Det var dagene da jeg satt krøket på gulvet med foldede hender. Undergrunnen inni meg kjentes ut som om den ikke hadde bunn, og jeg ble trukket nedover. Tårer. Hele tiden tårer. Diagnose? Nei! Noen diagnose, DET hadde jeg ikke! Diagnoser hadde man funnet opp slik at psykiatrien kunne deale statsdop! Fysjom. Medisiner skulle jeg være foruten. Dette korrupte systemet av forskere på menneskesinnet. Nei takke meg til ensomhet, avslått telefon, tårer, angst og ei dyne jeg kunne gjemme meg under. Slik gikk dagene. Jeg var totalforvirret. For hva var det jeg nettopp hadde opplevd? Hadde de rett i at den verden jeg gled inn og ut av sommeren 2009 kaltes “psykose”? Det kunne jeg da ikke forholde mitt sinn til!

Dette er nå 6 og et halvt år siden. Det var som om det snødde inne i den kalde kåken min. Narnia var preget av vinter, og heksa kunne dukke opp utkledd som dronning når som helst. Der gjemte jeg meg selv og sorgene mine. Riktig snødde ned under bipolar vinter. Men hele tiden ble alt tint opp igjen av varme salte tårer. Hva faen var det som feilte meg? Jeg burde hoppe fra noe høyt og forsvinne! Men det kunne jeg ikke, for jeg var blitt mamma. En udugelig mamma som var for dårlig til å ta seg av barnet sitt!

Jeg var syk av bipolar, og klamret meg til det siste halmstrå av “stolthet”. For, “syk av bipolar”, DET var jeg slettes ikke. 

Lite visste jeg om at dette skulle være min siste stolte krampetrekning. Intet visste jeg, om at nettopp det å gi opp hele denne stoltheten, og la hvitfrakkene få rett i at jeg hadde en alvorlig sinnslidelse av en såkalt pinlig diagnose, skulle føre meg inn i et liv så spennende og eventyrlig, at jeg kom til å oppleve det som vanvittig coolt.

For akkurat da jeg for 6 år siden ga opp, og lot dem kurse meg i diagnosen, samt etterhvert medisinere meg med lithium, skulle jeg slippe å lide mer.

Jeg er nå frisk og symptomfri på 6. året. Nå vet jeg at det å være slik friskmeldt fra bipolar, heter å leve med diagnosen i remisjon. Jeg vet også at jeg har den alvorligste typen av diagnosen, bipolar 1. Dette betyr, at uten de to riktige medisintypene, viskes mine grenser ut. Da blir jeg ikke bare litt deprimert. Da blir jeg psykotisk depressiv. Så blir jeg ikke bare manisk, men psykotisk manisk. Jeg får ikke bare angst. Jeg får total noia.

Å ha vært helt frisk i 6 år, har lært meg veldig mye. For det første at jeg i det hele tatt HAR en diagnose. At hvitfrakkene hadde rett, at de vil meg godt, og at de faktisk er både coole og greie. De har troen på meg, og jeg har endelig troen på dem.

En som lever med bipolar kan aldri forutsi framtiden. Jeg kan med stor margin sikkerhet påstå at det mest sannsynlig vil gå bra, så lenge jeg respekterer meg selv. Det innebærer å innta medisinene, trene jevnlig, være måteholden med alkohol, la psykiatrien følge opp meg, visualisere, affirmere og spise sunn mat. Men man kan aldri vite. Derfor har jeg nettverk omkring barna mine og meg som står rede og klare som egg dersom noe mot formodning skulle endre retning. 

Man må leve med noe annet også, samme hvor frisk man er. Folk’s uvitenhet og derav fordommer blant annet. For eksempel å bli kalt hypoman bare fordi livet går så det suser og du er glad. Og det sier seg selv at å være frisk i 6 år handler om så lang tid at man ikke lenger snakker om “perioder”. Jeg har fått trusler fra pompøs bedreviter om at vedkommende skulle skrevet en bok om hvor vanskelig det er å leve i relasjon til en med bipolar. Jeg har fått stygge meldinger midt på natten, og måttet deale med baksnakking og stygge rykter.

Likevel går ikke dette så mye inn på meg lenger. Det kommer jo fra mennesker jeg ikke er glad i. Folk som ikke betyr noe for meg. Dramaqueens uten peiling, som forsøker å spille på samvittighet. 

For ja. Jeg kan ha forsterkede følelser. Men, i samme bane har jeg også evnen til miste disse følelsene for godt, i det man har tråkket hardt nok og lenge nok på bipolare følelser. Faktum er at i mine syke perioder har jeg enten vært innlagt eller trukket meg unna folk, for ikke å plage andre med oppturer og nedturer.

Jeg kan ikke garantere at jeg er like frisk om 6 år. Bare nesten garantere. Men jeg kan stå for at barna mine har det nettverk som trengs, dersom det skulle bli nødvendig. Gode venner, psykiatri og en uvurderlig barnefar, står stødig omkring oss, og sånn er det jeg ønsker å ha det. 

Å leve med diagnosen bipolar i remisjon, er en fryd. Men bagasjen man har å bære på er heavy, og man må daglig deale med spekulasjoner omkring fortiden. Skepsis fra alle kanter, og dømmende holdninger. Og jeg forstår.

Jeg forstår så godt. Selv har jeg heller ikke peiling på all verdens sykdommer. 

Det er bare det at da unnlater jeg å uttale meg om de sykdommene.

Min diagnose er forbundet med Gjøkeredet.

Det er bare det at jeg har vært i Gjøkeredet. 

Mange ganger.

Og det var der jeg traff de virkelig ekstraordinært intellegente og kreative menneskene.

Skulle jeg hatt en virkelig interessant samtale med grenseløse sinn, var det nettopp er slikt Gjøkerede jeg skulle besøkt. Som symptomfri slik jeg er nå. Det er bare det, at nå er mine sansedører halveis lukket. Jeg er frisk, og har ingen tilgang til kaninhull og dragehuler.

Men jeg vet godt hva som foregår nede i slike kaninhull og oppe i sånne dragehuler, så jeg kunne nok forstått språket til et psykotisk menneske.

Men jeg trives her oppe i midten. Det er morsommere å være frisk enn jeg trodde. Altså, jeg trodde jo at jeg VAR frisk. Så tok jeg feil, og det viste seg at det å være frisk innebar evnen til å tørre å være gal. Litt gæærn og fresk rett og slett 😉 

 

 

 

For en stund siden fikk jeg høre uttrykket “Bippere”. Det klinger i ørene, og minner mer om Pippi Langstrømpe og røverdøtre, enn troll og bygdedyr iallefall. Og hva er en bipper? Jo det skal jeg fortelle deg. Bippere er slike som meg, som har diagnose bipolar. 

Og hva er en bippebedreviter? Jeg skal vedde på at alle med bipolar har måttet forholdt seg til en eller flere som tror de har bedre peiling på bipolar enn oss bippere selv.

Dette innlegget handler først og fremst om de som har bipolar i remisjon sin opplevelse av omgivelsene. Altså de som er friske og symptomfrie.

Verden er veldig uvitende om psykiatriske diagnoser. Det vet du nok, du som selv har bipolar.

Her er 10 tegn på at du har å deale med noen som tror de kan deale bedre med din diagnose enn deg selv:

1. Du har satt grenser og vært litt bestemt. Litt sinna. Så går det noen timer, og nærmest midt på natten får du følgende melding: “Du har en dårlig periode nå. Get some help for søren!”  Dette er et sikkert tegn på en slik sutreviter som har irritert seg over din evne til å sette grenser, og tatt seg et par glass vin. Nå tror h*n du er syk som fy. 

