Jeg titter opp overalt og irriterer vettet av deg. Hele veien har jeg bare vært i veien for deg. Jeg, en utdanningsløs tøs av en klippekortpasient ved psykiatriske institusjoner som aldri fulgte veiene dine. Du, en frustrert kontrollfreak som helst skulle malt livet mitt i andre farger. Dine farger. Now aint that a shame? Ja, jeg mener dine vrangforestillinger, ikke meg. For hverken jeg eller min diagnose bipolar 1, er noen skam. Bare i ditt hode.

Tittei, her er jeg igjen, bare for å minne deg på hvor latterlig du er med dine fisefine fordommer. Du som hadde falt sammen hvis noen hadde hørt fasaden din sprekke med en kroppslyd. Du som ikke tror veggene har fluer og dyr med ører på. Hviske og tiske er dine beste venner, well at least you think so.

Tittei. Her er jeg enda en gang, for å fortelle deg at livet mitt rocker nå som jeg slipper å prøve å være en del av din indre sirkel. Er jeg fortsatt i veien? Still don’t need no education? Leave them kids alone? That’s too bad. Du vet, det er ikke alt du kan kontrollere. Kun deg selv kan du styre. Nåh, jeg vet tanken på at du ikke kan fjerne de skammelige psykiatriske diagnosene er frustrerende for deg. Men ga du meg en knapp som jeg kunne trykke på og så forsvant min bipolar, ville jeg aldri trykket på den knappen.

Jeg kommer til å ta noen valg framover som du ikke kommer til å like. Men så er det samtidig sånn da, at jeg respekterer ikke dine fordommer mot det uvanlige som strider mot ditt a4liv, så hva du liker og ikke liker, er ikke lenger viktig for meg. Du har gjort alt du kunne for å ødelegge for meg i flere tiår, og makan til egoisme er det ikke lenger noen jeg vet om som eier og har. Bare du. 

Sånn er det, og sånn blir det, at du kan gjøre hva du vil og si hva du vil: du kødder med feil dame: you don’t own me.

Tittei du. Du som problematiserer hele min eksistens på grunnlag av min diagnose. Du som håner alt jeg sier og gjør, og sørger for å holde meg utenfor ulveflokken din. Du som har bestemt deg for at jeg er en trussel, fordi jeg er annerledes: Føkk hele deg. Bare vent til den dagen da du virkelig for real merker at jeg forlengst har reist meg. Du kommer til å angre på at du prøvde å spre en åker med møkk rundt meg. For jeg sådde en blomstereng på den åkeren, og nå er den nice as hell.

Du. En såkalt godt voksen person som elsker å invitere den forminskede ulveflokken din til falske måltidsstunder, mens du tror alle vi du mener ikke passer inn, sitter utenfor og se på. Alle oss som du skapte ulvekonflikter med opp gjennom årene. Det begynner å bli mange av oss. Vi er mange nok til å samles på blomsterengene våre og spise egne måltider. Så vi sitter ikke og ser på, kan du skjønne. Vi har bedre ting å foreta oss, og har det ganske gøy sammen, us outsiders.

“Psykiatriske diagnoser er synd og skam” piper det oppe i topplokket du går rundt og bærer på. Well, let me tell you something! Det er sånne som deg som er synd og skam, ja det er slike som du som til slutt blir ensom på møkkapletten din, mens alle vi som aldri var gode nok for deg og saueflokken du snart har spist opp, går sosiale tider i møte. Vi har nemlig funnet ut at vi passer godt sammen til å møtes rundt trivelige måltider for å skape fine minner. Vi er outsiderene. Noen av oss har diagnoser, mens andre har lagt bak seg bratte bakker og mørke fortider. Og vet du hva? Det er spennende å bare være akkurat som vi er. Vi har mye å snakke om, og vi trenger ikke å endre oss for å tilpasse oss a4fasaden din. Fra nå av er det du som kommer til å måtte tilpasse deg våre valg, eller se deg bak skulderen; der er døren. Ta oss som vi er, or grab that door.

Og hvis du går ut den døren, noe vi for stemningens skyld håper du gjør; ta med deg de falske fordommene dine. For ikke å snakke om illusjonene dine. Ingen her på blomsterenga gjøkeredet kommer til å endre seg for at du skal forstå psykiatriske diagnoser og mørke fortider. En diagnose i seg selv på våre munner heter “trangsynt”. Sjekk deg for diagnosen “trangsynt”, og frustrer deg videre i livet mens du står utenfor og ser oss smile og le,

. ..uten at du kan fatte hvorfor synd og skam kan være så lykkelige, mens hviske og tiske bare gjør deg så trist.

Kommer ditt nettverk til å stå klare med medalje til deg straks du er ferdig med den utdannelsen, som du forøvrig egentlig ikke ønsker å gjenomføre selv? Og hvis de gjør det, er det kun for den timen, eller står de ved senga di hver morgen og klapper deg inn i dagen din? Er det premie på gang fra familien din når du sitter i den kontorstolen og har fått deg den jobben, selv om du i virkeligheten drømmer om å jobbe som profesjonell danser? Og hvis du får en premie, har du helt glemt at de har egne liv å leve?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bli med meg og stans tiden. Stopp opp og tenk. Hva i alle dager, timer og minutter er det som gjør DEG lykkelig? Hva er det som får deg til å danse deg syngende ut av senga, fordi du gleder det sånn til dagen din? Hva VIL DU?

