Når jeg ser meg tilbake på helgen, må jeg virkelig klø meg i hakedunene og innse sannheten: jeg er litt rar. Og det gjør meg definitivt ingenting. Det er dessuten helt sikkert på grunn av min basic som diagnotisert gjøk. De fleste andre fuglene er svaner og elegante flamingoer, eller søte spirrevipper. Jeg er en gjøk, og var i min fortid flere ganger innom redet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Anyhow, det er altså på tide med et overblikk; hva er det jeg egentlig har bedrevet helgen med nå da? 

Jo. Det skal sies som sant er, at fredag den dag, tok jeg med meg den tomme Emaljunga barnevogna til Even, etter begge barna var trygt plassert hos pappan sin for helgen. Jeg skulle hamstre pakker i Trondheim by. Nå skulle det skje: Julegavehandel! Smarte greier med den vogna. Bare å putte oppi og pakke på. Putte oppi litt vel mye egentlig, og pakke på i litt vel originale løsninger.

Jeg begynte med rusling, og tenkte at hele denne Trondheimsshoppedagen skulle bestå av slik rolig rusling. Men på et tidlig tidspunkt gikk det over til raske stressa skritt, hit og dit, fra fjordgata til Trondheim torg, og tilbake til stasjonen. Mellom pakking og utpønskning av hvilke julegaver hvem skulle få, bestilte jeg altfor godt stekt biff på Graffi. Man klager høflig, og betaler halv pris, da man plutselig ikke har tid til annet. 

Jeg skulle senere sette meg ned på en sushirestaurant og ta igjen det tapte. Riktig spise meg mett. Men med knallrøde kinn, store redde øyne og et bipolart skremt sinn, rømte jeg byen. Så nærmest spurtet jeg forbi alle de utallige julemenneskene som var samlet altfor mange i et lite bysentrum. Overbefolkede verden; ikke slik som på potetåkrene landet rundt for 100 år siden nei. Vi kryr! Så tok jeg med meg den vuggende, overbelastede barnevognen og emigrerte inn på toget, der jeg møtte ei herlig eldre dame som pratet mer enn meg og meg selv til sammen. Etterpå suste jeg hjem med buss fra Stjørdal sentrum opp til Lykketoppen.

Utpå kvelden drakk jeg noen Cavaglass med nabodiva, og så dro vi på besøk til en kompis av henne. Omtrent klokken halv to på natta fikk jeg julevaskekick. Jeg dro fram sofaen i et stort prosjekt, og vasket både midtetg og loftet, før jeg landa i senga med et lykkelig smil klokka 03.00. Folkens usually på narspill; jeg dancing med moppen.

Slike rufsete gjøker som meg har andre regler enn a4svaner og rosa flamingoer. Vi kan shine kåken halve natta, og sove nesten hele neste dag. That is; hvis vi har barnepass. Slik slår en stakkars gjøk seg løs.

Hei hå, jeg skulle på julebord dagen etter, med en venninnegjeng. Men strengt tatt hadde jeg mest lyst til å søke ensomheten denne lørdagskvelden. Og slik ble det. Movies, sofa and me. Unnskyldningen var jo reell den; jeg hadde ikke skyss, og bussene hadde sluttet å gå for helgen. Som jeg kosa meg. Laget meg taco og juledrink med nellik og laurbærblader, og ruslet en tur over til nabodiva. 

Tidlig i mårest ringte søstra mi meg. Opp og hopp søs, klokka er halv åtte; avgang harryhandel klokka åtte! Off we go, praktisk svenskehandel early morning for the very first time. Aldri harryhandla så grytidlig før; men hey det funka!

Da jeg endelig fikk hjem toåringen i dag, greide jeg ikke å dy meg. Jeg visste jo at den ene julegaven hans var forlengende deler av bilparkeringshuset hans. Hallo! To år! Han har mer bruk for den gaven NÅ enn julaften! More like: MAMMA har mer bruk for at minsten skal åpne den gaven NÅ!

Og i ren surf på impuls så ble det slik. Jeg tok meg i det da jeg ble litt streng og formanet noe slikt som: “Nååh Even, ikke sitt der!” da han satte seg midt på alle banene jeg hadde bygd sammen. Makan. Jeg tok meg selv i nakkeskinnet; la stakkaren få leke med julegaven sin nå da! To uker før jul! Mum, du kan leke utpå senkvelden! 

Dessuten, mammy bip bip, kjøpte sånne capri sun juice poser i Sverige. Hvem er det som har så dilla på de posene, så barna står i fare for å få drukket et par stykk mot mine plenty? Jo, det er meg det. Barna har ikke godt av alt det sukkeret. Jeg kan, kremt, jogge det av meg.

Minsten puster vakkert ved siden av  meg her. Det er så nydelig å høre på. Visst er jeg rar. Visst er jeg en gjøk. Men jeg er en lykkelig gjøk som forlengst har forlatt redet; og bygd et nytt et på lykketoppen. 

Gjøken i meg har forlengst sluttet å misunne svanelivet og flamingoelegansen. Jeg vil mye heller rope koko og være den gjøken jeg er, enn å alltid leve opp til perfect finish, beauty og en materialismeinteresse jeg rett og slett ikke kan dele med dem i det store fellesreiret.

Koko. Koko. Bip bip olar! …du leser den rufsete bloggen forbipolene.blogg.no

snap: forbipolene

facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Når det er søndag og du våkner opp med sjololade smeltet under skulderen din og brus på nattbordet, vet du at det har skjedd igjen: Du har tatt livsnytesansen helt ut, og riktig boltret deg i all verdens kaloripregede nytelser. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Du går ned i stua og får bakoversveis. For det stemmer det! I stedet for å dra ut på byen går kveld, hold man seg hjemme, og sørget for å overraske morgendagen-seg med nyvaskede gulv, shinet kjøkken og julepyntet stue (!)  (Sånn er det når man har bipolar 1..)

I går dekket jeg stuebordet slik:

….og så inntok Ankie, Dianelys og vår mediesky kompis stua. Vi danset. Eller; zumbainstruktørene Ankie og Dianelys, danset. Jeg “danset”. Vi småplukket tapastaco kvelden lang, og skikkelig koste oss gløgg, før vi splittet oss: Dianelys og jeg holdt oss hjemme på lykketoppen, mens de andre dro ut for å ta en øl. 

Det er deilig, innimellom, å bare holde seg hjemme. Droppe det pesende, vinterkalde utelivet, og bare være i sitt trygge rede. Det var da det skjedde: midt på natta vasket jeg og pynta til jul. Det var så mye diggere å våkne opp til enn sjokoladesøl på skuldra, men jeg tenkte nok å spise den sjokoladen. 

Nå kommer snart minsten hjem, og jeg skal ta godt imot ham med juice fra Sverige  ( http://m.forbipolene.blogg.no/1480105670_25112016.html ) …og en god bok å lese i. Savnetisavn 💜

 Det er deilig med julepyntet stue, da slipper jeg å stresse med det. Det er på slike dager jeg er takknemlig for de kreative energikickene diagnosen min gir meg ganske ofte 🙂
 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har du bipolar, må du alltid betale for det som er en selvfølge for mange andre. Vil du være frisk i morgen, må du betale med å være nøye. Nøye med kosthold. Nøye med trening og aktivitet. Nøye med hvem du omgås, og har du bipolar 1 bør du også være nøye med å ta medisiner. 

Hvem du omgås? Ja. De må være ekte, for du er overintellegent og sensitiv. Du gjennomskuer alt av falskhet og negative vibber. 

