Når Plumbo er i byen kan alt skje. Det fikk en kvinne erfare etter å ha hoppet til køys med bandet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I bandbussen har plumbo deilige myke senger å lande i. For ikke å snakke om kjekke, morsomme, snille, trivelige mannfolk.

That`s me. Det var jeg som gjorde det. Jeg bare måtte teste den ene køya da jeg først var inne i bandbussen. Men jeg må desverre innrømme at det var det eneste jeg testet.

Bildet over under dyna: Glenn, forbipolene, Tommy og Lars

Bildet over: Henning, Lars og forbipolene.

Jeg kidnapper vokalisten Lars Erik Blokkhus og tar meg en prat med ham under fire øyne. Senere får jeg også en prat med bassist Tommy Løken-Elstad og Henning Hoel Eriksen. Henning spiller keyboard.

Velkommen til Plumbointervjuet der vi skal snakke om Møkkamannen, tabloide overskrifter og historien bak Plumbo`s tittel. Er du klar for sannheten?

Nå skal dere snart på scenen, Lars Erik; har dere noen faste ritualer dere gjennomfører før dere går på scenen og rocker løs?

-Vi samles og prates hele bandet en halvtime før vi går på scenen, og vi tar en pils. Men ikke noe videre utover det.

Hva slags musikk hører dere på?

– Vel, vi er 8 mann samlet på veien lissom, og alle har på seg headset. Vi hører på alt fra heavy metal til gammeldans. (Henning hører på en egen liste på spotify som heter New music friday.)

Jeg: selv har jeg gode minner fra den tiden jeg danset rundt med babyen min i armene på stuegulvet mitt til “Møkkamann”, “Ola Nordmann” og “Mine barns bein”. Det var en spesiell tid i livet mitt. Dere i Plumbo er sikkert vant til å høre folk fortelle hvor mye låtene deres har betydd for dem . Hvordan er det for dere i bandet å få høre folk dele med dere sin begeistring for låtene deres?

Lars: Det kommer ofte folk bort til oss med historier omkring låter som fungerer som knagger de kan henge sine opplevelser på. Alt fra rolige kjærlighetslåter til mer rocka låter. Det er stas å få hjelpa noen.

Tommy: Det er så gødt å høre at låtene våre får så stor betydning for mennesker, i andre`s livssituasjon.

Finnes møkkamannen?

Lars: Ja, han finnes, og han bor i Sandnes. Det er ikke noe vondt i ham, men han er møkkete ja. Det er en mangfoldig låt, alle bygder og byer har en møkkamann. Denne møkkamannen som låta handler om, er skikkelig snill.

Hva med hun damen i låten?

-Hun er en fantasidame.

En hallis?

– Ja, hehe.

Hvorfor navnet Plumbo, Lars?

-Det var i år 2000, vi kalte oss Svigermors drøm. Det var bandøvelse, og jeg husker det var i et lager. Vi tenkte det var på tide med et nytt navn. Omkring oss florerte navn som Aqua og soda. Jeg så meg rundt, og det stod malingsbøtter på hylla. Da så jeg den. Plumboflaska. Det ble Plumbo, da. Teit navn, men et som folk kunne huske på og kjenne igjen. Bruker du plumbo blir det fart i sakene liksom.

Lars, hvis man googler, finner man overskrifter som at du slet med sosial angst, kan du fortelle litt om det, og har du noen råd til de som sliter med dette?

-Nei jeg har ikke noen gode råd, fordi jeg føler ikke at jeg sliter med sosial angst. Det er fra et intervju Dagbladet utførte, tatt helt ut av sammenheng, og jeg sa aldri at jeg hadde sosial angst.

-Er det sjenanse?

– Ja jeg kan bli sjenert. Hvis jeg ser en mann som jeg skjønner kommer til å snakke til meg på butikken, kan jeg finne på å gå omveier for å unngå å møte ham.

-Det er forskjell på sosial angst og sjenanse, ikke sant?

-Ja så absolutt.

Bildet over: Lars og Tommy er klare som egg: Stjørdalinger, er DERE klare?
 

Bildet under: Thomas, Henning ville så gjerne låne armbåndet ditt, og lover at jeg får det tilbake etter konserten 😉

“Gja i dæ, mamma. Ejen ælsche dæ!” Han stryker meg på kinnet som vanlig, før han pjusker meg på armen.

Jeg stryker han på håret og hvisker: “Mamma ælske dæ, Even. Glad i dæ, akkurat som du e!”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Storebror Mathias ble hentet i dag, og for å vise barna at foreldrene er gode venner, tok vi oss en kaffeprat, barnefar og jeg. Det finnes tusen måter å vise barn at foreldre som ikke bor sammen, samarbeider positivt, og hver eneste en av dem er like viktig.

Så er vi her alene i huset igjen, minsten, meg og katta. Jeg kjenner en power i hjertet som jeg ikke greier å beskrive. Det er den store kjærligheten, nemlig det jeg kjenner for ungene mine.

Alt, absolutt alt sirkulerer rundt dem i mitt bipolare liv, og jeg digger det. Å legge mine egne behov til side, var nettopp det som helbredet meg. Det var akkurat det jeg trengte for å begynne å leve.

Gledestårene presser på hver gang jeg får en klem av Mathias. De presser på hver kveld når jeg legger ned lille Even, og han viser meg at han er så glad i mamman sin, med stryk på kinnet  fra  toåringspråket. Generelt presser de på  hver gang jeg tenker på at jeg får oppleve dette store. Det å få være mamma.

