort samtidig. Hun prøvde å stoppe ham, men ga fort opp.
En dag nekter Ankie mer enn vanlig. Hun ville ikke. Da fikk hun se hvilket monster hun delte seng med. Først kastet han en skål veggen så den knuste. Så knuste han hele henne. Og av hensyn til respekten for Ankie, lukker vi døren der.
Mai gikk over til juni, og Ankie gjorde det klinkende klart for trollet at hun ikke kunne leve slik lenger. Ikke fikk hun jobbe, ikke fikk hun se vennene sine, han var voldelig på alle områder, og hun hadde ikke noe styring på økonomien lenger, fordi han drev og flyttet penger mellom flere kontoer slik at hun mistet oversikten.
Da bestemte han seg for at Ankie var syk mentalt. Hun måtte ha hjelp. Og jovisst, han var nok kontrollerende, innrømte han. Så det måtte han ha hjelp til. Denne psykologhjelpen han mottok skulle komme til å pågå frem til han ble kartlagt av behandleren. Da avsluttet han behandlingen.
I form av et samlivskurs flere mil unna, skulle de denne sommeren fikse alt. De måtte ta tog frem og tilbake, og det ble en dyr affære over en slitsom helg. To av veilederne på kurset la merke til hvordan denne mannen hadde behov for å korrigere Ankie i stort sett alt hun sa. De kom ingen vei.
Det var på tide å kjøre flere mil sammen for å besøke Ankie’s mamma. Bilturen gikk greit så lenge de hørte etter. Vel fremme viste det seg at bilen var ødelagt, og de måtte kjøpe ny. Han ville at Ankie skulle være med, som vanlig. Men nå, blant kjente, fikk hun nytt mot. Foran alle sa hun: “Nei. Jeg blir her.”
Det skulle føre til et mareritt ingen av dem glemmer. Han brølte og ropte i villt sinne, oppførte seg både truende og voldsom. Han skremte vettet av dem alle. Moren til Ankie hadde jobbet på krisesenter, og så hvordan datteren hadde forandret seg. Hvordan hun hadde mistet stemmeretten over sinnet sitt. Hun forstod, og hadde sett dette så mange ganger før på jobb. Nå var det datteren sin hun så forsvinne. Hun sa til trollet: “Du kan ikke snakke sånn!”
Jo, “fordi han var sår”, så “kunne han det”. Han kunne slå i veggene, brøle og peke opp i ansiktet på hvem han ville.
De reiste hjem. Ankie hadde blitt bare enda mer usynlig. Men hun hadde iallefall en mor som brydde seg. Dette trøstet, et sted langt der bak.
August puster inn over byen. Trollet får nå for seg at han selv kommer til å roe seg dersom hun beviser at hun har troen på dem to som par. De gifter seg på et lokalt fjell, og hun har vonde minner fra dagen. Hun er ikke sikker på om tårer hun så omkring seg var rørte tårer. Det var nok trist for flere dette her. Selv var hun nå redusert til et skall i en kjole der hun stod og sa ja til litt mer sant mareritt.
Som reumatiker blir Ankie stadig sykere utover høsten. Et smertehelvete med daglig tvungen sex inne i en slags blikkboks, er alt hun har å forholde seg til.
-“Jeg husker en gang vi hadde noen malere i hus som skulle utføre en malejobb. Jeg kom krypende ut fra soverommet og inn på kjøkkenet for å hente meg et glass vann. De så sjokkerte ut, og spurte meg om det gikk bra.”
Man skulle tro en samboer tok hensyn til slike smerter. Det var bare det at han mente at hvis hun hadde vondt, f eks i ryggen, hjalp det i følge ham med det han kalte sex og samliv.
Når du lever med en tikkende bombe, finner du deg i det. Da spiller du skuespill, fordi du vet at konsekvensene er store hvis du nekter. Man blir til et stoneface.
Negler klamrer og stikker ned mot låret, inn i huden. Et desperat hode slenges inn i veggen. Men denne gangen er det ikke han som gjør det. Ankie bryter sammen.
-“Det rablet for meg, slik det aldri har gjort hverken før eller etter.”
Hun løper opp på rommet og skaller hodet inn i veggen. Så segner hun ned til gulvet som en ball i fosterstilling og kjører neglene inn i huden på lårene sine. Hun biter i puta og skaller hodet flere ganger i veggen.
-“Jeg tenkte: Jeg vil bare dø. Vil bare dø. For da slipper jeg unna monsteret. Og da slipper barna også unna. Fordi jeg kommer meg ikke unna!” Ankie slår ut med hendene, og forteller åpent og ærlig om hvor umulig situasjonen var for henne
-“Dem sier: Ankie du som er så sterk… Men jeg følte meg så fanga at jeg ville bare dø..”
Styrke teller ikke dersom du kommer ut for en psykopat. Slike tar styrken fra deg uansett. Det er mer taktikk man må ta i bruk for å komme seg ut av edderkoppnettet før det store insektet spiser deg levende. Dette skal du som leser nå få et innblikk i. For nå skal du få lære hvordan Ankie, som på dette tidspunktet var totalt nedbrutt, kom seg unna psykopaten, og vant over ham på alle måter. Også i retten. Hvis en psykopat spiller et spill, hva om du må spille tilbake? Hvis det ER et spill, taper du både ludo og monopol dersom du ikke spiller. Du kan tilogmed JUKSE! For du skal VINNE, og det skal koste hva det koste vil. En psykopat er en luring av en falsk faen. Hva skjer dersom man er falsk og lurer en slik faen tilbake? Da skjer noe som heter rettferdighetens navn.
