Dette gjør alkoholfri livsstil med min bipolare hjerne

 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor lettet og lykkelig jeg er nå. Jeg flyr. Svever. Gliser og smiler. Det er som om den lykkelige jeg har vært bortreist i tåkeheimen i et helt år, og nå.. ..nå endelig, har hun kommet hjem igjen. Tårene presser på av glede, og denne gangen skal jeg ikke svikte henne. Dama i mitt hjerte med godt humør er tilbake! Det er ikke en gang en avgjørelse jeg har tatt, det fortoner seg som en deilig selvfølge.

 

Dette innlegget handler om meg, og kun meg. Dersom noe av dette treffer deg på noe vis, så husk det. At det ikke handler om deg. 

 

Jeg skrur tiden tilbake er år. Det var noen dager igjen av 2015, og jeg strålte der jeg satt og boblet over av energi og naturlig glede. En velmenende venninne hadde tatt med seg ei flaske rødvin til meg i julegave, og jeg takket, men prøvde å forklare at jeg hadde vært avholds i 2 år. “Men Helene.. Du som andre kan vel ta deg et glass vin enkelte kvelder, når barna sover? Vanlig det vel. Du må vel kunne lande på normalen” 

 

Jeg hadde aldri bestemt meg for å være totalavholds resten av livet. Bare kjente på at det var deilig å være edru. Storkoste meg med å være med venner ut på byen og bare drikke koffein. Det var kaffekoppen, redbullen, vannglasset og meg. Da var jeg i storform, også dagen derpå. 

Jeg var lykkelig, men visste ikke helt grunnen til det. Nå vet jeg det. 

Etter to år komplett avholds, prøvde jeg forsiktig å “lande på normalen”. Malplassert prøvde jeg å balansere en kveldspils med nyhetene i ny og ne. Det smakte ufint. Jeg kjente etter. Ble jeg en bedre versjon av meg selv? Var det et åpenlyst poeng med å drikke dette skvipet til fordel for deilig kakao eller fresh kullsyrevann med sitrondråper i? Nei, men jeg prøvde å like det. Forsøkte å fortelle meg selv at det handlet om “livsnyt”. 

En slags utrygghet begynte å regjere i min tilværelse. For dette var på flere måter nytt for meg. Og hva er “normalt” når det kommer til alkohol? Jeg tenkte grensene måtte gå ved små mengder og sjeldent nok til at det kjentes riktig, men hvor ble det av humøret mitt? 

En god kompis av meg døde for tidlig. Han døde av alkoholisme. Hvis en så klok og samfunnsbevisst mann kunne bli avhengig, var det da ikke alltid en risiko for meg også, hvis jeg i det hele tatt åpnet døren for kong alkohol? 

 

Minsten skulle begynne å overnatte hos pappan sin annenhver helg, så da ble det huset og jeg alene de helgene, og jeg prøvde litt mer å “lande på normalen”. Skeie ut og vaie litt i vinden. Men jeg ble alltid overrasket med et svært kjedelig tilbakeblikk på helgen; jeg hadde ikke hatt det noe morsomt rett og slett. Det var slett ikke noe arti å bli med ut på byen lenger.

I tåkeland famlet jeg i blinde, og prøvde å venne meg til å drikke litt rødvin som en ekte dame, og dra ut på byen og pilse som om jeg omfavnet “frihelger”. Men det var de helgene da barna var hjemme, og jeg var edru, at jeg hadde det gøy. Det var da jeg hadde fri. 

 

I romjula var begge barna hos pappan sin i to netter. Jeg satte meg ned for å lande igjen. Lande på normalen med et glass rødvin. Jula hadde vært klinkende edru, og vi hadde hatt det koselig. Jeg skjenket i det eneste vinglasset jeg har, og knep øynene igjen i forkant av den skarpe fæle smaken. Etter et halvt glass med bare piss og fanteri, begynte tårene å trille, og det gikk opp et stort lys for meg: Jeg klarte rett og slett ikke å like dette skvipet, men følte jeg druknet meg selv hver gang jeg tok en slurk. Jeg var ikke sann mot meg selv og mitt behag hver gang jeg “prøvde å lande på den såkalte normalen”. For jeg hatet smaken, mislikte sløvheten som kom sigende, og syntes det var ubehagelig å kjenne på nummenheten som overtok beina mine. Like utilpass som de andre gangene jeg hadde forsøkt å “lande på normalen” gjennom året, følte jeg meg nå. Nå fikk det være nok!

Jeg så meg tilbake på et alvorlig innhugg i humøret, bare jeg hadde drukket et glass rødvin kvelden før, og jeg likte ikke tilværelsen der alkohol skulle prege noe som helst i mitt liv. 

Jeg lot tårene trille, og bestemte meg for at jeg skulle vekke til live Helene igjen, og aldri igjen svikte meg selv og mine egne teorier omkring “normalen” og hva som kom først av mennesket og vinglasset. 

Nå vet jeg at jeg hadde rett i dette der jeg satt og gråt i romjula 2016, for bare noen dager siden. Etter dette har lykken flyttet inn i livet mitt igjen, og jeg nyter avholdslivet som jeg har savnet. Det er snakk om et glass vin, og det lille glasset ødela faktisk dagen etter hva angikk humøret mitt. Smilet forsvant, og jeg måtte presse det fram. Energien uteble.

Har du noen gang vært på et idyllisk sted og forelsket deg i plassen, for så å reise derfra? Har du opplevd å reise tilbake etter en stund, og kjenne sanseinntrykkene overvelde deg med lykke og glede? 

Sånn føles det for meg i disse dager. Jeg har en deilig reunion som overvelder meg. Og denne gangen har jeg fått beviset som grunnlegger min egen avholds tankegang: jeg er allergisk mot alkohol, og trenger det ikke. Jeg er enig med min venninne i noe av dette med “normalen”. Er jeg på date en fredagskveld mens barna er hos faren sin, og jeg drikker et par glass vin, da går det sikkert greit å smake. Humøret holder seg nok bra søndagen etter. Men jeg tror ikke jeg gidder. Det er så fantastisk å være til stede. Alltid.

Heldigvis har jeg avholdsvenner som forstår meg.

For. “Lande” ….fra hva? Hadde jeg “tatt av” i edruelighet? Hvorfor skulle jeg drive å “lande”? Jeg hadde jo landet forlengst, og det på akkurat det som gjorde meg fantastisk lykkelig. 

