I  rommet bak vinduet sitter ei ung dame. Hun har blitt sendt fra gjøkerede til gjøkerede og tilbake igjen, og hun er mer enn sliten.

Hun farger håret sort og går ut. Setter seg nervøs på en stol ved røykebenken, sammen med de andre pasientene. Hun er som et hudløst krater, føler hun. Hun er enten det, eller vann. En vanndamm. De røyker. Det gjør ikke hun, men hun setter seg ned, og etter en stund hvisker hun noe.

“De tok babyen min.”

Hun rører seg nesten ikke. Hun er noe rart, noe annerledes. Alien. En liten dinosaur. Elefanten i verdensrommet. Midt på natten, kunne det vært, for alt er mørkt. Veldig, veldig mørkt. Kunne hun falle? Falle fra en høy bygning? Hun er så lei av de automatiske tankene om å forsvinne. Redd for at hun snart bare. Forsvinner. Men hun kan ikke røre på seg, kan ikke rømme fra dette helvete. Ikke en eneste kilometer, for hvis hun gjør noe feil nå, kanskje hun aldri får se verdens nydeligste bittelite ansikt gjen. Hun må oppføre seg perfekt, så kanskje hun får holde den lille fineste i hele verden, en gang til. Bare en eneste gang til. Vær så, vær så, vær så snill.

Hun er tom for tårer, tom for alt.

Men samme hvor mye de forsøker å trøste, er hun ødelagt, og ingen kan lime henne sammen. Det hjelper ikke å hviske eller si tankene høyt. Følelsene blør, og plaster kan ikke stanse tusen skuddsår. Det er farlig, hun står med hodet i en høy gapestokk. Kanskje det er bra, så hun ikke faller og forsvinner.

Hvordan kunne hun noensinne vite hva savn var, før nå?

Hun er et eneste stort, åpent sår, og har akkurat landet fra en psykose der hun ikke turde å tråkke på gress. Bare tanken på at hennes eksistens kunne skade små dyr som maur og mark, gjorde henne livredd. Hun gjemte seg bak håret sitt og ville være usynlig.

Hun lever ikke lenger, men eksisterer i en mørk mørk verden av battlefields med kamp etter kamp. Etter kamp.

13 år senere ser jeg henne for meg i dét jeg går forbi vinduet. Jeg tar meg selv i å håpe at jeg trakk for gardinene den gangen. For i alle de forskjellige fasene, var det ikke alltid en mørkhåret, trist skygge i rommet bak vinduet. Vinduet som var som en skjerm der hele smalltown trodde de visste hva de så.

Hun kunne danse naken i ekstatisk galskap på det rommet. Hun kunne ligge i institusjonssengen og riste av angst. Hun sang for høyt, hun gråt for mye. Hun var for mye. Til hun ikke var noe i det hele tatt, og det ble natt.

Farlig mørkt, ingen sikt.

Jeg ser henne for meg sammen med de andre pasientene, og vet med trygghet i magen at hun overlevde den lange vonde natten hun gikk inn i uten så mye som en fyrstikkeske med seg. Hvis hun hadde falt fra en høy bygning og forsvunnet, hadde hun gitt opp, og jeg hadde vært en grått minne.

Jeg hører alltid musikk i dét jeg går forbi vinduet og røykebenken. Når jeg har gått inn og tråkker på det første trappetrinnet, tenker og føler jeg at “here I go again! Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne timen?”

EMDR. Eye Movement Desensitization and Reprocessing.

Eller, som noen kaller det: Gullbilletten.

En tur ned i kjelleren for å ommøblere i underbevisstheten.

Jeg var begravd under en istid umulig å tine opp uten konkret og profesjonell hjelp. I et år gikk jeg hos en dyktig psykolog som så at jeg slet med ptsd og hva det gjorde med meg. Han ga meg gullbilletten EMDR i det han henviste meg til en kollega med utdanning innen EMDR. Jeg visste at dette var en mulighet av dimensjoner, men ikke hva det virkelig kom til å gjøre med meg. Som en komplisert og garantert vellykket operasjon.

De tiner istida mi sakte men sikkert. Isen blir til vann som drukner folk som har skadet meg. Sånn føles det. Jeg har bare plass til å tenke og føle som jeg selv ønsker, og vakre minner strømmer på hver dag.

Minnene er farget og pyntet med lukt, syn og hørsel. Fra 80tallet kommer de med et slags filter av orange farger. Orange, som i et foto fra 70-tallet, men i video. Jeg er der. Jeg ikke bare husker hytta til min venninnes familie, men vi bader og ler, i tjernet ved hytta, 4 glade barn svømmer i sivet, og leker. En liten lillebror løper rundt med smil fra øre til øre og røde bollekinn. Aldri i livet om venninna mi får late som om det et hennes lillebror. Jeg er stolt storesøster. Vi bruker en robåt og fisker med garn. Jeg tar meg selv i å undre på hva de voksne gjorde, de må ha storkosa seg med all denne barnelatteren. Trøndelag var så vakker, med myr, vann, siv, latter og fisk.

I Vesterålen leker vi i jungelskogen ovenfor huset til farmor og farfar. To små søte broer var snekret over bekken som sirklet seg som en vakker slange ned gjennom skogen. Stien opp til haugen med pappas barndomshjem, er gjengrodd nå. Men da var den åpen og klar for små glade barneføtter under 80talls-sola. Lukta av blomster, varme, dampede svære sommerblader, sol, vafler og følelsen av å være i paradis, er overveldende å gjenoppleve i ettertid.

Sommerferie i nord var mye bedre enn all verdens sydenturer.

Jeg er 12 år og ligger og leser i blader og bøker i senga mi i Vesterålen. Kjenner meg lykkelig og trygg på rommet mitt i 2.etage i huset på haugen.

Latter, fjern prat og humlesurr, myggpipelyder, måserop over sjøen sent på kvelden. Tanter, onkler og foreldre har vært på dans i samfunnshuset, og nå rusler de hjem langt nede på veien.

Kanskje er jeg 10 år en sommerdag i vakre nord. Sikkert er det iallefall at jeg våkner til kaffetrakter, prat og fuglesang, sol, insektsummelyder og lukten av gammelt hus med koselige og rare madrasser fra en svunnen tid. Pappa har vært ute og tegnet øyne, nese og munn på et stort berg bak plena. Han gleder seg enormt til lillebroren min våkner, for da skal han lure ham og late som om det var et troll.

Han våkner. Vi ler. Omfavner dagen og ruslet ned stien for å steke vafler med farmor og farfar. Glade, snille, morsomme farmor og farfar, med det lille kleskottet mellom to rom som vi kan gjemme oss i. Gutten i nabohuset kommer ruslende. Søskenbarn og venner løper mot oss for å lese. Vi drar på skattejakt nede på bilopphuggeriet. Finner et ratt og lager er disse. Går mellom høye blader og hopper over bekken for å komme oss fram til fjæra, der vi løsner båten og ror sakte over det spennende skipsvraket før vi drar i gang motoren. Vi er barn med redningsvester på, og vi drar på eventyr til Ørnholmen med det lille fyrtårnet. Kanskje finner vi måsunger? Vi pilkefisker, og drar dem opp, en etter en.

Livet er deilig der i nuet på 80tallet. Stress, hva var det? Ansvar var å være greie mot hverandre, sitte rolig julekveld båten, og gå langs siden av veien da vi gikk til Lulle’s butikk for å kjøpe lakriskjærligheter på pinne til 1 kr stykke. 10 stk i en pose takk.