I hermetikkboksen som skal være et hjem, sitter Ankie fast av en enkel men viktig grunn. De fire barna som jo bor hos dem. Hun våker over dem som en ørnemor. Han skal ikke få være alene med dem, og hva kan skje med hans to barn dersom hun drar fra dem? Skal de være alene med et troll?
Vonde tårer fyller er par øyne som har sett og opplevd så altfor mye. Jeg ser at dette er et vanskelig tema for henne. Det er tårer hun ikke greier å stanse, og noe som gjorde at det å reise fra fortidens trollhule nærmest fremstod som umulig. For hun ble glad i de to barna. Jeg gråter mens jeg skriver dette, skal du vite, Ankie. Forstår at dette var uendelig sårt for deg.
Vonde dager i en hermetikkboks snegler seg videre. Hun er ensom nå. Hun som trodde hun hadde venner. Mange venner. Hvor er de nå? Hvorfor går hun under her helt alene om alt dette forferdelige ansvaret? Hvorfor er ingen glade i henne? Den skremmende sannheten forstår hun først mye senere; de prøvde å nå henne. Forsøkte å bry seg. De sendte henne mange meldinger.
Men han slettet dem.
Trollet hersket over telefonen hennes i en gråsone hun ikke fikk med seg. Systematisk. I tillegg fikk bare fem bryllupsbilder av de to henge på veggene, slik at inntrykket av tosomhet ble forsterket. Han innbilte henne at ingen brydde seg. At familiene hennes og vennene hennes var folk som hadde sviktet. Det var de to nå.
Det var annenhver helg hun tok kampene. Da barna ikke var der. Hos pappaen og mammaen sin var de skjermet, og hun kunne være tøffere. Det straffet seg med nedpsyking, tvang, ufrivillig sex og kvelertak.
Noe i Ankie begynner å tenke annerledes. Nå må hun være smart. Må værra lur nå. Hun lar høsten føre henne videre mot en fjern framtid, og begynner ny strategi.
Selv om han står fast ved det faktum at det kun er de to og ingen andre, får Ankie lov av sin manipulative samboer å ha besøk av én venninne. Ikke fler, bare henne. Så Ankie ber venninnen sin: “Han skifter personlighet når folk kommer inn i rommet. Jeg er så svak og liten nå, at jeg trenger vitner. Bekreftelse på at det ikke er meg det er noe galt med. Gjør meg en tjeneste og vent litt før du kommer inn i rommet, og før du går. Stopp og lytt.”
Trofast gjorde hun som Ankie ba om, og ble sjokkert over alt det fæle hennes kjære venninne fikk slengt etter seg av nedpsykende setninger. Det var litt av en personlighetsforvandling hun nå ble vitne til.
En gang fikk hun hele 20 minutter med en annen venninne ved en fotballkamp. Venninnen gråt og sa hun savnet henne. Ankie rakk å si: “Jeg holder på å planlegge, men må være smartere enn han” “…og på det tidspunktet følte jeg meg jo ikke smart i det hele tatt” utbryter Ankie, og ler i ren galgenhumor. Så kommer tårene igjen. Det hele var forferdelig fortvilt.
Mulighetene titter frem i små smutthull innimellom. Som da Ankie må være med trollet til legen med datteren hans, men i siste liten takker nei til å bli med inn til legen fra venteværelset. Hun vet nemlig at moren til jenta, trollet’s eks, skal komme og hente datteren den dagen.
-“Det var høst og surt. Det regnet. Men det var fantastisk godt å få gå hjemover alene. Jeg håpet på å få snakket med exen hans før han rakk å komme hjem, og det fikk jeg. Hun bekreftet for meg at han var slik jeg opplevde ham som.” forteller Ankie.
Samtalen med mamman til hans to barn ble en wake up for henne. Hun innså at hun måtte redde barna og seg selv. At det å bli værende ikke var det beste for noen av barna.
Nå bestemmer hun seg. Men hun har sett for mye av hans spillemetoder, og lært seg en del knep. Må være utspekulert og falsk nå.
For. Hvor ble hun av? Når mistet hun seg selv og havnet med hodet såvidt over vannet? Hvor ble de av alle sammen? Så de ikke at hun druknet. Var det slik det var å være Tina Turner da hun sang “What’s love got to do with it?” Hvordan var det å føle normalt igjen? Hvor i helsike var det Ankie hadde havnet? Hun hørte ikke hjemme her i denne forbanna blikkboksen! Nei! I sitt stille og hemmelige sinn la hun planer. Tanker han aldri fikk se, ble tenkt i høstmørket’s Trøndelag.
Det finnes 1000 måter å rømme på. Minst.
Desember 2010 gjør gågata i byen julehyggelig, og en stille, forsiktig og ydmyk Ankie begynner å manipulere tilbake. Hvis man kan kalle det manipulering. For hennes jul er langt fra hyggelig. Hun kjemper for livet, ikke langt unna den trivelige julegata med alle de forventningsfulle og smilende fjesene.
Plutselig mener Ankie’s forhatte ektefelle at det beste var at de flyttet i to forskjellige leiligheter. At forholdet da kom til å fungere.
Januar 2011 fjerner all julehygge i gågater og stjernepregede stuevinduer. Ankie kjemper videre med hodet over vannet. På finurlige og smarte måter, greide hun å lure trollet som askeladden selv. De måtte jo skilles, hvis de rent økonomisk skulle klare å finansiere to boliger. Han bestemte at dette da måtte dreie seg om to leiligheter i samme gate. Samme borettslag. Og de måtte være “kjærester”.
Selvfølgelig. Kjærester var nå nesten bedre enn å være gift, hva?
Ankie blir modigere nå. Hun aner friheten langt der borte i horisonten. Men hun kunne knapt puste. Kanskje kunne hun en gang i framtiden det borte, få nettopp det? Puste? Puste fritt?
