To små gutter har endret alt for to heldige foreldre. Tore og meg, that is. Livet snudde og endret retning for 9 år siden, da ei lita bønne vokste inni meg. Så umodne som vi var. Totalt blottet for annet ansvar enn kattene, fiskene og fuglene våre, snublet vi rett inn i voksenverden. Og falt.
Men noe fungerte, både i Stjørdal og Malvik kommune. De tok imot oss og ba oss børste støvet av knærne hver gang vi falt. De var der med lærerrik oppfølging og foreldreveiledning, og nå sitter vi her og ser tilbake på masse jobbing med oss selv.
Foreldre. Å være foreldre er å se en tidligere så egoistisk og uansvarlig verden, fra barnas vinkel. Å se konsekvensene våre valg får for to små gutter. Vi var ikke der i det hele tatt for et tiår siden. Men det er vi nå.
I går kveld var en typisk kveld, der jeg som ikke engang er religiøs, ba til jeg fikk tårer i øynene av ren glede. Hver kveld ber jeg til høyere makter for å takke. Jeg har nemlig mye å takke for.
For vi så skrekken i hvitøyet. Det så mørkt ut en periode, og det er et mirakel at barna våre bor hos oss. For 8 år siden hadde barnevernet tenkt ut en annen retning, noe jeg godt kan forstå. Jeg var en veldig bipolar syk vordende mamma. Men heldigvis er pappan til barna mine den han er. Det ble slik, at vår førstefødte sønn ble boende hos ham. Så ventet store forandringer. Så store, at da vi fikk nr to, kunne jeg frisk og stabil få med meg babyen min hjem.
Er det rart jeg takker høyere makter hver kveld? Det bobler av takknemlighet inni meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få takket nok, for en 8åring som bor hos meg annenhver helg, og en 3åring som bor hos meg hele tiden. Brødre i blodet, elsker av far og mor, rett og slett sanne ord. For ikke å snakke om vennskapet mellom barnefar og meg. Det er verdifullt, og noe vi har jobbet mye med.
Ingen andre enn jeg vet hvor innmari stort dette føles for meg, men jeg håper hver kveld at jeg har vist dem det godt nok. To gutter som fortjener kun det beste; har jeg vært god nok gjennom dagen? Har jeg gitt dem mange nok klemmer? Sa jeg mange nok ganger at jeg elsker dem?
Viste jeg pappan til gutta mine at han er verdens beste pappa? Tok jeg nok vare på min spesielle lille store familie? For selv om vi ikke bor sammen, har jeg et ansvar for å være der for dem alle sammen. Faren til smårollingene også. Det er meg han skal kunne ringe til hvis han trenger hjelp. Meg han skal kunne stole på når det virkelig gjelder. Jeg står stødig, og svikter ikke det mennesket som elsker barna mine like høyt som jeg elsker dem.
En bipolar underdog som skulle bli mor, var hva jeg var en gang i tiden. Ingen trodde på meg, og aller minst jeg selv. Nå vet jeg bedre. Det er ikke høy utdanning som gjelder. Det er ikke bil og hus jeg helst bør eie for å funke bra som mamma. Høy status er ikke hva barna mine trenger at jeg har. Jeg er bra nok akkurat som jeg er, og det er faren til gutta også. Vi er faktisk helt suverene foreldre som elsker guttene våre så skyhøyt at vi gjør alt for dem. Og vi har et system av offentlige instanser som ser det i oss.
Jeg får høre av disse instansene: “Kjære Helene. Det er ikke utdanning, bil og hus som lager en god mamma. Du ER en god mamma, akkurat som du er.”
Hver kveld takker jeg høyere makter for barna mine, pappan til barna mine og støtteapparatet som så i oss det vi ikke greide å se selv. At vi er bra nok. At vi er akkurat de foreldrene ungene våre behøver. Mitt hjerte får ikke satt ord på hvor takknemlig jeg er for alt dette, og jeg føler meg så rik. For dette var alt jeg ønsket meg: to sønner å elske, og gi kjærlighet til. Mer trenger ikke livet å gi meg, for nå er jeg så rik 😍😍
Så hver kveld ber jeg en takkebønn, mens jeg stryker på små guttekinn:
Kjære høyere makter. Hva enn det heter. Jeg tror iallefall, etter alle disse årene, at ingenting er tilfeldig. Jeg gråter av takknemlighet, av ren glede, og priser hvert minutt jeg får. Alt jeg ønsker meg er en trygg verden for barna mine i framtiden. Amen.