 

Jeg er snart 40 år, og hvis jeg ikke nå er bra nok for deler av omverdenen fordi jeg liker å holde meg edru heller å drikke, da er ikke det mitt problem. Jeg er mer en crazy nok til å ha det grenseløst gøy uten alkohol. Og det jeg nå har fått bevist er at jeg har det så uendelig mye MER morsomt uten, jevnt over. 

Enkelte kanskje ikke føler seg vel hvis det er redbull i mitt glass, og dram i glasset deres. Men da kan vi ikke tilbringe tid sammen, for da forsvinner i mine øyne verdien i vennskapet og hele poenget med å møtes. Jeg har dessuten ingen meldeplikt til å informere om det er husholdningssaft eller rødvin jeg drikker, hvis jeg blir lei av å forklare at “Neeei jeg kjører ikke, for tiende gang…

….jeg bare liker best å være edru, og ja det er helt helt sant!”

Og dessuten, hvis det skal være en selvfølge at JEG skal godta at du drikker alkohol, da er det også en selvfølge at DU godtar at jeg drikker alkoholfritt, ikke sant?

 

For min spennende lykkepille heter “avholdenhet” og er faktisk noe av det cooleste og mest fancy av livsstil jeg noen gang har vært borti. Jeg kommer aldri til å prøve å prakke det på deg, for dette er noe som kler meg, men kanskje er det feil for deg. Det har en klar sammenheng med at jeg har bipolar, men det trenger ikke å bety at andre med bipolar trives med å gjøre det på min måte. 

Jeg behøvde dette året som bevis. Nå trenger jeg aldri mer å tvile; det ER det å leve alkoholfritt som gjorde meg så sterk psykisk, og lykkelig. Det er vanskelig å forklare den motsatte livsstilen, men jeg kan bruke ordene tung tåke, treg og smådeppa. Og det er jo forsket på at bipolare kan påvirkes negativt i sinnsstemningen av allohol. Nå vet jeg mer om hvordan dette funker på meg. En med diabetes bør også være careful med alkohol, jeg har en sykdom som jeg må tenke i samme baner omkring. 

 

Der du gleder deg til sydenturen eller konserten, gleder jeg meg nå like mye til å kjenne den naturlige rusen fylle meg med energi ukene og månedene som kommer. Jeg er fri til å leve livet mitt som JEG vil, og det er jaggu bra det ikke er jeg selv som plages av livsstilen min. Det er det samme med valg av interiør og design i hjemmet mitt. Dersom du ikke liker det, ja da er det jo jaggu bra at det ikke er du som bor her, hva? 

 

Å være avholds er misforstått. Det er gøy og helt fantastisk, og har du først fått smaken på avholdslivet, blir du litt hekta 😉

Sorry, men bipolare er genier 🙉

 

“I beg your pardon, but this monkey can write. And dance. And talk. And walk.” forbipolene 2017 🐒

 

Oppturen tar deg med på ekspedisjon i lykkeland. Du reiser med tog, og har mest lyst til å sprette opp og danse. Hoppe opp på togsetet og spille luftgitar. Ekstase er en del av tilværelsen, pretty often, actually. Men grensene er der. Det bobler innom fasaden.

Grunnen til ekstasen? Myomy, det er alle disse ideéne. Det, i kombinasjon med rusen i brystkassa som alle de “friske” folka må dope seg med falsk stimuli for å oppnå, mens alt du behøver å gjøre er å ha en bra dag. Det er bipolar 1, og du har tilbakelagt årevis med jobbing for å knekke koden der oppe i det hodet. For svingende.

 

Til kontrast: den velkjente “kynikeren”. Den topputdannede kritikeren i samfunnet med det bedrevitende smilet, som anser all barnslig tankegang, for ikke å snakke om atfert, for uanstendig. Leken er forbi, forlengst. Den ligger der og surner i fortidens sandkasse sammen med kattebæsjen til nabokatta. Som forlengst har daua. “So what?” sier kynikeren og trekker bedrevitende på “smilet” sitt. Som om han vet noe du ikke vet. Som om han nesten kunne fortalt deg hva som kommer etter døden. Ja, han er nesten udødelig, kynikeren. Whop whop.

 

I motsetning til den fastgrodde kritikeren av en kyniker, har bipolare mennesker en velutviklet barnslig sans. Det er her intellegensen får utvikle seg i klokelig brainstorming og mulighetsoverbevisning. 

Nei, bipolare mennesker er ikke i ekstase alltid. Men dypt der inne bor et kreativt senter som benytter seg av barnlig tankegang for å kunne tenke seg frem til uttallige idéer. Slik kunne Britney Spears lage music for deg og meg. Kurt Cobain også. Og slik kan Stephen Fry få oss til å le. Det er også sånn Catherine Zeta Johnes utviklet sine talenter innen skuespill. Og det er hvordan jeg skriver. Ved hjelp av bipolar.

En fastlåst kyniker kunne aldri utviklet seg kreativt til de stadiene bipolare, grenseløse, lekne mennesker gjør. De kan late som om de har sjeldne svar på det meste. Ja, de kan shake heads i takt, og si: “Nåh, det var det jeg sa” til ethvert feilsteg en bipper tar. Men en vakker dag vil den kyniske fasaden sprekke, i det et bipolart hode knekker koden og tar av med sitt talent. Og alle vil se i kritikeren at det var kynisme, og aldri sannhet. It was just pretend, to the end.

 

We don’t need no education; og er det ikke bittert, hva? Noen mennesker må stå for den bitre ingrediensen. Vi bippere er ikke så søte i det vi flyr opp og ned, parallelt med jevnaldrede ved skolebenken. Og så viser det seg at vi ikke skulle gått den A4formede veien uansett. Kanskje strør vi salt i årelange sår med andre sine vanskelige studier, men noen hoder må tenke ut det artistiske, kreative i samfunnet. Sånn er det. Det er en mye vanskeligere studieretning å ta; å prøve på å overleve helvetespolen i bipolar, og knekke balansekoden for å leve godt med diagnose geni. Noen må skrive lærebøkene, og jeg kjenner mange diagnotiserte hjerner som kunne skrevet et titalls hver. Noen må danse, synge, skuespille, male, tegne og spre humor.

