Pupper er for babyer. På do kan du spise selv, din gris…

 

“Sitter de her og ammer? Så grisete! Dekk til de puppene, kom deg inn på toalettet, og fortsett ammingen der!”

Hvem har vel ikke fått hørt det. Sinte, rare mennesker med grisete forestilninger omkring pupper og hva de er laget for. Forvirrede vesener som mener det er av pornografisk art at mødre sitter i offentlighet og utfører uroppgaven sin som mor. 

De samme folka går ukentlig forbi bladhyllene i dagligvaren og inne på kiosker. Der kaster de noen gløtt på flere blader med nakne pupper på forsidene, og så gliser de flaue. “Næh gid hehe”. Det er nesten så man kan høre tankene deres. Som i: “Der ja! Aah der ja! Det er hva pupper skal brukes til!” 

Noensinne hørt offentlig amming-kritikere buse ut mot en butikksjef: “Føsj! Ta nå med deg alle disse bladene og gjem dem inne på dassen her altså! Makan til griseri in public!”

Av en eller annen helt forferdelig merkelig grunn, har det blitt slik, og vi kvinner må forholde oss til det. Hvorfor vi må skjule matfatene? Fordi mannen har bestemt at de blir seksuelt opphisset av brystene. Dette har tilsynelatende ingenting med selve melken å gjøre. Det er ikke slik at de prøver å melke og drikke melk av puppene, for så å få lyst på sex. Nei. Det er noe annet. 

Pupper er nydelig ikke sant. Og kanskje er de laget runde og uten kanter for at babyene våre skal finne de myke og innbydende nok til å ville ligge inntil for å få i seg nok næring til å overleve. Naturen er klok. Naturen er ikke grisete i sin opprinnelse.

Selv har jeg ikke kunnet ammet barna mine. Jeg inntar livsviktig medisin, hvilket ville skadet barna mine hvis de fikk i seg morsmelk av meg. Men på vegne av mine medsøstre, blir jeg mektig provosert hver gang jeg får høre om triste ammerpisoder. Hendelser som forstyrrer og ødelegger den mest verdifulle stund et lite barn kan få med sin mor. Tenk å komme og forstyrre og stresse opp en baby og dens mamma midt i et viktig måltid? Det burde jo være straffbart. Tenk om det er en mor som har slitt og strevd med å få til denne ammingen, og så kommer noen der og stresser henne opp. Det er slike griser av noen snåle kritikere som bør flytte seg unna, av hygieniske årsaker.

Hadde det vært meg, hadde jeg sagt: “Vent a. Skal vise deg hva jeg mener om dine unaturlig grisete forestilninger om puppene mine. Og vennligst slutt å stirr på dem!” Og så hadde jeg siktet inn den ene brystvorta mi mot ei viss snokete nese og klem til. Splash! That’s what I call girlpower!

Vi kvinnelige nordmenn klager på hijab, mens vi godtar to krenkende tildekninger av våre egne bryster. Menn kan sprade rundt med to vorter vi ikke engang vet hva er til, i all offentlighet, mens kvinner må dekke seg til oventil uansett. No mercy.

Hvorfor.

Har du noengang spurt deg selv hvorfor? 

Du er i et offentlig bad. Der er det påbudt med dekkende bikini for kvinner, mens mannfolk kan nøye seg med en trang liten badetruse. 

Hvorfor? Hvorfor skal vi ikke spørre hvorfor? 

Man er hjernevasket til å tro at pupper har noe med sex å gjøre. I virkeligheten burde kvinner være lovbestemt like fri som menn til å blotte de to vortene. Særlig fordi våre to vorter har en vel kjent funksjon. 

Til dere griser som så er så ufine at dere æreskrenker ammende kvinner: fy skam dere noe så inn i ei øde hule! Dere skal trekke blikkene deres til dere, i respekt for at de puppene dere ser, slettes ikke har noe som helst å gjøre med deres egne underliv.

