Dette var det eneste døgnet i denne påskemåneden at jeg skulle ha såkalt barnefri. Jeg er fornøyd med å være omgitt av sjarmiser og småtroll, men kjente det var digg å sove ut. Til kl 11.00 faktisk. Yeah. Tilfreds. Aah.
Før jeg la meg i går kveld, fikk jeg lyst til å støvsuge alle tre etagene i huset. Derfor stod jeg opp til shinet hus med et bredt glis, sol ute, og sol inne. Laget meg kaffe, egenkomponerte knekkebrød med smør og svenskost, jordbær med søtning og fløte på og kokte egg med smør: nå skulle det søren meg JOGGES! Jepp, jeg tilogmed spiste en appelsin, som jo er langt fra lavkarbo. Don’t care; denne joggeturen skulle bli bra, med krydder av carbs. Jeg hadde 7 timer på meg til minsten kom hjem. Yeah.
Kaffe med fløte. 2 kaffe med fløte.
Og der skled jeg ut med en rusletur i kjelleren. Husker ikke hva jeg egentlig skulle, men plutselig hadde jeg sortert og ryddet i 5 pappesker, 2 megaposer og 7 esker. På et eller annet tidspunkt bestemte jeg meg for å ENDELIG RYDDE I BODEN! Etter et og et halvt år fikk jeg anfallet jeg lenge hadde ventet på.
Som en annen speedie føk jeg hit og dit; god damned for en enorm ordenssans, jeg har vel aldri klappet meg selv så intenst på skuldra før som i kjelleren i dag.
Så mye som måtte kastes da, lady! En søppelpose og to handleposer stappfulle med søppel, en eske for gi bort barneklær, en for snart passe til Even klær, en for hobbyting, en for gi bort pittesmå sko, en for ditt, en for datt, samt et uendelig system med stæsj inne på gjesterommet. Juletreet jeg hadde prøvd å samlekrympet med plast fordi jeg hadde sett en smarting på nett, måtte pent vente på Mathias sitt rom, og haugen med tomme pappesker og bokser fikk snart ikke plass under trappa. Shit. Der var DE jakkene ja! Og ALT av sexy undertøy; på tide å skaffe seg en elsker? Neh, only for me.
Et sted mellom esker, poser, bokser, gamle såkalte systemer og nye organiserte systemer, gjensynsglede og kjappe bevegelser – begynte jeg å miste ting, velte tang og frese irritert, mens jeg knurret aktivt grrrr!
Jeg stilte meg opp og klødde meg i hodet. Hmmm. Følte meg jo mer speedie enn all verdens fortids – Mette Mariter. Hva i svarte var dette? Aha! Det her kjente jeg igjen! For noen måneder siden gikk husvasken veeeel effektivt og ekstatisk …og da viste det seg utpå kvelden at jeg hadde glemt å ta lithium.
Ok. Maybe so. Jeg kunne sjekke det etter den siste halvtimen med søppeltømming, tilbakeføring av esker i boden og vasking av gulv. Måtte utnytte tilstanden: housewife of kids and self!
Jeg løftet, bar, plasserte, søppeltømte, trappeløp, vasket og ryddet, før jeg løp opp til kjøleskapet for å sjekke dosetten. Javisst hadde jeg glemt saltet mitt. Oh lithium my dear. Fortsatt gikk det ok å ta den, det var ikke for sent. Så jogget jeg en tur, trente styrketrening og dans, før jeg dusjet for harde livet. Klar til å ta imot minsten, kunne jeg gi ham leker, bamser og bøker som jeg hadde funnet i boden.
Jeg glemte å få med at jeg rakk to fulle vaskemaskiner der nede i kjelleren, ta meg av både minsten og nabogutten, samt servere middag til de to, og nabodiva mi. Og rydde i stua etter det hele.
Kjære bipolar. Jeg er definitivt ikke din uvenn. Når du innimellom titter frem på denne måten blir jeg helt forelska. Jeg liker energien. Elsker å få gjort alt jeg ellers lengter etter å gjøre. Den energien er der litt ellers også, men disse megaprosjektene i huset: I love it! Et glimt av heaven, og samtidig frisk kontroll.
I morgen er det tilbake til det normale, og at jeg tar med meg er humøret, 20 % av hyperaktiviteten og 30 % av kreativiteten. Helt ok. Man trenger å roe ned også.
Slik kan det altså gå. En sjelden gang i blant glemmer jeg lithium på morgenen. Og uansett hvor givende det er med slike effektive timer med husarbeid, er det ikke fristende å hoppe over medisinen for å oppnå effekten. Den er jo der i aller høyeste grad ellers også, og det sunneste både fysisk og psykisk, er å fordele denne energien jevnt. For man går jo tom i løpet av en slik dag hvor man glemmer seg. Det er derfor kroppen forsøker å si fra ved at man blir irritabel. Det er ikke normalt å bevege seg så hurtig og mye på en gang, uten å greie å ta pauser. Uten å puste vanlig, men nærmest hyperventilere. Derfor har jeg respekt for det faktum at jevn tilførsel av riktig medisin er det eneste riktige. Cool down the crown.
Men jeg må innrømme at dagen i dag har gjort livet vårt enklere. Nå vet jeg nøyaktig hva jeg har hvor nede i boden. Og jeg føler at jeg har vært på shopping der nede. For tiden er det slettes ikke så verst å være til. Life rules, og akkurat det kan jeg takke lithium for: my battery 😉
Fargene glimter til hver eneste morgen, gjennom et skråtakvindu dekorert med et svært tribalmønstret pledd i lyseblått og turkis. Jeg spretter opp og smiler til dagen, mens jeg tar et par dansetrinn med en spent toåring. Noen ganger danser vi fordi det er rett før storebror kommer på legohelg. De andre dagene finner vi nye grunner til å danse oss ut av senga.
Vi skilles i barnehagen med to smil og noen slenkyss i vinkevinduet.
Jeg løper opp og ned trappene til dunk dunk musikk Vasker gulv og henger opp klær, rydder litt her og shiner litt der. Så skriver jeg litt. Tar noen telefoner. Fyker på et møte, og videre til neste. Gjør unna noen intervjuer og retter på dem per mail og en gang til før journalistene publiserer dem. Avtaler å treffe familie, venner og en viss diggbar fyr som jeg i alle de år trodde var aaaltfor deilig for meg.
Sånn går no dagan. Og æ går hand i hand med hver eneste en av dem.
Men stop it. Waitaminute. Is she not bipolar??
