“Hun kan aldri bli som oss andre. Hun bærer galskapen med seg på skuldrene sine, og kan aldri aldri bli som oss. Stakkar hun er dømt til et liv med en diagnose…” tenker du. Sier du. Som om du har peil på dette. For jeg kan heldig heldig heldig vis aldri bli som dere. Og hvis du tok fra meg den bipolare delen som jeg bærer med meg, hadde jeg altså blitt så utilgivelig forbanna. 

Dette er ingen forherligelse av en komplisert diagnose. For både dudene, jentene og gudene vet hvilke lidelser man må gjennom i de dypeste dalers sorgers smerterom, og hvilke ristende angstpregede dager man må gråte seg gjennom. Før man lærer. Hvis man rekker å nå dit. Hvis man ikke gir opp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ja dette er en medaljong med kart og kompass, men på baksiden kan du skimte tider med intense depresjoner og uutholdelige sekunder. Minutter. Dager. År stjelt av ditt liv. Det er nemlig den diagnosen som ruver der oppe på den forferdelige selvmordsstatistikken. 1 av 5 med bipolar 1 drar herfra med vilje.

Jeg ble ikke en av dem.

Jeg har latt meg farge av alle årene ja. Men en fargerik sokk behøver kontraster. Og da trenger du både lyse og mørke farger.

Verden så Britney Spears “klikke” og shave huet. Vi fikk nok kun se toppen av isfjellet. Vi har fulgt Jim Carrey i uttallige gummimimikker, med en galskap som fikk oss til å klø oss i hårsekkene. Demi Lovato synger med sin sjel’s intensitet, mens Stephen Fry lager dokumentarer. Kurt Cobain følger oss fra Nirvana, may you rest in peace. Listen er lang, diagnosen brer seg utover verden som et kreativt kart.

 Drar du til Hollywood med håp om en karriere i ryggsekken, ser de helst at du har en diagnose eller to på “cv’n”. De vet hva det innebærer. De kjenner galskapen på den dansende gangen.

 La meg vise dere hva som skjer dersom jeg venter 1 time eller 2 ekstra med å ta saltmedisinen min lithium på kvelden: 

Den kreative aktive delen av min positive pol trer fram, og jeg får ideer jeg koser meg med å gjennomføre. Noen få glimt av dekorering på et annerledes nivå. Men så må jeg stoppe. Jeg må ta medisinen og bli “normal” til natta kommer. Gå til sengs og sove. Være uthvilt og nesten normal mamma når dagen gryr. 

La meg fortelle dere hva som skjer når jeg jogger og møter en motbakke. Jeg pisker meg selv opp den forbanna bakken som min egen boss av en psycho PT, og jeg gir meg ikke før jeg har presset meg selv til det ytterste av hva jeg makter.

La meg også forklare dere hvordan jeg belønner meg selv etterpå. For jeg er en mester i å lage luksus i hverdagen. SPA i badekaret med smarte kurer og masker som jeg kan ta meg råd til. Jeg som ikke røyker eller drikker..  Samtidig har jeg en økonomisk sans som leder meg til salg, tilbud og nedpressede priser. For jeg har et detaljert hode med interesse for å holde hverdagens multitaske-blekksprut i tøylene, og lar meg sjeldent friste av trollgull i butikker. 

Og jeg er one hell of a mama! Ungene mine elsker at jeg danser, synger, ler høyt og dekorerer vegger og tak med planter, liksomfugler, sommerfugler og små elefanter. Alle følelsene som følger med en diagnose som denne, gjør at jeg kjenner på sterk kjærlighet for dem begge to. Jeg gjør alt for dem, alltid, og ville ikke vært foruten denne ekstra sterke morskjærligheten. Gutta mine ville ikke hatt en annen mamma, de heller 🙂