På øya der mormor bodde her i Trøndelag, var det nesten som om kufjøset luktet godt. Fjøsklærne mine var gamle slitte klær som mamma, tante og onkel brukte da de var små, og mormor snorket da un leste Donald Duck på senga for meg. Donald-bladet luktet trygt gammelt papir, og var sikkert et gammelt blad. Vi behøvde ikke mye nytt på den tida. Lukter fikk sette seg, og det var helt ok. Bedre enn best faktisk, ja det er nesten som om Bompibjørnene på TV’n lukta de også. Kanskje var det lørdagsposen med godteri som har festet seg til minnet, for Onkel skrue og Turtles på lørdag morgen, luktet annerledes og spennende.

Skateboard. Akebrett. Tegning. Nøttetrærne. Ullklærne. Brennhuttu. Hytteskogen. Soverommet. Dagboka. Venner. Fjæra. Måsungene. Kalvene. Forelskelsene. Ungdomstida med inderlige og dype vennskap for livet. Den første sigaretten. Slalåm. Alt bugner plutselig av mange flere farger, lukter og følelser enn jeg noensinne har kjent.

Nøkkelen til minneland er endelig min.

EMDR time nr 10. En flom kan ikke styre seg, og det kan ikke tårene mine heller.

Jeg roer meg selv med at EMDR-terapeuten har kontroll, og at jeg stoler på henne. Hittil har hun reist sammen med meg gjennom overgrep, den første innleggelsen og de skremmende elektrosjokkene da jeg var 18 år.

I dag dro vi tilbake til 29åringen som danser rundt inne i gjøkeredet med stor mage, uten å ane hvilket helvete av et mareritt som venter.

Jeg kunne like gjerne hoppet i fallskjerm som å gjennomføre akkurat denne EMDR-timen.

Det var en gang en høygravid dame som ble gal. En grenseløs jente som en natt gikk over i en annen tilstand kalt psykose. Kanskje for å overleve?

Det tippet over, det kan man trygt si, og barndommens fantastiske timer, dager og år, hadde forlengst blitt til minner.

EMDR. Terapeuten setter stativet foran meg. Jeg følger de grønne små lampene fra side til side, mens hun varsomt leder meg gjennom traumer som har preget meg i så mange år.

Jeg endres for alltid med EMDR-behandling. Blir nesten aldri irritert lenger, slik jeg kunne bli da jeg var stresset.

Emdr åpner meg. Får meg til å ta meg selv i å snakke til de omkring meg, om hendelser jeg alltid har rømt fra. Jeg hilser meg selv velkommen, fordi jeg ikke har møtt meg selv på mange år.

Det måtte konkret og profesjonell hjelp til for å tine opp isbreene for min del. Stivnet i hard is, er det lite du får gjort med livet. I et år gikk jeg hos en dyktig psykolog som så hva ptsd gjorde med meg. Han ga meg gullbilletten EMDR i det han henviste meg til en like dyktig dame noen kontorer nedi gangen der han jobber. Jeg visste at dette var en mulighet av dimensjoner, men ikke hva det virkelig kom til å gjøre med meg. Som en komplisert operasjon. To trapeuter som har tint istida med varmere tider. I mitt hode er det mange som har druknet i havet av all isen. Her er bare plass til å tenke og føle som jeg selv ønsker, og rom for å ta imot vakre minner som strømmer på hver dag.

En bitter gammel dame kommer ikke inn i stua mi. Hun slipper ikke inn her. Ikke fordi stua mi er “all that”, men fordi jeg vil ikke ha henne der. Grensene er ikke uskrevne lenger, nei, grensene har blitt til solide murer som jeg våker nøye over.

Jeg må skuffe alle som trodde det gikk an å psyke meg ned til jeg ble knust som om jenta med det sorte håret hadde falt sammen. Hun ga aldri opp, og hun var aldri svak. Tvert imot, tålte hun ekstra mye I 2009.

Storm på full styrke, et hav av forakt, rykteflom, og noe av det verste som kan skje en mor som elsker den voksende magen, og gleder seg til å møte lillegull. Beibin sin, som hun har snakket til og spilt musikk for. En livredd mamma med et eneste lyspunkt: En enorm kjærlighet for den lille som sparker til svar når hun hvisker: “Jeg elsker deg lille venn, alt skal bli bra.”

2023. Jeg ligger på ryggen på gulvet i stua. Det er så godt å ligge der etter denne EMDR-timen. Lar tårene fortsette sin ferd ut av meg, og kjenner at jeg elsker følelsen av tyngdekraft der jeg ligger avslappet og takknemllig. Tankene varmer meg, med bilder i hue av to barn som jeg får lov til å elske betingelsesløst og for alltid. My babies. Mine to megakjærligheter. My life.

Crazyhead Everlost

The art of a crazy mind

The one of a kind

Look around, you survivor

and open the door.

Godbye mighty night, my dear.

Because now we are here.

Everlost, Everlost,

you don’t know the cost.

Everlost, Everlost

soon you’ll be a memory ghost.

The start of a new start,

the no limit art

is what you want to have.

Loco mom,  queen of you,

made it all night througt.

Cry it out

scream and shout.

Drown’em with your eyes

Freece’em to ice.

Crazyhead, Crazyhead

they said.

Crazyhead, Crazyhead

give’em some cred.

Just be

FREE!

forbipolene 2023

Hva er falskt og hva er ekte?

Jeg kan vel ikke påberope meg å være så himla ekte hvis jeg bruker et filter.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Men hvis man går dypere enn utseendet, finner man de sorte fårene. Og ja, jeg er et av dem. Jeg tillegges følelser jeg ikke har, og trampes på av de hvite gamle sauene akkurat som andre sorte får.

Du kanskje kjenner deg igjen?

Du kan ikke bli ivrig i stemmen din før du blir beskyldt for å være sint?

Du kan ikke si noe uten å bli misforstått?

Nei du kan ikke engang si en setning uten å bli rettet på, hva?

Samme hvor klok du vet at du er.

Det er hva jeg mener med falskhet. Det er ikke riktig, men falskt. Du er ikke irritert, bare ivrig. Men det er en kunst å la være å bli forbanna på hvite sauehuer som påstår at du er noe annet enn det du vet du er. Som mener at du mente ikke ditt, men datt. Og du vet at du ikke behøver å bli rettet på, fordi du har jo peiling. På at det du sier er korrekt.

De hvite sauene prøver å blende deg, fordi de blir forvirret og nysgjerrig: hvem pokker er den svarte sauen der?

Til slutt forvandler du deg til en bjørn, og vandrer dine egne veier. Vinteren er perfekt, for da har alle de hvite sauene trippet inn i fjøsene sine og har det enkelt og greit.

Men du får ikke sove med det første.

Først sitter du utom hiet ditt og hører på stillheten.

Hvor godt det er å slippe.

Slippe bråket fra alle de “perfekte samfunnsborger’ne”, på en jordklode der du tidligere kaltes kunstner, forfatter, musiker og genì.

Stillheten er så utrolig deilig.

Stillheten fra falskheten i akademiets hvite verden er sovemedisin for en hel vinter. Og så fælt som de merkelige hvite sauene smaker, ja nesten som A4, gidder du ikke engang lukte på dem når du våkner.

Anyway, de våkner jo aldri, so why care?

Du går dine egne veier og stier.

Du er klok.

Jeg vet du er klok.

Du er oppfinnsom.

Jeg vet at du er det.

Du er energisk når det passer deg.

Jeg heier på deg til alle årstider.