Ja jeg har bipolar 1, og hver dag er en drøm. Ja, jeg opplever å leve ut mine idéer og dreams, og det selv om jeg altså har bipolar 1. I payed my does, and now I got this. I can handle it. Selvtilliten har pakket meg pent inn i balanse og harmoni, og jeg føler at jeg er så innmari heldig, at ord kan ikke beskrive det. I got this, yeah, all of this…
Det tok meg år ut og år inn, å endelig lande på ei magisk side ved bipolar. All denne jobbingen med meg selv, og det faktum at jeg aldri ga opp, var verdt det. Tenk at alle affirmasjonene, den riktige dosen medisiner, trening, lavkarbo kosthold og en avholds livsstil fra alkohol, kunne bring me to this heaven. Da jeg trodde det ga meg noe, var svaret egentlig bare å kutte det ut. Det jeg trodde var ille for meg, var nettopp hva jeg behøvde for å bli frisk.
I got this, and I oughta keep it that way. Jeg kommer aldri til å kutte ut det som gjør meg godt, og jeg kommer alltid til å eliminere alt som ikke gjør meg godt. Når gevinsten er å danse seg ut av senga hver morgen, fordi man er så glad, er det verdt å holde fast på. All den tid jeg brukte på å knekke disse bipolare kodene, var heavy og krevende. Nå skal jeg nyte surfingen every day! For jeg gjentar meg selv: Å høste epletreet ditt handler om å spise eplene. Ikke hele treet. Den stammen smaker ikke godt. Den bipolare stammen smaker rather bad, den også. Derfor spiser jeg bare eplene.
En gang gjorde jeg nettopp det. Prøvde å redde en av dem. Hun begynte å bli blå. Jeg var livredd og ung, og tilkalte hjelp. Noen år senere døde hun. Hun ville fly for alltid, og det var det eneste hun ønsket.
Denne teksten er skrevet til en annen ung jente som forandret skjebnen med vilje. Alle som har opplevd å miste noen i en avgrunn uten mening, en selvvalgt siste reise, vet hvordan man aldri ble ferdige. Tiden stanset for den ene, mens vi altså skulle putte minnene i en sekk og vandre videre. Vedkommende hadde jo vært virkelig. For real.
Vi hadde noe levende å forholde oss til. Latteren. Smilet. Tårene. ordene. Kroppsbevegelsene.
Så plutselig en dag, skulle vi forholde oss til stillheten.
If I could, I would saveya. But now you are a bird in the sky. And it’s too late to saveya.
Jeg har lært. Hvis noen omkring meg har det tøft, gir jeg alt. Livet har lært meg at vi nordmenn er for lukkede mot hverandre. Hvordan skal vi kunne makte å dele virkelighetens demoner, når der hersker en stille regel om å tie? Når det handler om klasseskiller og skam. Skam, skam og atter skam…
For. Hvis jeg bare visste hvordan hun hadde det. hvis jeg bare ante, hva hun deala med.. Da skulle jeg gjort alt for å stansa den vakre fuglen fra å fly. For jeg visste at alt hun ville var å løpe. Ikke fly, men løpe. Hun var en idrettsstjerne i det lille fuglehjertet sitt. Men ungdommen kom og tok fra henne pusten.
Dagen svømmer i tid, og tiden flyter. Jeg synker ned i badevannet og flyter for en stund, jeg også. Det er en slik dag uten planer. Barna er hos pappan sin, og ut av døra gikk nettopp en fyr jeg liker altfor godt. En jeg gleder meg til å se igjen. Dagen et en sånn luftboble i havet, og jeg er så sløv at jeg bare gidder å flyte. Musikken gir meg alt jeg trenger nå, og det er bare såvidt jeg orker å reise meg etter fotfila mi det nede i badekaret.
REM. Gode gamle REM. “Maybe you’re crazy in the head, baby”.
Ingen middag å stresse med. Intet TVintervju på direkten å forberede seg til. Ingen møter. Ingen buss å fyke ut av døra til. Langt mindre noe fly å rekke. Bare meg og meg selv, og litt opperom til å skrive, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å ha behov for action igjen allerede i morgen.
Jeg behøver et par slike timer helt for meg selv i blant. Livet har visst tenkt å føre meg inn på stier jeg ikke ante fantes for meg, og noen ganger må jeg flyte litt i intet for å ta pauser. Noen dager blir for spennende, og det er kanskje ikke sunt å gå rundt med kriblende mage konstant.
Galskap er en gave. Og når du får et vakkert bilde i gave, er det bildet du skal henge på veggen, ikke innpakningspapiret eller annen emballasje. Hvis du får et syltetøysglass i gave, er det syltetøyet du skal spise. Ikke selve syltetøysglasset. Får du et epletre, er det greit å høste eplene, men ikke hele treet. En trestamme smaker ikke godt. Slik er det med psykiatriske diagnoser også. Jeg har fått bipolar 1 i gave. Da er det ok å høste eplene fra treet, og ikke hele treet. Greit å henge maleriet på veggen og spise syltetøyet. Men alt det andre som fulgte med, kvitter jeg meg med. Depresjoner, manier og angst er den emballasjen jeg får med, som jeg medisinerer bort med grunnstoffet lithium. Vi bipolare mangler lithium.
En gave er noe du har bruk for, som er pakket inn i noe du kanskje ikke har like god bruk for. Gjenbruk av gavepapir? Ok, en depresjon er nødvendig kunnskap, og en rik erfaring å ha med seg, slik et gavepapir også er nyttig å ha med seg. Men det er selve kjernen av kreativitet som er syltetøyet i diagnoser. Eplene. Maleriene.
For å nyttiggjøre meg gaven jeg har fått, må jeg være min egen aller beste venn. Spise riktig, aldri ruse meg, ikke drikke alkohol, trene jevnlig og sove om nettene. Now that sounds boring, huh? Nei, det er selve ironien i det hele. En bipolar er født naturlig “rusa”, og får best nytte av dette i denne klare krystalltilstanden av sunn livsstil og riktig dose lithium. Ny tids dosemengde med lithium gir heldigvis ikke bivirkninger, men lar en diagnotisert hjerne komme til nytte gjennom et forfrisket sinn.
Nå skal jeg synke ned i sofaen, sette på en morsom film, og digge disse timene med ro og hvile. Jeg skal savne en viss deilig mann, og bare slappe litt av. Være min egen bestevenn og nyte det å være frisk og lykkelig.
Har noen noensinne fortalt deg hvor deilig det kan være å være bipolar? Selvfølgelig har man den sjeldne rene manien, hvilket er ren ekstase. Men også vi som er stabilt medisinert dithen at vi lever med diagnosen i remisjon, kan kjenne de positivt pregede vindene i seilene. Ganske ofte, faktisk. Selv er jeg bortskjemt med gladsiden av bipolar, da jeg er medisinert innen lithium på et vis som ikke drar meg ned i avflatet grunn. Å være på gladsiden er regelen, mens midtimellom, i gråsoneland, er heldigvis unntaket.
