Har du bipolar, må du alltid betale for det som er en selvfølge for mange andre. Vil du være frisk i morgen, må du betale med å være nøye. Nøye med kosthold. Nøye med trening og aktivitet. Nøye med hvem du omgås, og har du bipolar 1 bør du også være nøye med å ta medisiner. 

Hvem du omgås? Ja. De må være ekte, for du er overintellegent og sensitiv. Du gjennomskuer alt av falskhet og negative vibber. 

Innen et av disse punktene var jeg ikke så nøye i sommer, og nå har jeg måttet betale dyrt i noen måneder. 

Inne hos den dyktige psykiateren jeg har oppfølging hos, som forøvring har kjent meg siden jeg var ei dypt deprimert ungjente på 17, hadde vi en prat om min stabile tilværelse som bipolar 1. Vi var enige om at dosen på et stødig antipsykotikum som jeg tok på kveldstid, kunne senkes en tredjedel. Jeg var jo så frisk. Gikk rundt og smilte og alt var greit. Humøret var på topp, men ikke sykt mye på topp liksom. Skikkelig frisk og god. Det eneste var at jeg var litt ekstra trøtt på morgenen. Kunne det være at det var pgr av antipsykotikum, lell om det var depot?  

Jeg ba om det. Og det var ikke så lurt.

Dagene begynte å bli tyngre å ta tak i etter noen uker. Det grånet i synsfeltet mitt, og tårene begynte å trille lettere enn det smilet jeg hadde gått rundt og strålt ut. Jeg ble flat. For de rundt meg var det nok bare en lettelse, for mamma ble stillere, og venninna til vennene mine lyttet mer. I virkeligheten kjentes det ekkelt å ikke ha stort å snakke om mer. Jeg ble preget av en sjenanse som jeg for enhver pris måtte skjule. Det var sikkert noe forbigående høstgreier, selv om jeg aldri har vært av den vinterdeprimerte typen. Det gikk sikkert over, og jeg fikk bare fighte det, gjøre det, like do it, og utfordre meg selv. Jogge det bort. Tie det ihjel. 

Jeg trakk meg litt tilbake, og prøvde innimellom å pushe meg selv til å være sosial. Men følte meg boringly kjedelig.

Det er forskjell på å gå rundt å være litt deppa og tårevåt negativ slik jeg gjorde, enn å være dypt deprimert. Men for meg som var vant til å skinne i dagslys som ei sol, ble det vanskelig å takle skumringen. Altså, selv om det ikke hadde blitt mørkeste natta, likte jeg best solskinn og lys dag.

Forrige uke var jeg tilbake hos psykiateren, og ble vurdert som stabil. Likevel kunne jeg fortelle om seig gjørme. En treghet jeg ikke var vant til, og en humørdempet hverdag, hadde slått kloa i meg. Jeg vet jeg bør være ærlig. For jeg som elsker å gjøre husarbeid og slikt noe, følte både det og all annen hverdagslig aktivitet, som tungt. Det var ingen nedtur jeg kunne fortelle om, men kunne det være begynnelsen på en slik underground ride? Det hadde begynt å gå ut over det sosiale også. Ikke utover hvorvidt jeg faktisk var sosial, men hvordan det føltes å være sosial. Jeg ville gjemme meg. Følte meg sky. 

Min psykiater er en klok mann. Han grep straks tak i ordene mine, og anbefalte meg å gå tilbake til den dosen av medisinen som jeg gikk på før. Jeg kunne ikke annet enn å være enig. Det er lenge siden jeg syntes dette med medisiner var vondt og ekkelt. Medisiner må jeg ha, hvis ikke blir jeg syk. Nå hadde vi trodd det gikk an å senke en dose, og så lærte vi om meg det faktum at det ikke er aktuelt. Jeg hadde da betalt i ukesvis med en begynnende sosial angst, energiløse dager og tungsinn.

Jeg betaler gjerne! Betaler mer enn gjerne både medisinøkning tilbake til fortidens dose, riktig valg av nettverk, harde joggeturer opp bakkene til Lykketoppen, og daglige tiltak som et rent og ryddig hjem, sunn mat og tilstrekkelig søvn hver natt.

For premien er så stor, og lønna er så bra! 

I dag har jeg med glede levert minsten i barnehage. Etter det ryddet jeg i klærne og shinet kjøkkenet, før jeg vasket gulvene og satte på klesvask. Så dusjet jeg lenge, før jeg hang opp klær og satte på ny klesvask. Og jeg kjente ingen tåke av negativt tungsinn. Kjente ingen irritable tendenser. 

Jeg føler meg heldig som har fått lønnsøkning i form at et lettere sinn og mere energi, samt at ingenting bremser meg i møtet med andre mennesker. 

Bipolar 1 er virkelig ingenting å spøke med. Jeg har lært meg at jeg ikke er avhengig av medisiner, men at jeg blir forferdelig syk uten tilførsel av de stoffene som hjernen min trenger, siden jeg har en fysisk tilstand av diagnotisert tilfelle. Jeg får ikke abstinenser uten medisiner, men sinnet mitt blir sykt.

 Jeg lider ikke så lenge jeg gjør det som må til for å holde meg frisk. Det er nesten som med diabetes: i den verste utgaven av sykdommen må man bruke medisiner for å overleve. Uten kombien av de to typer medisiner jeg tar, ville jeg kontinuerlig svevd mellom drøm og virkelighet, galskap og tilstedeværelse, uten å vite når jeg krysset grensene. Det er det som heter psykose, og har definitivt ingenting med ordet “psykopat” å gjøre.

Jeg kan ikke røre antidepressiva. Heller ikke beroligende midler. Men lithiumsalt og antipsykotika, det er ekstremt viktig for meg å ha innabords. Det har jeg skjønt nå. Og det er så godt å bli tatt på alvor. Jeg trenger ikke betale mer enn et par måneder, før jeg får komme tilbake til meg selv. 

Jeg er ikke den som sutrer og klager når jeg står midt oppi det. Men nå som det er over, og det lysner i horisonten, kan jeg skrive litt om dette. 

Det er vondt å kjenne på tungsinn, når du er vant til å fly lett og lystig gjennom livet. Kjipt, når du ikke kjenner gleden fylle deg som før. Jeg kunne skjule for alle dere andre hva jeg bar på, og hvordan alt plutselig ble til tunge utfordringer. Men før det blir alvor ut av tendensene, må jeg alltid varsle systemet rundt meg, slik at vi straks kan reparere skadene, og jeg kan fortsette som før.

Dere la kanskje merke til at det ble mindre blogging her inne. Vel. Jeg skriver mindre bra når jeg kjenner slike tunge tanker og sånnt lavt energilager. Mister liksom trua på at det blir noe interessant ut av det. Jeg er heldig som har greid å kjenne meg glad midt oppi det hele, og som får hjelp i tide til å snu hele lasset i riktig retning.

Bare ikke tro det kun er å tenke positive tanker som gjelder når du har en diagnose som har grep om hjernen din. Ikke innbill deg at det bare er å ta seg sammen. I noen tilfeller kan det hende at medmenneskene rundt deg mangler stoffer i hjernen sin. Se på det som at hjernen mangler bruer for at veien framover skal være overkommelig, og dessuten mulig, for vedkommende å gå på. Jeg er selv en forkjemper for affirmasjoner, fysisk aktivitet og riktig kosthold. Men ingen av disse delene greier å redde et menneske fra ei synkende jolle i storm. Reddende skip som medikamenter, kan være den eneste løsningen. Og etterpå, da funker både workout, positive affirmasjoner i speilet, og sunn mat. 

Det har vært tårevått og tungt, men nå kommer sola, og mine skyer forsvinner. Takk og pris for denne delen av dagens psykiatri. Men den oppfølgingen som funker, den ville vært sjanseløs hvis jeg selv ikke gjorde jobben og betalte regningene mine oppi det bipolare hue mitt. 

En uke til nå, så er jeg nesten der.

En måned til nå, så er jeg tilbake.

Regningen er betalt, og jeg har allerede begynt å nyte godt av lønnen 🤗

 

 

 

Jeg har bremsene på og det går behagelig slow. Hukommelsen svikter ikke i så stor grad som vanlig, og den delen av hue mitt som daglig eksploderer i 1000 tanker om gangen, …ja jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, jeg, men den har …reist på ferie? Den er ikke der iallefall. Godt. Det ersågodt! 