Eller er det ikke babyer først og fremst? Jovisst er det det. Vi skal respektere ammestunden så høyt og så inderlig, at vi burde hatt offentlige ammestoler fullt innredet med alt en ammende kvinne behøver for å gjøre stunden mest mulig behagelig for babyen sin og seg selv. Der mødrene selv kunne bestemme hvor synlig ammestunden skulle være for forbipasserende. Oh lord, gi meg et kjøpesenter der JEG bestemmer! Oh yeah!

Spise på do? Barna våre? Nei det kan du gjøre selv…

 

 

Sannheten om “high class” bitches

 

Det putrer når de snakker. Aldri bokstavelig talt, nei ikke med slikt kosthold,  god damned. Men rent bedritent talt hva angår fakeness i tale og mening. Det er stygt. Det er fake. Ja det er så fake, stygt og illeluktende, at du har egentlig ikke ord for det. De sluker drama, og de har klasse. Noe du ikke eier.

For det du eier, kalles stil. Kalles “originalt” og “it!”, er kjøpt på både Fretex, Indiska og bruktsidene på facebook, og tenkt ut av deg selv. Det aller mest verdifulle av det du eier, er gaver, fra folk som er glad i deg. Fordi du er så ekte. Dette er affeksjonsverdier, og nåde den som stjal disse steinene, maleriene, håndlagde pyntegjenstandene og gipsfigurene, fra deg!

Det kunne aldri falle deg inn å bli sinna på dem. De har mer enn nok å bære på, de som alle andre. Helt nederst i sekken. 

De er high class bitches, og slekter på bygdadyr og gossiptroll. En slags miks. Det oser av flokkmentalitet, og det stinker sau på lang avstand. De er på sitt mest ekstatiske når de har noen å kritisere. Gjerne noe. Noe denne noen har gjort. Oh lord, da er det gøy. Da sitter de med de prompe,-sukker,-og-gluten-fri rumpene sine og riktig humper av latter på kafeer, der du kan både høre og se de ivrige dramasamtalene deres nå nye høyder av “iiik”, “gosh” og “wooow, shiiit”. Der de selvfølgelig fyller opp kaffekortene sine annenhver dag. Noe som igjen resulterer i mersnakkefremkallende koffein i form av gratis kaffekopp nr fem.

Du rister på hue og tenker på den gangen du hadde besøk av en slik prippenfis. Hun ble brakt dit av dine fordomsløse venninner, og kom hun aldri mer tilbake. Du hadde hørt at dama eide klasse, men ingen selvtillit. At hun slet med depresjoner og angst, var ingen hemmelighet.

Du glemmer aldri det fascinerende øyenblikket, da det var snakk om lykke, og du uttalte at du var lykkelig. Tiden sto stille. The high class bitch så seg rundt. Først på den slitte, grønne sofaen. Så på den gamle kassa av en TV. Videre på hele din sammensatte og faktisk coole stil. Din originale verden. 

-“Seriøst? Du mener at du er LYKKELIG liksom? Eller er det et mantra??”

Bitch, jeg mente det. Desverre. Javisst, jeg var enig i at sofaen burde og skulle, byttes ut. Men jeg er så happy jeg vet du, at en ting ikke kan gjøre meg ulykkelig. Det er for meg komplett ulogisk. Og jeg kunne hatt svindyre jakker, kostbare gjenstander og høy klasse, samt høy standard, jeg også. Som du. Kunne hatt et slikt skall. Et tomt et. Som kunne skjule all den lykken min. Men ingenting i min stil koster så helvettes mye, skjønner du. 

Ofte, når jeg ser reklame for klær i blader, ler jeg meg halvt skakk. For jeg ser halvferdig stil og identitetsløse klesplagg jeg aldri i verden ville vist meg ute i. Så ser jeg prisen, og føler med slike som deg.

Men jeg tenker ikke på prisen av penger. Jeg tenker på hva det koster deg å la andre hjerner tenke ut slike sesonger av dyr mote, hele forbanna tiden. Tenker på hvor svak du må føle deg før du ikke tør å vise deg på Fretex og loppis. 