Men innimellom; wræl! Innimellom må også jeg kjenne på hvordan det er å være normalt menneske! Og jeg hater det! Jeg hater ingen, men disse forbaska gråkjedelige balansedagene; de kunne jeg godt hoppet over med et rungende NEI TAKK.. Stort sett høster jeg godt av de energiske og kreative sidene av pol glad innen bipolar 1, men så må jeg altså tåle disse forbanna gråværsdagene. Det å være midt på linja, i gråsonen. Føsj så kjedelig! BORING I say! MoReThAnBoRiNg 😖
I stil med det så var det faktisk gråvær ute også i dag. Men sånne små stygge øyer av usmeltet snø. Slikt pissevær som jeg hatet da jeg var liten. Alt som er grått og kjedelig skremmer meg. Det triste er ikke så farlig, men det tomme rommet i midten er jo helt freaky.
At jeg hadde satt av tid til en joggetur i dag, husket jeg. Det er bare det, at jeg til vanlig suser glisende ut av den døra, som lynet her self; takknemlig for en joggis. Men i dag drøyet jeg det i det lengste, og gledet meg ikke i det hele tatt. Jeg brukte joggeturen til å gi meg selv de sårt tiltrengte dopaminene og endorfinene jeg trengte. Det er bare å klamre seg fast til alt som kan gi et push i retning riktig pol, så det å gå 2 km til sentrum etter joggeturen, bare for å kjenne noen idéer komme flyvende til topplokket, er bedre enn å ta bussen på slike dager.
Jeg blir litt irritabel av å kjenne på slik “vanlig, normalt” sinnstemning, og gidder ikke engang kose med den stakkars katta, som heller må ligge for seg selv på en annen sofakant. På sånne sjeldne kjedeligdager orker jeg knapt klæsje på litt sminke. So what åssen jeg ser ut. Alt i mitt synsfelt synes å være grått likevel. Den litt avflatede og negative tankegangen overrasker meg, og jeg bare pløyer meg gjennom gjøremålene. Leverer kiden i barnehagen og når jeg kommer hjem igjen alene, tillater jeg meg selv å banne til helvete over småting som stress, glemsel og klæbb. Hva skal man kle seg i på slike dager? Buksa som siger ned over ræva? Jeje why not, jeg gidder ikke bøye meg etter andre bukser. Kan ta på den lange jakka så den nedsklidde dongeriræva ikke vises.
Jeg prøvde å være morsom mamma og danse litt med 2åringen før han la seg for kvelden, sånn for å dekke over den kjedelige mamman hans. Hoppe rundt og danse minisving. Han er jo vant til en kvinnelig utgave av Alex Rosén til mor, så noe må jeg gjøre for å opprettholde hans bilde av meg.
Så sovner han, og jeg kan sette meg foran tv’n og kjefte litt på den skjermen i blant. Gjenta setninger surt og hånlig, og bare være normal og sur. Og nei, jeg har ikke pms nå.
Skrivekickene mine, superenergien min, idéene mine, kom igjen! 2åringen bruker å kalle det: “Åm igjæn no!” Jeg sier bare: Bipolar come on! Jeg gidder ikke EN eneste normal dag til! I morgen får du glimte til med litt gladpol, du kjære bipolar. Alle andre må drekke alkohol og ruse seg, eller ta piller, for å oppleve pol glad. Jeg har det sånn deilig digg 95% av året, all natural. Akkurat nå sitter jeg i sofaen og kaver midt i litt av de 5 kjedelige forbanna prosentene.
Men så husker jeg: 5 % ekke mye.
Og så kommer jeg på: Djizes hormonal puberty så GLAD jeg er for at jeg er utstyrt med bipolar nok til å aldri bli værende i slike normale gråsonedager: Tomorrow, Annie, du og jeg: TOMORROW!
I dine øyne er jeg nok ekstrem. Ja det er kanskje det du tenker. Eller kanskje ikke etter du har lest dette. Men det faller inn under gåsa og den prellinga for min del. Sånn er det, og slik er livet mitt. Jeg trives med det, enten du tror det eller ei.
Hva er en mor i stand til å gjøre for barna sine? Hvor langt er hun villig til å gå for deres velvære. Langt, I tell you. Veldig langt. Så langt som overhodet mulig.
Jeg skal nå la dere lesere få innsyn i min tankegang som mamma. Hva jeg gjør, og hvordan jeg planlegger det hele ut fra min verdens to stjerner; en star på to 2 og en star på 7.
Begge to er for meg så ubeskrivelig verdifulle, at alt annet i verden forsvinner i mengden. Jeg lever og ånder for at disse to gutta har det bra. Det er som om de er superstars Ja, det er større for meg å møte dem begge to, enn å treffe Madonna, Pink og Metallica på en gang. Hver bidige gang jeg ser på de vakre små fjesene, omrokkerer hjertet mitt alt i min tilværelse, og jeg sirkulerer rundt dem. Selvfølgelig, tenker du. Ja, selvfølgelig. Men jeg vet hvordan det er å falle sammen i grus etter å komme ut fra barsel uten babyen min i armene. Jeg vet med både hjerte og hjerne at de to gutta mine ikke er noen selvfølge, og at heller ikke et eneste minutt sammen med dem er å ta for gitt.
Det var ikke bare å starte på medisin lithium. Men jeg tilpasset meg. Gikk kurs om diagnosen de mente jeg hadde, og lærte at jeg hadde bipolar. At jeg måtte ta medisin for å bli frisk. Og slik startet jeg. Jeg hadde bodd i en lite egnet leilighet for barn, så jeg flyttet. Hadde blitt mamma. Uten babyen min å kjempe for, hadde jeg nok rømt fra det hele. Men nå var jeg mamma.
Så ble jeg mor igjen, etter et svangerskap med diabetes og insulin i en forrykende vals av strengt kosthold. Diabetesen forsvant da jeg ble mamma igjen. Men nå var jeg utsatt for å få diabetes senere. Jeg tillot meg to år med normalt kosthold, før jeg skjerpet meg og gikk over til lavkarbo. Jeg hadde blitt mamma igjen, og ønsker å leve, frisk og lenge Derfor tok jeg grep før jeg møtte diabetes i døra. Det er så mye deilig, god mat å spise for å sikre helsa mi. Det er så mye mer fristende å leve i 10 ekstra år, enn trollgullet som glinser i det lusfargede grisehudgodteriet.
Jeg har ikke bil. So what? Det går busser. Jeg er mamman som lesser full tom barnevogn med matvarer mens minsten er i barnehagen. Det går så bra att.
Økonomien handler også om barna, og jeg kjenner meg heldig som kan kjøpe best i test ansiktskrem til 67 kroner, og den billigste øyekremen. Mange i verden har ikke tilgang til slike goder. Min luksus er å få være mamma. Ja jeg husker så godt alle tårene jeg gråt, bak Østmarka’s lukkede dører sommeren 2009. Jeg hadde brystene fulle av melk, men ingen baby å gi næringen til. Å ikke gråte over spilt melk, var umulig. Trøsten var at barnet mitt levde. Og nå måtte jeg selv overleve, så den lille gutten fikk vokse opp med en mamma i live. Jeg ble redd for å dø i trafikkulykke før jeg fikk holde min lille venn i armene igjen. Bare en gang til..