Innen et av disse punktene var jeg ikke så nøye i sommer, og nå har jeg måttet betale dyrt i noen måneder. 

Inne hos den dyktige psykiateren jeg har oppfølging hos, som forøvring har kjent meg siden jeg var ei dypt deprimert ungjente på 17, hadde vi en prat om min stabile tilværelse som bipolar 1. Vi var enige om at dosen på et stødig antipsykotikum som jeg tok på kveldstid, kunne senkes en tredjedel. Jeg var jo så frisk. Gikk rundt og smilte og alt var greit. Humøret var på topp, men ikke sykt mye på topp liksom. Skikkelig frisk og god. Det eneste var at jeg var litt ekstra trøtt på morgenen. Kunne det være at det var pgr av antipsykotikum, lell om det var depot?  

Jeg ba om det. Og det var ikke så lurt.

Dagene begynte å bli tyngre å ta tak i etter noen uker. Det grånet i synsfeltet mitt, og tårene begynte å trille lettere enn det smilet jeg hadde gått rundt og strålt ut. Jeg ble flat. For de rundt meg var det nok bare en lettelse, for mamma ble stillere, og venninna til vennene mine lyttet mer. I virkeligheten kjentes det ekkelt å ikke ha stort å snakke om mer. Jeg ble preget av en sjenanse som jeg for enhver pris måtte skjule. Det var sikkert noe forbigående høstgreier, selv om jeg aldri har vært av den vinterdeprimerte typen. Det gikk sikkert over, og jeg fikk bare fighte det, gjøre det, like do it, og utfordre meg selv. Jogge det bort. Tie det ihjel. 

Jeg trakk meg litt tilbake, og prøvde innimellom å pushe meg selv til å være sosial. Men følte meg boringly kjedelig.

Det er forskjell på å gå rundt å være litt deppa og tårevåt negativ slik jeg gjorde, enn å være dypt deprimert. Men for meg som var vant til å skinne i dagslys som ei sol, ble det vanskelig å takle skumringen. Altså, selv om det ikke hadde blitt mørkeste natta, likte jeg best solskinn og lys dag.

Forrige uke var jeg tilbake hos psykiateren, og ble vurdert som stabil. Likevel kunne jeg fortelle om seig gjørme. En treghet jeg ikke var vant til, og en humørdempet hverdag, hadde slått kloa i meg. Jeg vet jeg bør være ærlig. For jeg som elsker å gjøre husarbeid og slikt noe, følte både det og all annen hverdagslig aktivitet, som tungt. Det var ingen nedtur jeg kunne fortelle om, men kunne det være begynnelsen på en slik underground ride? Det hadde begynt å gå ut over det sosiale også. Ikke utover hvorvidt jeg faktisk var sosial, men hvordan det føltes å være sosial. Jeg ville gjemme meg. Følte meg sky. 

Min psykiater er en klok mann. Han grep straks tak i ordene mine, og anbefalte meg å gå tilbake til den dosen av medisinen som jeg gikk på før. Jeg kunne ikke annet enn å være enig. Det er lenge siden jeg syntes dette med medisiner var vondt og ekkelt. Medisiner må jeg ha, hvis ikke blir jeg syk. Nå hadde vi trodd det gikk an å senke en dose, og så lærte vi om meg det faktum at det ikke er aktuelt. Jeg hadde da betalt i ukesvis med en begynnende sosial angst, energiløse dager og tungsinn.

Jeg betaler gjerne! Betaler mer enn gjerne både medisinøkning tilbake til fortidens dose, riktig valg av nettverk, harde joggeturer opp bakkene til Lykketoppen, og daglige tiltak som et rent og ryddig hjem, sunn mat og tilstrekkelig søvn hver natt.

For premien er så stor, og lønna er så bra! 

I dag har jeg med glede levert minsten i barnehage. Etter det ryddet jeg i klærne og shinet kjøkkenet, før jeg vasket gulvene og satte på klesvask. Så dusjet jeg lenge, før jeg hang opp klær og satte på ny klesvask. Og jeg kjente ingen tåke av negativt tungsinn. Kjente ingen irritable tendenser. 

Jeg føler meg heldig som har fått lønnsøkning i form at et lettere sinn og mere energi, samt at ingenting bremser meg i møtet med andre mennesker. 

Bipolar 1 er virkelig ingenting å spøke med. Jeg har lært meg at jeg ikke er avhengig av medisiner, men at jeg blir forferdelig syk uten tilførsel av de stoffene som hjernen min trenger, siden jeg har en fysisk tilstand av diagnotisert tilfelle. Jeg får ikke abstinenser uten medisiner, men sinnet mitt blir sykt.

 Jeg lider ikke så lenge jeg gjør det som må til for å holde meg frisk. Det er nesten som med diabetes: i den verste utgaven av sykdommen må man bruke medisiner for å overleve. Uten kombien av de to typer medisiner jeg tar, ville jeg kontinuerlig svevd mellom drøm og virkelighet, galskap og tilstedeværelse, uten å vite når jeg krysset grensene. Det er det som heter psykose, og har definitivt ingenting med ordet “psykopat” å gjøre.

Jeg kan ikke røre antidepressiva. Heller ikke beroligende midler. Men lithiumsalt og antipsykotika, det er ekstremt viktig for meg å ha innabords. Det har jeg skjønt nå. Og det er så godt å bli tatt på alvor. Jeg trenger ikke betale mer enn et par måneder, før jeg får komme tilbake til meg selv. 

Jeg er ikke den som sutrer og klager når jeg står midt oppi det. Men nå som det er over, og det lysner i horisonten, kan jeg skrive litt om dette. 

Det er vondt å kjenne på tungsinn, når du er vant til å fly lett og lystig gjennom livet. Kjipt, når du ikke kjenner gleden fylle deg som før. Jeg kunne skjule for alle dere andre hva jeg bar på, og hvordan alt plutselig ble til tunge utfordringer. Men før det blir alvor ut av tendensene, må jeg alltid varsle systemet rundt meg, slik at vi straks kan reparere skadene, og jeg kan fortsette som før.

Dere la kanskje merke til at det ble mindre blogging her inne. Vel. Jeg skriver mindre bra når jeg kjenner slike tunge tanker og sånnt lavt energilager. Mister liksom trua på at det blir noe interessant ut av det. Jeg er heldig som har greid å kjenne meg glad midt oppi det hele, og som får hjelp i tide til å snu hele lasset i riktig retning.

Bare ikke tro det kun er å tenke positive tanker som gjelder når du har en diagnose som har grep om hjernen din. Ikke innbill deg at det bare er å ta seg sammen. I noen tilfeller kan det hende at medmenneskene rundt deg mangler stoffer i hjernen sin. Se på det som at hjernen mangler bruer for at veien framover skal være overkommelig, og dessuten mulig, for vedkommende å gå på. Jeg er selv en forkjemper for affirmasjoner, fysisk aktivitet og riktig kosthold. Men ingen av disse delene greier å redde et menneske fra ei synkende jolle i storm. Reddende skip som medikamenter, kan være den eneste løsningen. Og etterpå, da funker både workout, positive affirmasjoner i speilet, og sunn mat. 

Det har vært tårevått og tungt, men nå kommer sola, og mine skyer forsvinner. Takk og pris for denne delen av dagens psykiatri. Men den oppfølgingen som funker, den ville vært sjanseløs hvis jeg selv ikke gjorde jobben og betalte regningene mine oppi det bipolare hue mitt. 

En uke til nå, så er jeg nesten der.

En måned til nå, så er jeg tilbake.

Regningen er betalt, og jeg har allerede begynt å nyte godt av lønnen 🤗

En fjollyanna uten temperatur forvandles lett til en isdronning i alvedrakt. En slags tikkende ulv i fåreklær. Med innestengt putrende lava i bunn og grunn. Nei, det er ikke bra å bone gulvet før man har vaska det. Eller å male stolene før de er pusset. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi lærte mye nyttig med hjelp av åpne sinn og selvutviklingsbøker, mange av oss, i det 90tallet slapp grepet og ga etter for nummer 20. Men i begynnelsen glemte vi noe viktig. Det å tenke positivt og velge lykken, var vel og bra, ikke sant? 

Men det krysser ufine grenser når et menneskesinn utstyrt med alle slags følelser desperat forsøker å finne det positive i hver eneste krik og krok. 

Når det koker under overflata, men heey, så fint at et annet menneske tråkket på deg og var kjip mot deg, fordi at da lærte du jo noe av det til en eventuell neste gang. Ye.

Når du tenker; jøss så bra det regner i dag, selv om jeg hater regn før, for …for …for det gir vann til alle blomstene. 

Når du mister jobben og knuses innvendig, men liksomjubler, for det står i wonderbøkene at forandring er inngangen til noe nytt og spennende. Hellyeah, så du setter deg på ræva og smiler påtatt, i påvente av denne nye, spennende forandringen. 

Når du har en fucked up forbanna kjip ulykkesdag, der alt går imot deg, og den vondte i magen drives you insain. Men du smiler forknytt og prøver desperat å vende om mørke tanker til glade, slik at du tiltrekker deg hell og lykke.

Det er da selve meningen med å utvikle selvet, tryner så det dundrer ned trappa. For man har sådan glemt selve nøkkelen til hele egenutviklingen et altfor lurt sted langt der inne.

Ja, det er da alt det ekte ved deg forsvinner i en påtatt positiv holdning til absolutt alt. Fordi et relt snev av en positiv holdning er vel og bra, men det må være ekte, ekte og atter ekte. Og det bør være rom for å takle alle de andre følelsene som de er. Ikke ved å forsøke å male over de, eller bone på en skinnende fasade, men ved å akseptere alle følelseskategoriene på menyen. Hvis ikke vil rusk, rask og sannhet fortsatt vises godt gjennom overflaten både for en selv og for andre.

Det er noe magisk ved vårt temperament. Kraften i ekte forbanna sinne og litt uskyldig utålmodighet, utgjør effektiv irritabilitet. Personlige regler fastsettes, og det bankes i bord. Vekter løftes, og motbakker knuses. Mentale muskler vokser, og sunne grenser lages tydelig for andre å respektere.

Ekte temperament fremhever ekte glede.

Selvutviklingsbøkene var kommet for å bli. Men vi måtte utvikle tankegangen videre, og lære oss at en affirmasjon som: “Jeg er nå lykkelig. Jeg tenker nå positivt”, ikke måtte stålsettes og fastlåses i påtvungen og falsk lykke, og slettes ikke betydde at man bare skulle smile, le og glise. At det å tilgi er vel og bra, men at det krever forarbeid, temperament, sorg og smerte for å nå dit, og kraft for at det skal være ekte. Dessuten, at det ikke betyr at man noensinne behøver å hilse på vedkommende igjen. 

Egoisme kan være vakkert. Det er allright å tilgi andre med sunn aksept, kun for freden i sitt eget hjerte sin del.

Det ligger mye frisk lykke i det å tørre å bli forbanna. Og som regel må man innom den kategorien før man greier å tilgi andre.

Det kan kjennes deilig, den dagen man forstår at en kan slappe av, og bli forbanna, uten at det er noe galt i det. Det å innse at man kan kjenne seg naturlig trist innimellom, glad deretter, og sint sådan, er nødvendig for at en skal nyttegjøre selve positiviteten i selvutviklingen. 

Nå er selvutvikling gammelt nytt. Vi vet at det er lurt å tenke positivt, at likt tiltrekker likt, at tilgivelse er bra for oss, og at vi bør affirmere for å styre unna angst og depresjon, samt tiltrekke oss det vi ønsker. Men fortsatt tråkker enkelte i den gyldne positiv-fella, og inntar en uekte glad holdning til alt. 

Men fake it until you make it er hva det er; fake i bunn og grunn. 

Livet krever like mye seriøsitet og alvor av oss, som lettsindig lykke. Balanse og harmoni danser best med både høyre og venstre fot.

Det er både viktig og sunt å tillate seg å bli sinna. Banke i bordet. Koke tempen for en stund. Sette grenser. Få frem kraften bak meningene sine og rense lufta slik at man kan rydde frem glede etter støvet har lagt seg. Se det negative i situasjoner der det behøves for å kontraste mot det positive, for i det hele tatt å bygge opp noe nytt og spennende ut fra sammenraste tårn.

Tilogmed barnet ditt behøver at du setter ord på de ulike følelsene dine. “Nå er jeg irritert”, “Nå er jeg glad”, “Nå er mamma sint”, “Nå er pappa redd”. Og barn blir sinte fordi det er en del de er født med som det er viktig å utforske. Da er det best vi setter ord på det for dem, og lar dem vøre seg selv, slik at de ikke undertrykker sin power.

Vi er et spekter av alt, og for å ta i bruk kraften vår, må vi akseptere alle følelsene. 

Selv har jeg bipolar, og, i følge flere som jobber innen feltet; kanskje et snev av ADHD. Mine følelser oppleves for meg intense, og jeg blir veldig glad, veldig rørt, veldig trist og veldig sint. Jeg er intellegent, som alle med diagnoser, og gjennomskuer det meste med mine medfødte følehorn. Falskhet og løgn lurer ikke meg. Det kan koke kraftig, og jeg har blitt ekspert på å sinnemestre mine temperaturer slik at det ikke går utover omgivelsene i form av ord i rappe-format og sure miner. 

Noe annet jeg har blitt god på, er å bruke sinnet mitt. Å bli sint innimellom, er sunt som fy! Jeg drar grader av temoeramentet mitt bevisst frem i forskjellige situasjoner, som jeg her skal fortelle litt om:

– Dersom jeg har det travelt og må ut av døra for å rekke bussen, i form av krafttak i kroppen’s armer og ben dersom jeg midt i stresset leter etter noe i tillegg. Nøklene for eksempel. Eller headsettet. Jeg er avhengig av musikk på ørene. 

-Hvis jeg er alene, kan jeg banne og brukke kjappere bevegelser. Løpe opp og ned trappene bestemt og bruke tempen til å finne det jeg searcher. Tillate et ekte oppkok og gønne på.

-Hvis jeg skal banke i bordet og si det jeg mener, tar jeg frem et snev av temperament for å streke under essensen i det jeg vil få frem.

-Jeg er er stolt, hvilket nok er en del av temperamentet mitt som nyttegjør meg når jeg kutter kontakten med mennesker som prøver å prege meg negativt. Bestemt og kraftfullt respekterer jeg meg selv ved å glemme dem, og aldri ta mer kontakt. Det finnes nok av gode snille mennesker her i verden å ha kontakt med. Vi har ikke tid til de slemme folka som vil trøkke oss ned. 

-Hvis barna mine utfordrer meg i en butikk, bruker jeg kraft i stemmen min for å poengtere at det er jeg som bestemmer. 

Ja, det er mye jeg kan bruke temperamentet mitt til. En av nøklene til å oppleve ren lykke, var rett og slett å la meg selv kjenne på negative følelser også. 

Samtidig er det viktig for meg å ha den selvironien min gode far fra Nordnorge lærte meg om. Jeg kan være en klumsete klæbb, og det å kunne le med meg selv er en berikelse. Det er ingen grunn til annet enn å velge sine kamper.

En annen nøkkel er takknemlighet. Så lenge jeg er takknemlig for hver minste detalj i livet mitt, som barna mine, pappan dems, rent vann i springen, rene sengeklær og vennene mine, er fundamentet for lykkeslokket ikke lenger laget av luft 😉

Dette innlegget er basert på mine egne personlige erfaringer fra et tiår med personlig utvikling. Jeg har vært gjennom forskjellige faser, og enda kommer det til å ta resten av mitt liv å lære mer, men ikke alt, er min ydmyke erkjennelse. 

Bank i bordet for aksepten av og respekten for ekteheten i essensen av menneskesinnet 😉

Verden er dekorert med edderkoppnett og høstfarger, og et bipolart sinn har akkurat våknet. Ingen forstår, kun et knippe mennesker som har tråkket de samme stiene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Få skjønner den enorme lykken i å få vekke sin egen unge med en klem, lirke på ham ny bleie og klær, se ham smile, og mestre det å sette ham i ei barnevogn og trille ham til barnehagen…
 

Dem ser ikke verden slik som jeg gjør. De kjenner ikke gleden over alt som jeg har måttet kjempe for å oppnå. Dem har ikke stått på bunnen av havet, holdt pusten, og lengtet etter synet av en sensommer-rose.

De møter hverdagsvansker, men ikke så enorme som dype daler og høye fjell. Da kan dem skylde på at de kjenner en med bipolar, adhd, asperger eller scizofreni. Det er så slitsomt å være den friske, for de forholder seg til noe ukjent som de ikke kan forstå. De “har det så tøft, fordi de må stille opp for et sinnsykt menneske.”

Men å ha en relasjon til et diagnotisert menneske, er valgfritt.

Å leve med en diagnose, er derimot ikke valgfritt.

Og MÅ man stille opp? Kan man ikke bare være glad i, og legge martyrrollen til side? Er en bekjent syk til sinns, er det ingenting venner og familie kan gjøre. Har man ikke kunnskaper og erfaring nok, bør man være ytterst forsiktig i nærvær av en deprimert, manisk eller/og psykotisk person. Vi har institusjoner til den slags her til lands.

Man har aldri vært på mars. Da kan man ikke klage på at man ikke dealer med et landskap man aldri har vært i.

Det finnes de som tar ansvar for sitt eget liv, og det finnes de med behov for å skylde på andre. Vi med mentale diagnoser har et skarpt sinn, og vi gjennomskuer slike behov lett. 

Jeg luker nøye i min hage. Med en medfødt sensitivitet, kan jeg kun ha kontakt med den første gruppen: de som tar ansvar for sitt eget liv, de som ikke har behov for å skylde på meg fordi jeg har bipolar. De som ikke gidder å forsøke å ta ansvar for eget liv, provoserer meg. Irriterer meg. For selv har jeg tatt ansvar for mitt eget liv og velvære i over 6 år. Jeg har ikke tenkt å bære på mine skuldre dine sorger som du ikke vil deale med. 

Det er ikke min skyld, bare fordi jeg har en diagnose!

Tynn edderkopptråd fester alt i naturen sammen. We are connected. Men i løpet av dagen vil føtter tråkke på bakken, og kutte bånd. 

Naturen hvisker stille, med en søken etter å forstå. Men et grantre kan aldri forstå alt ved en rose. Og en rose vil stikke deg hvis du prøver å såre den. En hviskende natur må bøye seg i morgensløret; grantreet har også pigger..

Du kan løpe fra alle bipolare i hele verden. Men jeg kan aldri løpe fra min diagnose. Jeg må deale med den hver bidige dag, og det krever alt jeg har av teknikker, tankemåter, medisinsk presisjon og aksept av det faktum at jeg aldri kan forstå de tidene jeg var syk. 

Snart har jeg vært frisk i 7 år. Men jeg bærer et slør. Jeg husker hver eneste detalj fra en psykose jeg ikke kan forklare. Og det gjør ikke vondt. Jeg kan bare ikke dele de minnene med deg. For du ville ikke forstått hvorfor jeg jaget en øyenstikker ut av dusjen på instistusjonen, fremfor å bli livredd slik jeg hadde blitt i dag. Du ville aldri forstått hvorfor jeg hadde issues med maten og hvordan alle typer tvangstanker plutselig tok bolig i meg for noen uker. Eller hvordan det var å faktisk tro at alle som jobber på institusjonen var skuespillere utkledd som sykepleiere og psykologer.

Du ville aldri skjønt hvordan det var å være et åpent sår som fikk vondt bare noen strøk på huden min.

Og det er helt ok at du ikke forstår meg.

Bare ikke forvent at jeg skal forstå at du har slitt like mye på grunn av meg og min diagnose.

For jeg ser tvers gjennom deg, og du biter ikke på ugressmiddel. Du må ut av mitt blomsterbed, så du ikke sluker meg.

For jeg kan stå oppreist alene i tåke. Da jeg ikke ante hvor ferden bar, holdt jeg ut likevel, full av skjelv og redsel. Jeg takler både tåke og storm. Og jeg takler sol og blå himmel.

Du så meg ikke. Du var ikke der. Du greide ikke å forstå. Derfor ble jeg til en gjenstand for din usikkerhet og dine fordommer. Du “fikk det ille pgr av meg” kunne du konstantere. Nei det er jammen ikke lett å ha en relasjon til et mennenske med bipolar. Selv om du ikke aner hvordan det er å ha bipolar.

Jeg så deg tydelig. Det var dette du ikke tålte. Det at jeg så deg og satte klare, tydelige grenser. Du tråkket feil i min hage, og laget spor der du ikke skulle. På meg. Du tråkket på meg, slik at jeg gang på gang måtte reise meg. Men jeg skylder ikke på deg. For jeg har det strålende nå, og du ante jo ikke at du i det hele tatt tråkket feil i din søken etter å forstå. 

Så ble jeg frisk. Sterk, lykkelig og frisk, noe som forvirret deg ytterligere. For nå kunne du hverken styre eller kontrollere meg slik som før. Før kjeftet jeg tilbake eller falt sammen i angst og gråt. Nå overser jeg deg. Nå betyr det ikke noe lenger for meg, denne selvmedlidenheten din. Dette behovet ditt for å påvirke min samvittighet.

Her og nå letter morgensløret, og jeg er åpen om en diagnose som har gitt meg både fantastiske gleder og minner, energi, erfaringer og traumer. Det er null problem. Jeg har ingenting å skjemmes over. 

Og du. Du kan ikke nå meg ut hit. For jeg, jeg er frisk og fri som ny morgendugg!

Tekst og bilder av forbipolene, Helene Dalland.

Kan man være bipolar og overlykkelig, uten at man er syk? 

Kan man kjenne oppriktig glede veldig ofte og samtidig være frisk fra bipolar?

Kan man som bipolar være deppa innimellom, uten at det betyr at det er en nedtur av et dypdykk i diagnosen….? 

Før trodde jeg ikke det. I et umodent kaos uten peiling, surret jeg rundt som en sensommerflue, på søken etter ei real ku-ruke å sette meg på. Der kunne jeg gni møkka inn i selvmedlidenhet, og ligge der og kave i uvitenhet om noe bedre. 

Nei jeg hadde ikke peiling. Hvordan, og ikke minst hvorfor, prøve å styre en bil man tror man ikke eier? 

Det fantes lite stil over min livsstil. Jeg gikk opp i hypomanier og ned i milde depresjoner. For, selv om jeg var sikker på at jeg ikke hadde noen diagnose, og at psykiaterene tok feil, turde jeg ikke å slutte med lithium. Ikke før jeg ble gravid.  Og alvorlig syk. 

Syk? JEG? Nånei! Høygravid og tvangsinnlagt ja? Men manisk og psykotisk? Neverrrr!

Etter jeg landa langt under kumøkken, nesten nedi Kina, for 7 år siden, har jeg lært mye om diagnosen bipolar 1. 

Det tok meg 1 år å godta at jeg hadde bipolar og akseptere riktig medisinering, og jeg har siden brukt 6 år på å bli ekspert på meg selv i kombinasjon med diagnose bipolar 1. Ikke engang de med bipolar 2 kan helt forstå. Det er med diagnose bipolar 1 at grenselandet viskes ut, og depresjoner og manier går over i psykoser. En verden du aldri kan fatte og begripe hvis du ikke har vært der. En verden du heller ikke begriper og fatter særlig av hvis du har vært der.

Jeg gikk kurs. Det varte over et halvår. Jeg lot meg medisinere, og det ga meg vettet tilbake. Lithium er ingen lykkepille. Det er den eneste medisinen som kunne gått som helsekost. Jeg kan ikke ta lykkepiller. Kun lithium og litt seroquell. For å lukke kaninhullet i bakken, så jeg ikke blir psykotisk. 

Det går sjelden en kveld uten at jeg sier positivt ladede affirmasjoner til mitt eget speilbilde. Jeg vet at jeg må ta ansvar for denne psyken min. Vet at det gjelder hver dag.

Jeg må ivrig kjempe en kamp. Hver uke. Være årvåken for små tegn. Kan dem utenat, disse tegnene.

Kjenner jeg signaler om depressiv sinnsstemning, kan jeg ikke slenge meg ned på sofaen. Da må jeg ta ansvar. Ut og jogge. Skaffe meg endorfiner. Dopaminer i hodet mitt. Trene. Danse. Ringe en venn og være åpen om de triste tankene, selv om jeg hater å klage. Jeg må omfavne det jeg minst har lyst til på en sånn dag: fysisk trening og sosialt samvær. Jeg må ta en dusj og føle meg ren og fresh. Vaske huset. Lage hygge. Ja. Jeg bør ta ansvar. Ingen andre kan jage bort de bipolare trollene, enn meg selv. 

Ta blodprøver. Måle lithiumspeil i blodet. Følge opp.

Kjenne tegnene på hypomani. Stole på at jeg er stort sett skjermet fra å blir hypomanisk så lenge jeg begrenser meg selv med antipsykotika og stemningsstabiliserende. Og hvis jeg kjenner tegnene på hypomani, må jeg: trene hardt. Dusje. La være å ringe en venn, og legge meg tidligere enn vanlig på kvelden. Skjerme meg selv fra inntrykk.

Når du lever med den psykiatriske diagnosen med høyest selvmordsstatistikk, kan du velge å gi blaffen. Eller du kan velge å bli ekspert på deg selv med bipolar.

Javisst kan man være frisk som en fisk, perfectly medicated, og samtidig skikkelig skikkelig naturlig glad. En ekstra motor sådan, er hva bipolar da forvandler seg til. 

Men. For å oppnå denne tilstanden, må man ta visse forhåndsregler. Man må la søvnrytme være å anse som like viktig som næring. Ok, så kan det dukke opp sene kvelder. Bare de er unntak, og ikke regel. Man bør affirmere og meditere mindfulness, samt sørge for en positiv indre stemme. 

Det er så mye viktigere for en sårbar sjel med bipolar, å være takknemlig og finne lykke i de små tingene. De bitte små hendelsene. Solstrålene en ellers regntung dag. En liten bønn. En samtale med en venn. For å gardere seg mot den depressive delen av diagnosen, bør en lære seg å senke kravene til lykke. 

2 mennesker med bipolar kan ha svært forskjellige utgangspunkt for morgendagen. It depends on the personlity. And you can create your own personality.

Er det greit å sitte på den ku-ruka og smøre seg inn med selvmedlidenhet, ja så er det det. Både for bipolare og folk uten noen diagnose. Ingen kan ta fra en det å bruke unødig tid på å rulle seg i gjørma og synes synd på seg selv. Men det er bare så mye mer alvorlig for en med bipolar å utsette seg for den møkka. Følelsene er så mye mer forsterket. Den ku-ruka kan bli så forbanna mye større og vanskeligere å komme ut av.

Så hva om man frisk og velmedisinert kan ta i bruk de samme forsterkningene, bare i positiv retning? Hva om man kan bruke speilaffirmasjon hver eneste bidige kveld, i all sin genialitet, og manipulere sin egen friske bipolare hjerne til å innta en lykkelig holdning?

Er man da hypomanisk? (Altså, stadiet før manisk.)  Nei. Man er ikke syk fordi om man er frisk. Man er ikke hypoman selv om man er glad.

Du kan være bipolar i remisjon, symptomfri og stabil, samt lykkelig. Da har du styring på økonomien. Du kan snakke mye, men ikke ukritisk. Du takler turtakingen. Naturlig impulsiv, men langt fra over hele linja. Du kan bli sinna og glad som andre, deppa også, men det finnes en viss rød trå i det hele. Du går ikke utenom grensene for normal atferd. Alt dette takler du ikke 100 % som hypoman.

Det handler om å styrke sitt psykiske immunforsvar. Tankene trenger sin næring. Følelsene også. Du er sårbar med denne diagnosen, og ingen andre kan ta bedre vare på deg enn deg selv. Du trenger å snakke vennlig til deg selv i den indre stemmen din.

I dag er jeg i byen der jeg så mange ganger var innlagt som ung. På bildene ser dere meg foran en hekk. Bak hekken ser dere psykiatrisk avdeling, Levanger. Som ung var dette mitt hjem nr to. De prøvde så godt de kunne å hjelpe meg, men jeg ville ikke ha noe hjelp. Ikke før jeg innså at dem hadde rett. Jeg trengte de tiltak dem hadde å tilby. Inntil da var jeg ei såkalt gjøkeredejente. Institusjonert.

Det hele endte i en enorm psykose for 7 år siden. Den var dyp. Og på mange måter var deler av den fantastisk å oppleve. Den tilstanden. De sansene. Følelsene. Tankene. Den overdimensjonelle tilstedeværelsen. Med meg derfra tok jeg emosjonell visdom. En slik psykose likner veldig på en såkalt syretripp. Jeg har aldri prøvd syre. Aldri trippet på narkotika. Jeg trenger ikke drugs dor å trippe.

Jeg har dypde, og kan senke meg med i andre mennesker’s følelser bare ved å se dem inn i øynene. Jeg kan sette meg inn i andre folk’s opplevelser lett som bare det. 

Og jeg føler med. Har sånn innmari empati. Og det er ikke negativt i det hele tatt. Det er godt. 

Noen kan mene at diagnosen min er en slags skam, og at jeg ikke burde være så åpen om det. Vel. Det var nettopp det min kjære far lærte meg at jeg burde være. Åpen. Bryte tabu. Kræsje fordommene i en stor vegg, for jeg har ikke tenkt å møte den forbanna veggen, jeg. 

Pappa ville vært stolt av meg. Jeg er stolt av meg. Vennene mine er stolt av meg. Jeg kom meg gjennom fascinerende utfordrende tider, og vet at jeg sitter på kunnskaper innen min diagnose som få andre vet om. 

Jeg er takknemlig for å få oppleve det tivoli det er for meg den dag i dag, å surfe frisk og velberget på en diagnose som tidligere var min verste fiende. Men hva er det jeg senser? Jo, luper og spotlight fra bygdadyrets venner, for å følge med på hele min væremåte. “Eeeer a ikke litt VEL happy nå eller!?? Ååjoa! Hypomanisk,er a!” “Oi, hun er TRIST! Jepp! Hadde rett! Det var hypomani, og så datt a ned i depperten!” Man kan formelig se sladrehunksen knuge kaffekoppene ivrig mens de spisser alle følehorn, klare til angrep.

Men jeg humrer og ler. Er det ikke litt funny, hva? Både jeg og teamet av eksperter omkring meg vet at jeg er frisk som en fisk og har vært det i 6 år. Da er det litt søtt at små bygdadyr leker spesialister.

Samtidig preger et alvor meg hver dag. Ikke alle holdt ut. Mange reiste i forveien, med viten og vilje.

Alle dere som ikke overlevde. Jeg tenker på dere hver dag. Og da vet jeg at dere er der. Det har jeg så mange ganger fått bevist. Jeg respekterer valget dere tok. Dere var ikke her for å leve for andre. Dere følte dere som femte side av en firkant. 

Derfor må vi være åpne. Være åpne, for å gjøre verden til en femkant, så alle får plass.

Jeg er så glad i deg, gjøkeredejente fra fortiden. Uten deg, ville jeg aldri kommet dit jeg er nå. You did the work, girl. You rock, young one!

Nå skal jeg gjøre noe jeg sjeldent gjør. Dette vet jeg at jeg har vært for dårlig på her inne på bloggen de siste månedene. Jeg skal stoppe opp og oppdatere dere om rent personlige punkter. Åpne dørene inn til hva jeg gjør akkurat nå, fortelle fra dagen i dag, være åpen om hvordan det går, og vise bilder fra her og nå.

Mange mener at dette er en såkalt åpen blogg. Dette stemmer ikke med nåtiden. Jeg har vært relativt åpen omkring enkelte episoder i fortiden min, men langtfra om alt. Om nåtiden derimot, har jeg vært meget selektiv med hva jeg skriver om meg selv og min familie her inne. Rent lukket, faktisk. Det skal jeg ikke være i kveld. Jeg skylder alle dere inspirerende lesere av forbipolene å være både åpen og ærlig. Here we go.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er minst dybde i å starte med hvordan dagen har vært, så:

Mathias, Even og jeg var altfor tegnefilmsløve på mårran, så vi tok på oss uteklærne og ruslet bort til barnehagen der Even skal begynne. 

Slik så det ut:

Vi tente lys på kjøkkenet etter Even sin dupp ute i vogna. Det er så mye triveligere å spise lasagnerester til middag da. Når lysene brenner og det dufter høst. Is til dessert var prikken over i’en. Mitt tantebarn Aron på 13 år kom på besøk. Med seg hadde han en flått på fingeren. Jeg leste nylig at matolje er noe av det som dreper flått. Så jeg la den her:

Som vanlig ble mammahjertet mitt revet ut og filleristet for en stund da Mathias ble hentet av pappan sin. Tidligere denne søndagen sådan, da Mathias skulle på en sammenkomst for elevene på trinnet. Jeg gruet meg som vanlig til kvelden. Å legge ned bare et barn. Det gir tårer i øynene bare å skrive om det. Å være et samværshjem er veldig tungt til tider. Men, han er i fokus. Det at han har det bra og trygt, er det viktigste. For lesere som ikke vet historien, kan dere lese om hvorfor Mathias ikke bor her hos meg, inne på Meny, under kategorier, ved “Min egen historikk”, “Reisen forbi polene”. 

Even og jeg spiste havregrøt til kveldsmat, før han fikk boltre seg i badekaret med både bading og dusjing. Han sovnet til mammasang i mammasenga, før jeg bar ham over i senga hans. 

Hvordan jeg har det nå:

Jeg er avslappet og i en veldig rolig tilstand i min diagnose bipolar 1. Det er ikke lenge siden jeg fikk vite at jeg mest sannsynlig har et snev av adhd også, men jeg var denne uken på et mindfullnesskurs i Trondheim og har siden meditert en del for å roe ned og innta nuet.

Ellers er jeg mer smådeppa enn glad, fordi jeg er litt sliten. Selv om jeg også har det generelt bra. Sommeren har vært tøffere enn jeg har vært åpen om. Jeg har klippet navlestreng. Latt lille Even på snart to år få overnatte hos pappan sin. Selv om jeg vet han har det godt der, har det vært vanskelig for meg å takle at han plutselig ikke er hjemme med meg. Har savnet ham og vært redd for om det har vært mer vanskelig for ham også, enn han viser. 

Jeg har ellers opplevd denne sommeren å ta det valg å bryte kontakt og sette grenser omkring mennesker som ikke har greid å respektere meg. Kanskje er det fordi jeg er den jeg er. At jeg nekter å være et offer, noe de muligens gjerne skulle sett meg som. Jeg fortsetter slik. Kutter ut dem og luker ugress. Enkelte har også forsøkt å bestemme over, og påvirke denne bloggen, noe som har vært uaktuelt. Det er jeg bestemmer hva som publiseres her, og kun jeg som avgjør hvem jeg rådfører meg med når jeg kjenner for brainstorming sammen med andre huer. 

Ellers nærmer det seg barnehagestart for lille Even, og jeg fester navnelapper på alt fra tynnull til fleece, fra vintersko til innetøfler og fra parkdresser til vinterdresser. Jeg handler både brukt og nytt, og sørger for at lillegutten våres er 100 % forberedt for barnehagen. Han begynner heldigvis en måned senere enn de andre barna. Så han og jeg får noen dager til sammen, vi to. 

Sjekk den gode klemmen jeg fikk i dag da:

Det er positivt for et menneske med bipolar 1, å kjenne på grunnkontakt. Mitt problem med denne diagnosen har ikke mest vært depresjoner, men inntil for 6 år siden; manier og hypomanier. Det er nok derfor jeg generelt er i så innmari godt humør. På mange måter nyter jeg å være normal i noen dager. Litt sånn relaxed og halvglad. Rolig og fattet. Er det SÅNN dere har det ja, dere uten diagnoser.. 

Akkurat nå raser jeg gjennom dette innlegget for å rekke “Live på direkten”. Jeg er komi-junkie, og sluker det meste av norsk og svensk humor på TV. Denne dama hender hun rett og slett nesten triller ut av sofaen i latterkrampe. Og dessuten vekker han minsten oppe på loftet. 

Hvorfor jeg “raser gjennom innlegget”? Fordi jeg alltid må rette ca 20 skrivefeil, samt 15 forviklede omvendtord hver gang jeg har skrevet et blogginnlegg. Jeg publiserer ikke skrot 😂. 

Når jeg tenker meg om har jeg aldri kjørt såkalt “spørsmålsrunde”, av den enkle grunn at jeg som blogger ikke tror noen har noen spørsmål til meg.

Sånn er det bare. Det er jo ikke bare meg dere skal bli kjent med her inne på forbipolene. Her fokuseres det egentlig mer på andre enn på meg. 

Ha en rolig og fattet, anslappet (se der ja, skrivefeilalarm! ….aVslappet 😫😉) og easy kveld, klem fra forbipolene. 

Der er Ine Wroldsen, Rihanna, Fergie, Margareth Berger og jeg!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Terrassen har plass til meg, og dem.

Lift your head up high, Cheers for the weekend, MILFS, and let us fly high up above!
 

Okey, det er lenge siden jeg gikk personlig på line, her inne. Let me tell you about my day:

Timen hos verdens dyktigste psykiater er gjennomført, barna er hos pappaen sin og skal sove der begge to, joggeturen er unnagjort, og kåken er både ryddet, vasket og dekorert. 

At “det føles så godt” å pante flasker? Jooo, men å vandre rundt i nyshina kåk føles myyye bedre, hellyeah!

Mange brikker falt på plass i dag. Jeg har lenge mistenkt at jeg har en tilleggsdiagnose ved navn ADHD, og i dag fikk jeg bekreftet at dette meget godt kan være mulig. Uten utredning er det jo umulig å fastsette en slik diagnose selv for en erfaren psykiater, men han ser at dette godt kan være tilfelle. Mange andre også både ser, hører og merker det. Even me, I tell you..

Men jeg har ikke tenkt å innta medisiner mot dette. Desverre. Dere får holde ut med ei fjern og avbrytende virre vapp som hyperaktivt hopper hit og dit i takt med rytmen av bipolar. Jeg er så frisk på lithium, at jeg aldeles ikke har tenkt å forstyrre den deilige rytmen med flere medisiner. 

Free your mind.

En Vogue har joina vorspillet mitt her ute på terrassen, med et friskt innspill fra nittitallet.

Jeg har det travelt, men gidder ikke stresse. Skal rekke å pilse litt på stranda med min kompis fra Afganistan før jeg suser innover til Trondheim by for å joine en venninnegjeng jeg ikke kjenner. Kun ei av dem har jeg møtt før, og jeg gleder meg til å se henne igjen. 

Som dere ser på bildet under, BURDE jeg nok stresse. Ser faktisk ikke ut. Og da er jeg ærlig: the ugly truth er nesten litt morsom. Om en stund skal jeg nok greie å se smashing ut, selv om sminkekurva mi langt fra er sponset og slettes ikke er smashing.

Sola skinner, det er helg, og jaggu er det digg å finne svar på det som kan være alle sine ukonsentrerte rastløsheter i skyggen av bipolar. 

Ha ei fabelaktig deilig deiiiilig sensommerhelg, og fortell meg gjerne hva i alle dager det er du driver med under blå himmel eller hvite skyer med dråper i 😉

Hilsen Forbipolene Adehådeline

Det var dagene da jeg satt krøket på gulvet med foldede hender. Undergrunnen inni meg kjentes ut som om den ikke hadde bunn, og jeg ble trukket nedover. Tårer. Hele tiden tårer. Diagnose? Nei! Noen diagnose, DET hadde jeg ikke! Diagnoser hadde man funnet opp slik at psykiatrien kunne deale statsdop! Fysjom. Medisiner skulle jeg være foruten. Dette korrupte systemet av forskere på menneskesinnet. Nei takke meg til ensomhet, avslått telefon, tårer, angst og ei dyne jeg kunne gjemme meg under. Slik gikk dagene. Jeg var totalforvirret. For hva var det jeg nettopp hadde opplevd? Hadde de rett i at den verden jeg gled inn og ut av sommeren 2009 kaltes “psykose”? Det kunne jeg da ikke forholde mitt sinn til!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette er nå 6 og et halvt år siden. Det var som om det snødde inne i den kalde kåken min. Narnia var preget av vinter, og heksa kunne dukke opp utkledd som dronning når som helst. Der gjemte jeg meg selv og sorgene mine. Riktig snødde ned under bipolar vinter. Men hele tiden ble alt tint opp igjen av varme salte tårer. Hva faen var det som feilte meg? Jeg burde hoppe fra noe høyt og forsvinne! Men det kunne jeg ikke, for jeg var blitt mamma. En udugelig mamma som var for dårlig til å ta seg av barnet sitt!

Jeg var syk av bipolar, og klamret meg til det siste halmstrå av “stolthet”. For, “syk av bipolar”, DET var jeg slettes ikke. 

Lite visste jeg om at dette skulle være min siste stolte krampetrekning. Intet visste jeg, om at nettopp det å gi opp hele denne stoltheten, og la hvitfrakkene få rett i at jeg hadde en alvorlig sinnslidelse av en såkalt pinlig diagnose, skulle føre meg inn i et liv så spennende og eventyrlig, at jeg kom til å oppleve det som vanvittig coolt.

For akkurat da jeg for 6 år siden ga opp, og lot dem kurse meg i diagnosen, samt etterhvert medisinere meg med lithium, skulle jeg slippe å lide mer.

Jeg er nå frisk og symptomfri på 6. året. Nå vet jeg at det å være slik friskmeldt fra bipolar, heter å leve med diagnosen i remisjon. Jeg vet også at jeg har den alvorligste typen av diagnosen, bipolar 1. Dette betyr, at uten de to riktige medisintypene, viskes mine grenser ut. Da blir jeg ikke bare litt deprimert. Da blir jeg psykotisk depressiv. Så blir jeg ikke bare manisk, men psykotisk manisk. Jeg får ikke bare angst. Jeg får total noia.

Å ha vært helt frisk i 6 år, har lært meg veldig mye. For det første at jeg i det hele tatt HAR en diagnose. At hvitfrakkene hadde rett, at de vil meg godt, og at de faktisk er både coole og greie. De har troen på meg, og jeg har endelig troen på dem.

En som lever med bipolar kan aldri forutsi framtiden. Jeg kan med stor margin sikkerhet påstå at det mest sannsynlig vil gå bra, så lenge jeg respekterer meg selv. Det innebærer å innta medisinene, trene jevnlig, være måteholden med alkohol, la psykiatrien følge opp meg, visualisere, affirmere og spise sunn mat. Men man kan aldri vite. Derfor har jeg nettverk omkring barna mine og meg som står rede og klare som egg dersom noe mot formodning skulle endre retning. 

Man må leve med noe annet også, samme hvor frisk man er. Folk’s uvitenhet og derav fordommer blant annet. For eksempel å bli kalt hypoman bare fordi livet går så det suser og du er glad. Og det sier seg selv at å være frisk i 6 år handler om så lang tid at man ikke lenger snakker om “perioder”. Jeg har fått trusler fra pompøs bedreviter om at vedkommende skulle skrevet en bok om hvor vanskelig det er å leve i relasjon til en med bipolar. Jeg har fått stygge meldinger midt på natten, og måttet deale med baksnakking og stygge rykter.

Likevel går ikke dette så mye inn på meg lenger. Det kommer jo fra mennesker jeg ikke er glad i. Folk som ikke betyr noe for meg. Dramaqueens uten peiling, som forsøker å spille på samvittighet. 

For ja. Jeg kan ha forsterkede følelser. Men, i samme bane har jeg også evnen til miste disse følelsene for godt, i det man har tråkket hardt nok og lenge nok på bipolare følelser. Faktum er at i mine syke perioder har jeg enten vært innlagt eller trukket meg unna folk, for ikke å plage andre med oppturer og nedturer.

Jeg kan ikke garantere at jeg er like frisk om 6 år. Bare nesten garantere. Men jeg kan stå for at barna mine har det nettverk som trengs, dersom det skulle bli nødvendig. Gode venner, psykiatri og en uvurderlig barnefar, står stødig omkring oss, og sånn er det jeg ønsker å ha det. 

Å leve med diagnosen bipolar i remisjon, er en fryd. Men bagasjen man har å bære på er heavy, og man må daglig deale med spekulasjoner omkring fortiden. Skepsis fra alle kanter, og dømmende holdninger. Og jeg forstår.

Jeg forstår så godt. Selv har jeg heller ikke peiling på all verdens sykdommer. 

Det er bare det at da unnlater jeg å uttale meg om de sykdommene.

Min diagnose er forbundet med Gjøkeredet.

Det er bare det at jeg har vært i Gjøkeredet. 

Mange ganger.

Og det var der jeg traff de virkelig ekstraordinært intellegente og kreative menneskene.

Skulle jeg hatt en virkelig interessant samtale med grenseløse sinn, var det nettopp er slikt Gjøkerede jeg skulle besøkt. Som symptomfri slik jeg er nå. Det er bare det, at nå er mine sansedører halveis lukket. Jeg er frisk, og har ingen tilgang til kaninhull og dragehuler.

Men jeg vet godt hva som foregår nede i slike kaninhull og oppe i sånne dragehuler, så jeg kunne nok forstått språket til et psykotisk menneske.

Men jeg trives her oppe i midten. Det er morsommere å være frisk enn jeg trodde. Altså, jeg trodde jo at jeg VAR frisk. Så tok jeg feil, og det viste seg at det å være frisk innebar evnen til å tørre å være gal. Litt gæærn og fresk rett og slett 😉 

Hvis hesten var livet ditt. Hvem styrer den for tiden? Hvem er det som ruler der oppe med tøylene i hånda? Du vet, den der selve hjernen i ditt liv. Ditt hode.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noe av det viktigste jeg måtte lære meg for å blir frisk fra diagnosen bipolar, og modnes inn i det type sinn jeg ønsket å leve med, var at jeg var den eneste som kunne ta ansvar i livet mitt. Ingen andre kunne gjøre det. Bare jeg kunne bestemme om jeg skulle stå opp med et smil om mårran, eller gjemme meg under dyna. Bare jeg kunne besteme meg for å begynne å innta det viktige og avgjørende medisinsaltet lithium. Det var vanskelig å stole på psykiatere og leger, men jeg valgte å velge det rette. Tok sjansen 

Jeg grep tak i tøylene og rollen som dronning i mitt eget liv, og tok avgjørelsen; her var det JEG som bestemte. Jeg skulle ikke lenger bestemme meg for å la andre lure meg til å kjøpe villhester. 

Jeg ville heller ri inn i min egen visualiserte solnedgang og tro på soloppgangen, enn å la villhester villlede meg. 

Samtidig måtte jeg inngå en urpakt med meg selv: fra nå av skulle jeg skjønne at det å ta ansvar, også handlet om valg. Skulle jeg velge å ta det tungt, eller lett? Være redd, eller modig? Være passiv eller trene? Røyke eller slutte? Sutre eller smile? Ta alt for gitt eller være takknemlig? Bry meg om sladder eller stå åpent frem og rekke en elegant og vennlig finger til rykter, fjas og fantepakk? Spise junk elle sunt med krydder av junk?

Jeg valgte å ta det lett. Valgte å være modig. Begynte å trene og sluttet med nikotin. Da kom smilet og takknemligheten naturlig. Og så valgte jeg å være åpen, gi blanke i alle komplekser og rykter, og galloppere min egen vei.

Man kan ikke snu. Har man sluttet å synes synd på seg selv, men heller begynt å anse seg selv som sin egen tøffe soldat, da er veien tilbake allerede blitt for lang. Reisen har tatt av, og det er bare å holde følge. Du setter ikke lenger alle andre høyere enn deg selv, men ser dem inn i øynene og smiler trygt. Du styrer disse hestekreftene, og hva du skal bruke dem på.

Det er ikke alle som liker å se deg galoppere. Ikke alle som er komfortable med at du aldri kjøper villhester av dem mer. Det er disse som trenger å se en elegant og vennlig langefinger mot lyset av solnedgang, for å forstå at “you don’t care noe mer…” Løpet er kjørt. 

Tør du det? For du må være klar over at det venter deg et magisk eventyr. Er du i stand til å takle lykke og fremgang? Det kan være lettere å ligge i gjørma og vri seg i selvmedlidenhet, enn å fatte og begripe alt hva universet egentlig har i vente for deg hvis du endrer kurs. 

Join me on my ride. Hvis det var mulig for meg ….for gjørma mi hadde liksom størkna tilnærmet sement, …da er alt mulig. 

Hviket er hva min morgentekst handler om. Det har nettopp vært soloppgang, og jeg har så mye å være takknemlig for. Våkna opp til verdens vakreste lille guttefjes, rusla ned til midt etg i et trivelig hus og spiste frokost. Ute skinner sola og i går lo jeg med 7 venninner etter vi gråt på kino til filmen “Et helt halvt år”. Jeg kommer tibake til dette i et annet innlegg. Havapia mi på 17 år kommer til oss i dag,  og da får jeg shina kjelleren. Om to uker kommer Mathias og skal ha ferie her. Jeg får tilbakemeldinger fra dere blogglesere jeg aldri trodde jeg kunne drømme om å få et år tilbake. Livet får ny verdi når folk faktis gidder å lese skribleriene mine.  Til helga får jeg besøk av en nydelig mann… Tenk det! Så mye rikdom jeg har nå. Så mye å glede seg til i lyset av en fargerik horisont.  

Før jeg server deg min morgentekst, vil jeg gi deg noen linker til faktum av fortid som viser at det er mulig å gå fra å grave sin egen grav nesten ferdig, og snu om alt til vakre vidder og actionride med hvite sterke hestekrefter. Men først og fremst linker jeg deg til mine råd om livsnyt. 

To enjoy the ride, må du:

-Endre ditt syn på verdi i form av fokus på takknemlighet. Dvs: Har du dyne og pute i senga? Fantastisk! For et gode! Ikke? Spør milliner av fattige folk i uland. Har du nære relasjoner til andre mennesker? Woow du er heldig. Penger kan ikke kjøpe dette. Har du telefon, og kanskje lader med ekstra lang ledning? Det er jo helt villt! Har du en frisk kropp som kan løpe og danse? Priceless…

Stopp med å handle inn alt du tror vil gjøre deg glad. Se heller på der du har. Kanskje er det å hjelpe andre mennesker som vil gi deg lykke..

Der er store sjanser for at du blir livsnyter om du leser dette:  http://m.forbipolene.blogg.no/1438193190_29072015.html

Det å kjempe seg opp av gjørma, kan koste noen tårer, men kunsten er å se på det som en tunnell man må holde ut. Når du leser dette, husk at jeg har det strålende den dag i dag. Må leve med noen husketap, men jeg er superlykkelig og nyter livet. Dette var før. Nå er nå: 

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

The soldier

Here’s a new day

It’s for you, choose your way

This part of yesterday’s future

a tomorrow so blur

You think you never know

it all might be a show

But you had a vision

In the night dimension

Dream on, you’re the soldier

Don’t you doubt, my dear

It’s your boat 

you’ll make it float

They’ll try to give you pain

But they can never use your brain

You’re the boss

it’s their loss

Ride away soldier of tomorrow

sunrise before sorrow

You might have days

or years of unknown ways

I belive in you

that you will shine from blue

But if you say you don’t have faith

well, your horse can wait…

Skrevet av forbipolene, Helene Dalland 2016