Og sort, svart, mørkt, er hvor vi kan få være i fred.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Du sitter der oppgitt med hodet i hendene. Øynene dine er tomme når du innimellom ser meg i øynene, og det er lett å se at du er en fortvilt ungdom. Du forteller om hvordan alle de andre ungdommene doper seg på fest. At det er helt vanlig. Og akkurat nå vil du bare passe inn. Gang på gang fylles øynene dine med tårer. Det renner over. Å være ung er ikke bare lett.

Du forteller at det er dop å få tak i over alt. Stoffet mdma er vanlig på alle fester, og dere røyker hasj før dere drar og spiller basketball. Sånn har det vært i noen år nå. Så kollapset du. Det førte til åpenhet i familien.

Jeg brukte å dra på fester med mammaen din på nittitallet. Det var alkohol. Ikke dop. Men hun og jeg gikk forskjellige veier. Jeg tok veien med de høyeste fjellene og de største fallhøydene.

Det er på tide nå, å fortelle deg om de veiene du kan velge å gå eller løpe på. Så nå sitter vi her sammen med deg for å advare, forstå, og holder lyktene oppe over de riktige veiene for deg å gå nå.

Men det er du som er sjefen i ditt liv. Vi kan bare holde gamle slitte lykter opp foran deg. Du må se selv.

Jeg forteller, og du lytter.

Bipolar 1 lå latent i mine gener. Noe måtte utløste den sykdommen for at jeg skulle bli preget av den. Hadde jeg bare visst det i min første del av livet.

Jeg var 16 år da jeg røyket hasj første gangen. Hasj, som skal være så uskyldig og som mange helst ville ha legalisert. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg røyket hasj det året, før de bar meg over terskelen. Psykiatrisk. Der skulle jeg bo i store deler av min ungdomstid. Jeg skulle feire 18årsdagen min der. Der skulle jeg få elektrosjokk. Jeg skulle stikke av derfra til Stockholm. Så skulle jeg bo litt mer i gjøkeredet da jeg kom tilbake fra Sverige. Bli testet ut piller på. Rettere sagt 28 forskjellige typer medisiner som jeg ikke ville ha.

Jeg flyttet fra kommunal bolig til kommunal bolig.

21 år gammel skulle jeg bli uføretrygdet. Og enda skulle jeg rote bort år, utdannelse og førerkortet, før jeg som 31åring begynte å fatte hva den hasjrøykingen egentlig hadde utløst i 1997. Bipolar 1 var ikke til å kødde med. Jeg ble visst alvorlig insain in the membrain av denne sykdommen. Alvoret begynte sent å synke inn i et bråkete sinn. Jeg hadde blitt syk av å røyke cannabis. Og det tok bare et år fra 1996, så var det gjort.

Kjære ungdom, hvis du bare visste alt jeg som 40åring har å deale med den dag i dag fordi jeg røyket hasj noen ganger i 1996 og i 1997.

Jeg må ta alle forhåndsregler. Jeg må innta to typer medisiner hver dag resten av mitt liv. Den dosetten er fortsatt vanskelig for meg å se på. Jeg må holde meg borte fra rus, noe jeg gjør med glede. Alkohol spyr jeg av bare ved måteholdent inntak, så jeg er som en dame på 80 år med et eldgammelt forhold til rødvin og hvitvin. Være ytterst forsiktig så jeg ikke blir kvalm. Jeg må sørge for mosjon av helt andre grunner enn kropp og utseende. Jeg må leve med uføretrygd, og håpe på at skrivetalentet mitt vil bringe meg på andre plan enn en hverdag uten noe fast å gjøre. Jeg må affirmere og spise et strengt kosthold fordi diagnosen min krever stabilitet. Som mamma må jeg sørge for å aldri bli syk av bipolar. Jeg må ha opppfølging fra et team i kommunen som er et slags sikkerhetsnett.

For jeg kan ikke bare bli deprimert eller manisk. Da krysser jeg farlige grenser over til en paranoid verden som kan ligne på den de får de som inntar syre. Psykose heter det, og de to gangene jeg har hatt det, har alt vært utenfor min kontroll. Derfor må jeg holde i spakene, og ta vare på kontrollen over min egen hverdag, slik jeg har måttet lært meg. Slik det tok meg mange år å lære meg. Dette med å sørge for min egen helse. Kall det gjerne å holde hue over vannet.

Kjære ungdom, du har muligheten til å slippe å deale med psykiske lidelser. Tro meg, jeg møtte utrolig mange skjebner inne på psykiatriske avdelinger som hadde blitt psykisk syk av å bare ha prøvd litt dop. Du kan gjøre mange tiltak for å holde deg frisk. Stay away from drugs. Det er så mye skumlere i disse dager, enn det var før. Store deler av hasjen i omløp har blitt syntetisk, med skumle farer som lurer bak hvert gram. Ikke ødelegg livet ditt, kjære verdens unge håp.

Vi trenger DEG på den sunne veien. Trenger musikken du skal lage, filmene du skal spille i, alt det crazycoole som du skal finne opp. Du som skal utvikle helsesektoren. Du som skal rule politikken. Du som skal skape arbeidsplasser. Du som skal yte så god service innen dagligvarebutikkene at service får ny betydning. Du som skal ta renhold til et nytt nivå. Du som skal bli verdens snilleste lege. Vi trenger at du ikke ødelegger hjernen din. Vi trenger at du tør å være en original tøffing. Ok? Skjønner du? Stå opp og vær en råtass, nå! Det skal ikke mot til for å ruse deg, men det skal GUTS til for å si NEI!

Har du ADHD? Det vil vi gjerne ha litt av. Vi trenger energien din. Kreativiteten din. Vi ønsker å se originaliteten din ute i samfunnet, ditt geni du er.

Du gråter. For livet er tøft nå.

Jeg gråter med deg. For jeg husker så altfor godt hvordan det var, det som du forteller om. Fortsett å gråte. Få det ut. Ikke steng det inne. Ikke røyk det bort i varselsignaler. Stopp nå, før det er for sent, og så snur du hele livet om til en sunn livsstil. Tren, spis sunt og skaff deg hvile om natta. Du er verdifull, og vi vil se deg blomstre.

Hør på oss. Se på rustningene vi bærer på, og lær av feiltrinnene vi tok. Du behøver ikke gå samme vei, for å forstå at den veien var altfor gal og vanskelig å klatre. Vi vet bedre enn du tror, for kua har vært kalv. Fortsett å snakk med voksne, og fortsett å vær åpen. Vi må snakke sammen, for å stoppe den vonde utviklingen som foregår på dagens fester der mange foreldre skulle vært flue på veggen. På mange måter er de festdeltakerende bare barna enda, for de yngste av dem satt før i tiden og lekte med dukker og lego. Nå er det skumle farer de leker med. 12 år. 13. 14. 15. På den tiden er det så altfor mye som kan skje med et ungt hode uten rustning på.

Kjære ungdom. Vil du snakke om det? Vil du høre min historie, og bli inspirert til å tenke annerledes? Vil du ha litt av rustningen min, og benytte deg av erfaringene mine? Jeg ble aldri narkoman, men det at jeg testet ut litt hasj, var nok, og det tok meg resten av livet å deale med det. Jeg forstår det nå, og jeg deler der mer enn gjerne med deg og dine foreldre, hvis dere ønsker å vite litt mer om rusen’s bakgater.

Ta kontakt på: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

For når festen er over, er det at den virkelig festen begynner. Den naturlige rusen helt uten dop. Har du testet den?

“NAV Stjørdal innvilget PC for bipolar blogger.”

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hva kan andre kommuner i landet lære av dette?

I Stjørdal kommune jobber freshe nytenkende mennesker som velger å se potensiale hos sine brukere. 