…og hva vet DU, som vedkommende ikke vet? Jo, at du er frisk som en fisk, og at selv om du har diagnose bipolar, har du selvfølgelig like lov som andre mennesker til å boltre deg fritt i alle delene av følelsesspekteret. Du kan le, gråte og bli sinna, akkurat som alle andre. Jepp. Du har evnen til det du også. Og dessuten; “dårlig periode”? Er du stabil, så er du stabil. Bipolar handler ikke om “perioder” når man er inne i sitt 7. friske år i remisjon. Man kan holde seg frisk resten av livet med riktig livsstil og medisiner. Vi vipper ikke inn og ut av såkalte “perioder”, når vi inntar riktig medisin og ellers lever etter de reglene vi har lært oss å leve etter med en slik diagnose. Ren uvitenhet, og ganske latterlig. 

2. Du finner ut at du funker fett selv om du har diagnosen, ved hjelp av …kanskje trening? Riktig kosthold? Rett dose av den perfekte medisinen for deg? Affirmasjoner? Enda bedre; alt dette? Uansett begynner du å blogge/skrive bok eller på annen måte formidle dette til omverden for å vise andre hvilken vei du gikk for å unngå krattet opp hit. En dag skriver en frustrert “leave me alone with my reason to do nothing-bipolar-dame” på din facebookvegg: “Jeg har bipolar. Og jeg er overbevist om at du er hypoman nå.”

Og hva vet DU, som vedkommende ikke vet: Alle eksperter omkring deg har presisert at du er symptomfri i remisjon. Dine handlelister krymper i butikkene. Du har underforbruk av penger, ikke hypomant overforbruk. Du trekker deg tilbake innimellom, heller enn å være oversosial. Du har dine bibbeben pent planta på jorden. Og desverre for alle som ønsker å bruke diagnosen som unnskyldning til å “do nothing and feeling sorry for em selves”, så er du nå et bevis på at man kan gønne på og leve bra med diagnosen uten å være syk. 

3. “Nei nå er a manisk igjen, nå har a vært å shoppa, og jaggu lo a høyt også!” 

Og hva vet DU, som denne bippebedreviteren burde lært seg? Jo, sist du sjekket, sang du fortsatt i dusjen, and kept it there. Altså du har fortsatt ikke ringt Madonna og Pink for å overbevise dem om at du burde vært kordama deres. Og du er ikke akkurat rimelig overbevist om at det er kamera i insekter og gift i maten, heller. Du liker ikke bugs, men du vet at de ikke filmer deg, og du digger mat. Om natta sover du, du danser ikke til Dina’s eneste nittitallshit, åpner verandaen og synger ut så alle naboene tror Donald Duck har fløtta inn. Kremt. På økonomien har du stålkontroll, og du er ikke på vei til Kina på impulstur. Du vet at du er frisk. 

4. Bippebedreviteren kan aldri se deg gråte, for da innbiller h*n seg at du er deprimert. Du kan heller ikke betro deg når livet er tøft, for da tror h*n ikke lenger, da VET h*n at du er dyyypt deprimert.

Hva vet DU om dette, som desverre en uerfaren liten fis ikke aner noe om? Vel. En depresjon er gjerne tåreløs. Ordløs. Maktesløs. Kreftesløs. Vandrende ute på psykotiskt grenseland. Sist gang du var deprimert, gråt du bare alene, når ingen så deg, der du satt krøket på gulvet og ba om at smertene inni deg måtte gå over. Du trakk for alle gardinene, slo av telefonen og låste døra. Du var hudløs og for det meste gadd du ikke å gråte  Du ville aldri latt noen vite om hvordan du hadde det, fordi du skjemtes og ikke ville innse selv at du var midt inne i en depresjon. Du fornektet hele depresjonen og klamret deg til dyna. Å gråte foran folk er et FRISKHETSTEGN. Å tørre å være åpen, et også et friskhetstegn. 

6. Vedkommende er nærmest paranoid hva angår det gjøkeredete faktum at du “lider” av en diagnose. H*n veier sine ord nøye, og når alle er samla, kan du se vedkommende sitte og glo vurderende, med store, granskende øyne. Du får høre senere hvordan h*n har vurdert din atferd. Har du barn, kan du banne på at du vurderes enda nøyere. Vedkommende nærmest venter på sykdomstegn.

Nåh ..  hva er det du kunne lært denne hissigtassen av en bedreviter? Jo, at det er på seg selv man kjenner andre. Så dersom h*n føler slik behov for å vurdere din psykiske tilstand, er det et sikkert tegn på at dette er noe h*n finner i seg selv. Det kan være depresjon, angst, eller generell ustabilitet i livet. Uansett bruker h*n bortkastet energi. For du er klar over det sykelige behovet for å vite best, og kunne ikke brydd deg mindre om hva denne bedreviteren finner i din atferd som er verdt å bruke tid på å kritisere. Hverken utdannelse eller status imponerer deg. Du er fri, og sterkere enn slike bedrevitere tror.

7. Du vet. Disse som påstår at bippere stikker hue frem fordi de vil ha oppmerksomhet…

And ya know? Attention please? Hva er galt med det? Man må banke i bordet og heve stemmen. Kreve attention. For du vet du har noe å komme med. Ikke fordi du på død og liv må ha oppmerksomhet. Nei, under din siste psykose gikk du nærmest i ett med omgivelsene og håper på usynlighet, i frykt for å bli sett, filmet og fotografert. Denne sjenansen vet du er av din natur, og nå er den frisk og i balanse. Men livet har gitt deg bagasje og erfaring. Nå er du kommet til et nivå der gir du blanke i hva andre skulle synse og mene om ditt utsikkende hue. Også bedreviterne som kritiserer alle for å tørre å heve stemmen, fordi de så gjerne skulle tørre selv.

8. Bedreviteren er nærmest paranoid på dine vegne, og skeptisk til alle dine avgjørelser og uttalelser. “Du har jo tross alt en diagnose altså..” Det kan jo være at det så ustabilt kan hende at du ikke er i stand til å tenke rett med det bippehue, hva?

You know, from the mile you walked…  At du er sinnsykt, enormt og genialt SMART. Du er både frisk og stabil, og i besittelse av vanvittig intellegens, etter et liv der du har fått mange innblikk i wonderland nedi kaninhullet. Så det så. Avgjørelsene dine vil vise seg å være bedre enn mange av bedreviterens egne bestemmelser.

9. Du er vant til å bli misforstått. Så den dealer du. Men en bedreviter vil irettesette deg utfra misforstått kommunikasjon. 

Du vet, det er gøy å svare slike. For de forventer som regel ikke at du er smart. 

10. Til slutt. Pust og pes. Ja du vet, alle de som vil preike for deg om medisiner. For og imot. Uten peiling, og i full fart på en rakett til en ukjent planet med alle sine medisin-meninger, mens du rister på hue trygt planta på jorda. 

Og da vet du jo, utfra erfaring hva som er best for deg. Har du bipolar 1 bør du minimum ha stemningsstabiliserende medisin, samt antipsykotikum. Uten dette vil du gli over i psykose, manisk eller depressiv, før eller senere. Forbi polene. Du vet at blant stemningsstabiliserende midler er gullet lithium, sølvet lamictal, og bronsen orfiril. Du vet at av antipsykotikum er det seroquell som er det nyeste og med minst bivirkninger. Du vet at du bør trene, spise sunt og sove om natta for å unngå bivirkninger. Du vet at du ikke kan innta antidepressiva, av faren for å bli manisk. I såfall kontrollert som hjelp ved dyp depresjon. Du vet at hvis du har bipolar 2,  med bare rapid cykling og null psykoser, kan du greie deg kun med stemningsstabiliserende medisiner. Og bipperen jeg, jeg vet også at jeg ikke rører beroligende midler som valium og sobril. Fordi jeg ikke tåler det. Og heller ikke trenger det.