Innen februar har Ankie og trollet kjøpt seg hver sin leilighet i samme gate. Men de har papirer å ordne i. Og Ankie går fortsatt gjennom dager av rent helvete. Det er bare det at nå er det verre enn før. Han mistet kontrollen, og det får hun kjenne. Kropp og sinn blir merket for livet.
En dag går det fullstendig galt. Av en eller annen grunn har det nok en gang klikket for ham. Ankie står ute i vindfanget. Barna hennes er hos pappaen, heldigvis. Men det ene barnet hans er der. Hun ser han gå og gjemme seg, og det er pent lite hun kan gjøre med det. Trollet hun fortsatt på tampen bor sammen med, er brautende og ustabilt sint nå. Han kommer mot henne som et tog gjennom gangen mot vindfanget. Han tar sats og hopper mot henne i et eneste stort spark. Det lille låret hennes blir truffet hardt av den foten i den gangen denne dagen, og hun tenker “Dette overlever jeg ikke. Nå må jeg løpe. Rømme. Han kommer til å drepe meg.”
Han vil ha veska hennes. De krangler og sloss om den veska mens han roper: “Jeg skal ruinere deg! Ødelegge deg di jævla tøs! Ta alle pengene dine! Du er fortapt uten meg!” Hun gir seg ikke, og hendene hennes blør når hun er ferdig. Hun gråter fortvilt. Kan det bli verre nå?
Mens han kjører barnet sitt hjem til barnets mor, rømmer hun. Gjennom folkestrømmen går hun som en fortapt robot gjennom gågata. Et skall, det er hva hun er. Folkestrømmen er nesten borti henne. Det gjør så vondt, men hun er så fortapt. Banken er ringt, og de har bedt henne gå til banken og få sperret kontoen sin der. Kontoen er sperret, og hun er bedt om å gå til politiet.
Når du er underlagt en psykopat, har du mistet både bedømmelsesevnde og troen på at du kan ta avgjørelser. Det var derfor avgjørende denne dagen at mannen bak skranken i banken ba Ankie gå til politiet.
Hun føler skammen. Det er som å gå rundt i en stor og synlig gapestokk i lokalsamfunnet. Dette er ikke første gangen hun føler at han henger henne ut. Nå holder hun ikke ut stort lenger. For det å gå rundt haltende med smerter i låret, blod på hendene, flau skam i brystkassa og tårer hun ikke greier å holde igjen, er mer ydmykende enn hun kan takle alene.
To blødende hender trekker kølapp. Nye tårer presser seg på bak to desperate øyne.
-“Jeg gjemte meg bakerst i en krok inne på lennsmannskontoret.” forteller Ankie.
Hvordan blir et traumatisert voldsoffer møtt inne på et lensmannskontor når hun eller han fortvilt og redd dukker opp der? Ofte uten å ane selv hvorfor man er der?
For Ankie skammet seg dypt og inderlig. Men det var ikke “bare” skammen som drev henne til å gjemme seg der innerst i kroken hos politiet. Politiet, som skulle beskytte henne akkurat da. Slik vi skattebetalere i Norges land har krav på.
Nei. Det var ikke mest skammen som drev henne til å gjemme seg som en skjelven liten mus der den dagen. Det var en voldsom, reell og intenst frykt for at han kunne dukke opp der. Hvert eneste sekund mens hun ventet, tenkte hun på det verste scenarie hun kunne forestille seg, dersom den sinteste mannen i verden fant henne nå.
Hun fikk snakke med en resepsjonsdame som tok avgjørelsen om å la henne vente enda en 1/2 time ute i det offentlige, og det da, vanvittig farlige venteværelset.
Man kan diskutere hvorvidt en slik avgjørelse er forsvarlig hva angår liv og helse. Ja, det stemmer, dette er et ytringsfritt land; dette kan vi diskutere. Hvordan vil spleiselaget av skattebetalere bli møtt av det offentlige støtteappararet i øyeblikk der man er avhengig av kloke og riktige avgjørelser som kan redde liv?
Heldigvis for Ankie dukket han ikke opp der. Heldigvis for resepsjonsdamen kom han ikke dit og skadet Ankie ytterligere denne dagen. Ankie fikk snakke med en politibetjent. Han bevitnet, sammen med en kvinnelig betjent, en kraftig “lårhøne”, altså et svært blåmerke etter sparket, og de blodige hendene. Dette ble ikke rapportert inn. Kun bevitnet. Og Ankie fikk ikke noe videre oppfølging, annet enn at det ble anmeldt av politiet.
Men hva skjer når politiet avhører en psykopat? I dette tilfellet ble saken henlagt.
Vi kommer tilbake til dette. For vår superkvinne tok til slutt saken i egne hender.
I noen dager gjemmer Ankie seg hos barna’s bestemor. Nå ryr det inn med meldinger på telefonen hennes. Psykopaten er desperat, og skriver stygge meldinger mikset med selvmordstrusler. Han blander inn megleren, som sender melding til henne om at hun må komme ned til huset de skal selge. Hun ringer megleren, og han blir meget overrasket. Han føler seg brukt av trollet som en brikke i et spill. For han hadde fått hørt at han skulle være med på å “lure Ankie ned til huset på morro”.
En nøkkel er grunnen til at Ankie velger å fortsette skuespillet. Hun må dra tilbake til det helvettes huset og late som ingenting, fordi hun trenger nøkkelen til sin nye leilighet, som idioten sitter og ruger på.
14.februar 2011 står for Ankie som en milepæl. Da opphørte samboerskapet, og de tok ut separasjon. Siden han var så opptatt av penger hadde jo Ankie overbevist ham om hvordan de ikke kom til å overleve som gift.