 

Den maniske delen av bipolar. Du vet, den altfor glade, selvgode, barnslige polen. Motsetningspolen til den deppa polen. …den ekke så populær. For innerst inne vet vi bipolare hvor forbanna smarte vi er. For noen god damned genier vi er. Hvilke banebrytende idéer vi sitter og pønsker på. Hvem av fortidens genier, skuespillere, forfattere, artister, komikere og samfunnsengasjerte som var bipolare, scizofrene, ADHD eller aspergere.

 

Noensinne vært på en psykiatrisk institusjon og møtt pasientene? Det er der du hører de vakreste tonene, ser den mest imponerende kunsten og fører de dypeste samtalene. Sorry, men de er intelligente genier, alle som en. Bare pass deg for å bli informert om fremtiden din. Noen av dem kan ha krysset grensen over psykoselinja, og det borte ligger info som alle dere andre kun rører i drømme når dere sover. Dere aner ikke hva de er i kontakt med i tåkeland. Der hvisker skyggedansere og der roterer idèstormen og paranoiaen så lydmuren brytes. 

 

Vi vet hvor upopulære vi blir av å si det høyt. Jeg er klar over hvor lite flatterende denne tittelen er. Men skal jeg lyve? Det pågår jo en stor kræsj skapt av en snedig misforståelse daglig i dette samfunnet. Folk’s bilde av diagnotiserte handler om stakkarsliggjorte offer som ikke finnes.  Vi kan ikke fylle roller liksom. Spille. Late som vi er svake, når vi er supersterke. 

 

Når et “vanlig” menneske møter en diagnotisert person, og er forutintatt bestemt på å gi medlidenhet, og synes synd på “stakkaren”, så klikker det litt feil. Misforstå meg riktig, men da blir det litt forvirrende og provoserende. Først for den diagnotiserte. Så for det “vanlige” mennesket, fordi inntrykket av den “syke” ikke stemmer likevel. Hvordan forholde seg da, god damned, når uvitenheten ikke vil gå og ingenting er til å forstå. Forestilninger i topplokket, og fordommer ikke til å rokke.

 

Kynikeren stålsetter sine teorier, og smiler sine bedrevitende smil. Rister litt på hodet sitt. Imens er det hjernestorm i det geniale diagnosehodet. Brainstorm. Utallige idéer. Kontakt med følelser av en annen verden. Innsikt nedi kaninhullene, hellyeah, det er studier av dimensjoner. Studier som A4skolebenken burde lært seg.

 

Sorry. Men vi er ikke retarde. Vi er kuene som reiser seg og går en runde på sletta straks bonden har ruslet inn til sine daglige rutiner. De kuene som slår av en prat med grisene, hestene og hønene vet du. That’s us.

Beklager. Men hvis sykdom er å måtte deale med en høyspent hjerne, så kall oss gjerne syke. Om hundre år er samfunnet klokere. Da er yrkene som passer de originale geniale, endelig oppfunnet.

Xcuse me, men jeg kommer aldri til å unnskylde at jeg er smart som faen. For jeg er en av de derre snakkende beibiene. Bare at vi kun snakker når de voksne ikke ser oss, for de voksne er uvitende om det universelle språket. 

 

I beg your pardon, but this monkey can write. And dance. And talk. And walk. 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

Facebook: forbipolene

 

Den bipolare nyttårstalen 🎉☄🎊

 

 

Nå braker det løs. Vi har nettopp blitt kastet ubønnhørlig inn i 2017, AND I LOVE IT! Nå som jeg har bestemt meg for å kjøre på med planer time will show ya, er jeg her med folk jeg er glad i, og kjenner min sjel rope: “Kjør på! Bring it on!” 

Jeg gleder meg som en kid, og skjønner ikke hvorfor jeg har brukt så lang tid på å erkjenne det faktum at ærlighet ikke bare skal vare lengst hva angår meg selv, men også de jeg velger å bruke tid på. Ei greie er å være streng med seg selv; men jeg skal være strengere med låsen på min private sone for hvem man åpner for.

2016 var virkelig både nødvendig og lærerrik, og jeg er så mye klokere nå enn i fjor. Enkelte er ikke annet enn ulv i fåreklær, og det kan man egentlig se på ulveblikkene der ute. De øynene som blinker i løgn er rett og slett ute etter å sanke sympati, for noe som faktisk aldri har skjedd. Jeg ler litt når jeg tenker på det. Jeg for min del, har opplevd så mye crazy, at jeg ikke trenger å lyve for å adde på en shit når jeg skriver historiene fra fortiden min. 

Som mamma har 2016 vært et deilig år. Even begynte i barnehagen og Mathias i 2.klasse. Jeg er vanvittig forelska i dem begge to, ja jeg digger dem villt. Er fornøyd med meg selv som mor også, og har lært meg å godta meg selv midt i utålmodighetens grensetestende hverdag. Jeg har et herlig team med profesjonelle rundt barna og meg som jeg selv ønsker å ha der pgr av min diagnose. Vi er så bortskjemte av kommunen der vi bor. Har ikke ord, de er verdt milliarder av kvaliteter i mine øyne. Takk Anne, Gunn, Kjersti, Arvid, Annebritt, Inger, Eva, Trude og alle dere andre som booster både barna og meg med alt vi trenger for at jeg skal greie å tro på meg selv og barna får ha ei mamma med selvtillit. Ei bipolar mamma vettu. Utgangspunktet var en ikke tilstedeværende mammaselvtillit. Nå har noen av dere forlengst trukket dere ut, men jeg velger å beholde det lille teamet som er igjen.

I løpet av året har jeg opplevd herlige høydepunkt. Det startet med at fleksible TV2 kastet seg rundt og mente at en blogg var like viktig som en avis under Senkveldinnspillingen på Kimen kulturhus i januar. Det var en fornøyelse å få 5 minutter med Thomas og Harald dagen før. På setene i Kimen stod det “Presse, presse, blogg, presse.” Å samarbeide med TV2 er alltid en fornøyelse.

Da sommeren kom var det på tide med et bloggkurs. Jeg leste den supre boka “Føkk lykke” av Marte Frimand Anda, blogger av Casakaos, og ville selvfølgelig suse ned til Oslo for å delta på bloggkurset hennes da sjansen bød seg. Jeg sier bare: Førr ei dame! For et kurs!