Hvordan kunne jeg være så grundig heldig å få lov til å oppleve den aller største kjærligheten jeg kan tenke meg? Det dundrer i brystkassa, og jeg får så mange varme gode klemmer. Fra bløte små runde kinn. Små hender klamrer seg rundt dongeribuksa mi når jeg står på stua og klør meg i hue, mens jeg undrer på hva det var jeg glemte at jeg skulle huske. En sjuåring lærer meg ivrig det han har lært seg på skolen, og jeg forklarer ham at han er et geni på data i forhold til muttra si. At han gjerne må lære bort til meg alt det interessante som han kan. Jeg er så innmari styrtrik som har disse to englene å øse kjærlighet over. Bada boom bada bing, det er jaggu ingenting, som kan måle seg med den store kjærligheten.

De er avhengige av at jeg holder meg frisk. Det er ikke et alternativ å bli syk av bipolar 1 igjen, derfor tar jeg mange valg hver eneste dag. Det koster meg så lite; å ta medisinen min, sørge for søvn, trene, spise riktig og holde meg avholds. Alle disse valgene er ørsmå i forhold til den poweren jeg bærer på i mammahjertet mitt. To små gutter er verdt uendelig mye mer enn alle disse tiltakene til sammen.

Men for å holde meg frisk fra bipolar 1, holder ikke de daglige valgene jeg tar. Denne mamman må ha action, ellers trives jeg ikke. Jeg må bruke tiden barna er i barnehage, skole og pappahelger; fornuftig. Og hva er fornuftig når du har bipolar krydret med en dært adhd? Jo, action og spenning! Jeg må ut i verden og møte folk i alle sjangre, gjøre spennende bloggavtaler og finne på sprell. Det handler om å booste hodet med lykke. Og er man en freak, kan man ikke la det at man har blitt mor forandre klesstilen eller hjemmet til straight A4. Jeg liker fortsatt hullete bukser, piercinger, tatoveringer, røkelse, tarotkort, tribals, stener og rare mønstre fra fjerne land.

Når man opplever den store kjærligheten, er noe av det beste man kan gjøre for de verdifulle småttisene, å bevare seg selv akkurat som man er, mens man utvikler hjertet sitt i riktig retning. Det beste jeg kan gi gutta mine sammen med kjærligheten og omsorgen, er lykke.

Tankene i natten fra en mamma som vet, er uendelige. For det hun vet, er at ingenting varer evig. En gang i tiden skal man se seg 100 år tilbake på dette nuet, og alt skal ha forsvunnet i et sort hull og gått videre. Min far sa: “Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan når vi dør?”

Jeg aner ikke pappa, med det gjør du. Og en gang i tiden gjorde du deg nok dine tanker selv. Du visste at den store kjærligheten du kjente dundre i magen din en dag skulle bli til vakre minner. Nå gjør jeg alt jeg kan for å leve lykkelig hver eneste dag, slik du lærte meg med alle de geniale tanketriksene dine. Du viste meg varsomt veien ut av ubalanse og smerte, og vi leste de samme bøkene du og jeg. Hvis du er der ute et sted, og alle tankene og følelsene dine svømmer sammen med stranda og havet i himmelen, vet du godt at jeg har forstått den verdifulle gaven du ga meg den gangen. At jeg vet om sannheten: å gi barnebarna dine glade dager og lykkeverktøy, action og spenning, er den gyldne prikken over ièn. Og hva søren er en søt liten i uten prikk?

Åssen er det a pappa? Leser du det jeg skriver? Er dere på nett i himmelen? Besøker du oss innimellom? Hvor ble det av tankene og følelsene dine? Takk for at du lærte meg en funksjonell tankegang, slik at jeg fikk muligheten til å oppleve den store, buldrende, intense kjærligheten. Jeg er like glad i deg, som du er i meg. Den store kjærligheten er usynlig. Akkurat som du.

Now, please, make it last forever.

Vil du se barna dine lukke øyenlokkene innen de treffer hodeputen? Ok, keep it up: In fact; jeg skrev deler av dette innlegget mens jeg stod og vrikket rumpa på stuegulvet i ettermiddag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noen ganger trenger også barna å riktig slå seg løs. Kjenne at de lever. Bruke litt ekstra energi. Ta seg en fest, you know.

Så: tid for party. På med musikken ca en time før leggetid, etter middagen. Gjerne rene partymiddagen, med dessert og hele pakka. Normalt prøver du å roe ned barna nå, ikke sant. But tonight it’s kids party. Er det “Jovial” som får barna dine til å klappe, hoppe og danse? Sett’n på! Er det nittitallsmusikk som pimper stemninga? Well so pump up the beat! Kanskje “Glade dager” med Margareth Berger lager rytmen? (her fikk jeg überstreng beskjed om repeat), eller er det Klovner i kamp som gjør susen?

Reis på hverdagsrumpa og hiv deg med i dansen. Kjenn hvor mye mer gøy det er å danse med småtroll på ettermiddagen enn med bygdadyr ute på livet en sen lørdag kveld. Bounce bounce; come on. Shake it like the big milky way!

Mens vi danset uidentifiserbar dance tonight, kom en kompis innom her. Da stod vi plutselig på gulvet og rocka alle sammen: toåringene, søstra mi, kompisen min og jeg. Barna lo så de skrattet, og jeg må innrømme at vi gjør dette ganske ofte, også av den grunn at jeg som mor digger det.