Endelig for et bipolart hode med adhd: stressfrie influensadager!

Da jeg kom hjem med minsten fra barnehagen på bursdagen hans forrige uke, ble det hottere og hottere i to små røde kinn, ledet frem av to glinsende øyne og et sløvt smil. Stikkpilletilværelse og febermåledager, here we came. Dakar liten gullgutten min.

Det tok et døgn før jeg selv kjente feberen rev i nesa, og ting begynte å gå i slow motion. Siden jeg hadde blitt misunnelig på gjestene mine fordi gjesterommet nedi kjelleren har fått seg en makeover, kunne jeg sette igang og ommøblere, vaske og style mitt og Even’s todelte rom på loftet. Jeg fikk dra nytte fra den kreative delen av bipolar siden adhd-delen av meg fikk seg en ritalinliknende influensa! Rett og slett.

Jeg har konsentrasjon og ro inni meg nå, og får sortert i rot,-stæsj-og-ting-eske-bokse-skuffer, og det males, ryddes og roomstyles. Ja, nå er jeg sjuk. Skikkelig febersyk.

Mat. Hva er det. Den substansen der smaker ingenting. Bedre å ta seg en milkshake med ferskensmak alene på en kafe. Ikke at noen av mine venner og bekjente noensinne har skjønt hvorfor jeg liker å sitte alene på slike kafeer, kinoer og restauranter, for ikke å snakke om shoppingturene alene til Trondheim. Jeg shopper ikke så mye serru, bare rusler rundt i løv, regn, snø og under solete blå himmel og nyter litt alenetid. For jeg er i overkant sosial, og har bare godt av å bare være meg iblant. 

I dag kunne jeg altså sitte der i min høylydte, varme feberpust og høre på Roseanna, Hold the line og Africa med Toto (fjortis? Aldri hørt om Toto? Nå har du det, inn på spot med deg!) …og drikke milkshake. Et kvarter tok det, og føltes som en treg og deilig halvtime.

Even på 2 var ikke i barnehagen i dag; han var sjaber fortsatt han å. Men jeg skulle, burde og oughta komme meg i et viktig møte i sentrum. Da var supersvigerinna ever god å ha, nemlig taijttje Aschli (tante Astrid). Even fikk være med henne og lille babyMagnus, og jeg kunne svømme meg frem slow motion gjennom lufta frem til bussen, og rutsje sakte ned til sentrum med den, i et eneste stort, salig glis. 

Influensaen gjør meg faktisk så treg og konsentrert at jeg har 2 uferdige blogginlegg liggende bak her. Sorry, men jeg jeg gir litt don’t care blaffen, og tar meg visst automatisk ekstra god tid. Men det å ta seg av to barn når man er sjuk i kroppen, må jeg jo innrømme er mer tidtakende en vanlig. Kan ikke helt skylde på feberfantasier når Mathias på 7 og jeg bygger hytte over senga hans før sengetid heller, men et viss barnsligere preg enn normalt må man vel påstå å pådra seg i samme sykeslengen. Male bilder på gulvet, søle som fytti, og le av det etterpå. Invitere til fleretacogjester på en gang enn stua faktisk rommer. Lese en hel vitsebok for barna og le mer av vitsene enn dem.

Joa så. Kanskje er det bra for et høysensitivt overaktivt topplokk å bremses med feber og sånnt. Det gjør nok definitivt ingenting om det varer et par dager heller. Kanskje jeg får lest det nye Stellabladet, sortert noen esker nedi bua fra i fjord, malt noen bilder og et par hyller, samt roet ned ytterligere et par stressahakk. 

Hellyeah, nå er jeg sjuk i kroppen og frisk i toppen!

Kanskje er jeg desperat. Crazy desperado etter å slippe alle tankene og stresset  med å bære på bipolar 1 og mest sannsynlig også adhd. Jeg sier ikke at det et synd på meg, for jeg har det stort sett bra. Men jeg er sensitivt årvåken for alt som roer ned tempoet inni meg uten å skade meg. Som er varm bad. Som varm melk med honning. Som lavendelduft. Som en real høstinfluensa. 

Eller en good talk. A long walk. Eller hardtrening. En joggis i oppoverbakker som presser fram endorfiner og dopaminer. Frisk luft og musikk på ørene. Rydding i hjemmet. Ja rydding i saker og ting gir meg faktisk ro i sinnet. Vasking også. Rene flater gir ro.

Nå skulle vel jeg som blogger gått for zero kalerier og salatblader. Men jeg må skuffe deg. Jeg eier ingen badevekt, og jeg har aldri telt en eneste kalori. tillegg til den milkshaken tidligere i dag, er det sørlandsships og meg som ruler stuggu nå som minsten har sovna og størsten er hos pappan sin. Og siden dette er en ærlig kind off blogg, innrømmer jeg både det, at jeg skulle sjekke kinesisk horoskop på nettet i sted, men havnet på fakta om neste års paradise hotell, der jeg drømte meg bort i et basseng hvor det gikk an å svømme helt rundt hotellrommet. De har visst nytt hotell for sesongen. Jeje. Whatever. For ikke å snakke om det faktum at Jakten på kjærligheten surrer og går på skjermen foran meg, og jeg føler det er pinlige greier å se på for ei som ikke tror på eternal love, more like en blomst om gangen for hver bie (Plass til mange bier hvis det er en storhjertet blomst?) Uansett. …sånn kjærlighetsjakt for åpen scene gjør meg flæw faktisk. Dem er bra tøffe. Jeg må bare titte litt.

Så ikke ønsk meg god bedring før til helga. Da kan det lønne seg med litt mer energi igjen, for da er det første helg på en måned at jeg skal være alene hjemme uten småtrollene mine. 

Inntil da: let me stay cool and calm 👍

 

Du smiler stort sett alltid, og takker for alt fra mat til hjelp med å få av deg jakka. For noen uker siden sa du “kakk kakk”. Nå sier du “Takk takk.”
Jeg hvisker et stille “takk” inni meg jeg også. For hvert minutt jeg får med deg, lille venn. For at alt gikk så bra, og for at verdens beste storebror er her med oss i helgene og feriene. 

Jeg elsker dere elsker dere elsker dere.

Dere er alt alt alt for meg.

 

 

Nå har du snart bursdag, og storebror og jeg har allerede smugfeiret deg litt på forhånd. 

 20.oktober 2016 er det 2 år siden verdens snilleste baby kom til verden. Jeg så deg inn i øynene og visste at jeg kjente deg. Jeg kunne og skulle gjøre alt i hele verden for deg og den herlige storebroren din. 

Det var ingen selvfølge. Ting kunne gått galt. Men jeg holdt meg frisk for deg og storebror denne gangen, og fikk ta deg med hjem fra sykehuset.

Du har en mamma som har bipolar, men du elsker meg akkurat som jeg er. Vi har fått i gave 2 vidunderlige år sammen, og alt jeg ønsker meg er mange flere slike år med dere to, gutta mine.

I kveld sovnet dere mens dere holdt omkring hverandre. Du er så innmari glad i storebror og vil så gjerne være sjefen hans, og han er så innmari glad i deg og flirer av at du vil bestemme over ham. 
 

“Babyen” min er snart 2 år, og går i barnehagen der han rocker villt og smiler seg gjennom dagene. Det er snart duket for lille gulle sin aller aller første barnebursdag med barna fra barnehagen. Det kommer til å bli GØY, lille venn, kjempegøy! 

Og du husker nok ikke dette, men det gjør mamman din:

 

 

En fjollyanna uten temperatur forvandles lett til en isdronning i alvedrakt. En slags tikkende ulv i fåreklær. Med innestengt putrende lava i bunn og grunn. Nei, det er ikke bra å bone gulvet før man har vaska det. Eller å male stolene før de er pusset. 

Vi lærte mye nyttig med hjelp av åpne sinn og selvutviklingsbøker, mange av oss, i det 90tallet slapp grepet og ga etter for nummer 20. Men i begynnelsen glemte vi noe viktig. Det å tenke positivt og velge lykken, var vel og bra, ikke sant? 

Men det krysser ufine grenser når et menneskesinn utstyrt med alle slags følelser desperat forsøker å finne det positive i hver eneste krik og krok. 

Når det koker under overflata, men heey, så fint at et annet menneske tråkket på deg og var kjip mot deg, fordi at da lærte du jo noe av det til en eventuell neste gang. Ye.