Hun forteller: “Jeg ble anbefalt å flytte langt unna, men da hadde han vunnet. Det er jeg som har et liv her, ikke han! Psykopater skal ikke vinne. Når du synes å se noen form for empati hos slike, så er det bare et skuespill. Disse har ikke noe anger, men alltid en baktanke..”
Kan det være slik, at måten å komme seg unna et menneske med sterke psykopatiske trekk, er å spille samme skuespill? Kan det være, at det eneste som funker, er å ape etter manipuleringsevne og jatte med hva angår virkelighetsforvrengning? Steg for steg, til man er fri?
For Ankie, så funka det nettopp sånn.
Men det var nå det verste helvetet starta. Han kontaktet henne i den nye leiligheten 20 til 30 ganger i døgnet, trakasserte henne og plaget henne verre enn noensinne. Hun var langtfra fri enda. En ny milepæl måtte til.
Mai 2011 glimter til med nytt håp. Knuppene spretter ut på trærne og symboliserer nytt liv. Og nytt håp?
-“Jeg har bursdag i april, så jeg ville feire den. Jeg inviterte til fjærafest 1.mai, og begynte å glede meg. Men han klikket villt da jeg fortalte ham det. Jeg fikk høre at jeg ikke tok hensyn til mine nærmeste, han kjefta og styrte på. Da ble jeg sint, og ropte: DU! Du har kasta bort alle dine sjanser på å være min nærmeste. De sjansene har du tråkka på, spytta på og voldtatt!!”
Han lurte henne med på å hente et skap. I baksetet i bilen satt det ene barnet hans.
Hun kan ikke reagere. Må sitte stille. Barnet i baksetet har mer enn nok å deale med om ikke hun skal si fra nå. Hun må ta imot. Han spøler rundt i den røde bilen sin mens han slår løs på henne og roper de styggeste ting man kan tenke seg.
Det var villmannskjøring, men han kjørte for fort til at hun turde hoppe av. Kanskje det var bedre for barnet hans i baksetet om hun hoppet av. Han grep tak i låret hennes og slo videre på henne.
Nå er hun på randen. Det er på tide med krisesenter nå. Hun greier ikke å bære mer alene, så moren hennes ber om å få ringe til et krisesenter.
Ankie drar til krisesenteret flere ganger og snakket med dem. Hun bodde der ikke, men denne kontakten var alfa og omega for henne. Det betydde alt.
-” Jeg dro faen meg til den fjæra, lell, jeg! Skulle feire bursdagen min!” Ankie lyser opp, og forteller: “….og det kom mange flere gjester enn jeg hadde drømt om!”
Gjennom tårer ler hun så hun ristet. De hadde det så gøy den kvelden, at hun ikke helt greier å finne ord for hvordan det føltes. Det var en minneverdig fjærabursdag, som hun aldri glemmer. Alt var kaos. Hun hadde fortsatt null økonomisk oversikt etter at han hadde rasert tilværelsen.
-“Men jeg hadde håpet. Jeg hadde håpet.”
I et 1/2 år fikk Ankie besøksforbud fra sin livsfarlige eks-samboer. Etter politiet henla saken, anket hun.
Februar 2013. Retten i Steinkjer er preget av et alvor som et lite troll prøver å bagatellisere bort. Ankie glemmer aldri hvordan den kvinnelige statsadvokaten forstod henne, da hun uttalte i rettssalen: “Du driver ikke å spøler rundt mens du roper og slår og klorer mot noen du ELSKER!” Endelig noen som skjønte. Saken varte i 2 dager.
Enstemmig dom: 40 000 i oppreisning til Ankie, 6 mnd fengsel, hvorav 3 mnd ubetinget. Retten var satt!
Han anket.
20.november, retten i Trondheim, ny dom avsagt enstemmig: kr 60 000 i oppreisning, 6 mnd fengsel, hvorav 3 mnd ubetinget.
Ankie forteller om tiden etterpå:
-“Det var på kveldene alt kom. Angsten filmene i hodet som gikk om og om igjen. Pulsen. Tankene. Til slutt lærte jeg å snakke til meg selv i tankene. Forsikre meg selv om at alt var låst. At han ikke kom dit nå. Lyder og lukter som minnet om ham skremte vettet av meg. Jeg lærte meg nye metoder, og jeg benyttet meg av fysisk trening som toppturer og zumbatrening. Jeg danset, klatret, og fikk ny selvtillit.”
Hun forteller om hvordan hun ikke lenger tar ting for gitt. Hun kan rope ut i glede over slikt som andre tar som en selvfølge.
-“Jeg får sånn lykkefølelse bare av å sykle meg en tur. Være fri. Det kan være å møte en venninne i gågata og slå av en prat med henne..”
Men.
Hvordan kan staten endre på måten et menneske i nød blir møtt av det som skal være det offentlige støtteapparatet?
For hverken Ankie eller skribenten er fornøyd med det faktum at
* Ankie måtte skrive brev til justis og beredskapsdepartementet i fortvilelse og desperasjon over at henne og de to barna hennes ikke fikk beskyttelse fra det offentlige i etterkant av beviselig grov vold og trakassering.
* blod og blåflekker ikke ble rapportert inn etter observasjon av politiet, ei heller tatt bilder av.
* en sak kan bli henlagt basert på vitneuttalelsen til en psykopat, der blåmerker og blod er bevitnet.
* et offer ikke skal få voldsalarm og besøksforbud. (1/2 års besøksforbud et år for sent er av latterlig art) ….ved noe politiet kalte en “glipp”.
* et offer for grov vold ikke får beskjed om at tiltalte i saken er domfelt før flere dager etter han faktisk ble forkynt dommen.
* at staten staten kan kalle seg det beskyttende organ, før de faktisk ER det.