I denne saken har de dealet med ei bipolar dame i årevis. Vært der for henne i opp og nedturer; og sikkert klødd seg i hodet mang en gang. 

Så viser det seg at hun liker å skrive. Ja, hun elsker å skrive. Oppretter blogg og skriver i vei. Lager en reportasje for lokalavisa som i old days, og fortsetter å skrive på bloggen. Det er dette hun ønsker. 

På grunn av diagnose bipolar 1 ble hun tidlig ufør. Men hun nekter å slå seg til ro med det, så hun skriver videre. Ramler innom 3.plass, 4.plass og 10.plass på topplisten, og snubler innom en god morgen på TV2. Ingenting er planlagt; det bare blir sånn. Et lett og luftig ord er “tilfeldigheter”. “Jobbing” er et litt tøffere ord. Noen ganger er arbeid morsomt. Noe man danser seg ut av senga til, om morgenen.

Det kommer frem på et møte med to spreke damer fra NAV at den ivrige skribenten blogger alt per mobiltelefon. Taster og redigerer bilder på mobilen. Møtet gjelder noe helt annet, men:

“Helene vi leser bloggen din, og mener at du skriver bra. Hvis det er dette du ønsker å satse på, så må du huske på at blogging er å anse som et yrke nå. Siden du også har mulighet til å frilanse for aviser, .. vel, burde ikke du hatt en pc?”

Det stoppet ikke ved en søknad om pc. De tok meg med på møte hos Proneo. De så meg. Så meg som akkurat den jeg er, og de aksepterte meg for å være der jeg er i livet nå. 

Nede på kjøkkenet står en splitter ny pc til lading. Jeg smiler hver gang jeg går forbi den, og kan ikke tro det er sant. For hva skjer når NAV ser ressurser hos et menneske fra laveste trinn på rangstigen? Hvordan føles det å bli respektert og hørt, når du er vant til vanskelige forhold. Da griner du av glede og begynner å løfte haka i ren arbeidslyst. Med nytt verktøy fra NAV Stjørdal blir livet mye lettere fremover. 

Ok så har jeg bipolar 1. Jeg rømte fra tvangsinnleggelse som 18åring, og fikk elektrosjokk samme året. To psykoser har jeg hatt, og jeg har ramlet innom erfaring etter erfaring på veien hit. Blitt klok, og prikk riktig medisinert. Min utdanning var av den mer heavy type praksis. Min utdanning tok 18 år, og den kostet meg rubbel og bit. Alt jeg maktet, og alt jeg hadde. Noen ganger holdt jeg nesten på å gi opp. Andre ganger aksepterte jeg nesten at jeg hørte til i en krok under nederste trinn på rangstigen. Lokalsamfunnet var nådeløst. Rykter og fordommer nådde meg mange ganger. Jeg vet godt hvordan det er å være upolulær og misforstått; og sånn really? Well, I could’nt care less today.

For i kommunen der jeg bor, jobber to damer som ikke bryr seg om svada som stygge rykter og bygdadyret’s kusine bymonsteret. De ser meg inn i øynene mine og velger å bestemme selv hvordan de blir kjent med dama bak blikket. Det å innvilge en søknad om nettopp det verktøyet som booster skrivingen min til et nytt nivå, vil jeg kalle moderne kompetanse. Vi med psykiske diagnoser vil gjerne også være med ut i verden om morgenen. Vil bidra vi også. Men vi bidrar annerledes. Det koker av kreativitet, og hvis vi får tilrettelegging i samfunnet, kan vi gi dere innblikk i virkelighetens bakside. Der gjemmer det seg fantastiske idéer som vi har oppdaget i diverse tilstander. Jeg glemmer aldri min siste psykose blant Østmarkas enorme trær og inne bak lukkede dører. Jeg behøver å skrive i ettertid, for det skjedde noe forløsende med hue mitt de ukene der. Jeg trenger å kunne jobbe i framtida. Med foredragsholding, skriving, blogging og forfatting.

Jeg vil være med jeg også. 

Men jeg vil være med på min måte.

På min del av karusellen.

I den båsen der jeg selv vet det er riktig for meg å være.

Akkurat det forstår de som jobber i kommunen der jeg bor. Oppfølgingstjeneste, NAV, familieteamet og DPS. Jeg opplever en tilværelse i møte med eksperter som får meg til å grine av glede, kjenne arbeidslysten sitre, og senke skuldrene i lettelse. Bipolare følelser behøver ikke å være negativt. Tenk at det jobber folk i denne kommunen som er så up to date at de FORSTÅR det! 

Men man må ville det. Man må jobbe for det. En kan ikke bare søke om en pc. Man må kunne dokumentere at det er grunnlag for det. Og sånn helt ærlig så har jeg jobbet gratis med denne bloggen i 2 år,  inntil forrige måned da jeg fikk min første lønning som toppblogger. Det å søke om pc føltes riktig for meg til slutt. Jeg forvalter økonomien i huset på en prikkfri måte, handler aldri alkohol, nikotin eller godteri til meg selv. Jeg lever på lavkarbo og kjøper hår og hudpleie billig og på salg. Dette vet damene på NAV. Hvis jeg hadde unødvendige utskeielser som 2 much sugar, alkohol eller nikotin, hadde jeg jo måttet kuttet ut dette, og så kjøpt pc for de oppsparte midlene jeg satt igjen med etter noen måneder. 

Gjensidig respekt er noe begge parter i denne saken har skjønt.

Til andre kommuner i Norge: Hvilke kvaliteter ser dere hos den scizofrene mannen dere følger opp? Kunstner? Er det pensler og papir han behøver? Et kunstnernettverk? Hvor og når finner dere gløden i øynene hans?

Hva med hun med ADHD som har gjort alt for å bli rusfri, men står på bar bakke? Er det musikk som vekker glimtet i øynene hennes? Er det innspilling av tre låter hos et lokalt studio som vil kunne være starten på resten av hennes liv?

Å tenke utenfor boksen vil gi deg muligheten til å pakke inn hele boksen i fargerikt papir.

Vi er ikke som alle andre. Ingen kunstnere, forfattere, artister eller dansere er som alle andre heller. Sånne som oss faller litt utenfor. Så kom og ta steget utenfor for å møte oss. Det bør være gleden i å jobbe med mennesker slik som dere i NAV gjør: å plukke et ugress fra grøftekanten, strø på noe magisk utradisjonelt, og forvandle blomsten til en orkidé.

Dette var det eneste døgnet i denne påskemåneden at jeg skulle ha såkalt barnefri. Jeg er fornøyd med å være omgitt av sjarmiser og småtroll, men kjente det var digg å sove ut. Til kl 11.00 faktisk. Yeah. Tilfreds. Aah. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Før jeg la meg i går kveld, fikk jeg lyst til å støvsuge alle tre etagene i huset. Derfor stod jeg opp til shinet hus med et bredt glis, sol ute, og sol inne. Laget meg kaffe, egenkomponerte knekkebrød med smør og svenskost, jordbær med søtning og fløte på og kokte egg med smør: nå skulle det søren meg JOGGES! Jepp, jeg tilogmed spiste en appelsin, som jo er langt fra lavkarbo. Don’t care; denne joggeturen skulle bli bra, med krydder av carbs. Jeg hadde 7 timer på meg til minsten kom hjem. Yeah. 

Kaffe med fløte. 2 kaffe med fløte.