Tenker på hvor hjernevasket man må være før man lar seg skylle ned fossen blant brainless mote, som miljøskadelig fysjom. Hvor redd man må være inni seg, når man velger high class status foran moder jord. Når man faktisk er så lite bemannet i sitt eget topplokk, at man dropper å handle brukt, hvilket kunne bidratt til bedrede forhold for jordkloden man bor på (og burde føle seg forbundet med…)  ….bare for å være en high class bitch, godtatt og akseptert av alle de andre high class bitchene.

Man bør vurdere å elininere high class bitches fra hele sin tilværelse, av flere grunner. Det er snakk om mennesker med så få kunnskaper om generell bruk av sin egen hjerne og dens kapasitet, at de vil suge din energi som bare vampyrer i eventyrene kan. 

Hele forestilningen om et liv basert på miljøskadelige, alltid splitter nye ting kjøpt av penger, retten til å kritisere alle andre for hvert minste lille krumspring, samt den manglende evnen til å føle empati, bør være nok til at varsellampene ringer.

Here’s REAL high class: 

Legg merke til kritikken, flykt, og vend aldri mer tilbake til low class bitches. Les heller dette:

Har du tenkt på alt det du virkelig har å være takknemlig for? Har du barn? Har du venner? Har du en sofa å sitte i? Har du rent vann i springen? Har du en mascara å pynte deg med? Hvis du er mann; en god parfyme? Har du mat? Har du kjøleskap? Har du sokker? 

Jøss. HAR du det? 

Tenk på det. 

Har du telefon? Lader? Bukser? Jumprer? Er du så heldig at du har en jobb?

Hvis du har to av disse, samt dyne, pute eller sovepose, bør du begynne å kjenne på en følelse vi kaller TAKKNEMLIGHET. Visste du at denne følelsen sender ut energier? Når du kjenner på takknemlighet, føler du den mektigste følelsen du kan kjenne på. Du som menneske er en magnet, og vil tiltrekke deg det du føler. Tenker du på positive greier, vil du føle positive greier, og du vil tiltrekke deg positive greier. 

Hva tror du såkalte “high class” bitches tiltrekker seg?

Jo det skal jeg fortelle deg. De vil fortsette å tiltrekke seg all den low class shiten de er avhenging av. Drama, sladder og alt annet i negativ kategori. Snakker de nedverdigende om folk med angst? Da vil de selv få en viss grad av angst. Snakker de gossip om overvekt? Da er overvekt nøyaktig hva de vil tiltrekke seg. Sladrer de om andre menneskers pinlige tabber? ….ja du gjetter riktig; de vil selv tiltrekke seg all verdens nedverdigende flauser og blemmer. Er det sykdom som står på menyen over dagens kafésladder? Ja du kan jo tenke deg hva de sitter der og inviterer inn i livene sine…  Hvilket vil hindre dem i å utføre hva livet i utgangspunktet hadde tiltenkt dem.

Enhver tanke kan gå ut i ord. Ethvert ord og enhver tanke kan skape følelser. Alle følelser er ren power i magnetisme. Ren tiltrekning. Likt vil, som kjent, alltid tiltrekke likt.

Mens du. Du vil tiltrekke deg alt det fantastiske du trives med. Det være seg det virkelig verdifulle. Venner, kjærlighet, din egen stil, opplevelser og gleden av å være takknemlig.

For du er så klok at du går en annen vei. En ekte retning, der du lærer deg å ta kontroll over ditt eget hode ved hjelp av affirmasjoner, takknemlighetens kraft, dine egne drømmer om natten og visualisering.

Rist på hue, sett opp et par spørsmålstegn og lat som om du ikke forstår. Du kan ikke endre dem likevel. La dem sitte og sladre til de vokser ut av kaféstolen og hoster til de faller ned av den, uforstående til hvorfor de gjør så mange blemmer når de er av “high class”. La dem holde på til de faktisk promper høyt. Det er noe som heter å koke ned i sitt eget smør. Og sånnt blir det putrelyd av skal du se! 

 

Gift og skilt på under en uke

 

Noen ganger har livet et par overraskelser i ermet. Noen bankende vaffelhjerter, et par blåbær, og smuldrende engangsringer, for eksempel.

Stakkars disneyfiserte små barn. Eksponert for skjerm meg her og skjerm meg der, med ei mor som harker, hostet og ynker seg. “Iik, nei og nei nå er a mamma syk som fy. Her er frokost og tegnefilmDora. Her er lunsj og nettbrett. ….neimen oi så lurt, sjekk her: polarbrødpizzaer til middag! Minipizza, jee!”

Dagen i dag startet med hoven hals og feber. Det var bare å krøke seg sammen i et sofahjørne, og la barna se så mye animerte greier på skjermen som overhodet mulig.

De eneste stundene jeg savner å ha en voksen person til i hus, er ved sykdom. Om man kunne gifta seg med engangsringer på ringefingeren, flytta sammen for en uke, for så å skille seg i takt med den smuldrende engangsringen på finger’n i det uka gikk og man ble frisk nok til å være respektabelt uthvilt mamma igjen.

Dette funderte jeg på i dag, mens samvittigheten fightet sparring mot logikken, og mine to sønner ble utsatt for grusomme tegnefilmer. Jeg lå der i halvdøs i sofaen og hostet.

Men så fant jeg ut, at tilogmed ved sykdom trenger man ingen mann. For vips, der stod 6barns alenemamma Elin i stua med to av barna og et fat med deilige vaffelhjerter. Så kom søstra mi silje med pia si på et år, og straks var det liv og røre her. Barna slapp å veksle mellom å leke kjedelige sammagamle leker på stuegulvet og å glo på Dora di ekslplorah og sjørøverJake på skjermen. De løp hit og dit i lek og moro, og jeg var plutselig ikke den aleneste alenemamman i hele verden.

Nei takk, jeg vil ikke engang ha den papp-gifteringen. Ikke for ei uke heller. Trenger ingen mann med baller, har jo damer med større pupper enn baller ever will be known as. 

Vi kom oss nemlig gjennom denne dagen, og den turned out to be slettes ikke så verst. Det ble en del fliring, løping og prating. For en stund trodde jeg at jeg var frisk som en fisk, og det får jeg igjen for nå her jeg ligger som en klatt med mamma på sofaen. 

Men hey, det gjør jo ingenting at jeg er redusert til en mammaklatt, når to barn og et sleepoverbarn sover i kjelleren, mens søstra mi og jeg svimer litt oppi sofaen. Koselige greier!

Hvordan takler dere andre foreldre å være syke små klatter med små barn i hus?

 

 

 

Les hvordan bipolar alenemor takler rampungene sine

 

-” Sønnen din sa faen. Og så sa han at han får lov til det av mamman og pappan sin!” 

Og han sønnen min, han er selvfølgelig igjen på lekeplassen, mens nabojentene er utsendt for å hente kjærlighet på pinne til ham. Det er midt i multi things to doo for meg inne i huset, og jeg husker “regelen” om å ikke “straffe” på feil område. Sender med kjærligheten. Tar det senere.

Senere.

-“Mamma. Hvis det blir krig. Da gjør det ingenting, for han pappa har 3 utambomber!” Jeg ler så jeg humper i sofaen. Vræler. Hikster. Helt til jeg ser bort på 7åringen min i den lille Ikeastolen ved minibordet. Strengere blikk har jeg ikke sett på lenge. Jeg kveler latteren, i det han peker på meg: “Det er SANT! 3 Utambomber! Og dessuten står det masse soldater ved fjellene omkring her og passer på!”

Jeg vil ikke ta fra ham denne følelsen av soldatsafety og bombe sikkerhet. Så jeg nikker og tar ham på alvor.

Senere. 