Middag, litt dessert, dans, bad og tannpuss, så er det klart for senga. Hvis du er litt lur; starter du hele denne prosessen ekstra tidlig, slik at barna treffer hodeputen omkring de gyldne 19.00. 

Godtrøtt av en hektisk dag ligger minsten og sover sin søteste søvn, og der har han ligget en god stund. Voksentid er viktig, men må iblant nøye planlegges for å kunne gjennomføres. Og når du har så innmari mye energi som en toåring gjerne har, da må du ha litt guiding til å få det ut. Så hoill brillainn, lægg fra dæ avisa and shake it, bounce gone dance; med barna. De vil elske stemningen 😉 

Have som good luck, and a great LaughingOutLoud!

Når jeg få øye på det, skjer det noe med meg på sekundet. Det sitrer, og det våkner en sprettalopp i meg. Det klikker klikker klikkeeeer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alt stopper opp, og jeg setter verden på pause. Jeg mener; er jeg midt i minsten’s bæsjebleie, gjør jeg meg selvfølgelig ferdig med den. 

Men så!

MÅ jeg, bare MÅ jeg! Kan ikke la være. Med en eneste gang bare MÅ JEG KLIKKE meg inn og fikse problemet på flekken!

Jeg snakker selvfølgelig SKRIVEFEIL! 

Å være en skrivenerd er ikke en tilstand som har oppstått med årene. Man er født med en antenne for bokstaver i dans med ord i evig diskusjon med setninger. Skrivenerdjenta på 8 år sitter med nesa langt nedi ei bok eller mormor’s ukeblad, før hun setter seg ned for å svare 5 av de i alt 30 brevvennene sine. Om 2 uker får hun kanskje svar fra de tre fra Norge, om 3 uker fra hun danske og hun amerikanske. Når kvelden kommer er det lesing som til slutt får henne til å sovne.

Bokstaver, ord og atter setninger. Et mønster oppstår, og hun finner behag i å skrive. Dikt. Rim.Låter. Brev. Skolestiler, og til slutt reportasjer i lokalavisa. Det begynner med ei arbeidsuke gjennom skolen, men redaktøren og journalistene ser skrivenerden i henne. Hun lærer seg mye, og så blir det viktig å rette sine egne feil. Å redigere.

Hvorfor jeg skriver i andreperson? Aner ikke. Bare synes det er penere sånn. Føler meg fri nok til å skrive det slik. Men det finnes visse regler å følge hvis du er født skrivenerd. Bestemte måter å skrive ordene på. Språket og det å gjøre seg kollektivt forstått er like viktig som variasjon. Man er enige om at “enig” skrives “enig, men man kan være enige om at man er uenige i om det er ok å skrive på dialekt eller ei. Ikke eller ei forresten, heeey? …eller hei?

Anyway. Jeg er selvsikker på skrivingen min nok til å kjøre min egen stil, og for å handle så fritt, liker jeg å følge stramme regler hva angår det å stave ordene riktig.

Jeg klikker meg inn på bloggen tvert jeg finner en skrivefeil. Jeg kan ikke gå rundt og vite om en ordfeil uten å fikse det på minuttet. 

Det er som å danse uten musikk, for så å logge meg inn på forbipolene og trykke på play. Da kan jeg lettet danse videre.

Selv om jeg leser grundig gjennom alle innlegg for å fikse på stavefeil og mangler i ordspillet før publisering, hender det seg at en luring sniker seg inn. En n i stedet for m eller en r i stedet for en e. Det handler om minnene fra nittitallets gode oppdragelse i form av alle de eldre menneskene som lærte meg skriving. Farmor, farfar, mormor, frøken Gunvor, foreldrene mine, enkelte journalister og redaktøren i lokalavisa. Brevvennene mine fikk meg til å terpe og øve, skrive og variere med ord så det ble leselig. 

Jeg setter pris på tilbakemeldinger om skrivefeil her inne på forbipolene. I løpet av de to årene jeg har skrevet i milevis her inne, vet jeg at det finnes små skrivefeil. Slikt er viktig for meg. Jeg snakker ikke om min måte å skrive weirdo engelske tekster på, eller med vilje små sleiv i språket, som “det ekke meg, det er deg”, “Hakke tenkt å do it your way!” eller “Det derre der”, men reelle stvefeil …more like stavefeil 😉

Hjelp meg altså gjerne å klikke litt …mer inn på bloggen for å fikse stavefeil 😉

“Hæi blåggen ! Vær vind, kropp og sinn, tittæy, her er jæi. Blunkestorevippesmilefjeees! Let’s talk about make up, operasjoner og hvorfor bjørketrær bør hugges ned til fordel for allergikere!”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var år 2014. Høsten var stappfull av farger, og jeg var proppfull av fordommer. Et lite snev av meg ville opprette blogg bare for å skrive ned mine egne historier innen psykiatri. Men jeg hadde så mye fordommer mot blogging. 

Fordommene het “Hæi blåggeeen”, og irriterte seg over dårlige forbilder for unge jenter, og det jeg trodde var lett-tjente money. Det useriøse ved å i det hele tatt mene at alle bjørketrær bør hogges ned, som hun ene bloggeren preket om.