Når du tenker; jøss så bra det regner i dag, selv om jeg hater regn før, for …for …for det gir vann til alle blomstene. 

Når du mister jobben og knuses innvendig, men liksomjubler, for det står i wonderbøkene at forandring er inngangen til noe nytt og spennende. Hellyeah, så du setter deg på ræva og smiler påtatt, i påvente av denne nye, spennende forandringen. 

Når du har en fucked up forbanna kjip ulykkesdag, der alt går imot deg, og den vondte i magen drives you insain. Men du smiler forknytt og prøver desperat å vende om mørke tanker til glade, slik at du tiltrekker deg hell og lykke.

Det er da selve meningen med å utvikle selvet, tryner så det dundrer ned trappa. For man har sådan glemt selve nøkkelen til hele egenutviklingen et altfor lurt sted langt der inne.

Ja, det er da alt det ekte ved deg forsvinner i en påtatt positiv holdning til absolutt alt. Fordi et relt snev av en positiv holdning er vel og bra, men det må være ekte, ekte og atter ekte. Og det bør være rom for å takle alle de andre følelsene som de er. Ikke ved å forsøke å male over de, eller bone på en skinnende fasade, men ved å akseptere alle følelseskategoriene på menyen. Hvis ikke vil rusk, rask og sannhet fortsatt vises godt gjennom overflaten både for en selv og for andre.

Det er noe magisk ved vårt temperament. Kraften i ekte forbanna sinne og litt uskyldig utålmodighet, utgjør effektiv irritabilitet. Personlige regler fastsettes, og det bankes i bord. Vekter løftes, og motbakker knuses. Mentale muskler vokser, og sunne grenser lages tydelig for andre å respektere.

Ekte temperament fremhever ekte glede.

Selvutviklingsbøkene var kommet for å bli. Men vi måtte utvikle tankegangen videre, og lære oss at en affirmasjon som: “Jeg er nå lykkelig. Jeg tenker nå positivt”, ikke måtte stålsettes og fastlåses i påtvungen og falsk lykke, og slettes ikke betydde at man bare skulle smile, le og glise. At det å tilgi er vel og bra, men at det krever forarbeid, temperament, sorg og smerte for å nå dit, og kraft for at det skal være ekte. Dessuten, at det ikke betyr at man noensinne behøver å hilse på vedkommende igjen. 

Egoisme kan være vakkert. Det er allright å tilgi andre med sunn aksept, kun for freden i sitt eget hjerte sin del.

Det ligger mye frisk lykke i det å tørre å bli forbanna. Og som regel må man innom den kategorien før man greier å tilgi andre.

Det kan kjennes deilig, den dagen man forstår at en kan slappe av, og bli forbanna, uten at det er noe galt i det. Det å innse at man kan kjenne seg naturlig trist innimellom, glad deretter, og sint sådan, er nødvendig for at en skal nyttegjøre selve positiviteten i selvutviklingen. 

Nå er selvutvikling gammelt nytt. Vi vet at det er lurt å tenke positivt, at likt tiltrekker likt, at tilgivelse er bra for oss, og at vi bør affirmere for å styre unna angst og depresjon, samt tiltrekke oss det vi ønsker. Men fortsatt tråkker enkelte i den gyldne positiv-fella, og inntar en uekte glad holdning til alt. 

Men fake it until you make it er hva det er; fake i bunn og grunn. 

Livet krever like mye seriøsitet og alvor av oss, som lettsindig lykke. Balanse og harmoni danser best med både høyre og venstre fot.

Det er både viktig og sunt å tillate seg å bli sinna. Banke i bordet. Koke tempen for en stund. Sette grenser. Få frem kraften bak meningene sine og rense lufta slik at man kan rydde frem glede etter støvet har lagt seg. Se det negative i situasjoner der det behøves for å kontraste mot det positive, for i det hele tatt å bygge opp noe nytt og spennende ut fra sammenraste tårn.

Tilogmed barnet ditt behøver at du setter ord på de ulike følelsene dine. “Nå er jeg irritert”, “Nå er jeg glad”, “Nå er mamma sint”, “Nå er pappa redd”. Og barn blir sinte fordi det er en del de er født med som det er viktig å utforske. Da er det best vi setter ord på det for dem, og lar dem vøre seg selv, slik at de ikke undertrykker sin power.

Vi er et spekter av alt, og for å ta i bruk kraften vår, må vi akseptere alle følelsene. 

Selv har jeg bipolar, og, i følge flere som jobber innen feltet; kanskje et snev av ADHD. Mine følelser oppleves for meg intense, og jeg blir veldig glad, veldig rørt, veldig trist og veldig sint. Jeg er intellegent, som alle med diagnoser, og gjennomskuer det meste med mine medfødte følehorn. Falskhet og løgn lurer ikke meg. Det kan koke kraftig, og jeg har blitt ekspert på å sinnemestre mine temperaturer slik at det ikke går utover omgivelsene i form av ord i rappe-format og sure miner. 

Noe annet jeg har blitt god på, er å bruke sinnet mitt. Å bli sint innimellom, er sunt som fy! Jeg drar grader av temoeramentet mitt bevisst frem i forskjellige situasjoner, som jeg her skal fortelle litt om:

– Dersom jeg har det travelt og må ut av døra for å rekke bussen, i form av krafttak i kroppen’s armer og ben dersom jeg midt i stresset leter etter noe i tillegg. Nøklene for eksempel. Eller headsettet. Jeg er avhengig av musikk på ørene. 

-Hvis jeg er alene, kan jeg banne og brukke kjappere bevegelser. Løpe opp og ned trappene bestemt og bruke tempen til å finne det jeg searcher. Tillate et ekte oppkok og gønne på.

-Hvis jeg skal banke i bordet og si det jeg mener, tar jeg frem et snev av temperament for å streke under essensen i det jeg vil få frem.

-Jeg er er stolt, hvilket nok er en del av temperamentet mitt som nyttegjør meg når jeg kutter kontakten med mennesker som prøver å prege meg negativt. Bestemt og kraftfullt respekterer jeg meg selv ved å glemme dem, og aldri ta mer kontakt. Det finnes nok av gode snille mennesker her i verden å ha kontakt med. Vi har ikke tid til de slemme folka som vil trøkke oss ned. 

-Hvis barna mine utfordrer meg i en butikk, bruker jeg kraft i stemmen min for å poengtere at det er jeg som bestemmer. 

Ja, det er mye jeg kan bruke temperamentet mitt til. En av nøklene til å oppleve ren lykke, var rett og slett å la meg selv kjenne på negative følelser også. 

Samtidig er det viktig for meg å ha den selvironien min gode far fra Nordnorge lærte meg om. Jeg kan være en klumsete klæbb, og det å kunne le med meg selv er en berikelse. Det er ingen grunn til annet enn å velge sine kamper.

En annen nøkkel er takknemlighet. Så lenge jeg er takknemlig for hver minste detalj i livet mitt, som barna mine, pappan dems, rent vann i springen, rene sengeklær og vennene mine, er fundamentet for lykkeslokket ikke lenger laget av luft 😉

Dette innlegget er basert på mine egne personlige erfaringer fra et tiår med personlig utvikling. Jeg har vært gjennom forskjellige faser, og enda kommer det til å ta resten av mitt liv å lære mer, men ikke alt, er min ydmyke erkjennelse. 

Bank i bordet for aksepten av og respekten for ekteheten i essensen av menneskesinnet 😉

 

 

 

Alt dette kroppsfokuset i forbindelse med graviditet, får meg til å ville fortelle om mine to fødselsopplevelser på en annen måte enn tidligere her inne på forbipolene.blogg.no.

For hva skjer med båndet til barna dine, når du har vært nødt til å kjempe med nebb og klør for dem, gjennom sykdom og motgang, og lært deg å sette pris på dem som om morgendagen var dommedag?

Hva skjer med synet på din egen mage? Blir det viktig lenger?

Jeg kan skrive under på, med god gammeldags løkkeskrift, at det er ikke størrelsen på magen din du fokuserer på da, når alvorets time møter deg i døra etter du traff veggen, og kampens hete gjør deg klam og svett. Et vanskelig svangerskap går over til et helvete på jord, og du må endre på hele livet ditt for å greie å være mamma.

Det var i 2008 vi begynte på ferden hit. 

Jeg skriver dette mens jeg og minstemann Even på snart 2 år har lagt oss for kvelden på loftrommet vårt, mens pappa Tore og eldstemann Mathias har lagt seg nede i kjelleren. De bor ikke her. Tore og jeg er ikke kjærester lenger, og Mathias bor fast hos ham. Begge barna sover, og som de kompisene Tore og jeg er, har vi nettopp sett den nyeste Jungelboken og spist snacks, etter Taco med gutta. Det kalles foreldresamarbeid, og er noe vi har måttet lære oss med årene. Jeg fikk meg to amazing sønner og en kompis. Det er her vi er i dag. I mål.

Etter en turbulent danskebåt-tur på sensommeren i 2008, begynte altså ferden vår. En voksende mage, og et umodent mammahjerte, ruslet inn i 2009, med en overbevisning om at psykiatrien tok feil; jeg hadde ikke bipolar. Se, det gikk jo så bra uten medisiner…

Jeg inviterte barnevernet inn i bildet. Vi flyttet. Ukene gikk mot termin, og jeg slet med sterk fødselsangst. Till slutt la jeg meg inn ved DPS Stjørdal, og ble søvnløs. Dette står beskrevet i et tidligere innlegg. Det er ikke det jeg skal fokusere mest på nå, dette med opplevelsen av psykosen jeg gled inn i. Det kan man lese om her, under “reisen forbi polene”:

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Redselen jeg følte for barnet mitt da de måtte tvangsmedisinere meg på Østmarka, dit jeg ble sendt som en pakke etter først å ha blitt sendt to ganger til Levanger psykiatrisk, var enorm og vanskelig å beskrive. Jeg var utmattet, men brant inni meg av kjærlighet for babyen jeg bar på. Veldig veldig syk til sinns, var jeg, med utallige vrangforestilninger. Likevel greide de å få meg til å lande såvidt etter en ukes tid. De gjorde en del feil mot meg. Stengte meg inne på rom og gjorde meg ytterligere livredd, uten at der var grunnlag for det. Jeg var jo ikke farlig. Alt det handlet om i mitt hode var barnet mitt. Det lille barnet mitt. I magen min.

Det hele endte med at jeg valgte å sove på en svart skinnsofa på et fellesrom, i frykt for å bli stengt inne igjen. Det kunne jeg ikke holde ut.  Jeg måtte ut derfra. Kynnerene ga meg muligheter, og idéen fikk jeg den 14.juli, sommeren 2009. Jeg kunne late som om kynnerene var rier. 

Sykepleier og lege ble tilkalt, og de gikk fem på. Magen strammet jo seg den..  

På sykehuset fikk jeg tilkalt barnefar og familie. 

Dette er nok den mest crazye fødselshistorien du har lest, but it goes like this:

Legen overtalte meg til å ta keisersnitt. Manisk som jeg var, hadde jeg en illusjon om at jeg skulle få beholde barnet mitt. Så jeg måtte kjøpe noe til det. Forberede meg. Kamillete for eksempel. Det hadde jeg hørt var bra for babyer. Annet stuff også, trengte jeg til barnet mitt og meg. Jeg krevde at jeg måtte få shoppe først. Keisersnittet måtte utsettes til dagen etter. 

Fra tvangsbehandling på Østmarka ble jeg sendt ut i Trondheims gater med en, for meg, splitter ny pleier. Hun lurte på om hun kunne ta seg en røyk. Så satte hun seg ned ved det som da var Egon på Trondheim Torg, og lot meg handle i fred. Jeg handlet det jeg skulle, og vi gikk tilbake til sykehuset. Det var en smak av frihet, og jeg hadde ingen tanker om at barnet mitt ikke skulle få være hos meg. Det var nok mitt innebygde forsvar. For innerst inne visste jeg det nok. Det gjaldt bare å holde ut og ha tunga rett i munnen. Ikke la dem se meg klikke 

Slik gikk det til at vår sønn Mathias kom til verden med planlagt keisersnitt morgenen 15.juli 2009. Det var en umenneskelig tøff dag for meg. Jeg fikk såvidt holde barnet mitt, før de måtte sjekke ham i forhold til medisinene de hadde gitt meg under tvang. Det gikk fint. Babyen min var frisk.

Nederlaget var ingenting i forhold til sorgen. For de måtte ta ham fra meg. Barnet mitt. Alt i livet mitt. Det eneste ene som betydde noe, i mitt friske glimt midt i galskapen. 4 timer etter min baby kom til verden på St Olav hospital, fikk vi høre av barnevernet at de måtte plassere vårt lille mirakel i beredskapshjem.

Det skjedde på film. Det skjedde ikke meg. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan jeg maktet å holde ut. Og jeg har venner som har fortalt at de var sikre på at jeg ikke kom til å overleve dette. Jeg var knekt, men utad holdt jeg en viss fasade.

For den nydelige vakre lille guttebabyen vår, hadde vi en kjærlighet så mektig, at den overgikk alt. Det var det vi hadde å tilby, og det var nok til å helbrede situasjonen etter hvert.

Men der og da måtte jeg ut av meg selv for å takle det.

Jeg fikk med meg noen bilder av en nett liten engel, og ble sendt tilbake på Østmarka, der jeg fikk et rom ute i avdelingen, med ei seng, et nattbord og en gammeldags, rund vask. I den senga lå jeg og badet i mine egne barseltårer, mens jeg lot krampene ta meg dypt ned i helvete. Nå kunne jeg ikke trå feil et eneste lite steg, for da fikk jeg kanskje aldri mer se gutten min igjen. Da noen tårer traff et bilde, fikk jeg panikk. Hva om pleierene så at jeg hadde grått på bildet av babyen min. 

Ingen fortalte meg hva jeg skulle gjøre med all melken. Jeg holdt ikke ut å trykke ut melken i den gamle vasken mens tårene rant, men jeg ante ikke hva annet jeg skulle gjøre.

Hvordan magen min så ut, var det siste jeg tenkte på. Bare jeg fikk holde gullskatten min i hendene mine igjen. 

Og dette er ikke et behov for å sutre, eller på noen som helst måte søke medlidenhet. For som du vet, har denne historien en happy ending. Jeg forsøker å gi deg et bilde av hvor ubetydelig en mage er når du har vært til helvete og tilbake igjen for å få være mamma til barnet som bodde inni den magen.

Det ble en lang reise. En grusom, men vakker reise. Så mye måtte læres før jeg kom meg hit til dette paradiset jeg lever i nå. Jeg måtte lande fra psykosen, skaffe meg ny plass å bo, og prøve å leve med at det var best at ungen min fikk bo alene med pappan sin. I et år gråt jeg meg gjennom dagene, inntil jeg bestemte meg for å la psykiatrien medisinere meg med lithium. Jeg fikk være med barnet mitt, men det var ikke jeg som våknet hver morgen sammen med den lille gutten.

Barnet først. Jeg lærte meg å tenke barnet først. Så lenge han hadde det bra, var alt bra. Jeg jobbet i barnehage for å lære meg knepene som mor, og bygget meg opp. Det gikk sakte, men grunnmuren jeg bygde var stålsikker.

Da vi ventet barn nr to, gikk det helt fint psykisk. Jeg holdt meg frisk, og fikk reise hjem fra sykehuset med min lille engel i bagen. Jeg kunne se tilbake på et vanskelig svangerskap rent fysisk denne gangen. Å leve med svangerskapsdiabetes og sette insulinsprøyte på seg selv var en kunst jeg måtte lære meg. Ikke drikke melk, ingen frukt, ingen poteter, ris eller mel; forsiktig med alt. Det var virkelig lærerrikt. 

Heller ikke denne gangen var det kroppen og størrelsen på magen som opptok meg.

Nei. Det som opptok meg var de blå skyene jeg humpet rundt på i lykkerus, hver gang jeg så storebror Mathias kose med lillebroren sin. Hver gang jeg fikk holde det minste lille barnet mitt tett inntil meg, og hver gang eldstemann og jeg fant på noe gøy sammen. Som å bade. Plukke blomster. Lese. Tulle. Tøyse. 

Magen? Jeg ELSKET den. Akkurat som den var. Med et dypt arr etter to keisersnitt nederst på magen, og krydder av et par nydelige strekkmerker. Men viktig, det var den aldri, i forhold til de to stjernene jeg fikk henge med: Mathias og Even, som hver dag gjorde meg starstrucked. …og som fortsatt gjør meg helt mo i knærne.