Bloggen hadde flere turer innom topplistene, noe som stadig vekk overrasker en rufsete og grønn blogger fra Trøndelag. Ny rec på over 27500 lesere i døgnet var ikke noe mindre surprising. Jeg fortsetter å klø meg i hue hver gang; grunnen til at jeg begynte å blogge var jo fordi jeg kom frem til at jeg kunne gjemme meg i internettmylderet og bare lagre mine historier her. Men å skrive har alltid vært min greie, så slik ble det.

Jeg går klin edru inn i det nye året, og er omgitt av like sober mennesker som jeg er glad i. Vi har spist kalkun og skålet i brus og juice. Barna sover her vi er, og nå skal vi snart ut og nyte synet at byen vår dekket i farger og lys. Hellyeah, dette året som kommer nå, er allerede så proppfullt med prosjekter, samarbeid og idéer, at jeg kjenner jeg blomstrer inni meg, selv om det er en stund til våren nå.

Til mine kjære lesere: mange av dere tar kontakt med meg, og jeg ber dere fortsette med det. Dere sender meldinger på alle steder det går an, stanser meg på gata, og formidler så mye fint til meg. Tusen takk, ikke stopp med det. Det er fantastisk at dere bruker tid på i det hele tatt å lese mine bipolar skriblerier. Jeg lover dere at jeg er tilbake der jeg var i sommer, av flere forskjellige grunner: glad, sprudlende og stappfull av idéer. Inspirasjonen er tilbake, og det er mye som skal skje som det ikke er noen grunn til å somle med. Som dere vet eier jeg ingen grenser når det er noen jeg vil intervjue, eller nye prosjekter jeg ønsker å gjøre. Nå er jeg omgitt av kun positive mennesker, og bremses ikke av noe som helst.

 Jeg er lykkelig igjen, more than ever, og kjenner at jeg tålte den litt trege perioden min et par måneder bak meg her. Nå er vi mange som gleder oss til et hellova glory year of FUN!

 GODT NYTTÅR til verdens beste lesere, med ønske om et trygt og fredelig år! 

 

 

Bak den bipolare juletoppfasaden

 

Vi har en spesiell måte å feire jul på her oppe på Juletoppen. Alt gjøres klart allerede før lille julaften, ja tilogmed bordet dekkes, slik at vi tar fri fra førjulsstresset og prøver å finne roen fra og med lille julaften ettermiddag. Gutta fikk henge opp hver sin vanlige sokk uten dilldall, i går kveld, og kunne begeistret klemme på stappfulle Luciastrømper i mårest. 
 

Så suller vi rundt i pysjamaser og koser oss. Jeg lar bildene tale, før innlegget fortsetter under bildene:



 


 

 

Minstemann på 2 får velling og sovner, så da slår vi oss løs, 7åringen og jeg. Jovisst kan det være allright med ei litt sprø mamma. Madrass-seng og nudler på julaften, why not? Vi fikk så lyst:
 


 

Nå er det på tide å sette på pinnekjøttet, som er i sin siste utvanningstime. Min søster og min mor kommer snart for å feire jul sammen med oss. Nissen kommer til å banke på døra også vet vi. 

Samme hvem du er, og hvor du er i livet: forsøk å finne roen og takknemligheten over alt du allerede har. Tilgang til rent vann og varme klær. Barn. Vennskap. Familie. Det er så mye å være glad for, hvis du bare leter. Klemmen du fikk forrige uke. Livet. Whatever. Bare si takk inni deg. 

 

 

 

Et lite gjøkepip om bipolar underdog

 

Jeg kan snakke om affirmasjoner og brainpower, og jeg kan skryte av hvordan man kan kravle seg fra under bunn til over topp.

 

Men jeg kan ikke skjule the darkside.

 

Jeg kan ikke late som om det ikke innimellom er gråtende tøft å være outsider overalt hvor jeg ferdes. Du. Du kan heller ikke lyve, og du kan ikke late som om “neidaa du er da ikke outsider”. For jeg vet bedre.

 

Jeg er den de angriper. 

 

Enten med ord. 

 

Eller med fysisk makt.

 

Det er som om de misforstår det hele, og tror de lukter “offer”, når det dufter “annerledes”. Så de smeller til, og forsøker å gjøre meg til det offeret de mener jeg er. Etterpå sitter jeg igjen, gul og blå, mens jeg kjefter på mine egne tårer. For jeg er jo ikke en forbanna stakkar!

 

Kanskje preges jeg mer av både bipolar og adhd enn det er mulig for meg å merke. Kanske provoseres folk bare av å se meg og høre meg snakke. Jeg aner ikke, men et eller annet skjer, og en slags ekskludering, avbryting og en ignorerende hersketeknikk-inspirert atferd tar form.

Så har du de fjolsene som innbiller seg at jeg er en stakkar som trenger at de “stiller opp” for meg, bare fordi jeg har en diagnose som jeg jo er helt frisk fra. Presser på meg såkalte tjenester og diverse veldedighet, til det kommer en dag at de kan bruke det mot meg og peke på “alt de har gjort for meg. Som om jeg noensinne behøvde, eller i det hele tatt ba om noe som helst. Jeg lærer meg å skille mellom falsk kreditt, og ekte vennskap.

 

Folk trodde jeg var dum før jeg begynte å skrive offentlig. Så skjønte de at jeg kunne tenke. “Jøss! She’s got a brain up there!” 

 

Men det holder ikke. Er du en raring, så er du en outsider. Jeg kan visst terge på meg alt fra sjøpølser til muselus. De kan liksom la raseriet sitt gå utover meg, kline meg nedi bakken, og så late som om det er helt ok. 

 

Men det er ikke ok. Det er så sårende, at tårene triller når jeg får noen øyeblikk alene, og ingen ser meg. Oppgitt innser jeg at jeg nok en gang ble vraket rent sosialt. Som om det var ok å heve stemmen og avbryte meg i det uendelige. Som om det var greit å bli så sint på meg pgr av en misforståelse at tårene etterpå triller nedover blåflekker og jeg må halte videre.

 

Det er den greia. Den greia med at omverden har dannet et ydmykt lite stakkarslig bilde av deg siden du har en psykisk diagnose. 

 

Og så kommer framtoningen din til sin sannhet, og den er alt annet enn ydmyk og liten, men påståelig, smart og utadvendt.

 

Hvorfor skal jeg være ekstra ydmyk? Skylder jeg dem det? Hvorfor skal jeg presse meg selv inn i det latterlige bildet de maler av meg?