Jeg som skriver dette, har flere ganger hatt press på meg fra et spesielt hold. Det eneste jeg vil er nemlig å skrive, male bilder og male glass. Slik ble det, at jeg aldri fullførte noen utdanning. Jeg fikk tidlig følelsen av at jeg ikke var bra nok. Karakterene holdt ikke, og ingen ga meg ros da jeg var ung og hadde veiskiller foran meg. En av de som skulle vært mitt forbilde mente at jeg burde bli psykolog. Jeg skjønte aldri hva vedkommende bablet om, og hadde ikke denne drømmen selv. Jeg ville utdanne meg til journalist.

Men så ble jeg syk av bipolar, og i år 2000 var “fiaskoen” fullbyrdet, i form av uføretrygd og en utdanning lagt på hylla. Dvs jeg prøvde å imponere med gode karakterer et skoleår, men hadde forlengst mistet troen på meg selv. Når det eneste som driver et menneske er å imponere et annet menneske, mister det presterende mennesket gløden og viljen til å lykkes. Å leve sitt liv for andre er dømt nord, ned og under.

Guess what? Jeg skammer meg ikke lenger, men har akseptert utgangspunktet mitt, som er en diagnose jeg ikke kommer unna. Å akseptere uføretrygd i seg selv vil nok kreve litt mer av meg, men jeg har iallefall tid til å gjøre det jeg virkelig digger: å skrive! 

Nei, det imponerer ikke mange at jeg hverken har utdanning, bil eller fast jobb. Men det imponerer heller ikke meg at de faktisk har den primitive tankegangen som går ut på sin egen fasade. Som handler om at dem de omgir seg med må være “bra nok” i form av å ha papirer på at de duger til noe. Først da kan de skryte av å kjenne dem. Først da matcher de fargene i de falske fasadene.

Ville det gledet deg å matche disse fargene? Sånn for real? Når du vet du ikke ville vært bra nok bak kassa på dagligvaren, eller som renholder på apoteket?

Lever du livet ditt for alle de andre, eller er du her for å ta egne, private, selvstendige valg? En akademiker er ikke bedre enn en praktiker, og du skal vite at du er god nok akkurat som du er. Om du liker å jobbe innen renhold så er det bra nok. Om du liker å utdanne deg høyt fordi du brenner for å bli lege, så er det også bra nok. 

Se for deg en framtid der du er så heldig å få bli besteforelder. Barnebarna dine kommer bare til å bry seg om en ting, og det er om du er ekte og tvers gjennom snill.

Hva du har å fortelle fra gamle dager er ærlig talt koselig det, men barnebarna dine kommer bare til å være opptatt av nåtiden sin. Og om bestemor og bestefar fulgte sine drømmer. 

Stay true to yourself. Dette livet ditt handler om deg selv, og det er kun dine egne veier du skal gå. Hvis du tråkker over i andre sine spor, vil du garantert bli påkjørt. For ikke å snakke om overkjørt. 

Min livsgnist er stor nå som jeg er sann mot meg selv. Jeg har sluttet å plage meg selv med tanker omkring dårlig samvittighet. Vonde følelser fordi jeg velger å ikke utdanne meg, er borte. Hvorfor? Fordi de ikke var mine følelser, eller mine tanker i utgangspunktet. Jeg er ikke her for å utdanne meg slik at jeg i noen minutter kan imponere mennesker jeg ikke engang liker. Og som ikke liker meg så lenge jeg ikke gidder å imponere dem. Jeg er her for min egen del. Og du er her for din egen del.

Vi som har barn, har et ansvar for å behandle deres mentale helse med aktsomhet og varsomhet. Vi kan gi dem bistand siden det alltid finnes noe å rose dem for. Der er måter å vise dem at de ikke trenger å imponere noen, og respektable veier å gå sammen med dem uten å forstyrre deres fantasifulle idéer. Barna og ungdommen er gode nok som de er, og den dagen de flyr ut av redet, gjelder det å huske på at vi fortsatt er deres foreldre. At vi ikke bør komme med pekefingeren og kritikken, men rose dem for å tørre å velge egne veier. 

I’m an outsider, but a good enough one in my heart and my goal.

You are a star upon your own road, and I’ll leave you alone there. 

We can meet by the sea, you and me.

But only in respect and harmony.

Du kan riste av deg alle andre’s forventninger. For hvem er du her for å imponere? Deg selv, og bare deg selv. Å fjerne andre’s tulleforventninger skaper den roen du behøver for å gjenomføre dine mesterverk. Og kjære danser: jeg vil heller se deg på en scene under en Pink-konsert sammen med de andre glade danserne, enn på et grått kontor sammen med rotter du ikke hører sammen med. Den som påførte deg kontordrømmen sin skal liksom bli trist av å se deg glad på den scenen, eller? Er det kjærlighet?

Velkommen til noen mamarazzibilder av faren til ungene mine. Jeg sutret over en trasig oppvaskmaskin som jeg en gang i tiden kjøpte i Ikea’s billigkrok. Hva skjedde? Joa, barnefar kom og fiksa den. Og ikke nok med det, så fortsetter teksten under bildet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Han driver og lager middag til oss også. For en god damned superpappa! Her ligger jeg utstrakt på sofaen, mens barna ser barneTV, og middagen blir laget uten at jeg løfter en finger. Bængshot altså, det er sjelden luksus. Alle aleneforeldre vet at dette er fantastisk, ubeskrivelig LUKSUS!

Hurra hopp for pappan til barna mine!