En trist side ved bippebedrevitere, er slike mennesker som liker sympati. Disse som gir inntrykk til omgivelsene at “det er forferdelig å leve i en eller annen relasjon med en som har bipolar lidelse”. Dette er gjerne de som i tillegg til å ikke ha peiling på diagnosen, ikke takler at den med diagnosen setter grenser. Heller ikke at den bipolare viser noen form for følelser. Sinne deriblant, som jo er en naturlig del av følelsene. Slike offerrollespillende mennesker kan gjerne true den bipolare med slikt som at de skal gi ut en bok for å vise verden hvor fælt det er å kjenne noen med den diagnosen. 

Screw them. Ikke bry deg. Hvem tvang dem til å ha noe å gjøre med deg? Ok, du har en diagnose, men dette gir dem ingen rett til å bruke den som fritt vilt for å søke den sympatien de tror de trenger. Slike bør du nok holde på avstand. Sånne kan være uheldig for forløpet i din diagnose. Som du jo nå er frisk fra nå. Som faktisk er rent fysisk og genetisk betinget, dessuten.

Så hva gjør du? Gi ut ei bok. Lær dem. For det de ikke har peil på, burde de la være å gni nesa si borti, foruten av svært ydmyk interesse for å lære. Hva mer gjør du? Du rister bestvitende på det intellegente hodet ditt av dem og føler litt med deres uvitenhet, i det du husker hvem du er. For det er det jo KUN DU som vet noe om.

 

 

 

 

Hvis hesten var livet ditt. Hvem styrer den for tiden? Hvem er det som ruler der oppe med tøylene i hånda? Du vet, den der selve hjernen i ditt liv. Ditt hode.

Noe av det viktigste jeg måtte lære meg for å blir frisk fra diagnosen bipolar, og modnes inn i det type sinn jeg ønsket å leve med, var at jeg var den eneste som kunne ta ansvar i livet mitt. Ingen andre kunne gjøre det. Bare jeg kunne bestemme om jeg skulle stå opp med et smil om mårran, eller gjemme meg under dyna. Bare jeg kunne besteme meg for å begynne å innta det viktige og avgjørende medisinsaltet lithium. Det var vanskelig å stole på psykiatere og leger, men jeg valgte å velge det rette. Tok sjansen 

Jeg grep tak i tøylene og rollen som dronning i mitt eget liv, og tok avgjørelsen; her var det JEG som bestemte. Jeg skulle ikke lenger bestemme meg for å la andre lure meg til å kjøpe villhester. 

Jeg ville heller ri inn i min egen visualiserte solnedgang og tro på soloppgangen, enn å la villhester villlede meg. 

Samtidig måtte jeg inngå en urpakt med meg selv: fra nå av skulle jeg skjønne at det å ta ansvar, også handlet om valg. Skulle jeg velge å ta det tungt, eller lett? Være redd, eller modig? Være passiv eller trene? Røyke eller slutte? Sutre eller smile? Ta alt for gitt eller være takknemlig? Bry meg om sladder eller stå åpent frem og rekke en elegant og vennlig finger til rykter, fjas og fantepakk? Spise junk elle sunt med krydder av junk?

Jeg valgte å ta det lett. Valgte å være modig. Begynte å trene og sluttet med nikotin. Da kom smilet og takknemligheten naturlig. Og så valgte jeg å være åpen, gi blanke i alle komplekser og rykter, og galloppere min egen vei.

Man kan ikke snu. Har man sluttet å synes synd på seg selv, men heller begynt å anse seg selv som sin egen tøffe soldat, da er veien tilbake allerede blitt for lang. Reisen har tatt av, og det er bare å holde følge. Du setter ikke lenger alle andre høyere enn deg selv, men ser dem inn i øynene og smiler trygt. Du styrer disse hestekreftene, og hva du skal bruke dem på.

Det er ikke alle som liker å se deg galoppere. Ikke alle som er komfortable med at du aldri kjøper villhester av dem mer. Det er disse som trenger å se en elegant og vennlig langefinger mot lyset av solnedgang, for å forstå at “you don’t care noe mer…” Løpet er kjørt. 

Tør du det? For du må være klar over at det venter deg et magisk eventyr. Er du i stand til å takle lykke og fremgang? Det kan være lettere å ligge i gjørma og vri seg i selvmedlidenhet, enn å fatte og begripe alt hva universet egentlig har i vente for deg hvis du endrer kurs. 

Join me on my ride. Hvis det var mulig for meg ….for gjørma mi hadde liksom størkna tilnærmet sement, …da er alt mulig. 

Hviket er hva min morgentekst handler om. Det har nettopp vært soloppgang, og jeg har så mye å være takknemlig for. Våkna opp til verdens vakreste lille guttefjes, rusla ned til midt etg i et trivelig hus og spiste frokost. Ute skinner sola og i går lo jeg med 7 venninner etter vi gråt på kino til filmen “Et helt halvt år”. Jeg kommer tibake til dette i et annet innlegg. Havapia mi på 17 år kommer til oss i dag,  og da får jeg shina kjelleren. Om to uker kommer Mathias og skal ha ferie her. Jeg får tilbakemeldinger fra dere blogglesere jeg aldri trodde jeg kunne drømme om å få et år tilbake. Livet får ny verdi når folk faktis gidder å lese skribleriene mine.  Til helga får jeg besøk av en nydelig mann… Tenk det! Så mye rikdom jeg har nå. Så mye å glede seg til i lyset av en fargerik horisont.  

Før jeg server deg min morgentekst, vil jeg gi deg noen linker til faktum av fortid som viser at det er mulig å gå fra å grave sin egen grav nesten ferdig, og snu om alt til vakre vidder og actionride med hvite sterke hestekrefter. Men først og fremst linker jeg deg til mine råd om livsnyt. 

To enjoy the ride, må du:

-Endre ditt syn på verdi i form av fokus på takknemlighet. Dvs: Har du dyne og pute i senga? Fantastisk! For et gode! Ikke? Spør milliner av fattige folk i uland. Har du nære relasjoner til andre mennesker? Woow du er heldig. Penger kan ikke kjøpe dette. Har du telefon, og kanskje lader med ekstra lang ledning? Det er jo helt villt! Har du en frisk kropp som kan løpe og danse? Priceless…

Stopp med å handle inn alt du tror vil gjøre deg glad. Se heller på der du har. Kanskje er det å hjelpe andre mennesker som vil gi deg lykke..

Der er store sjanser for at du blir livsnyter om du leser dette:  http://m.forbipolene.blogg.no/1438193190_29072015.html

Det å kjempe seg opp av gjørma, kan koste noen tårer, men kunsten er å se på det som en tunnell man må holde ut. Når du leser dette, husk at jeg har det strålende den dag i dag. Må leve med noen husketap, men jeg er superlykkelig og nyter livet. Dette var før. Nå er nå: 

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

 

 

 

The soldier

 

Here’s a new day

It’s for you, choose your way

This part of yesterday’s future

a tomorrow so blur

 

You think you never know

it all might be a show

But you had a vision

In the night dimension

 

Dream on, you’re the soldier

Don’t you doubt, my dear

It’s your boat 

you’ll make it float

 

They’ll try to give you pain

But they can never use your brain

You’re the boss

it’s their loss

 

Ride away soldier of tomorrow

sunrise before sorrow

You might have days

or years of unknown ways

 

I belive in you

that you will shine from blue

But if you say you don’t have faith

well, your horse can wait…

 

 

Skrevet av forbipolene, Helene Dalland 2016

 

 

 

 

Søte små hjerter kan forvandles på sekundet til furialske og sinte småtroll. Fantefarsk. Sinnatagg. U name it. Kall det hva du vil, men det koker ned til det faktum at dette kan hende hvor som helst.

La meg aller først ha det sagt at dersom dette skjer inne på butikk, bærer jeg lille Even ut konsekvens (Mathias er 6 år, og dette innlegget handler først og fremst om 1-2-åringer.) Men først prøver jeg å sjekke om det er en lang, varm og god mammaklem han trenger. Kanskje litt alternativer; noe å spise, sitte oppi handlevogna. En rolig stemme. Dette funker som regel. Jeg har kun båret ut en vrangvendt og illsint Even-tagg fra kafé en gang. Jeg bar Mathias ut av butikk en gang da han var 3 år og nekter å høre etter. 

Sjekk denne lenken som omhandler mine tips og råd hva angår barn i butikk:  http://m.forbipolene.blogg.no/1437469065_hvordan_forme_barn_ti.html

I dag ble Even skikkelig skikkelig sinna på meg…

Og det kan jeg jo i utgangspunktet godt forstå! Vis meg en billett til Thailand, og legg den i hånda mi, for så å ta den fra meg og si at den ikke var til meg…

 

 

Vi hadde hatt trivelig besøk av Siri, en venninne av meg, spist kyllingmiddag, Even hadde badet, og vi hadde begge lyst til å komme oss ut. Hvordan jeg vet det når han ikke kan snakke? Han satt i gangen og tok på seg sko.. 

Hvorfor ikke trille ned til butikkene i sentrum? Trengte jo både ketchup og …og ..vel, kanskje …noe mer. Var mest for turen dette.
 

Likevel, klokka var fem, så vi hadde ikke all verden med tid. Tassebassen skulle jo legge seg snart. 

Nede ved Stjørdal’s øverlands minde var det liv og røre ute på den svære kunstgressbanen. En stor og knallgrønn, velbrukt fotballbane. Fotballer, gutter og trenere om hverandre. Jeg vet at Even har balldilla, så jeg tok han ut av vogna og utpå banen litt. Der fant han mange “gaver” til seg selv i form av fotballer. Han hvinte av fryd og ropte: “Bajj! Bajj! Baaajj mamma, BAAAAJJ!!”

 

 

Vi koste oss og sparket litt ball. Men det er begrenset hvor mye område det er å bevege seg for mye utpå banen når flere dusin unge gutter skal øve seg på målspark. Og så var det dette med natta bysse lalle da..

 

 

Noen ganger. Ganske ofte. …må vi foreldre tåle å ta upopulære avgjørelser. Jeg er ikke venninna til barna mine. Jeg er her for å ta vare på dem. Gi dem omsorg, trygghet og grenser. Vise vei.

Even brølte allerede før jeg satte han i vogna si. Han hylte, pekte, gestikulerte og skrek med illsint, rødt ansikt: “BAJJ! BAAAAAAAAJJ! BRRRRRØØØØL! BAAAJJ! MAMMAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!! FRES!! ROP!! HUULK!  HYYYL!!!”, rundt halve banen før vi rundet inn i Sandskogan. Jeg lot ham holde på. Slite seg ut litt. Satte meg ned og forklarte ham at ballene ikke var hans. Men han fortsatte.

Stakkar, ikke lett å skjønne at alle disse fenomenale ballene… vel, at han ikke skulle FÅ dem.. 

Hvordan kunne jeg forresten tro at den lille gogutten automatisk skulle forstå at vi bare skulle LÅNEsparke et par knallgule, råtøffe fotballer, for så å DRA FRA DEM??!?

Så ignorerte jeg. Satte på litt musikk på ørene. En dame som syklet forbi så stygt på meg. Da hun hadde syklet forbi satte jeg albuen foran ansiktet så Even ikke så meg, og geipet for meg selv. Hørt om mammapolitiet? Sjekk ut bloggen til Casa Kaos, hun kan lære deg mer om det dømmende kritiske mammapolitiet. Jeg fikk usynlig bot av en syklende sådan i dag. For, må vite; gutten min gråååt! 

Casa Kaos sin blogg finner du her:  http://casakaos.blogg.no/

 

 

 

 

 

Etter en stund kjente jeg at det var perfect timing for å begrense denne ropingen. Satte meg ned og sa til Even med bestemt stemme: “Nei altså nå er det nok, Even! Disse ballene, de var ikke våre!” Flaks at jeg fant vafler fra søndagens utflukt med familien der og da, for vafler, det funka fett!

 

 

Så var det over. Og når et barn’s vondte går over, da lar du det være. Du ripper ikke opp i det. En naiv engel ropte inn i øret mitt: “Gå til Nille eller leketøysforretningen etter du har kjøpt ketchup på Rema 1000, og gjør ham glad med å kjøp en ball!” Men jeg slo det fra meg. Vi har baller hjemme, det får da holde! Han skal ikke lære seg å peke og få.

Dessuten ble han overlykkelig over gjensynet med fotballen hjemme! Det gjør jo ingenting, så lenge han ikke vet, at akkurat den ballen er Mathias sin.. Rengbueverden og magiskland, en ball er en ball og den ER MIN!!

Når han blir større og forstår mer, er det tid for å gjøre det annerledes. Da er det viktig å forklare han at jeg GODT forstår at han vil ha disse fancy fotballene. Mer om dette generelt, kan du lese om inne på linken jeg ga deg i innledningen ovenfor her. 

 

 

Jeg er rolig når dette raseriet får fritt spillerom. For det meste helt rolig inni meg. En naturlig trass i meg gjør meg ekstra rolig. Men noen ganger kan jeg også bli irritert.

Og det er helt ok. Vi foreldre ble ikke pedagoger i løpet av de 9 mnd vi ventet på det lille  mirakelet, but we sure knew stuff about kids ja! Jeg så at Marte Frimand Anda skrev om dette i boken sin “Føkk Lykke”, hvilket anbefales å lese, men jeg må også nevene et par ting. For da jeg gikk gravid og bar på Mathias for 7-8 år siden, trodde jeg at jeg hadde en reel plan.

Jeg og barnefar, vi var bestemt på at vi nesten aldri skulle si: “Ikke” og “Vær forsiktig!” Til barnet våres. Ikke er jo et negativt ord, må vite, og barnet kunne bli nervevrak av å få høre “vær forsiktig!”  Kunne det være så vanskelig da? Really? Jo, nei assa, vi visste, vi, at dette kunne vi mye om allerede, mens vi klødde oss i hue over foreldre som nærmest altså spytter ut i hytt og pine: “Vær forsiktig nå da!!” “Iiiiiiikke gjøøør såååånn!!””Nææææi nå assa, er det NOK!”

Nå er det omvendt. Nå er det JEG som rister på hue av slikt mammapoliti som jeg selv en gang i tiden så uvitende var, mens jeg lærer barna mine en viktig viten om et nødvendig ord som “ikke”, og om nødvendigheten av å være forsiktige omkring kjøkkenet når jeg koker og steker middag. Og forskjellen på alder er jo også vesentlig. Even på 1 år får høre at han må være forsiktig i trappene, mens Mathias på 6 får høre “kjør på” når.han klatrer i trær. Likevel: jeg mener vi må være strenge. Vi må tørre å være upopulære mens barna vræler som orkaner rundt oss. Finne sentrum i oss selv, og være sta. Overse. Ignorer, for så å være imøtekommende straks det er mulig å bygge en bro til et lite barn som tross alt må få lov til å bli kjent med hele følensesspekteret sitt. Ikke bare de positive delene av det hele, men også hvordan takle skuffelse, sinne, sjalusi og tristhet. La dem være i fred. La dem bli kjent med seg selv. 

Og vi som foreldre bør innse at noen ganger, noen ganger bare takler vi det ikke helt. Vi må kanskje telle lenger enn til ti. Kanskje vi må gå unna for å puste. Kanskje blir vi sinte. Det er lov det også. Sint stemme er lov. En klok dame lærte meg at vi foreldre gjør så mye rart når vi har dårlig samvittighet ovenfor barna. Så mye rart som barna ikke trenger. Kjøper ting og lover greier, vet du. Overflødig stuff… Nei, slapp av. Barnet ditt tåler godt at du har sure dager.

Hvordan takler DU raseriet til barna dine? Og hvis du ikke har barn enda, hva tenker du om småbarnsforeldre’s grensesetting som du observerer omkring deg i hverdagen?

 

 

 

 

Forskning viser at den sprekker. Eser ut og på en finurlig måte eksploderer. 

Dette innlegget er sponset.

Sponset av mitt indre landskap. Av meg og min verdighet.

Jepp. Forskning viser at den emosjonelle delen av deg, du vet; din psyke, kan sprekke iblant, og at det er helt naturlig at dette skjer. I grytidlige tider eksploderte mennesker og løp raskt mot byttedyr med våpenet sitt. Brukte sinnet sitt. Knep sammen pannen og laget spor av erfaring i ansiktet sitt. 

Jeg kan ikke se noen som løper opp gågata i sentrum her med pil og bue, rynket panne og sinnafjes i vill eksplosjon, drevet av jaktinstinkter og crazy loco aggresjon. Men vi er iblant ikke langt unna gitt. Og slik skal det være. Sånn er vi laget. Det er meningen vi skal hente naturlig handlingskraft i temperamentet vi er født utstyrt med. Meningen vi skal bli så sinte og bestemte, at vi rynker sammen ansiktene våre.

Media roper til meg gjennom internett, TV, aviser og blader: operer deg, jente! Operer den sinnarynka di. 

De er desperate. Vil selge meg en ungdom jeg ikke lengter tilbake til. Så det er nesten så de påstår at denne sinnarynka mi kommer til å sprekke. Eksplodere. Revne panna mi.

Men hold it! Stans! Stopp. Ikke bare en halv, men ta helomvending og stopp en hel, for pokker!

…vil dere TA FRA MEG DEN FINE SINNARYNKA MI? Og tjene pengene mine på det i samme rynken? Nei, samme slengen. Whatever. Vil dere virkelig fjerne mine spor av deilig, bestemt, kraftfullt og eksplosive sprekker av temperament? 

Den personlige streken min, som vitner om nordlandstemperament og utholdenhet fra bygda? Gener fra mine forfedre? Mitt eget, private trekk av styrke?

Hvordan skal jeg da se ut når jeg er sinna? Skal jeg forvente respekt med ei sinnaglad glatt panne når jeg nærmer meg 40årene?

Hvem skal skjønne at jeg faktisk ikke bare sitter der og banker i et bord, når jeg egentlig dundrer løs på den bordplata, med ei glad og glatt panne som slettes ikke vitner om sannhet i handling? 

Skal dere operere bort andre sprekker på kroppen min også? Etterhvert som årene går, og de fleste interesserte går rundt med glatte glade panner og stive glis, skal det da bli hjernevaskende moderne å fjerne øvre del av rumpesprekken? Eller tåfis-sprekkene? Sprekken bak øret? Sprekkene mellom fingrene?

Jeg følger ingen slags mote. Ikke klesmote, og heller ikke kirurgi-mote. Jeg styrer denne sprekkete skuta all by my self, og bestemmer SELV hva jeg mener er vakkert. Den kan knirke til, den kan sprekke opp her og der, men i det minste blir den respektert av de andre sinte piratene på bøljan blå. 

Så. Jeg sier fra selv hvis jeg om 30 år får lyst på klovnepanne for en periode, i et slags surrete opprør. Inntil da kan vi være enige om at vi er uenige om hva skjønnhet er, du og jeg, kirurgimote.

Sinnarynka mi nikker, hilser og gliser: “Don’t kill me, I’m only just a power line!”

 

 

 

 

Ja hva i halve granskauen og litt av bjørkeskogen har jeg gjort nå? Akkurat det kan jeg ikke fortelle deg, men jeg kan godt berette om hva i lauvskogen jeg har gjort i dag. 

Rett og slett noe så norskt og naturlig som å rusle tur i lauvskogen sammen med familiemedlemmer.

 

 

Å gå tur i skogen er noe jeg aldri gjør alene. Da jogger jeg. Og av elgskrekk jogger jeg ikke her oppe ved Hestsjøen. “Sjøen” bytta navn etter min ungdomstid. Men jeg henger ikke helt med i svingene. “Hessjøen” liksom. Ssssh…

 

 

Så rusla vi da. Spennende, ikke sant? For ei med elgskrekk, hell yeah! Alltid spennende det..

Versegod, et lite bildedryss fra Trøndelags små hverdagsperler:
 

 

 

 

 

 

 

..så DET har jeg i lauvskauen gjort i dag. Og det var digg digg digg.. nå sitter vi her i mormorstua og har senkveld. Vi skal komme oss hjem til Lykketoppen så minsten her kan ta natta.

Jeg skal sette meg på terrassen og nyte en stund alene. Jeg er en sosial lonerlady, og setter pris på noen timer alene. Terrasselivet og spabadstundene er like viktige som det sosiale.

Kjenner skrivetrangen presse på etter noen dager med mindre blogging enn vanlig. Skribenten i meg er klar for en sommer med spotlight sunshine på ord, setninger og formuleringer. En skrivenerd er for evig og alltid en skrivenerd. Både i sol, regn, snø og vind. Men det er noe med sommeren. Ah, denne sommeren.. Jeg blir forelska i alt og alle, og livner til som en blomst som aldri visner. For hvert år; en ny blomst. Å bli eldre er som å bli en slik bukett. Og dess større bukett, dess klokere ideer og større tyngde i en skribent’s hjertevase.

 

 

 

Jo. Altså. Hvor skal man begynne? Noen ganger kan det gå riktig ille. Man tror man har gjort det rette, men så har man rett og slett bomma på hullet!

Glad og happy som fy hoppet og spratt jeg ut av Shangri La i Oslo, utstyrt med det som skulle være en delfinhale. Eller en havfruehale. Kall det hva du vil, men en fiskehale that is, that’s for sure!

Nå tror du kanskje det var et kostyme? Et riktig tråki et, ser jeg såfall for meg. Hvem kan gå opp Karl Johan oppi en havfruedrakt? Ikke jeg nei. 

Nei, dette var en piercing, som egentlig var ment for ører. Men jeg SKULLE ha den i nesa. De serviceinnstilte folka som jobber på Shangri La, gjorde virkelig sitt beste for å bøye og tøye, slik at jeg kunne presse den inn i feil hull. Ekspeditrisen så på meg og sa, etter 10 sekunders stillhet: “Vet du hva? Jeg synes ikke den ble for stor jeg. Fin den der!”

Stolt har jeg vist fram den nye nesepiercingen min til en god del tause mennesker siden onsdag. Og nå er det søndag. Det har liksom ikke slått feil; de har klødd seg i skjeggene sine, tatt seg til munnen og blitt stille. Alle som en har blitt stille i noen sekunder, med et lurt glimt i øynene. Så har de kremtet, og sagt:”Ja, nei, den er jo ikke for stor.. fin den der. Kremt. Host. Hark.”

Blond? Nei ikke naturlig. Treg trønder? Joo, men skulle jeg ikke sett det selv by now?

I går hadde jeg besøk av en kjekk mann som ga mye mer kribling i magen enn jeg liker. Litt sent på kvelden spurte jeg om han hadde lagt merke til min lille halve havfrue i nesa mi. Jeg gliste, og sa: “Er det ikke stilig, hva? Det kan være både en delfinhale og en havfruehale vettu. Genialt..”

Han gliste tilbake, og sa: “Men det… det ser jo ut som en penis!”

Oisann. I mørket eller på avstand ser visst denne piecingen mistenkelig ut som et 40årskriseopprør. Ja for tenk!

 

 

Da han hadde dratt, og jeg skulle pusse tenner, falt jeg sammen i krøk, og lo så jeg nesten …ja, du vet..  Jeg så på minitissen i nesa mi og fikk tidenes latterkrampe. En sånn latterkrampe som jeg ikke har hatt siden jeg den jeg fikk inne på slottet for omkring 10 år siden, men ikke kunne le. 

For jeg kunne ikke le høyt, som ved et Christiania-vann. Kunne ikke vekke barna pgr av en nesetiss. 

Synet i speilet var virkelig latterlig, og jeg vurderer å beholde “fiskehalen”. Den kan jo bringe frem smilet hos alle jeg møter. Det er bare det at den noen ganger må svømme unna litt, for den kan bli litt tørnoff.

Takk til en digg fyr som var så ærlig og grei å gjøre meg oppmerksom på

at jeg har en penis i nesa mi 😨

 

 

 

 

 

Oi der skjedde det igjen. I say boom.. …you just shot the room..  …again.  Du har vært for ærlig. For heftig for det ytringsbefridde folket. Og du mente ikke å være skarp, men slik ærlighet krever presisjon. Nok et menneske som ikke helt takler rent vann å svelge…

Om det er dama på tråden for Telia. Om det er Canal digital du diskuterer med. Eller kanskje en venninne. Forrige måned var det en kompis. Du greier bare ikke å pakke sannhet inn i falsk sølvpapir, så dem kan speile seg i fake shit. Det må ut, og noen må si det. Det koster deg ikke en tøddel.

Du har bipolar.

Og det koster deg altså ikke så mye som en tøddel å få satt sannhetens ord på fakta. Hva en tøddel egentlig koster? Det samme som en bøddel. Rent lite. Rett og slett. Men lell.. kremt. 

Når dama som jobber for Telia, har lagt på, roper hun: “Gad deeemned assa, for ei bitch med stor B lissom!” til hylekoret rundt seg. Kollegaer som jobber med salg og service. Service? Pent innpakket; men mer salg ala fake.

Canal digital har en slik svensk hurragjeng, og de kjenner igjen deg. “AAAHA, HON JA! Talade med henne 2 månader sen, fan va hok e chuk va?!” 

Du vet det så godt inni deg. At alle rundt deg mener du burde go with the fake flow. Men du bare greier ikke. Du kan ikke spy opp samme gamle møkka som alle før deg har tygd ferdig. Som alle før deg har svelget og fordøyd. Du bare MÅ stille spørsmålstegn. Utvikle. Kjøre på. Forske på. Forstå til bunns. Snakke om det.

Du har bipolar, og du vil snakke om det. Kommunisere. Til bunns altså. Men den falske verden er ikke interessert. De shouter out loud: Spis det du får servert! Svelg det! Godta det! Nå! 

Du er høysensitiv. Du senser og sanser. Det er en del av din visdom. Men også en del av din tunge ballast. Hersketeknikker gjennomskuer du på flekken, og du er ikke redd for å ta opp kampen. Hver eneste måned må du forklare en person i din nære omgangskrets at du ikke bærer nag. At du er totalmisforstått, og at du dessuten selv i tillegg har både misforstått og tråkket i diverse salater. At din ærlighet handler om kommunikasjon. At din kommunikasjon handler om ærlighet. Ikke bipolar? Vel, gang dette med 50, hent popcorn og gjør deg klar for forestilningen.

De opplever det som konflikt.

Du mener det som fryktløs sannhet.

De lever i en annen verden.

Du skyr fake som pesten.

De følger andre’s ideér, samt mote.

Du skaper mote. Samt nye ideér.

Jeg vet om din frustrasjon. Forstår ditt behov for fair game, og skjønner hvor du vil. 

Samfunnet forventer noe av deg. At du glatter over, og godtar. Bare godtar ting som de er. Verden vil synke i fred og ro, og alle som roper ut den vonde sannheten, bør ignoreres. 

Men hva skjer når du nekter å bli oversett? Når du banker i bordet så det runger, og krever å bli hørt for alt hva du er verdt?

Du lever i en verden hvor det å banke i bord og si fra, er ensbetydende med “konflikt”. Du burde kanskje innpasse deg, for enkelthetens og den falske freden’s skyld. Men det kommer aldri til å skje. Aldri. Never.

Å ha bipolar betyr ikke at du er vanskelig å ha med å gjøre. Det betyr at omverden har store vansker med å tilpasse seg høysensitiv, ærlig sannhet. 

Å ha bipolar betyr ikke at du er overdådig åpen. Som en bok. Det betyr at verden enda ikke er klar for sann åpenhet.

En dag kommer frustrasjonen piplende frem av slitne porer. Tårene baner vei for nok et bord å banke i. Du sier til Telia-dama: “Jeg har bipolar. Det er ikke så lett for meg å kommunisere når det kommer til salg og service. Jeg gjennomskuer liksom hver minste lille greie…”

Teliadama har en venninne som har bipolar, og forstår deg endelig. 

Vi kan være åpne om så mangt. Men vi kanskje glemmer å fortelle den dypeste sannheten. At vi har en diagnose ved navn bipolar, og at ting er sensitivt.

For javisst er vi følsomme. Javisst kan vi kjenne tårene presse på bare ved å se på et konfirmasjonskort. “Gratulerer med dagen, tantebarn konfirmant”. Vi ser ikke bare et kort. Det er ikke papir, det vi ser. Vi ser for oss hele livet til en konfirmant som er elsket og beskyttet av kjærlighet.

Javisst er vi sensitive. Empatien skyller over oss når noen sitte og gråter foran oss, og vi kan ta på oss hele sorgen.

Men vi er klokere enn det dypeste vann, og dypere enn den mest bortgjemte grunn. Sannheten er lett å kjenne igjen for et menneske som alltid har hatt sansene på vidt gap.

Du kan ikke lure en bipolar med svada. Og vi nekter å gå med de klærne der; bare fordi den jumperen og den boksa er in. Du kan ikke selge oss hva som helst. 

Er det en konflikt? Når et menneske viser seg å være både ærlig og hakket for gjennomskuende i en dialog? 

Nei. Det er slettes ikke ment som konfliktskaping. Vi lever i en businessverden, og i en overflod av materielle goder, samt store forskjeller hva angår standard på livskvalitet. Det skal selges, og det skal lures. Det skal trikses og mikses.

 .. .det er klart det blir en del bipolare konfrontasjoner. Og nei, det er ikke sikkert det er bare for å “være tverr” heller. Det kan være at det er nødvendig; at issues tas opp i lyset til studie for ærlig observasjon. Til granskning. 

Når du sitter med morgenkaffen i hånda og tenker. Tenker over hårdagens heftige diskusjon med en bipolar kunde nede på butikken du jobber i. Så skal du vite ei greie. Og det er at du kan banne på, at personen med bipolar som virket så bastant og bestemt, ikke tenker på deg tilbake.

Det er jo en naturlig del av hverdagen. Å være ærlig og sann. Å si meningen sin. 

Ikke noe å gruble på i ettertid, det vel.

 

 

Jeg er ingen bølge, så jeg kaller det ikke en nedtur. Men noen ganger blir jeg også normal.

Jeg kjenner for å trekke meg tilbake. Gå i hi selv om det er sommer. Gjemme meg og gå og legge meg tidlig. 

Det er ingen krise. Alle er vant til at mitt humør og min energi krysser grensen for hva som er naturlig. For selv om jeg er 100 % frisk og symptomfri fra bipolar 1, og lever i remisjon, bruker jeg å ha et enormt energinivå, og masse smil og latter på lur.

Og så hender det seg altså at jeg også blir normal. 

Noen mener kanskje at jeg er av åpen type her inne. Disse har ikke peiling på hva jeg skjuler, og skulle virkelig bare visst om alt jeg aldri forteller. Alt jeg går gjennom med stødig rygg og hevet hode. Det som jeg vurderer dit hen at jeg bør tie om til det beste for mine barn og mine nærmeste.

Det finnes folk i mitt liv som jeg unngår og prøver å glemme at eksisterer. Mennesker så slemme, misunnelige og egoistiske, at jeg irriterer meg grønn. Enkelte må man forholde seg til likevel, selv om man egentlig ønsker dem dit pepper’n gror. De er av minoritet. Ytterst få. Men stinkende putrende irriterende.

Ja jeg innrømmer det. Jeg gjennomgår daglig det å bli hakket på, forsøkt trampet på, kritisert og det å bli forsøkt svartmalt i form av rykter. Jeg må ofte “ta den praten” med folk som popper opp her og der. Folk jeg ikke kjenner, men som tror de kjenner meg på gangen. Du vet, den praten for å fortelle sannheten.

Dette gjør meg tidvis så fresende forbanna, at jeg presser meg selv til å jogge opp bratte oppoverbakker for å få ut alt sinnet. Etterpå tar jeg så mange situps at jeg brøler, og jeg gråter av alle pushupsene. 

Her om dagen følte jeg for å gå ut på verandaen for å berolige en vettskremt snekker som driver og fikser inne i nabohuset. “Det er ikke drap altså, det er bare jeg som trener”. Vi lo av det hele. 

Her inne gråter jeg av det hele. 

For noen voksne mennesker er rett og slett så onde og egoistoske, at når jeg har kåken for meg selv alene, bygger jeg meg opp som en sabla bølle for å takle kampene. 

Disse forbanna parasittene. Noen kan du fint ignorere. Men noen relasjoner er muret inn selve fundamentet, og du må deale med dem. Om ikke møte dem, deale med all dritten de serverer bygdadyrene til kaffen. Deale med løgnene de spytter fra seg for å fremstille seg selv som glans og pryd.

Jeg er alenemor. Jeg gjør alt for å få hverdagen til å sirkulere på best mulig vis for barna mine og meg. Jeg kan nesten ikke bli sjuk engang. Når feber og farrang herjer, er jeg stålsatt. Mens andre kan tillate seg å bli syke, kan jeg bare kjenne et snev av svimmel kvalme. Og så må jeg lage mat, bytte bleier, bysse, lalle, vaske og rydde. Dagen etter må jeg handle mat. Og jeg har ikke bil, så det må busses eller vandres. Har ikke tid til sykdom.

Dette er sånnt som dem vet om. De falske rotteltottene som ønsker meg både sjuk og sengeliggende. 

Jeg kan grine av forbannelse. Jeg kan rope av situps. Jeg kan presse meg opp bakker og berg, slik jeg vet de aldri hadde klart. Se for meg i visualiserte bilder, at jeg løper fra dem.

Men dem får aldri aldri gleden av å se meg ligge nede. Kort og greit fordi det aldri kommer til å skje.

Når jeg er sliten og lei, kjenner jeg etter. Føler på hvordan det er å faktisk ha et normalt stemningsleie, inntil neste opptur. Opptur er mitt normale. Dette, dette er det som innimellom dukker opp som layedback-faser. Ja, jeg kjenner etter. Føler på negative tanker. Tar litt på smerter i kroppen og sånnt. Sliten heter det visst. Lar tårene presse litt på, og finner senga tidlig. Hvile skal visst være bra når man er sliten.

Men nedturer er det bølger som får. Jeg skal faen ikke ha nedturer, det er ikke det spøtt interessant for meg.

Det som er interessant for meg, er å studere onde parasittansikt i det de skuffet innser at jeg er altfor lykkelig i forhold til hva de bestilte. 

Interessant for meg, er alle de gangene jeg bobler over av glede, og den onde minoriteten irriterer seg grønn over mine glade øyen. 

Så da må jeg sove, u c, og plukke opp fargestiftene og de blanke arkene i morgen. 

God natt fra normaltoppen

 

 

 

 

Hun ligger alene på operasjonsbenken. Livredd. Hun er ikke alene, men hun føler ikke at hvitfrakkene omkring henne er mennesker. Og dem har makt. Så mye mer makt over lille henne, enn hun selv har. De bruker en klissete masse til å feste på de skumle elektrodene. Hun tør såvidt å se på strømboksen. Nå gir hun opp. Nå får dem gjøre hva dem vil. Alt hun trenger er de deilige sekundene av den fantastiske narkosen. Så hun får komme seg bort fra verden for en liten stund…

Noen år senere, nekter hun å tie mer. Hun har skammet seg nok nå.

Jeg har lenge skullet skrevet mer om elektrosjokkene som ble utført på meg. Men jeg har skyvd det unna. Ect-behandlingene fjernet store deler av min hukommelse, og det er trist å rippe opp i.

Jeg prøver å huske, men det er tåkeland. Jeg er omtrent 25/26 år, og jeg vet i ettertid at det var omkring mai. Fordi ei jeg kjente beskrev min 17.mai som at jeg drev og suste i svime rund i leiligheten. I bunad.

Det er runde nr 2 med elektrosjokk. Runde nr 1 pågikk da jeg var bare 18 år, og du kan lese om den første runden her:

http://m.forbipolene.blogg.no/1435335322_26062015.html

Jeg husker ikke at jeg skrev under på ect-behandlings-papirene. Nei jeg husker faktisk ingenting annet enn skammen. Mindreverdighetsfølelsen. Også etterpå. Som en fyr midt i gågata som har gjort i buksa. Han kan ikke snakke om det, vet du. Aldri. 

Noen år etter begynner jeg å møte folk på gata som stanser og prater med meg om ting vi har gjort før, samtaler vi har hatt og opplevelser …som jeg aldeles ikke husker. Mange må tro at jeg er overlegen i denne lille byen. Men jeg har hukommelsestap.

Det er et minne jeg har. Som jeg aldri glemmer. Og jeg aner ikke om det var fra runde 1 eller 2 med elektrosjokk. 

Jeg må ha våknet fra narkosen. Som vanlig også svimet meg ned til den psykiatriske avdelingen sammen med sykepleier. Må ha sovnet i sengen på rommet jeg disponerer der. 

I det jeg våkner, sitter en kvinnelig sykepleier ved sengen min. Rommet er veldig lyst. Hun stryker meg over håret og viser meg en elektrode som er plassert over hjertet mitt. 