 

Det kræsjer. Hele greia kræsjer, og folk blir utilpass. Hvor ble det av det bildet de hadde av meg? Gone to nowhere, faktisk. Og der sitter du og gliser selvsikkert. Du skulle jo være en liten stakkar. Litt dum. Litt stille. Ikke så intelligent, for svarte.

 

Ti stille underdog fra gjøkeredet! Well, nope! Jeg legger alt bak meg og tar aldri navnene i munnen min igjen. Men tie og spille pleiepasient når jeg ikke er det? Langt fra. Jeg vet hvem som kjenner meg, for det er jo meg.

 

Jovisst kan det såre å bli behandlet som en outsider, og javel så kan tårene trille. Men inni meg har jeg en indre ro og en enorm styrke. Det snur alltid. Jeg får det alltid til. Og de som sitter og prøver å dytte meg ned nå, opplever etter en stund å måtte selv erfare hvor vanskelig livet kan være. Det er som om den som ler sist, ler best. Men slik er det ikke. Det å le sist er alltid en ydmyk latter for min del. Ja jeg kan humre litt over livets underlige svingnginger, men jeg godter meg aldri.

 

Når man er vant til å være utenfor, herdes man og vennes til den tilværelsen. Derfor tåler jeg det meste. 

 

Dette er baksiden av den åpne medaljen omkring det å være bipolar. Den uvitende forhåndsdømmingen, og alle folka som tror de kjenner deg. Og så har de virkelig, really, ikke peiling at all. What so ever. 

 

Jeg kommer desverre aldri til å gi etter, og gå inn i rollen som et lite forsagt og beskjedent offer, bare fordi enkelte mennesker i samfunnet forventer det. Jeg kan takle alt dette. Er vant til det. Falske rykter og forsagte sjeler som påstår å kjenne sannheten om meg. Dette er vant kost i min tilværelse. Spørsmålet er om de takler det selv, den dagen karma banker på døra deres, langt ut på vidda der vindene blåser og utfordringen er motbakker i fjell å gå alene. Innen da har jeg tilgitt og forsvunnet til gjøkegokk forlengst.

 

For de fjellene vandret jeg i for lenge lenge siden.

Gjøkehjernen bip bip koko

 

Når jeg ser meg tilbake på helgen, må jeg virkelig klø meg i hakedunene og innse sannheten: jeg er litt rar. Og det gjør meg definitivt ingenting. Det er dessuten helt sikkert på grunn av min basic som diagnotisert gjøk. De fleste andre fuglene er svaner og elegante flamingoer, eller søte spirrevipper. Jeg er en gjøk, og var i min fortid flere ganger innom redet.

 

Anyhow, det er altså på tide med et overblikk; hva er det jeg egentlig har bedrevet helgen med nå da? 

 

Jo. Det skal sies som sant er, at fredag den dag, tok jeg med meg den tomme Emaljunga barnevogna til Even, etter begge barna var trygt plassert hos pappan sin for helgen. Jeg skulle hamstre pakker i Trondheim by. Nå skulle det skje: Julegavehandel! Smarte greier med den vogna. Bare å putte oppi og pakke på. Putte oppi litt vel mye egentlig, og pakke på i litt vel originale løsninger.

 

Jeg begynte med rusling, og tenkte at hele denne Trondheimsshoppedagen skulle bestå av slik rolig rusling. Men på et tidlig tidspunkt gikk det over til raske stressa skritt, hit og dit, fra fjordgata til Trondheim torg, og tilbake til stasjonen. Mellom pakking og utpønskning av hvilke julegaver hvem skulle få, bestilte jeg altfor godt stekt biff på Graffi. Man klager høflig, og betaler halv pris, da man plutselig ikke har tid til annet. 

 

Jeg skulle senere sette meg ned på en sushirestaurant og ta igjen det tapte. Riktig spise meg mett. Men med knallrøde kinn, store redde øyne og et bipolart skremt sinn, rømte jeg byen. Så nærmest spurtet jeg forbi alle de utallige julemenneskene som var samlet altfor mange i et lite bysentrum. Overbefolkede verden; ikke slik som på potetåkrene landet rundt for 100 år siden nei. Vi kryr! Så tok jeg med meg den vuggende, overbelastede barnevognen og emigrerte inn på toget, der jeg møtte ei herlig eldre dame som pratet mer enn meg og meg selv til sammen. Etterpå suste jeg hjem med buss fra Stjørdal sentrum opp til Lykketoppen.

 

Utpå kvelden drakk jeg noen Cavaglass med nabodiva, og så dro vi på besøk til en kompis av henne. Omtrent klokken halv to på natta fikk jeg julevaskekick. Jeg dro fram sofaen i et stort prosjekt, og vasket både midtetg og loftet, før jeg landa i senga med et lykkelig smil klokka 03.00. Folkens usually på narspill; jeg dancing med moppen.

 

Slike rufsete gjøker som meg har andre regler enn a4svaner og rosa flamingoer. Vi kan shine kåken halve natta, og sove nesten hele neste dag. That is; hvis vi har barnepass. Slik slår en stakkars gjøk seg løs.

 

Hei hå, jeg skulle på julebord dagen etter, med en venninnegjeng. Men strengt tatt hadde jeg mest lyst til å søke ensomheten denne lørdagskvelden. Og slik ble det. Movies, sofa and me. Unnskyldningen var jo reell den; jeg hadde ikke skyss, og bussene hadde sluttet å gå for helgen. Som jeg kosa meg. Laget meg taco og juledrink med nellik og laurbærblader, og ruslet en tur over til nabodiva. 

 

Tidlig i mårest ringte søstra mi meg. Opp og hopp søs, klokka er halv åtte; avgang harryhandel klokka åtte! Off we go, praktisk svenskehandel early morning for the very first time. Aldri harryhandla så grytidlig før; men hey det funka!

 

Da jeg endelig fikk hjem toåringen i dag, greide jeg ikke å dy meg. Jeg visste jo at den ene julegaven hans var forlengende deler av bilparkeringshuset hans. Hallo! To år! Han har mer bruk for den gaven NÅ enn julaften! More like: MAMMA har mer bruk for at minsten skal åpne den gaven NÅ!

 

Og i ren surf på impuls så ble det slik. Jeg tok meg i det da jeg ble litt streng og formanet noe slikt som: “Nååh Even, ikke sitt der!” da han satte seg midt på alle banene jeg hadde bygd sammen. Makan. Jeg tok meg selv i nakkeskinnet; la stakkaren få leke med julegaven sin nå da! To uker før jul! Mum, du kan leke utpå senkvelden! 