Sommeren 2011. Ankie sitter på stranda nede ved småbåthavna. Det er hennes sted. Hun kan ikke helt kalle det frihet, det hun har opplevd det siste halve året, men nesten. Hun er der nesten nå. Han står plutselig der i butikken, og han sitter plutselig utenfor arbeidsplassen hennes i flere timer. Han markerer. Viser seg. Men hun er der nesten nå. I sekken har hun pepperspray og ulealarm. Flere steder hjemme har hun balltre. Dette er tryggheter og beskytttelse hun for evig og alltid må benytte seg av, siden staten Norge ikke vil beskytte slike som henne.
Ja. Det er sommer. Hun legger vinteren bak seg.
Gråten presser på, og hun skriver:
Denne publiseringen er et prosjekt konkret fra virkeligheten, laget i samarbeid av Ankie og forbipolene. Ankie ønsker å takke vennene sine, moren sin, familien sin, den kvinnelige statsadvokaten, forsvarsadvokaten og sin kontaktperson på krisesenteret.
Ankie: “Jeg er så lei meg for bekymringene jeg påførte mine nærmeste.”
forbipolene: “Men Ankie… det var ikke din skyld. Det var aldri din skyld.”
…cuz you don’t have to be anything other than yourself!
Det var dagene da jeg satt krøket på gulvet med foldede hender. Undergrunnen inni meg kjentes ut som om den ikke hadde bunn, og jeg ble trukket nedover. Tårer. Hele tiden tårer. Diagnose? Nei! Noen diagnose, DET hadde jeg ikke! Diagnoser hadde man funnet opp slik at psykiatrien kunne deale statsdop! Fysjom. Medisiner skulle jeg være foruten. Dette korrupte systemet av forskere på menneskesinnet. Nei takke meg til ensomhet, avslått telefon, tårer, angst og ei dyne jeg kunne gjemme meg under. Slik gikk dagene. Jeg var totalforvirret. For hva var det jeg nettopp hadde opplevd? Hadde de rett i at den verden jeg gled inn og ut av sommeren 2009 kaltes “psykose”? Det kunne jeg da ikke forholde mitt sinn til!
Dette er nå 6 og et halvt år siden. Det var som om det snødde inne i den kalde kåken min. Narnia var preget av vinter, og heksa kunne dukke opp utkledd som dronning når som helst. Der gjemte jeg meg selv og sorgene mine. Riktig snødde ned under bipolar vinter. Men hele tiden ble alt tint opp igjen av varme salte tårer. Hva faen var det som feilte meg? Jeg burde hoppe fra noe høyt og forsvinne! Men det kunne jeg ikke, for jeg var blitt mamma. En udugelig mamma som var for dårlig til å ta seg av barnet sitt!
Jeg var syk av bipolar, og klamret meg til det siste halmstrå av “stolthet”. For, “syk av bipolar”, DET var jeg slettes ikke.
Lite visste jeg om at dette skulle være min siste stolte krampetrekning. Intet visste jeg, om at nettopp det å gi opp hele denne stoltheten, og la hvitfrakkene få rett i at jeg hadde en alvorlig sinnslidelse av en såkalt pinlig diagnose, skulle føre meg inn i et liv så spennende og eventyrlig, at jeg kom til å oppleve det som vanvittig coolt.
For akkurat da jeg for 6 år siden ga opp, og lot dem kurse meg i diagnosen, samt etterhvert medisinere meg med lithium, skulle jeg slippe å lide mer.
Jeg er nå frisk og symptomfri på 6. året. Nå vet jeg at det å være slik friskmeldt fra bipolar, heter å leve med diagnosen i remisjon. Jeg vet også at jeg har den alvorligste typen av diagnosen, bipolar 1. Dette betyr, at uten de to riktige medisintypene, viskes mine grenser ut. Da blir jeg ikke bare litt deprimert. Da blir jeg psykotisk depressiv. Så blir jeg ikke bare manisk, men psykotisk manisk. Jeg får ikke bare angst. Jeg får total noia.
Å ha vært helt frisk i 6 år, har lært meg veldig mye. For det første at jeg i det hele tatt HAR en diagnose. At hvitfrakkene hadde rett, at de vil meg godt, og at de faktisk er både coole og greie. De har troen på meg, og jeg har endelig troen på dem.
En som lever med bipolar kan aldri forutsi framtiden. Jeg kan med stor margin sikkerhet påstå at det mest sannsynlig vil gå bra, så lenge jeg respekterer meg selv. Det innebærer å innta medisinene, trene jevnlig, være måteholden med alkohol, la psykiatrien følge opp meg, visualisere, affirmere og spise sunn mat. Men man kan aldri vite. Derfor har jeg nettverk omkring barna mine og meg som står rede og klare som egg dersom noe mot formodning skulle endre retning.
Man må leve med noe annet også, samme hvor frisk man er. Folk’s uvitenhet og derav fordommer blant annet. For eksempel å bli kalt hypoman bare fordi livet går så det suser og du er glad. Og det sier seg selv at å være frisk i 6 år handler om så lang tid at man ikke lenger snakker om “perioder”. Jeg har fått trusler fra pompøs bedreviter om at vedkommende skulle skrevet en bok om hvor vanskelig det er å leve i relasjon til en med bipolar. Jeg har fått stygge meldinger midt på natten, og måttet deale med baksnakking og stygge rykter.
Likevel går ikke dette så mye inn på meg lenger. Det kommer jo fra mennesker jeg ikke er glad i. Folk som ikke betyr noe for meg. Dramaqueens uten peiling, som forsøker å spille på samvittighet.