Hun sier: “Du har kanskje lagt merke til den der?”

Jeg sier: “Nei.” Jeg har jo bare sovet..

-” Det gikk litt galt der oppe på operasjonssalen, vi mistet deg litt. Og vi måtte gjenopplive deg. Vi lot den være på i tilfelle vi trengte den igjen. Kom her så skal jeg fjerne den.”

Jeg satt i sengen i den vanlige svimen. Ville bare sove. Hodet verket og ting kjentes vondt og tungt. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det hun sa. Akkurat der og da kunne de gjøre hva de ville med meg. Jeg var som smør. En smørklatt som bare ville sove.

Det er altså det eneste minnet jeg har fra runde nr to. Eller var det nr 1?

Disse årene. Disse ungdomsårene. De er borte. 

Fra runde nr 1 i 1998, kan jeg huske detaljer med følelse av skrekk. Det kan jeg ikke fra runde 2. Bare skrekken sitter i meg. Følelsen av at noe alvorlig illegalt ble gjort med meg. Men jeg husker bare en tykk tåke, hvite frakker og svime.

Den ydmykende handlingen det var å gjøre, å måtte hente meg en sykehus seng fra lageret med senger nede i kjelleren. Å som jeg gruet meg. Jeg har ikke ord for hvor redd jeg var. 

Ei dame som jeg kan aldri bli innbilsk eller høy på pære. For har du vært neders i den kjelleren der, da er all ære og all stolthet for evig og alltid skadet. Den delen av en selv må kontinuerlig jobbes med. For alt du tok med deg inn i den heisen, var ei stygg, knirkende sykehusseng som du for alt i verden ikke ville legge deg ned i. Du ville stikke av. Langt unna hele forbanna dritt-senga, og rømme til et normalt soverom, med en helt vanlig seng, der ingen hvitfrakker skulle utføre 60tallsliknende psykiatribehandling på deg. Der du kunne få være i fred for galskapen.

Å ligge på operasjonssalen som ungdom, med leger og sykepleiere omkringe deg i dyp alvor. Vel, det kan være en normal situasjon, det.. Men når grunnen er at du som 18åring skal få elektrosjokk, da skal jeg lover deg at panikken nesten tar deg.  

Det var så uhyggelig. Så skummelt. Dem hadde så mye makt over ei jente som meg, uten særlig selvtillit eller peiling på livet generelt. De hvite frakkene. Hodene opp ned over meg. Jeg ville ikke. Turde ikke. Men greide ikke si det. Jeg var for ung. For liten til å sette grenser. Klarte ikke å puste normalt engang, der jeg lå og var grenseløs.

De grove hendene som satte elektroder på hodet mitt. Så liten jeg kjente meg av skam, under alle sykepkeierhodene. Noe alvorlig galt skulle skje, men en del av meg håpet at de visste hva de gjorde. De var jo voksne. Jeg var nylig et barn… De måtte vite best, ikke sant? Jeg måtte kunne stole på de voksne.

Å suse inn i narkosen… Det var så godt. Jeg ble hekta på de sekundene der..

Livet mitt er avstumpet. Tider er meg frastjålet. Jeg har reparert meg selv på egen hånd etterpå. For det var traumatisk, og det måtte helbredes. 

Hver eneste uke foregår dette. Over hele landet. Man blir forklart at elektrosjokk kan hjelpe. Desperate deprimerte pasienter, som ikke ser annen utvei.

Det er ikke slik det skal være. Det er ikke naturlig å påføre mennesker kunstige epilepsianfall. Det stjeler deler av livet til den uvitende pasienten det berører. Og bare vi som har kjent det på hue, vet hva vi snakker om. 

Noen påstår at det virker.

Jeg vet om dem som tok livet sitt under prosessen. Midt i en serie med electronic conversional threatment. 

Noen mener det funket på meg. Dette stemmer ikke. Jeg begynte å få psykoser og depresjoner etter ect-behandlingene, og jeg lider av hukommelsestapene. Elektrosjokkene ga meg vonde opplevelser og tapte minner.

Jeg har tvert imot måttet være sterkere enn jeg hadde behøvd å være dersom jeg aldri hadde blitt påført elektrosjokk. Sterkere, for å takle alt det kjipe det førte med seg. Jeg har måttet bygge meg opp ved å si setninger til meg selv foran speilet i form av affirmasjoner, og jeg har trent kropp og sinn med hjelp av aerobic, dans, kickboksing, styrke og jogging. 

Elektrosjokk ødela livet mitt på mange måter, og jeg kommer aldri unna det. Det pågår daglig. Hukommelsen er svekket i nåtid også. Korttids. Og dersom vennegjengen fra nittitallet møtes, husker jeg nesten ingenting av de de husker. Det er ekkelt å alltid måtte forklare at man ikke husker det man burde huske. 

En depresjon går som regel alltid over etter en stund. Og da har man med seg minnene sine i ryggsekken. Ingenting er tatt fra en, og det finnes fine medisiner som kan hjelpe.

Jeg får aldri tilbake minnene mine. Viskelæret ect har fjernet det for alltid, og jeg kan stort sett heller ikke skimte avtrykket i papiret. Ikke kan jeg tegne nye minner heller, for jeg rekker ikke tilbake til akkurat den blyanten og det papiret. Tiden har forlengst vandret videre. Uten avtrykk. Det er forsvunnet for alltid.

Så hvordan lever jeg med de tapte minnene, og traumene den dag i dag? Vel. Jeg kvier meg alltid for å oppsøke legehjelp. Er livredd leger. Særlig de hvite frakkene deres. Jeg bruker å spørre ungdomsvenner om å friske hukommelsen min opp litt. Men samme hva de forteller, er det ei for meg ukjent jente dem snakker om. 

Korttidshukommelsen er verst. Den hemmer meg mye. I løpet av sekunder glemmer jeg hva jeg skulle hente eller hva jeg skulle si. 

Jeg prøver å ikke tenke på det i hverdagen. Men skvetter til dersom ect-behandling nevnes. I min verden burde den type “behandling” for alltid kriminaliseres.

Jeg husker jeg spurte en psykiatrisk sykepleier om hun ville mottatt ect-behandling. Hun ville ikke gjort det. Og man kan undre seg på om legene selv ville lagt hue sitt i strøm. Jeg tror ikke det. Jeg tror vi er forsøkskaninene deres.

Måtte du hvile i fred, du den siste som ga opp under en serie med ect. Skammen og traumene ble for mye for deg å bære, og i en tilstand av likegyldig svime, var det lettere for deg å gjennomføre et selvmord. 

Ja. Jeg er lykkelig den dag i dag. Men det er ikke pgr av elektrosjokkene. Det er på grunn av alt jeg måtte stå på for å helbrede etter skadene den form for behandling ga meg. 

Jeg skulle lese om lobotomi i Illustrert vitenskap for noen år siden. For meg var det som å lese grøss, og jeg krøp under dyna. Så så, jente, dem skal aldri aldri aldri få røre det snille hue ditt igjen. 

For jeg hadde aldri i livet og aldi i verden gjort det igjen. 

Nå driver jeg og lager nye minner. Tider jeg skal være stolt av å huske. Minner som jeg skal prate om og dele med de jeg skaper dem sammen med. 

Så får jeg bare håpe på at senvirkningene av Electronic Conversional threatment ikke er like ille som traumene og hukommelseståka.

Livet har oppturer og livet har nedturer. Noen ganger kan nedturene se ut til å aldri ta slutt for enkelte. Da er ikke alt prøvd. Nei det er ikke det, det vet jeg nå: 

Da er ikke ALT prøvd…