2014 ble til 2015, and I was running out of time. Eller ikke. Hvordan kan man vite når man dør? Jeg ville iallefall ikke ta med meg alle mine hemmeligheter i graven. Jeg MÅTTE lagre dem et sted. Safe eller blogg. Noe måtte gjøres. Det jeg hadde opplevd var for grovt. Det handlet om elektrosjokk, ei 18 år gammel jente på rømmen i Stockholm, urettferdig behandling av helsepersonell, psykoser, vold, angst, mani, og det å reise seg fra det hele og leve lykkelig med bipolar 1.

For jeg skammet meg ikke over historikken min. Ei heller over å ha diagnose bipolar 1. Jeg hadde dessuten erfart at jeg var ei god alenemamma for babyen min, og ei super helgemamma for eldstesønnen min. Det dømmende lokalsamunnet kunne bare ta seg en megabolle og dele den med bygdadyret. 

Skammen var å skulle måtte kalle seg “blogger”. 

I juni 2015 hadde jeg kommet fram til det som kjennetegner “forbipolene”: jeg kunne skrive min historikk inne på en blogg, for det var jo svært liten mulighet for at noen kom til å lese det. Hvem leser amatørbloggen skrevet fra nederste trinn på rangstigen? Bygdadyret, mens det tygger bolle? Jovisst kunne jeg blogge. Jeg behøvde ikke å si det til så mange. De første ukene ante jeg ikke engang at man kunne se lesertallene sine, og jeg visste ikke om lokal-listene. Jeg ville bare skrive. Så jeg begynte med et par innlegg, før jeg fyrte løs med historikken min. I løpet av noen måneder var alt nedskrevet, og da var skrivedilla i gang. Å skrive på blogg var en super måte å få klødd tilbake på skrivekløa på, for en skrivenerd som meg.

Mitt rykte i byen Stjørdal var preget av rufser og løgn. Jeg var i mange’s øyne en mislykket liten bladlus på villspor. Det er ikke noe jeg tror. Det er noe jeg vet, siden jeg mange ganger har fått hørt det fra forskjellige miljøer. Det e hardt å forsøke å klamre seg fast til planten, når bladet allerede er oppspist. Man er ikke bare liten. Man har null fotfeste. 

Da jeg begynte å skrive, begynte mange å lese. Kanskje var det mange i lokalsamfunnet som leste det jeg skrev det døgnet jeg hadde 27 500 lesere. Vi er omkring 20 000 innbyggere i denne byen. Uansett var denne “blåggen” en effektiv rykte-killer. For hva skulle de si? Sannheten var nå å lese offentlig. Hele historien. Det var bare å tygge bolle for harde livet hvis du het bygdadyr, trolleboller og sladrehanker. 

Likevel blir jeg fortsatt grepet av skam når jeg omtaler meg selv som blogger, og jeg har vansker med å si “bloggen”. Det handler om hvordan blogging ble sett på omkring 2013. Man hånet bloggere, og nektet å se på blogging som et yrke.

Jeg også. Jeg hadde fordommer som bare det.

Men vet dere hva? Det jeg føler for de fleste andre bloggere nå, er respekt. For jeg kan love dere at det er mye jobb med dette. Noen ganger kan jeg holde på i til sammen 6 timer med et innlegg. Pluss intervjuer og research i forkant. Det sies at blogging er journalistens framtid, og med avslappede skuldre akter jeg å gjøre forbipolene til akkurat det nettmagasinet som jeg ønsker. “Forbipolene” kan jeg si med stolthet. “Bloggen” derimot, kjenner jeg sitter langt inn. Ordet er i min verden ødelagt av sminkevideoer og operasjoner, slikt som jeg ikke kan assosiere meg med.

Og hva er egentlig galt med sminke? Og rosa, hva er galt med rosa? Er det ikke typisk, at alt som har med damer å gjøre, blir latterliggjort?

It’s time to wake up. En advokat sluttet i jobben sin for å bli matblogger. Hun tjente bedre på bloggen. Journalister blogger på toppen, både kvinner og menn, og bloggere gir ut bøker som havner på topplistene. De er store skrivetalenter. Forfattere og genier. Vi ser at blogging har presset seg fram som et yrke, og det er på tide å spise opp den nedlatende tonen når man tar ordet “bloggen” i sin munn. Spise opp det negative av forestilninger, sammen med den bollen.

Jeg er en av de som må skjerpe meg. Jeg må slutte å skamme meg over å være en blogger. Nå har jeg brukt lang nok tid på det. To år i juni. Skjemtes i 2 år; God damned! Jeg må kunne presentere meg selv som “blogger”, uten å unnskylde meg. Jeg sier det aldri med stolthet, men begynner å tulle med det. Enough is enough, bitch. Det er tross alt mye arbeid med dette. Og i tillegg tilalle de timene jeg skriver, tør jeg ikke tenke på all den tiden jeg bruker på å være min egen strenge redaktør. Rette skrivefeil, omforme setninger og være helt alene om ansvaret. Man skal tørre å være selvstendig og sterk, ellers leverer man ikke godt nok til at leserene gidder å pakke opp det man serverer. Det et som om jeg blir til en kritisk akademiker hver gang jeg velger å være min egen redaktør. Hver gang jeg retter på absolutt alt som er skrevet. Publisering betyr heller ikke ferdig; da er jeg på leting ette skrivefeil igjen, innen kort tid. Heltidsjobb. Det er et yrke av type heltids.