 

Dessuten, mammy bip bip, kjøpte sånne capri sun juice poser i Sverige. Hvem er det som har så dilla på de posene, så barna står i fare for å få drukket et par stykk mot mine plenty? Jo, det er meg det. Barna har ikke godt av alt det sukkeret. Jeg kan, kremt, jogge det av meg.

 

Minsten puster vakkert ved siden av  meg her. Det er så nydelig å høre på. Visst er jeg rar. Visst er jeg en gjøk. Men jeg er en lykkelig gjøk som forlengst har forlatt redet; og bygd et nytt et på lykketoppen. 

 

Gjøken i meg har forlengst sluttet å misunne svanelivet og flamingoelegansen. Jeg vil mye heller rope koko og være den gjøken jeg er, enn å alltid leve opp til perfect finish, beauty og en materialismeinteresse jeg rett og slett ikke kan dele med dem i det store fellesreiret.

 

Koko. Koko. Bip bip olar! …du leser den rufsete bloggen forbipolene.blogg.no

 

snap: forbipolene

 

facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Julevask midt på lørdagsnatta, da har du bipolar1!

 

Når det er søndag og du våkner opp med sjololade smeltet under skulderen din og brus på nattbordet, vet du at det har skjedd igjen: Du har tatt livsnytesansen helt ut, og riktig boltret deg i all verdens kaloripregede nytelser. 

Du går ned i stua og får bakoversveis. For det stemmer det! I stedet for å dra ut på byen går kveld, hold man seg hjemme, og sørget for å overraske morgendagen-seg med nyvaskede gulv, shinet kjøkken og julepyntet stue (!)  (Sånn er det når man har bipolar 1..)

I går dekket jeg stuebordet slik:

 

….og så inntok Ankie, Dianelys og vår mediesky kompis stua. Vi danset. Eller; zumbainstruktørene Ankie og Dianelys, danset. Jeg “danset”. Vi småplukket tapastaco kvelden lang, og skikkelig koste oss gløgg, før vi splittet oss: Dianelys og jeg holdt oss hjemme på lykketoppen, mens de andre dro ut for å ta en øl. 

Det er deilig, innimellom, å bare holde seg hjemme. Droppe det pesende, vinterkalde utelivet, og bare være i sitt trygge rede. Det var da det skjedde: midt på natta vasket jeg og pynta til jul. Det var så mye diggere å våkne opp til enn sjokoladesøl på skuldra, men jeg tenkte nok å spise den sjokoladen. 

Nå kommer snart minsten hjem, og jeg skal ta godt imot ham med juice fra Sverige  ( http://m.forbipolene.blogg.no/1480105670_25112016.html ) …og en god bok å lese i. Savnetisavn 💜

 Det er deilig med julepyntet stue, da slipper jeg å stresse med det. Det er på slike dager jeg er takknemlig for de kreative energikickene diagnosen min gir meg ganske ofte 🙂
 

 

Den tunge, vonde bipolare regningen

 

 

Har du bipolar, må du alltid betale for det som er en selvfølge for mange andre. Vil du være frisk i morgen, må du betale med å være nøye. Nøye med kosthold. Nøye med trening og aktivitet. Nøye med hvem du omgås, og har du bipolar 1 bør du også være nøye med å ta medisiner. 

Hvem du omgås? Ja. De må være ekte, for du er overintellegent og sensitiv. Du gjennomskuer alt av falskhet og negative vibber. 

Innen et av disse punktene var jeg ikke så nøye i sommer, og nå har jeg måttet betale dyrt i noen måneder. 

Inne hos den dyktige psykiateren jeg har oppfølging hos, som forøvring har kjent meg siden jeg var ei dypt deprimert ungjente på 17, hadde vi en prat om min stabile tilværelse som bipolar 1. Vi var enige om at dosen på et stødig antipsykotikum som jeg tok på kveldstid, kunne senkes en tredjedel. Jeg var jo så frisk. Gikk rundt og smilte og alt var greit. Humøret var på topp, men ikke sykt mye på topp liksom. Skikkelig frisk og god. Det eneste var at jeg var litt ekstra trøtt på morgenen. Kunne det være at det var pgr av antipsykotikum, lell om det var depot?  

Jeg ba om det. Og det var ikke så lurt.

Dagene begynte å bli tyngre å ta tak i etter noen uker. Det grånet i synsfeltet mitt, og tårene begynte å trille lettere enn det smilet jeg hadde gått rundt og strålt ut. Jeg ble flat. For de rundt meg var det nok bare en lettelse, for mamma ble stillere, og venninna til vennene mine lyttet mer. I virkeligheten kjentes det ekkelt å ikke ha stort å snakke om mer. Jeg ble preget av en sjenanse som jeg for enhver pris måtte skjule. Det var sikkert noe forbigående høstgreier, selv om jeg aldri har vært av den vinterdeprimerte typen. Det gikk sikkert over, og jeg fikk bare fighte det, gjøre det, like do it, og utfordre meg selv. Jogge det bort. Tie det ihjel. 

Jeg trakk meg litt tilbake, og prøvde innimellom å pushe meg selv til å være sosial. Men følte meg boringly kjedelig.

Det er forskjell på å gå rundt å være litt deppa og tårevåt negativ slik jeg gjorde, enn å være dypt deprimert. Men for meg som var vant til å skinne i dagslys som ei sol, ble det vanskelig å takle skumringen. Altså, selv om det ikke hadde blitt mørkeste natta, likte jeg best solskinn og lys dag.

Forrige uke var jeg tilbake hos psykiateren, og ble vurdert som stabil. Likevel kunne jeg fortelle om seig gjørme. En treghet jeg ikke var vant til, og en humørdempet hverdag, hadde slått kloa i meg. Jeg vet jeg bør være ærlig. For jeg som elsker å gjøre husarbeid og slikt noe, følte både det og all annen hverdagslig aktivitet, som tungt. Det var ingen nedtur jeg kunne fortelle om, men kunne det være begynnelsen på en slik underground ride? Det hadde begynt å gå ut over det sosiale også. Ikke utover hvorvidt jeg faktisk var sosial, men hvordan det føltes å være sosial. Jeg ville gjemme meg. Følte meg sky. 

