Frisk fra bipolar i 6 gÊrne Är

 

Det var dagene da jeg satt krĂžket pĂ„ gulvet med foldede hender. Undergrunnen inni meg kjentes ut som om den ikke hadde bunn, og jeg ble trukket nedover. TĂ„rer. Hele tiden tĂ„rer. Diagnose? Nei! Noen diagnose, DET hadde jeg ikke! Diagnoser hadde man funnet opp slik at psykiatrien kunne deale statsdop! Fysjom. Medisiner skulle jeg vĂŠre foruten. Dette korrupte systemet av forskere pĂ„ menneskesinnet. Nei takke meg til ensomhet, avslĂ„tt telefon, tĂ„rer, angst og ei dyne jeg kunne gjemme meg under. Slik gikk dagene. Jeg var totalforvirret. For hva var det jeg nettopp hadde opplevd? Hadde de rett i at den verden jeg gled inn og ut av sommeren 2009 kaltes “psykose”? Det kunne jeg da ikke forholde mitt sinn til!

Dette er nĂ„ 6 og et halvt Ă„r siden. Det var som om det snĂždde inne i den kalde kĂ„ken min. Narnia var preget av vinter, og heksa kunne dukke opp utkledd som dronning nĂ„r som helst. Der gjemte jeg meg selv og sorgene mine. Riktig snĂždde ned under bipolar vinter. Men hele tiden ble alt tint opp igjen av varme salte tĂ„rer. Hva faen var det som feilte meg? Jeg burde hoppe fra noe hĂžyt og forsvinne! Men det kunne jeg ikke, for jeg var blitt mamma. En udugelig mamma som var for dĂ„rlig til Ă„ ta seg av barnet sitt!

Jeg var syk av bipolar, og klamret meg til det siste halmstrĂ„ av “stolthet”. For, “syk av bipolar”, DET var jeg slettes ikke. 

Lite visste jeg om at dette skulle vÊre min siste stolte krampetrekning. Intet visste jeg, om at nettopp det Ä gi opp hele denne stoltheten, og la hvitfrakkene fÄ rett i at jeg hadde en alvorlig sinnslidelse av en sÄkalt pinlig diagnose, skulle fÞre meg inn i et liv sÄ spennende og eventyrlig, at jeg kom til Ä oppleve det som vanvittig coolt.

For akkurat da jeg for 6 Är siden ga opp, og lot dem kurse meg i diagnosen, samt etterhvert medisinere meg med lithium, skulle jeg slippe Ä lide mer.

Jeg er nĂ„ frisk og symptomfri pĂ„ 6. Ă„ret. NĂ„ vet jeg at det Ă„ vĂŠre slik friskmeldt fra bipolar, heter Ă„ leve med diagnosen i remisjon. Jeg vet ogsĂ„ at jeg har den alvorligste typen av diagnosen, bipolar 1. Dette betyr, at uten de to riktige medisintypene, viskes mine grenser ut. Da blir jeg ikke bare litt deprimert. Da blir jeg psykotisk depressiv. SĂ„ blir jeg ikke bare manisk, men psykotisk manisk. Jeg fĂ„r ikke bare angst. Jeg fĂ„r total noia.

Å ha vĂŠrt helt frisk i 6 Ă„r, har lĂŠrt meg veldig mye. For det fĂžrste at jeg i det hele tatt HAR en diagnose. At hvitfrakkene hadde rett, at de vil meg godt, og at de faktisk er bĂ„de coole og greie. De har troen pĂ„ meg, og jeg har endelig troen pĂ„ dem.

En som lever med bipolar kan aldri forutsi framtiden. Jeg kan med stor margin sikkerhet pĂ„stĂ„ at det mest sannsynlig vil gĂ„ bra, sĂ„ lenge jeg respekterer meg selv. Det innebĂŠrer Ă„ innta medisinene, trene jevnlig, vĂŠre mĂ„teholden med alkohol, la psykiatrien fĂžlge opp meg, visualisere, affirmere og spise sunn mat. Men man kan aldri vite. Derfor har jeg nettverk omkring barna mine og meg som stĂ„r rede og klare som egg dersom noe mot formodning skulle endre retning. 

Man mĂ„ leve med noe annet ogsĂ„, samme hvor frisk man er. Folk’s uvitenhet og derav fordommer blant annet. For eksempel Ă„ bli kalt hypoman bare fordi livet gĂ„r sĂ„ det suser og du er glad. Og det sier seg selv at Ă„ vĂŠre frisk i 6 Ă„r handler om sĂ„ lang tid at man ikke lenger snakker om “perioder”. Jeg har fĂ„tt trusler fra pompĂžs bedreviter om at vedkommende skulle skrevet en bok om hvor vanskelig det er Ă„ leve i relasjon til en med bipolar. Jeg har fĂ„tt stygge meldinger midt pĂ„ natten, og mĂ„ttet deale med baksnakking og stygge rykter.

Likevel gĂ„r ikke dette sĂ„ mye inn pĂ„ meg lenger. Det kommer jo fra mennesker jeg ikke er glad i. Folk som ikke betyr noe for meg. Dramaqueens uten peiling, som forsĂžker Ă„ spille pĂ„ samvittighet. 

For ja. Jeg kan ha forsterkede fĂžlelser. Men, i samme bane har jeg ogsĂ„ evnen til miste disse fĂžlelsene for godt, i det man har trĂ„kket hardt nok og lenge nok pĂ„ bipolare fĂžlelser. Faktum er at i mine syke perioder har jeg enten vĂŠrt innlagt eller trukket meg unna folk, for ikke Ă„ plage andre med oppturer og nedturer.

Jeg kan ikke garantere at jeg er like frisk om 6 Ă„r. Bare nesten garantere. Men jeg kan stĂ„ for at barna mine har det nettverk som trengs, dersom det skulle bli nĂždvendig. Gode venner, psykiatri og en uvurderlig barnefar, stĂ„r stĂždig omkring oss, og sĂ„nn er det jeg Ăžnsker Ă„ ha det. 

Å leve med diagnosen bipolar i remisjon, er en fryd. Men bagasjen man har Ă„ bĂŠre pĂ„ er heavy, og man mĂ„ daglig deale med spekulasjoner omkring fortiden. Skepsis fra alle kanter, og dĂžmmende holdninger. Og jeg forstĂ„r.

Jeg forstĂ„r sĂ„ godt. Selv har jeg heller ikke peiling pĂ„ all verdens sykdommer. 

Det er bare det at da unnlater jeg Ă„ uttale meg om de sykdommene.

Min diagnose er forbundet med GjĂžkeredet.

Det er bare det at jeg har vĂŠrt i GjĂžkeredet. 

Mange ganger.

Og det var der jeg traff de virkelig ekstraordinĂŠrt intellegente og kreative menneskene.

Skulle jeg hatt en virkelig interessant samtale med grenselĂžse sinn, var det nettopp er slikt GjĂžkerede jeg skulle besĂžkt. Som symptomfri slik jeg er nĂ„. Det er bare det, at nĂ„ er mine sansedĂžrer halveis lukket. Jeg er frisk, og har ingen tilgang til kaninhull og dragehuler.

Men jeg vet godt hva som foregÄr nede i slike kaninhull og oppe i sÄnne dragehuler, sÄ jeg kunne nok forstÄtt sprÄket til et psykotisk menneske.

Men jeg trives her oppe i midten. Det er morsommere Ă„ vĂŠre frisk enn jeg trodde. AltsĂ„, jeg trodde jo at jeg VAR frisk. SĂ„ tok jeg feil, og det viste seg at det Ă„ vĂŠre frisk innebar evnen til Ă„ tĂžrre Ă„ vĂŠre gal. Litt gĂŠĂŠrn og fresk rett og slett đŸ˜‰ 

 

10 tegn pÄ at du har en bippebedreviter i livet ditt

 

 

For en stund siden fikk jeg hĂžre uttrykket â€œBippere”. Det klinger i Ăžrene, og minner mer om Pippi LangstrĂžmpe og rĂžverdĂžtre, enn troll og bygdedyr iallefall. Og hva er en bipper? Jo det skal jeg fortelle deg. Bippere er slike som meg, som har diagnose bipolar. 

Og hva er en bippebedreviter? Jeg skal vedde pÄ at alle med bipolar har mÄttet forholdt seg til en eller flere som tror de har bedre peiling pÄ bipolar enn oss bippere selv.

Dette innlegget handler fÞrst og fremst om de som har bipolar i remisjon sin opplevelse av omgivelsene. AltsÄ de som er friske og symptomfrie.

Verden er veldig uvitende om psykiatriske diagnoser. Det vet du nok, du som selv har bipolar.

Her er 10 tegn pĂ„ at du har Ă„ deale med noen som tror de kan deale bedre med din diagnose enn deg selv:

1. Du har satt grenser og vĂŠrt litt bestemt. Litt sinna. SĂ„ gĂ„r det noen timer, og nĂŠrmest midt pĂ„ natten fĂ„r du fĂžlgende melding: “Du har en dĂ„rlig periode nĂ„. Get some help for sĂžren!”  Dette er et sikkert tegn pĂ„ en slik sutreviter som har irritert seg over din evne til Ă„ sette grenser, og tatt seg et par glass vin. NĂ„ tror h*n du er syk som fy. 


og hva vet DU, som vedkommende ikke vet? Jo, at du er frisk som en fisk, og at selv om du har diagnose bipolar, har du selvfĂžlgelig like lov som andre mennesker til Ă„ boltre deg fritt i alle delene av fĂžlelsesspekteret. Du kan le, grĂ„te og bli sinna, akkurat som alle andre. Jepp. Du har evnen til det du ogsĂ„. Og dessuten; “dĂ„rlig periode”? Er du stabil, sĂ„ er du stabil. Bipolar handler ikke om “perioder” nĂ„r man er inne i sitt 7. friske Ă„r i remisjon. Man kan holde seg frisk resten av livet med riktig livsstil og medisiner. Vi vipper ikke inn og ut av sĂ„kalte “perioder”, nĂ„r vi inntar riktig medisin og ellers lever etter de reglene vi har lĂŠrt oss Ă„ leve etter med en slik diagnose. Ren uvitenhet, og ganske latterlig. 

2. Du finner ut at du funker fett selv om du har diagnosen, ved hjelp av 
kanskje trening? Riktig kosthold? Rett dose av den perfekte medisinen for deg? Affirmasjoner? Enda bedre; alt dette? Uansett begynner du Ă„ blogge/skrive bok eller pĂ„ annen mĂ„te formidle dette til omverden for Ă„ vise andre hvilken vei du gikk for Ă„ unngĂ„ krattet opp hit. En dag skriver en frustrert “leave me alone with my reason to do nothing-bipolar-dame” pĂ„ din facebookvegg: “Jeg har bipolar. Og jeg er overbevist om at du er hypoman nĂ„.”

Og hva vet DU, som vedkommende ikke vet: Alle eksperter omkring deg har presisert at du er symptomfri i remisjon. Dine handlelister krymper i butikkene. Du har underforbruk av penger, ikke hypomant overforbruk. Du trekker deg tilbake innimellom, heller enn Ă„ vĂŠre oversosial. Du har dine bibbeben pent planta pĂ„ jorden. Og desverre for alle som Ăžnsker Ă„ bruke diagnosen som unnskyldning til Ă„ “do nothing and feeling sorry for em selves”, sĂ„ er du nĂ„ et bevis pĂ„ at man kan gĂžnne pĂ„ og leve bra med diagnosen uten Ă„ vĂŠre syk. 

3. “Nei nĂ„ er a manisk igjen, nĂ„ har a vĂŠrt Ă„ shoppa, og jaggu lo a hĂžyt ogsĂ„!” 

Og hva vet DU, som denne bippebedreviteren burde lĂŠrt seg? Jo, sist du sjekket, sang du fortsatt i dusjen, and kept it there. AltsĂ„ du har fortsatt ikke ringt Madonna og Pink for Ă„ overbevise dem om at du burde vĂŠrt kordama deres. Og du er ikke akkurat rimelig overbevist om at det er kamera i insekter og gift i maten, heller. Du liker ikke bugs, men du vet at de ikke filmer deg, og du digger mat. Om natta sover du, du danser ikke til Dina’s eneste nittitallshit, Ă„pner verandaen og synger ut sĂ„ alle naboene tror Donald Duck har flĂžtta inn. Kremt. PĂ„ Ăžkonomien har du stĂ„lkontroll, og du er ikke pĂ„ vei til Kina pĂ„ impulstur. Du vet at du er frisk. 

4. Bippebedreviteren kan aldri se deg grÄte, for da innbiller h*n seg at du er deprimert. Du kan heller ikke betro deg nÄr livet er tÞft, for da tror h*n ikke lenger, da VET h*n at du er dyyypt deprimert.

Hva vet DU om dette, som desverre en uerfaren liten fis ikke aner noe om? Vel. En depresjon er gjerne tĂ„relĂžs. OrdlĂžs. MakteslĂžs. KrefteslĂžs. Vandrende ute pĂ„ psykotiskt grenseland. Sist gang du var deprimert, grĂ„t du bare alene, nĂ„r ingen sĂ„ deg, der du satt krĂžket pĂ„ gulvet og ba om at smertene inni deg mĂ„tte gĂ„ over. Du trakk for alle gardinene, slo av telefonen og lĂ„ste dĂžra. Du var hudlĂžs og for det meste gadd du ikke Ă„ grĂ„te  Du ville aldri latt noen vite om hvordan du hadde det, fordi du skjemtes og ikke ville innse selv at du var midt inne i en depresjon. Du fornektet hele depresjonen og klamret deg til dyna. Ă… grĂ„te foran folk er et FRISKHETSTEGN. Å tĂžrre Ă„ vĂŠre Ă„pen, et ogsĂ„ et friskhetstegn. 

6. Vedkommende er nĂŠrmest paranoid hva angĂ„r det gjĂžkeredete faktum at du “lider” av en diagnose. H*n veier sine ord nĂžye, og nĂ„r alle er samla, kan du se vedkommende sitte og glo vurderende, med store, granskende Ăžyne. Du fĂ„r hĂžre senere hvordan h*n har vurdert din atferd. Har du barn, kan du banne pĂ„ at du vurderes enda nĂžyere. Vedkommende nĂŠrmest venter pĂ„ sykdomstegn.

NĂ„h ..  hva er det du kunne lĂŠrt denne hissigtassen av en bedreviter? Jo, at det er pĂ„ seg selv man kjenner andre. SĂ„ dersom h*n fĂžler slik behov for Ă„ vurdere din psykiske tilstand, er det et sikkert tegn pĂ„ at dette er noe h*n finner i seg selv. Det kan vĂŠre depresjon, angst, eller generell ustabilitet i livet. Uansett bruker h*n bortkastet energi. For du er klar over det sykelige behovet for Ă„ vite best, og kunne ikke brydd deg mindre om hva denne bedreviteren finner i din atferd som er verdt Ă„ bruke tid pĂ„ Ă„ kritisere. Hverken utdannelse eller status imponerer deg. Du er fri, og sterkere enn slike bedrevitere tror.

7. Du vet. Disse som pĂ„stĂ„r at bippere stikker hue frem fordi de vil ha oppmerksomhet


And ya know? Attention please? Hva er galt med det? Man mĂ„ banke i bordet og heve stemmen. Kreve attention. For du vet du har noe Ă„ komme med. Ikke fordi du pĂ„ dĂžd og liv mĂ„ ha oppmerksomhet. Nei, under din siste psykose gikk du nĂŠrmest i ett med omgivelsene og hĂ„per pĂ„ usynlighet, i frykt for Ă„ bli sett, filmet og fotografert. Denne sjenansen vet du er av din natur, og nĂ„ er den frisk og i balanse. Men livet har gitt deg bagasje og erfaring. NĂ„ er du kommet til et nivĂ„ der gir du blanke i hva andre skulle synse og mene om ditt utsikkende hue. OgsĂ„ bedreviterne som kritiserer alle for Ă„ tĂžrre Ă„ heve stemmen, fordi de sĂ„ gjerne skulle tĂžrre selv.

8. Bedreviteren er nĂŠrmest paranoid pĂ„ dine vegne, og skeptisk til alle dine avgjĂžrelser og uttalelser. “Du har jo tross alt en diagnose altsĂ„..” Det kan jo vĂŠre at det sĂ„ ustabilt kan hende at du ikke er i stand til Ă„ tenke rett med det bippehue, hva?

You know, from the mile you walked
  At du er sinnsykt, enormt og genialt SMART. Du er bĂ„de frisk og stabil, og i besittelse av vanvittig intellegens, etter et liv der du har fĂ„tt mange innblikk i wonderland nedi kaninhullet. SĂ„ det sĂ„. AvgjĂžrelsene dine vil vise seg Ă„ vĂŠre bedre enn mange av bedreviterens egne bestemmelser.

9. Du er vant til Ă„ bli misforstĂ„tt. SĂ„ den dealer du. Men en bedreviter vil irettesette deg utfra misforstĂ„tt kommunikasjon. 

Du vet, det er gĂžy Ă„ svare slike. For de forventer som regel ikke at du er smart. 

10. Til slutt. Pust og pes. Ja du vet, alle de som vil preike for deg om medisiner. For og imot. Uten peiling, og i full fart pĂ„ en rakett til en ukjent planet med alle sine medisin-meninger, mens du rister pĂ„ hue trygt planta pĂ„ jorda. 

Og da vet du jo, utfra erfaring hva som er best for deg. Har du bipolar 1 bĂžr du minimum ha stemningsstabiliserende medisin, samt antipsykotikum. Uten dette vil du gli over i psykose, manisk eller depressiv, fĂžr eller senere. Forbi polene. Du vet at blant stemningsstabiliserende midler er gullet lithium, sĂžlvet lamictal, og bronsen orfiril. Du vet at av antipsykotikum er det seroquell som er det nyeste og med minst bivirkninger. Du vet at du bĂžr trene, spise sunt og sove om natta for Ă„ unngĂ„ bivirkninger. Du vet at du ikke kan innta antidepressiva, av faren for Ă„ bli manisk. I sĂ„fall kontrollert som hjelp ved dyp depresjon. Du vet at hvis du har bipolar 2,  med bare rapid cykling og null psykoser, kan du greie deg kun med stemningsstabiliserende medisiner. Og bipperen jeg, jeg vet ogsĂ„ at jeg ikke rĂžrer beroligende midler som valium og sobril. Fordi jeg ikke tĂ„ler det. Og heller ikke trenger det.

En trist side ved bippebedrevitere, er slike mennesker som liker sympati. Disse som gir inntrykk til omgivelsene at “det er forferdelig Ă„ leve i en eller annen relasjon med en som har bipolar lidelse”. Dette er gjerne de som i tillegg til Ă„ ikke ha peiling pĂ„ diagnosen, ikke takler at den med diagnosen setter grenser. Heller ikke at den bipolare viser noen form for fĂžlelser. Sinne deriblant, som jo er en naturlig del av fĂžlelsene. Slike offerrollespillende mennesker kan gjerne true den bipolare med slikt som at de skal gi ut en bok for Ă„ vise verden hvor fĂŠlt det er Ă„ kjenne noen med den diagnosen. 

Screw them. Ikke bry deg. Hvem tvang dem til Ă„ ha noe Ă„ gjĂžre med deg? Ok, du har en diagnose, men dette gir dem ingen rett til Ă„ bruke den som fritt vilt for Ă„ sĂžke den sympatien de tror de trenger. Slike bĂžr du nok holde pĂ„ avstand. SĂ„nne kan vĂŠre uheldig for forlĂžpet i din diagnose. Som du jo nĂ„ er frisk fra nĂ„. Som faktisk er rent fysisk og genetisk betinget, dessuten.

SĂ„ hva gjĂžr du? Gi ut ei bok. LĂŠr dem. For det de ikke har peil pĂ„, burde de la vĂŠre Ă„ gni nesa si borti, foruten av svĂŠrt ydmyk interesse for Ă„ lĂŠre. Hva mer gjĂžr du? Du rister bestvitende pĂ„ det intellegente hodet ditt av dem og fĂžler litt med deres uvitenhet, i det du husker hvem du er. For det er det jo KUN DU som vet noe om.

 

 

 

Hvem rir hesten? Du eller dem?

 

Hvis hesten var livet ditt. Hvem styrer den for tiden? Hvem er det som ruler der oppe med tĂžylene i hĂ„nda? Du vet, den der selve hjernen i ditt liv. Ditt hode.

Noe av det viktigste jeg mĂ„tte lĂŠre meg for Ă„ blir frisk fra diagnosen bipolar, og modnes inn i det type sinn jeg Ăžnsket Ă„ leve med, var at jeg var den eneste som kunne ta ansvar i livet mitt. Ingen andre kunne gjĂžre det. Bare jeg kunne bestemme om jeg skulle stĂ„ opp med et smil om mĂ„rran, eller gjemme meg under dyna. Bare jeg kunne besteme meg for Ă„ begynne Ă„ innta det viktige og avgjĂžrende medisinsaltet lithium. Det var vanskelig Ă„ stole pĂ„ psykiatere og leger, men jeg valgte Ă„ velge det rette. Tok sjansen 

Jeg grep tak i tĂžylene og rollen som dronning i mitt eget liv, og tok avgjĂžrelsen; her var det JEG som bestemte. Jeg skulle ikke lenger bestemme meg for Ă„ la andre lure meg til Ă„ kjĂžpe villhester. 

Jeg ville heller ri inn i min egen visualiserte solnedgang og tro pĂ„ soloppgangen, enn Ă„ la villhester villlede meg. 

Samtidig mÄtte jeg inngÄ en urpakt med meg selv: fra nÄ av skulle jeg skjÞnne at det Ä ta ansvar, ogsÄ handlet om valg. Skulle jeg velge Ä ta det tungt, eller lett? VÊre redd, eller modig? VÊre passiv eller trene? RÞyke eller slutte? Sutre eller smile? Ta alt for gitt eller vÊre takknemlig? Bry meg om sladder eller stÄ Äpent frem og rekke en elegant og vennlig finger til rykter, fjas og fantepakk? Spise junk elle sunt med krydder av junk?

Jeg valgte Ä ta det lett. Valgte Ä vÊre modig. Begynte Ä trene og sluttet med nikotin. Da kom smilet og takknemligheten naturlig. Og sÄ valgte jeg Ä vÊre Äpen, gi blanke i alle komplekser og rykter, og galloppere min egen vei.

Man kan ikke snu. Har man sluttet Ä synes synd pÄ seg selv, men heller begynt Ä anse seg selv som sin egen tÞffe soldat, da er veien tilbake allerede blitt for lang. Reisen har tatt av, og det er bare Ä holde fÞlge. Du setter ikke lenger alle andre hÞyere enn deg selv, men ser dem inn i Þynene og smiler trygt. Du styrer disse hestekreftene, og hva du skal bruke dem pÄ.

Det er ikke alle som liker Ă„ se deg galoppere. Ikke alle som er komfortable med at du aldri kjĂžper villhester av dem mer. Det er disse som trenger Ă„ se en elegant og vennlig langefinger mot lyset av solnedgang, for Ă„ forstĂ„ at “you don’t care noe mer
” LĂžpet er kjĂžrt. 

TĂžr du det? For du mĂ„ vĂŠre klar over at det venter deg et magisk eventyr. Er du i stand til Ă„ takle lykke og fremgang? Det kan vĂŠre lettere Ă„ ligge i gjĂžrma og vri seg i selvmedlidenhet, enn Ă„ fatte og begripe alt hva universet egentlig har i vente for deg hvis du endrer kurs. 

Join me on my ride. Hvis det var mulig for meg 
.for gjĂžrma mi hadde liksom stĂžrkna tilnĂŠrmet sement, 
da er alt mulig. 

Hviket er hva min morgentekst handler om. Det har nettopp vĂŠrt soloppgang, og jeg har sĂ„ mye Ă„ vĂŠre takknemlig for. VĂ„kna opp til verdens vakreste lille guttefjes, rusla ned til midt etg i et trivelig hus og spiste frokost. Ute skinner sola og i gĂ„r lo jeg med 7 venninner etter vi grĂ„t pĂ„ kino til filmen “Et helt halvt Ă„r”. Jeg kommer tibake til dette i et annet innlegg. Havapia mi pĂ„ 17 Ă„r kommer til oss i dag,  og da fĂ„r jeg shina kjelleren. Om to uker kommer Mathias og skal ha ferie her. Jeg fĂ„r tilbakemeldinger fra dere blogglesere jeg aldri trodde jeg kunne drĂžmme om Ă„ fĂ„ et Ă„r tilbake. Livet fĂ„r ny verdi nĂ„r folk faktis gidder Ă„ lese skribleriene mine.  Til helga fĂ„r jeg besĂžk av en nydelig mann
 Tenk det! SĂ„ mye rikdom jeg har nĂ„. SĂ„ mye Ă„ glede seg til i lyset av en fargerik horisont.  

FĂžr jeg server deg min morgentekst, vil jeg gi deg noen linker til faktum av fortid som viser at det er mulig Ă„ gĂ„ fra Ă„ grave sin egen grav nesten ferdig, og snu om alt til vakre vidder og actionride med hvite sterke hestekrefter. Men fĂžrst og fremst linker jeg deg til mine rĂ„d om livsnyt. 

To enjoy the ride, mÄ du:

-Endre ditt syn pĂ„ verdi i form av fokus pĂ„ takknemlighet. Dvs: Har du dyne og pute i senga? Fantastisk! For et gode! Ikke? SpĂžr milliner av fattige folk i uland. Har du nĂŠre relasjoner til andre mennesker? Woow du er heldig. Penger kan ikke kjĂžpe dette. Har du telefon, og kanskje lader med ekstra lang ledning? Det er jo helt villt! Har du en frisk kropp som kan lĂžpe og danse? Priceless


Stopp med Ä handle inn alt du tror vil gjÞre deg glad. Se heller pÄ der du har. Kanskje er det Ä hjelpe andre mennesker som vil gi deg lykke..

Der er store sjanser for at du blir livsnyter om du leser dette:  http://m.forbipolene.blogg.no/1438193190_29072015.html

Det Ă„ kjempe seg opp av gjĂžrma, kan koste noen tĂ„rer, men kunsten er Ă„ se pĂ„ det som en tunnell man mĂ„ holde ut. NĂ„r du leser dette, husk at jeg har det strĂ„lende den dag i dag. MĂ„ leve med noen husketap, men jeg er superlykkelig og nyter livet. Dette var fĂžr. NĂ„ er nĂ„: 

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

 

 

 

The soldier

 

Here’s a new day

It’s for you, choose your way

This part of yesterday’s future

a tomorrow so blur

 

You think you never know

it all might be a show

But you had a vision

In the night dimension

 

Dream on, you’re the soldier

Don’t you doubt, my dear

It’s your boat 

you’ll make it float

 

They’ll try to give you pain

But they can never use your brain

You’re the boss

it’s their loss

 

Ride away soldier of tomorrow

sunrise before sorrow

You might have days

or years of unknown ways

 

I belive in you

that you will shine from blue

But if you say you don’t have faith

well, your horse can wait


 

 

Skrevet av forbipolene, Helene Dalland 2016

 

Slik takler jeg ettĂ„ringen’s raseri

 

 

 

SĂžte smĂ„ hjerter kan forvandles pĂ„ sekundet til furialske og sinte smĂ„troll. Fantefarsk. Sinnatagg. U name it. Kall det hva du vil, men det koker ned til det faktum at dette kan hende hvor som helst.

La meg aller fĂžrst ha det sagt at dersom dette skjer inne pĂ„ butikk, bĂŠrer jeg lille Even ut konsekvens (Mathias er 6 Ă„r, og dette innlegget handler fĂžrst og fremst om 1-2-Ă„ringer.) Men fĂžrst prĂžver jeg Ă„ sjekke om det er en lang, varm og god mammaklem han trenger. Kanskje litt alternativer; noe Ă„ spise, sitte oppi handlevogna. En rolig stemme. Dette funker som regel. Jeg har kun bĂ„ret ut en vrangvendt og illsint Even-tagg fra kafĂ© en gang. Jeg bar Mathias ut av butikk en gang da han var 3 Ă„r og nekter Ă„ hĂžre etter. 

Sjekk denne lenken som omhandler mine tips og rĂ„d hva angĂ„r barn i butikk:  http://m.forbipolene.blogg.no/1437469065_hvordan_forme_barn_ti.html

I dag ble Even skikkelig skikkelig sinna pÄ meg


Og det kan jeg jo i utgangspunktet godt forstĂ„! Vis meg en billett til Thailand, og legg den i hĂ„nda mi, for sĂ„ Ă„ ta den fra meg og si at den ikke var til meg


 

 

Vi hadde hatt trivelig besĂžk av Siri, en venninne av meg, spist kyllingmiddag, Even hadde badet, og vi hadde begge lyst til Ă„ komme oss ut. Hvordan jeg vet det nĂ„r han ikke kan snakke? Han satt i gangen og tok pĂ„ seg sko.. 

Hvorfor ikke trille ned til butikkene i sentrum? Trengte jo bĂ„de ketchup og 
og ..vel, kanskje 
noe mer. Var mest for turen dette.
 

Likevel, klokka var fem, sĂ„ vi hadde ikke all verden med tid. Tassebassen skulle jo legge seg snart. 

Nede ved StjĂžrdal’s Ăžverlands minde var det liv og rĂžre ute pĂ„ den svĂŠre kunstgressbanen. En stor og knallgrĂžnn, velbrukt fotballbane. Fotballer, gutter og trenere om hverandre. Jeg vet at Even har balldilla, sĂ„ jeg tok han ut av vogna og utpĂ„ banen litt. Der fant han mange “gaver” til seg selv i form av fotballer. Han hvinte av fryd og ropte: “Bajj! Bajj! Baaajj mamma, BAAAAJJ!!”

 

 

Vi koste oss og sparket litt ball. Men det er begrenset hvor mye omrĂ„de det er Ă„ bevege seg for mye utpĂ„ banen nĂ„r flere dusin unge gutter skal Ăžve seg pĂ„ mĂ„lspark. Og sĂ„ var det dette med natta bysse lalle da..

 

 

Noen ganger. Ganske ofte. 
mÄ vi foreldre tÄle Ä ta upopulÊre avgjÞrelser. Jeg er ikke venninna til barna mine. Jeg er her for Ä ta vare pÄ dem. Gi dem omsorg, trygghet og grenser. Vise vei.

Even brĂžlte allerede fĂžr jeg satte han i vogna si. Han hylte, pekte, gestikulerte og skrek med illsint, rĂždt ansikt: “BAJJ! BAAAAAAAAJJ! BRRRRRØØØØL! BAAAJJ! MAMMAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!! FRES!! ROP!! HUULK!  HYYYL!!!”, rundt halve banen fĂžr vi rundet inn i Sandskogan. Jeg lot ham holde pĂ„. Slite seg ut litt. Satte meg ned og forklarte ham at ballene ikke var hans. Men han fortsatte.

Stakkar, ikke lett Ă„ skjĂžnne at alle disse fenomenale ballene
 vel, at han ikke skulle FÅ dem.. 

Hvordan kunne jeg forresten tro at den lille gogutten automatisk skulle forstĂ„ at vi bare skulle LÅNEsparke et par knallgule, rĂ„tĂžffe fotballer, for sĂ„ Ă„ DRA FRA DEM??!?

SĂ„ ignorerte jeg. Satte pĂ„ litt musikk pĂ„ Ăžrene. En dame som syklet forbi sĂ„ stygt pĂ„ meg. Da hun hadde syklet forbi satte jeg albuen foran ansiktet sĂ„ Even ikke sĂ„ meg, og geipet for meg selv. HĂžrt om mammapolitiet? Sjekk ut bloggen til Casa Kaos, hun kan lĂŠre deg mer om det dĂžmmende kritiske mammapolitiet. Jeg fikk usynlig bot av en syklende sĂ„dan i dag. For, mĂ„ vite; gutten min grÄÄÄt! 

Casa Kaos sin blogg finner du her:  http://casakaos.blogg.no/

 

 

 

 

 

Etter en stund kjente jeg at det var perfect timing for Ă„ begrense denne ropingen. Satte meg ned og sa til Even med bestemt stemme: “Nei altsĂ„ nĂ„ er det nok, Even! Disse ballene, de var ikke vĂ„re!” Flaks at jeg fant vafler fra sĂžndagens utflukt med familien der og da, for vafler, det funka fett!

 

 

SĂ„ var det over. Og nĂ„r et barn’s vondte gĂ„r over, da lar du det vĂŠre. Du ripper ikke opp i det. En naiv engel ropte inn i Ăžret mitt: “GĂ„ til Nille eller leketĂžysforretningen etter du har kjĂžpt ketchup pĂ„ Rema 1000, og gjĂžr ham glad med Ă„ kjĂžp en ball!” Men jeg slo det fra meg. Vi har baller hjemme, det fĂ„r da holde! Han skal ikke lĂŠre seg Ă„ peke og fĂ„.

Dessuten ble han overlykkelig over gjensynet med fotballen hjemme! Det gjĂžr jo ingenting, sĂ„ lenge han ikke vet, at akkurat den ballen er Mathias sin.. Rengbueverden og magiskland, en ball er en ball og den ER MIN!!

NĂ„r han blir stĂžrre og forstĂ„r mer, er det tid for Ă„ gjĂžre det annerledes. Da er det viktig Ă„ forklare han at jeg GODT forstĂ„r at han vil ha disse fancy fotballene. Mer om dette generelt, kan du lese om inne pĂ„ linken jeg ga deg i innledningen ovenfor her. 

 

 

Jeg er rolig nĂ„r dette raseriet fĂ„r fritt spillerom. For det meste helt rolig inni meg. En naturlig trass i meg gjĂžr meg ekstra rolig. Men noen ganger kan jeg ogsĂ„ bli irritert.

Og det er helt ok. Vi foreldre ble ikke pedagoger i lĂžpet av de 9 mnd vi ventet pĂ„ det lille  mirakelet, but we sure knew stuff about kids ja! Jeg sĂ„ at Marte Frimand Anda skrev om dette i boken sin “FĂžkk Lykke”, hvilket anbefales Ă„ lese, men jeg mĂ„ ogsĂ„ nevene et par ting. For da jeg gikk gravid og bar pĂ„ Mathias for 7-8 Ă„r siden, trodde jeg at jeg hadde en reel plan.

Jeg og barnefar, vi var bestemt pĂ„ at vi nesten aldri skulle si: “Ikke” og “VĂŠr forsiktig!” Til barnet vĂ„res. Ikke er jo et negativt ord, mĂ„ vite, og barnet kunne bli nervevrak av Ă„ fĂ„ hĂžre “vĂŠr forsiktig!”  Kunne det vĂŠre sĂ„ vanskelig da? Really? Jo, nei assa, vi visste, vi, at dette kunne vi mye om allerede, mens vi klĂždde oss i hue over foreldre som nĂŠrmest altsĂ„ spytter ut i hytt og pine: “VĂŠr forsiktig nĂ„ da!!” “Iiiiiiikke gjÞÞÞr sÄÄÄÄnn!!””NĂŠĂŠĂŠĂŠi nĂ„ assa, er det NOK!”

NĂ„ er det omvendt. NĂ„ er det JEG som rister pĂ„ hue av slikt mammapoliti som jeg selv en gang i tiden sĂ„ uvitende var, mens jeg lĂŠrer barna mine en viktig viten om et nĂždvendig ord som “ikke”, og om nĂždvendigheten av Ă„ vĂŠre forsiktige omkring kjĂžkkenet nĂ„r jeg koker og steker middag. Og forskjellen pĂ„ alder er jo ogsĂ„ vesentlig. Even pĂ„ 1 Ă„r fĂ„r hĂžre at han mĂ„ vĂŠre forsiktig i trappene, mens Mathias pĂ„ 6 fĂ„r hĂžre “kjĂžr pĂ„â€ nĂ„r.han klatrer i trĂŠr. Likevel: jeg mener vi mĂ„ vĂŠre strenge. Vi mĂ„ tĂžrre Ă„ vĂŠre upopulĂŠre mens barna vrĂŠler som orkaner rundt oss. Finne sentrum i oss selv, og vĂŠre sta. Overse. Ignorer, for sĂ„ Ă„ vĂŠre imĂžtekommende straks det er mulig Ă„ bygge en bro til et lite barn som tross alt mĂ„ fĂ„ lov til Ă„ bli kjent med hele fĂžlensesspekteret sitt. Ikke bare de positive delene av det hele, men ogsĂ„ hvordan takle skuffelse, sinne, sjalusi og tristhet. La dem vĂŠre i fred. La dem bli kjent med seg selv. 

Og vi som foreldre bÞr innse at noen ganger, noen ganger bare takler vi det ikke helt. Vi mÄ kanskje telle lenger enn til ti. Kanskje vi mÄ gÄ unna for Ä puste. Kanskje blir vi sinte. Det er lov det ogsÄ. Sint stemme er lov. En klok dame lÊrte meg at vi foreldre gjÞr sÄ mye rart nÄr vi har dÄrlig samvittighet ovenfor barna. SÄ mye rart som barna ikke trenger. KjÞper ting og lover greier, vet du. OverflÞdig stuff
 Nei, slapp av. Barnet ditt tÄler godt at du har sure dager.

Hvordan takler DU raseriet til barna dine? Og hvis du ikke har barn enda, hva tenker du om smĂ„barnsforeldre’s grensesetting som du observerer omkring deg i hverdagen?

 

 

 

Du bĂžr operere sinnarynka di, for den kan sprekke.

 

Forskning viser at den sprekker. Eser ut og pĂ„ en finurlig mĂ„te eksploderer. 

Dette innlegget er sponset.

Sponset av mitt indre landskap. Av meg og min verdighet.

Jepp. Forskning viser at den emosjonelle delen av deg, du vet; din psyke, kan sprekke iblant, og at det er helt naturlig at dette skjer. I grytidlige tider eksploderte mennesker og lĂžp raskt mot byttedyr med vĂ„penet sitt. Brukte sinnet sitt. Knep sammen pannen og laget spor av erfaring i ansiktet sitt. 

Jeg kan ikke se noen som lÞper opp gÄgata i sentrum her med pil og bue, rynket panne og sinnafjes i vill eksplosjon, drevet av jaktinstinkter og crazy loco aggresjon. Men vi er iblant ikke langt unna gitt. Og slik skal det vÊre. SÄnn er vi laget. Det er meningen vi skal hente naturlig handlingskraft i temperamentet vi er fÞdt utstyrt med. Meningen vi skal bli sÄ sinte og bestemte, at vi rynker sammen ansiktene vÄre.

Media roper til meg gjennom internett, TV, aviser og blader: operer deg, jente! Operer den sinnarynka di. 

De er desperate. Vil selge meg en ungdom jeg ikke lengter tilbake til. SĂ„ det er nesten sĂ„ de pĂ„stĂ„r at denne sinnarynka mi kommer til Ă„ sprekke. Eksplodere. Revne panna mi.

Men hold it! Stans! Stopp. Ikke bare en halv, men ta helomvending og stopp en hel, for pokker!


vil dere TA FRA MEG DEN FINE SINNARYNKA MI? Og tjene pengene mine pĂ„ det i samme rynken? Nei, samme slengen. Whatever. Vil dere virkelig fjerne mine spor av deilig, bestemt, kraftfullt og eksplosive sprekker av temperament? 

Den personlige streken min, som vitner om nordlandstemperament og utholdenhet fra bygda? Gener fra mine forfedre? Mitt eget, private trekk av styrke?

Hvordan skal jeg da se ut nĂ„r jeg er sinna? Skal jeg forvente respekt med ei sinnaglad glatt panne nĂ„r jeg nĂŠrmer meg 40Ă„rene?

Hvem skal skjĂžnne at jeg faktisk ikke bare sitter der og banker i et bord, nĂ„r jeg egentlig dundrer lĂžs pĂ„ den bordplata, med ei glad og glatt panne som slettes ikke vitner om sannhet i handling? 

Skal dere operere bort andre sprekker pĂ„ kroppen min ogsĂ„? Etterhvert som Ă„rene gĂ„r, og de fleste interesserte gĂ„r rundt med glatte glade panner og stive glis, skal det da bli hjernevaskende moderne Ă„ fjerne Ăžvre del av rumpesprekken? Eller tĂ„fis-sprekkene? Sprekken bak Ăžret? Sprekkene mellom fingrene?

Jeg fĂžlger ingen slags mote. Ikke klesmote, og heller ikke kirurgi-mote. Jeg styrer denne sprekkete skuta all by my self, og bestemmer SELV hva jeg mener er vakkert. Den kan knirke til, den kan sprekke opp her og der, men i det minste blir den respektert av de andre sinte piratene pĂ„ bĂžljan blĂ„. 

SÄ. Jeg sier fra selv hvis jeg om 30 Är fÄr lyst pÄ klovnepanne for en periode, i et slags surrete opprÞr. Inntil da kan vi vÊre enige om at vi er uenige om hva skjÞnnhet er, du og jeg, kirurgimote.

Sinnarynka mi nikker, hilser og gliser: “Don’t kill me, I’m only just a power line!”

 

 

 

Hva i granskauen har jeg gjort?

 

Ja hva i halve granskauen og litt av bjĂžrkeskogen har jeg gjort nĂ„? Akkurat det kan jeg ikke fortelle deg, men jeg kan godt berette om hva i lauvskogen jeg har gjort i dag. 

Rett og slett noe sÄ norskt og naturlig som Ä rusle tur i lauvskogen sammen med familiemedlemmer.

 

 

Å gĂ„ tur i skogen er noe jeg aldri gjĂžr alene. Da jogger jeg. Og av elgskrekk jogger jeg ikke her oppe ved HestsjĂžen. “SjĂžen” bytta navn etter min ungdomstid. Men jeg henger ikke helt med i svingene. “HessjĂžen” liksom. Ssssh


 

 

SĂ„ rusla vi da. Spennende, ikke sant? For ei med elgskrekk, hell yeah! Alltid spennende det..

Versegod, et lite bildedryss fra TrÞndelags smÄ hverdagsperler:
 

 

 

 

 

 

 

..sĂ„ DET har jeg i lauvskauen gjort i dag. Og det var digg digg digg.. nĂ„ sitter vi her i mormorstua og har senkveld. Vi skal komme oss hjem til Lykketoppen sĂ„ minsten her kan ta natta.

Jeg skal sette meg pĂ„ terrassen og nyte en stund alene. Jeg er en sosial lonerlady, og setter pris pĂ„ noen timer alene. Terrasselivet og spabadstundene er like viktige som det sosiale.

Kjenner skrivetrangen presse pĂ„ etter noen dager med mindre blogging enn vanlig. Skribenten i meg er klar for en sommer med spotlight sunshine pĂ„ ord, setninger og formuleringer. En skrivenerd er for evig og alltid en skrivenerd. BĂ„de i sol, regn, snĂž og vind. Men det er noe med sommeren. Ah, denne sommeren.. Jeg blir forelska i alt og alle, og livner til som en blomst som aldri visner. For hvert Ă„r; en ny blomst. Å bli eldre er som Ă„ bli en slik bukett. Og dess stĂžrre bukett, dess klokere ideer og stĂžrre tyngde i en skribent’s hjertevase.

 

En penis i nesa

 

 

Jo. AltsÄ. Hvor skal man begynne? Noen ganger kan det gÄ riktig ille. Man tror man har gjort det rette, men sÄ har man rett og slett bomma pÄ hullet!

Glad og happy som fy hoppet og spratt jeg ut av Shangri La i Oslo, utstyrt med det som skulle vére en delfinhale. Eller en havfruehale. Kall det hva du vil, men en fiskehale that is, that’s for sure!

NĂ„ tror du kanskje det var et kostyme? Et riktig trĂ„ki et, ser jeg sĂ„fall for meg. Hvem kan gĂ„ opp Karl Johan oppi en havfruedrakt? Ikke jeg nei. 

Nei, dette var en piercing, som egentlig var ment for Ăžrer. Men jeg SKULLE ha den i nesa. De serviceinnstilte folka som jobber pĂ„ Shangri La, gjorde virkelig sitt beste for Ă„ bĂžye og tĂžye, slik at jeg kunne presse den inn i feil hull. Ekspeditrisen sĂ„ pĂ„ meg og sa, etter 10 sekunders stillhet: “Vet du hva? Jeg synes ikke den ble for stor jeg. Fin den der!”

Stolt har jeg vist fram den nye nesepiercingen min til en god del tause mennesker siden onsdag. Og nĂ„ er det sĂžndag. Det har liksom ikke slĂ„tt feil; de har klĂždd seg i skjeggene sine, tatt seg til munnen og blitt stille. Alle som en har blitt stille i noen sekunder, med et lurt glimt i Ăžynene. SĂ„ har de kremtet, og sagt:”Ja, nei, den er jo ikke for stor.. fin den der. Kremt. Host. Hark.”

Blond? Nei ikke naturlig. Treg trĂžnder? Joo, men skulle jeg ikke sett det selv by now?

I gĂ„r hadde jeg besĂžk av en kjekk mann som ga mye mer kribling i magen enn jeg liker. Litt sent pĂ„ kvelden spurte jeg om han hadde lagt merke til min lille halve havfrue i nesa mi. Jeg gliste, og sa: “Er det ikke stilig, hva? Det kan vĂŠre bĂ„de en delfinhale og en havfruehale vettu. Genialt..”

Han gliste tilbake, og sa: “Men det
 det ser jo ut som en penis!”

Oisann. I mÞrket eller pÄ avstand ser visst denne piecingen mistenkelig ut som et 40ÄrskriseopprÞr. Ja for tenk!

 

 

Da han hadde dratt, og jeg skulle pusse tenner, falt jeg sammen i krĂžk, og lo sĂ„ jeg nesten 
ja, du vet..  Jeg sĂ„ pĂ„ minitissen i nesa mi og fikk tidenes latterkrampe. En sĂ„nn latterkrampe som jeg ikke har hatt siden jeg den jeg fikk inne pĂ„ slottet for omkring 10 Ă„r siden, men ikke kunne le. 

For jeg kunne ikke le hĂžyt, som ved et Christiania-vann. Kunne ikke vekke barna pgr av en nesetiss. 

Synet i speilet var virkelig latterlig, og jeg vurderer Ă„ beholde “fiskehalen”. Den kan jo bringe frem smilet hos alle jeg mĂžter. Det er bare det at den noen ganger mĂ„ svĂžmme unna litt, for den kan bli litt tĂžrnoff.

Takk til en digg fyr som var sĂ„ ĂŠrlig og grei Ă„ gjĂžre meg oppmerksom pĂ„

at jeg har en penis i nesa mi 😹

 

 

 

NĂ„r bipolar sannhet skal sies 💋👀🙅🙌🙆👀💋

 

 

Oi der skjedde det igjen. I say boom.. 
you just shot the room..  â€Šagain.  Du har vĂŠrt for ĂŠrlig. For heftig for det ytringsbefridde folket. Og du mente ikke Ă„ vĂŠre skarp, men slik ĂŠrlighet krever presisjon. Nok et menneske som ikke helt takler rent vann Ă„ svelge


Om det er dama pÄ trÄden for Telia. Om det er Canal digital du diskuterer med. Eller kanskje en venninne. Forrige mÄned var det en kompis. Du greier bare ikke Ä pakke sannhet inn i falsk sÞlvpapir, sÄ dem kan speile seg i fake shit. Det mÄ ut, og noen mÄ si det. Det koster deg ikke en tÞddel.

Du har bipolar.

Og det koster deg altsĂ„ ikke sĂ„ mye som en tĂžddel Ă„ fĂ„ satt sannhetens ord pĂ„ fakta. Hva en tĂžddel egentlig koster? Det samme som en bĂžddel. Rent lite. Rett og slett. Men lell.. kremt. 

NĂ„r dama som jobber for Telia, har lagt pĂ„, roper hun: “Gad deeemned assa, for ei bitch med stor B lissom!” til hylekoret rundt seg. Kollegaer som jobber med salg og service. Service? Pent innpakket; men mer salg ala fake.

Canal digital har en slik svensk hurragjeng, og de kjenner igjen deg. “AAAHA, HON JA! Talade med henne 2 mĂ„nader sen, fan va hok e chuk va?!” 

Du vet det sĂ„ godt inni deg. At alle rundt deg mener du burde go with the fake flow. Men du bare greier ikke. Du kan ikke spy opp samme gamle mĂžkka som alle fĂžr deg har tygd ferdig. Som alle fĂžr deg har svelget og fordĂžyd. Du bare MÅ stille spĂžrsmĂ„lstegn. Utvikle. KjĂžre pĂ„. Forske pĂ„. ForstĂ„ til bunns. Snakke om det.

Du har bipolar, og du vil snakke om det. Kommunisere. Til bunns altsĂ„. Men den falske verden er ikke interessert. De shouter out loud: Spis det du fĂ„r servert! Svelg det! Godta det! NĂ„! 

Du er hĂžysensitiv. Du senser og sanser. Det er en del av din visdom. Men ogsĂ„ en del av din tunge ballast. Hersketeknikker gjennomskuer du pĂ„ flekken, og du er ikke redd for Ă„ ta opp kampen. Hver eneste mĂ„ned mĂ„ du forklare en person i din nĂŠre omgangskrets at du ikke bĂŠrer nag. At du er totalmisforstĂ„tt, og at du dessuten selv i tillegg har bĂ„de misforstĂ„tt og trĂ„kket i diverse salater. At din ĂŠrlighet handler om kommunikasjon. At din kommunikasjon handler om ĂŠrlighet. Ikke bipolar? Vel, gang dette med 50, hent popcorn og gjĂžr deg klar for forestilningen.

De opplever det som konflikt.

Du mener det som fryktlĂžs sannhet.

De lever i en annen verden.

Du skyr fake som pesten.

De fĂžlger andre’s ideĂ©r, samt mote.

Du skaper mote. Samt nye ideér.

Jeg vet om din frustrasjon. ForstĂ„r ditt behov for fair game, og skjĂžnner hvor du vil. 

Samfunnet forventer noe av deg. At du glatter over, og godtar. Bare godtar ting som de er. Verden vil synke i fred og ro, og alle som roper ut den vonde sannheten, bĂžr ignoreres. 

Men hva skjer nÄr du nekter Ä bli oversett? NÄr du banker i bordet sÄ det runger, og krever Ä bli hÞrt for alt hva du er verdt?

Du lever i en verden hvor det Ă„ banke i bord og si fra, er ensbetydende med “konflikt”. Du burde kanskje innpasse deg, for enkelthetens og den falske freden’s skyld. Men det kommer aldri til Ă„ skje. Aldri. Never.

Å ha bipolar betyr ikke at du er vanskelig Ă„ ha med Ă„ gjĂžre. Det betyr at omverden har store vansker med Ă„ tilpasse seg hĂžysensitiv, ĂŠrlig sannhet. 

Å ha bipolar betyr ikke at du er overdĂ„dig Ă„pen. Som en bok. Det betyr at verden enda ikke er klar for sann Ă„penhet.

En dag kommer frustrasjonen piplende frem av slitne porer. TĂ„rene baner vei for nok et bord Ă„ banke i. Du sier til Telia-dama: “Jeg har bipolar. Det er ikke sĂ„ lett for meg Ă„ kommunisere nĂ„r det kommer til salg og service. Jeg gjennomskuer liksom hver minste lille greie
”

Teliadama har en venninne som har bipolar, og forstĂ„r deg endelig. 

Vi kan vĂŠre Ă„pne om sĂ„ mangt. Men vi kanskje glemmer Ă„ fortelle den dypeste sannheten. At vi har en diagnose ved navn bipolar, og at ting er sensitivt.

For javisst er vi fĂžlsomme. Javisst kan vi kjenne tĂ„rene presse pĂ„ bare ved Ă„ se pĂ„ et konfirmasjonskort. “Gratulerer med dagen, tantebarn konfirmant”. Vi ser ikke bare et kort. Det er ikke papir, det vi ser. Vi ser for oss hele livet til en konfirmant som er elsket og beskyttet av kjĂŠrlighet.

Javisst er vi sensitive. Empatien skyller over oss nÄr noen sitte og grÄter foran oss, og vi kan ta pÄ oss hele sorgen.

Men vi er klokere enn det dypeste vann, og dypere enn den mest bortgjemte grunn. Sannheten er lett Ă„ kjenne igjen for et menneske som alltid har hatt sansene pĂ„ vidt gap.

Du kan ikke lure en bipolar med svada. Og vi nekter Ă„ gĂ„ med de klĂŠrne der; bare fordi den jumperen og den boksa er in. Du kan ikke selge oss hva som helst. 

Er det en konflikt? NĂ„r et menneske viser seg Ă„ vĂŠre bĂ„de ĂŠrlig og hakket for gjennomskuende i en dialog? 

Nei. Det er slettes ikke ment som konfliktskaping. Vi lever i en businessverden, og i en overflod av materielle goder, samt store forskjeller hva angÄr standard pÄ livskvalitet. Det skal selges, og det skal lures. Det skal trikses og mikses.

 .. .det er klart det blir en del bipolare konfrontasjoner. Og nei, det er ikke sikkert det er bare for Ă„ “vĂŠre tverr” heller. Det kan vĂŠre at det er nĂždvendig; at issues tas opp i lyset til studie for ĂŠrlig observasjon. Til granskning. 

NĂ„r du sitter med morgenkaffen i hĂ„nda og tenker. Tenker over hĂ„rdagens heftige diskusjon med en bipolar kunde nede pĂ„ butikken du jobber i. SĂ„ skal du vite ei greie. Og det er at du kan banne pĂ„, at personen med bipolar som virket sĂ„ bastant og bestemt, ikke tenker pĂ„ deg tilbake.

Det er jo en naturlig del av hverdagen. Å vĂŠre ĂŠrlig og sann. Å si meningen sin. 

Ikke noe Ä gruble pÄ i ettertid, det vel.

 

Enhver bĂžlge har en nedtur. Men jeg er ingen bĂžlge.

 

Jeg er ingen bÞlge, sÄ jeg kaller det ikke en nedtur. Men noen ganger blir jeg ogsÄ normal.

Jeg kjenner for Ă„ trekke meg tilbake. GĂ„ i hi selv om det er sommer. Gjemme meg og gĂ„ og legge meg tidlig. 

Det er ingen krise. Alle er vant til at mitt humĂžr og min energi krysser grensen for hva som er naturlig. For selv om jeg er 100 % frisk og symptomfri fra bipolar 1, og lever i remisjon, bruker jeg Ă„ ha et enormt energinivĂ„, og masse smil og latter pĂ„ lur.

Og sĂ„ hender det seg altsĂ„ at jeg ogsĂ„ blir normal. 

Noen mener kanskje at jeg er av Ă„pen type her inne. Disse har ikke peiling pĂ„ hva jeg skjuler, og skulle virkelig bare visst om alt jeg aldri forteller. Alt jeg gĂ„r gjennom med stĂždig rygg og hevet hode. Det som jeg vurderer dit hen at jeg bĂžr tie om til det beste for mine barn og mine nĂŠrmeste.

Det finnes folk i mitt liv som jeg unngĂ„r og prĂžver Ă„ glemme at eksisterer. Mennesker sĂ„ slemme, misunnelige og egoistiske, at jeg irriterer meg grĂžnn. Enkelte mĂ„ man forholde seg til likevel, selv om man egentlig Ăžnsker dem dit pepper’n gror. De er av minoritet. Ytterst fĂ„. Men stinkende putrende irriterende.

Ja jeg innrĂžmmer det. Jeg gjennomgĂ„r daglig det Ă„ bli hakket pĂ„, forsĂžkt trampet pĂ„, kritisert og det Ă„ bli forsĂžkt svartmalt i form av rykter. Jeg mĂ„ ofte “ta den praten” med folk som popper opp her og der. Folk jeg ikke kjenner, men som tror de kjenner meg pĂ„ gangen. Du vet, den praten for Ă„ fortelle sannheten.

Dette gjĂžr meg tidvis sĂ„ fresende forbanna, at jeg presser meg selv til Ă„ jogge opp bratte oppoverbakker for Ă„ fĂ„ ut alt sinnet. EtterpĂ„ tar jeg sĂ„ mange situps at jeg brĂžler, og jeg grĂ„ter av alle pushupsene. 

Her om dagen fĂžlte jeg for Ă„ gĂ„ ut pĂ„ verandaen for Ă„ berolige en vettskremt snekker som driver og fikser inne i nabohuset. “Det er ikke drap altsĂ„, det er bare jeg som trener”. Vi lo av det hele. 

Her inne grĂ„ter jeg av det hele. 

For noen voksne mennesker er rett og slett sĂ„ onde og egoistoske, at nĂ„r jeg har kĂ„ken for meg selv alene, bygger jeg meg opp som en sabla bĂžlle for Ă„ takle kampene. 

Disse forbanna parasittene. Noen kan du fint ignorere. Men noen relasjoner er muret inn selve fundamentet, og du mÄ deale med dem. Om ikke mÞte dem, deale med all dritten de serverer bygdadyrene til kaffen. Deale med lÞgnene de spytter fra seg for Ä fremstille seg selv som glans og pryd.

Jeg er alenemor. Jeg gjÞr alt for Ä fÄ hverdagen til Ä sirkulere pÄ best mulig vis for barna mine og meg. Jeg kan nesten ikke bli sjuk engang. NÄr feber og farrang herjer, er jeg stÄlsatt. Mens andre kan tillate seg Ä bli syke, kan jeg bare kjenne et snev av svimmel kvalme. Og sÄ mÄ jeg lage mat, bytte bleier, bysse, lalle, vaske og rydde. Dagen etter mÄ jeg handle mat. Og jeg har ikke bil, sÄ det mÄ busses eller vandres. Har ikke tid til sykdom.

Dette er sĂ„nnt som dem vet om. De falske rotteltottene som Ăžnsker meg bĂ„de sjuk og sengeliggende. 

Jeg kan grine av forbannelse. Jeg kan rope av situps. Jeg kan presse meg opp bakker og berg, slik jeg vet de aldri hadde klart. Se for meg i visualiserte bilder, at jeg lĂžper fra dem.

Men dem fÄr aldri aldri gleden av Ä se meg ligge nede. Kort og greit fordi det aldri kommer til Ä skje.

NĂ„r jeg er sliten og lei, kjenner jeg etter. FĂžler pĂ„ hvordan det er Ă„ faktisk ha et normalt stemningsleie, inntil neste opptur. Opptur er mitt normale. Dette, dette er det som innimellom dukker opp som layedback-faser. Ja, jeg kjenner etter. FĂžler pĂ„ negative tanker. Tar litt pĂ„ smerter i kroppen og sĂ„nnt. Sliten heter det visst. Lar tĂ„rene presse litt pĂ„, og finner senga tidlig. Hvile skal visst vĂŠre bra nĂ„r man er sliten.

Men nedturer er det bĂžlger som fĂ„r. Jeg skal faen ikke ha nedturer, det er ikke det spĂžtt interessant for meg.

Det som er interessant for meg, er Ă„ studere onde parasittansikt i det de skuffet innser at jeg er altfor lykkelig i forhold til hva de bestilte. 

Interessant for meg, er alle de gangene jeg bobler over av glede, og den onde minoriteten irriterer seg grĂžnn over mine glade Ăžyen. 

SĂ„ da mĂ„ jeg sove, u c, og plukke opp fargestiftene og de blanke arkene i morgen. 

God natt fra normaltoppen

 

 

 

Elektrosjokkene. Å leve med skadene.

 

Hun ligger alene pÄ operasjonsbenken. Livredd. Hun er ikke alene, men hun fÞler ikke at hvitfrakkene omkring henne er mennesker. Og dem har makt. SÄ mye mer makt over lille henne, enn hun selv har. De bruker en klissete masse til Ä feste pÄ de skumle elektrodene. Hun tÞr sÄvidt Ä se pÄ strÞmboksen. NÄ gir hun opp. NÄ fÄr dem gjÞre hva dem vil. Alt hun trenger er de deilige sekundene av den fantastiske narkosen. SÄ hun fÄr komme seg bort fra verden for en liten stund


Noen Är senere, nekter hun Ä tie mer. Hun har skammet seg nok nÄ.

Jeg har lenge skullet skrevet mer om elektrosjokkene som ble utfÞrt pÄ meg. Men jeg har skyvd det unna. Ect-behandlingene fjernet store deler av min hukommelse, og det er trist Ä rippe opp i.

Jeg prÞver Ä huske, men det er tÄkeland. Jeg er omtrent 25/26 Är, og jeg vet i ettertid at det var omkring mai. Fordi ei jeg kjente beskrev min 17.mai som at jeg drev og suste i svime rund i leiligheten. I bunad.

Det er runde nr 2 med elektrosjokk. Runde nr 1 pÄgikk da jeg var bare 18 Är, og du kan lese om den fÞrste runden her:

http://m.forbipolene.blogg.no/1435335322_26062015.html

Jeg husker ikke at jeg skrev under pĂ„ ect-behandlings-papirene. Nei jeg husker faktisk ingenting annet enn skammen. MindreverdighetsfĂžlelsen. OgsĂ„ etterpĂ„. Som en fyr midt i gĂ„gata som har gjort i buksa. Han kan ikke snakke om det, vet du. Aldri. 

Noen Är etter begynner jeg Ä mÞte folk pÄ gata som stanser og prater med meg om ting vi har gjort fÞr, samtaler vi har hatt og opplevelser 
som jeg aldeles ikke husker. Mange mÄ tro at jeg er overlegen i denne lille byen. Men jeg har hukommelsestap.

Det er et minne jeg har. Som jeg aldri glemmer. Og jeg aner ikke om det var fra runde 1 eller 2 med elektrosjokk. 

Jeg mĂ„ ha vĂ„knet fra narkosen. Som vanlig ogsĂ„ svimet meg ned til den psykiatriske avdelingen sammen med sykepleier. MĂ„ ha sovnet i sengen pĂ„ rommet jeg disponerer der. 

I det jeg vĂ„kner, sitter en kvinnelig sykepleier ved sengen min. Rommet er veldig lyst. Hun stryker meg over hĂ„ret og viser meg en elektrode som er plassert over hjertet mitt. 

Hun sier: “Du har kanskje lagt merke til den der?”

Jeg sier: “Nei.” Jeg har jo bare sovet..

-” Det gikk litt galt der oppe pĂ„ operasjonssalen, vi mistet deg litt. Og vi mĂ„tte gjenopplive deg. Vi lot den vĂŠre pĂ„ i tilfelle vi trengte den igjen. Kom her sĂ„ skal jeg fjerne den.”

Jeg satt i sengen i den vanlige svimen. Ville bare sove. Hodet verket og ting kjentes vondt og tungt. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det hun sa. Akkurat der og da kunne de gjĂžre hva de ville med meg. Jeg var som smĂžr. En smĂžrklatt som bare ville sove.

Det er altsÄ det eneste minnet jeg har fra runde nr to. Eller var det nr 1?

Disse Ă„rene. Disse ungdomsĂ„rene. De er borte. 

Fra runde nr 1 i 1998, kan jeg huske detaljer med fÞlelse av skrekk. Det kan jeg ikke fra runde 2. Bare skrekken sitter i meg. FÞlelsen av at noe alvorlig illegalt ble gjort med meg. Men jeg husker bare en tykk tÄke, hvite frakker og svime.

Den ydmykende handlingen det var Ă„ gjĂžre, Ă„ mĂ„tte hente meg en sykehus seng fra lageret med senger nede i kjelleren. Å som jeg gruet meg. Jeg har ikke ord for hvor redd jeg var. 

Ei dame som jeg kan aldri bli innbilsk eller hÞy pÄ pÊre. For har du vÊrt neders i den kjelleren der, da er all Êre og all stolthet for evig og alltid skadet. Den delen av en selv mÄ kontinuerlig jobbes med. For alt du tok med deg inn i den heisen, var ei stygg, knirkende sykehusseng som du for alt i verden ikke ville legge deg ned i. Du ville stikke av. Langt unna hele forbanna dritt-senga, og rÞmme til et normalt soverom, med en helt vanlig seng, der ingen hvitfrakker skulle utfÞre 60tallsliknende psykiatribehandling pÄ deg. Der du kunne fÄ vÊre i fred for galskapen.

Å ligge pĂ„ operasjonssalen som ungdom, med leger og sykepleiere omkringe deg i dyp alvor. Vel, det kan vĂŠre en normal situasjon, det.. Men nĂ„r grunnen er at du som 18Ă„ring skal fĂ„ elektrosjokk, da skal jeg lover deg at panikken nesten tar deg.  

Det var sÄ uhyggelig. SÄ skummelt. Dem hadde sÄ mye makt over ei jente som meg, uten sÊrlig selvtillit eller peiling pÄ livet generelt. De hvite frakkene. Hodene opp ned over meg. Jeg ville ikke. Turde ikke. Men greide ikke si det. Jeg var for ung. For liten til Ä sette grenser. Klarte ikke Ä puste normalt engang, der jeg lÄ og var grenselÞs.

De grove hendene som satte elektroder pÄ hodet mitt. SÄ liten jeg kjente meg av skam, under alle sykepkeierhodene. Noe alvorlig galt skulle skje, men en del av meg hÄpet at de visste hva de gjorde. De var jo voksne. Jeg var nylig et barn
 De mÄtte vite best, ikke sant? Jeg mÄtte kunne stole pÄ de voksne.

Å suse inn i narkosen
 Det var sĂ„ godt. Jeg ble hekta pĂ„ de sekundene der..

Livet mitt er avstumpet. Tider er meg frastjĂ„let. Jeg har reparert meg selv pĂ„ egen hĂ„nd etterpĂ„. For det var traumatisk, og det mĂ„tte helbredes. 

Hver eneste uke foregÄr dette. Over hele landet. Man blir forklart at elektrosjokk kan hjelpe. Desperate deprimerte pasienter, som ikke ser annen utvei.

Det er ikke slik det skal vĂŠre. Det er ikke naturlig Ă„ pĂ„fĂžre mennesker kunstige epilepsianfall. Det stjeler deler av livet til den uvitende pasienten det berĂžrer. Og bare vi som har kjent det pĂ„ hue, vet hva vi snakker om. 

Noen pÄstÄr at det virker.

Jeg vet om dem som tok livet sitt under prosessen. Midt i en serie med electronic conversional threatment. 

Noen mener det funket pÄ meg. Dette stemmer ikke. Jeg begynte Ä fÄ psykoser og depresjoner etter ect-behandlingene, og jeg lider av hukommelsestapene. Elektrosjokkene ga meg vonde opplevelser og tapte minner.

Jeg har tvert imot mĂ„ttet vĂŠre sterkere enn jeg hadde behĂžvd Ă„ vĂŠre dersom jeg aldri hadde blitt pĂ„fĂžrt elektrosjokk. Sterkere, for Ă„ takle alt det kjipe det fĂžrte med seg. Jeg har mĂ„ttet bygge meg opp ved Ă„ si setninger til meg selv foran speilet i form av affirmasjoner, og jeg har trent kropp og sinn med hjelp av aerobic, dans, kickboksing, styrke og jogging. 

Elektrosjokk Ăždela livet mitt pĂ„ mange mĂ„ter, og jeg kommer aldri unna det. Det pĂ„gĂ„r daglig. Hukommelsen er svekket i nĂ„tid ogsĂ„. Korttids. Og dersom vennegjengen fra nittitallet mĂžtes, husker jeg nesten ingenting av de de husker. Det er ekkelt Ă„ alltid mĂ„tte forklare at man ikke husker det man burde huske. 

En depresjon gÄr som regel alltid over etter en stund. Og da har man med seg minnene sine i ryggsekken. Ingenting er tatt fra en, og det finnes fine medisiner som kan hjelpe.

Jeg fÄr aldri tilbake minnene mine. ViskelÊret ect har fjernet det for alltid, og jeg kan stort sett heller ikke skimte avtrykket i papiret. Ikke kan jeg tegne nye minner heller, for jeg rekker ikke tilbake til akkurat den blyanten og det papiret. Tiden har forlengst vandret videre. Uten avtrykk. Det er forsvunnet for alltid.

SĂ„ hvordan lever jeg med de tapte minnene, og traumene den dag i dag? Vel. Jeg kvier meg alltid for Ă„ oppsĂžke legehjelp. Er livredd leger. SĂŠrlig de hvite frakkene deres. Jeg bruker Ă„ spĂžrre ungdomsvenner om Ă„ friske hukommelsen min opp litt. Men samme hva de forteller, er det ei for meg ukjent jente dem snakker om. 

Korttidshukommelsen er verst. Den hemmer meg mye. I lĂžpet av sekunder glemmer jeg hva jeg skulle hente eller hva jeg skulle si. 

Jeg prĂžver Ă„ ikke tenke pĂ„ det i hverdagen. Men skvetter til dersom ect-behandling nevnes. I min verden burde den type “behandling” for alltid kriminaliseres.

Jeg husker jeg spurte en psykiatrisk sykepleier om hun ville mottatt ect-behandling. Hun ville ikke gjort det. Og man kan undre seg pÄ om legene selv ville lagt hue sitt i strÞm. Jeg tror ikke det. Jeg tror vi er forsÞkskaninene deres.

MĂ„tte du hvile i fred, du den siste som ga opp under en serie med ect. Skammen og traumene ble for mye for deg Ă„ bĂŠre, og i en tilstand av likegyldig svime, var det lettere for deg Ă„ gjennomfĂžre et selvmord. 

Ja. Jeg er lykkelig den dag i dag. Men det er ikke pgr av elektrosjokkene. Det er pĂ„ grunn av alt jeg mĂ„tte stĂ„ pĂ„ for Ă„ helbrede etter skadene den form for behandling ga meg. 

Jeg skulle lese om lobotomi i Illustrert vitenskap for noen Ă„r siden. For meg var det som Ă„ lese grĂžss, og jeg krĂžp under dyna. SĂ„ sĂ„, jente, dem skal aldri aldri aldri fĂ„ rĂžre det snille hue ditt igjen. 

For jeg hadde aldri i livet og aldi i verden gjort det igjen. 

NĂ„ driver jeg og lager nye minner. Tider jeg skal vĂŠre stolt av Ă„ huske. Minner som jeg skal prate om og dele med de jeg skaper dem sammen med. 

SÄ fÄr jeg bare hÄpe pÄ at senvirkningene av Electronic Conversional threatment ikke er like ille som traumene og hukommelsestÄka.

Livet har oppturer og livet har nedturer. Noen ganger kan nedturene se ut til Ă„ aldri ta slutt for enkelte. Da er ikke alt prĂžvd. Nei det er ikke det, det vet jeg nĂ„: 

Da er ikke ALT prþvd