Hvorfor jeg aldri ga opp? Jeg ga opp jeg. Var flere ganger så langt nede at jeg ga opp livet. Hadde planene klare. Men det var planer jeg visste jeg aldri kom til å gjennomføre. Jeg kom aldri til å hoppe. Kom ikke engang til å reise til den store byen med de høye bygningene, langt unna der mine kjære kunne finne meg. Det var bare desperate tanker, og jeg var tvunget til å holde ut. Jeg kan takke barna mine. For jeg kunne aldri forlate den lille bylten. Selv om jeg hadde vært så syk at jeg ikke kunne ha han hos meg hele tiden, så ville jeg ikke la han vokse opp uten mamman sin. Så for gutten min sin skyld, bygde jeg meg opp. Murstein for murstein.

Så kom den minste lille goklompen til verden. Det var som om han helbredet siste rest. Jeg hadde klart meg fram. Og her er jeg fortsatt.

Vi med denne diagnosen må innse at bipolar henger sammen med mye som vi må ta kontroll over. Jeg er ikke en mamma som kan ta seg et glass vin hver kveld. Jeg tør ikke engang ta meg en cider. Har ikke rørt alkohol på 2 år. Bipolar og rus er en dårlig ide, og koffein holder lenge.

Men det snedige med bipolar og rus, er følgende: Når en person med bipolar er riktig medisinert, lever sunt og velger å drive seg selv positivt, er h*n i konstant naturlig rus. Den maniske delen av vedkommende bidrar med små input av hverdagslig partyglede, og kunstig stimuli er ikke lenger nødvendig. 

Alle som har diagnose bipolar er kreative. Grunnen til at jeg er dyktig til å skrive, er, trodetellerei, at jeg har bipolar diagnose. Opp gjennom årene har jeg møtt så mange andre med denne diagnosen, at jeg vet hva jeg skriver om nå. 

Så hva med å la oss vise dere galskapens kriker og kroker. Hva med å omfavne de delene av denne galskapen som er positive. 

Nei. Jeg ville virkelig ikke tilgitt deg dersom du fjernet min diagnose for evig og alltid! Det livet tror jeg ville blitt uintellegent, kjedelig, usanselig og lite fargerikt. Null kreativ kraft, og lite følelser å deale med. Nei takk. Jeg sier ja takk til galskapen, og har den under full kontroll.

“De kan aldri bli som meg. De bærer hverdagens A på den ene skuldra, og nattebekymringens 4 på den andre. Stakkar, de kan aldri føle himmelen, eller ta på drømmene sine. Ei heller fantasi-sette ukedager på skogs-stiene. De kan ikke gjennomskue løgn på min måte, eller farge seg med lykke på så dyp måte at de går rundt i rik ekstase og takknemlighet. Stakkar stakkar dem, som er dømt til et svart, hvitt og bittelitt grått, liv…”

Skrevet av hu derre forbipolena. Helene that is 😊

Kan jeg hjelpe deg ut av den sosiale angsten’s fobiklør? Nope. Kan ikke det. Men DU kan. Du kan hjelpe deg selv ut av det, og jeg kan vise deg hvordan du gjør det. Aller først vil jeg be deg se inne i mitt bloggarkiv, finn innlegget “12 steg til livsnyt” og les det. Jeg skal her grene dette ut i temaet sosial angst.

Jeg var 17 til 25 år da jeg slet som verst med det jeg selv i dag helst kaller utvidet sjenanse. Sosial angst synes jeg er noen heavye ord, men er nå det det engang kalles. Jeg svettet og skalv, og var livredd for hva andre syntes og mente om meg. Ikke bare det, jeg følte meg abnormal. Kjente meg ikke igjen i det å være et menneske, og kunne ikke føle meg hjemme noen plass. Det var dessuten som om alle andre var bedre, tøffere, mer vellykket og sosialt smartere enn meg. 

Så ga psykiatrien meg beroligende midler, og det siste jeg hadde igjen av filter for hva som var akseptabelt å si, og hvor mye/lite det var normalt å le/gråte, gled bort. Jeg var i flere år blottet for sosial intellegens, og stappfull av tidvis sobril, vival eller valium. Nå som jeg har opplevd flere år uten disse pillene, vet jeg at jeg aldri kommer til å takke ja til slik “behandling” igjen. Jeg behøver mitt naturlige filter. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kall dette filteret gjerne sjenanse. Du kan altså BRUKE sjenanse til noe meget nyttig: et slags filter som bremser deg i å “buse ut” med setninger du bør tenke deg om både to og tre ganger før du sier. 

Sjenanse er din venn. Din venn som får deg til å stoppe opp og velge å lytte heller enn å snakke.

…hvilket bringer oss over på neste problem en med sosial angst ofte opplever, nemlig “pinlig stillhet”.   Har du tenkt over hvorfor denne stillheten oppleves pinlig for deg? Jo, den ville aldri blitt pinlig for deg dersom du ga en lang og tradisjonell F i hva andre syntes og mente om deg. Mye av all sjenanse bunner og grunner i redsel for hva andre tenker og sier om deg. 

Jeg skal belyse dette for deg. Og jeg skal bruke ei jakke som eksempel, selv om jeg kunne brukt mye annet. La oss si at du digger ei knall rosa jakke. Men du tør ikke kjøpe den. Ja for tenk om andre synes den er rar… 

Del verdens befolkning opp i prosenter. Tenk matematisk nå! Vi vet ikke HVOR mange prosenter av verdens befolkning som ville sagt at de synes den knallrosa jakka er FIN, men la oss si at ca 40 % ville synes den er lekker. 40 % synes den er forferdelig stygg. Mens 20 % er for svake til å mene noe selv, og ville latt seg påvirket av hva noen av de andre 80% mener.

Ja det er et teit eksempel. Rosa jakke. Men la oss dele opp regnestykket videre.

Alle 100% ville ment noe om den jakka i alt fra 10 sekunder til 5 minutter, og så ville hodetankekjøret dems vandret videre til alt fra middagsmat til skilsmissebekymringer, eller jobb og tanker om politikk. Etter kort stund ville jakka vært glemt.

Helt til dem ser deg med jakka. Da kan de hviske og tiske. Og bli til falskiser du slettes ikke vil kjenne. Vil du vel? Bruke tid på sånnt fantepakk som lever av å finne feil hos andre? Sånne med egne bjelker som bare ser verden for fliser? Nei fysjom…

Omtrent halvparten av verdens befolkning vil være enig med deg i mange av dine meninger og valg i ditt liv. Resten uenige eller ute av stand til å ha slike egne meninger. Andre ganger kan det hende bare 10 % av verdens menneskebefolkning ville syntes og ment det samme som deg, og igjen andre ganger kanskje 90 %.  

Er det så nøye a? Hva skal de gjøre, de som sterkt misliker knallrosa jakker? Drepe deg med blikk? 

Nå skal vi forvandle den rosa jakka om til DEG. For det er hva dette handler om: hva sosialiteten mener om DEG…  

Godta det, NÅ: mange ville ment noe negativt om deg, og omtrent like mange ville ment noe positivt om deg. Og innen 5 minutter ville menneskehodene deres anpusten fulgt hjernens galloppløp over på alle de andre tankene de skal tenke for å mene noe som helst om så mye eller lite som helst. Så sove. Så spise. Så fortsette å LEVE SINE EGNE liv..

Du står i køa i dagligvaren. Den er lang. Du gruer for at alle ser deg nå. Du ønsker overhodet ingen oppmerksomhet, men må snart hive på varer på båndet foe flere hundre kroner. Køa blir lengre. Du ikke bare bøyer hodet, men nakken også. Og du skjelver og svetter.

Stooopp! Stans! 