Min psykiater er en klok mann. Han grep straks tak i ordene mine, og anbefalte meg å gå tilbake til den dosen av medisinen som jeg gikk på før. Jeg kunne ikke annet enn å være enig. Det er lenge siden jeg syntes dette med medisiner var vondt og ekkelt. Medisiner må jeg ha, hvis ikke blir jeg syk. Nå hadde vi trodd det gikk an å senke en dose, og så lærte vi om meg det faktum at det ikke er aktuelt. Jeg hadde da betalt i ukesvis med en begynnende sosial angst, energiløse dager og tungsinn.

Jeg betaler gjerne! Betaler mer enn gjerne både medisinøkning tilbake til fortidens dose, riktig valg av nettverk, harde joggeturer opp bakkene til Lykketoppen, og daglige tiltak som et rent og ryddig hjem, sunn mat og tilstrekkelig søvn hver natt.

For premien er så stor, og lønna er så bra! 

I dag har jeg med glede levert minsten i barnehage. Etter det ryddet jeg i klærne og shinet kjøkkenet, før jeg vasket gulvene og satte på klesvask. Så dusjet jeg lenge, før jeg hang opp klær og satte på ny klesvask. Og jeg kjente ingen tåke av negativt tungsinn. Kjente ingen irritable tendenser. 

Jeg føler meg heldig som har fått lønnsøkning i form at et lettere sinn og mere energi, samt at ingenting bremser meg i møtet med andre mennesker. 

Bipolar 1 er virkelig ingenting å spøke med. Jeg har lært meg at jeg ikke er avhengig av medisiner, men at jeg blir forferdelig syk uten tilførsel av de stoffene som hjernen min trenger, siden jeg har en fysisk tilstand av diagnotisert tilfelle. Jeg får ikke abstinenser uten medisiner, men sinnet mitt blir sykt.

 Jeg lider ikke så lenge jeg gjør det som må til for å holde meg frisk. Det er nesten som med diabetes: i den verste utgaven av sykdommen må man bruke medisiner for å overleve. Uten kombien av de to typer medisiner jeg tar, ville jeg kontinuerlig svevd mellom drøm og virkelighet, galskap og tilstedeværelse, uten å vite når jeg krysset grensene. Det er det som heter psykose, og har definitivt ingenting med ordet “psykopat” å gjøre.

Jeg kan ikke røre antidepressiva. Heller ikke beroligende midler. Men lithiumsalt og antipsykotika, det er ekstremt viktig for meg å ha innabords. Det har jeg skjønt nå. Og det er så godt å bli tatt på alvor. Jeg trenger ikke betale mer enn et par måneder, før jeg får komme tilbake til meg selv. 

Jeg er ikke den som sutrer og klager når jeg står midt oppi det. Men nå som det er over, og det lysner i horisonten, kan jeg skrive litt om dette. 

Det er vondt å kjenne på tungsinn, når du er vant til å fly lett og lystig gjennom livet. Kjipt, når du ikke kjenner gleden fylle deg som før. Jeg kunne skjule for alle dere andre hva jeg bar på, og hvordan alt plutselig ble til tunge utfordringer. Men før det blir alvor ut av tendensene, må jeg alltid varsle systemet rundt meg, slik at vi straks kan reparere skadene, og jeg kan fortsette som før.

Dere la kanskje merke til at det ble mindre blogging her inne. Vel. Jeg skriver mindre bra når jeg kjenner slike tunge tanker og sånnt lavt energilager. Mister liksom trua på at det blir noe interessant ut av det. Jeg er heldig som har greid å kjenne meg glad midt oppi det hele, og som får hjelp i tide til å snu hele lasset i riktig retning.

Bare ikke tro det kun er å tenke positive tanker som gjelder når du har en diagnose som har grep om hjernen din. Ikke innbill deg at det bare er å ta seg sammen. I noen tilfeller kan det hende at medmenneskene rundt deg mangler stoffer i hjernen sin. Se på det som at hjernen mangler bruer for at veien framover skal være overkommelig, og dessuten mulig, for vedkommende å gå på. Jeg er selv en forkjemper for affirmasjoner, fysisk aktivitet og riktig kosthold. Men ingen av disse delene greier å redde et menneske fra ei synkende jolle i storm. Reddende skip som medikamenter, kan være den eneste løsningen. Og etterpå, da funker både workout, positive affirmasjoner i speilet, og sunn mat. 

Det har vært tårevått og tungt, men nå kommer sola, og mine skyer forsvinner. Takk og pris for denne delen av dagens psykiatri. Men den oppfølgingen som funker, den ville vært sjanseløs hvis jeg selv ikke gjorde jobben og betalte regningene mine oppi det bipolare hue mitt. 

En uke til nå, så er jeg nesten der.

En måned til nå, så er jeg tilbake.

Regningen er betalt, og jeg har allerede begynt å nyte godt av lønnen 🤗

 

 

Bipolar + adhd + influensa = Hellyeah, helt mega!

 

Jeg har bremsene på og det går behagelig slow. Hukommelsen svikter ikke i så stor grad som vanlig, og den delen av hue mitt som daglig eksploderer i 1000 tanker om gangen, …ja jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, jeg, men den har …reist på ferie? Den er ikke der iallefall. Godt. Det ersågodt! 

Endelig for et bipolart hode med adhd: stressfrie influensadager!

Da jeg kom hjem med minsten fra barnehagen på bursdagen hans forrige uke, ble det hottere og hottere i to små røde kinn, ledet frem av to glinsende øyne og et sløvt smil. Stikkpilletilværelse og febermåledager, here we came. Dakar liten gullgutten min.

Det tok et døgn før jeg selv kjente feberen rev i nesa, og ting begynte å gå i slow motion. Siden jeg hadde blitt misunnelig på gjestene mine fordi gjesterommet nedi kjelleren har fått seg en makeover, kunne jeg sette igang og ommøblere, vaske og style mitt og Even’s todelte rom på loftet. Jeg fikk dra nytte fra den kreative delen av bipolar siden adhd-delen av meg fikk seg en ritalinliknende influensa! Rett og slett.

Jeg har konsentrasjon og ro inni meg nå, og får sortert i rot,-stæsj-og-ting-eske-bokse-skuffer, og det males, ryddes og roomstyles. Ja, nå er jeg sjuk. Skikkelig febersyk.

