SMÅ FARGEKLATTER
….Han sover. Min lille sjef på 7 mnd sover. Og medhjelpere hans på 5 år er hos pappaen deres. Så da er det ingen andre enn alle dere andre som herved vet at mamma sitter her på rumpa i sofaen våres, og synder. Etter en god porsjon hjemmelaga lasagne, sitter jeg her og gumler lyse non stopp. Hvis min eldste fargeklatt hadde visst det altså, at der er mandag og mamma godterisynder…
Velkommen til min blogg. Jeg er så plagsomt glad i å skrive, at nå tenker jeg at fellesbloggen Facebook skal få slippe. Helt siden åttitallet introduserte riktig blyantgrep for lille ronja engledatter, har jeg av en eller annen rar grunn jeg ikke forstår selv, digget å skrive. Sendte brev i hytt og pine, til nordnorge, Danmark, USA, rett borti hugget her og borti over alt. Skrev for harde livet. Som fjortis og nittitallsfreak løp jeg rundt på stedets ungdomsklubber og intervjuet lokale band, mens jeg storkoste meg med å jobbe freelance for lokalavisa. Så stoppet livet mitt opp i noen år. Jeg kommer til å blogge om det. Ingenting av der jeg kommer til å blogge om, er jag flau over eller mener bør skjules, den dag i dag. Jeg lever med diagnose bipolar 1, er frisk og velfungerende, og mener selv at jeg har knekt noen koder verdt å dele. Jeg er visst selv en voksen fargeklatt, ifølge barna mine og alle som kjenner meg. Jeg er styrtrik på erfaringer, og bruker mine egne metoder for å være glad og lykkelig. Slik har det ikke alltid vært. Den jenta jeg kjenner, som har bodd inni meg hele veien, en henne jeg akter å skrive bok om. Og sær som jeg er, kjøper jeg meg en god gammaldags åttitallsskrivemaskin. Vil etter hvert blogge litt om det også, for å presse forfatteren i meg selv til et punkt der hun løser skrivesperrekoden og frigjør ord til setninger. Nå skal det visst babykoses her, lille Even gokos er i ferd med å våkne inne på rommet, og mammahjertet hopper seg dit 💜