Og der skled jeg ut med en rusletur i kjelleren. Husker ikke hva jeg egentlig skulle, men plutselig hadde jeg sortert og ryddet i 5 pappesker, 2 megaposer og 7 esker. På et eller annet tidspunkt bestemte jeg meg for å ENDELIG RYDDE I BODEN! Etter et og et halvt år fikk jeg anfallet jeg lenge hadde ventet på. 

Som en annen speedie føk jeg hit og dit; god damned for en enorm ordenssans, jeg har vel aldri klappet meg selv så intenst på skuldra før som i kjelleren i dag. 

Så mye som måtte kastes da, lady! En søppelpose og to handleposer stappfulle med søppel, en eske for gi bort barneklær, en for snart passe til Even klær, en for hobbyting, en for gi bort pittesmå sko, en for ditt, en for datt, samt et uendelig system med stæsj inne på gjesterommet. Juletreet jeg hadde prøvd å samlekrympet med plast fordi jeg hadde sett en smarting på nett, måtte pent vente på Mathias sitt rom, og haugen med tomme pappesker og bokser fikk snart ikke plass under trappa. Shit. Der var DE jakkene ja! Og ALT av sexy undertøy; på tide å skaffe seg en elsker? Neh, only for me.

Et sted mellom esker, poser, bokser, gamle såkalte systemer og nye organiserte systemer, gjensynsglede og kjappe bevegelser – begynte jeg å miste ting, velte tang og frese irritert, mens jeg knurret aktivt grrrr! 

Jeg stilte meg opp og klødde meg i hodet. Hmmm. Følte meg jo mer speedie enn all verdens fortids – Mette Mariter. Hva i svarte var dette? Aha! Det her kjente jeg igjen! For noen måneder siden gikk husvasken veeeel effektivt og ekstatisk …og da viste det seg utpå kvelden at jeg hadde glemt å ta lithium. 

Ok. Maybe so. Jeg kunne sjekke det etter den siste halvtimen med søppeltømming, tilbakeføring av esker i boden og vasking av gulv. Måtte utnytte tilstanden: housewife of kids and self!

Jeg løftet, bar, plasserte, søppeltømte, trappeløp, vasket og ryddet, før jeg løp opp til kjøleskapet for å sjekke dosetten. Javisst hadde jeg glemt saltet mitt. Oh lithium my dear. Fortsatt gikk det ok å ta den, det var ikke for sent. Så jogget jeg en tur, trente styrketrening og dans, før jeg dusjet for harde livet. Klar til å ta imot minsten, kunne jeg gi ham leker, bamser og bøker som jeg hadde funnet i boden. 

Jeg glemte å få med at jeg rakk to fulle vaskemaskiner der nede i kjelleren, ta meg av både minsten og nabogutten, samt servere middag til de to, og nabodiva mi. Og rydde i stua etter det hele. 

Kjære bipolar. Jeg er definitivt ikke din uvenn. Når du innimellom titter frem på denne måten blir jeg helt forelska. Jeg liker energien. Elsker å få gjort alt jeg ellers lengter etter å gjøre. Den energien er der litt ellers også, men disse megaprosjektene i huset: I love it! Et glimt av heaven, og samtidig frisk kontroll.

I morgen er det tilbake til det normale, og at jeg tar med meg er humøret, 20 % av hyperaktiviteten og 30 % av kreativiteten. Helt ok. Man trenger å roe ned også.

Slik kan det altså gå. En sjelden gang i blant glemmer jeg lithium på morgenen. Og uansett hvor givende det er med slike effektive timer med husarbeid, er det ikke fristende å hoppe over medisinen for å oppnå effekten. Den er jo der i aller høyeste grad ellers også, og det sunneste både fysisk og psykisk, er å fordele denne energien jevnt. For man går jo tom i løpet av en slik dag hvor man glemmer seg. Det er derfor kroppen forsøker å si fra ved at man blir irritabel. Det er ikke normalt å bevege seg så hurtig og mye på en gang, uten å greie å ta pauser. Uten å puste vanlig, men nærmest hyperventilere. Derfor har jeg respekt for det faktum at jevn tilførsel av riktig medisin er det eneste riktige. Cool down the crown.

Men jeg må innrømme at dagen i dag har gjort livet vårt enklere. Nå vet jeg nøyaktig hva jeg har hvor nede i boden. Og jeg føler at jeg har vært på shopping der nede. For tiden er det slettes ikke så verst å være til. Life rules, og akkurat det kan jeg takke lithium for: my battery

Det er personig, men ikke så privat. For det handler om gåter å løse, og koder å knekke. Den dag i dag skammer jeg meg ikke så mye som et støvfnugg over diagnosen jeg lever med. Selv om den mang en gang var en forbannelse, kan jeg ikke nekte for at den nå har vært en eneste stor gave i 6 år. Bipolar 1 har blitt min beste venn. 

Det var en tid jeg var så lost. En lang periode. Jeg var trist og ensom i hjertet mitt. Stappfull av fortvilelse og sorg, og med en egen evne til å la folk tråkke på meg som de ville. Jeg hadde falt, og livet mitt var knust i fillebitet. Så syk som jeg hadde vært av bipolar 1, var alle muligheter rent bort som sand mellom hendene mine. Det var påskehøytider hvor jeg søkte evig søvn, og 17.mai’er hvor jeg låste meg inne og sank ned i sofaen. Mitt jeg var min skam. Jeg gadd ikke å bli spurt høflighetsspørsmålene “Hvordan går det?” og “Hva gjør du for tiden da?” For det hadde gått til helvete, og alt jeg gjorde var å klamre meg fast til jordkloden. Jeg var ikke en del av morgenfolket. Ikke en del av samfunnet; og ei heller en del av meg selv. 

Da jeg reiste meg opp og børstet støvet av ruinene, hadde jeg blitt vant til å bære på tristhet og skam, og for hver dag som gikk puttet jeg det lenger og lenger bak i ryggsekken min, mens jeg dyttet nedi ny selvtillit og fresh tankegang. Jeg tillot meg å bli både sterk, grensesettende og tydelig. Nå var det nok. Hvorfor i huleste skulle jeg drive og finne meg i rykter og fjas, og samtidig være groundlooker bakketitter i evig skam? 

Det er ikke alle som tåler at en skadeskutt liten fugl forvandler seg til en stor og sterk ørn med oversikt. De likte meg ikke da jeg lå på bakken og pep heller, men de likte meg bedre da jeg var en slik skadet og liten fugl som de kunne tråkke på så de ble høyere selv. For det er ikke så sjarmerende med grensesetting, som det er beroligende at en flau sjel lider mer enn en selv. 

Jeg laget mitt eget sikkerhetsnett, av nettverk, affirmasjoner og visualisering. Jeg skulle opp og fram fra denne bunnen; det MÅTTE gå an å leve med bipolar uten å lide. 

Veien tok ti år fra jeg bestemte meg, og jeg måtte tåle å tørke støv av en del ruiner før jeg stod stødig og sterk. Men jeg glemmer aldri hvordan det føltes å endelig fly som en ørn i mitt eget liv. 

Først endret jeg meg fra slappfisk til tøffing. Aerobic, kickboksing og styrketrening ble innført i livet mitt av ingen ringere enn meg selv. Så måtte nikotinen dø ut. Jeg stumpet den og dumpet siggen for godt. For evig og alltid. 

Nå kom den nye energien.

Årene ga meg utfordringer som gjorde at jeg kom til å behøve den sunnlivsstilen. Men det holdt ikke til den store gullmedaljen. Jeg fant ut at jeg måtte droppe beroligende midler ala valium, og gå for kun lithiumsalt  og antipsykotikum.

Men det var ikke nok. Alkoholen måtte gå, den også.  

Det var heller ikke nok. Jeg manglet det lille ekstra. Prikken over i’en: sukkerkornet. Jeg kuttet ut sukker, stivelse og gluten, og bestemte meg for å ytterligere påvirke diagnosen min i riktig retning, blant flere andre årsaker. Styre unna diabetes for eksempel.

Nå har jeg levd ekstremt clean i 3 mnd. Det vil si; treningen, avholdenheten, nikotinfriheten og riktig medisinering har vært med meg i årevis. Med all clean mener jeg at jeg for 3 mnd siden kuttet siste unødig rest i form av å innføre et kosthold uten unødig sukker, gluten, stivelse; og med lavt karboinnhold. Nå er jeg der jeg skal være. Nå surfer jeg på havet uten vinterklærne som fikk meg til å tryne før.

Det å være bipolar for meg, er som å være vinterkledd en glovarm sommerdag på stranda. Jeg trenger ikke alle disse plaggene. Tvert imot. Både løper og surfer så mye bedre uten. 

Å være bipolar er for meg som å gå veien fra tåkeland til klarvær. Jeg trenger oppholdsvær i hodet for å funke. Hvis jeg ruser bort blå himmel med skyer som alkohol, nikotin og feil medisin, tåkelegger jeg min naturlige evne til positiv energi og styrke.

De som ikke har bipolar kan bli brisne og happy på alkohol. Jeg med bipolar eier en pol ved navn happy fra før; og må bare lokke den fram med perfekt medisin, affirmasjoner, visualisering og ren livsstil.

Er det ikke spennende? Hvis du har bipolar unner jeg deg å teste ut et halvår der du er fri for alt av falskt stimuli, og samtidig sier positive affirmasjoner til deg selv i speilet hver kveld: chech it out; du kan oppnå en naturlig rus. 

All denne falske stimulien, all denne møkkamaten  …..alt dette møkkafolket som ikke vil deg vel…

Trenger du det ikke? Er det overflødig? Fjern det, og se hva som skjer. Kanskje er det nikotin, alkohol eller annen rus. Kanskje er det mellommenneskelige relasjoner som stjeler din energi. Fjern relasjonen. Fjern nikotinen ved å lese Allen Carr’s “Endelig ikkerøyker”. Fjern alkoholen for en lang periode. Gjør det fordi du synes det er spennende å se hva som skjer med livet ditt 2 mnd etter eliminering. Fjern det av nysgjerrighet; du kan alltids innføre det siden. 

Take a break.

Alle mine egne pauser har ført meg til en tilstand av ren lykke. For det ble ingen pause, men en livsstil; hver gang jeg tok av meg et unødvendig vinterplagg, og eliminerte noe unødvendig. Hvis jeg gråter for tiden, er det av naturlig sorg eller hvis jeg blir rørt. Jeg led av angst for 10 år siden. Det er borte nå. Ikke et fnugg er igjen, fordi min metode funker for meg. Det ligger så mye mer under det jeg skriver her. En metode satt sammen av tanketeknikker og et eget mønster, som har helbredet meg og gjort meg symptomfri. Jeg har mine egne bipolare retningslinjer å følge, og må gjøre en innsats hver eneste dag.  

Menneskekroppen lever ikke lenge uten næring, og mitt sinn funker ikke lenge uten lithium. Jeg har en sykdom som må reguleres ved hjelp av livsviktig medisin, søvnhygiene, fysisk trening, relasjonshygiene, avholdenhet, selvkontroll på positiv tankebruk og strengt kosthold. Det holder ikke med en av delene, og jeg stå på hver time, hver dag og hver uke for å forebygge, opprettholde og helbrede. Hvis jeg vil ha det bra, må jeg ta konsekvensene av denne diagnosen og vri dem om til fordeler.

Det er for min del svært spennende å leve med bipolar 1. Bipolar 2 er noe annet. Det er store forskjeller mellom disse nært beslektede delene av diagnosen bipolar. Vi med bipolar 1 bør medisineres, da vi kan gli over i psykoser fra polene manisk eller depressiv. Bipolar 2 har gjerder ved polene som hindrer at de faller ut i psykose. Men jeg kjenner de med bipolar 2 som sier at de heller ikke fungerer uten medisin. 

Og det er ikke snakk om medisin jeg merker der og da. Ingen benzo. Jeg må ha medisiner som virker over tid, der effekten kommer snikende med dagene. Lithiumbehandling kan bruke opptil 3 mnd innen effekten er optimal. Jeg kan skrive under på at det føles som om den lavagrunnen man har slitt med å balansere på, gradvis størkner og trygger grunnen i det riktig medisin fungerer. Samtidig som skyene forsvinner og sola skinner klart og tydelig over lettede tanker. 

Her skal jeg være resten av livet. Frisk og cool som mamma, tilstedeværende som venn og symptomfri nok til å tørre å være litt crazy. Galskap er sunnt. 

Det er forbi polene den innesluttede og uktitiske sykdommen ligger. Der tør man ikke å være gal. Der har man ingen styring, og noe veldig annet enn frisluppent gal, har tatt over sinnet. Hvis man tipper over, er det forvridd og sykt ekstatisk. Hvis man tipper under, gjelder det å holde på tankene “så ikke den konspirerte verden omkring tar over”. Det er snakk om en uvirkelig og helt ekstremt sårbat hudløshet man kan oppleve i denne tilstanden, og sanser eksploderer.

Jeg er ikke der nå, i den verden. Jeg kan danse tulledans med barna mine uten å være redd for at noen skal tro jeg er sjuk. Da jeg for 8 år siden virkelig var sjuk, trodde jeg at jeg var frisk, så jeg turde ikke å gjøre noe som kunne bli sett på som at jeg var sjuk. Det var en ride with the wibe, og jeg var innlagt under tvang. Plutselig føk jeg fra angst og psykotisk depresjon opp i psykotisk mani uten impulskontroll. Og tilbake igjen. Når du mister kontrollen over sinnet ditt, har du havna nedi kaninhullet. 

Det var alvorlig uhåndterlig der og da. Derfor er det så viktig for meg å ta i bruk alle metoder for å holde meg over kaninhullet. Kjenne på det å være frisk og naturlig smågal. Ha styrke nok til å ikke la noen messe med selvtilliten min. En ørn ville aldri latt en gribb fucke det til. Ikke jeg heller, that’s for sure. 

For langt der inne bak alle lagene med svekkende unødvendigheter, der var jeg. Og her er intet å skjemmes over. Diagnoser skal ikke være noen slags “skam” i år 2017! Man skal ikke skjemmes over å ha fått i hendene en livsfarlig kodebelagt tåkegave, men respektere alvoret og ta det hele seriøst. Humøret kommer med humoren den dagen de individuelle kodene til gåtene er løst og knekt. De er vanskeligere enn påskenøtter å knekke, men gevinsten er skyhøy. Har du bipolar, har du kanskje knekt noen koder og løst et par gåter selv; slik som jeg? Tenk hvis vi delte svarene og lot oss inspirere av hverandre. Jeg er sikker på at du har løsninger som kunne passet for meg også. Man er jo aldri utlært, og jeg gleder meg til resten av denne lærerike reisen. 

Hun hadde gitt barna sine streng beskjed om å passe seg for meg. “Hun er psykisk syk, og farlig. Dere må passe dere for henne!” hadde hun alvorlig forklart dem. Da det kom besøk, kunne det gå et par minutter før et par redde barneøyne tittet frem bak døren, og lettet kunne konstantere at det ikke var den bipolare, farlige damen som stod på trappen. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Da jeg fikk høre hele sannheten, unnskyld; ondskapen, forstod jeg hvorfor de samme barna tittet så engstelig på meg hver gang de så meg.

La meg starte der både skilpadda og haren også måtte begynne: fra starten. Tikka være skilpadda!

For noen ganger tar det tid før sannheten når meg. Men jeg kommer alltid først i mål, sakte men sikkert. 

Hun er en lokal kind of stakkars-meg, og er kjent for å slekte så intenst på bygdadyret, at det ikke et noen tvil: det er selveste Sladrine vi har med å gjøre her. Men det stanser ikke der. Nei. Med tiden har de vist seg av det minner mer om Oppkonstruktine. Du vet, hun gossipsugne blodigla som stadig vekk konstruerer opp ufordelaktige usannheter om vennene sine til de andre vennene sine, og pakker det hele elegant og høflig inn for sine bekjentskaper. 

Dirty game får ny betydning, og for oss som ikke gidder å hverken spille, lyve eller fare med usannheter; er det rimelig sjokkerende å oppdage at enkelte mennesker aldri kom seg ut at barneskoledoen, men forble hvisketiskende der inne omringet av piss og drittkasting. 

Ordet primitiv får også ny betydning, uten at det behøver nærmere forklaring for alle oss som faktisk kom oss ut av den skoledoen, og vokste oss voksne.

I min bipolare karriere har jeg aldri vært borti verre oppførsel enn det jeg nå er i ferd med å anonymisere dithen at det går an å videreformidle. Jeg har bipolar 1. Jeg er ikke dum. Ikke farlig heller. Men har en diagnose som det følger masse goder med nå som jeg kan dokumentere at jeg har vært klin frisk og symptomfri i hele 6 år. 

Energisk. Kreativ. Utadvendt. Glad. Sosial. Snill. Det er nøtteskallet mitt. Sånn er jeg. Da jeg var syk, og det sist for 8 år siden, trakk jeg meg inn i et stille og livredd skall, for i neste time å synge høyt mens jeg danset samba. Og jeg kan ikke å danse samba. I løpet av et døgn hadde jeg mer enn alle årstider der oppe i topplokket: vrangforestilninger, tvangstanker, panikkangst, mani og depresjon. 

Det heter psykose. Og det er dit jeg havnet da jeg krysser grensene fra pol glad og pol trist. Det var slik det gikk uten lithiumsalt og antipsykotikym: den medisin jeg må leve på resten av livet. Jeg var innlagt, og profesjonelle tok vare på meg mens de medisinerte meg frisk igjen.

MEN JEG VAR ALDRI FARLIG.

Jeg har aldri vært en person noen må passe seg for. Den jeg var farlig mot, var me that is, siden jeg satte alle andre foran meg selv. Så snill var jeg, at jeg nærmest utslettet meg selv. Men ikke helt. Jeg rakk å bygge opp meg selv, og den dag i dag er jeg i stand til å mestre grensesetting. 

Siden jeg av gammel vane har vært litt dumsnill, hadde jeg det med å tiltrekke meg mennesker som gjerne pratet om sykdommene sine, og som i sin nedadgående sirkel av negativitet også gjerne viste seg å være litt for glad i å prate shit om andre. 

Varsellampene ulte lenge før jeg kuttet kontakt med henne. Men slike som hun pirker borti medlidenheten min, så det tok meg en stund før samvittigheten min også hadde løpt fra meg. Jeg kuttet kontakten. 

Som så mange ganger før fikk jeg også nå høre alt pisset hun serverte om meg da hun hadde besøk. Så jeg sluttet å hilse. Og da involverte hun hele verden i dette valget mitt. Hun begynte å kontakte mine venner for å spørre dem hvorfor jeg ikke hilset, og i samme hyggeligtonte setning påpekte hun hvordan det jo gikk utover barna hennes at jeg ikke hilset på henne. Slik gikk det til at hun sovnet ved et tre og glemte å skjule sine spor, sånn at jeg løp forbi henne. I mål fikk jeg vite alt om hvordan hun advarer sine barn mot meg. Om hvordan hun utspekulert bruker min diagnose for å svartmale meg pent pakket inn i “klokelig omsorg”. 

Jepp. Hun vet godt at bipolar ikke betyr farlig. Hun vet veldig godt hva hun driver med. Selv ville jeg aldri skremt barna mine på denne måten, og det i tillegg unødig.

Men kjære latskapens harepus: det vet vi også; alle vi som vet at jeg slettes ikke er en farlig person noen behøver å passe seg for. Alle vi som vet at jeg er verdens snilleste mamma for barna mine, og verdens cooleste tante og venninnetante. 

Jeg kunne forsøkt å feie for den rotete døra di jeg også, men jeg har min egen dør å feie for. Og det burde du også begynne å tenke på nå. Fei, rydd og vask for din egen dør. Du trenger ikke så mye som å tenke på å så mye som forsøke å pelle bort så mye som et lite sandkorn fra min trivelige trapp: Jeg kom deg i forkjøpet: I GOT THIS, og du kødda med feil dame. I 2017 er alle omkring meg opplyst om hva bipolar er, og ingen av dem blir med deg tilbake til gamledagene dine. Det er forøvrig helt ok at du ikke er i stand til å beklage, bare du holder deg til skauen din, og lar skogen min være i fred.  

Jeg bryr meg ikke om hva du serverer. Ei heller om alle løgnene du koser deg med å konstruere. Du sitter i et glasshus på så mange måter. Det glasshuset er svært så gjennomsiktig, og handler ikke bare om å kaste de finslepne stenene dine. Mens du framstiller folk som latterlige pappfigurer du tror du kan knøvle som det passer deg, glemmer du at vi ikke er pappfigurer i den voksne virkeligheten, men mennesker som både kan tenke og feie. Jeg har aldri gjort deg noe galt, men tvert imot vært grei med deg og barna dine. Det du aldri tålte var at jeg tross min diagnose har stor mental styrke, samt evnen til å si tydelig fra om mine meninger. Jeg lar meg ikke tråkke på; for å tråkket på kan bli heavy!

Hurra hei for anonymitet, og det faktum at det å feie for egen dør faktisk er mulig. Jeg er så glad jeg ikke blir såret av at primitive mennesker i det hele tatt kan finne på å bruke diagnosen min mot meg. Bipolar var min store skam før, og jeg kommer aldri til å la noen gjøre denne diagnosen til noe pinlig for meg igjen. Åpenhet er tingen, og kutter ugress ved gammeldags rot. 

Det er noe som heter å dele ut sorte og hvite hatter. Sorte til fiender og hvite til venner. Man ser seg så kun omkring etter de hvite hattene, og lar de sorte gå i ett med svarte mørkenatta.

Les også “Jeg har bipolar. Jeg sliter ikke psykisk”:  http://m.forbipolene.blogg.no/1442082193_12092015.html

Du leser forbipolene, som heter det samme på snap og facebook. Du finner meg på talerlisten.no: Helene Dalland

I got this! …got got got this! 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Fargene glimter til hver eneste morgen, gjennom et skråtakvindu dekorert med et svært tribalmønstret pledd i lyseblått og turkis. Jeg spretter opp og smiler til dagen, mens jeg tar et par dansetrinn med en spent toåring. Noen ganger danser vi fordi det er rett før storebror kommer på legohelg. De andre dagene finner vi nye grunner til å danse oss ut av senga. 

Vi skilles i barnehagen med to smil og noen slenkyss i vinkevinduet.

Jeg løper opp og ned trappene til dunk dunk musikk  Vasker gulv og henger opp klær, rydder litt her og shiner litt der. Så skriver jeg litt. Tar noen telefoner. Fyker på et møte, og videre til neste. Gjør unna noen intervjuer og retter på dem per mail og en gang til før journalistene publiserer dem. Avtaler å treffe familie, venner og en viss diggbar fyr som jeg i alle de år trodde var aaaltfor deilig for meg. 

Sånn går no dagan. Og æ går hand i hand med hver eneste en av dem.

Men stop it. Waitaminute. Is she not bipolar?? 

Ja jeg har bipolar 1, og hver dag er en drøm. Ja, jeg opplever å leve ut mine idéer og dreams, og det selv om jeg altså har bipolar 1. I payed my does, and now I got this. I can handle it. Selvtilliten har pakket meg pent inn i balanse og harmoni, og jeg føler at jeg er så innmari heldig, at ord kan ikke beskrive det. I got this, yeah, all of this…

Det tok meg år ut og år inn, å endelig lande på ei magisk side ved bipolar. All denne jobbingen med meg selv, og det faktum at jeg aldri ga opp, var verdt det. Tenk at alle affirmasjonene, den riktige dosen medisiner, trening, lavkarbo kosthold og en avholds livsstil fra alkohol, kunne bring me to this heaven. Da jeg trodde det ga meg noe, var svaret egentlig bare å kutte det ut. Det jeg trodde var ille for meg, var nettopp hva jeg behøvde for å bli frisk. 

I got this, and I oughta keep it that way. Jeg kommer aldri til å kutte ut det som gjør meg godt, og jeg kommer alltid til å eliminere alt som ikke gjør meg godt. Når gevinsten er å danse seg ut av senga hver morgen, fordi man er så glad, er det verdt å holde fast på. All den tid jeg brukte på å knekke disse bipolare kodene, var heavy og krevende. Nå skal jeg nyte surfingen every day! For jeg gjentar meg selv: Å høste epletreet ditt handler om å spise eplene. Ikke hele treet. Den stammen smaker ikke godt. Den bipolare stammen smaker rather bad, den også. Derfor spiser jeg bare eplene. 

Bipolar colour is what it is

And I got this

I can handle

this lightening candle

They call it a disease

I find it rather ease

How can they know

if they never saw the blue snow

if this is crazy

And not even lazy

Bipolar, my friend

I love you til the end

Your dark side

and your world wide!

fOrBiPoLeNedåttblåggdåttænno 

En gang gjorde jeg nettopp det. Prøvde å redde en av dem. Hun begynte å bli blå. Jeg var livredd og ung, og tilkalte hjelp. Noen år senere døde hun. Hun ville fly for alltid, og det var det eneste hun ønsket.

Denne teksten er skrevet til en annen ung jente som forandret skjebnen med vilje. Alle som har opplevd å miste noen i en avgrunn uten mening, en selvvalgt siste reise, vet hvordan man aldri ble ferdige. Tiden stanset for den ene, mens vi altså skulle putte minnene i en sekk og vandre videre. Vedkommende hadde jo vært virkelig. For real.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Vi hadde noe levende å forholde oss til. Latteren. Smilet. Tårene. ordene. Kroppsbevegelsene.

Så plutselig en dag, skulle vi forholde oss til stillheten.

If I could, I would saveya. But now you are a bird in the sky. And it’s too late to saveya.

Jeg har lært. Hvis noen omkring meg har det tøft, gir jeg alt. Livet har lært meg at vi nordmenn er for lukkede mot hverandre. Hvordan skal vi kunne makte å dele virkelighetens demoner, når der hersker en stille regel om å tie? Når det handler om klasseskiller og skam. Skam, skam og atter skam…

For. Hvis jeg bare visste hvordan hun hadde det. hvis jeg bare ante, hva hun deala med.. Da skulle jeg gjort alt for å stansa den vakre fuglen fra å fly. For jeg visste at alt hun ville var å løpe. Ikke fly, men løpe. Hun var en idrettsstjerne i det lille fuglehjertet sitt. Men ungdommen kom og tok fra henne pusten. 

Og så fløy hun. For alltid. 

I want to be here for you,

dry your tears and make yasmile,

write your story if yawant.

Maybe words can help you out.

Be there for you, soul,

would make my world whole.

There’s a reason for a good talk,

and it’s changing with a long walk.

A good cry,

a friend asking you: “Why?”

Dagen svømmer i tid, og tiden flyter. Jeg synker ned i badevannet og flyter for en stund, jeg også. Det er en slik dag uten planer. Barna er hos pappan sin, og ut av døra gikk nettopp en fyr jeg liker altfor godt. En jeg gleder meg til å se igjen. Dagen et en sånn luftboble i havet, og jeg er så sløv at jeg bare gidder å flyte. Musikken gir meg alt jeg trenger nå, og det er bare såvidt jeg orker å reise meg etter fotfila mi det nede i badekaret. 

REM. Gode gamle REM. “Maybe you’re crazy in the head, baby”.

Ingen middag å stresse med. Intet TVintervju på direkten å forberede seg til. Ingen møter. Ingen buss å fyke ut av døra til. Langt mindre noe fly å rekke. Bare meg og meg selv, og litt opperom til å skrive, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å ha behov for action igjen allerede i morgen.

Jeg behøver et par slike timer helt for meg selv i blant. Livet har visst tenkt å føre meg inn på stier jeg ikke ante fantes for meg, og noen ganger må jeg flyte litt i intet for å ta pauser. Noen dager blir for spennende, og det er kanskje ikke sunt å gå rundt med kriblende mage konstant. 

Galskap er en gave. Og når du får et vakkert bilde i gave, er det bildet du skal henge på veggen, ikke innpakningspapiret eller annen emballasje. Hvis du får et syltetøysglass i gave, er det syltetøyet du skal spise. Ikke selve syltetøysglasset. Får du et epletre, er det greit å høste eplene, men ikke hele treet. En trestamme smaker ikke godt. Slik er det med psykiatriske diagnoser også. Jeg har fått bipolar 1 i gave. Da er det ok å høste eplene fra treet, og ikke hele treet. Greit å henge maleriet på veggen og spise syltetøyet. Men alt det andre som fulgte med, kvitter jeg meg med. Depresjoner, manier og angst er den emballasjen jeg får med, som jeg medisinerer bort med grunnstoffet lithium. Vi bipolare mangler lithium. 

En gave er noe du har bruk for, som er pakket inn i noe du kanskje ikke har like god bruk for. Gjenbruk av gavepapir? Ok, en depresjon er nødvendig kunnskap, og en rik erfaring å ha med seg, slik et gavepapir også er nyttig å ha med seg. Men det er selve kjernen av kreativitet som er syltetøyet i diagnoser. Eplene. Maleriene. 

For å nyttiggjøre meg gaven jeg har fått, må jeg være min egen aller beste venn. Spise riktig, aldri ruse meg, ikke drikke alkohol, trene jevnlig og sove om nettene. Now that sounds boring, huh? Nei, det er selve ironien i det hele. En bipolar er født naturlig “rusa”, og får best nytte av dette i denne klare krystalltilstanden av sunn livsstil og riktig dose lithium. Ny tids dosemengde med lithium gir heldigvis ikke bivirkninger, men lar en diagnotisert hjerne komme til nytte gjennom et forfrisket sinn.

Nå skal jeg synke ned i sofaen, sette på en morsom film, og digge disse timene med ro og hvile. Jeg skal savne en viss deilig mann, og bare slappe litt av. Være min egen bestevenn og nyte det å være frisk og lykkelig.

Over og ut fra Lykketoppen.