For ja. Jeg kan ha forsterkede følelser. Men, i samme bane har jeg også evnen til miste disse følelsene for godt, i det man har tråkket hardt nok og lenge nok på bipolare følelser. Faktum er at i mine syke perioder har jeg enten vært innlagt eller trukket meg unna folk, for ikke å plage andre med oppturer og nedturer.
Jeg kan ikke garantere at jeg er like frisk om 6 år. Bare nesten garantere. Men jeg kan stå for at barna mine har det nettverk som trengs, dersom det skulle bli nødvendig. Gode venner, psykiatri og en uvurderlig barnefar, står stødig omkring oss, og sånn er det jeg ønsker å ha det.
Å leve med diagnosen bipolar i remisjon, er en fryd. Men bagasjen man har å bære på er heavy, og man må daglig deale med spekulasjoner omkring fortiden. Skepsis fra alle kanter, og dømmende holdninger. Og jeg forstår.
Jeg forstår så godt. Selv har jeg heller ikke peiling på all verdens sykdommer.
Det er bare det at da unnlater jeg å uttale meg om de sykdommene.
Min diagnose er forbundet med Gjøkeredet.
Det er bare det at jeg har vært i Gjøkeredet.
Mange ganger.
Og det var der jeg traff de virkelig ekstraordinært intellegente og kreative menneskene.
Skulle jeg hatt en virkelig interessant samtale med grenseløse sinn, var det nettopp er slikt Gjøkerede jeg skulle besøkt. Som symptomfri slik jeg er nå. Det er bare det, at nå er mine sansedører halveis lukket. Jeg er frisk, og har ingen tilgang til kaninhull og dragehuler.
Men jeg vet godt hva som foregår nede i slike kaninhull og oppe i sånne dragehuler, så jeg kunne nok forstått språket til et psykotisk menneske.
Men jeg trives her oppe i midten. Det er morsommere å være frisk enn jeg trodde. Altså, jeg trodde jo at jeg VAR frisk. Så tok jeg feil, og det viste seg at det å være frisk innebar evnen til å tørre å være gal. Litt gæærn og fresk rett og slett 😉
Jeg lukker øynene og kjenner duften av et lite kinn og ei smukke. Hører suttelyden og kjenner det sprenger i brystkassa. Han har lagt den ene lille hånda si under halsen min, og klamrer seg fast med den andre hånda rundt resten av mammahalsen. Dette gjorde han før han sovnet, som vanlig. I ren og skjær alvor. To søte øyne stirret mamman sin i senk, og det var ingen tvil: det seriøse blikket sa at han er så glad i meg som overhodet mulig. Jeg elsker den bittelille gutten så uutholdelig mye, at jeg har vansker med å bære ham over i den lille senga hans. Jeg ville gitt ham ringen i Soria Moria. Ville gjort alt for ham.
Bortom sover verdens skjønneste, snilleste og fineste storebror. Desverre hadde han sovnet da jeg kom opp for å legge meg samtidig som gutta boys. Jeg som gledet meg til å lese Donald Duck for ham, slik vi pleier. Det er en enestående nærhet i det å ha sjuåringen min i armkroken og lese for ham. Det flommer over av kjærlighet mellom han og meg. Ingenting kunne skille oss. Absolutt ingenting. Jeg kan aldri glemme. En liten baby vakrere enn enn dukkebabyen på dåpskaka i barnedåpen til min lillebror på åttitallet. Jeg ville gitt sjuåringen min vestenvinden i Soria Moria, og sørget for at han rakk frem i tide til alt han måtte behøve å rekke frem til. Ville gjort alt for ham.
Og jeg kan aldri glemme det øyeblikket jeg fikk baby nr 2 i armene for snart 2 år siden.
En voksende mage, og en liten gutt som skulle bli storebror. Kunne mamma bli like glad i hele TO barn? Vi snakket om dette. At mamma har to lommer i buksene sine, to armer og uendelig plass i hjertet sitt. Nå vet storebror at mamma er like glad i begge to.
Tre slott, det ene gildere enn det andre. To gutter; og framtid mer enn nok til begge. En vestenvind i et magisk mammahjerte, og et par støvler så gilde at de bringer dem 15 ganger fortere frem.
Ja, snart kommer hverdagen krypende. Hvordan beholder vi magien i hverdagseventyret? Når storebror begynner i 2.klasse hos pappa i en annen kommune, og lillebror i barnehage for aller aller første gang? Spiser vi kveldsmaten på noen tepper på gulvet? Jo. Men vi lærte at det ikke var hverken magisk eller eventyrlig, med en snart-to-åring som valset rundt med drikkeflaska i hendene over matfatet sitt, syngende på en eller annen ordløs melodi.
Hvordan bevare magien i eventyret vårt, når denne mamman stortuter og griner bare hun er en natt borte fra dem? Det heter “barnefri” og forvandler Soria Moria slott til ei fattigslig og trist stue uten liv og mening…
For denne sommeren fant jeg ut hva barnefri er for meg, etter å ha testet ut at minstemann på altså snart to år skulle sove noen netter hos pappan sin. Flott for minsten dette, han kosa seg. Den siste natta droppa vi, da han ble urolig og lengtet etter meg. Verdens beste og tryggeste pappa Tore lyttet til guttens behov og kjørte barna hjem til meg.
For min del er barnefri foreløpig følgende:
☆Å rusle ned til kjøkkenet sent på kvelden etter barna har sovnet, koke vann til nudler, lage meg et glass oboy og et glass saft. Sitte der og nyte en stund alene, og elske det faktum at to små guttekropper, mine kjære barn that is, sover trygt i samme hus.
☆Å shoppe alene mens minsten har dagsamvær hos pappan og broren sin.
☆Å få jogge en tur mens noen barna kjenner godt passer dem.
☆Å drikke kaffe mens barna leker.
☆Å ta en sofahvil mens barna ser tegnefilm.
☆Å ligge her i senga mens jeg skriver og leser, og barna sover.
☆ …..å begynne så smått, å etter hvert, prøve så godt jeg kan, å venne meg på at begge barna sover hos pappan sin innimellom, mens jeg tar vare på vårt Soria Moria så godt jeg kan.
Jeg gruer med tilogmed til minsten begynner i barnehage. Her er det nok mamman som trenger å vennes av tid med småttisene. Jeg er så altfor altfor glad i disse barna, og det bare pøser på med mer magi og vestenvind bortenfor eventyriske slott og grønne skoger, for hver gang jeg får en varm klem fra et bitte lite kinn.
Bobo så stor du har blitt. Lille Bibi nå løper du etter du også.
Jeg går hvor jeg vil i dette landet. Loven skal beskytte meg. Det skal ikke være mitt ansvar som kvinne at “noen steder er farlige”. Jeg er fri. Dette er et land der det påstås å være fred. Jeg er fri. Ja, loven, den skal beskytte meg.
Jeg kler meg så sexy og nakent jeg bare vil. Det gir det ingen rett til å voldta meg. Jeg er en fri kvinne. Loven skal beskytte meg.
Til gjengjeld lover jeg. At når jeg ser deg, mann, spradende rundt i Norge’s sommergater, i noe som likner ei lita truse, samt et par sandaler. Da skal jeg ikke dra deg inn i ei bakgate og voldta deg. Bare fordi du gikk så lettkledd. Fordi du frista meg. Fordi det var din egen skyld. Tror du loven ville beskyttet deg da?
Når den skulle beskytte ei ung jente på bare 18 år, som ble dopet ned og gjengvoldtatt?
For loven vil beskytte meg, sant? Eller ikke.
Tror du loven ville beskyttet deg i etterkant av møte med meg, mann?
Ja. Vet du, DET tror jeg faktisk! Fordi du er en mann, og ikke en undertrykt kvinne. Jeg ville fått min straff, og mitt navn ville blitt offentliggjort, på grunn av den sensasjon det ville vært at en KVINNE voldtok en MANN.
Men jeg er altfor empatisk og klok til å utføre en slik bestialsk handling. Altfor snill til å ødelegge et liv for evig og alltid.
Dere som gjør slikt, burde selvfølgelig folk advares mot. Jeg støtter deg, Andrea. Takker deg for at du er så sterk og smart. Du går i bresjen for alle kvinner i det landet her. Nå skal loven til pers!
I dette landet kler vi oss som vi vil. Likevel sprader ALDRI kvinner omkring i gatene like lettkledd om sommeren som MENN… Nåde oss om VI hadde trippet rundt i en liten truseshorts og et par pumps!
….likevel hører vi sjeldent noe om voldtekter av menn…
Tenk at vi damer ER SÅ BRA! ER SÅ SNILLE, at vi aldri tar hevn?? Å offentliggjøre navn på monstre som voldtar jenter, er slettes ingen hevn! Alt det man kunne gjort i gjengjeld mot gjerningsmennene, og så har denne unge damen såpass til klasse, at hun nøyer seg med å advare alle oss andre kvinner mot tre fæle voldtektsmenn.
Og nei, de er ikke engang egentlig frikjent.
Vi heier på deg, Andrea! Vi klapper for deg! Og vi skal sørge for at det du opplevde endrer landet til evig tid.
Fra nå av skal jeg putte mye rart i veska mi før jeg går ut, og nåde den som kødder med denne dama. For i dette landet, går det veldig veldig mange sinte damer omkring nå, som ikke kommer til å finne seg i mer bullshit. Rør ikke våre unge jenter, og rør ikke oss! Da bør du ikke sprade særlig mye lenger rundt i den sommertrusa di, du heller dude, dersom du innbiller deg at det er “kvinnen’s egen feil” på noe som helst område.
Dette innlegget er skrevet omkring poenget med kvinner som blir beskyldt for å kle seg så utfordrende at de “fortjente” voldtekt. Visuelle bilder jeg her tegner, handler om å få frem et par poeng. Det er i skribenten’s øyne på ingen måte greit å volda menn heller, og desverre hender dette. Det skjer i langt mindre grad enn hos kvinner, men det skjer, og er like lite akseptabelt.
Tårene presser på. Noe stort og stygt vrir seg rundt i hjertet mitt, og magen min fylles med noe vondt. Føler meg deppa, rett og slett, og håper det går over om noen timer.
Noen timer med tilvenning. Noen døgn der de ikke skal sove her.
Huset ligger stille tilbake. Ingen løper rundt her og overfaller mamman sin med nusser, koser og klemmer. Ingen skal ha lunsj. Ikke middag heller. Ingen skal bades, og ingen skal jeg lese Donald Duck til i kveld. Ingen små armer skal klamre seg rundt halsen min og hviske natta.
Det hele er et paradoks. For i virkelighetens alenemortilværelse er jeg noen kvelder så utmattet og sliten, at jeg krøker meg sammen i sofaen uten å greie å nyte en liten time alene av dagen. Jeg trenger alenetid, jeg vet jo det. Burde nyte det.
I virkeligheten har barna mine en superpappa som de akkurat nå storkoser seg sammen med.
Det er bare det at hjertet mitt rives ut hver gang jeg vinker hade til dem..
Det er bare det, at selv om både ungene og jeg trenger fri fra hverandre, savner jeg dem sønder hver eneste time bort fra dem.
Her er det omvendt separasjonsangst. Gutta gliser fra baksetet og vinker bye bye. De ropte “pappaaa pappaa” da faren ringte på døra. Jeg, derimot, kjenner det smerter vondt når de drar.
Det er jeg som griner, og jeg må nesten le av det.
Hvorfor kan jeg ikke bare nyte barnefri nå, slik som alle andre? Hvorfor er jeg så innmari avhengig av to små guttetasser?
Fordi de er så snille. Så gode og sjarmerende. Fordi jeg er så innmari forferdelig glad i dem for alt hva de er. Fordi det er så mye herlig liv i dem. Fordi jeg elsker, digger, liker dem.
Men akkurat DET handler om meg. Barna, de har det strålende. De storkoser seg sammen med pappan sin. Og DET er jo det aller viktigste.
Så får vi se om noen timer, om ikke det hysteriske mammahjertet mitt har roet seg et par hakk.
Jeg er ikke sint… …bare veldig veldig bipolar. Nei jeg er ikke helt bipolar nå, bare veldig frisk og symptomfri. Jeg er ikke forbanna. Bare veldig veldig engasjert.
Jeg er ikke stressa, bare veldig veldig energisk. Nei kanskje ikke. Kanskje. Jeg er ikke alltid energisk, bare veldig veldig ivrig.
Men sint? Jeg er for faen ikke sinna. Bare veldig veldig skuffet?
Skuffet over at man som kvinne i år 2016 ikke skal kunne benytte seg av ytringsfriheten sin uten å bli kalt “sint”?
Nope. Kremt. Jeg er ikke skuffet. Bare veldig veldig …voksen feminist.
Men hva har det å gjøre med overskriften “Såkalte stabukker viser seg å være redd for å dø” ? Patience, my friend, du vil snart lære noe nytt…
Jeg kan, som kvinne, skrive innlegg med sterke meninger, uten å føle meg sint. Jeg er født for å skrive. Det er hva jeg kan. Alle som har møtt meg vet at jeg iallefall ikke ble født for å preike. Snakke masse, ja det kan jeg, men ikke alltid til å forstå, fatte eller begripe. Jeg prater kronglete og noen ganger bare til å misforstå.
Jeg opprettet denne bloggen for å skrive slik at mine etterkommere en vakker, eller ikke så vakker, dag, skulle slippe å sitte ved ei grav og spekulere. Ja det er sant, faktisk; jeg begynte å blogge for å ha et sted å skrive. Helt fabolous fakta begynte jeg ikke å skrive for å få lesere. Ei heller for å tiltrekke meg oppmerksomhet. Jeg er i utgangspunktet sjenert.
Men jeg er en sterk kvinne av en ytringsbefridd skribent. Og med det frynsete og misforståtte ryktet jeg levde med for inntil et år siden, i denne lille byen, betydde det slettes ikke lenger så mye hva folk og fe skulle synse og mene om mine nedskriblede meninger og synsinger.
Jeg er ikke sinna når jeg skriver. Ikke skuffa heller. Et snev av bipolar preger meg alltid, men jeg er i symptomfri remisjon, og frisk. Kan ikke helt skylde på det heller. Mine innlegg med meninger type power, er ikke skrevet i annet enn rolig og vanlig tilstand.
Og nå kommer jeg til headline…
Jeg leste en gang at de som nekter å innrømme at de tar feil, altså såkalte stabukker, er redd for å dø. Dette skjønte jeg relativt lite av, så jeg leste videre. Det stod beskrevet at våre tanker, oppfatninger og meninger oppleves for hjernen å være like stor del av oss som den fysiske kroppen. Dette betyr, at det å gi avkall på tidligere oppfatninger og meninger, vil si at en del av oss dør ut.
Riktignok fødes en ny oppfatning og mening omkring temaet i det den gamle feiloppfatningen dør ut, men man må være som en kamelon og innstille seg etter nytt terreng hele tiden. Dersom man da ikke skal være en stabukk i fast beite.
Jeg hadde, og har, som alle, mye å lære. Og jeg ville ikke være redd for å la mine gamle meninger dø ut. Så jeg bestemte meg allerede da jeg leste dette, i midten av tjueårene, å være en mild og åpen person, alltid åpen for ny reinkarnasjon av meninger, synsinger og oppfatninger.
Ny viten. Ny viten er cool!
Derfor er ikke jeg så tverr og sinna. For hva om jeg tar feil? Jeg kan være fast bestemt, men er alltid åpen for å lære nytt, og vokse på det.
Så les i vei. For all del. Men husk at jeg i utgangspunktet hadde valget mellom å skrive alt med penn og lagre det i en bankboks, mot denne bloggen. Grunnen til at jeg til slutt ga etter for å begynne å blogge, var denne tanken: “Ahaaa …det er ikke sikkert noen ser hva jeg skriver, i alt mylderet og aktiviteten på nett! Hoho! Jeg kan gjemme meg!”
Men altså: bankboks eller blogg: Det enkle er det beste, ikke sant? Ikke bare ofte, hva? Allways, yeah 🙂
Derfor, av den enkle grunn at jeg vil være en kamelon, og ikke en stabukk, er jeg mild og åpen for ny info. Har vent meg til det over et tiår nå. Jeg er den som uredd står og klør seg i hue når latteren har stilnet, og sier høyt: “….nnnnneeei… hmm …neii, jeg skjønner ikke den vitsen altså.. kan noen forklare?” (Noen forklarer) “….neh, fatter ikke.. prøv igjen!” (Forklarer igjen)
Når jeg på ekte og ordentlig har forstått vitsen, og hvis den ER god, brøler jeg av latter mens jeg kaster hodet bak av gammel vane. Jeg er fri.
For jeg er hverken redd for å ta feil eller redd for at andre skal mene jeg er dum. Nei jeg er overbevist om at jeg er superintellegent, og helt trygg på meg selv. Jeg er min egen beste venn.