Jeg peiler temaet inn på banning. “Det er ikke ok at du sier faen og skylder på mamma og pappa. Du har ikke lov til det.”  Han sier ok, og ser seg forskrekket rundt. Hvem tysta? What? Mamma ser meg overalt..

Hvordan takler en farskete alenemor rampete barn? For dette var jo ingenting. Mine barn er rampete som fy, og jeg ville ikke vært akkurat det med rampete, foruten. Det ville vært kjedelig. Nei tvert imot er jeg rampete sammen med dem. Vi har lekestunder hvor vi ruller rundt på gulvene og leker rampeleker. Akkurat da er det lov å prompe på mamma, og jeg kan rape på dem. For jeg er jo rapemonster akkurat da. Vi ler så vi nesten tisser oss ut, selv om det bare er ettåringen som har bleie på. Bleiemonster. Vi freser og knurrer, så ler vi igjen.

Mens vi tryner rundt og ramper det nede på gulvet, er det lov å si rare ting. “Din knurrelur!” “Rampefarsk! Pass deg før jeg skyter lego-ild!’ “Jeg kan sende fisepromper med fingrene iiikhalabooom!” “Din hompalomp a stompaklomp!”

Vi har kitterunder i sofaen, og vi tegner på oss selv. Det går lett av i badekaret. I butikken kan vi sitte og glo på ting og tang, uten at vi kjøper det. Bare drømme oss bort. Dette gjelder ikke minsten enda. Ham bærer jeg rett ut hvis han roper og skriker. Bortsett fra en gang, da jeg var så kjip at storebroren og kompisen måtte se til ham mens jeg betalte. Da tok jeg et par dype innpust mens jeg glodde tilbake på alle som glodde på meg. Jeg kan ikke engang garantere at jeg alltid kommer til å bære n out like that. Hva om vi skal rekke et fly og jeg må handle først? Hva om himmelen har falt ned og jeg må handle brød? Hva om hva om?

Vi skal legge oss, og jeg finner ei tykkere dyne til 7åringen. Han skal legge seg oppå den tynne sommerdyna, og det er et prosjekt dette. Å få lagt til den dyna. Vi er opptatt av at Anton plutselig hadde litt uflaks i Donald-historien vi nettopp leste, mens vi legger til den dyna. Jeg registrerer at jeg kommer borti en klomp med masse bamser. Da skvetter han til, og plutselig befinner jeg meg midt i tidenes drama! Han slår armene ut, og sier: “Menh! Neih! Menh! Sånn! Neih åh!! Sånn. Åhhh!” mens han legger bamse for bamse hurtig på plass, før han skynder seg å dra et mykt teppe over dem igjen. Jeg skjønner at de stakkars bamsene fryser, og at jeg er et grusomt menneske.

 

Jeg fnyser ikke av bamsedrama og utambomber. Med bipolar i hue og en ellers litt spesiell tilnærming til livet, forstår jeg eventyret i mine barns verden. Jeg ser hva som er viktig for dem, og lar også barnet i meg selv ta del i den barnlige verden. Husker alt livet i bamsene. Skjønner at livet er sensitivt nå, mens de tråkker i små sko og fyller tiny bukser med barneben.

Hvordan jeg dealer med de store rampestrekene? Vel. Her i huset har man lov å bli sinna. Det er greit å være irritert, og det går fort over. Jeg freser og knurrer, og er langt fra noen pedagog: “…Åh, du kan ikke DYTTE lillebror! Det er ikke lov!” 

-” Jamen HAN dytta meg!”

-” Han er 1 år, du må vise ham hva han heller kan gjøre. Åh.”

-“Åh!”

Så går det 3 minutter, og vi er like glade igjen.

Nylig lærte jeg om hvordan vi voksne gjør så mye rart når vi påfører oss selv dårlig samvittighet. Hvordan vi bryter trygge rutiner for å bøte på denne samvittigheten, og kjører på med trøstegaver og rare opplegg. Som godteri midt i uka eller plutselig utflukt til Leos lekeland. Da letter det. Da føler vi oss bedre.

Men barna trenger kun en rolig og stabil rytme. De trenger våre faste grenser. 

