Blogger fikk dekket utgifter til PC av NAV

 

“NAV Stjørdal innvilget PC for bipolar blogger.”

Hva kan andre kommuner i landet lære av dette?

 

I Stjørdal kommune jobber freshe nytenkende mennesker som velger å se potensiale hos sine brukere. 

I denne saken har de dealet med ei bipolar dame i årevis. Vært der for henne i opp og nedturer; og sikkert klødd seg i hodet mang en gang. 

Så viser det seg at hun liker å skrive. Ja, hun elsker å skrive. Oppretter blogg og skriver i vei. Lager en reportasje for lokalavisa som i old days, og fortsetter å skrive på bloggen. Det er dette hun ønsker. 

På grunn av diagnose bipolar 1 ble hun tidlig ufør. Men hun nekter å slå seg til ro med det, så hun skriver videre. Ramler innom 3.plass, 4.plass og 10.plass på topplisten, og snubler innom en god morgen på TV2. Ingenting er planlagt; det bare blir sånn. Et lett og luftig ord er “tilfeldigheter”. “Jobbing” er et litt tøffere ord. Noen ganger er arbeid morsomt. Noe man danser seg ut av senga til, om morgenen.

 

Det kommer frem på et møte med to spreke damer fra NAV at den ivrige skribenten blogger alt per mobiltelefon. Taster og redigerer bilder på mobilen. Møtet gjelder noe helt annet, men:

“Helene vi leser bloggen din, og mener at du skriver bra. Hvis det er dette du ønsker å satse på, så må du huske på at blogging er å anse som et yrke nå. Siden du også har mulighet til å frilanse for aviser, .. vel, burde ikke du hatt en pc?”

 

Det stoppet ikke ved en søknad om pc. De tok meg med på møte hos Proneo. De så meg. Så meg som akkurat den jeg er, og de aksepterte meg for å være der jeg er i livet nå. 

Nede på kjøkkenet står en splitter ny pc til lading. Jeg smiler hver gang jeg går forbi den, og kan ikke tro det er sant. For hva skjer når NAV ser ressurser hos et menneske fra laveste trinn på rangstigen? Hvordan føles det å bli respektert og hørt, når du er vant til vanskelige forhold. Da griner du av glede og begynner å løfte haka i ren arbeidslyst. Med nytt verktøy fra NAV Stjørdal blir livet mye lettere fremover. 

 

Ok så har jeg bipolar 1. Jeg rømte fra tvangsinnleggelse som 18åring, og fikk elektrosjokk samme året. To psykoser har jeg hatt, og jeg har ramlet innom erfaring etter erfaring på veien hit. Blitt klok, og prikk riktig medisinert. Min utdanning var av den mer heavy type praksis. Min utdanning tok 18 år, og den kostet meg rubbel og bit. Alt jeg maktet, og alt jeg hadde. Noen ganger holdt jeg nesten på å gi opp. Andre ganger aksepterte jeg nesten at jeg hørte til i en krok under nederste trinn på rangstigen. Lokalsamfunnet var nådeløst. Rykter og fordommer nådde meg mange ganger. Jeg vet godt hvordan det er å være upolulær og misforstått; og sånn really? Well, I could’nt care less today.

 

For i kommunen der jeg bor, jobber to damer som ikke bryr seg om svada som stygge rykter og bygdadyret’s kusine bymonsteret. De ser meg inn i øynene mine og velger å bestemme selv hvordan de blir kjent med dama bak blikket. Det å innvilge en søknad om nettopp det verktøyet som booster skrivingen min til et nytt nivå, vil jeg kalle moderne kompetanse. Vi med psykiske diagnoser vil gjerne også være med ut i verden om morgenen. Vil bidra vi også. Men vi bidrar annerledes. Det koker av kreativitet, og hvis vi får tilrettelegging i samfunnet, kan vi gi dere innblikk i virkelighetens bakside. Der gjemmer det seg fantastiske idéer som vi har oppdaget i diverse tilstander. Jeg glemmer aldri min siste psykose blant Østmarkas enorme trær og inne bak lukkede dører. Jeg behøver å skrive i ettertid, for det skjedde noe forløsende med hue mitt de ukene der. Jeg trenger å kunne jobbe i framtida. Med foredragsholding, skriving, blogging og forfatting.

 

Jeg vil være med jeg også. 

Men jeg vil være med på min måte.

På min del av karusellen.

I den båsen der jeg selv vet det er riktig for meg å være.

Akkurat det forstår de som jobber i kommunen der jeg bor. Oppfølgingstjeneste, NAV, familieteamet og DPS. Jeg opplever en tilværelse i møte med eksperter som får meg til å grine av glede, kjenne arbeidslysten sitre, og senke skuldrene i lettelse. Bipolare følelser behøver ikke å være negativt. Tenk at det jobber folk i denne kommunen som er så up to date at de FORSTÅR det! 

 

Men man må ville det. Man må jobbe for det. En kan ikke bare søke om en pc. Man må kunne dokumentere at det er grunnlag for det. Og sånn helt ærlig så har jeg jobbet gratis med denne bloggen i 2 år,  inntil forrige måned da jeg fikk min første lønning som toppblogger. Det å søke om pc føltes riktig for meg til slutt. Jeg forvalter økonomien i huset på en prikkfri måte, handler aldri alkohol, nikotin eller godteri til meg selv. Jeg lever på lavkarbo og kjøper hår og hudpleie billig og på salg. Dette vet damene på NAV. Hvis jeg hadde unødvendige utskeielser som 2 much sugar, alkohol eller nikotin, hadde jeg jo måttet kuttet ut dette, og så kjøpt pc for de oppsparte midlene jeg satt igjen med etter noen måneder. 

 

Gjensidig respekt er noe begge parter i denne saken har skjønt.

 

Til andre kommuner i Norge: Hvilke kvaliteter ser dere hos den scizofrene mannen dere følger opp? Kunstner? Er det pensler og papir han behøver? Et kunstnernettverk? Hvor og når finner dere gløden i øynene hans?

Hva med hun med ADHD som har gjort alt for å bli rusfri, men står på bar bakke? Er det musikk som vekker glimtet i øynene hennes? Er det innspilling av tre låter hos et lokalt studio som vil kunne være starten på resten av hennes liv?

 

Å tenke utenfor boksen vil gi deg muligheten til å pakke inn hele boksen i fargerikt papir.

 

Vi er ikke som alle andre. Ingen kunstnere, forfattere, artister eller dansere er som alle andre heller. Sånne som oss faller litt utenfor. Så kom og ta steget utenfor for å møte oss. Det bør være gleden i å jobbe med mennesker slik som dere i NAV gjør: å plukke et ugress fra grøftekanten, strø på noe magisk utradisjonelt, og forvandle blomsten til en orkidé.

 

 

Hva skjer når ei med bipolar glemmer morgenmedisinen sin?

 

Dette var det eneste døgnet i denne påskemåneden at jeg skulle ha såkalt barnefri. Jeg er fornøyd med å være omgitt av sjarmiser og småtroll, men kjente det var digg å sove ut. Til kl 11.00 faktisk. Yeah. Tilfreds. Aah. 

 

Før jeg la meg i går kveld, fikk jeg lyst til å støvsuge alle tre etagene i huset. Derfor stod jeg opp til shinet hus med et bredt glis, sol ute, og sol inne. Laget meg kaffe, egenkomponerte knekkebrød med smør og svenskost, jordbær med søtning og fløte på og kokte egg med smør: nå skulle det søren meg JOGGES! Jepp, jeg tilogmed spiste en appelsin, som jo er langt fra lavkarbo. Don’t care; denne joggeturen skulle bli bra, med krydder av carbs. Jeg hadde 7 timer på meg til minsten kom hjem. Yeah. 