Bare en sjanse til.
Å få være mamma til gutten på bildene.
Min største drøm.
Årene gikk og jeg hadde bestemt med en underskrift at det var best min lille gogutt fikk bo hos pappan sin, mens jeg tilbød et samværshjem. De samværene ble til en diamant som jeg slipte på time for time. Dag for dag. Uke for uke, måned for måned og år for år.
Så skulle jeg altså bli mamma igjen. Den dagen jeg visste at et nytt liv vokste i magen min, var jeg klar for å utvikle meg videre. Det var ei hinderløype med medisinøkning, lave jernlagre og diabetes, mens magen vokste. I tillegg var jeg alene om å ta meg av Mathias, som under svangerskapet bodde mye hos meg. Han syntes nok jeg var en treg flodhestmamma, men vi var glade for å være så mye sammen, og han elsket å kjenne lillebror sparke inni mamma’s mage. Jeg dannet et nettverk av alle tenkelige instanser i kommune og på sykehus for å utgjøre en ansvarsgruppe. Jeg gjorde alt for at det skulle gå bra. Denne gangen reiste jeg hjem fra barsel med en liten gutt i armene mine, svevende på en lyseblå sky. Han skulle hete Even, og storebror Mathias var stoltere enn alle hanene i hele verden. Mitt hjerte boblet over. Hva kunne måle seg med dette? Jeg gråt av glede hver dag. Det var ikke bare barseltårer. Det var gleden i et mors hjerte klok av skade og klar for nye tider, og jeg danset rundt på stuegulvet med babyen min i armene, og leste tegneserier for storebroren. Jeg hadde aldri vært sterkere. Aldri vært friskere. Dette skulle jeg klare, og jeg søkte svar i ansvarsgruppa rundt babyen min. Da barna hadde sovnet for kvelden, sjekket jeg leiligheten for alt, før jeg la meg selv. De skulle være tryggest mulig.
Jeg opplevde svik fra enkelte som i utgangspunktet lovte å stille opp. I stedet måtte jeg gjøre all jobben selv, men det skulle etterhvert vise seg å bli en velsignelse. Å gjøre alt alene var enklest og mest praktisk. Dessuten var jeg omringet av et stort nettverk av gode venner, familie og ansvarsgruppe.
Mange vil kanskje påstå at det var å gå inn i Løvens hule å ha slike selvvalgte møter med barnevern, psykiatri, familieambulatoriet, kommune og sjekk av barnet hos bup. Men hvorfor? Vi tenkte alle det samme: barna først. Jeg var løven her, og ble behandlet på en måte jeg ikke helt greier å beskrive. En respekt og godhet som jeg ikke kan forklare dere. Et barnevern som ga meg kloke ord, tilbakemeldinger og evnen til å løfte opp selvtilliten i meg som mor. En psykiatri som backet opp meg. Et familieambulatorie som stod i bakgrunnen og sørget for en strålende start og profesjonelle sjekkpunkter av barnet mitt. En kommune som slo ring omkring det hele i form av nødvendige samtaler med profesjonell oppfølgingstjeneste. Det var bare jeg selv som var kritisk til meg selv under hele prosessen, og jeg vokste. Grodde. Blomstret.
Jeg er den samme dama, men jeg er så forandret. Så mye klokere, selvbevisst og selvsikker.
Barna mine har det best hvis mamma er tilstedeværende, glad, positiv, uthvilt og jordnær. Da elimineres også alkohol. I det hele tatt behøver jeg ikke alkohol, og jeg liker ikke å bli svimmel og rar. Jeg er mamma til to, og det er dem jeg er glad i.
Minsten får sovne med armene rundt halsen til mamman sin hver kveld. Jeg har ingen kjærest, og har heller ingen planer om å skaffe meg det, så vi har ingen å ta hensyn til. Det måtte såfall blitt en fyr som synes det er hyggelig å låne gjesterommet i kjelleren. Not my problem. Virkelig. Jeg er først og fremst mamma.
Ungene mine har best av et lykkelig hjem med masse latter, liv og røre. Derfor sier jeg til meg selv i speilet hver kveld: “Jeg tenker nå positivt, så jeg er nå lykkelig!”, blant alle de andre affirmasjonene. At det funker å snakke positivt til meg selv, vet jeg av erfaring.
Uten å utlevere 7åringen min, skjedde det noe for et par uker siden som gjorde ham lei seg. Så jeg tenkte han trengte noe å glede seg til. Jeg inviterte 3 kompiser fra stedet der pappan til barna bor, på “kids party”, der to av dem skulle overnatte. Så kjøpte jeg inn pølser, brød, lomper, brus og masse godterier. I flere dager har jeg kost meg med forberedelsene; ryddet og vasket til en spesiell helg for Mathias. De fikk hele kjelleretasjen å boltre seg på, og de fikk løpe og herje omkring i huset så mye de ville.
Etter latterkramper i sengene der nede, sa Mathias: “Åh, æ ska aldri gløm den kvelden her!”
Jeg kunne vasket, ryddet og handlet inn i ukesvis for å høre min eldste sønn si noe slik. Da visste jeg at jeg hadde gjort det riktige. Jeg er mamman hans. Det er mitt ansvar å bidra til at han føler seg lykkelig, trygg og glad. Så jeg lovte at vi gjør det samme om 2 uker; inviterer venner og tilbyr overnatting.
Hvis jeg trener: lever jeg lengre, blir jeg mer konsentrert, holder jeg meg lykkelig, bidrar jeg til min egen friske helse, skaper jeg meg et tålmodig sinn. Alt dette er bra for barna mine. Så jeg jogger fordi det er billigere enn treningssenteret jeg trente på før Jogger i regn, snø, vind og sol. For jeg er mamma.
Om jeg har “et liv i tillegg”? Det er barna som gjør meg så lykkelig, at jeg elsker dette livet. Man lever ikke to liv etter å ha fått barn. Man er foreldre hele tiden. Twentyfour. Jeg digger å gå ut på byen og drikke kaffe mens andre drikker alkohol. Jeg elsker å spise sunn mat og trene. Å arrangere fundays med besøk for barna, er noe av det morsomste som finnes. Å jogge med musikk på ørene er et kick, I tell you. Ja, jeg har så mye mer liv inni meg nå, enn før jeg ble mamma.
Og mens jeg humper rundt med handlebarnevogna mi, etter den heftige joggeturen min, i det jeg tenker etter hvor mye husarbeid som gjenstår før det braker løs med barna sine lekekamerater og venninner, da er det godt å være meg. For da er det godt å være barna mine.
Et lite smil i mine sønners øyne, er verdt løpende livstilsendringer for min del. Jeg vil være til stede. Vil gjøre mitt for å øke sjansene til å leve lenge, og påvirke ungene mine positivt med et friskt sinn og godt humør.
For jeg fikk flere sjanser enn å ligge på en klissvåt gråtende trist dyne på en institusjonspreget seng uten babyen min i armene mine. Jeg fikk sjansen til å bestemme meg for å bli frisk, og til å gjøre tiltak for å holde meg frisk. Sjansen til å skape en ny verden. En ny fortid å se tilbake på i framtiden. En lykkelig ending, og en splitter ny start.
I mine øyne kan jeg gå så langt; så innmari langt, for å skape dette trygge, gode, lykkelige hjemmet. Å velge avholdenhet, hardtrening og lavkarbo, er for meg småtterier. Jeg kommer til å gjøre valg i framtiden som vil kreve mer viljestyrke enn dette, og jeg kommer til å gjennomføre alt med glans, siden motivasjonen er barna mine.
For. I en mamma’s hjerte sitter en smerte. Et minne lagd av kjærlighet, et skinn av ren ærlighet. Et minne hun trygt i sinnet kan gjemme, men aldri aldri glemme.
Hver dag er en ny mulighet, sier de. For meg betyr denne muligheten å leve på en måte som gjør meg rustet til å gi barna mine en så god start som overhodet mulig. For evig og for alltid, vil jeg gripe denne muligheten.
Jeg skal aldri aldri svikte dere, hjertene mine 💙💚
De kalte det sjenanse. Så kalte de det angst. Til slutt het det sosial angst. Skjelvende gjemte jeg nebbet mitt nedi sandhullet mens kaffekoppen klirret altfor høyt. Jeg hatet det. Ville ikke ha oppmerksomheten den klirrelyden medførte Det var hett og klamt, i en verden av skam over å være meg.
Siden da har jeg fått myndig flere år på baken. 18 år har gått siden den gang, og jeg har bestemt og stille fjernet lag på lag av den såkalte sosiale angsten. Jeg har lært tanketeknikker, blitt glad i meg selv, er min egen beste venn og alt det der.
Jeg landet på et enkelt faktum. En sannhet som har vært meg velkjent siden jeg som lita pie ikke likte å få alles øyne på meg. Jeg er sjenert og oppmerksomhetssky. Diagnose “sunket i jorden”. Dessuten er den nettopp det; diagnosen har sunket i jorden. For ja, en gang i tiden var jeg skikkelig sjuk, og dypt deprimert. Da fortonet min sjenanse seg som et tårn av angst. Så falt tårnet sammen i grus, og jeg måtte bygge meg en naturlig mur av filter. Beat for bit. Joggespurt for joggetur. Aerobictime for kickboksetime. Affirmasjon for affirmasjon. Bønn for bønn og øye for tann. Jeg kan ærlig si at jeg de siste ti årene har jobbet og finslepet meg dit jeg er i dag. Og jeg er langt fra ferdig.
Å snakke foran en liten folkemengde er for meg som å dø litt. Å si et par ord i et bryllup er å dø enda litt mer. Å lese opp et dikt jeg har skrevet for den døde, i en begravelse, det er å forsvinne fra halsen og ned i et eneste stort hjertebank. Kvalme. Å miste følelsene i føttene, kjenne sandpapiret i munnen. Feberen som herjer i kroppen. Jeg har så godt av det. Har så vondt der og da, og det er så innmari utviklende for meg, i det jeg innser at jeg tålte mer enn jeg trodde.
Det er ikke til enhver tid jeg er like sjenert, og det kommer litt an på dagen. Jeg ser ned og vil ikke møte blikket ditt. Voksne dama biter seg fast i glidelåsen på jakken, og tier. Du snakker til meg og jeg ser deg kanskje ikke i øynene de verste dagene. Bloggen skulle i utgangspunktet ikke gi noen form for oppmerksomhet, og hver gang den gjør det likevel, blir det feberhett og litt svimmelt. Jeg aner ikke hvordan man takler slik oppmerksomhet, og er sjeleglad for at 99% av tilbakemeldingene omkring forbipolene.blogg.no er positive.
En gang i tiden ble jeg medisinert for sosial angst. De ga meg alt fra sobril til vival og rivotril. Ned ble muren jeg hadde bygd opp, revet. Filteret mitt forsvant, og jeg bablet i vei. Jeg kunne våkne sjenert, ta de to pillene de ville jeg skulle ha i meg, for så å være verdensmester og blottet for sjenanse en time etterpå. Skravla tok ingen ende, og det å lytte turde jeg ikke, for jeg kjente slike pauser som ekstremt pinlige. Jeg brukte mye energi på å unngå det flaue. For sjenanse gikk over til en nervøsitet uten røtter i sjelen min. Beroligende piller bedøvde all kontakt med naturlige sjenansepauser.
Og nå kommer jeg til selve sola i dette innlegget: Jeg fant ut med årene, at jeg ville ha mitt sjenerte filter i fred. Jeg ville heller tie, lytte, se ned og puste, enn å snakke usaklig og nervøst. Nei jeg ønsket ikke å spise disse magiske statsdop-pillene, lenger.
Jeg hadde mer lyst til å eie sjenansen min, enn å miste den. Enn å medisineres ut på vidda av ukritisk grenseløshet.
Stemningsstabiliserende lithium og antipsykotikum, holder meg frisk fra bipolar. En avholds og aktiv livsstil sikrer den stabile tilstanden. Jobbing med positive tale og tanke – teknikker gir meg en naturlig selvsikkerhet og en tillit til meg selv som person. Å tilføre beroligende midler som sobril og vival ville ødelagt hele denne vakre hagen min. Jeg vil ha et naturlig snev av sjenans krydret smakfullt over resten av den delikate tilværelsen min.
Jeg så glad for at jeg er sjenert. Takknemlig er jeg, for bremsen jeg har, og evnen til å lytte til de menneskene jeg møter. Det er et friskhetstegn å tenke seg om både en og to ganger før jeg buser ut med unødvendige ord og overflødige setninger. Så godt å heller være våken i møtet med andre mennesker. Mennesker som tross alt behøver den respekten det er å bruke de to ørene man er utstyrt med, til å lytte. Det handler om å surfe på de sjenerte sidene ved en selv så man kan høre på andre.
Sjenanse er en sikkerhetssele innen det sosiale livet. Jeg kan stole på at selen min bremser meg hvis jeg kjører ut på sideveier der jeg ikke har noe å gjøre midt i en samtale. Jeg vil være meg, og jeg var bra nok allerede som sjenert lita jente på 6 år. Cool nok som livredd 17åring. Grei nok som deprimert 29åring. Men best er jeg nå som jeg bærer på både 6åringen, 17åringen og 29åringen. Og de skal få gjemme nebbet i sanden så mye de bare vil; ingen skal forsøke å tvinge dem til å snakke ukritisk etter inntak av et par overflødige piller.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor lettet og lykkelig jeg er nå. Jeg flyr. Svever. Gliser og smiler. Det er som om den lykkelige jeg har vært bortreist i tåkeheimen i et helt år, og nå.. ..nå endelig, har hun kommet hjem igjen. Tårene presser på av glede, og denne gangen skal jeg ikke svikte henne. Dama i mitt hjerte med godt humør er tilbake! Det er ikke en gang en avgjørelse jeg har tatt, det fortoner seg som en deilig selvfølge.
Dette innlegget handler om meg, og kun meg. Dersom noe av dette treffer deg på noe vis, så husk det. At det ikke handler om deg.
Jeg skrur tiden tilbake er år. Det var noen dager igjen av 2015, og jeg strålte der jeg satt og boblet over av energi og naturlig glede. En velmenende venninne hadde tatt med seg ei flaske rødvin til meg i julegave, og jeg takket, men prøvde å forklare at jeg hadde vært avholds i 2 år. “Men Helene.. Du som andre kan vel ta deg et glass vin enkelte kvelder, når barna sover? Vanlig det vel. Du må vel kunne lande på normalen”
Jeg hadde aldri bestemt meg for å være totalavholds resten av livet. Bare kjente på at det var deilig å være edru. Storkoste meg med å være med venner ut på byen og bare drikke koffein. Det var kaffekoppen, redbullen, vannglasset og meg. Da var jeg i storform, også dagen derpå.
Jeg var lykkelig, men visste ikke helt grunnen til det. Nå vet jeg det.
Etter to år komplett avholds, prøvde jeg forsiktig å “lande på normalen”. Malplassert prøvde jeg å balansere en kveldspils med nyhetene i ny og ne. Det smakte ufint. Jeg kjente etter. Ble jeg en bedre versjon av meg selv? Var det et åpenlyst poeng med å drikke dette skvipet til fordel for deilig kakao eller fresh kullsyrevann med sitrondråper i? Nei, men jeg prøvde å like det. Forsøkte å fortelle meg selv at det handlet om “livsnyt”.
En slags utrygghet begynte å regjere i min tilværelse. For dette var på flere måter nytt for meg. Og hva er “normalt” når det kommer til alkohol? Jeg tenkte grensene måtte gå ved små mengder og sjeldent nok til at det kjentes riktig, men hvor ble det av humøret mitt?
En god kompis av meg døde for tidlig. Han døde av alkoholisme. Hvis en så klok og samfunnsbevisst mann kunne bli avhengig, var det da ikke alltid en risiko for meg også, hvis jeg i det hele tatt åpnet døren for kong alkohol?
Minsten skulle begynne å overnatte hos pappan sin annenhver helg, så da ble det huset og jeg alene de helgene, og jeg prøvde litt mer å “lande på normalen”. Skeie ut og vaie litt i vinden. Men jeg ble alltid overrasket med et svært kjedelig tilbakeblikk på helgen; jeg hadde ikke hatt det noe morsomt rett og slett. Det var slett ikke noe arti å bli med ut på byen lenger.
I tåkeland famlet jeg i blinde, og prøvde å venne meg til å drikke litt rødvin som en ekte dame, og dra ut på byen og pilse som om jeg omfavnet “frihelger”. Men det var de helgene da barna var hjemme, og jeg var edru, at jeg hadde det gøy. Det var da jeg hadde fri.
I romjula var begge barna hos pappan sin i to netter. Jeg satte meg ned for å lande igjen. Lande på normalen med et glass rødvin. Jula hadde vært klinkende edru, og vi hadde hatt det koselig. Jeg skjenket i det eneste vinglasset jeg har, og knep øynene igjen i forkant av den skarpe fæle smaken. Etter et halvt glass med bare piss og fanteri, begynte tårene å trille, og det gikk opp et stort lys for meg: Jeg klarte rett og slett ikke å like dette skvipet, men følte jeg druknet meg selv hver gang jeg tok en slurk. Jeg var ikke sann mot meg selv og mitt behag hver gang jeg “prøvde å lande på den såkalte normalen”. For jeg hatet smaken, mislikte sløvheten som kom sigende, og syntes det var ubehagelig å kjenne på nummenheten som overtok beina mine. Like utilpass som de andre gangene jeg hadde forsøkt å “lande på normalen” gjennom året, følte jeg meg nå. Nå fikk det være nok!
Jeg så meg tilbake på et alvorlig innhugg i humøret, bare jeg hadde drukket et glass rødvin kvelden før, og jeg likte ikke tilværelsen der alkohol skulle prege noe som helst i mitt liv.
Jeg lot tårene trille, og bestemte meg for at jeg skulle vekke til live Helene igjen, og aldri igjen svikte meg selv og mine egne teorier omkring “normalen” og hva som kom først av mennesket og vinglasset.
Nå vet jeg at jeg hadde rett i dette der jeg satt og gråt i romjula 2016, for bare noen dager siden. Etter dette har lykken flyttet inn i livet mitt igjen, og jeg nyter avholdslivet som jeg har savnet. Det er snakk om et glass vin, og det lille glasset ødela faktisk dagen etter hva angikk humøret mitt. Smilet forsvant, og jeg måtte presse det fram. Energien uteble.
Har du noen gang vært på et idyllisk sted og forelsket deg i plassen, for så å reise derfra? Har du opplevd å reise tilbake etter en stund, og kjenne sanseinntrykkene overvelde deg med lykke og glede?
Sånn føles det for meg i disse dager. Jeg har en deilig reunion som overvelder meg. Og denne gangen har jeg fått beviset som grunnlegger min egen avholds tankegang: jeg er allergisk mot alkohol, og trenger det ikke. Jeg er enig med min venninne i noe av dette med “normalen”. Er jeg på date en fredagskveld mens barna er hos faren sin, og jeg drikker et par glass vin, da går det sikkert greit å smake. Humøret holder seg nok bra søndagen etter. Men jeg tror ikke jeg gidder. Det er så fantastisk å være til stede. Alltid.
Heldigvis har jeg avholdsvenner som forstår meg.
For. “Lande” ….fra hva? Hadde jeg “tatt av” i edruelighet? Hvorfor skulle jeg drive å “lande”? Jeg hadde jo landet forlengst, og det på akkurat det som gjorde meg fantastisk lykkelig.
Jeg er snart 40 år, og hvis jeg ikke nå er bra nok for deler av omverdenen fordi jeg liker å holde meg edru heller å drikke, da er ikke det mitt problem. Jeg er mer en crazy nok til å ha det grenseløst gøy uten alkohol. Og det jeg nå har fått bevist er at jeg har det så uendelig mye MER morsomt uten, jevnt over.
Enkelte kanskje ikke føler seg vel hvis det er redbull i mitt glass, og dram i glasset deres. Men da kan vi ikke tilbringe tid sammen, for da forsvinner i mine øyne verdien i vennskapet og hele poenget med å møtes. Jeg har dessuten ingen meldeplikt til å informere om det er husholdningssaft eller rødvin jeg drikker, hvis jeg blir lei av å forklare at “Neeei jeg kjører ikke, for tiende gang…
….jeg bare liker best å være edru, og ja det er helt helt sant!”
Og dessuten, hvis det skal være en selvfølge at JEG skal godta at du drikker alkohol, da er det også en selvfølge at DU godtar at jeg drikker alkoholfritt, ikke sant?
For min spennende lykkepille heter “avholdenhet” og er faktisk noe av det cooleste og mest fancy av livsstil jeg noen gang har vært borti. Jeg kommer aldri til å prøve å prakke det på deg, for dette er noe som kler meg, men kanskje er det feil for deg. Det har en klar sammenheng med at jeg har bipolar, men det trenger ikke å bety at andre med bipolar trives med å gjøre det på min måte.
Jeg behøvde dette året som bevis. Nå trenger jeg aldri mer å tvile; det ER det å leve alkoholfritt som gjorde meg så sterk psykisk, og lykkelig. Det er vanskelig å forklare den motsatte livsstilen, men jeg kan bruke ordene tung tåke, treg og smådeppa. Og det er jo forsket på at bipolare kan påvirkes negativt i sinnsstemningen av allohol. Nå vet jeg mer om hvordan dette funker på meg. En med diabetes bør også være careful med alkohol, jeg har en sykdom som jeg må tenke i samme baner omkring.
Der du gleder deg til sydenturen eller konserten, gleder jeg meg nå like mye til å kjenne den naturlige rusen fylle meg med energi ukene og månedene som kommer. Jeg er fri til å leve livet mitt som JEG vil, og det er jaggu bra det ikke er jeg selv som plages av livsstilen min. Det er det samme med valg av interiør og design i hjemmet mitt. Dersom du ikke liker det, ja da er det jo jaggu bra at det ikke er du som bor her, hva?
Å være avholds er misforstått. Det er gøy og helt fantastisk, og har du først fått smaken på avholdslivet, blir du litt hekta 😉
Oppturen tar deg med på ekspedisjon i lykkeland. Du reiser med tog, og har mest lyst til å sprette opp og danse. Hoppe opp på togsetet og spille luftgitar. Ekstase er en del av tilværelsen, pretty often, actually. Men grensene er der. Det bobler innom fasaden.
Grunnen til ekstasen? Myomy, det er alle disse ideéne. Det, i kombinasjon med rusen i brystkassa som alle de “friske” folka må dope seg med falsk stimuli for å oppnå, mens alt du behøver å gjøre er å ha en bra dag. Det er bipolar 1, og du har tilbakelagt årevis med jobbing for å knekke koden der oppe i det hodet. For svingende.
Til kontrast: den velkjente “kynikeren”. Den topputdannede kritikeren i samfunnet med det bedrevitende smilet, som anser all barnslig tankegang, for ikke å snakke om atfert, for uanstendig. Leken er forbi, forlengst. Den ligger der og surner i fortidens sandkasse sammen med kattebæsjen til nabokatta. Som forlengst har daua. “So what?” sier kynikeren og trekker bedrevitende på “smilet” sitt. Som om han vet noe du ikke vet. Som om han nesten kunne fortalt deg hva som kommer etter døden. Ja, han er nesten udødelig, kynikeren. Whop whop.
I motsetning til den fastgrodde kritikeren av en kyniker, har bipolare mennesker en velutviklet barnslig sans. Det er her intellegensen får utvikle seg i klokelig brainstorming og mulighetsoverbevisning.
Nei, bipolare mennesker er ikke i ekstase alltid. Men dypt der inne bor et kreativt senter som benytter seg av barnlig tankegang for å kunne tenke seg frem til uttallige idéer. Slik kunne Britney Spears lage music for deg og meg. Kurt Cobain også. Og slik kan Stephen Fry få oss til å le. Det er også sånn Catherine Zeta Johnes utviklet sine talenter innen skuespill. Og det er hvordan jeg skriver. Ved hjelp av bipolar.
En fastlåst kyniker kunne aldri utviklet seg kreativt til de stadiene bipolare, grenseløse, lekne mennesker gjør. De kan late som om de har sjeldne svar på det meste. Ja, de kan shake heads i takt, og si: “Nåh, det var det jeg sa” til ethvert feilsteg en bipper tar. Men en vakker dag vil den kyniske fasaden sprekke, i det et bipolart hode knekker koden og tar av med sitt talent. Og alle vil se i kritikeren at det var kynisme, og aldri sannhet. It was just pretend, to the end.
We don’t need no education; og er det ikke bittert, hva? Noen mennesker må stå for den bitre ingrediensen. Vi bippere er ikke så søte i det vi flyr opp og ned, parallelt med jevnaldrede ved skolebenken. Og så viser det seg at vi ikke skulle gått den A4formede veien uansett. Kanskje strør vi salt i årelange sår med andre sine vanskelige studier, men noen hoder må tenke ut det artistiske, kreative i samfunnet. Sånn er det. Det er en mye vanskeligere studieretning å ta; å prøve på å overleve helvetespolen i bipolar, og knekke balansekoden for å leve godt med diagnose geni. Noen må skrive lærebøkene, og jeg kjenner mange diagnotiserte hjerner som kunne skrevet et titalls hver. Noen må danse, synge, skuespille, male, tegne og spre humor.
Den maniske delen av bipolar. Du vet, den altfor glade, selvgode, barnslige polen. Motsetningspolen til den deppa polen. …den ekke så populær. For innerst inne vet vi bipolare hvor forbanna smarte vi er. For noen god damned genier vi er. Hvilke banebrytende idéer vi sitter og pønsker på. Hvem av fortidens genier, skuespillere, forfattere, artister, komikere og samfunnsengasjerte som var bipolare, scizofrene, ADHD eller aspergere.
Noensinne vært på en psykiatrisk institusjon og møtt pasientene? Det er der du hører de vakreste tonene, ser den mest imponerende kunsten og fører de dypeste samtalene. Sorry, men de er intelligente genier, alle som en. Bare pass deg for å bli informert om fremtiden din. Noen av dem kan ha krysset grensen over psykoselinja, og det borte ligger info som alle dere andre kun rører i drømme når dere sover. Dere aner ikke hva de er i kontakt med i tåkeland. Der hvisker skyggedansere og der roterer idèstormen og paranoiaen så lydmuren brytes.
