BØ!

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Ja du vet sånn skikkelig: “BØØØØ!”

Når de ikke kjenner deg lenger, aldri egentlig kjente deg, later som de kjenner deg, og så spretter du fram som den outsideren du er; rett fra sida.

Bø.

De klør seg i dunskjegg og i lave panner, mens de undrer seg. Var det ikke sånn at de eide deg likevel? Kunne de ikke bestemme ryktene om deg, forme deg og bosse over deg lell?

Man hadde jo presset deg ut til siden, og der skulle du sitte pent og rolig. Ikke komme på banen med sannheten i den ene hånda og selvsikkerheten i den andre.

Det er da desperasjonen ser ut til å sette inn. For enhver tulling som forsøker å eie et annet menneske, tråkker på de fleste for å heve seg selv høyest mulig. For å ha rett, forklarte et klokt hode meg her en dag.

“For å ha rett”??

Ja, så simpelt og primitivt; for å ha rett.

Selv er jeg proppet full av selvironi, og det kan være ganske komisk de gangene jeg tar feil. Og lærer noe nytt.

I own it.

Og jeg eier meg selv. Bø.

Anyhow; det er da desperasjon og kaos smeller til med all verdens morsomme beskyldninger, akkurat i dét du hopper inn i ditt eget liv igjen, fra outsider til outsider innafor: BÆM! POW!

For det har gått en stund, og når slike “æ villj ha rætt!”-kryp har brukt stund flittig på å poste bøss om deg på sosiale medier, skyldt på deg for alle sine egne feil og skikkelig stått på for å eie ditt liv, da tåler dem dårlig ” å itj ha rætt ”

Ren panikk. Nei de kan ikke ta feil. Løgnene må være riktige, og alle beskyldninger må også beholde sine ærefulle oppdrag.

Ta en titt nærmere. Hva er galt og hva er riktig? Har du gjort noe galt? Hvem kan bestemme det? Er det noen der ute som kan avgjøre veien i ditt liv og spille dommer der?

Lekte du paradise hotell på slutten av 90tallet? Og så? Var du litt “glorete horete” ei stund kanskje? Vel du skadet ingen, så BØ til alle de som skvetter når du banker i dine egne bord så møgla karsk fyker hit og dit forbi ørene på bygdadyr og wannabes: DU bestemmer hva som var riktig eller galt i ditt liv.

Nå blir det pinlig for den som skal ha aller mest rett. Nå rakner det. Men du har vært ute en vinterdag før, ja du er selve sommerfuglen; du tåler at det hagler rykter.

Det eneste tragiske er hvordan en hard snøball kommer trippelt tilbake. Du vet hvordan det funker, og det er nesten litt synd i sånne bedrevitere som må så innmari pisse på deg for å skjule at du har rett. Rett på ditt eget liv. Litt synd i sånne som må ha rett selv om det er feil.

Eller. Nei. De kan gråte seg sine egne hav for min del, og lage seg ei øde øy der de kan sitte og synes synd i seg selv. I virkeligheten min her på fastlandet er det er ikke synd i dem.

BØ!

Når Plumbo er i byen kan alt skje. Det fikk en kvinne erfare etter å ha hoppet til køys med bandet.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

I bandbussen har plumbo deilige myke senger å lande i. For ikke å snakke om kjekke, morsomme, snille, trivelige mannfolk.

That`s me. Det var jeg som gjorde det. Jeg bare måtte teste den ene køya da jeg først var inne i bandbussen. Men jeg må desverre innrømme at det var det eneste jeg testet.

Bildet over under dyna: Glenn, forbipolene, Tommy og Lars

Bildet over: Henning, Lars og forbipolene.

Jeg kidnapper vokalisten Lars Erik Blokkhus og tar meg en prat med ham under fire øyne. Senere får jeg også en prat med bassist Tommy Løken-Elstad og Henning Hoel Eriksen. Henning spiller keyboard.

Velkommen til Plumbointervjuet der vi skal snakke om Møkkamannen, tabloide overskrifter og historien bak Plumbo`s tittel. Er du klar for sannheten?

Nå skal dere snart på scenen, Lars Erik; har dere noen faste ritualer dere gjennomfører før dere går på scenen og rocker løs?

-Vi samles og prates hele bandet en halvtime før vi går på scenen, og vi tar en pils. Men ikke noe videre utover det.

Hva slags musikk hører dere på?

– Vel, vi er 8 mann samlet på veien lissom, og alle har på seg headset. Vi hører på alt fra heavy metal til gammeldans. (Henning hører på en egen liste på spotify som heter New music friday.)

Jeg: selv har jeg gode minner fra den tiden jeg danset rundt med babyen min i armene på stuegulvet mitt til “Møkkamann”, “Ola Nordmann” og “Mine barns bein”. Det var en spesiell tid i livet mitt. Dere i Plumbo er sikkert vant til å høre folk fortelle hvor mye låtene deres har betydd for dem . Hvordan er det for dere i bandet å få høre folk dele med dere sin begeistring for låtene deres?

Lars: Det kommer ofte folk bort til oss med historier omkring låter som fungerer som knagger de kan henge sine opplevelser på. Alt fra rolige kjærlighetslåter til mer rocka låter. Det er stas å få hjelpa noen.

Tommy: Det er så gødt å høre at låtene våre får så stor betydning for mennesker, i andre`s livssituasjon.

Finnes møkkamannen?

Lars: Ja, han finnes, og han bor i Sandnes. Det er ikke noe vondt i ham, men han er møkkete ja. Det er en mangfoldig låt, alle bygder og byer har en møkkamann. Denne møkkamannen som låta handler om, er skikkelig snill.

Hva med hun damen i låten?

-Hun er en fantasidame.

En hallis?

– Ja, hehe.

Hvorfor navnet Plumbo, Lars?

-Det var i år 2000, vi kalte oss Svigermors drøm. Det var bandøvelse, og jeg husker det var i et lager. Vi tenkte det var på tide med et nytt navn. Omkring oss florerte navn som Aqua og soda. Jeg så meg rundt, og det stod malingsbøtter på hylla. Da så jeg den. Plumboflaska. Det ble Plumbo, da. Teit navn, men et som folk kunne huske på og kjenne igjen. Bruker du plumbo blir det fart i sakene liksom.

Lars, hvis man googler, finner man overskrifter som at du slet med sosial angst, kan du fortelle litt om det, og har du noen råd til de som sliter med dette?

-Nei jeg har ikke noen gode råd, fordi jeg føler ikke at jeg sliter med sosial angst. Det er fra et intervju Dagbladet utførte, tatt helt ut av sammenheng, og jeg sa aldri at jeg hadde sosial angst.

-Er det sjenanse?

– Ja jeg kan bli sjenert. Hvis jeg ser en mann som jeg skjønner kommer til å snakke til meg på butikken, kan jeg finne på å gå omveier for å unngå å møte ham.

-Det er forskjell på sosial angst og sjenanse, ikke sant?

-Ja så absolutt.

Bildet over: Lars og Tommy er klare som egg: Stjørdalinger, er DERE klare?
 

Bildet under: Thomas, Henning ville så gjerne låne armbåndet ditt, og lover at jeg får det tilbake etter konserten 😉

Kjære pust fra fortiden

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Som tårene triller på et ungt kinn, skal de helbrede ensomheten på et gammelt kinn. Som øynene ser ut som de engang gjorde, skal de fortelle om tider forut vårt moderne, hektiske samfunn. Som jeg tenker på deg, som jeg tenker på deg..

Jeg hadde akkurat ankommet Trondheim stasjon etter en vakker dagsreise over Dovre. Fornøyd med å kunne logge meg inn fra både smart-telefon og pc, hadde jeg jobbet paralelt i restaurantvogna. Bildene ble redigert og opplastet per telefon, mens teksten ble skrevet på pc. 

Du hadde vært på besøk hos din datter, og satte deg smilende og utadvendt ved siden av meg på benken. Vi kom raskt i prat. Det tok ikke lange stunda før du kunne fortelle at du er 91 år, og jeg ga deg et kompliment for den fine gule veska di; samt det faktum at du holder deg svært godt for alderen.

Da lokaltoget kom, satte vi oss på de samme firersetene for å prate videre. Ansiktet ditt var så vakkert, og de snille øynene dine minte meg om min himmelske farmor sine varme edelstener. Brune. De var brune. Dine mer blå. 

Var det din siste reise, dette? Er det ikke lenge til du tar med deg alle historiene du fortalte meg, og drar for å møte din kjære på den andre siden? Skal dere minnes den tida du jobbet som budeie, og flittig stelte 3 kuer? Eller da dere bodde lenger nord? Eller den tiden for lenge siden da dere bodde i Oslo? 

Det er sent på kvelden din, og du vet det i hjertet ditt, at det snart skal slutte å banke. Kanskje om 10 år. Kanskje om 1 år. Du er en vandrende gullgruve av historier og vakre minner, og jeg satt ovenfor deg som et tent lys på toget i dag.

-“Hva gjør du om dagene du da?” Spurte jeg.

Du sa, med nok et smil: “Åh, jeg stusler nå litt da. Det er en liten leilighet. Men nå finnes det jo vaskemaskin også. Og doen er inne, så.. man slipper å gå ut.” 

Akkurat da kjente jeg det. Pustet fra gamle dager. Påminnelsen om takknemlighet. 

Jeg så det på deg. For deg var det som om det var i går at du tuslet opp om natten og gikk ut på utedoen. Du så det der vi satt på toget, i et fjernt blikk og vemodig blanke øyne; vannet i bekken som omfavnet de unge hendene dine en gang i tiden da du vasket klær. 

Så mye har du fått med deg, og flere du kjente har reist fra deg. Du har deltatt i begravelse etter begravelse, og det har blitt en vane å ta farvel. Men alle sorgene var likevel der som bunnløse avgrunner, før du reiste deg og gikk videre.

-“Det er ikke mange igjen rundt meg nå.” Sa du rolig, før du forklarte at det mest bare var slekt igjen.

Jeg tørker en tåre, og jeg tørker en til. For møtet med deg er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Vi sitter på hvert vårt tog gjennom livet, men ditt er så mye nærmere tidens endestasjon enn mitt. Og ikke vet vi om mitt tog holder stand til endestasjonen. For en liten stund delte vi linje i dag, du og jeg. Begge avholds fra alkohol. Begge utadvendte. Begge med ryggsekken full av historier. Begge uvitende om hva som skjuler seg bak neste sving.

Kanskje tenkte du på meg før du sovnet i kveld. Mulig er det, at du sendte meg enda en klem. Helt sikkert er det, at du reiste videre en times tid etter at jeg hadde tatt farvel og forsvunnet ut i grytidlig sommerkveld. 

Jeg tenker på deg, og håper du vet det. Håper du skjønner hvor viktig du er. Tårene som triller nedover kinnene mine er takknemlige gaver til deg. De skal skylle bort ensomheten du kjenner inni deg om dagene, og de skal vaske bort følelsen av avmakt over en alfor hektisk og modernisert verden. For jeg kan bare tenke meg hvor utenfor du må føle deg i det moderne samfunnet. Det aller meste er nytt, og så mye er totalforandret. Vi flyr hit og dit i svære maskiner oppi himmelen, bærer på små dingser kalt mobiltelefoner, vasker ikke klær og kopper selv, er hekta på en skjerm vi kaller TV, går på kaféer og reiser med tog på jernbanesporet som mannen din var med og laget. Jeg kan bare tenke meg til hvor vanskelig der er å innrette seg i denne nye verden.

Jeg har skrevet ned navnet ditt, og skulle så gjerne kontaktet deg og tatt en kaffe sammen med deg en dag. For jeg vil ikke at du skal rusle rundt alene dagen lang, uten gjøremål som å vaske klær for hånd, eller å sy klær og stelle kyr. Jeg ønsker ikke at du skal sitte i en stol og se ut i lufta mens du lengter tilbake til den tiden da vennene dine levde, og dere kunne løpe leende rundt på ei blomstereng. 

Du fortalte meg tilogmed hvor du bodde. Det var som om du indirekte fortalte meg om ensomme dager. Men du ville ikke klage. 

Du var fortidens velduftende pust, og på den tiden der du kom fra, klagde man ikke. Da bet man tennene sammen og jobbet seg gjennom iskalde elvevask og grytidlige fjøsstell. 

Men kjære deg. Det er andre tider nå. Du har lov å se oss rett inn i øynene og fortelle om forandringene du opplever å måtte henge med på. Det er lov å si fra om ensomme dager foran vinduskarmen. Det er lov å svare meg den dagen jeg ringer og ber deg på en kopp kaffe i byen der du bor; at ja, det ville lyst opp dagen betraktelig.

Jeg håper vi rekker det, før du tar med deg alle de verdifulle historiene dine og reiser din siste reise.

Klem fra ei som rakk å bli skikkelig glad i deg.

“Gja i dæ, mamma. Ejen ælsche dæ!” Han stryker meg på kinnet som vanlig, før han pjusker meg på armen.

Jeg stryker han på håret og hvisker: “Mamma ælske dæ, Even. Glad i dæ, akkurat som du e!”

Storebror Mathias ble hentet i dag, og for å vise barna at foreldrene er gode venner, tok vi oss en kaffeprat, barnefar og jeg. Det finnes tusen måter å vise barn at foreldre som ikke bor sammen, samarbeider positivt, og hver eneste en av dem er like viktig.

Så er vi her alene i huset igjen, minsten, meg og katta. Jeg kjenner en power i hjertet som jeg ikke greier å beskrive. Det er den store kjærligheten, nemlig det jeg kjenner for ungene mine.

Alt, absolutt alt sirkulerer rundt dem i mitt bipolare liv, og jeg digger det. Å legge mine egne behov til side, var nettopp det som helbredet meg. Det var akkurat det jeg trengte for å begynne å leve.

Gledestårene presser på hver gang jeg får en klem av Mathias. De presser på hver kveld når jeg legger ned lille Even, og han viser meg at han er så glad i mamman sin, med stryk på kinnet  fra  toåringspråket. Generelt presser de på  hver gang jeg tenker på at jeg får oppleve dette store. Det å få være mamma.

Hvordan kunne jeg være så grundig heldig å få lov til å oppleve den aller største kjærligheten jeg kan tenke meg? Det dundrer i brystkassa, og jeg får så mange varme gode klemmer. Fra bløte små runde kinn. Små hender klamrer seg rundt dongeribuksa mi når jeg står på stua og klør meg i hue, mens jeg undrer på hva det var jeg glemte at jeg skulle huske. En sjuåring lærer meg ivrig det han har lært seg på skolen, og jeg forklarer ham at han er et geni på data i forhold til muttra si. At han gjerne må lære bort til meg alt det interessante som han kan. Jeg er så innmari styrtrik som har disse to englene å øse kjærlighet over. Bada boom bada bing, det er jaggu ingenting, som kan måle seg med den store kjærligheten.

De er avhengige av at jeg holder meg frisk. Det er ikke et alternativ å bli syk av bipolar 1 igjen, derfor tar jeg mange valg hver eneste dag. Det koster meg så lite; å ta medisinen min, sørge for søvn, trene, spise riktig og holde meg avholds. Alle disse valgene er ørsmå i forhold til den poweren jeg bærer på i mammahjertet mitt. To små gutter er verdt uendelig mye mer enn alle disse tiltakene til sammen.

Men for å holde meg frisk fra bipolar 1, holder ikke de daglige valgene jeg tar. Denne mamman må ha action, ellers trives jeg ikke. Jeg må bruke tiden barna er i barnehage, skole og pappahelger; fornuftig. Og hva er fornuftig når du har bipolar krydret med en dært adhd? Jo, action og spenning! Jeg må ut i verden og møte folk i alle sjangre, gjøre spennende bloggavtaler og finne på sprell. Det handler om å booste hodet med lykke. Og er man en freak, kan man ikke la det at man har blitt mor forandre klesstilen eller hjemmet til straight A4. Jeg liker fortsatt hullete bukser, piercinger, tatoveringer, røkelse, tarotkort, tribals, stener og rare mønstre fra fjerne land.

Når man opplever den store kjærligheten, er noe av det beste man kan gjøre for de verdifulle småttisene, å bevare seg selv akkurat som man er, mens man utvikler hjertet sitt i riktig retning. Det beste jeg kan gi gutta mine sammen med kjærligheten og omsorgen, er lykke.

Tankene i natten fra en mamma som vet, er uendelige. For det hun vet, er at ingenting varer evig. En gang i tiden skal man se seg 100 år tilbake på dette nuet, og alt skal ha forsvunnet i et sort hull og gått videre. Min far sa: “Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan når vi dør?”

Jeg aner ikke pappa, med det gjør du. Og en gang i tiden gjorde du deg nok dine tanker selv. Du visste at den store kjærligheten du kjente dundre i magen din en dag skulle bli til vakre minner. Nå gjør jeg alt jeg kan for å leve lykkelig hver eneste dag, slik du lærte meg med alle de geniale tanketriksene dine. Du viste meg varsomt veien ut av ubalanse og smerte, og vi leste de samme bøkene du og jeg. Hvis du er der ute et sted, og alle tankene og følelsene dine svømmer sammen med stranda og havet i himmelen, vet du godt at jeg har forstått den verdifulle gaven du ga meg den gangen. At jeg vet om sannheten: å gi barnebarna dine glade dager og lykkeverktøy, action og spenning, er den gyldne prikken over ièn. Og hva søren er en søt liten i uten prikk?

Åssen er det a pappa? Leser du det jeg skriver? Er dere på nett i himmelen? Besøker du oss innimellom? Hvor ble det av tankene og følelsene dine? Takk for at du lærte meg en funksjonell tankegang, slik at jeg fikk muligheten til å oppleve den store, buldrende, intense kjærligheten. Jeg er like glad i deg, som du er i meg. Den store kjærligheten er usynlig. Akkurat som du.

Now, please, make it last forever.

Vil du se barna dine lukke øyenlokkene innen de treffer hodeputen? Ok, keep it up: In fact; jeg skrev deler av dette innlegget mens jeg stod og vrikket rumpa på stuegulvet i ettermiddag.

Noen ganger trenger også barna å riktig slå seg løs. Kjenne at de lever. Bruke litt ekstra energi. Ta seg en fest, you know.

Så: tid for party. På med musikken ca en time før leggetid, etter middagen. Gjerne rene partymiddagen, med dessert og hele pakka. Normalt prøver du å roe ned barna nå, ikke sant. But tonight it’s kids party. Er det “Jovial” som får barna dine til å klappe, hoppe og danse? Sett’n på! Er det nittitallsmusikk som pimper stemninga? Well so pump up the beat! Kanskje “Glade dager” med Margareth Berger lager rytmen? (her fikk jeg überstreng beskjed om repeat), eller er det Klovner i kamp som gjør susen?

Reis på hverdagsrumpa og hiv deg med i dansen. Kjenn hvor mye mer gøy det er å danse med småtroll på ettermiddagen enn med bygdadyr ute på livet en sen lørdag kveld. Bounce bounce; come on. Shake it like the big milky way!

Mens vi danset uidentifiserbar dance tonight, kom en kompis innom her. Da stod vi plutselig på gulvet og rocka alle sammen: toåringene, søstra mi, kompisen min og jeg. Barna lo så de skrattet, og jeg må innrømme at vi gjør dette ganske ofte, også av den grunn at jeg som mor digger det.

Middag, litt dessert, dans, bad og tannpuss, så er det klart for senga. Hvis du er litt lur; starter du hele denne prosessen ekstra tidlig, slik at barna treffer hodeputen omkring de gyldne 19.00. 

Godtrøtt av en hektisk dag ligger minsten og sover sin søteste søvn, og der har han ligget en god stund. Voksentid er viktig, men må iblant nøye planlegges for å kunne gjennomføres. Og når du har så innmari mye energi som en toåring gjerne har, da må du ha litt guiding til å få det ut. Så hoill brillainn, lægg fra dæ avisa and shake it, bounce gone dance; med barna. De vil elske stemningen 😉 

Have som good luck, and a great LaughingOutLoud!

Ja jeg vet. Overskriften skulle vært fengende. Den skulle vært så bra, at den hadde lurt deg til å trøkke deg inn for å lese. Men sannheten er at denne bloggen ble opprettet nettopp fordi jeg lettet konkluderte med at “ingen, iallefall svært få, kom til å lese skribleriene mine likevel”, derfor kunne jo sjenerte jeg trygt skrive i vei. “Blågge” ivei. Gå i ett med tapeten, og gjemme meg her. I cracked the code!

Så nå gjemmer jeg meg bak en dønn kjedelig overskrift.

For det bare klør litt. Skriveklør. 

Som vanlig er jeg omgitt av telys og røkelse. Utpå kvelden skal det tennes og rykes, men nå skinner sola, og dagene er sosiale as usual. Det er kanskje jeg som er sosial. Dagene bare er der.

Anyway; jeg er altfor lykkelig til å være interessant for dramatic people. Vil du høre hvor trasi du helst vil at jeg har det; now aint the time for that.

Jeg vet at jeg er en forbanna irriterende lykkeblomst. Way to happy, now aint that crappy? 

Vil du høre om alle tabbene jeg har gjort? Alt jeg har mista i gulvet i dag? Gjerne det, men jeg kommer til å le sammen ned deg. Kommer til å le mer enn deg.

Jeg er alt for lykkelig til å messe med bullshit. Vet det så godt. Ser det i øynene dine, at dette er for kjedelig for deg. Now aint that crappy?

Det er desverre stor fare for at du ville trukket på det stramme smilebåndet ditt bare av å gå inn i hjemmet mitt. Her flyter farger over i hverandre, tingene mine er til å le av – latterlig cheep, og det er uimotståelig koselig her. Derfor er det nok best at du holder deg unna; vi kan ikke ha noe av at du smiler?!

Jeg er forelska i barna mine, forelska i vennene mine, forelska i slekta mi, forelska i det rotete kjøkkenskapet i hjørnet, fordi jeg vet jeg kommer til å storkose meg til alt for høy musikk den dagen kicket tar meg og jeg rydder der. Jeg kommer til å juble latterlig høyt over alt jeg finner der som jeg har glemt at jeg har. Og du lurer på hvorfor jeg ikke er shoppingvennen din.

I want more. Vil ha mer av de glinsende øynene til venninna mi i det hun forteller nok en latterbombe. Vil danse på stranda klokka ett på natta neste barnefrihelg. Vil ha mer.

Jeg er så happy, og jeg vet det er crappy. Beklager virkelig for det, at jeg er sånn en forbanna irriterende lykkeblomst. Det verste er at det blir verre. For nå har jeg tiltrukket meg enda flere sånne irriterende lykkeblomster, fordi alle dramaqueensn i byen er allergiske mot meg og min allergi mot gossip blopp blopp. Jeg er omringet av energiske gründere og happytasser som gjerne forteller meg om ambisjoner, planer og suksess. Fordi de vet jeg vil høre om crappyhappy foran complainbrain. Og du vet like godt som meg hvordan slike irriterende gladblomster sprer seg når det ikke er ild i tørt gress, men frodige landskap og latter i sivet. 

På tide å hente minsten i barnehagen, mekke taco og få besøk av besøket. Ha en crappy, eller happy, maidag 😲🤐😊

Hun er den som alltid; uten unntak, får meg til å le så jeg må knipe igjen, av en eller annen crazy historie. Min gode venninne Pia inviterte oss på piknik i går. Hun og datteren Ronja kom og hentet minsten min Even og meg, før vi humpet ut på landet med godt mot. 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Bli med oss på vårt bildedryss her og nå, og se naturen med en bipper’s øyne. Det siste bildet er tatt i Pia’s stue, der lille Even fikk hilse på den ene teaterdukken hennes. Join the picride☆

Takk for digg piknik, Pia og Ronja 😙

Er det noe man IKKE gjør, ja så er det dette. Takk og lov for at det faktisk gikk bra. For slikt som denne alenemamman gjorde i helgen, er slettes ikke akseptabelt!

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Man bare GÅR IKKE EDRU UT PÅ BYEN!

“Koffeinfylla?” Ja. Koffeinfylla. And it goes like this:

La oss starte med fredag. Byen titter fram under snøen som slapp taket for bare dager siden, folk er på god vei ut av hiene sine som sultne bjørner, og jeg er en av dem: aaargggh! Denne helgen skulle begge barna være hos pappan sin, og når sjefene er borte, danser mammaene på bordet!

Vi vårfolk er sultne på utelivet! På vors traff jeg forresten gode gamle naboer…

Og når man møter gamle tiders nabofolk, da har man minner å dele. Tider å huske. Kaffe å drikke. Ja, for jeg med min bipolar er så crazy fra før, at jeg ikke behøver alkohol. Men jeg elsker å feste med folk som drikker, for da blir de også like gærne som meg. Jeg er avholds, og elsker å drikke litt i overkant mye kaffe. Det holder i bøttevis, for å si det sånn. 
 

Etter en tur innom Bamses pub, dro jeg på nars med verdens herligste slektning Jim, og ble sittende der og skravle hele natta. Utpå morgenen tok jeg bussen hjem for å sove litt.

Lørdag ettermiddag var det bare å løpe gjennom dusjen, hive i seg kaffe og komme seg på vors oppi Lånke. Siden jeg skulle til Christina’s venner, tok jeg med meg saft til drikke. Det er ikke det at jeg skjemmes over å være avholds, men jeg gidder ikke at det skal være et tema. Hvorfor skal det være i fokus hva jeg drikker og ikke drikker? Saft ser ut som vin, og er et funksjonelt synsbedrag til nytte for oss som ikke ønsker unødig oppmerksomhet. Jeg liker å heller nevne det når de har blitt kjent med meg. Da kommer det som regel: “Heeeeh? Edru? Er du ikke full?” 
 

Det viste seg å være en gjeng med trivelige, morsomme folk. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker.
 

Vi tok maxi ned til Stjørdal sentrum, og jeg var ekstra gira, for jeg visste at både broren min, søstra, og svigerinna mi også var ute på party. Vi havnet på samme utested alle sammen, selv om Bankers er for … (lokalt internt)

Å danse når du har drukket kaffe er veldig forskjellig fra når du har drukker alkohyler. Jeg greier ikke å la være, men måååå kaffedanse. Greia er bare at jeg som er edru VET hvor teit jeg ser ut der jeg står og shaker asen i snart 40 år -stil”, mens de som er fulle ikke vet. Samtidig vet jeg aldri hvor mange flere som er edrue i folkemengden, og som husker hula hula – dansen min dagen derpå. Grøss. Gru. Sjenanse. Ueleganse. Gjemsel og glemsel, but I rememberrr!

Jau, dette var helga si det, steike ta så gøy jeg hadde det! Rockety rock and bounce, how FUN! Det er helt utrolig hvor snille folk er med en rufsete grønn blogger som meg. Jeg møtte så mange glade blogglesere i helgen, at jeg har ikke telling. Å få høre det de hadde å si, varmet virkelig, og jeg blir rett og slett ydmykt takknemlig ved tanken på det mine lesere ga meg av tilbakemelding. God damned, jeg sender dere tusen varme klemmer, for det er jeg som digger dere 😙😙😙

 Betatt ble jeg også. Våryr eller hva man skal kalle det. Sjarmerende fyr altså. Og nå sitter jeg og venter på at det skal gå over; for det viste seg SELVFØLGELIG at jeg er i slekt med han. Jeg er i slekt med alle kjekke menn i byen her visstnok. Grrr. 

Nå er jeg tilbake i hiet mitt med minsten, og vi har vært på piknik med min venninne Pia og datteren hennes Ronja, i dag. Fantastisk. Jeg må vise dere bildene i et senere innlegg. Piknik i skauen en søndag etter barnefri helg, det er slikt en avholds mamma kan gjøre med smil, energi og latter. 

Koffeinfylla, I love you, cuz I want it all  😚🍵😀

Vi kaller dem ikke “jentegutter” dersom menn har venninner, tisser sittende, lytter til Roxette eller har en rosa skjorte. Just saying. Just thinking.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Her forleden hadde jeg en interessant prat med min venninne Iben, som påpekte det faktum at dersom ei jente er litt maskulin av seg og har flere kompiser, er hun ei “guttejente”. 
 

Det er som om vi må sette slike jenter i en bås preget av noe uvanlig, bare fordi de går godt overens med sine egne maskuline sider.

Det kunne ikke falle oss inn å kalle en mann “jentegutt” hvis han har mange venninner, liker å handle eller stelle seg ekstra på badet. 

Jeg er vokst opp med kompiser i gata, og de er vokst opp med meg som venninne. Likevel var det jeg som ble kategorisert som “guttejente”, sådan, mens gutta jeg vokste opp med aldri har blitt kalt “jentegutter”.

Vi ser det generelt i samfunnet. Trekker oss ned som kvinner, og lar det være lite som skal til før vi påpeker at vi er litt utenfor den feminine formen. Vi sier ikke “Mannlig buss-sjåfør”, eller “Mannlig avdelingsleder”, men “kvinnelig statsminister” og “kvinnelig toppleder”. Som om det er uvanlig å være sjef, tøff og selvstendig som kvinne. Så uvanlig at vi må påpeke det med “kvinnelig bankdirektør” og “guttejente”. Hva med “bankdirektør” og “jente”? En helt vanlig, sterk leder, og ei helt vanlig, tøff jente.

(Teksten fortsetter under bildet)

For å snu det hele på hodet: nei du er ikke en slags guttejente- skapning bare fordi du kommer godt overens med menn på kompis kind of way. Du trenger ikke å titulere deg selv med noe mandig; det er like naturlig kvinnelig å være i kontakt med sine maskuline sider, som å digge roser og blonder.  

I natt var jeg eneste dama på nars hos en slektning, og hadde det knallkoselig sammen ned trivelig folk. En gjeng med menn som totalt respekterte at jeg ikke drikker alkohol, og som ga meg følelsen av å forstå valget mitt om å være avholds. Det er nettopp da jeg har det gøy; når jeg er edru, og dette var ikke vanskelig for dem å forstå. Hipp hurra for mangfoldet!

Men jeg kunne altså aldri kalt dem “jentegutter”. De ville ikke likt det heller. Som om jeg skal være fan av å bli kalt “guttejente”? No way. Damer digger rock, hull i buksa, grønne capser, biler, snekring og lort under hard working nails, like mye som fargen rosa, sminke og fløyel.

By the way; jeg har slekt over alt her i byen og omegn, og vet dere hva? Mange av dem er superkjekke menn! Tenk å være så tjukke slekta uheldig da? Greit med sånne slektsstevner for å vite hvem man er i slekt med altså 🤐

In the ending reflection:

La oss snu det på hodet: VIL gutter bli kalt “jentegutter”? How to say: no way 😉 Da må vi vel slutte å kalle de stakkars jentene våre “jentegutter” også, men omfavne alle deres forskjeller.

Når jeg få øye på det, skjer det noe med meg på sekundet. Det sitrer, og det våkner en sprettalopp i meg. Det klikker klikker klikkeeeer.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Alt stopper opp, og jeg setter verden på pause. Jeg mener; er jeg midt i minsten’s bæsjebleie, gjør jeg meg selvfølgelig ferdig med den. 

Men så!

MÅ jeg, bare MÅ jeg! Kan ikke la være. Med en eneste gang bare MÅ JEG KLIKKE meg inn og fikse problemet på flekken!

Jeg snakker selvfølgelig SKRIVEFEIL! 

Å være en skrivenerd er ikke en tilstand som har oppstått med årene. Man er født med en antenne for bokstaver i dans med ord i evig diskusjon med setninger. Skrivenerdjenta på 8 år sitter med nesa langt nedi ei bok eller mormor’s ukeblad, før hun setter seg ned for å svare 5 av de i alt 30 brevvennene sine. Om 2 uker får hun kanskje svar fra de tre fra Norge, om 3 uker fra hun danske og hun amerikanske. Når kvelden kommer er det lesing som til slutt får henne til å sovne.

Bokstaver, ord og atter setninger. Et mønster oppstår, og hun finner behag i å skrive. Dikt. Rim.Låter. Brev. Skolestiler, og til slutt reportasjer i lokalavisa. Det begynner med ei arbeidsuke gjennom skolen, men redaktøren og journalistene ser skrivenerden i henne. Hun lærer seg mye, og så blir det viktig å rette sine egne feil. Å redigere.

Hvorfor jeg skriver i andreperson? Aner ikke. Bare synes det er penere sånn. Føler meg fri nok til å skrive det slik. Men det finnes visse regler å følge hvis du er født skrivenerd. Bestemte måter å skrive ordene på. Språket og det å gjøre seg kollektivt forstått er like viktig som variasjon. Man er enige om at “enig” skrives “enig, men man kan være enige om at man er uenige i om det er ok å skrive på dialekt eller ei. Ikke eller ei forresten, heeey? …eller hei?

Anyway. Jeg er selvsikker på skrivingen min nok til å kjøre min egen stil, og for å handle så fritt, liker jeg å følge stramme regler hva angår det å stave ordene riktig.

Jeg klikker meg inn på bloggen tvert jeg finner en skrivefeil. Jeg kan ikke gå rundt og vite om en ordfeil uten å fikse det på minuttet. 

Det er som å danse uten musikk, for så å logge meg inn på forbipolene og trykke på play. Da kan jeg lettet danse videre.

Selv om jeg leser grundig gjennom alle innlegg for å fikse på stavefeil og mangler i ordspillet før publisering, hender det seg at en luring sniker seg inn. En n i stedet for m eller en r i stedet for en e. Det handler om minnene fra nittitallets gode oppdragelse i form av alle de eldre menneskene som lærte meg skriving. Farmor, farfar, mormor, frøken Gunvor, foreldrene mine, enkelte journalister og redaktøren i lokalavisa. Brevvennene mine fikk meg til å terpe og øve, skrive og variere med ord så det ble leselig. 

Jeg setter pris på tilbakemeldinger om skrivefeil her inne på forbipolene. I løpet av de to årene jeg har skrevet i milevis her inne, vet jeg at det finnes små skrivefeil. Slikt er viktig for meg. Jeg snakker ikke om min måte å skrive weirdo engelske tekster på, eller med vilje små sleiv i språket, som “det ekke meg, det er deg”, “Hakke tenkt å do it your way!” eller “Det derre der”, men reelle stvefeil …more like stavefeil 😉

Hjelp meg altså gjerne å klikke litt …mer inn på bloggen for å fikse stavefeil 😉