 

Kaffe med fløte. 2 kaffe med fløte.

 

Og der skled jeg ut med en rusletur i kjelleren. Husker ikke hva jeg egentlig skulle, men plutselig hadde jeg sortert og ryddet i 5 pappesker, 2 megaposer og 7 esker. På et eller annet tidspunkt bestemte jeg meg for å ENDELIG RYDDE I BODEN! Etter et og et halvt år fikk jeg anfallet jeg lenge hadde ventet på. 

Som en annen speedie føk jeg hit og dit; god damned for en enorm ordenssans, jeg har vel aldri klappet meg selv så intenst på skuldra før som i kjelleren i dag. 

 

Så mye som måtte kastes da, lady! En søppelpose og to handleposer stappfulle med søppel, en eske for gi bort barneklær, en for snart passe til Even klær, en for hobbyting, en for gi bort pittesmå sko, en for ditt, en for datt, samt et uendelig system med stæsj inne på gjesterommet. Juletreet jeg hadde prøvd å samlekrympet med plast fordi jeg hadde sett en smarting på nett, måtte pent vente på Mathias sitt rom, og haugen med tomme pappesker og bokser fikk snart ikke plass under trappa. Shit. Der var DE jakkene ja! Og ALT av sexy undertøy; på tide å skaffe seg en elsker? Neh, only for me.

 

Et sted mellom esker, poser, bokser, gamle såkalte systemer og nye organiserte systemer, gjensynsglede og kjappe bevegelser – begynte jeg å miste ting, velte tang og frese irritert, mens jeg knurret aktivt grrrr! 

Jeg stilte meg opp og klødde meg i hodet. Hmmm. Følte meg jo mer speedie enn all verdens fortids – Mette Mariter. Hva i svarte var dette? Aha! Det her kjente jeg igjen! For noen måneder siden gikk husvasken veeeel effektivt og ekstatisk …og da viste det seg utpå kvelden at jeg hadde glemt å ta lithium. 

 

Ok. Maybe so. Jeg kunne sjekke det etter den siste halvtimen med søppeltømming, tilbakeføring av esker i boden og vasking av gulv. Måtte utnytte tilstanden: housewife of kids and self!

Jeg løftet, bar, plasserte, søppeltømte, trappeløp, vasket og ryddet, før jeg løp opp til kjøleskapet for å sjekke dosetten. Javisst hadde jeg glemt saltet mitt. Oh lithium my dear. Fortsatt gikk det ok å ta den, det var ikke for sent. Så jogget jeg en tur, trente styrketrening og dans, før jeg dusjet for harde livet. Klar til å ta imot minsten, kunne jeg gi ham leker, bamser og bøker som jeg hadde funnet i boden. 

 

Jeg glemte å få med at jeg rakk to fulle vaskemaskiner der nede i kjelleren, ta meg av både minsten og nabogutten, samt servere middag til de to, og nabodiva mi. Og rydde i stua etter det hele. 

 

Kjære bipolar. Jeg er definitivt ikke din uvenn. Når du innimellom titter frem på denne måten blir jeg helt forelska. Jeg liker energien. Elsker å få gjort alt jeg ellers lengter etter å gjøre. Den energien er der litt ellers også, men disse megaprosjektene i huset: I love it! Et glimt av heaven, og samtidig frisk kontroll.

 

I morgen er det tilbake til det normale, og at jeg tar med meg er humøret, 20 % av hyperaktiviteten og 30 % av kreativiteten. Helt ok. Man trenger å roe ned også.

 

Slik kan det altså gå. En sjelden gang i blant glemmer jeg lithium på morgenen. Og uansett hvor givende det er med slike effektive timer med husarbeid, er det ikke fristende å hoppe over medisinen for å oppnå effekten. Den er jo der i aller høyeste grad ellers også, og det sunneste både fysisk og psykisk, er å fordele denne energien jevnt. For man går jo tom i løpet av en slik dag hvor man glemmer seg. Det er derfor kroppen forsøker å si fra ved at man blir irritabel. Det er ikke normalt å bevege seg så hurtig og mye på en gang, uten å greie å ta pauser. Uten å puste vanlig, men nærmest hyperventilere. Derfor har jeg respekt for det faktum at jevn tilførsel av riktig medisin er det eneste riktige. Cool down the crown.

 

Men jeg må innrømme at dagen i dag har gjort livet vårt enklere. Nå vet jeg nøyaktig hva jeg har hvor nede i boden. Og jeg føler at jeg har vært på shopping der nede. For tiden er det slettes ikke så verst å være til. Life rules, og akkurat det kan jeg takke lithium for: my battery 😉

 

Å holde seg frisk fra bipolar er en heltidsjobb. Men lønna er høyere enn himmelen.

 


 

Det er personig, men ikke så privat. For det handler om gåter å løse, og koder å knekke. Den dag i dag skammer jeg meg ikke så mye som et støvfnugg over diagnosen jeg lever med. Selv om den mang en gang var en forbannelse, kan jeg ikke nekte for at den nå har vært en eneste stor gave i 6 år. Bipolar 1 har blitt min beste venn. 

 

Det var en tid jeg var så lost. En lang periode. Jeg var trist og ensom i hjertet mitt. Stappfull av fortvilelse og sorg, og med en egen evne til å la folk tråkke på meg som de ville. Jeg hadde falt, og livet mitt var knust i fillebitet. Så syk som jeg hadde vært av bipolar 1, var alle muligheter rent bort som sand mellom hendene mine. Det var påskehøytider hvor jeg søkte evig søvn, og 17.mai’er hvor jeg låste meg inne og sank ned i sofaen. Mitt jeg var min skam. Jeg gadd ikke å bli spurt høflighetsspørsmålene “Hvordan går det?” og “Hva gjør du for tiden da?” For det hadde gått til helvete, og alt jeg gjorde var å klamre meg fast til jordkloden. Jeg var ikke en del av morgenfolket. Ikke en del av samfunnet; og ei heller en del av meg selv. 

 

Da jeg reiste meg opp og børstet støvet av ruinene, hadde jeg blitt vant til å bære på tristhet og skam, og for hver dag som gikk puttet jeg det lenger og lenger bak i ryggsekken min, mens jeg dyttet nedi ny selvtillit og fresh tankegang. Jeg tillot meg å bli både sterk, grensesettende og tydelig. Nå var det nok. Hvorfor i huleste skulle jeg drive og finne meg i rykter og fjas, og samtidig være groundlooker bakketitter i evig skam? 

Det er ikke alle som tåler at en skadeskutt liten fugl forvandler seg til en stor og sterk ørn med oversikt. De likte meg ikke da jeg lå på bakken og pep heller, men de likte meg bedre da jeg var en slik skadet og liten fugl som de kunne tråkke på så de ble høyere selv. For det er ikke så sjarmerende med grensesetting, som det er beroligende at en flau sjel lider mer enn en selv. 

 

Jeg laget mitt eget sikkerhetsnett, av nettverk, affirmasjoner og visualisering. Jeg skulle opp og fram fra denne bunnen; det MÅTTE gå an å leve med bipolar uten å lide. 

Veien tok ti år fra jeg bestemte meg, og jeg måtte tåle å tørke støv av en del ruiner før jeg stod stødig og sterk. Men jeg glemmer aldri hvordan det føltes å endelig fly som en ørn i mitt eget liv. 