Trekk et dypt drag nå, og spør deg selv: Er dette DITT liv? Eller er det livet til alle de andre i køa? Svaret akkurat nå er klart og tydelig: Det som skulle bli livet DITT, er herved gitt bort og forært alle de andre i køa, og resten av verdens befolkning. Hva de synes og mener betyr alt. De har makten, og du tør ikke engang møte øynene deres…

For du tror det er øyne å møte. Du tror alle ser deg. 

Fra nå av skal du løfte hodet og se deg rundt. Det kan, muligens, kanskje hende, at du møter et par øyne. Mest sannsynlig møter du ingen, og oppdager at alle er opptatt med følgende: egne tanker, kommunikasjon enten med andre i butikken eller per telefon, barneoppdragelse, musikk og dagligvarer.

Du har en oppgave nå: møt eventuelle blikk, se og smil, hold blikket i 4 sekunder, og sørg for å holde hue over skuldra. Smil. 

Vi behøver frykt. Vi trenger den for å reagere skjerpet og klart tvert vi er i fare. Du skal ikke kvitte deg med naturlige instinkter. Du skal forstå at sosial sjenanse skal brukes til å lytte. Lytte og trives i litt samtalepauser (det du før kjente som pinlig stillhet), fordi du ikke i det hele tatt tar deg nær av hva andre mener om DIN private stillhet. I ditt eget lille imaginære rom, der du er trygg, der DU bestemmer. Og bare du..

Fordi fra nå av er det DU, DU, og atter DU som er sjef i DITT liv. I all verdens prosenter er det DIN mening som teller i DITT liv. Du skal nå sette deg selv i det høye setet der avgjørelser i livet DITT tas. 

Sett deg ned. Tenk i 5 minutter på hva du har lest at mine ord har fått deg til å tenke på. 

Finn fram penn og papir. Tegn den streken vet du. Den livsnyt-streken… 

Denne streken representerer resten av ditt liv. La oss si det er snakk om 30 år. Klokka tikker. Time for time. Dag for dag. Uker, måneder, 30 …år… 

Hvor mange sekunder av DIN LIVSTID skal du bruke på å svette, skjelve og gi fra deg makten over ditt liv og dine meninger, til ukjente og bekjente? 

Det er DEM som skal gjøre seg FORTJENT TIL DIN RESPEKT. Det er DU som skal avgjøre om DEM er verdt å bruke tid på/ bli videre kjent med. Om deres meninger er noe DU bestemmer deg for å kunne respektere…

Mangfold. En fantastisk barnehage jeg fikk være vikar i, fokuserer på mangfold. Mangfold er sunt. Mangfold inkluderer DEG akkurat som du er. Og ærlig talt, du som meg har sikkert møtt folk du merker ikke tør like deg fordi de er for svake til å mene noe annet enn “gjengen sin”….  Personlig avgjør jeg da tvert at jeg slettes ikke har tenkt å bruke min verdifulle tid på å bli kjent med slike uselvstendige, uansett. 

Og hva skal de gjøre? Er du redd for at de skal gjøre deg noe rent fysisk? Lær deg selvforsvar. Det gjorde jeg. Så den angsten er evaluert og kastet i søpla der den hører hjemme. Psykisk er det også DU som setter grensene. DU styrer og har kontroll. Ingen andre. Du må alltid selv ta siste beslutning i om andre skal få lov til å såre deg. Det er DITT ansvar. Ta ANSVAR.

Nå, etter år med affirmasjoner, filosofi og styrking av min egen psyke, eier jeg ikke antydning til sosial angst.

Det jeg før kjente som sterk sjenanse, bruker jeg nå til å sette grenser for egen atferd. Og jeg smiler overbærende dersom jeg senser andre’s svakelige avsky. Er ikke redd for hva andre skulle synse og mene om meg og alle mine “jakker”. Har heller ikke noe behov for å bruke energi og verdifulle minutter på å forklare dem sannheten om meg. 

Ute blant folk, møter jeg gjerne blikk. Med smil, eller alvor. Med selvstendig tankegang og i ansvarlig ledelse. Og jeg er stolt av å være meg.