Likevel: Jeg kommer til å ta deg på tankekornet i det jeg sier jeg er “blågger”, og du mumler og ser bort. Jeg kommer til blunke alvorlig med øynene og fortsette å si: “Yeah. Jeg blågger om alle operasjonene jeg har tatt, og ellers bare mæikøpp!”

Det blir litt som da jeg bodde i ei rønne for 17 år siden, og svarte folk som spurte hvor doen min var: “Jeg har utedass. Du finner den rundt hjørnet der ute!” hvoretter jeg lo så jeg ristet mens jeg så tissantrengte besøkende løpe rundt huset på leting etter “utedassen”. God vindusunderholdning, med andre ord.

Nå er jeg blogger, og like lett som en det var å lure folk med rønnedass, er det å lure dem til å tro på rosa elefanter, operert blogg og blondblåst topplokk. 

Jeg skal gjøre mitt beste i å slutte å skjemmes over å være grønn rufsere blogger, men jeg nekter å begynne å hilse på bloggen min. Hvis jeg sier “Hei blåggen” til den, kommer jeg garantert aldri til å få svar, it’s a waste of time. Just saying. Den er ord og bilder. Ingen person. Den er så forbi polene ikke noen person, så sikkert er det. 

I det moderne 2017 kan jeg ikke unngå å skrive dette innlegget. Etter “Heksehammeren”, skrevet av en dritings frustrert mann som aldri fikk seg noe, år med kvinneundertrykkelse før 70tallskvinnen demonstrerte for likelønn, politiske hersketeknikker, nåtidens objektivisering av kvinnen i form av kun nakne kvinnekropper i bladhyllene på kiosken, til skue for barna i den kiosken som skal lære at “kvinnen er et brainless objekt; kun til utstilling, nytteløs innen alt annet enn bruk og kast”,

…er det på tide å presse frem sannheten:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi kvinner er for smarte og sterke. Dette har skapt misunnelse opp gjennom tiden. 
Laget for å sette våre egne behov til side, herjet av 9 måneders hormoner og nedlasset av ekstra kilo å bære på, er vi i stand til å få et helt hjem til å gå rundt alene, og la de samme kiloene rase av, mens vi sjonglerer bruk av en intellegent hjerne med uttallige oppgaver som vi fint mestrer uten en mann. Moderne fitness har dessuten bevist av kvinnekroppen er i stand til å utvikle muskler på lik linje med menn.

De sier vi lager barn sammen; mann og kvinne. Men det gjør vi ikke. Vi kvinner tilbyr en åker å så frøet i. Mannen putter oppi frøet. Now hold on: DET er ikke å lage et barn!

KVINNEN lager barnet i løpet av ni måneder. Vi er lufta, jorden, vannet, ilden, sola og månen som skaper livet. Den lille babykroppen er stor å etterhvert bære på, og vi gir alt. Vi er sterke. Vi er i stand til å ofre alt for å oppnå målet.

I run this house. Her vasker jeg. Her rydder jeg. Her lager jeg mat. Tilfører alt vi behøver og kaster det vi ikke trenger. Som awesome alenemor kjører jeg på for å få dette hjemmet til å gå rundt. I helgen hadde jeg 4 barn her alene, dvs 2 stk i tillegg til mine egne 2, and I love it. Da er det party for meg: når det er gøy for barna og huset er fyllt opp fra kjeller til loft. Hvis mannen var det sterkeste kjønn, ville jeg som “svakt kjønn” vært avhengig av en slik en. En mann. En tassi. Men det er jeg ikke. Ikke i det hele tatt.

For noen dager siden fikk minsten feber, og det har han enda. Dvs null barnehage. Jeg elsker å stelle for ham, gi ham mammakjærlighet og ta vare på ham.  

I går gikk vi tom for stikkpiller. Vi har ikke bil, så jeg måtte legge pjokken i vogna og trille ham 2 km ned til sentrum. En gang i tiden forsikret jeg meg med legevakten om at febersyke barn godt tåler å trilles ute i vogn, derfor tok jeg handlerunden med god samvittighet.

Om jeg blir sliten? Nei ikke sånn. Jeg tåler mye mye mer enn dette. Hvis jeg ikke likte å ta meg av barna mine, ville jeg blitt sutresliten. Men vi powerdamer er utstyrt med enorm kjærlighet for småtrolla våre. Vi elsker dem så høyt at vi kunne jogget til opp gigantiske fjelltopper og tilbake hvis det betydde at det redda livet til barna våre. Vi er det sterke kjønn. 

Hvis en mann kan påstå at mannen er det sterke kjønn, kan jeg også påstå at kvinnen er det sterke kjønn. Jeg føler meg supersterk kjempetøff, og har enda til gode å se kroppen til en mann strekke seg ut, fordoble seg i antall liv, og lage et menneskeliv med kroppen sin over ni måneder. 

Jeg kjenner menn som påstår de ikke gidder å leve uten bilen sin. Orker ikke ta buss og tog og sånn. Jeg gjør alle innkjøp via kollektivtrafikk og ei barnevogn. Jeg går, triller, bærer og løfter. Og når jeg kommer hjem fortsetter jeg å løfte, bære, vaske, bake, koke, rydde og stelle barn -med glede. 

Pgr av “Heksehammeren” og alle de nonsens regler som en seksuelt frustrert og avvist mann skrev ned ut fra vill fantasi, ble tusenvis av kvinner dømt til døden som “hekser”. Det er sannheten.

Nåh. La oss ikke lure av dagens påstand om at menn visstnok skal være “det sterke kjønn”. Det er enda en tullete påstand slengt ut i løse luften av en frustrert mann en gang i tiden. 

Medsøstre: hvordan kan dere tro at kvinnekroppen, som bar frem guttekroppen som  så ble til en mann, er det “svake kjønn”?

You’re THE POWER, WOMAN! 

…jeg hører den lille toåringen hulke, så jeg løper opp trappen for å holde ham i armene og gi ham vann, drevet av en superkraft som heter kjærlighet. Takk og pris for at jeg er KVINNE!

Nå har du reist igjen for denne gang. Jeg savner deg, som vanlig. Du vet at jeg på en måte ble syk da du var beibi, slik at du ble boende hos pappan din. Du vet at siden de vakreste blomstene gror fast mest, bør de få være i ro der de driver og vokser. Mamma passer på deg likevel, vet du. Pappa også. 

Kjære fine, vakre, snille, tøffe du.

Jeg klare aldri å se deg gråte uten å trøste deg. Og nå har jeg iallefall muligheten til å gjøre nettopp det. Holde deg i armene mine, tørke tårene dine og gi deg varme klemmer, mens jeg forteller deg at jeg er glad i deg. 

Jeg kalles helgemamma, men du skal vite at jeg er mamman din hele tiden. Du bor alltid i mitt hjerte, og her hjemme står rommet ditt klart for deg, hele tiden. 

Vi har vent oss til det, du og jeg. En hverdag der vi møtes i tankene, og annenhver helg der du får høre alt det fine jeg synes om deg. Det har ikke alltid vært like lett. Det hendte seg at du hylgråt da du var riktig liten, og klamret deg fast til den lille tiden vi fikk sammen. Til alle blomstene vi plukket da vi gikk turer sammen blant det knallgrønne gresset og den lille bekken, mens mamma’s mage vokste.

Du er en knalltøff 7åring lille venn. Med stil dealer du med en tilværelse der lillebror ble boende hos mamma. Denne gangen holdt jeg meg frisk, og den lille beibien grodde fast her. Du forguder lillebroren din, selv om han begynner å bli litt boss baby 2 år, og du er verdens beste storebror i hele verden. 

Iblant behøver du og jeg tid for oss selv, slik som i gamle dager. Sommeren som kommer vil gi oss mye slik kvalitetstid, sånn som lillebror og pappa også trenger tid sammen. Da skal vi finne på gøy, skjønner du. Da skal helgemamman din bli til en strålende crazy summer mama, og vi skal ut på tur. 

Avstands-sårene våre har grodd, og vi tåler hverdagsavstanden bedre enn noensinne. Det er nok fordi vi vet innerst inne, at vi for alltid er knyttet til hverandre. At jeg er helgemamman din hele tiden. Du, jeg er så stolt over å få være mamman din. Sånn en kjempegod gutt, som er så populær fordi du er så snill og humoristisk. 

Jeg gleder meg til disse helgene våre, kiden min 😚 Ser frem til å være sammen med deg, og føle at alle puslespillbrikkene er på plass for noen timer. Skravle og le med deg, ta deg med på kino, bading og tivoli i blant. Bare være der for deg. Gi deg mammaklemmer, vårblomster og håp i barnehjertet ditt. Tilby deg den vanlige hverdagen her.

Akkurat nå mens mamma skriver dette, er det en slik søndag etterpå, igjen. Jeg sitter her og ser på den nyvaskede stua. Hører litt etter om lillebror gråter. Han hadde feber da han sovnet. Han gråter ikke. Jeg gråter. Det er tårer av takknemlighet fordi jeg får være mamma for deg, og mamma for lillebror. På deres premisser. Der dere er. Der dere vokser og gror. Akkurat der møter jeg dere.

Og det er tårer av savn. For jeg er bare robot når vi leker. Det er nok godt for deg å vite inni deg at mamma er så glad i deg at hun savner deg. Du betyr hjertet mitt, du som lillebroren din. 

Jeg tar ingen sjanser. Denne mamman skal holde seg frisk, så jeg får være sammen med deg og broren din mest mulig. Alt jeg gjør, gjør jeg for dere.

Jeg skal vise deg, at en helgemamma kan være mamma hele tiden, vennen. Du skal få føle, at en helgemamma kan gi deg like mye kjærlighet og respekt som en hverdagsmamma.

Don’t you worry my child, vi bare venter i 10 dager, og så sees vi igjen.

Don’t cry, my boy, jeg ser deg i hjertet mitt hvert eneste sekund, hvert minutt og hver time.

Be happy, my kid, du har et godt hjem å komme hjem til fra skolen. Jeg har fulgt nøye med deg, og vet du har det bra.

Helgemamma elsker deg hele tiden. Er mamman din hele, hele tiden, og jeg svikter deg aldri aldri ❤

Kjære potomacdamer. Jeg hadde, som dere ser på bildet under; tatt på meg sokkene til sønnen min i farta, ryddet, vasket, sendt eldstesønnen på 8 og tantebarnet på 5 med farmormora si og lagt ned 2åringen og tantetoåringen for dupp. Det var på tide å legge seg ned på sofaen som et slakt og gjøre det man skal bruke søndagene til: avslapning. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så begynte jeg å trøkke på fjernkontrollen, og der fant jeg dere. Et knippe levende kjempebarbidukker i full krangel rundt et bord. Hva er dette, tenkte jeg, pinlig berørt. Voksne damer? Så sjekket jeg ut mer info. “Real housewifes of Potomac”. Wow. Hvis jeg skulle tittulere meg med noe in public, ville jeg aldri i verden degradert meg selv til noens “wife”. Meg om det. Dere om dette.  

Om jeg ikke var lykkelig fra før, ble jeg iallefall tusen ganger gladere av denne rævva underholdningen. Samtidig: god damned som jeg føler med dere. Det må innerst inne føles forferdelig fattigslig å ha så random smålige holdninger til livet, at dere må skape barbie-drama og kalle hverandre “dum”. Hvis jeg hadde masse penger, ville det gitt meg så mye glede å hjelpe andre mennesker med de overflødige ressursene. Just saying. 

Jeg er så GLAD og LYKKELIG for at jeg slipper å sitte rundt Potomacbordet deres utkledd som kjempebaby, unnskyld; kjempebarbie, i full intrigekrangel med de andre plastikkdukkene. 

God søndag fra real housemama of Stjørdal

Mens øyenlokkene er i ferd med å falle sammen, og jeg nesten dupper slik jeg gjorde i den siste barseltiden, skal jeg forsøke å forklare tilstanden på Lykketoppen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tester ut hvordan det er å være alenemor til 4 stk kids en hel helg. Og ja, det er utfordrende, men det er så fantastisk å ha hele huset fullt av dem, at jeg finner ikke ord. 

Vi er vant til å ha mitt tantebarn Tuva på 5 år på overnattingsbesøk, og nå inviterte vi lillebror Johannes på 2 år hit også. Til vanlig sover vi på loftet der jeg og Even på 2 år har soverom, men før helgen innredet jeg kjelleren som et slags barnehotell. Tuva og Mathias på ble innlosjert i køyesenga på rommet til Mathias, mens begge toåringene og jeg sover på gjesterommet. 

Mellom bleieskift, tannpuss, matlaging, matservering, Donald Duck og kakaosøl, skulle jeg være smart og la dem male. Det var ikke så smart. Men gøy var det sikkert.

Så skulle jeg være knall og ta dem med ut på to forskjellige lekeplasser. Da kom haggel og vind for fulle mugger, og jeg måtte samle kidza og jogge hjem. “Du skulla sjekka været på telefonen, tante. Har du kakao?”

Det er bare å finne senga. Ikke fordi det “kommer en dag i morgen”, men fordi jeg nå forstår hvorfor mormor alltid sovnet da hun leste Donald for meg på senga. Hun var stuptrøtt, that’s it. 

Unger: dere er sååå mer enn verdt det å bli stuptrøtt, kosegullene til mammatante.

Mathias trodde riktignok at jeg var morfaren til Tuva. Og Even malte seg med neglelakk på fingrene og i ansiktet. Johannes og Even kranglet om mørkebrun gammel modelleire med hår i, og kalte det “is”. Alle barna kilte meg til jeg nesten tissa meg ut, og ordet bleieskiftarbeider fikk ny betydning. Alt av gjøremål som matlaging og husarbeid måtte avbrytes pgr av trøsting og megling, og det er helt utrolig hvor stor verdi en halv kindereggleke får når den er “min …miiin!” og kan brukes til å sjefe babybosse litt. Men de to eldste har fått lære seg ny taktikk: La småttisene bare ha leken, da mister den tingen sin verdi innen få sekunder. Faktisk kom Even tuslende og sa:”Her Tuva. Få den du!” Jeg så forresten Mathias 7 år rømme ned på rommet sitt i stor stil etter å ha blitt overkravlet av toåringene i sofaen.

BUT I LOVE IT! Makan til spennende helg! Jeg ville in fact faktisk ikke heller vært på party med CharterSvein, Kåss Furuseth, Kongsvik og Blipp; ingenting slår ei helg med tantemammas små rakkartroll. 

Men alenemamma til 4 småbarn? Ok, ved 6 armer til, privatbussjåfør, egen buss, nanny, avlastning hvert 4 døgn, 2 svære lekerom, 4dobbelt med leker så alle kunne sagt: “Min!” uten dramatikk, renholder og egen kokk. 

Ja for ikke å glemme CharterSvein, Kåss Furuseth, Kongsvik og Blipp som klovner i kampen’s hete, til å steppe inn når barna vræler: “Næææi! Kutt ut! Slipp! Ka gjøøør du? Miiin bomullsdått! Mitt rusk.. miiitt!” Ikke for å være klein, men here comes CharterSvein, alle barna får smil i munnvik av Kongsvik, og har du sett, her kommer Blipp og Furuseth!

DA skulle jeg gjerne vært alenemamma til fire. Inntil da øver jeg meg på barna og tantebarna mine. Hvem vet? Kanskje neste gang jeg tester dette er jeg alenemamma til 6? Jeg har nemlig 5 tantebarn. Highest can go er alenemor til 7 stk ei hel helg. Det må vi teste om noen år, family? 

Hey du som leser blogger… 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Veldig sjelden, men innimellom, får jeg tid til å se litt av det du ser. Tid til å titte så smått innom andre blogger. Og du; hvem er du? Kanskje er du bare 14 år og søkende. Eller 19 år og med et ønske om å være cool. Kanskje er du 50 år, ensom og deprimert. Dere har alle tilgang til å se det samme: 

Kostbar hudpleie, klær du ikke har råd til eller hårpleie som koster skjorta. Hint om at dette behøver du for at du skal ha det supert. 

Jeg vet jeg er en del av bloggverden, men jeg vet også at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg tar ansvar når det kommer til reklame. Når man er skribent og bærer på historier, er det så mye annet det går an å gjøre business av omkring bloggen. Jeg er strengt tatt ikke nødt til å takke ukritisk ja til å reklamere for hva som helst. Jeg har hatt reklame, og kommer til å gjøre mer reklame her inne, men det skal gjennom et tykt filter innen det når deg.

Kjære 14åring, jeg vil du skal se meg uten sminke innimellom her, og jeg ønsker ikke å innbille deg at du behøver å bruke unødig mye penger på overflødig make up. Derfor viser jeg deg heller at jeg kun kjøper sminke når jeg går tom, foran å bombadere deg med reklame for dyr make up.

Du på 19; jeg skjønner at du ønsker din egen stil innerst inne, derfor henviser jeg deg innimellom til salg, loppis, fretex og bytting av klær med venner. For du vil jo være cool mot jordkloden også, ikke sant.

Kjære 50åring. Du er på nippet til å kjøpe den dyre hudpleien du så på en blogg her om dagen. Men du venter til pengene ruller inn på kontoen, til de triller ut av den igjen, og du sitter igjen med mindre penger enn hudpleien koster. Stop in the name of girlpower, og sjekk heller ut TV2 hjelper deg sine tester. Visste du at en av de billigste kremene du får kjøpt i dagligvaren kom best ut i test av ansiktskremene? Eller at sjampoo til 8 kr også var best i test? Følg med, og husk at det er en joggetur i friskluft som vil gjøre deg vakker. Ikke alt som glitrer er verdt deg og din attention, skjønner du. Gjør deg selv lykkelig, begynn å tren, rydd ei fjære, og spis et kosthold med minst mulig sukker, gluten og stivelse. Vær sosial, og bygg selvtillit. Det er gratis, og vil gjøre mer underverker på utseender ditt enn mye annet. 

Kjære bloggleser, jeg lover å respektere din sårbarhet, din økonomi og din intellegens. Skal det reklameres for klær her inne, lover jeg å tenke på pris og innhold. Hudpleie er et nåløye der jeg slipper gjennom de som tenker på miljø, dyrebeskyttelse, parabener og fair trade. 

Kjære forelder, jeg lover å ta hensyn til tenåringen din. Det er et ansvar jeg har, å formidle til de yngste bloggleserene at det fint går an å være lykkelig ved hjelp av jogging, affirmasjoner, shampoo 8 kr, balsam 11 kr, dusjkrem 11 kr, øyekrem på salg, billig poseansiktsmaske og krem 57 kr.

Så jordnære priser som lavprismerkene opererer med vil bringe en trygt gjennom måneden hvis man har et budsjett å følge. Det skal ikke være skam å leve smart. Man blir like mett og ren, og selv om håret blir litt tørt for en periode, er det bare å smøre litt krem i tuppene og vente til man har råd til en bra hårkur. Det vil si; jeg TRODDE håret skulle bli tørt… jeg tester en periode med softstyle shampoo, balsam og dusjkrem. Men håret ble jo bare bedre. Iallefall etter en vask. Vi får se. Uansett tåler jeg en periode med hår til alle kanter dersom det skulle skje. Jeg må bare teste dette.

Hvilke holdninger vil vi bloggere bringe inn i unge sinn? Deprimerte sinn? Ensomme sinn? Er det verdt pengene å reklamere for dette, tenker jeg alltid. Kan jeg stå for det? Er det prismessig fornuftig ovenfor unge studenter eller ungdomsskoleelever? Først og fremst er det skriving som gjelder her inne på forbipolene, og reklamen man ser på bloggsiden min er plattformen blogg.no sin reklame. Det er “prisen” for å gratis kunne blogge her.  

De gangene jeg reklamerer her inne, har jeg det veldig gøy. Da går det i innlegg med nøye redigerte kunstbilder, og forsegjorte innlegg. 

Til deg som faktisk har råd: verden har ikke råd. Planeten har ikke råd. Den har per dags dato kun råd til at du gir faen i den nye jakka til 14 000 kr, finner noe liknende på loppis, bruktsider facebook eller salg, og bruker resten av summen på veldedighet. For plante og dyrearter forsvinner. Søpla i havet vokser snart forbi fiskebestanden. Folk er så fattige at de dør av sult. Så, veldedighet er mer nødvendig enn den forbanna jakka. Eller hva med å bidra lokalt? Det bor garantert en fattig familie i nærmiljøet ditt. La oss si at du finner ei jakke på loppis til 500 kr. Da kan du bruke 500 kr på noe annet, og fordele de resterende 13 000 kr ut over 13 måneder der en fattig familie får 1000 kr i måneden ekstra å leve for. Mot at du får komme en fredagskveld, lage god mat til dem, og riktig kjenne hvor glad denne familien har blitt for din støtte. Du vil bli så mye mer lykkelig av det, enn av en simpel jakketing 😉 Heia deg, hvis du velger moder jord foran prippendyre klær: MAKE A CHANGE! Bare vent til jeg blir rik; som jeg skal glede meg over den rikdommen ….ved å dele med andre! 😊