 

Først endret jeg meg fra slappfisk til tøffing. Aerobic, kickboksing og styrketrening ble innført i livet mitt av ingen ringere enn meg selv. Så måtte nikotinen dø ut. Jeg stumpet den og dumpet siggen for godt. For evig og alltid. 

Nå kom den nye energien.

Årene ga meg utfordringer som gjorde at jeg kom til å behøve den sunnlivsstilen. Men det holdt ikke til den store gullmedaljen. Jeg fant ut at jeg måtte droppe beroligende midler ala valium, og gå for kun lithiumsalt  og antipsykotikum.

Men det var ikke nok. Alkoholen måtte gå, den også.  

Det var heller ikke nok. Jeg manglet det lille ekstra. Prikken over i’en: sukkerkornet. Jeg kuttet ut sukker, stivelse og gluten, og bestemte meg for å ytterligere påvirke diagnosen min i riktig retning, blant flere andre årsaker. Styre unna diabetes for eksempel.

 

Nå har jeg levd ekstremt clean i 3 mnd. Det vil si; treningen, avholdenheten, nikotinfriheten og riktig medisinering har vært med meg i årevis. Med all clean mener jeg at jeg for 3 mnd siden kuttet siste unødig rest i form av å innføre et kosthold uten unødig sukker, gluten, stivelse; og med lavt karboinnhold. Nå er jeg der jeg skal være. Nå surfer jeg på havet uten vinterklærne som fikk meg til å tryne før.

Det å være bipolar for meg, er som å være vinterkledd en glovarm sommerdag på stranda. Jeg trenger ikke alle disse plaggene. Tvert imot. Både løper og surfer så mye bedre uten. 

 

Å være bipolar er for meg som å gå veien fra tåkeland til klarvær. Jeg trenger oppholdsvær i hodet for å funke. Hvis jeg ruser bort blå himmel med skyer som alkohol, nikotin og feil medisin, tåkelegger jeg min naturlige evne til positiv energi og styrke.

De som ikke har bipolar kan bli brisne og happy på alkohol. Jeg med bipolar eier en pol ved navn happy fra før; og må bare lokke den fram med perfekt medisin, affirmasjoner, visualisering og ren livsstil.

Er det ikke spennende? Hvis du har bipolar unner jeg deg å teste ut et halvår der du er fri for alt av falskt stimuli, og samtidig sier positive affirmasjoner til deg selv i speilet hver kveld: chech it out; du kan oppnå en naturlig rus. 

 

All denne falske stimulien, all denne møkkamaten  …..alt dette møkkafolket som ikke vil deg vel…

Trenger du det ikke? Er det overflødig? Fjern det, og se hva som skjer. Kanskje er det nikotin, alkohol eller annen rus. Kanskje er det mellommenneskelige relasjoner som stjeler din energi. Fjern relasjonen. Fjern nikotinen ved å lese Allen Carr’s “Endelig ikkerøyker”. Fjern alkoholen for en lang periode. Gjør det fordi du synes det er spennende å se hva som skjer med livet ditt 2 mnd etter eliminering. Fjern det av nysgjerrighet; du kan alltids innføre det siden. 

 

Take a break.

 

Alle mine egne pauser har ført meg til en tilstand av ren lykke. For det ble ingen pause, men en livsstil; hver gang jeg tok av meg et unødvendig vinterplagg, og eliminerte noe unødvendig. Hvis jeg gråter for tiden, er det av naturlig sorg eller hvis jeg blir rørt. Jeg led av angst for 10 år siden. Det er borte nå. Ikke et fnugg er igjen, fordi min metode funker for meg. Det ligger så mye mer under det jeg skriver her. En metode satt sammen av tanketeknikker og et eget mønster, som har helbredet meg og gjort meg symptomfri. Jeg har mine egne bipolare retningslinjer å følge, og må gjøre en innsats hver eneste dag.  

 

Menneskekroppen lever ikke lenge uten næring, og mitt sinn funker ikke lenge uten lithium. Jeg har en sykdom som må reguleres ved hjelp av livsviktig medisin, søvnhygiene, fysisk trening, relasjonshygiene, avholdenhet, selvkontroll på positiv tankebruk og strengt kosthold. Det holder ikke med en av delene, og jeg stå på hver time, hver dag og hver uke for å forebygge, opprettholde og helbrede. Hvis jeg vil ha det bra, må jeg ta konsekvensene av denne diagnosen og vri dem om til fordeler.

Det er for min del svært spennende å leve med bipolar 1. Bipolar 2 er noe annet. Det er store forskjeller mellom disse nært beslektede delene av diagnosen bipolar. Vi med bipolar 1 bør medisineres, da vi kan gli over i psykoser fra polene manisk eller depressiv. Bipolar 2 har gjerder ved polene som hindrer at de faller ut i psykose. Men jeg kjenner de med bipolar 2 som sier at de heller ikke fungerer uten medisin. 

Og det er ikke snakk om medisin jeg merker der og da. Ingen benzo. Jeg må ha medisiner som virker over tid, der effekten kommer snikende med dagene. Lithiumbehandling kan bruke opptil 3 mnd innen effekten er optimal. Jeg kan skrive under på at det føles som om den lavagrunnen man har slitt med å balansere på, gradvis størkner og trygger grunnen i det riktig medisin fungerer. Samtidig som skyene forsvinner og sola skinner klart og tydelig over lettede tanker. 

 

Her skal jeg være resten av livet. Frisk og cool som mamma, tilstedeværende som venn og symptomfri nok til å tørre å være litt crazy. Galskap er sunnt. 

Det er forbi polene den innesluttede og uktitiske sykdommen ligger. Der tør man ikke å være gal. Der har man ingen styring, og noe veldig annet enn frisluppent gal, har tatt over sinnet. Hvis man tipper over, er det forvridd og sykt ekstatisk. Hvis man tipper under, gjelder det å holde på tankene “så ikke den konspirerte verden omkring tar over”. Det er snakk om en uvirkelig og helt ekstremt sårbat hudløshet man kan oppleve i denne tilstanden, og sanser eksploderer.

 

Jeg er ikke der nå, i den verden. Jeg kan danse tulledans med barna mine uten å være redd for at noen skal tro jeg er sjuk. Da jeg for 8 år siden virkelig var sjuk, trodde jeg at jeg var frisk, så jeg turde ikke å gjøre noe som kunne bli sett på som at jeg var sjuk. Det var en ride with the wibe, og jeg var innlagt under tvang. Plutselig føk jeg fra angst og psykotisk depresjon opp i psykotisk mani uten impulskontroll. Og tilbake igjen. Når du mister kontrollen over sinnet ditt, har du havna nedi kaninhullet. 

 

Det var alvorlig uhåndterlig der og da. Derfor er det så viktig for meg å ta i bruk alle metoder for å holde meg over kaninhullet. Kjenne på det å være frisk og naturlig smågal. Ha styrke nok til å ikke la noen messe med selvtilliten min. En ørn ville aldri latt en gribb fucke det til. Ikke jeg heller, that’s for sure. 

 

For langt der inne bak alle lagene med svekkende unødvendigheter, der var jeg. Og her er intet å skjemmes over. Diagnoser skal ikke være noen slags “skam” i år 2017! Man skal ikke skjemmes over å ha fått i hendene en livsfarlig kodebelagt tåkegave, men respektere alvoret og ta det hele seriøst. Humøret kommer med humoren den dagen de individuelle kodene til gåtene er løst og knekt. De er vanskeligere enn påskenøtter å knekke, men gevinsten er skyhøy. Har du bipolar, har du kanskje knekt noen koder og løst et par gåter selv; slik som jeg? Tenk hvis vi delte svarene og lot oss inspirere av hverandre. Jeg er sikker på at du har løsninger som kunne passet for meg også. Man er jo aldri utlært, og jeg gleder meg til resten av denne lærerike reisen. 

 

 

 

 

 

Advarte sine barn mot bipolar dame, og ba dem passe seg for henne

 

Hun hadde gitt barna sine streng beskjed om å passe seg for meg. “Hun er psykisk syk, og farlig. Dere må passe dere for henne!” hadde hun alvorlig forklart dem. Da det kom besøk, kunne det gå et par minutter før et par redde barneøyne tittet frem bak døren, og lettet kunne konstantere at det ikke var den bipolare, farlige damen som stod på trappen. 

Da jeg fikk høre hele sannheten, unnskyld; ondskapen, forstod jeg hvorfor de samme barna tittet så engstelig på meg hver gang de så meg.

 

La meg starte der både skilpadda og haren også måtte begynne: fra starten. Tikka være skilpadda!

For noen ganger tar det tid før sannheten når meg. Men jeg kommer alltid først i mål, sakte men sikkert. 

 

Hun er en lokal kind of stakkars-meg, og er kjent for å slekte så intenst på bygdadyret, at det ikke et noen tvil: det er selveste Sladrine vi har med å gjøre her. Men det stanser ikke der. Nei. Med tiden har de vist seg av det minner mer om Oppkonstruktine. Du vet, hun gossipsugne blodigla som stadig vekk konstruerer opp ufordelaktige usannheter om vennene sine til de andre vennene sine, og pakker det hele elegant og høflig inn for sine bekjentskaper. 

Dirty game får ny betydning, og for oss som ikke gidder å hverken spille, lyve eller fare med usannheter; er det rimelig sjokkerende å oppdage at enkelte mennesker aldri kom seg ut at barneskoledoen, men forble hvisketiskende der inne omringet av piss og drittkasting. 

Ordet primitiv får også ny betydning, uten at det behøver nærmere forklaring for alle oss som faktisk kom oss ut av den skoledoen, og vokste oss voksne.

 

I min bipolare karriere har jeg aldri vært borti verre oppførsel enn det jeg nå er i ferd med å anonymisere dithen at det går an å videreformidle. Jeg har bipolar 1. Jeg er ikke dum. Ikke farlig heller. Men har en diagnose som det følger masse goder med nå som jeg kan dokumentere at jeg har vært klin frisk og symptomfri i hele 6 år. 

Energisk. Kreativ. Utadvendt. Glad. Sosial. Snill. Det er nøtteskallet mitt. Sånn er jeg. Da jeg var syk, og det sist for 8 år siden, trakk jeg meg inn i et stille og livredd skall, for i neste time å synge høyt mens jeg danset samba. Og jeg kan ikke å danse samba. I løpet av et døgn hadde jeg mer enn alle årstider der oppe i topplokket: vrangforestilninger, tvangstanker, panikkangst, mani og depresjon. 

Det heter psykose. Og det er dit jeg havnet da jeg krysser grensene fra pol glad og pol trist. Det var slik det gikk uten lithiumsalt og antipsykotikym: den medisin jeg må leve på resten av livet. Jeg var innlagt, og profesjonelle tok vare på meg mens de medisinerte meg frisk igjen.

 

MEN JEG VAR ALDRI FARLIG.

 

Jeg har aldri vært en person noen må passe seg for. Den jeg var farlig mot, var me that is, siden jeg satte alle andre foran meg selv. Så snill var jeg, at jeg nærmest utslettet meg selv. Men ikke helt. Jeg rakk å bygge opp meg selv, og den dag i dag er jeg i stand til å mestre grensesetting. 

 

Siden jeg av gammel vane har vært litt dumsnill, hadde jeg det med å tiltrekke meg mennesker som gjerne pratet om sykdommene sine, og som i sin nedadgående sirkel av negativitet også gjerne viste seg å være litt for glad i å prate shit om andre. 

Varsellampene ulte lenge før jeg kuttet kontakt med henne. Men slike som hun pirker borti medlidenheten min, så det tok meg en stund før samvittigheten min også hadde løpt fra meg. Jeg kuttet kontakten. 

 

Som så mange ganger før fikk jeg også nå høre alt pisset hun serverte om meg da hun hadde besøk. Så jeg sluttet å hilse. Og da involverte hun hele verden i dette valget mitt. Hun begynte å kontakte mine venner for å spørre dem hvorfor jeg ikke hilset, og i samme hyggeligtonte setning påpekte hun hvordan det jo gikk utover barna hennes at jeg ikke hilset på henne. Slik gikk det til at hun sovnet ved et tre og glemte å skjule sine spor, sånn at jeg løp forbi henne. I mål fikk jeg vite alt om hvordan hun advarer sine barn mot meg. Om hvordan hun utspekulert bruker min diagnose for å svartmale meg pent pakket inn i “klokelig omsorg”. 

Jepp. Hun vet godt at bipolar ikke betyr farlig. Hun vet veldig godt hva hun driver med. Selv ville jeg aldri skremt barna mine på denne måten, og det i tillegg unødig.

 

Men kjære latskapens harepus: det vet vi også; alle vi som vet at jeg slettes ikke er en farlig person noen behøver å passe seg for. Alle vi som vet at jeg er verdens snilleste mamma for barna mine, og verdens cooleste tante og venninnetante. 

Jeg kunne forsøkt å feie for den rotete døra di jeg også, men jeg har min egen dør å feie for. Og det burde du også begynne å tenke på nå. Fei, rydd og vask for din egen dør. Du trenger ikke så mye som å tenke på å så mye som forsøke å pelle bort så mye som et lite sandkorn fra min trivelige trapp: Jeg kom deg i forkjøpet: I GOT THIS, og du kødda med feil dame. I 2017 er alle omkring meg opplyst om hva bipolar er, og ingen av dem blir med deg tilbake til gamledagene dine. Det er forøvrig helt ok at du ikke er i stand til å beklage, bare du holder deg til skauen din, og lar skogen min være i fred. 😉 

 

Jeg bryr meg ikke om hva du serverer. Ei heller om alle løgnene du koser deg med å konstruere. Du sitter i et glasshus på så mange måter. Det glasshuset er svært så gjennomsiktig, og handler ikke bare om å kaste de finslepne stenene dine. Mens du framstiller folk som latterlige pappfigurer du tror du kan knøvle som det passer deg, glemmer du at vi ikke er pappfigurer i den voksne virkeligheten, men mennesker som både kan tenke og feie. Jeg har aldri gjort deg noe galt, men tvert imot vært grei med deg og barna dine. Det du aldri tålte var at jeg tross min diagnose har stor mental styrke, samt evnen til å si tydelig fra om mine meninger. Jeg lar meg ikke tråkke på; for å tråkket på kan bli heavy!

 

Hurra hei for anonymitet, og det faktum at det å feie for egen dør faktisk er mulig. Jeg er så glad jeg ikke blir såret av at primitive mennesker i det hele tatt kan finne på å bruke diagnosen min mot meg. Bipolar var min store skam før, og jeg kommer aldri til å la noen gjøre denne diagnosen til noe pinlig for meg igjen. Åpenhet er tingen, og kutter ugress ved gammeldags rot. 

Det er noe som heter å dele ut sorte og hvite hatter. Sorte til fiender og hvite til venner. Man ser seg så kun omkring etter de hvite hattene, og lar de sorte gå i ett med svarte mørkenatta.

 

Les også “Jeg har bipolar. Jeg sliter ikke psykisk”:  http://m.forbipolene.blogg.no/1442082193_12092015.html

 

Du leser forbipolene, som heter det samme på snap og facebook. Du finner meg på talerlisten.no: Helene Dalland

I got this, this bipolar!

 

I got this! …got got got this! 

 

Fargene glimter til hver eneste morgen, gjennom et skråtakvindu dekorert med et svært tribalmønstret pledd i lyseblått og turkis. Jeg spretter opp og smiler til dagen, mens jeg tar et par dansetrinn med en spent toåring. Noen ganger danser vi fordi det er rett før storebror kommer på legohelg. De andre dagene finner vi nye grunner til å danse oss ut av senga. 

 

Vi skilles i barnehagen med to smil og noen slenkyss i vinkevinduet.

 

Jeg løper opp og ned trappene til dunk dunk musikk  Vasker gulv og henger opp klær, rydder litt her og shiner litt der. Så skriver jeg litt. Tar noen telefoner. Fyker på et møte, og videre til neste. Gjør unna noen intervjuer og retter på dem per mail og en gang til før journalistene publiserer dem. Avtaler å treffe familie, venner og en viss diggbar fyr som jeg i alle de år trodde var aaaltfor deilig for meg. 

 

Sånn går no dagan. Og æ går hand i hand med hver eneste en av dem.

 

Men stop it. Waitaminute. Is she not bipolar?? 

 

Ja jeg har bipolar 1, og hver dag er en drøm. Ja, jeg opplever å leve ut mine idéer og dreams, og det selv om jeg altså har bipolar 1. I payed my does, and now I got this. I can handle it. Selvtilliten har pakket meg pent inn i balanse og harmoni, og jeg føler at jeg er så innmari heldig, at ord kan ikke beskrive det. I got this, yeah, all of this…

 

Det tok meg år ut og år inn, å endelig lande på ei magisk side ved bipolar. All denne jobbingen med meg selv, og det faktum at jeg aldri ga opp, var verdt det. Tenk at alle affirmasjonene, den riktige dosen medisiner, trening, lavkarbo kosthold og en avholds livsstil fra alkohol, kunne bring me to this heaven. Da jeg trodde det ga meg noe, var svaret egentlig bare å kutte det ut. Det jeg trodde var ille for meg, var nettopp hva jeg behøvde for å bli frisk. 

 

I got this, and I oughta keep it that way. Jeg kommer aldri til å kutte ut det som gjør meg godt, og jeg kommer alltid til å eliminere alt som ikke gjør meg godt. Når gevinsten er å danse seg ut av senga hver morgen, fordi man er så glad, er det verdt å holde fast på. All den tid jeg brukte på å knekke disse bipolare kodene, var heavy og krevende. Nå skal jeg nyte surfingen every day! For jeg gjentar meg selv: Å høste epletreet ditt handler om å spise eplene. Ikke hele treet. Den stammen smaker ikke godt. Den bipolare stammen smaker rather bad, den også. Derfor spiser jeg bare eplene. 

 

Bipolar colour is what it is

And I got this

I can handle

this lightening candle

They call it a disease

I find it rather ease

How can they know

if they never saw the blue snow

if this is crazy

And not even lazy

Bipolar, my friend

I love you til the end

Your dark side

and your world wide!

 

fOrBiPoLeNedåttblåggdåttænno 

 

 

Hvis jeg visste, hadde jeg prøvd å redda deg 🕊


 

En gang gjorde jeg nettopp det. Prøvde å redde en av dem. Hun begynte å bli blå. Jeg var livredd og ung, og tilkalte hjelp. Noen år senere døde hun. Hun ville fly for alltid, og det var det eneste hun ønsket.

Denne teksten er skrevet til en annen ung jente som forandret skjebnen med vilje. Alle som har opplevd å miste noen i en avgrunn uten mening, en selvvalgt siste reise, vet hvordan man aldri ble ferdige. Tiden stanset for den ene, mens vi altså skulle putte minnene i en sekk og vandre videre. Vedkommende hadde jo vært virkelig. For real.

 

Vi hadde noe levende å forholde oss til. Latteren. Smilet. Tårene. ordene. Kroppsbevegelsene.

 

Så plutselig en dag, skulle vi forholde oss til stillheten.

 

If I could, I would saveya. But now you are a bird in the sky. And it’s too late to saveya.

 

Jeg har lært. Hvis noen omkring meg har det tøft, gir jeg alt. Livet har lært meg at vi nordmenn er for lukkede mot hverandre. Hvordan skal vi kunne makte å dele virkelighetens demoner, når der hersker en stille regel om å tie? Når det handler om klasseskiller og skam. Skam, skam og atter skam…

 

For. Hvis jeg bare visste hvordan hun hadde det. hvis jeg bare ante, hva hun deala med.. Da skulle jeg gjort alt for å stansa den vakre fuglen fra å fly. For jeg visste at alt hun ville var å løpe. Ikke fly, men løpe. Hun var en idrettsstjerne i det lille fuglehjertet sitt. Men ungdommen kom og tok fra henne pusten. 

Og så fløy hun. For alltid. 

 

I want to be here for you,

dry your tears and make yasmile,

write your story if yawant.

Maybe words can help you out.

Be there for you, soul,

would make my world whole.

There’s a reason for a good talk,

and it’s changing with a long walk.

A good cry,

a friend asking you: “Why?”

Galskap er en gave

 

Dagen svømmer i tid, og tiden flyter. Jeg synker ned i badevannet og flyter for en stund, jeg også. Det er en slik dag uten planer. Barna er hos pappan sin, og ut av døra gikk nettopp en fyr jeg liker altfor godt. En jeg gleder meg til å se igjen. Dagen et en sånn luftboble i havet, og jeg er så sløv at jeg bare gidder å flyte. Musikken gir meg alt jeg trenger nå, og det er bare såvidt jeg orker å reise meg etter fotfila mi det nede i badekaret. 

REM. Gode gamle REM. “Maybe you’re crazy in the head, baby”.

 

Ingen middag å stresse med. Intet TVintervju på direkten å forberede seg til. Ingen møter. Ingen buss å fyke ut av døra til. Langt mindre noe fly å rekke. Bare meg og meg selv, og litt opperom til å skrive, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å ha behov for action igjen allerede i morgen.

 

Jeg behøver et par slike timer helt for meg selv i blant. Livet har visst tenkt å føre meg inn på stier jeg ikke ante fantes for meg, og noen ganger må jeg flyte litt i intet for å ta pauser. Noen dager blir for spennende, og det er kanskje ikke sunt å gå rundt med kriblende mage konstant. 

 

Galskap er en gave. Og når du får et vakkert bilde i gave, er det bildet du skal henge på veggen, ikke innpakningspapiret eller annen emballasje. Hvis du får et syltetøysglass i gave, er det syltetøyet du skal spise. Ikke selve syltetøysglasset. Får du et epletre, er det greit å høste eplene, men ikke hele treet. En trestamme smaker ikke godt. Slik er det med psykiatriske diagnoser også. Jeg har fått bipolar 1 i gave. Da er det ok å høste eplene fra treet, og ikke hele treet. Greit å henge maleriet på veggen og spise syltetøyet. Men alt det andre som fulgte med, kvitter jeg meg med. Depresjoner, manier og angst er den emballasjen jeg får med, som jeg medisinerer bort med grunnstoffet lithium. Vi bipolare mangler lithium. 

En gave er noe du har bruk for, som er pakket inn i noe du kanskje ikke har like god bruk for. Gjenbruk av gavepapir? Ok, en depresjon er nødvendig kunnskap, og en rik erfaring å ha med seg, slik et gavepapir også er nyttig å ha med seg. Men det er selve kjernen av kreativitet som er syltetøyet i diagnoser. Eplene. Maleriene. 

 

For å nyttiggjøre meg gaven jeg har fått, må jeg være min egen aller beste venn. Spise riktig, aldri ruse meg, ikke drikke alkohol, trene jevnlig og sove om nettene. Now that sounds boring, huh? Nei, det er selve ironien i det hele. En bipolar er født naturlig “rusa”, og får best nytte av dette i denne klare krystalltilstanden av sunn livsstil og riktig dose lithium. Ny tids dosemengde med lithium gir heldigvis ikke bivirkninger, men lar en diagnotisert hjerne komme til nytte gjennom et forfrisket sinn.

 

Nå skal jeg synke ned i sofaen, sette på en morsom film, og digge disse timene med ro og hvile. Jeg skal savne en viss deilig mann, og bare slappe litt av. Være min egen bestevenn og nyte det å være frisk og lykkelig.

 

Over og ut fra Lykketoppen.

 

Slik opplever en bipolar normale dager


 

 

Har noen noensinne fortalt deg hvor deilig det kan være å være bipolar? Selvfølgelig har man den sjeldne rene manien, hvilket er ren ekstase. Men også vi som er stabilt medisinert dithen at vi lever med diagnosen i remisjon, kan kjenne de positivt pregede vindene i seilene. Ganske ofte, faktisk. Selv er jeg bortskjemt med gladsiden av bipolar, da jeg er medisinert innen lithium på et vis som ikke drar meg ned i avflatet grunn. Å være på gladsiden er regelen, mens midtimellom, i gråsoneland, er heldigvis unntaket.

Men innimellom; wræl! Innimellom må også jeg kjenne på hvordan det er å være normalt menneske! Og jeg hater det! Jeg hater ingen, men disse forbaska gråkjedelige balansedagene; de kunne jeg godt hoppet over med et rungende NEI TAKK..  Stort sett høster jeg godt av de energiske og kreative sidene av pol glad innen bipolar 1, men så må jeg altså tåle disse forbanna gråværsdagene. Det å være midt på linja, i gråsonen. Føsj så kjedelig! BORING I say! MoReThAnBoRiNg 😖

 

I stil med det så var det faktisk gråvær ute også i dag. Men sånne små stygge øyer av usmeltet snø. Slikt pissevær som jeg hatet da jeg var liten. Alt som er grått og kjedelig skremmer meg. Det triste er ikke så farlig, men det tomme rommet i midten er jo helt freaky.

At jeg hadde satt av tid til en joggetur i dag, husket jeg. Det er bare det, at jeg til vanlig suser glisende ut av den døra, som lynet her self; takknemlig for en joggis. Men i dag drøyet jeg det i det lengste, og gledet meg ikke i det hele tatt. Jeg brukte joggeturen til å gi meg selv de sårt tiltrengte dopaminene og endorfinene jeg trengte. Det er bare å klamre seg fast til alt som kan gi et push i retning riktig pol, så det å gå 2 km til sentrum etter joggeturen, bare for å kjenne noen idéer komme flyvende til topplokket, er bedre enn å ta bussen på slike dager. 

 

Jeg blir litt irritabel av å kjenne på slik “vanlig, normalt” sinnstemning, og gidder ikke engang kose med den stakkars katta, som heller må ligge for seg selv på en annen sofakant. På sånne sjeldne kjedeligdager orker jeg knapt klæsje på litt sminke. So what åssen jeg ser ut. Alt i mitt synsfelt synes å være grått likevel. Den  litt avflatede og negative tankegangen overrasker meg, og jeg bare pløyer meg gjennom gjøremålene. Leverer kiden i barnehagen og når jeg kommer hjem igjen alene, tillater jeg meg selv å banne til helvete over småting som stress, glemsel og klæbb. Hva skal man kle seg i på slike dager? Buksa som siger ned over ræva? Jeje why not, jeg gidder ikke bøye meg etter andre bukser. Kan ta på den lange jakka så den nedsklidde dongeriræva ikke vises. 

Jeg prøvde å være morsom mamma og danse litt med 2åringen før han la seg for kvelden, sånn for å dekke over den kjedelige mamman hans. Hoppe rundt og danse minisving. Han er jo vant til en kvinnelig utgave av Alex Rosén til mor, så noe må jeg gjøre for å opprettholde hans bilde av meg. 

Så sovner han, og jeg kan sette meg foran tv’n og kjefte litt på den skjermen i blant. Gjenta setninger surt og hånlig, og bare være normal og sur. Og nei, jeg har ikke pms nå.

 

Skrivekickene mine, superenergien min, idéene mine, kom igjen! 2åringen bruker å kalle det: “Åm igjæn no!” Jeg sier bare: Bipolar come on! Jeg gidder ikke EN eneste normal dag til! I morgen får du glimte til med litt gladpol, du kjære bipolar. Alle andre må drekke alkohol og ruse seg, eller ta piller, for å oppleve pol glad. Jeg har det sånn deilig digg 95% av året, all natural. Akkurat nå sitter jeg i sofaen og kaver midt i litt av de 5 kjedelige forbanna prosentene. 

Men så husker jeg: 5 % ekke mye. 

Og så kommer jeg på: Djizes hormonal puberty så GLAD jeg er for at jeg er utstyrt med bipolar nok til å aldri bli værende i slike normale gråsonedager: Tomorrow, Annie, du og jeg: TOMORROW!

Minner fra helvete skaper himmelsk nåtid

 

I dine øyne er jeg nok ekstrem. Ja det er kanskje det du tenker. Eller kanskje ikke etter du har lest dette. Men det faller inn under gåsa og den prellinga for min del. Sånn er det, og slik er livet mitt. Jeg trives med det, enten du tror det eller ei.

Hva er en mor i stand til å gjøre for barna sine? Hvor langt er hun villig til å gå for deres velvære. Langt, I tell you. Veldig langt. Så langt som overhodet mulig.

Jeg skal nå la dere lesere få innsyn i min tankegang som mamma. Hva jeg gjør, og hvordan jeg planlegger det hele ut fra min verdens to stjerner; en star på to 2 og en star på 7.

Begge to er for meg så ubeskrivelig verdifulle, at alt annet i verden forsvinner i mengden. Jeg lever og ånder for at disse to gutta har det bra. Det er som om de er superstars  Ja, det er større for meg å møte dem begge to, enn å treffe Madonna, Pink og Metallica på en gang. Hver bidige gang jeg ser på de vakre små fjesene, omrokkerer hjertet mitt alt i min tilværelse, og jeg sirkulerer rundt dem. Selvfølgelig, tenker du. Ja, selvfølgelig. Men jeg vet hvordan det er å falle sammen i grus etter å komme ut fra barsel uten babyen min i armene. Jeg vet med både hjerte og hjerne at de to gutta mine ikke er noen selvfølge, og at heller ikke et eneste minutt sammen med dem er å ta for gitt.

 

Det var ikke bare å starte på medisin lithium. Men jeg tilpasset meg. Gikk kurs om diagnosen de mente jeg hadde, og lærte at jeg hadde bipolar. At jeg måtte ta medisin for å bli frisk. Og slik startet jeg. Jeg hadde bodd i en lite egnet leilighet for barn, så jeg flyttet. Hadde blitt mamma. Uten babyen min å kjempe for, hadde jeg nok rømt fra det hele. Men nå var jeg mamma.

 

Så ble jeg mor igjen, etter et svangerskap med diabetes og insulin i en forrykende vals av strengt kosthold. Diabetesen forsvant da jeg ble mamma igjen. Men nå var jeg utsatt for å få diabetes senere. Jeg tillot meg to år med normalt kosthold, før jeg skjerpet meg og gikk over til lavkarbo. Jeg hadde blitt mamma igjen, og ønsker å leve, frisk og lenge Derfor tok jeg grep før jeg møtte diabetes i døra. Det er så mye deilig, god mat å spise for å sikre helsa mi. Det er så mye mer fristende å leve i 10 ekstra år, enn trollgullet som glinser i det lusfargede grisehudgodteriet. 

 

Jeg har ikke bil. So what? Det går busser. Jeg er mamman som lesser full tom barnevogn med matvarer mens minsten er i barnehagen. Det går så bra att.

Økonomien handler også om barna, og jeg kjenner meg heldig som kan kjøpe best i test ansiktskrem til 67 kroner, og den billigste øyekremen. Mange i verden har ikke tilgang til slike goder. Min luksus er å få være mamma. Ja jeg husker så godt alle tårene jeg gråt, bak Østmarka’s lukkede dører sommeren 2009. Jeg hadde brystene fulle av melk, men ingen baby å gi næringen til. Å ikke gråte over spilt melk, var umulig. Trøsten var at barnet mitt levde. Og nå måtte jeg selv overleve, så den lille gutten fikk vokse opp med en mamma i live. Jeg ble redd for å dø i trafikkulykke før jeg fikk holde min lille venn i armene igjen. Bare en gang til..

Bare en sjanse til.

Å få være mamma til gutten på bildene.

Min største drøm.

 

Årene gikk og jeg hadde bestemt med en underskrift at det var best min lille gogutt fikk bo hos pappan sin, mens jeg tilbød et samværshjem. De samværene ble til en diamant som jeg slipte på time for time. Dag for dag. Uke for uke, måned for måned og år for år. 

 

Så skulle jeg altså bli mamma igjen. Den dagen jeg visste at et nytt liv vokste i magen min, var jeg klar for å utvikle meg videre. Det var ei hinderløype med medisinøkning, lave jernlagre og diabetes, mens magen vokste. I tillegg var jeg alene om å ta meg av Mathias, som under svangerskapet bodde mye hos meg. Han syntes nok jeg var en treg flodhestmamma, men vi var glade for å være så mye sammen, og han elsket å kjenne lillebror sparke inni mamma’s mage. Jeg dannet et nettverk av alle tenkelige instanser i kommune og på sykehus for å utgjøre en ansvarsgruppe. Jeg gjorde alt for at det skulle gå bra. Denne gangen reiste jeg hjem fra barsel med en liten gutt i armene mine, svevende på en lyseblå sky. Han skulle hete Even, og storebror Mathias var stoltere enn alle hanene i hele verden. Mitt hjerte boblet over. Hva kunne måle seg med dette? Jeg gråt av glede hver dag. Det var ikke bare barseltårer. Det var gleden i et mors hjerte klok av skade og klar for nye tider, og jeg danset rundt på stuegulvet med babyen min i armene, og leste tegneserier for storebroren. Jeg hadde aldri vært sterkere. Aldri vært friskere. Dette skulle jeg klare, og jeg søkte svar i ansvarsgruppa rundt babyen min. Da barna hadde sovnet for kvelden, sjekket jeg leiligheten for alt, før jeg la meg selv. De skulle være tryggest mulig. 

 

Jeg opplevde svik fra enkelte som i utgangspunktet lovte å stille opp. I stedet måtte jeg gjøre all jobben selv, men det skulle etterhvert vise seg å bli en velsignelse. Å gjøre alt alene var enklest og mest praktisk. Dessuten var jeg omringet av et stort nettverk av gode venner, familie og ansvarsgruppe. 

 

Mange vil kanskje påstå at det var å gå inn i Løvens hule å ha slike selvvalgte møter med barnevern, psykiatri, familieambulatoriet, kommune og sjekk av barnet hos bup. Men hvorfor? Vi tenkte alle det samme: barna først. Jeg var løven her, og ble behandlet på en måte jeg ikke helt greier å beskrive. En respekt og godhet som jeg ikke kan forklare dere. Et barnevern som ga meg kloke ord, tilbakemeldinger og evnen til å løfte opp selvtilliten i meg som mor. En psykiatri som backet opp meg. Et familieambulatorie som stod i bakgrunnen og sørget for en strålende start og profesjonelle sjekkpunkter av barnet mitt. En kommune som slo ring omkring det hele i form av nødvendige samtaler med profesjonell oppfølgingstjeneste. Det var bare jeg selv som var kritisk til meg selv under hele prosessen, og jeg vokste. Grodde. Blomstret.

Jeg er den samme dama, men jeg er så forandret. Så mye klokere, selvbevisst og selvsikker. 

 

Barna mine har det best hvis mamma er tilstedeværende, glad, positiv, uthvilt og jordnær. Da elimineres også alkohol. I det hele tatt behøver jeg ikke alkohol, og jeg liker ikke å bli svimmel og rar. Jeg er mamma til to, og det er dem jeg er glad i.

Minsten får sovne med armene rundt halsen til mamman sin hver kveld. Jeg har ingen kjærest, og har heller ingen planer om å skaffe meg det, så vi har ingen å ta hensyn til. Det måtte såfall blitt en fyr som synes det er hyggelig å låne gjesterommet i kjelleren. Not my problem. Virkelig. Jeg er først og fremst mamma.

Ungene mine har best av et lykkelig hjem med masse latter, liv og røre. Derfor sier jeg til meg selv i speilet hver kveld: “Jeg tenker nå positivt, så jeg er nå lykkelig!”, blant alle de andre affirmasjonene. At det funker å snakke positivt til meg selv, vet jeg av erfaring. 

 

Uten å utlevere 7åringen min, skjedde det noe for et par uker siden som gjorde ham lei seg. Så jeg tenkte han trengte noe å glede seg til. Jeg inviterte 3 kompiser fra stedet der pappan til barna bor, på “kids party”, der to av dem skulle overnatte. Så kjøpte jeg inn pølser, brød, lomper, brus og masse godterier. I flere dager har jeg kost meg med forberedelsene; ryddet og vasket til en spesiell helg for Mathias. De fikk hele kjelleretasjen å boltre seg på, og de fikk løpe og herje omkring i huset så mye de ville.

 

Etter latterkramper i sengene der nede, sa Mathias: “Åh, æ ska aldri gløm den kvelden her!” 

Jeg kunne vasket, ryddet og handlet inn i ukesvis for å høre min eldste sønn si noe slik. Da visste jeg at jeg hadde gjort det riktige. Jeg er mamman hans. Det er mitt ansvar å bidra til at han føler seg lykkelig, trygg og glad. Så jeg lovte at vi gjør det samme om 2 uker; inviterer venner og tilbyr overnatting.

 

Hvis jeg trener: lever jeg lengre, blir jeg mer konsentrert, holder jeg meg lykkelig, bidrar jeg til min egen friske helse, skaper jeg meg et tålmodig sinn. Alt dette er bra for barna mine. Så jeg jogger fordi det er billigere enn treningssenteret jeg trente på før  Jogger i regn, snø, vind og sol. For jeg er mamma.

Om jeg har “et liv i tillegg”? Det er barna som gjør meg så lykkelig, at jeg elsker dette livet. Man lever ikke to liv etter å ha fått barn. Man er foreldre hele tiden. Twentyfour. Jeg digger å gå ut på byen og drikke kaffe mens andre drikker alkohol. Jeg elsker å spise sunn mat og trene. Å arrangere fundays med besøk for barna, er noe av det morsomste som finnes. Å jogge med musikk på ørene er et kick, I tell you. Ja, jeg har så mye mer liv inni meg nå, enn før jeg ble mamma. 

Og mens jeg humper rundt med handlebarnevogna mi, etter den heftige joggeturen min, i det jeg tenker etter hvor mye husarbeid som gjenstår før det braker løs med barna sine lekekamerater og venninner, da er det godt å være meg. For da er det godt å være barna mine.

 

Et lite smil i mine sønners øyne, er verdt løpende livstilsendringer for min del. Jeg vil være til stede. Vil gjøre mitt for å øke sjansene til å leve lenge, og påvirke ungene mine positivt med et friskt sinn og godt humør.

 

For jeg fikk flere sjanser enn å ligge på en klissvåt gråtende trist dyne på en institusjonspreget seng uten babyen min i armene mine. Jeg fikk sjansen til å bestemme meg for å bli frisk, og til å gjøre tiltak for å holde meg frisk. Sjansen til å skape en ny verden. En ny fortid å se tilbake på i framtiden. En lykkelig ending, og en splitter ny start. 

I mine øyne kan jeg gå så langt; så innmari langt, for å skape dette trygge, gode, lykkelige hjemmet. Å velge avholdenhet, hardtrening og lavkarbo, er for meg småtterier. Jeg kommer til å gjøre valg i framtiden som vil kreve mer viljestyrke enn dette, og jeg kommer til å gjennomføre alt med glans, siden motivasjonen er barna mine. 

 

For. I en mamma’s hjerte sitter en smerte.  Et minne lagd av kjærlighet, et skinn av ren ærlighet. Et minne hun trygt i sinnet kan gjemme, men aldri aldri glemme.

 

Hver dag er en ny mulighet, sier de. For meg betyr denne muligheten å leve på en måte som gjør meg rustet til å gi barna mine en så god start som overhodet mulig. For evig og for alltid, vil jeg gripe denne muligheten.

 

Jeg skal aldri aldri svikte dere, hjertene mine 💙💚

 

 

Derfor er denne alenemoren glad hun er sjenert

 

De kalte det sjenanse. Så kalte de det angst. Til slutt het det sosial angst. Skjelvende gjemte jeg nebbet mitt nedi sandhullet mens kaffekoppen klirret altfor høyt. Jeg hatet det. Ville ikke ha oppmerksomheten den klirrelyden medførte  Det var hett og klamt, i en verden av skam over å være meg.

Siden da har jeg fått myndig flere år på baken. 18 år har gått siden den gang, og jeg har bestemt og stille fjernet lag på lag av den såkalte sosiale angsten. Jeg har lært tanketeknikker, blitt glad i meg selv, er min egen beste venn og alt det der. 

 

Jeg landet på et enkelt faktum. En sannhet som har vært meg velkjent siden jeg som lita pie ikke likte å få alles øyne på meg. Jeg er sjenert og oppmerksomhetssky. Diagnose “sunket i jorden”. Dessuten er den nettopp det; diagnosen har sunket i jorden. For ja, en gang i tiden var jeg skikkelig sjuk, og dypt deprimert. Da fortonet min sjenanse seg som et tårn av angst. Så falt tårnet sammen i grus, og jeg måtte bygge meg en naturlig mur av filter. Beat for bit. Joggespurt for joggetur. Aerobictime for kickboksetime. Affirmasjon for affirmasjon. Bønn for bønn og øye for tann. Jeg kan ærlig si at jeg de siste ti årene har jobbet og finslepet meg dit jeg er i dag. Og jeg er langt fra ferdig.

Å snakke foran en liten folkemengde er for meg som å dø litt. Å si et par ord i et bryllup er å dø enda litt mer. Å lese opp et dikt jeg har skrevet for den døde, i en begravelse, det er å forsvinne fra halsen og ned i et eneste stort hjertebank. Kvalme. Å miste følelsene i føttene, kjenne sandpapiret i munnen. Feberen som herjer i kroppen. Jeg har så godt av det. Har så vondt der og da, og det er så innmari utviklende for meg, i det jeg innser at jeg tålte mer enn jeg trodde.

 

Det er ikke til enhver tid jeg er like sjenert, og det kommer litt an på dagen. Jeg ser ned og vil ikke møte blikket ditt. Voksne dama biter seg fast i glidelåsen på jakken, og tier. Du snakker til meg og jeg ser deg kanskje ikke i øynene de verste dagene. Bloggen skulle i utgangspunktet ikke gi noen form for oppmerksomhet, og hver gang den gjør det likevel, blir det feberhett og litt svimmelt. Jeg aner ikke hvordan man takler slik oppmerksomhet, og er sjeleglad for at 99% av tilbakemeldingene omkring forbipolene.blogg.no er positive.

En gang i tiden ble jeg medisinert for sosial angst. De ga meg alt fra sobril til vival og rivotril. Ned ble muren jeg hadde bygd opp, revet. Filteret mitt forsvant, og jeg bablet i vei. Jeg kunne våkne sjenert, ta de to pillene de ville jeg skulle ha i meg, for så å være verdensmester og blottet for sjenanse en time etterpå. Skravla tok ingen ende, og det å lytte turde jeg ikke, for jeg kjente slike pauser som ekstremt pinlige. Jeg brukte mye energi på å unngå det flaue. For sjenanse gikk over til en nervøsitet uten røtter i sjelen min. Beroligende piller bedøvde all kontakt med naturlige sjenansepauser.

 

Og nå kommer jeg til selve sola i dette innlegget: Jeg fant ut med årene, at jeg ville ha mitt sjenerte filter i fred. Jeg ville heller tie, lytte, se ned og puste, enn å snakke usaklig og nervøst. Nei jeg ønsket ikke å spise disse magiske statsdop-pillene, lenger.

Jeg hadde mer lyst til å eie sjenansen min, enn å miste den. Enn å medisineres ut på vidda av ukritisk grenseløshet. 

Stemningsstabiliserende lithium og antipsykotikum, holder meg frisk fra bipolar. En avholds og aktiv livsstil sikrer den stabile tilstanden. Jobbing med positive tale og tanke – teknikker gir meg en naturlig selvsikkerhet og en tillit til meg selv som person. Å tilføre beroligende midler som sobril og vival ville ødelagt hele denne vakre hagen min. Jeg vil ha et naturlig snev av sjenans krydret smakfullt over resten av den delikate tilværelsen min.

Jeg så glad for at jeg er sjenert. Takknemlig er jeg, for bremsen jeg har, og evnen til å lytte til de menneskene jeg møter. Det er et friskhetstegn å tenke seg om både en og to ganger før jeg buser ut med unødvendige ord og overflødige setninger. Så godt å heller være våken i møtet med andre mennesker. Mennesker som tross alt behøver den respekten det er å bruke de to ørene man er utstyrt med, til å lytte. Det handler om å surfe på de sjenerte sidene ved en selv så man kan høre på andre. 

Sjenanse er en sikkerhetssele innen det sosiale livet. Jeg kan stole på at selen min bremser meg hvis jeg kjører ut på sideveier der jeg ikke har noe å gjøre midt i en samtale. Jeg vil være meg, og jeg var bra nok allerede som sjenert lita jente på 6 år. Cool nok som livredd 17åring. Grei nok som deprimert 29åring. Men best er jeg nå som jeg bærer på både 6åringen, 17åringen og 29åringen. Og de skal få gjemme nebbet i sanden så mye de bare vil; ingen skal forsøke å tvinge dem til å snakke ukritisk etter inntak av et par overflødige piller.

 

“It’s the safety dance”

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

fb: forbipolene