Dette går hånd i hånd med noe man MÅ for å få et sabla bra liv: det å bli glad i seg selv. Jeg vil du skal prøve. Forsøk å se at du hele tiden har hatt det siste ordet oppe i din egen toppetasje uansett, så hvorfor ikke godta egenkjærlighet i samme slengen. Og ikke kast bort tid på hva alle disse menneskene omkring deg måtte filtrere oppe i sine topplokk. Slutt å kjeft på deg selv. Snakk vennlig til deg selv, du er alt du har!

Husker du hun derre Mari som levde i Norge i 1546? Ikke jeg heller. Visste ikke at hun fantes heller. Kanskje vil de vite om DEG om 500 år? Aner ikke.. Pgr av internett eller profilert livsstil kanskje, vet ikke..   So what, de kommer til å være opptatt med seg og sitt. Andre’s meninger om deg er irrelevante, for 500 år siden, nå, og om 500 år. Og de bør ikke hindre deg i å LEVE, med selvironi, frisluppen holdning og LIVSNYT!

Enjoy, release yourself, og kom gjerne med tilbakemeldinger. 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no 

Jeg har bipolar. 

Jeg sliter ikke psykisk.

Jeg lever med diagnosen bipolar.

Og har det helt fint.

…hvorfor er a så GLAD? Så og si hele tiden!! Lykkepillen da sikkert! Nei aldeles ikke.

Hvis en person med diagnose bipolar 1 får antidepressiv medisiner, kan vedkommende bli alvorlig syk i form av mani. Så det kan jeg aldri røre. Faktisk. Beroligende da? Nei sånnt driver jeg ikke å stapper i meg. Jeg holder meg til lithiumsalt og litt seroquell. That’s it.

Jeg har bipolar 1. Jeg sliter aldri psykisk. Jeg har tidligere hatt syke perioder, men det er 6 år siden den forrige episoden. Jeg sliter ikke psykisk. Ikke på noen måte. Det er heller tvert imot.

Livet er fantastisk. Det er mulig det på mange måter ikke er det, sett utenfra. Men sett med mine øyne, er livet så deilig at jeg snart spiser opp det. Diagnosen min er en kraftig ekstramotor, og jeg kjører i det tempoet som passer meg best der og da. Nei, jeg sliter slettes ikke psykisk. Men jeg senser mange som gjør det. Og tenker at hvis de ville, kunne jeg hjulpet dem. Men de måtte villet det selv.

Avflatet? No not at all. Jeg gråter for flyktninger mens jeg skuler bort på ei tom lita vugge og en gjesteseng i stua mi. Jeg føler med. Empatisk og levende. Og ellers kjenner jeg på ekstatisk glede og ler høyt og intenst. Jeg lever med hele meg.

Du kunne ikke tatt mer feil av meg, dersom du ikke lever frisk og velfungerende med denne diagnosen selv. Dersom du bare har hørt om oss. Du tror jeg ikke kan ha det helt bra. At jeg sliter med en voldsomt tøff fortid som hemmer meg. 

Du tar feil. Jeg har det bra, har det superdupert. Jeg er takknemlig for hvert eneste sekund av min fortid. For alt den lærte meg, og alt den viste meg av livet. 

Jeg elsker å være mamma, liker å være sosial, digger å være alene, og jeg har aldri angst eller depresjoner. 

Gleden min krever ikke annet enn en joggetur. En prat med en venn. En babykos. En klem av en glad 6åring. Ei fin melding. En kopp kakao. Men krem. 

Jeg søker ikke lykke. Jeg opplever den hver dag. Mine tanker har jeg brukt 10 år på å forme inn i mitt geniale og nøye planlagte lykkemønster. Å leve frisk med bipolar 1 gir meg bare ekstra humør og krefter til å opprettholde denne positive måten å tenke på. Jeg er veldig sterk, og bestemmer og tar ansvar i mitt eget liv.

De kaller det at vi har psykiske lidelser. Jeg har ingen lidelse ved å leve med bipolar. Jeg har en annen og mer spennende slags måte å bruke min intelligens på. Jeg er kreativ på en mer grenseløs måte. Jeg trenger ikke falsk stimuli som alkohol eller annen rus for å oppleve ekstatisk lykkefølelse eller ro og avslapning. Det holder med et varmt bad, så er jeg der. Det holder med å våkne om mårran så er jeg takknemlig. 

Legg bort fordommene er du snill. Jeg er ikke sensitiv, jeg tåler mer enn du tror. Jeg er tøffere og råere enn du tror ei med en “psykisk lidelse” er… Jeg hadde tatt deg i mental håndbak så grunnen under deg hadde rista. Jeg er i stand til å tåle alt min fortid har testa ut om jeg holdt ut. Jeg holdt ut. Jeg reiste meg gang på gang, og nå er støvet børstet av, i det jeg ruver høyere over bakken i mitt liv enn noensinne.

Ikke ta hensyn til meg. Jeg er ikke svakelig. Jeg overlevde helt alene i Stockholm allerede som 18åring. Ikke tro jeg ikke vil jobbe. Jeg elsker å jobbe. Liker å være aktiv. Ikke tro jeg er dum. Jeg oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag i slutten av 20årene ved å bruke affirmasjoner, fordi jeg  v i l l e,  og jeg kan nesten lese dine tanker på ditt kroppsspråk. Sånne som meg lever med en klokhet som du kun kan se manifestert på kunsten vår. Du kan ikke se den på fordommene dine.

Ikke tro du har det bedre enn meg fordi jeg lever med en diagnose; jeg har det amazing. Jeg er naturlig high up der du selv higer etter å være, stort sett hver dag. Jeg føler med deg dersom du har en så primitiv tankegang at du dømmer meg som “lidende”, fordi jeg har et ekstra øye i panna ved navn bipolar 1. Jeg led før. Før jeg knekte mine bipolare koder. Og jeg har mye å lære deg, dersom du hadde villet det. Men vil du ikke, er det flott det også. For jeg har egentlig ikke tid, jeg heller serru. 

Travelt opptatt med å leve et pulserende liv som pumper spenningens adrenalin gjennom et åpent sinn. Travelt opptatt med å sove deilig søvn med fargerike drømmer. 

Er du med? Blir du med og legger bort sånne steike dumme fordommer, og se oss med andre øyne? Jeg har møtt flere scitzofrene opp gjennom tida også, de er fantastisk smarte, blir du med og bli kjent med dem også? Noensinne pratet med folk med ADHD? Damned, for en iq! Try it out, de er kjempecoole! Prøvd å sette deg ned med en person med rusproblematikk inn i bildet, og pratet om vær og vind? Du ville lært mer på en time enn du har gjort på et tiår. Dette LOVER jeg deg!

Visste du at i nærheten av en av oss, kan du betrakte det som at du sitter i et Bigbrother-hus der foran oss? At vi ser deg med så mange slags øyne at du skulle bare visst… Og at de fleste av oss har en humor som gjør at vi kan gjøre all denne informasjonen om til noe komisk, for å ikke ta det helt innover oss, fordi våre hoder allerede er stappfulle fra før? 

Dette er simpelthen ikke noen plage for oss som har levd lenge nok til å ta styringen over slike diagnoser. Men ikke glem at det finnes en sårbar gruppe i samfunnet også. De som lider og sliter, og ikke helt har lært seg å leve med diagnoser enda, fordi ingen enda har lært dem det. Ingen av oss trenger fordommene deres. Noen av oss ler av dømmende tankegang, og noen gråter av det.

Jeg ler. Men gråter for dem som gråter enda.

Min avdøde far sa: “Vær åpen”. Jeg sier det videre: Vær åpne. I den grad at dere er åpne for at ikke alt er som dere tror 😉