Vi vet hvor upopulære vi blir av å si det høyt. Jeg er klar over hvor lite flatterende denne tittelen er. Men skal jeg lyve? Det pågår jo en stor kræsj skapt av en snedig misforståelse daglig i dette samfunnet. Folk’s bilde av diagnotiserte handler om stakkarsliggjorte offer som ikke finnes. Vi kan ikke fylle roller liksom. Spille. Late som vi er svake, når vi er supersterke.
Når et “vanlig” menneske møter en diagnotisert person, og er forutintatt bestemt på å gi medlidenhet, og synes synd på “stakkaren”, så klikker det litt feil. Misforstå meg riktig, men da blir det litt forvirrende og provoserende. Først for den diagnotiserte. Så for det “vanlige” mennesket, fordi inntrykket av den “syke” ikke stemmer likevel. Hvordan forholde seg da, god damned, når uvitenheten ikke vil gå og ingenting er til å forstå. Forestilninger i topplokket, og fordommer ikke til å rokke.
Kynikeren stålsetter sine teorier, og smiler sine bedrevitende smil. Rister litt på hodet sitt. Imens er det hjernestorm i det geniale diagnosehodet. Brainstorm. Utallige idéer. Kontakt med følelser av en annen verden. Innsikt nedi kaninhullene, hellyeah, det er studier av dimensjoner. Studier som A4skolebenken burde lært seg.
Sorry. Men vi er ikke retarde. Vi er kuene som reiser seg og går en runde på sletta straks bonden har ruslet inn til sine daglige rutiner. De kuene som slår av en prat med grisene, hestene og hønene vet du. That’s us.
Beklager. Men hvis sykdom er å måtte deale med en høyspent hjerne, så kall oss gjerne syke. Om hundre år er samfunnet klokere. Da er yrkene som passer de originale geniale, endelig oppfunnet.
Xcuse me, men jeg kommer aldri til å unnskylde at jeg er smart som faen. For jeg er en av de derre snakkende beibiene. Bare at vi kun snakker når de voksne ikke ser oss, for de voksne er uvitende om det universelle språket.
I beg your pardon, but this monkey can write. And dance. And talk. And walk.
Jeg kan ikke late som om det ikke innimellom er gråtende tøft å være outsider overalt hvor jeg ferdes. Du. Du kan heller ikke lyve, og du kan ikke late som om “neidaa du er da ikke outsider”. For jeg vet bedre.
Jeg er den de angriper.
Enten med ord.
Eller med fysisk makt.
Det er som om de misforstår det hele, og tror de lukter “offer”, når det dufter “annerledes”. Så de smeller til, og forsøker å gjøre meg til det offeret de mener jeg er. Etterpå sitter jeg igjen, gul og blå, mens jeg kjefter på mine egne tårer. For jeg er jo ikke en forbanna stakkar!
Kanskje preges jeg mer av både bipolar og adhd enn det er mulig for meg å merke. Kanske provoseres folk bare av å se meg og høre meg snakke. Jeg aner ikke, men et eller annet skjer, og en slags ekskludering, avbryting og en ignorerende hersketeknikk-inspirert atferd tar form.
Så har du de fjolsene som innbiller seg at jeg er en stakkar som trenger at de “stiller opp” for meg, bare fordi jeg har en diagnose som jeg jo er helt frisk fra. Presser på meg såkalte tjenester og diverse veldedighet, til det kommer en dag at de kan bruke det mot meg og peke på “alt de har gjort for meg. Som om jeg noensinne behøvde, eller i det hele tatt ba om noe som helst. Jeg lærer meg å skille mellom falsk kreditt, og ekte vennskap.
Folk trodde jeg var dum før jeg begynte å skrive offentlig. Så skjønte de at jeg kunne tenke. “Jøss! She’s got a brain up there!”
Men det holder ikke. Er du en raring, så er du en outsider. Jeg kan visst terge på meg alt fra sjøpølser til muselus. De kan liksom la raseriet sitt gå utover meg, kline meg nedi bakken, og så late som om det er helt ok.
Men det er ikke ok. Det er så sårende, at tårene triller når jeg får noen øyeblikk alene, og ingen ser meg. Oppgitt innser jeg at jeg nok en gang ble vraket rent sosialt. Som om det var ok å heve stemmen og avbryte meg i det uendelige. Som om det var greit å bli så sint på meg pgr av en misforståelse at tårene etterpå triller nedover blåflekker og jeg må halte videre.
Det er den greia. Den greia med at omverden har dannet et ydmykt lite stakkarslig bilde av deg siden du har en psykisk diagnose.
Og så kommer framtoningen din til sin sannhet, og den er alt annet enn ydmyk og liten, men påståelig, smart og utadvendt.
Hvorfor skal jeg være ekstra ydmyk? Skylder jeg dem det? Hvorfor skal jeg presse meg selv inn i det latterlige bildet de maler av meg?
Det kræsjer. Hele greia kræsjer, og folk blir utilpass. Hvor ble det av det bildet de hadde av meg? Gone to nowhere, faktisk. Og der sitter du og gliser selvsikkert. Du skulle jo være en liten stakkar. Litt dum. Litt stille. Ikke så intelligent, for svarte.
Ti stille underdog fra gjøkeredet! Well, nope! Jeg legger alt bak meg og tar aldri navnene i munnen min igjen. Men tie og spille pleiepasient når jeg ikke er det? Langt fra. Jeg vet hvem som kjenner meg, for det er jo meg.
Jovisst kan det såre å bli behandlet som en outsider, og javel så kan tårene trille. Men inni meg har jeg en indre ro og en enorm styrke. Det snur alltid. Jeg får det alltid til. Og de som sitter og prøver å dytte meg ned nå, opplever etter en stund å måtte selv erfare hvor vanskelig livet kan være. Det er som om den som ler sist, ler best. Men slik er det ikke. Det å le sist er alltid en ydmyk latter for min del. Ja jeg kan humre litt over livets underlige svingnginger, men jeg godter meg aldri.
Når man er vant til å være utenfor, herdes man og vennes til den tilværelsen. Derfor tåler jeg det meste.
Dette er baksiden av den åpne medaljen omkring det å være bipolar. Den uvitende forhåndsdømmingen, og alle folka som tror de kjenner deg. Og så har de virkelig, really, ikke peiling at all. What so ever.
Jeg kommer desverre aldri til å gi etter, og gå inn i rollen som et lite forsagt og beskjedent offer, bare fordi enkelte mennesker i samfunnet forventer det. Jeg kan takle alt dette. Er vant til det. Falske rykter og forsagte sjeler som påstår å kjenne sannheten om meg. Dette er vant kost i min tilværelse. Spørsmålet er om de takler det selv, den dagen karma banker på døra deres, langt ut på vidda der vindene blåser og utfordringen er motbakker i fjell å gå alene. Innen da har jeg tilgitt og forsvunnet til gjøkegokk forlengst.
For de fjellene vandret jeg i for lenge lenge siden.