Så jeg banker i mammabordet med god samvittighet. Jeg er sjefen. I’m the boss. Her bestemmer jeg, og jeg rikker meg ikke av flekken. Jeg er alene som voksen i huset her, og må sette meg i respekt. 

Så jeg takler rampungene mine ved å pøse på med kjærlighet, kos, lek, respekt, grenser og trygghet. Og gjør jeg feil innimellom, tilgir jeg meg selv for det. 

Men farskestreker? Oh I praise the Lord for em! Rampunger er gøyest å bo med! Jeg kunne sikkert blitt med dem og ringt på hos naboen..

…bare for å stikke av  😉

 

 

 

Når multitasking skader deg fysisk

 

 

Hvordan skal jeg få til dette da tro? Blogge. Taste. Skrive nå.. Jeg skar meg på multitaskinga for å si det sånn. Holdt ikke med plaster, så jeg ser ut som gaffamama herself. Gaffateip funker til det meste!

Barna er hjemme igjen, og vi har jønka som fy. I forigår var det taco, og i går ble det så mye hjemmelaga pizza, at vi stappa i oss masse laks og grønt i dag, bare for å være lity sunne. Vel. Tilbake til den “hjemmelaga” pizzan: Peppes fiksa den bunnen,  så jeg kan vel ikke skryte på meg “hjemmelaga”.

Jeg fyker hit og dit mellom husvask, telefonering og kommunikasjon med naboen. Multitaskende alenemamma, watch ouuut!

Hermetikk meg ditt og hermetikk meg datt: jeg blir uansett en liten hypokondrisk pingle når jeg skjærer meg. Nei og nei så pysete jeg blir når huden får seg en abnormal åpning og blodet pipler.

Selv om det virkelig hjalp med alle sussene fra ettåringen Even mens han ropte: “Mamma æua! Mamma æua suss suss smask!!” Ja og så kan jeg ikke dytte under et teppe at det var digg med all den plutselige ryddingen fra 7åringen Mathias sin side..

Jeg spilte litt på det. Må innrømme det. Litt sånn:” Joo pusse tenna Even! Mamma æuaa, se..” 

Supert! Helt suverent! Jeg kunne bruke denne “synd på mamma’s høyrehånd-greia” i dag også! Æua mamma. Fikk masse koser og susser, og her er det ryddig og fint.

Jeg er nok litt inspirert nå. For geniale Marte Frimand har funnet en fantastisk måte å få barna til å gjøre husarbeid på. Check it out: http://casakaos.blogg.no/1470160389_hvordan_f_barn_til__g.html .  

Har du ekstraordinært empatiske barn, funker kanskje en multitaskeskade i hverdagen. Litt æua her og litt æua der. Jeg tuller nå. Det er sikkert ikke bra i lengden å spille på samvittighet.

Uansett er barna tilbake fra pappan sin, og jeg er komplett alene med dem. Fantastisk! Av alle de tre etagene og alle de tre soverommene, har vi knøvla oss sammen nede på Mathias sitt soverom, både minsten, skolegutten og jeg.

Huset lever når vi alle 3 er samla. Da er det digg diggere diggest å være mamma. Når Mathias løper rundt her og leker med nabobarna, mens Even roper “Bobbo! Bobbo!” som visstnok betyr storebror. Når barna spiser saftiser som vi lager selv, og jeg funderer over hvor kult det er at dem er så begeistret over noe så enkelt som is laget av husholdningssaft. Når vi kan boltre oss her og gjøre hva vi vil. Leke prompemonster på gulvet eller lese Donald Duck til vi gakkesnakker. Når vi kan legge oss pal ut på sofaen og nyte det å være taco-stappmette, rett ved spisebordet.

Da har vi det faktisk så bra som vi overhodet kan ha det…

Selv om stressa multitasking kan skade deg fysisk 😜

Hvilket ikke betyr noe som helst når du har kosebarn som susser opp deg og rydder ekstra mye 💙💚!