Nå har toåringen vår begynt i barnehage, mens 7åringen vår går i andre klasse. Vi er stolte som haner av dem, og vi sprekker nesten bare vi ser på dem. 

Og tenk, dem ER her! Dem ER her hos oss! Vi får LOV til å være foreldre! Hver eneste dag!

Foreldresamarbeidet har også vært viktig å fokusere på. Jeg er glad i pappan til barna mine. Selv om vi tidligere har ønsket hverandre dit pepper gror og ilden fyrer, har vi lært oss å bli glad i hverandre som venner. Vi har gått gjennom så mye for barna våre, at vi godt kan se på Jungelboken og spise snacks sammen, og la hverandre være i fred. Klappe oss selv på skuldra. Se oss tilbake på alt annet enn en “mage”. 

Slik ble jeg mamma. Og magen har fått gjennomgå, men jeg elsker den. Det var den som bar fram to fantastiske, søte små farsker av noen morsomme rampegutter. To vakre engler som vi har kjempa for å få lov til å være sammen med. 

Men for eldstemann var det ikke magen som gjaldt. Det var pappa’s armer som tok imot ham, da mamma var altfor syk til å bære mer. Pappa var det, som var der for ham etterpå. Samme hvor mye den magen min bar ham fram, var det han han far som bar ham videre. 

Skal far i dette tilfellet legge ut bilder av armene sine?

Hellyeah, Tore, come on..

So screw the stumic, and tell me about them kids.. ikke? Hva om jeg skriver det på norsk: Gi blaffen i den magan, og fortell meg heller om barna dine. Da er du med, hva? Du også, Caroline?

Hvis ikke, må nesten alle de flotte alenepappaene her til lands legge ut bilder av armene sine; armer som jo sikkert har båret barna i mer enn 9 mnd etter de kom ut av den magen. 

Barna våre… ååh de fine barna våre..  dem er det eneste Tore og jeg greier å tenker på, etter begge svangerskapene. Haha, jeg må le, for det ville vært absurd dersom det var magen min vi fokuserte på i ettertid av helvete. Her vi sitter i himmelen og nyter premiene våre: TO GUTTEBARN 💙💙

 

 

Verden er dekorert med edderkoppnett og høstfarger, og et bipolart sinn har akkurat våknet. Ingen forstår, kun et knippe mennesker som har tråkket de samme stiene.

Få skjønner den enorme lykken i å få vekke sin egen unge med en klem, lirke på ham ny bleie og klær, se ham smile, og mestre det å sette ham i ei barnevogn og trille ham til barnehagen…
 

 

Dem ser ikke verden slik som jeg gjør. De kjenner ikke gleden over alt som jeg har måttet kjempe for å oppnå. Dem har ikke stått på bunnen av havet, holdt pusten, og lengtet etter synet av en sensommer-rose.

 

 

De møter hverdagsvansker, men ikke så enorme som dype daler og høye fjell. Da kan dem skylde på at de kjenner en med bipolar, adhd, asperger eller scizofreni. Det er så slitsomt å være den friske, for de forholder seg til noe ukjent som de ikke kan forstå. De “har det så tøft, fordi de må stille opp for et sinnsykt menneske.”

Men å ha en relasjon til et diagnotisert menneske, er valgfritt.

Å leve med en diagnose, er derimot ikke valgfritt.

Og MÅ man stille opp? Kan man ikke bare være glad i, og legge martyrrollen til side? Er en bekjent syk til sinns, er det ingenting venner og familie kan gjøre. Har man ikke kunnskaper og erfaring nok, bør man være ytterst forsiktig i nærvær av en deprimert, manisk eller/og psykotisk person. Vi har institusjoner til den slags her til lands.

Man har aldri vært på mars. Da kan man ikke klage på at man ikke dealer med et landskap man aldri har vært i.

 

Det finnes de som tar ansvar for sitt eget liv, og det finnes de med behov for å skylde på andre. Vi med mentale diagnoser har et skarpt sinn, og vi gjennomskuer slike behov lett. 

Jeg luker nøye i min hage. Med en medfødt sensitivitet, kan jeg kun ha kontakt med den første gruppen: de som tar ansvar for sitt eget liv, de som ikke har behov for å skylde på meg fordi jeg har bipolar. De som ikke gidder å forsøke å ta ansvar for eget liv, provoserer meg. Irriterer meg. For selv har jeg tatt ansvar for mitt eget liv og velvære i over 6 år. Jeg har ikke tenkt å bære på mine skuldre dine sorger som du ikke vil deale med. 

Det er ikke min skyld, bare fordi jeg har en diagnose!

 

 

Tynn edderkopptråd fester alt i naturen sammen. We are connected. Men i løpet av dagen vil føtter tråkke på bakken, og kutte bånd. 

Naturen hvisker stille, med en søken etter å forstå. Men et grantre kan aldri forstå alt ved en rose. Og en rose vil stikke deg hvis du prøver å såre den. En hviskende natur må bøye seg i morgensløret; grantreet har også pigger..

 

 

Du kan løpe fra alle bipolare i hele verden. Men jeg kan aldri løpe fra min diagnose. Jeg må deale med den hver bidige dag, og det krever alt jeg har av teknikker, tankemåter, medisinsk presisjon og aksept av det faktum at jeg aldri kan forstå de tidene jeg var syk. 

 

 

Snart har jeg vært frisk i 7 år. Men jeg bærer et slør. Jeg husker hver eneste detalj fra en psykose jeg ikke kan forklare. Og det gjør ikke vondt. Jeg kan bare ikke dele de minnene med deg. For du ville ikke forstått hvorfor jeg jaget en øyenstikker ut av dusjen på instistusjonen, fremfor å bli livredd slik jeg hadde blitt i dag. Du ville aldri forstått hvorfor jeg hadde issues med maten og hvordan alle typer tvangstanker plutselig tok bolig i meg for noen uker. Eller hvordan det var å faktisk tro at alle som jobber på institusjonen var skuespillere utkledd som sykepleiere og psykologer.

Du ville aldri skjønt hvordan det var å være et åpent sår som fikk vondt bare noen strøk på huden min.

 

 

Og det er helt ok at du ikke forstår meg.

Bare ikke forvent at jeg skal forstå at du har slitt like mye på grunn av meg og min diagnose.

For jeg ser tvers gjennom deg, og du biter ikke på ugressmiddel. Du må ut av mitt blomsterbed, så du ikke sluker meg.

 

 

For jeg kan stå oppreist alene i tåke. Da jeg ikke ante hvor ferden bar, holdt jeg ut likevel, full av skjelv og redsel. Jeg takler både tåke og storm. Og jeg takler sol og blå himmel.

Du så meg ikke. Du var ikke der. Du greide ikke å forstå. Derfor ble jeg til en gjenstand for din usikkerhet og dine fordommer. Du “fikk det ille pgr av meg” kunne du konstantere. Nei det er jammen ikke lett å ha en relasjon til et mennenske med bipolar. Selv om du ikke aner hvordan det er å ha bipolar.

Jeg så deg tydelig. Det var dette du ikke tålte. Det at jeg så deg og satte klare, tydelige grenser. Du tråkket feil i min hage, og laget spor der du ikke skulle. På meg. Du tråkket på meg, slik at jeg gang på gang måtte reise meg. Men jeg skylder ikke på deg. For jeg har det strålende nå, og du ante jo ikke at du i det hele tatt tråkket feil i din søken etter å forstå. 

 

 

Så ble jeg frisk. Sterk, lykkelig og frisk, noe som forvirret deg ytterligere. For nå kunne du hverken styre eller kontrollere meg slik som før. Før kjeftet jeg tilbake eller falt sammen i angst og gråt. Nå overser jeg deg. Nå betyr det ikke noe lenger for meg, denne selvmedlidenheten din. Dette behovet ditt for å påvirke min samvittighet.

Her og nå letter morgensløret, og jeg er åpen om en diagnose som har gitt meg både fantastiske gleder og minner, energi, erfaringer og traumer. Det er null problem. Jeg har ingenting å skjemmes over. 

Og du. Du kan ikke nå meg ut hit. For jeg, jeg er frisk og fri som ny morgendugg!

Tekst og bilder av forbipolene, Helene Dalland.

 

 

 

 

….and it goes like this: 

Det var på fredag. Denne fredagen. Lykkehormoner danset zumba inni meg, for om en time skulle mine goklompalomper komme på hjem. Begge to, hele helga, både 7åringen og 1åringen. 

I tillegg skulle min søster og hennes to barn på 1 og 13 år sove over, så jeg drev og vasket gulv og skiftet på sengeklærne nede på gjesterommet, mens jeg nynnet på en eller annen 90tallslåt. Søstra mi var i gang med tacoen oppe på kjøkkenet. Vi roptekommuniserte innimellom. Funka ikke helt men. Vi er søstre, så vi har telepati også. Tror vi selv da. 

Det er ei skummel verandadør nede på gjesterommet. Skummel, fordi det går en halvmeter rett ned utenfor. Noen glemte trappa der nede da de bygde dette huset. Jeg hørte noen barn gå på midtitrappa mellom husene, som halve byggefeltet benytter seg av, så jeg stakk hodet ut. Jeg er vel ikke stort bedre enn naboene til Morten Ramm har beskrevet ham som. Nysgjerrig, pratsom og aaaltfor utadvendt. 

-“Heisann, heter gammel bor hen dere da?”

Neida. Det var nesten sånn. Men sannheten var at det var sånn her:

-“Heisann. Stygt her ja? Dem kommer og fikser gjerdet her snart haha. Er dere naboer? Gamle dere a? Å, er dere 8 år og går i 3.klasse? Her bor en gutt annenhver helg som er 7 år. Han kommer snart. Vil dere komme en tur i morgen? Ja? Suupert, han kjenner ikke mange her.”

Og så glemte jeg hele greia da. Etter å ha styla gjesterommet til et hotellrom, (Jeg grŕreier ikke å stoppe dekoreringen når jeg først har et sykt kreativt anfall! Opp og ned trappene etter flere plastikkblomster, pyntedingser og duker, hit og dit for å lage balanse og harmoni, pust.. PUUUST!), tatt imot barna med altfor mange koser og susser, spist taco og nytet kvelden med mine kjære.

Fredag ble lørdag, og lørdag ble søndag. Jeg ble vekket av gogutta mine, aaaltfor tidlig. Men å spise frokosten foran TV’n en søndag grytidlig morgen mens mamma hviler på den samme sofaen, er noe av det beste de vet. Jeg satte både kaffe og redbull på hylla ved siden av, og la meg til. Etter en stund drakk jeg av både kaffen og redbullen, for så å duppe av litt. 

Hvis jeg drikker koffein, og i tillegg glemmer morgen-lithium (noe som skjer sjeldent, men som skjedde i dag!) …får jeg adhd. Ikke for det. Mange mener jeg HAR adhd i tillegg til bipolar. Anyway, jeg blir litt for spretten, altfor pratsom, og meget virrevapp av denne kombinasjonen.

I det jeg halvdupper på sofaen, ringer det på døra. Guttene mine gikk i pysjen, og jeg hadde hår til alle kanter og usmakelige inneklær..  Jeg tenkte det var søs og barna, for etter klokken 12 hadde vi planer med nabodama her og noen flere. Siden det regnet hadde jeg fått med meg på felleschatten vår at vi droppet den spreke søndagsgåturen ut i naturen. Vi stemte for middagen Diva skulle lage, og søs sine vafler. 

…men klokka var langtfra 12 enda…

Vips! Der stod guttene på 8 år fra 3.klasse på trappa her og studerte verdens rareste mamma med allekanter-hår. 

“Mathias. Mamma har invitert noen venner til deg.”

Stakkars Mathias. Selv om han sa senere på dagen at det var supert med nye venner, ble nok dette litt av det utfordende slaget for en sjenert gutt som ham. De ruslet ned på rommet hans, og det var stille der nede. Jeg spratt hit og dit her oppe, og ble til en nervøs mamma. Var det bra nok her? Kom de til å like seg på rommet hans? Kunne gogutten min få seg noen venner å leke med her i byen også nå? 

Koffeinet begynte å fungere, og jeg satte på musikk. Begynte dagen her oppe i stua sammen med Even. Løp ned et par turer for å prate med Mathias og de nye guttene, men det ble bare svada! Tulleprat! Herregud, heldigvis har jeg skamvett og selvinnsikt nok til å bukke og neie meg ut av den barneromsdøra og huke meg til h… opp den trappa!

Mathias kom opp i stua en tur. Selvfølgelig gjaldt det Pokemon. Jeg kan ingenting om pokemon, dem figurene kan bare “go” for min del. 

Jeg sa: “Jeg skal komme ned med en epostadresse etterpå. Men du Mathias. Hva om vi inviterer disse to gutta på barneparty her om to uker, sammen med noen av vennene dine fra Hommelvika? Du vet, mamma hakke peiling på hva dere vil leke med og sånn, men du kan jo finne ut av det, ja for jeg er jo litt treg sånn, men…”

Sønnen min avbrøt meg: “Mamma. Du er hyper.” 

Det er da en bipolar mamma vet det er på tide å sjekke om morgenmedisinen er inntatt, og senke koffeininntaket. 

Det er da en surrete mor må innrømme at, ja, gutten min, du har rett. Mamma er hyper.

Men var a ikke hyper, alfor utadvendt, skravlete og virrete som fy, hadde han nok heller ikke fått besøk av to sånne trivelige, snille gutter, heller. 

Og de gutta kommer tilbake. Jeg kan ikke ha skremt dem bort.

Såh.

Etterpå var det full fart her oppe. Latino goes Norway goes kids goes parents: Middag inne hos Nabodiva fra Cuba, med pappan til minsten hennes, venninna hennes fra SørAmerika, mannen og barna hennes, søstra mi og barna, og meg med gutta mine. Innviklet? Whatever, vi var en flerkulturell hurragjeng som danset med barna våre og spiste god mat.

Ungene var i topphumør da pappa kom inn for en kaffe da han hentet Mathias i ettermiddag. 

Og så lenge barna er glade og fornøyde, gjør det ingenting om mamma er litt hyper og pappa er litt glemsk. Jeg kunne hatt et Pippi-hus. Eller vi kunne bodd i hvert vårt hobbit-hus. Ja vi er litt rare, og foruten det, ville vi kjedet vettene av oss, og det ville ikke finnes noe som heter “Lykketoppen”!

Så ja, gutten min. Mamma er innimellom veldig hyper. Så hyper at hun snubler i sine egne ord, søler chiafrø på gulvet, må vaske opp dem mens besøket strømmer inn ytterdøra, og løper opp og ned i trappene som om hun har fanden selv i helene. Og du, du får deg mang en god latter. Men jeg vet du er glad i meg akkurat som jeg er. Lillebror elsker å danse med hypermamman sin, og du vil helst at jeg skal være som jeg er.

#psykiskhelse  #bipolarmamma #bipolar

 

 

Kan man være bipolar og overlykkelig, uten at man er syk? 

Kan man kjenne oppriktig glede veldig ofte og samtidig være frisk fra bipolar?

Kan man som bipolar være deppa innimellom, uten at det betyr at det er en nedtur av et dypdykk i diagnosen….? 

Før trodde jeg ikke det. I et umodent kaos uten peiling, surret jeg rundt som en sensommerflue, på søken etter ei real ku-ruke å sette meg på. Der kunne jeg gni møkka inn i selvmedlidenhet, og ligge der og kave i uvitenhet om noe bedre. 

Nei jeg hadde ikke peiling. Hvordan, og ikke minst hvorfor, prøve å styre en bil man tror man ikke eier? 

Det fantes lite stil over min livsstil. Jeg gikk opp i hypomanier og ned i milde depresjoner. For, selv om jeg var sikker på at jeg ikke hadde noen diagnose, og at psykiaterene tok feil, turde jeg ikke å slutte med lithium. Ikke før jeg ble gravid.  Og alvorlig syk. 

Syk? JEG? Nånei! Høygravid og tvangsinnlagt ja? Men manisk og psykotisk? Neverrrr!

Etter jeg landa langt under kumøkken, nesten nedi Kina, for 7 år siden, har jeg lært mye om diagnosen bipolar 1. 

Det tok meg 1 år å godta at jeg hadde bipolar og akseptere riktig medisinering, og jeg har siden brukt 6 år på å bli ekspert på meg selv i kombinasjon med diagnose bipolar 1. Ikke engang de med bipolar 2 kan helt forstå. Det er med diagnose bipolar 1 at grenselandet viskes ut, og depresjoner og manier går over i psykoser. En verden du aldri kan fatte og begripe hvis du ikke har vært der. En verden du heller ikke begriper og fatter særlig av hvis du har vært der.

 

 

Jeg gikk kurs. Det varte over et halvår. Jeg lot meg medisinere, og det ga meg vettet tilbake. Lithium er ingen lykkepille. Det er den eneste medisinen som kunne gått som helsekost. Jeg kan ikke ta lykkepiller. Kun lithium og litt seroquell. For å lukke kaninhullet i bakken, så jeg ikke blir psykotisk. 

Det går sjelden en kveld uten at jeg sier positivt ladede affirmasjoner til mitt eget speilbilde. Jeg vet at jeg må ta ansvar for denne psyken min. Vet at det gjelder hver dag.

Jeg må ivrig kjempe en kamp. Hver uke. Være årvåken for små tegn. Kan dem utenat, disse tegnene.

Kjenner jeg signaler om depressiv sinnsstemning, kan jeg ikke slenge meg ned på sofaen. Da må jeg ta ansvar. Ut og jogge. Skaffe meg endorfiner. Dopaminer i hodet mitt. Trene. Danse. Ringe en venn og være åpen om de triste tankene, selv om jeg hater å klage. Jeg må omfavne det jeg minst har lyst til på en sånn dag: fysisk trening og sosialt samvær. Jeg må ta en dusj og føle meg ren og fresh. Vaske huset. Lage hygge. Ja. Jeg bør ta ansvar. Ingen andre kan jage bort de bipolare trollene, enn meg selv. 

Ta blodprøver. Måle lithiumspeil i blodet. Følge opp.

Kjenne tegnene på hypomani. Stole på at jeg er stort sett skjermet fra å blir hypomanisk så lenge jeg begrenser meg selv med antipsykotika og stemningsstabiliserende. Og hvis jeg kjenner tegnene på hypomani, må jeg: trene hardt. Dusje. La være å ringe en venn, og legge meg tidligere enn vanlig på kvelden. Skjerme meg selv fra inntrykk.

Når du lever med den psykiatriske diagnosen med høyest selvmordsstatistikk, kan du velge å gi blaffen. Eller du kan velge å bli ekspert på deg selv med bipolar.

Javisst kan man være frisk som en fisk, perfectly medicated, og samtidig skikkelig skikkelig naturlig glad. En ekstra motor sådan, er hva bipolar da forvandler seg til. 

Men. For å oppnå denne tilstanden, må man ta visse forhåndsregler. Man må la søvnrytme være å anse som like viktig som næring. Ok, så kan det dukke opp sene kvelder. Bare de er unntak, og ikke regel. Man bør affirmere og meditere mindfulness, samt sørge for en positiv indre stemme. 

Det er så mye viktigere for en sårbar sjel med bipolar, å være takknemlig og finne lykke i de små tingene. De bitte små hendelsene. Solstrålene en ellers regntung dag. En liten bønn. En samtale med en venn. For å gardere seg mot den depressive delen av diagnosen, bør en lære seg å senke kravene til lykke. 

2 mennesker med bipolar kan ha svært forskjellige utgangspunkt for morgendagen. It depends on the personlity. And you can create your own personality.

Er det greit å sitte på den ku-ruka og smøre seg inn med selvmedlidenhet, ja så er det det. Både for bipolare og folk uten noen diagnose. Ingen kan ta fra en det å bruke unødig tid på å rulle seg i gjørma og synes synd på seg selv. Men det er bare så mye mer alvorlig for en med bipolar å utsette seg for den møkka. Følelsene er så mye mer forsterket. Den ku-ruka kan bli så forbanna mye større og vanskeligere å komme ut av.

Så hva om man frisk og velmedisinert kan ta i bruk de samme forsterkningene, bare i positiv retning? Hva om man kan bruke speilaffirmasjon hver eneste bidige kveld, i all sin genialitet, og manipulere sin egen friske bipolare hjerne til å innta en lykkelig holdning?

Er man da hypomanisk? (Altså, stadiet før manisk.)  Nei. Man er ikke syk fordi om man er frisk. Man er ikke hypoman selv om man er glad.

Du kan være bipolar i remisjon, symptomfri og stabil, samt lykkelig. Da har du styring på økonomien. Du kan snakke mye, men ikke ukritisk. Du takler turtakingen. Naturlig impulsiv, men langt fra over hele linja. Du kan bli sinna og glad som andre, deppa også, men det finnes en viss rød trå i det hele. Du går ikke utenom grensene for normal atferd. Alt dette takler du ikke 100 % som hypoman.

Det handler om å styrke sitt psykiske immunforsvar. Tankene trenger sin næring. Følelsene også. Du er sårbar med denne diagnosen, og ingen andre kan ta bedre vare på deg enn deg selv. Du trenger å snakke vennlig til deg selv i den indre stemmen din.

I dag er jeg i byen der jeg så mange ganger var innlagt som ung. På bildene ser dere meg foran en hekk. Bak hekken ser dere psykiatrisk avdeling, Levanger. Som ung var dette mitt hjem nr to. De prøvde så godt de kunne å hjelpe meg, men jeg ville ikke ha noe hjelp. Ikke før jeg innså at dem hadde rett. Jeg trengte de tiltak dem hadde å tilby. Inntil da var jeg ei såkalt gjøkeredejente. Institusjonert.

Det hele endte i en enorm psykose for 7 år siden. Den var dyp. Og på mange måter var deler av den fantastisk å oppleve. Den tilstanden. De sansene. Følelsene. Tankene. Den overdimensjonelle tilstedeværelsen. Med meg derfra tok jeg emosjonell visdom. En slik psykose likner veldig på en såkalt syretripp. Jeg har aldri prøvd syre. Aldri trippet på narkotika. Jeg trenger ikke drugs dor å trippe.

Jeg har dypde, og kan senke meg med i andre mennesker’s følelser bare ved å se dem inn i øynene. Jeg kan sette meg inn i andre folk’s opplevelser lett som bare det. 

Og jeg føler med. Har sånn innmari empati. Og det er ikke negativt i det hele tatt. Det er godt. 

Noen kan mene at diagnosen min er en slags skam, og at jeg ikke burde være så åpen om det. Vel. Det var nettopp det min kjære far lærte meg at jeg burde være. Åpen. Bryte tabu. Kræsje fordommene i en stor vegg, for jeg har ikke tenkt å møte den forbanna veggen, jeg. 

Pappa ville vært stolt av meg. Jeg er stolt av meg. Vennene mine er stolt av meg. Jeg kom meg gjennom fascinerende utfordrende tider, og vet at jeg sitter på kunnskaper innen min diagnose som få andre vet om. 

Jeg er takknemlig for å få oppleve det tivoli det er for meg den dag i dag, å surfe frisk og velberget på en diagnose som tidligere var min verste fiende. Men hva er det jeg senser? Jo, luper og spotlight fra bygdadyrets venner, for å følge med på hele min væremåte. “Eeeer a ikke litt VEL happy nå eller!?? Ååjoa! Hypomanisk,er a!” “Oi, hun er TRIST! Jepp! Hadde rett! Det var hypomani, og så datt a ned i depperten!” Man kan formelig se sladrehunksen knuge kaffekoppene ivrig mens de spisser alle følehorn, klare til angrep.

Men jeg humrer og ler. Er det ikke litt funny, hva? Både jeg og teamet av eksperter omkring meg vet at jeg er frisk som en fisk og har vært det i 6 år. Da er det litt søtt at små bygdadyr leker spesialister.

Samtidig preger et alvor meg hver dag. Ikke alle holdt ut. Mange reiste i forveien, med viten og vilje.

Alle dere som ikke overlevde. Jeg tenker på dere hver dag. Og da vet jeg at dere er der. Det har jeg så mange ganger fått bevist. Jeg respekterer valget dere tok. Dere var ikke her for å leve for andre. Dere følte dere som femte side av en firkant. 

Derfor må vi være åpne. Være åpne, for å gjøre verden til en femkant, så alle får plass.

 

 

 

Jeg er så glad i deg, gjøkeredejente fra fortiden. Uten deg, ville jeg aldri kommet dit jeg er nå. You did the work, girl. You rock, young one!

 

 

Nå skal jeg gjøre noe jeg sjeldent gjør. Dette vet jeg at jeg har vært for dårlig på her inne på bloggen de siste månedene. Jeg skal stoppe opp og oppdatere dere om rent personlige punkter. Åpne dørene inn til hva jeg gjør akkurat nå, fortelle fra dagen i dag, være åpen om hvordan det går, og vise bilder fra her og nå.

Mange mener at dette er en såkalt åpen blogg. Dette stemmer ikke med nåtiden. Jeg har vært relativt åpen omkring enkelte episoder i fortiden min, men langtfra om alt. Om nåtiden derimot, har jeg vært meget selektiv med hva jeg skriver om meg selv og min familie her inne. Rent lukket, faktisk. Det skal jeg ikke være i kveld. Jeg skylder alle dere inspirerende lesere av forbipolene å være både åpen og ærlig. Here we go.

 

 

Det er minst dybde i å starte med hvordan dagen har vært, så:

Mathias, Even og jeg var altfor tegnefilmsløve på mårran, så vi tok på oss uteklærne og ruslet bort til barnehagen der Even skal begynne. 

Slik så det ut:

 

Vi tente lys på kjøkkenet etter Even sin dupp ute i vogna. Det er så mye triveligere å spise lasagnerester til middag da. Når lysene brenner og det dufter høst. Is til dessert var prikken over i’en. Mitt tantebarn Aron på 13 år kom på besøk. Med seg hadde han en flått på fingeren. Jeg leste nylig at matolje er noe av det som dreper flått. Så jeg la den her:

 

Som vanlig ble mammahjertet mitt revet ut og filleristet for en stund da Mathias ble hentet av pappan sin. Tidligere denne søndagen sådan, da Mathias skulle på en sammenkomst for elevene på trinnet. Jeg gruet meg som vanlig til kvelden. Å legge ned bare et barn. Det gir tårer i øynene bare å skrive om det. Å være et samværshjem er veldig tungt til tider. Men, han er i fokus. Det at han har det bra og trygt, er det viktigste. For lesere som ikke vet historien, kan dere lese om hvorfor Mathias ikke bor her hos meg, inne på Meny, under kategorier, ved “Min egen historikk”, “Reisen forbi polene”. 

 

Even og jeg spiste havregrøt til kveldsmat, før han fikk boltre seg i badekaret med både bading og dusjing. Han sovnet til mammasang i mammasenga, før jeg bar ham over i senga hans. 

Hvordan jeg har det nå:

Jeg er avslappet og i en veldig rolig tilstand i min diagnose bipolar 1. Det er ikke lenge siden jeg fikk vite at jeg mest sannsynlig har et snev av adhd også, men jeg var denne uken på et mindfullnesskurs i Trondheim og har siden meditert en del for å roe ned og innta nuet.

Ellers er jeg mer smådeppa enn glad, fordi jeg er litt sliten. Selv om jeg også har det generelt bra. Sommeren har vært tøffere enn jeg har vært åpen om. Jeg har klippet navlestreng. Latt lille Even på snart to år få overnatte hos pappan sin. Selv om jeg vet han har det godt der, har det vært vanskelig for meg å takle at han plutselig ikke er hjemme med meg. Har savnet ham og vært redd for om det har vært mer vanskelig for ham også, enn han viser. 

Jeg har ellers opplevd denne sommeren å ta det valg å bryte kontakt og sette grenser omkring mennesker som ikke har greid å respektere meg. Kanskje er det fordi jeg er den jeg er. At jeg nekter å være et offer, noe de muligens gjerne skulle sett meg som. Jeg fortsetter slik. Kutter ut dem og luker ugress. Enkelte har også forsøkt å bestemme over, og påvirke denne bloggen, noe som har vært uaktuelt. Det er jeg bestemmer hva som publiseres her, og kun jeg som avgjør hvem jeg rådfører meg med når jeg kjenner for brainstorming sammen med andre huer. 

Ellers nærmer det seg barnehagestart for lille Even, og jeg fester navnelapper på alt fra tynnull til fleece, fra vintersko til innetøfler og fra parkdresser til vinterdresser. Jeg handler både brukt og nytt, og sørger for at lillegutten våres er 100 % forberedt for barnehagen. Han begynner heldigvis en måned senere enn de andre barna. Så han og jeg får noen dager til sammen, vi to. 

Sjekk den gode klemmen jeg fikk i dag da:

 

 

Det er positivt for et menneske med bipolar 1, å kjenne på grunnkontakt. Mitt problem med denne diagnosen har ikke mest vært depresjoner, men inntil for 6 år siden; manier og hypomanier. Det er nok derfor jeg generelt er i så innmari godt humør. På mange måter nyter jeg å være normal i noen dager. Litt sånn relaxed og halvglad. Rolig og fattet. Er det SÅNN dere har det ja, dere uten diagnoser.. 

Akkurat nå raser jeg gjennom dette innlegget for å rekke “Live på direkten”. Jeg er komi-junkie, og sluker det meste av norsk og svensk humor på TV. Denne dama hender hun rett og slett nesten triller ut av sofaen i latterkrampe. Og dessuten vekker han minsten oppe på loftet. 

Hvorfor jeg “raser gjennom innlegget”? Fordi jeg alltid må rette ca 20 skrivefeil, samt 15 forviklede omvendtord hver gang jeg har skrevet et blogginnlegg. Jeg publiserer ikke skrot 😂. 

Når jeg tenker meg om har jeg aldri kjørt såkalt “spørsmålsrunde”, av den enkle grunn at jeg som blogger ikke tror noen har noen spørsmål til meg.

Sånn er det bare. Det er jo ikke bare meg dere skal bli kjent med her inne på forbipolene. Her fokuseres det egentlig mer på andre enn på meg. 

Ha en rolig og fattet, anslappet (se der ja, skrivefeilalarm! ….aVslappet 😫😉) og easy kveld, klem fra forbipolene. 

 

 

 

Der er Ine Wroldsen, Rihanna, Fergie, Margareth Berger og jeg!

Terrassen har plass til meg, og dem.

Lift your head up high, Cheers for the weekend, MILFS, and let us fly high up above!
 

 

Okey, det er lenge siden jeg gikk personlig på line, her inne. Let me tell you about my day:

Timen hos verdens dyktigste psykiater er gjennomført, barna er hos pappaen sin og skal sove der begge to, joggeturen er unnagjort, og kåken er både ryddet, vasket og dekorert. 

At “det føles så godt” å pante flasker? Jooo, men å vandre rundt i nyshina kåk føles myyye bedre, hellyeah!

Mange brikker falt på plass i dag. Jeg har lenge mistenkt at jeg har en tilleggsdiagnose ved navn ADHD, og i dag fikk jeg bekreftet at dette meget godt kan være mulig. Uten utredning er det jo umulig å fastsette en slik diagnose selv for en erfaren psykiater, men han ser at dette godt kan være tilfelle. Mange andre også både ser, hører og merker det. Even me, I tell you..

Men jeg har ikke tenkt å innta medisiner mot dette. Desverre. Dere får holde ut med ei fjern og avbrytende virre vapp som hyperaktivt hopper hit og dit i takt med rytmen av bipolar. Jeg er så frisk på lithium, at jeg aldeles ikke har tenkt å forstyrre den deilige rytmen med flere medisiner. 

Free your mind.

En Vogue har joina vorspillet mitt her ute på terrassen, med et friskt innspill fra nittitallet.

Jeg har det travelt, men gidder ikke stresse. Skal rekke å pilse litt på stranda med min kompis fra Afganistan før jeg suser innover til Trondheim by for å joine en venninnegjeng jeg ikke kjenner. Kun ei av dem har jeg møtt før, og jeg gleder meg til å se henne igjen. 

Som dere ser på bildet under, BURDE jeg nok stresse. Ser faktisk ikke ut. Og da er jeg ærlig: the ugly truth er nesten litt morsom. Om en stund skal jeg nok greie å se smashing ut, selv om sminkekurva mi langt fra er sponset og slettes ikke er smashing.

Sola skinner, det er helg, og jaggu er det digg å finne svar på det som kan være alle sine ukonsentrerte rastløsheter i skyggen av bipolar. 

Ha ei fabelaktig deilig deiiiilig sensommerhelg, og fortell meg gjerne hva i alle dager det er du driver med under blå himmel eller hvite skyer med dråper i 😉

Hilsen Forbipolene Adehådeline