Mat. Hva er det. Den substansen der smaker ingenting. Bedre å ta seg en milkshake med ferskensmak alene på en kafe. Ikke at noen av mine venner og bekjente noensinne har skjønt hvorfor jeg liker å sitte alene på slike kafeer, kinoer og restauranter, for ikke å snakke om shoppingturene alene til Trondheim. Jeg shopper ikke så mye serru, bare rusler rundt i løv, regn, snø og under solete blå himmel og nyter litt alenetid. For jeg er i overkant sosial, og har bare godt av å bare være meg iblant. 

I dag kunne jeg altså sitte der i min høylydte, varme feberpust og høre på Roseanna, Hold the line og Africa med Toto (fjortis? Aldri hørt om Toto? Nå har du det, inn på spot med deg!) …og drikke milkshake. Et kvarter tok det, og føltes som en treg og deilig halvtime.

Even på 2 var ikke i barnehagen i dag; han var sjaber fortsatt han å. Men jeg skulle, burde og oughta komme meg i et viktig møte i sentrum. Da var supersvigerinna ever god å ha, nemlig taijttje Aschli (tante Astrid). Even fikk være med henne og lille babyMagnus, og jeg kunne svømme meg frem slow motion gjennom lufta frem til bussen, og rutsje sakte ned til sentrum med den, i et eneste stort, salig glis. 

Influensaen gjør meg faktisk så treg og konsentrert at jeg har 2 uferdige blogginlegg liggende bak her. Sorry, men jeg jeg gir litt don’t care blaffen, og tar meg visst automatisk ekstra god tid. Men det å ta seg av to barn når man er sjuk i kroppen, må jeg jo innrømme er mer tidtakende en vanlig. Kan ikke helt skylde på feberfantasier når Mathias på 7 og jeg bygger hytte over senga hans før sengetid heller, men et viss barnsligere preg enn normalt må man vel påstå å pådra seg i samme sykeslengen. Male bilder på gulvet, søle som fytti, og le av det etterpå. Invitere til fleretacogjester på en gang enn stua faktisk rommer. Lese en hel vitsebok for barna og le mer av vitsene enn dem.

Joa så. Kanskje er det bra for et høysensitivt overaktivt topplokk å bremses med feber og sånnt. Det gjør nok definitivt ingenting om det varer et par dager heller. Kanskje jeg får lest det nye Stellabladet, sortert noen esker nedi bua fra i fjord, malt noen bilder og et par hyller, samt roet ned ytterligere et par stressahakk. 

Hellyeah, nå er jeg sjuk i kroppen og frisk i toppen!

Kanskje er jeg desperat. Crazy desperado etter å slippe alle tankene og stresset  med å bære på bipolar 1 og mest sannsynlig også adhd. Jeg sier ikke at det et synd på meg, for jeg har det stort sett bra. Men jeg er sensitivt årvåken for alt som roer ned tempoet inni meg uten å skade meg. Som er varm bad. Som varm melk med honning. Som lavendelduft. Som en real høstinfluensa. 

Eller en good talk. A long walk. Eller hardtrening. En joggis i oppoverbakker som presser fram endorfiner og dopaminer. Frisk luft og musikk på ørene. Rydding i hjemmet. Ja rydding i saker og ting gir meg faktisk ro i sinnet. Vasking også. Rene flater gir ro.

Nå skulle vel jeg som blogger gått for zero kalerier og salatblader. Men jeg må skuffe deg. Jeg eier ingen badevekt, og jeg har aldri telt en eneste kalori. tillegg til den milkshaken tidligere i dag, er det sørlandsships og meg som ruler stuggu nå som minsten har sovna og størsten er hos pappan sin. Og siden dette er en ærlig kind off blogg, innrømmer jeg både det, at jeg skulle sjekke kinesisk horoskop på nettet i sted, men havnet på fakta om neste års paradise hotell, der jeg drømte meg bort i et basseng hvor det gikk an å svømme helt rundt hotellrommet. De har visst nytt hotell for sesongen. Jeje. Whatever. For ikke å snakke om det faktum at Jakten på kjærligheten surrer og går på skjermen foran meg, og jeg føler det er pinlige greier å se på for ei som ikke tror på eternal love, more like en blomst om gangen for hver bie (Plass til mange bier hvis det er en storhjertet blomst?) Uansett. …sånn kjærlighetsjakt for åpen scene gjør meg flæw faktisk. Dem er bra tøffe. Jeg må bare titte litt.

Så ikke ønsk meg god bedring før til helga. Da kan det lønne seg med litt mer energi igjen, for da er det første helg på en måned at jeg skal være alene hjemme uten småtrollene mine. 

Inntil da: let me stay cool and calm 👍

“Babyen” min fyller 2 denne uka

 

Du smiler stort sett alltid, og takker for alt fra mat til hjelp med å få av deg jakka. For noen uker siden sa du “kakk kakk”. Nå sier du “Takk takk.”
Jeg hvisker et stille “takk” inni meg jeg også. For hvert minutt jeg får med deg, lille venn. For at alt gikk så bra, og for at verdens beste storebror er her med oss i helgene og feriene. 

Jeg elsker dere elsker dere elsker dere.

Dere er alt alt alt for meg.

 

 

Nå har du snart bursdag, og storebror og jeg har allerede smugfeiret deg litt på forhånd. 

 20.oktober 2016 er det 2 år siden verdens snilleste baby kom til verden. Jeg så deg inn i øynene og visste at jeg kjente deg. Jeg kunne og skulle gjøre alt i hele verden for deg og den herlige storebroren din. 

Det var ingen selvfølge. Ting kunne gått galt. Men jeg holdt meg frisk for deg og storebror denne gangen, og fikk ta deg med hjem fra sykehuset.

Du har en mamma som har bipolar, men du elsker meg akkurat som jeg er. Vi har fått i gave 2 vidunderlige år sammen, og alt jeg ønsker meg er mange flere slike år med dere to, gutta mine.

I kveld sovnet dere mens dere holdt omkring hverandre. Du er så innmari glad i storebror og vil så gjerne være sjefen hans, og han er så innmari glad i deg og flirer av at du vil bestemme over ham. 
 

“Babyen” min er snart 2 år, og går i barnehagen der han rocker villt og smiler seg gjennom dagene. Det er snart duket for lille gulle sin aller aller første barnebursdag med barna fra barnehagen. Det kommer til å bli GØY, lille venn, kjempegøy! 

Og du husker nok ikke dette, men det gjør mamman din: