Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Søte små hjerter kan forvandles på sekundet til furialske og sinte småtroll. Fantefarsk. Sinnatagg. U name it. Kall det hva du vil, men det koker ned til det faktum at dette kan hende hvor som helst.

La meg aller først ha det sagt at dersom dette skjer inne på butikk, bærer jeg lille Even ut konsekvens (Mathias er 6 år, og dette innlegget handler først og fremst om 1-2-åringer.) Men først prøver jeg å sjekke om det er en lang, varm og god mammaklem han trenger. Kanskje litt alternativer; noe å spise, sitte oppi handlevogna. En rolig stemme. Dette funker som regel. Jeg har kun båret ut en vrangvendt og illsint Even-tagg fra kafé en gang. Jeg bar Mathias ut av butikk en gang da han var 3 år og nekter å høre etter. 

Sjekk denne lenken som omhandler mine tips og råd hva angår barn i butikk:  http://m.forbipolene.blogg.no/1437469065_hvordan_forme_barn_ti.html

I dag ble Even skikkelig skikkelig sinna på meg…

Og det kan jeg jo i utgangspunktet godt forstå! Vis meg en billett til Thailand, og legg den i hånda mi, for så å ta den fra meg og si at den ikke var til meg…

Vi hadde hatt trivelig besøk av Siri, en venninne av meg, spist kyllingmiddag, Even hadde badet, og vi hadde begge lyst til å komme oss ut. Hvordan jeg vet det når han ikke kan snakke? Han satt i gangen og tok på seg sko.. 

Hvorfor ikke trille ned til butikkene i sentrum? Trengte jo både ketchup og …og ..vel, kanskje …noe mer. Var mest for turen dette.
 

Likevel, klokka var fem, så vi hadde ikke all verden med tid. Tassebassen skulle jo legge seg snart. 

Nede ved Stjørdal’s øverlands minde var det liv og røre ute på den svære kunstgressbanen. En stor og knallgrønn, velbrukt fotballbane. Fotballer, gutter og trenere om hverandre. Jeg vet at Even har balldilla, så jeg tok han ut av vogna og utpå banen litt. Der fant han mange “gaver” til seg selv i form av fotballer. Han hvinte av fryd og ropte: “Bajj! Bajj! Baaajj mamma, BAAAAJJ!!”

Vi koste oss og sparket litt ball. Men det er begrenset hvor mye område det er å bevege seg for mye utpå banen når flere dusin unge gutter skal øve seg på målspark. Og så var det dette med natta bysse lalle da..

Noen ganger. Ganske ofte. …må vi foreldre tåle å ta upopulære avgjørelser. Jeg er ikke venninna til barna mine. Jeg er her for å ta vare på dem. Gi dem omsorg, trygghet og grenser. Vise vei.

Even brølte allerede før jeg satte han i vogna si. Han hylte, pekte, gestikulerte og skrek med illsint, rødt ansikt: “BAJJ! BAAAAAAAAJJ! BRRRRRØØØØL! BAAAJJ! MAMMAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!! FRES!! ROP!! HUULK!  HYYYL!!!”, rundt halve banen før vi rundet inn i Sandskogan. Jeg lot ham holde på. Slite seg ut litt. Satte meg ned og forklarte ham at ballene ikke var hans. Men han fortsatte.

Stakkar, ikke lett å skjønne at alle disse fenomenale ballene… vel, at han ikke skulle FÅ dem.. 

Hvordan kunne jeg forresten tro at den lille gogutten automatisk skulle forstå at vi bare skulle LÅNEsparke et par knallgule, råtøffe fotballer, for så å DRA FRA DEM??!?

Så ignorerte jeg. Satte på litt musikk på ørene. En dame som syklet forbi så stygt på meg. Da hun hadde syklet forbi satte jeg albuen foran ansiktet så Even ikke så meg, og geipet for meg selv. Hørt om mammapolitiet? Sjekk ut bloggen til Casa Kaos, hun kan lære deg mer om det dømmende kritiske mammapolitiet. Jeg fikk usynlig bot av en syklende sådan i dag. For, må vite; gutten min gråååt! 

Casa Kaos sin blogg finner du her:  http://casakaos.blogg.no/

Etter en stund kjente jeg at det var perfect timing for å begrense denne ropingen. Satte meg ned og sa til Even med bestemt stemme: “Nei altså nå er det nok, Even! Disse ballene, de var ikke våre!” Flaks at jeg fant vafler fra søndagens utflukt med familien der og da, for vafler, det funka fett!

Så var det over. Og når et barn’s vondte går over, da lar du det være. Du ripper ikke opp i det. En naiv engel ropte inn i øret mitt: “Gå til Nille eller leketøysforretningen etter du har kjøpt ketchup på Rema 1000, og gjør ham glad med å kjøp en ball!” Men jeg slo det fra meg. Vi har baller hjemme, det får da holde! Han skal ikke lære seg å peke og få.

Dessuten ble han overlykkelig over gjensynet med fotballen hjemme! Det gjør jo ingenting, så lenge han ikke vet, at akkurat den ballen er Mathias sin.. Rengbueverden og magiskland, en ball er en ball og den ER MIN!!

Når han blir større og forstår mer, er det tid for å gjøre det annerledes. Da er det viktig å forklare han at jeg GODT forstår at han vil ha disse fancy fotballene. Mer om dette generelt, kan du lese om inne på linken jeg ga deg i innledningen ovenfor her. 

Jeg er rolig når dette raseriet får fritt spillerom. For det meste helt rolig inni meg. En naturlig trass i meg gjør meg ekstra rolig. Men noen ganger kan jeg også bli irritert.

Og det er helt ok. Vi foreldre ble ikke pedagoger i løpet av de 9 mnd vi ventet på det lille  mirakelet, but we sure knew stuff about kids ja! Jeg så at Marte Frimand Anda skrev om dette i boken sin “Føkk Lykke”, hvilket anbefales å lese, men jeg må også nevene et par ting. For da jeg gikk gravid og bar på Mathias for 7-8 år siden, trodde jeg at jeg hadde en reel plan.

Jeg og barnefar, vi var bestemt på at vi nesten aldri skulle si: “Ikke” og “Vær forsiktig!” Til barnet våres. Ikke er jo et negativt ord, må vite, og barnet kunne bli nervevrak av å få høre “vær forsiktig!”  Kunne det være så vanskelig da? Really? Jo, nei assa, vi visste, vi, at dette kunne vi mye om allerede, mens vi klødde oss i hue over foreldre som nærmest altså spytter ut i hytt og pine: “Vær forsiktig nå da!!” “Iiiiiiikke gjøøør såååånn!!””Nææææi nå assa, er det NOK!”

Nå er det omvendt. Nå er det JEG som rister på hue av slikt mammapoliti som jeg selv en gang i tiden så uvitende var, mens jeg lærer barna mine en viktig viten om et nødvendig ord som “ikke”, og om nødvendigheten av å være forsiktige omkring kjøkkenet når jeg koker og steker middag. Og forskjellen på alder er jo også vesentlig. Even på 1 år får høre at han må være forsiktig i trappene, mens Mathias på 6 får høre “kjør på” når.han klatrer i trær. Likevel: jeg mener vi må være strenge. Vi må tørre å være upopulære mens barna vræler som orkaner rundt oss. Finne sentrum i oss selv, og være sta. Overse. Ignorer, for så å være imøtekommende straks det er mulig å bygge en bro til et lite barn som tross alt må få lov til å bli kjent med hele følensesspekteret sitt. Ikke bare de positive delene av det hele, men også hvordan takle skuffelse, sinne, sjalusi og tristhet. La dem være i fred. La dem bli kjent med seg selv. 

Og vi som foreldre bør innse at noen ganger, noen ganger bare takler vi det ikke helt. Vi må kanskje telle lenger enn til ti. Kanskje vi må gå unna for å puste. Kanskje blir vi sinte. Det er lov det også. Sint stemme er lov. En klok dame lærte meg at vi foreldre gjør så mye rart når vi har dårlig samvittighet ovenfor barna. Så mye rart som barna ikke trenger. Kjøper ting og lover greier, vet du. Overflødig stuff… Nei, slapp av. Barnet ditt tåler godt at du har sure dager.

Hvordan takler DU raseriet til barna dine? Og hvis du ikke har barn enda, hva tenker du om småbarnsforeldre’s grensesetting som du observerer omkring deg i hverdagen?

Forskning viser at den sprekker. Eser ut og på en finurlig måte eksploderer. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette innlegget er sponset.

Sponset av mitt indre landskap. Av meg og min verdighet.

Jepp. Forskning viser at den emosjonelle delen av deg, du vet; din psyke, kan sprekke iblant, og at det er helt naturlig at dette skjer. I grytidlige tider eksploderte mennesker og løp raskt mot byttedyr med våpenet sitt. Brukte sinnet sitt. Knep sammen pannen og laget spor av erfaring i ansiktet sitt. 

Jeg kan ikke se noen som løper opp gågata i sentrum her med pil og bue, rynket panne og sinnafjes i vill eksplosjon, drevet av jaktinstinkter og crazy loco aggresjon. Men vi er iblant ikke langt unna gitt. Og slik skal det være. Sånn er vi laget. Det er meningen vi skal hente naturlig handlingskraft i temperamentet vi er født utstyrt med. Meningen vi skal bli så sinte og bestemte, at vi rynker sammen ansiktene våre.

Media roper til meg gjennom internett, TV, aviser og blader: operer deg, jente! Operer den sinnarynka di. 

De er desperate. Vil selge meg en ungdom jeg ikke lengter tilbake til. Så det er nesten så de påstår at denne sinnarynka mi kommer til å sprekke. Eksplodere. Revne panna mi.

Men hold it! Stans! Stopp. Ikke bare en halv, men ta helomvending og stopp en hel, for pokker!

…vil dere TA FRA MEG DEN FINE SINNARYNKA MI? Og tjene pengene mine på det i samme rynken? Nei, samme slengen. Whatever. Vil dere virkelig fjerne mine spor av deilig, bestemt, kraftfullt og eksplosive sprekker av temperament? 

Den personlige streken min, som vitner om nordlandstemperament og utholdenhet fra bygda? Gener fra mine forfedre? Mitt eget, private trekk av styrke?

Hvordan skal jeg da se ut når jeg er sinna? Skal jeg forvente respekt med ei sinnaglad glatt panne når jeg nærmer meg 40årene?

Hvem skal skjønne at jeg faktisk ikke bare sitter der og banker i et bord, når jeg egentlig dundrer løs på den bordplata, med ei glad og glatt panne som slettes ikke vitner om sannhet i handling? 

Skal dere operere bort andre sprekker på kroppen min også? Etterhvert som årene går, og de fleste interesserte går rundt med glatte glade panner og stive glis, skal det da bli hjernevaskende moderne å fjerne øvre del av rumpesprekken? Eller tåfis-sprekkene? Sprekken bak øret? Sprekkene mellom fingrene?

Jeg følger ingen slags mote. Ikke klesmote, og heller ikke kirurgi-mote. Jeg styrer denne sprekkete skuta all by my self, og bestemmer SELV hva jeg mener er vakkert. Den kan knirke til, den kan sprekke opp her og der, men i det minste blir den respektert av de andre sinte piratene på bøljan blå. 

Så. Jeg sier fra selv hvis jeg om 30 år får lyst på klovnepanne for en periode, i et slags surrete opprør. Inntil da kan vi være enige om at vi er uenige om hva skjønnhet er, du og jeg, kirurgimote.

Sinnarynka mi nikker, hilser og gliser: “Don’t kill me, I’m only just a power line!”

Ja hva i halve granskauen og litt av bjørkeskogen har jeg gjort nå? Akkurat det kan jeg ikke fortelle deg, men jeg kan godt berette om hva i lauvskogen jeg har gjort i dag. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rett og slett noe så norskt og naturlig som å rusle tur i lauvskogen sammen med familiemedlemmer.

Å gå tur i skogen er noe jeg aldri gjør alene. Da jogger jeg. Og av elgskrekk jogger jeg ikke her oppe ved Hestsjøen. “Sjøen” bytta navn etter min ungdomstid. Men jeg henger ikke helt med i svingene. “Hessjøen” liksom. Ssssh…

Så rusla vi da. Spennende, ikke sant? For ei med elgskrekk, hell yeah! Alltid spennende det..

Versegod, et lite bildedryss fra Trøndelags små hverdagsperler:
 

..så DET har jeg i lauvskauen gjort i dag. Og det var digg digg digg.. nå sitter vi her i mormorstua og har senkveld. Vi skal komme oss hjem til Lykketoppen så minsten her kan ta natta.

Jeg skal sette meg på terrassen og nyte en stund alene. Jeg er en sosial lonerlady, og setter pris på noen timer alene. Terrasselivet og spabadstundene er like viktige som det sosiale.

Kjenner skrivetrangen presse på etter noen dager med mindre blogging enn vanlig. Skribenten i meg er klar for en sommer med spotlight sunshine på ord, setninger og formuleringer. En skrivenerd er for evig og alltid en skrivenerd. Både i sol, regn, snø og vind. Men det er noe med sommeren. Ah, denne sommeren.. Jeg blir forelska i alt og alle, og livner til som en blomst som aldri visner. For hvert år; en ny blomst. Å bli eldre er som å bli en slik bukett. Og dess større bukett, dess klokere ideer og større tyngde i en skribent’s hjertevase.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jo. Altså. Hvor skal man begynne? Noen ganger kan det gå riktig ille. Man tror man har gjort det rette, men så har man rett og slett bomma på hullet!

Glad og happy som fy hoppet og spratt jeg ut av Shangri La i Oslo, utstyrt med det som skulle være en delfinhale. Eller en havfruehale. Kall det hva du vil, men en fiskehale that is, that’s for sure!

Nå tror du kanskje det var et kostyme? Et riktig tråki et, ser jeg såfall for meg. Hvem kan gå opp Karl Johan oppi en havfruedrakt? Ikke jeg nei. 

Nei, dette var en piercing, som egentlig var ment for ører. Men jeg SKULLE ha den i nesa. De serviceinnstilte folka som jobber på Shangri La, gjorde virkelig sitt beste for å bøye og tøye, slik at jeg kunne presse den inn i feil hull. Ekspeditrisen så på meg og sa, etter 10 sekunders stillhet: “Vet du hva? Jeg synes ikke den ble for stor jeg. Fin den der!”

Stolt har jeg vist fram den nye nesepiercingen min til en god del tause mennesker siden onsdag. Og nå er det søndag. Det har liksom ikke slått feil; de har klødd seg i skjeggene sine, tatt seg til munnen og blitt stille. Alle som en har blitt stille i noen sekunder, med et lurt glimt i øynene. Så har de kremtet, og sagt:”Ja, nei, den er jo ikke for stor.. fin den der. Kremt. Host. Hark.”

Blond? Nei ikke naturlig. Treg trønder? Joo, men skulle jeg ikke sett det selv by now?

I går hadde jeg besøk av en kjekk mann som ga mye mer kribling i magen enn jeg liker. Litt sent på kvelden spurte jeg om han hadde lagt merke til min lille halve havfrue i nesa mi. Jeg gliste, og sa: “Er det ikke stilig, hva? Det kan være både en delfinhale og en havfruehale vettu. Genialt..”

Han gliste tilbake, og sa: “Men det… det ser jo ut som en penis!”

Oisann. I mørket eller på avstand ser visst denne piecingen mistenkelig ut som et 40årskriseopprør. Ja for tenk!

Da han hadde dratt, og jeg skulle pusse tenner, falt jeg sammen i krøk, og lo så jeg nesten …ja, du vet..  Jeg så på minitissen i nesa mi og fikk tidenes latterkrampe. En sånn latterkrampe som jeg ikke har hatt siden jeg den jeg fikk inne på slottet for omkring 10 år siden, men ikke kunne le. 

For jeg kunne ikke le høyt, som ved et Christiania-vann. Kunne ikke vekke barna pgr av en nesetiss. 

Synet i speilet var virkelig latterlig, og jeg vurderer å beholde “fiskehalen”. Den kan jo bringe frem smilet hos alle jeg møter. Det er bare det at den noen ganger må svømme unna litt, for den kan bli litt tørnoff.

Takk til en digg fyr som var så ærlig og grei å gjøre meg oppmerksom på

at jeg har en penis i nesa mi 😨

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Oi der skjedde det igjen. I say boom.. …you just shot the room..  …again.  Du har vært for ærlig. For heftig for det ytringsbefridde folket. Og du mente ikke å være skarp, men slik ærlighet krever presisjon. Nok et menneske som ikke helt takler rent vann å svelge…

Om det er dama på tråden for Telia. Om det er Canal digital du diskuterer med. Eller kanskje en venninne. Forrige måned var det en kompis. Du greier bare ikke å pakke sannhet inn i falsk sølvpapir, så dem kan speile seg i fake shit. Det må ut, og noen må si det. Det koster deg ikke en tøddel.

Du har bipolar.

Og det koster deg altså ikke så mye som en tøddel å få satt sannhetens ord på fakta. Hva en tøddel egentlig koster? Det samme som en bøddel. Rent lite. Rett og slett. Men lell.. kremt. 

Når dama som jobber for Telia, har lagt på, roper hun: “Gad deeemned assa, for ei bitch med stor B lissom!” til hylekoret rundt seg. Kollegaer som jobber med salg og service. Service? Pent innpakket; men mer salg ala fake.

Canal digital har en slik svensk hurragjeng, og de kjenner igjen deg. “AAAHA, HON JA! Talade med henne 2 månader sen, fan va hok e chuk va?!” 

Du vet det så godt inni deg. At alle rundt deg mener du burde go with the fake flow. Men du bare greier ikke. Du kan ikke spy opp samme gamle møkka som alle før deg har tygd ferdig. Som alle før deg har svelget og fordøyd. Du bare MÅ stille spørsmålstegn. Utvikle. Kjøre på. Forske på. Forstå til bunns. Snakke om det.

Du har bipolar, og du vil snakke om det. Kommunisere. Til bunns altså. Men den falske verden er ikke interessert. De shouter out loud: Spis det du får servert! Svelg det! Godta det! Nå! 

Du er høysensitiv. Du senser og sanser. Det er en del av din visdom. Men også en del av din tunge ballast. Hersketeknikker gjennomskuer du på flekken, og du er ikke redd for å ta opp kampen. Hver eneste måned må du forklare en person i din nære omgangskrets at du ikke bærer nag. At du er totalmisforstått, og at du dessuten selv i tillegg har både misforstått og tråkket i diverse salater. At din ærlighet handler om kommunikasjon. At din kommunikasjon handler om ærlighet. Ikke bipolar? Vel, gang dette med 50, hent popcorn og gjør deg klar for forestilningen.

De opplever det som konflikt.

Du mener det som fryktløs sannhet.

De lever i en annen verden.

Du skyr fake som pesten.

De følger andre’s ideér, samt mote.

Du skaper mote. Samt nye ideér.

Jeg vet om din frustrasjon. Forstår ditt behov for fair game, og skjønner hvor du vil. 

Samfunnet forventer noe av deg. At du glatter over, og godtar. Bare godtar ting som de er. Verden vil synke i fred og ro, og alle som roper ut den vonde sannheten, bør ignoreres. 

Men hva skjer når du nekter å bli oversett? Når du banker i bordet så det runger, og krever å bli hørt for alt hva du er verdt?

Du lever i en verden hvor det å banke i bord og si fra, er ensbetydende med “konflikt”. Du burde kanskje innpasse deg, for enkelthetens og den falske freden’s skyld. Men det kommer aldri til å skje. Aldri. Never.

Å ha bipolar betyr ikke at du er vanskelig å ha med å gjøre. Det betyr at omverden har store vansker med å tilpasse seg høysensitiv, ærlig sannhet. 

Å ha bipolar betyr ikke at du er overdådig åpen. Som en bok. Det betyr at verden enda ikke er klar for sann åpenhet.

En dag kommer frustrasjonen piplende frem av slitne porer. Tårene baner vei for nok et bord å banke i. Du sier til Telia-dama: “Jeg har bipolar. Det er ikke så lett for meg å kommunisere når det kommer til salg og service. Jeg gjennomskuer liksom hver minste lille greie…”

Teliadama har en venninne som har bipolar, og forstår deg endelig. 

Vi kan være åpne om så mangt. Men vi kanskje glemmer å fortelle den dypeste sannheten. At vi har en diagnose ved navn bipolar, og at ting er sensitivt.

For javisst er vi følsomme. Javisst kan vi kjenne tårene presse på bare ved å se på et konfirmasjonskort. “Gratulerer med dagen, tantebarn konfirmant”. Vi ser ikke bare et kort. Det er ikke papir, det vi ser. Vi ser for oss hele livet til en konfirmant som er elsket og beskyttet av kjærlighet.

Javisst er vi sensitive. Empatien skyller over oss når noen sitte og gråter foran oss, og vi kan ta på oss hele sorgen.

Men vi er klokere enn det dypeste vann, og dypere enn den mest bortgjemte grunn. Sannheten er lett å kjenne igjen for et menneske som alltid har hatt sansene på vidt gap.

Du kan ikke lure en bipolar med svada. Og vi nekter å gå med de klærne der; bare fordi den jumperen og den boksa er in. Du kan ikke selge oss hva som helst. 

Er det en konflikt? Når et menneske viser seg å være både ærlig og hakket for gjennomskuende i en dialog? 

Nei. Det er slettes ikke ment som konfliktskaping. Vi lever i en businessverden, og i en overflod av materielle goder, samt store forskjeller hva angår standard på livskvalitet. Det skal selges, og det skal lures. Det skal trikses og mikses.

 .. .det er klart det blir en del bipolare konfrontasjoner. Og nei, det er ikke sikkert det er bare for å “være tverr” heller. Det kan være at det er nødvendig; at issues tas opp i lyset til studie for ærlig observasjon. Til granskning. 

Når du sitter med morgenkaffen i hånda og tenker. Tenker over hårdagens heftige diskusjon med en bipolar kunde nede på butikken du jobber i. Så skal du vite ei greie. Og det er at du kan banne på, at personen med bipolar som virket så bastant og bestemt, ikke tenker på deg tilbake.

Det er jo en naturlig del av hverdagen. Å være ærlig og sann. Å si meningen sin. 

Ikke noe å gruble på i ettertid, det vel.

Jeg er ingen bølge, så jeg kaller det ikke en nedtur. Men noen ganger blir jeg også normal.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kjenner for å trekke meg tilbake. Gå i hi selv om det er sommer. Gjemme meg og gå og legge meg tidlig. 

Det er ingen krise. Alle er vant til at mitt humør og min energi krysser grensen for hva som er naturlig. For selv om jeg er 100 % frisk og symptomfri fra bipolar 1, og lever i remisjon, bruker jeg å ha et enormt energinivå, og masse smil og latter på lur.

Og så hender det seg altså at jeg også blir normal. 

Noen mener kanskje at jeg er av åpen type her inne. Disse har ikke peiling på hva jeg skjuler, og skulle virkelig bare visst om alt jeg aldri forteller. Alt jeg går gjennom med stødig rygg og hevet hode. Det som jeg vurderer dit hen at jeg bør tie om til det beste for mine barn og mine nærmeste.

Det finnes folk i mitt liv som jeg unngår og prøver å glemme at eksisterer. Mennesker så slemme, misunnelige og egoistiske, at jeg irriterer meg grønn. Enkelte må man forholde seg til likevel, selv om man egentlig ønsker dem dit pepper’n gror. De er av minoritet. Ytterst få. Men stinkende putrende irriterende.

Ja jeg innrømmer det. Jeg gjennomgår daglig det å bli hakket på, forsøkt trampet på, kritisert og det å bli forsøkt svartmalt i form av rykter. Jeg må ofte “ta den praten” med folk som popper opp her og der. Folk jeg ikke kjenner, men som tror de kjenner meg på gangen. Du vet, den praten for å fortelle sannheten.

Dette gjør meg tidvis så fresende forbanna, at jeg presser meg selv til å jogge opp bratte oppoverbakker for å få ut alt sinnet. Etterpå tar jeg så mange situps at jeg brøler, og jeg gråter av alle pushupsene. 

Her om dagen følte jeg for å gå ut på verandaen for å berolige en vettskremt snekker som driver og fikser inne i nabohuset. “Det er ikke drap altså, det er bare jeg som trener”. Vi lo av det hele. 

Her inne gråter jeg av det hele. 

For noen voksne mennesker er rett og slett så onde og egoistoske, at når jeg har kåken for meg selv alene, bygger jeg meg opp som en sabla bølle for å takle kampene. 

Disse forbanna parasittene. Noen kan du fint ignorere. Men noen relasjoner er muret inn selve fundamentet, og du må deale med dem. Om ikke møte dem, deale med all dritten de serverer bygdadyrene til kaffen. Deale med løgnene de spytter fra seg for å fremstille seg selv som glans og pryd.

Jeg er alenemor. Jeg gjør alt for å få hverdagen til å sirkulere på best mulig vis for barna mine og meg. Jeg kan nesten ikke bli sjuk engang. Når feber og farrang herjer, er jeg stålsatt. Mens andre kan tillate seg å bli syke, kan jeg bare kjenne et snev av svimmel kvalme. Og så må jeg lage mat, bytte bleier, bysse, lalle, vaske og rydde. Dagen etter må jeg handle mat. Og jeg har ikke bil, så det må busses eller vandres. Har ikke tid til sykdom.

Dette er sånnt som dem vet om. De falske rotteltottene som ønsker meg både sjuk og sengeliggende. 

Jeg kan grine av forbannelse. Jeg kan rope av situps. Jeg kan presse meg opp bakker og berg, slik jeg vet de aldri hadde klart. Se for meg i visualiserte bilder, at jeg løper fra dem.

Men dem får aldri aldri gleden av å se meg ligge nede. Kort og greit fordi det aldri kommer til å skje.

Når jeg er sliten og lei, kjenner jeg etter. Føler på hvordan det er å faktisk ha et normalt stemningsleie, inntil neste opptur. Opptur er mitt normale. Dette, dette er det som innimellom dukker opp som layedback-faser. Ja, jeg kjenner etter. Føler på negative tanker. Tar litt på smerter i kroppen og sånnt. Sliten heter det visst. Lar tårene presse litt på, og finner senga tidlig. Hvile skal visst være bra når man er sliten.

Men nedturer er det bølger som får. Jeg skal faen ikke ha nedturer, det er ikke det spøtt interessant for meg.

Det som er interessant for meg, er å studere onde parasittansikt i det de skuffet innser at jeg er altfor lykkelig i forhold til hva de bestilte. 

Interessant for meg, er alle de gangene jeg bobler over av glede, og den onde minoriteten irriterer seg grønn over mine glade øyen. 

Så da må jeg sove, u c, og plukke opp fargestiftene og de blanke arkene i morgen. 

God natt fra normaltoppen

Hun ligger alene på operasjonsbenken. Livredd. Hun er ikke alene, men hun føler ikke at hvitfrakkene omkring henne er mennesker. Og dem har makt. Så mye mer makt over lille henne, enn hun selv har. De bruker en klissete masse til å feste på de skumle elektrodene. Hun tør såvidt å se på strømboksen. Nå gir hun opp. Nå får dem gjøre hva dem vil. Alt hun trenger er de deilige sekundene av den fantastiske narkosen. Så hun får komme seg bort fra verden for en liten stund…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen år senere, nekter hun å tie mer. Hun har skammet seg nok nå.

Jeg har lenge skullet skrevet mer om elektrosjokkene som ble utført på meg. Men jeg har skyvd det unna. Ect-behandlingene fjernet store deler av min hukommelse, og det er trist å rippe opp i.

Jeg prøver å huske, men det er tåkeland. Jeg er omtrent 25/26 år, og jeg vet i ettertid at det var omkring mai. Fordi ei jeg kjente beskrev min 17.mai som at jeg drev og suste i svime rund i leiligheten. I bunad.

Det er runde nr 2 med elektrosjokk. Runde nr 1 pågikk da jeg var bare 18 år, og du kan lese om den første runden her:

http://m.forbipolene.blogg.no/1435335322_26062015.html

Jeg husker ikke at jeg skrev under på ect-behandlings-papirene. Nei jeg husker faktisk ingenting annet enn skammen. Mindreverdighetsfølelsen. Også etterpå. Som en fyr midt i gågata som har gjort i buksa. Han kan ikke snakke om det, vet du. Aldri. 

Noen år etter begynner jeg å møte folk på gata som stanser og prater med meg om ting vi har gjort før, samtaler vi har hatt og opplevelser …som jeg aldeles ikke husker. Mange må tro at jeg er overlegen i denne lille byen. Men jeg har hukommelsestap.

Det er et minne jeg har. Som jeg aldri glemmer. Og jeg aner ikke om det var fra runde 1 eller 2 med elektrosjokk. 

Jeg må ha våknet fra narkosen. Som vanlig også svimet meg ned til den psykiatriske avdelingen sammen med sykepleier. Må ha sovnet i sengen på rommet jeg disponerer der. 

I det jeg våkner, sitter en kvinnelig sykepleier ved sengen min. Rommet er veldig lyst. Hun stryker meg over håret og viser meg en elektrode som er plassert over hjertet mitt. 

Hun sier: “Du har kanskje lagt merke til den der?”

Jeg sier: “Nei.” Jeg har jo bare sovet..

-” Det gikk litt galt der oppe på operasjonssalen, vi mistet deg litt. Og vi måtte gjenopplive deg. Vi lot den være på i tilfelle vi trengte den igjen. Kom her så skal jeg fjerne den.”

Jeg satt i sengen i den vanlige svimen. Ville bare sove. Hodet verket og ting kjentes vondt og tungt. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det hun sa. Akkurat der og da kunne de gjøre hva de ville med meg. Jeg var som smør. En smørklatt som bare ville sove.

Det er altså det eneste minnet jeg har fra runde nr to. Eller var det nr 1?

Disse årene. Disse ungdomsårene. De er borte. 

Fra runde nr 1 i 1998, kan jeg huske detaljer med følelse av skrekk. Det kan jeg ikke fra runde 2. Bare skrekken sitter i meg. Følelsen av at noe alvorlig illegalt ble gjort med meg. Men jeg husker bare en tykk tåke, hvite frakker og svime.

Den ydmykende handlingen det var å gjøre, å måtte hente meg en sykehus seng fra lageret med senger nede i kjelleren. Å som jeg gruet meg. Jeg har ikke ord for hvor redd jeg var. 

Ei dame som jeg kan aldri bli innbilsk eller høy på pære. For har du vært neders i den kjelleren der, da er all ære og all stolthet for evig og alltid skadet. Den delen av en selv må kontinuerlig jobbes med. For alt du tok med deg inn i den heisen, var ei stygg, knirkende sykehusseng som du for alt i verden ikke ville legge deg ned i. Du ville stikke av. Langt unna hele forbanna dritt-senga, og rømme til et normalt soverom, med en helt vanlig seng, der ingen hvitfrakker skulle utføre 60tallsliknende psykiatribehandling på deg. Der du kunne få være i fred for galskapen.

Å ligge på operasjonssalen som ungdom, med leger og sykepleiere omkringe deg i dyp alvor. Vel, det kan være en normal situasjon, det.. Men når grunnen er at du som 18åring skal få elektrosjokk, da skal jeg lover deg at panikken nesten tar deg.  

Det var så uhyggelig. Så skummelt. Dem hadde så mye makt over ei jente som meg, uten særlig selvtillit eller peiling på livet generelt. De hvite frakkene. Hodene opp ned over meg. Jeg ville ikke. Turde ikke. Men greide ikke si det. Jeg var for ung. For liten til å sette grenser. Klarte ikke å puste normalt engang, der jeg lå og var grenseløs.

De grove hendene som satte elektroder på hodet mitt. Så liten jeg kjente meg av skam, under alle sykepkeierhodene. Noe alvorlig galt skulle skje, men en del av meg håpet at de visste hva de gjorde. De var jo voksne. Jeg var nylig et barn… De måtte vite best, ikke sant? Jeg måtte kunne stole på de voksne.

Å suse inn i narkosen… Det var så godt. Jeg ble hekta på de sekundene der..

Livet mitt er avstumpet. Tider er meg frastjålet. Jeg har reparert meg selv på egen hånd etterpå. For det var traumatisk, og det måtte helbredes. 

Hver eneste uke foregår dette. Over hele landet. Man blir forklart at elektrosjokk kan hjelpe. Desperate deprimerte pasienter, som ikke ser annen utvei.

Det er ikke slik det skal være. Det er ikke naturlig å påføre mennesker kunstige epilepsianfall. Det stjeler deler av livet til den uvitende pasienten det berører. Og bare vi som har kjent det på hue, vet hva vi snakker om. 

Noen påstår at det virker.

Jeg vet om dem som tok livet sitt under prosessen. Midt i en serie med electronic conversional threatment. 

Noen mener det funket på meg. Dette stemmer ikke. Jeg begynte å få psykoser og depresjoner etter ect-behandlingene, og jeg lider av hukommelsestapene. Elektrosjokkene ga meg vonde opplevelser og tapte minner.

Jeg har tvert imot måttet være sterkere enn jeg hadde behøvd å være dersom jeg aldri hadde blitt påført elektrosjokk. Sterkere, for å takle alt det kjipe det førte med seg. Jeg har måttet bygge meg opp ved å si setninger til meg selv foran speilet i form av affirmasjoner, og jeg har trent kropp og sinn med hjelp av aerobic, dans, kickboksing, styrke og jogging. 

Elektrosjokk ødela livet mitt på mange måter, og jeg kommer aldri unna det. Det pågår daglig. Hukommelsen er svekket i nåtid også. Korttids. Og dersom vennegjengen fra nittitallet møtes, husker jeg nesten ingenting av de de husker. Det er ekkelt å alltid måtte forklare at man ikke husker det man burde huske. 

En depresjon går som regel alltid over etter en stund. Og da har man med seg minnene sine i ryggsekken. Ingenting er tatt fra en, og det finnes fine medisiner som kan hjelpe.

Jeg får aldri tilbake minnene mine. Viskelæret ect har fjernet det for alltid, og jeg kan stort sett heller ikke skimte avtrykket i papiret. Ikke kan jeg tegne nye minner heller, for jeg rekker ikke tilbake til akkurat den blyanten og det papiret. Tiden har forlengst vandret videre. Uten avtrykk. Det er forsvunnet for alltid.

Så hvordan lever jeg med de tapte minnene, og traumene den dag i dag? Vel. Jeg kvier meg alltid for å oppsøke legehjelp. Er livredd leger. Særlig de hvite frakkene deres. Jeg bruker å spørre ungdomsvenner om å friske hukommelsen min opp litt. Men samme hva de forteller, er det ei for meg ukjent jente dem snakker om. 

Korttidshukommelsen er verst. Den hemmer meg mye. I løpet av sekunder glemmer jeg hva jeg skulle hente eller hva jeg skulle si. 

Jeg prøver å ikke tenke på det i hverdagen. Men skvetter til dersom ect-behandling nevnes. I min verden burde den type “behandling” for alltid kriminaliseres.

Jeg husker jeg spurte en psykiatrisk sykepleier om hun ville mottatt ect-behandling. Hun ville ikke gjort det. Og man kan undre seg på om legene selv ville lagt hue sitt i strøm. Jeg tror ikke det. Jeg tror vi er forsøkskaninene deres.

Måtte du hvile i fred, du den siste som ga opp under en serie med ect. Skammen og traumene ble for mye for deg å bære, og i en tilstand av likegyldig svime, var det lettere for deg å gjennomføre et selvmord. 

Ja. Jeg er lykkelig den dag i dag. Men det er ikke pgr av elektrosjokkene. Det er på grunn av alt jeg måtte stå på for å helbrede etter skadene den form for behandling ga meg. 

Jeg skulle lese om lobotomi i Illustrert vitenskap for noen år siden. For meg var det som å lese grøss, og jeg krøp under dyna. Så så, jente, dem skal aldri aldri aldri få røre det snille hue ditt igjen. 

For jeg hadde aldri i livet og aldi i verden gjort det igjen. 

Nå driver jeg og lager nye minner. Tider jeg skal være stolt av å huske. Minner som jeg skal prate om og dele med de jeg skaper dem sammen med. 

Så får jeg bare håpe på at senvirkningene av Electronic Conversional threatment ikke er like ille som traumene og hukommelseståka.

Livet har oppturer og livet har nedturer. Noen ganger kan nedturene se ut til å aldri ta slutt for enkelte. Da er ikke alt prøvd. Nei det er ikke det, det vet jeg nå: 

Da er ikke ALT prøvd…

“Ei bipolar skrulle??” Peser du. “Jah..” Puster jeg. “Eheh neeeeida..” prøver du å trøste fake.  “Eh joda: jeg ER det!” Sier jeg deg..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og jeg ville aldri i livet sluttet å være bipolar, dersom jeg fikk sjansen.

Let’s face the fact. Du har ikke en diagnose som bipolar, ADHD, schizofreni eller Asberger. Du aner ikke hva det innebærer å leve med et slikt abnormalt topplokk.

Selv har jeg ikke hatt denne diagnosen hele livet mitt, så jeg vet hvordan du har det. Og.. vel.. jeg gir deg min dypeste medfølelse. 

Bipolar er en lidelse som ligger latent. Den er genestisk og det latente må altså arves. Så må sykdommen utløses. Oftest skjer dette omkring 17årsalderen. Jeg var 17 da jeg fikk min bipolardebutt med kjemiske reaksjoner i hue og dype daler fulgt av altfor høye fjell. 

Årene som fulgte var uutholdelige. Helt forferdelige. Jeg ville ikke prøvd elektrosjokk igjen om jeg så måtte velge døden foran, og alle de feil typ medisinene dem døtta i meg. I just say: escape. Og jeg prøvde jo det også. Rømte helt til Stockholm alene som 18åring. Kom tilbake. Satt og dinglet på samfunnets skammekrok’s nederste trinn i årevis. 

Jeg visste at folk dømte meg. Og jeg skammet meg.

Nå er det jeg som synes synd på dem. Jeg kan aldri mer skamme meg igjen, for noe så fantastisk som en bipolar lidelse i remisjon.

For det er slik, at jeg flere ganger har tenkt for meg selv: bare fordi vi er forskjellige, de ikkebipolare, og jeg, hvorfor skal det bety at jeg må innpasse meg etter dem og deres levemåte. Deres såkalte friske sinn. Deres normale normaliteter av normalen?

Er det egentlig jeg som er syk? Hvorfor skal ikke dem innpasse seg meg og mine bipolare landskap? Kan det være dem som eeegentlig er “syke”?

Altså, nå er jeg ikke syk av bipolar. Å ha den lidelsen i remisjon betyr å være frisk og symptopfri. Så jeg kan nyte godt av all kreativiteten og energien som siver gjennom fra den såkalte maniske siden av diagnosen. Den overglade delen. 

Jeg skal være ærlig. Jeg er ei bipolar skrulle som er sjeleglad for å være ei bipolar skrulle, og …vel …altså …ofte synes jeg det er drepende kjedelig å skrulle forsøke å føre en givende, morsom og interessant samtale med en av de såkalte “normale”. 

En annen ærlig og ganske skyskrapende bipolar tanke, versegod: Jeg ser du er stolt av den grisedyre svære kunstvasen din midt i stua di, som du selvfølgelig tar som en selvfølge, men som du også gjerne forteller hvor mange lapper kostet. Gjesp.

Dedignerkunstneren av vasen har bipolar,  by the way. 

Men poenget: Du kan godt ta den vasen som en selvfølge, for jeg ville ikke engang kjøpt den av deg om jeg fikk den for en 50lapp. 

Mine gleder er mer levende og spennende enn en slik stillestående vase. Jeg ville heller brukt den femtilappen på å kjøpe is til de skjønne to guttungene mine en varm sommerdag. Med strøssel på. I skåler. På utekafe. Og i stedet for å glo på en vaseting, skulle jeg tittet fornøyd på to glade guttefjes med hvit is i munnvikene med tutti fruttu på.

Tuttifruttigal! Det er hva jeg er. Og jeg synes så synd på alle som ikke er det..

Jeg snakker med buss-sjåførene.

Ikke alle av dem liker det. Slik finner jeg dessuten ut hvem av de som ER buss-sjåfører. De med godt humør, det vet vi jo.

Jeg hilser på alle med Downs syndrom, og jeg elsker å ta meg en prat med dem. Ingen er innerst inne så kloke som dem..

En gang jeg stod inne på en butikk og slo av en hyggelig prat med ei som har Downs, opplevde jeg noe urovekkende. Da hun hadde gått, ristet han som var med meg, på hodet sitt og himlet med øynene. Som i “prater du med heennnnee lizm?” 

Jeg prater fortsatt mye med henne.

Men svært lite med han.

Jeg drar noen ganger helt alene til Trondheim, og tilbringer en hel dag sammen med meg selv der. Nyter været, butikkintrykk, det å gi tiggerene penger, sushi og alle andre sanseboombooms. På lykkeferd. Med alt dette humøret, trenger jeg kun meg selv.

Når det kommer til medisiner, undrer jeg på hvorfor i alle dager jeg skal tabutie.  Så lenge du snakker høyt om paraceten din, lykkepilla di, cellegift og insulin, snakker jeg faktisk like høyt om lithium og seroquell.

Disse to medisinene redder livet mitt, og gir barna mine den mamman de fortjener.

Jeg tåler ikke beroligende midler som valium og vival, ei heller sovemedisiner. Lykkepiller er fy fy for meg med bipolar, for den type medisin vil føre meg opp i mani. 

Det finnes et grenseland. Jeg så at de brukte ordet psykotisk i Sex og Singelliv, for å beskrive en sint mann med psykopatiske trekk. Noe så uvitende. En psykose har ingenting med psykopati å gjøre. 

Det psykotiske grenseland. Landet nedi kaninhullet. Galskapens paranoide skyggeside. Vi som har vært der, og flydd kjapt mellom angst, noia, mani, paranoia, depresjon og overnaturlige krefter, vet om dette landet. Det er den naturlige berusede siden av bipolar 1, og dit kan man reise ved å kjøpe billetten “søvnøs medisinfri”.

Jeg skal ikke dit nå, og heller ikke de nærmeste årene. Kanskje når jeg er 90 år og ingen behøver meg, at jeg stikker over just for fun. Men ikke nå. Nå tar jeg medisinene mine og sørger for å holde meg frisk og innafor remisjonssonen.

Vi som har vært over grensene, vi vet hvor viktig riktig medisin er. Når er det ok å si på en kafe: “Jepp, tar lithium. Har bipolar 1. Medisinene gjør med frisk som ei tuttifruttiskrulle, så jeg slipper å være syk som en strøssel-løs softis.” ?

Ja  jeg tilstår. Jeg nyter å kjenne duften av frisk galskap. Elsker fargene av tutti frutti. Er stolt av å være ei impulsiv og kreativ skrulle på bærtur. Jeg holder meg ikke til opptråkkede stier på den bærturen min, slik som de normale gjør. De følger velkjente og trygge stier. Det gjør ikke jeg.

Jeg lager splitter nye stier. Får lyngen til å skille seg, slik at mine nye veier preger bakken. 

Et hode med en diagnose, trenger ikke nødvendigvis å være sykt. Bare fordi vi ikke følger dine kart og kompass, betyr ikke det at det nødvendigvis må være vi som er syke. 

Hva om det er motsatt? Hvem bestemmer normalen? Hvem avgjør fasiten? Skal vi legge våre meninger i hva andre hjerner har tenkt ut..? Kanskje diagnose normal er en sykdom. En grå og kjedelig en å ha sådan.

Jeg føler meg ikke lidende, når jeg tripper inn i min 5.time med husarbeid uten å ha sitti på ræva er eneste sekund for å pause. Jeg føler meg superkreativ.

Jeg føler meg ikke syk når jeg jogger overflødig vett av meg. Ikke fett, men VETT. Jeg føler meg smart som renser systemet på denne måten, drevet av noe som kan minne om rastløs hyperaktivitet.

Jeg kjenner ikke at denne sykdommen er noen belastning. Jeg har knekt kodene jeg trengte å knekke for å leve bra med bipolar. Du må helle bensinen riktig sted, ikke sant. Du heller ikke bensinen i glasset og drikker det. Du heller det i bensintanken i bilen din. Slik må du ta vare på deg selv også, ikke bruk shampoo på kroppen, men i håret. Ikke smør smøret i ansiktet, men på brødskiva. 

Har du bipolar, ikke drikk for mye alkohol, ikke dropp medisinene, tren jevnlig, få nok søvn, utfør affirmasjoner og tenk positivt. Og ikke bare det, det finnes hundrevis av små, men viktige krydderkorn som du kan bruke for å spice opp et bipolart liv til en velsmakende delikatesse. 

Har du bipolar, ikke la gamle tiders fordommer påvirke det. Hallo, de brente “hekser” og lobotomerte folk back there, ok!? Dem tok FEIL! Og dem tok skammelig feil i at det var de psykiatriske pasienter som var gale og dumme, også.

Hva mener DU? Hva bestemmer DU at regelen er i DITT liv og DIN verden? Er det kanskje dumt å la alle andre bestemme hva man skal mene og synse? Er det kanskje galskap på la livet sitt renne ut i timeglass-sanda av frykt for hva andre skulle mene om personlige endringer? Er det ike bra crazy, hva, menneskehetens behov for å desperat passe inn i en diagnose ved navn A4…?! Noe så ustabilt som mote, for eksempel. Å følge hva andre har bestemt at du skal kle deg i, forskjellig fra måned til måned.

Sorry, men det er mange bipolare som er designere av disse klærne.

Som har malt bildene på veggene dine 

Som har skrevet tekstene i musikken du lytter til.

Som spiller hovedrollen i filmen du elsker.

Er det sykt, galt og dumt å skape nytt, med sunn galskap?

Eller er det en viss grønnfarget sykdom i dette med å la seg selv og sine egne meninger miste. Miste til fordel for redselen for hva andre mener om ens egen originalitet. 

Vi bipolare ser perspektivet  vi ser det faktum at vi lever her et lite glimt blant millioner av år. Hva andre mener om meg og mitt, er lite knips av all verdens tid, er irrelevant for mine avgjørelser.

Og i mitt liv er det ikke jeg som er syk. Har jeg bestemt. I mitt liv er det stappfullt av tuttifruttiskruller, fordi det er disse som er high kind of intellegente, morsomme, stødige og spennende. Det er ikke vi som er syke.

Det er vi som er de freshe tøffe skaperene, kjærringene mot strømmene, outsiders som nekter å gå inn. Kunstnere, forfattere, skuespillere, komikere, filosofer, genier og skribenter. Stae, påståelige og noe så så inn i hampen vel belært om hva som befinner seg forbi polene. Det er derfor vi kan vise dere hvilke vakre og stygge landskap som befinner seg der.

Det er nok ikke nødvendigvis vi som er syke, gale og dumme.

Da ville du ikke brukt alle de lappene dine på bipolar kunst i form av vaser, malerier, fimer og musikk.

Jeg står ute og raker grus klokken 22.00 på kvelden. Så slår det meg… Steike ta, disse naboene mine, stakkar, de vet de har en bipolar nabo! Jeg la fra meg raken og sluttet med både dugnad og bråk, som alle de andre naboene også hadde gjort for flere timer siden. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For jepp, jeg lever med bipolar, og nå skal jeg gå litt utav meg selv og forsøke meg på litt selvinnsikt. Se meg selv slik naboene sikkert ser meg. Watch me:

DU VET DU HAR EN BIPOLAR NABO NÅR:

1 :  …du har lagt ned barna, sett nyhetene og er på vei til senga, i det du hører: “Ritsj ratsj, bank bank” der ute fra vinduene. Du vet at både du og de fleste naboene dine forlengst er ferdig med dugnaden, bortsett fra the bipolar one..

2 : ..du kjenner bolleduft fra de samme vinduene klokken ti over elleve på kvelden. Det er den bipolare naboen som har et impulsanfall.

-3: ..du kvier deg bittelitt for sånne “kaffebesøk” hos vedkommende, fordi du vet at etter 1 kruttkaffekopp er skravla ikke bare i gang, men du greier ikke å komme til orde jo…! Og når du kommer til orde, blir du avbrutt dønn etter tre ord.

4: ..du er innom han/henne, og ser det ser ut som en eneste stor rotete dass. Så går du tilbake en time senere for å hente noe du glemte, og tror du har gått inn i feil kåk, fordi hele huset nå plutselig er supershina… på den lille timen der!

5: ..du hører gråt og blir bekymret, så du stikker over en tur for å sjekke ståa. Der finner du naboen i sofaen med tårer til alle kanter, mens h*n hulker: “Det er bare Cæsar.. Så rørende, og jeg er så lettrøøørt uhuu!” Samtidig som h*n utbryter i samme farta: “Vet du hva?! Jeg så hvitveis i dag! S*t*n jeg BLE så GLAD altså, steike ta nå er det VÅR, nabo, VÅR!”

6: ..du inviterer naboen på middag neste dag, og venter. Og venter. Når du ringer og etterlyser vedkommende får du til svar: “Iik! Erre muuuilig! Har jeg glemt det også! Fader rullan dei og tjohei, det må værra lithiumen assa! Bivirkninger!”

7: ..du nesten bare ser han/henne suse forbi i treningsklær hit og dit, ikke bare når snøen har smelta, men hele året. Joggedilla sier du? Nei det er det bipolare nabohodet som søker hvile.

8: …du tror den naboen både tøyser, tuller og spøker mye, men finner snart ut at …nei, det var sant; h*n skulle tatovere hele arma i løpet av en helg, h*n skulle dra til London på weekend-impuls, h*n hadde faktisk opplevd alt det der crazy h*n babla om i går. Naboen er ikke en ironisk tulling, men et bipolart turbohue! Run! Ruun! Nei, stay. Staay. Run. Stay.

9:  …h*n kan skravle, bable, vaske, rydde, bake, hoppe, rulle, løpe, og le samtidig… 

10: ..du stort sett blir sliten bare av å se denne naboen, for den energien der altså, slappav please. .

11:  …det blir helt stille i en hel uke der borte hos bipolar eller bipolene, så du ringer på den nabodøra. Forsiktig, for .. vel.. det er så stille; leves det fortsatt? Døra åpnes, og der inne får du se 20 ark fylle stuebordet, høre triste låter rungende ut av en liten mobilhøytaler, se tårer i øyenkroken, og sense uvanlig rolige bevegelser. Det er den bipolare naboen som bruker litt tristhet til å skrive kreativ poesi. Det vil gå over snart, så pust og nyt pausen!

Hilsen til mine coole snille naboer, fra bipolare forBÌPOLene
 

Noen ganger er jeg skikkelig skikkelig ensom gone loner. Som eneboeren i den store arkana. Med stokk og kappe på…

Og glad er jeg for det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd uten disse stundene helt helt ensom og alene. 

Jeg er min egen aller beste venn, som jeg har skrevet om før. Når barna har sovnet, har jeg mulighet til å være sammen med bare meg selv. Det hender ofte at jeg dropper å ringe venner. Dropper å invitere på skravvel og brus. Men heller gir meg selv hen til den deilige, salige ensomheten.

Det er ikke bare disse kveldene. Jeg kan jogge lange turer alene med musikk på ørene, gjøre om badet til det spaet som min beste venn jeg fortjener, legge meg i badekaret og høre digg musikk, sette meg på en restaurant i Trondheim helt alene og spise, sitte i timesvis på en kafe og skrive sangtekster, dikt og andre skriblerier. Lese. Drømme meg bort… You name it..

…jeg simpelthen elsker ensomheten.

Jeg er en oversosial lonertype. Har så mange venner at jeg kunne brukt all min alenetid på dem. Men de respekterer min dyrebare ensomhet, fordi mange av dem synes alenetiden sin er like hellig som min. De forstår.

Vi er mennesker som har falt for oss selv. Blitt så glad i vårt eget indre landskap, at vi ikke lenger stresser etter lykken. Vi ER lykkelige. 

Det kunne ikke falle meg inn å tenke over at andre tenker over at jeg sitter der alene, på en benk i sommersol, eller i vinterlands varme kafe.

Å stå stødig i seg selv, er i mine øyne viktig. Vi kom hit alene, og vi skal dra herfra uten de andre jordiske omkring oss. Alle omkring oss skal også reise sin vei en vakker dag, og vi vet ikke når. 

Når det er skrevet, skal jeg innrømme noe. Jeg føler meg egentlig aldri helt alene. Sånn egentlig. Noen passer på meg. Noen er med, og det er helt ok. Lufta er massiv, ja det er mye mellom himmel og jord som vi ikke vet om med øynene. Men jeg ville aldri kalt det spøkelser og gjenferd. Jeg heller mer mot parallelle univers og energier.

Dette er ensomhet for meg. Noe av det aller beste jeg vet. Jeg er like glad i å være alene som å tilbringe deilig tid sammen med barna mine og vennene mine.

Så om du ser meg alene der ute,

…er det ikke synd på meg.

Jeg nyter bare min hellige ensomhet i dybden, på tvers, og i høyden.

Skrevet av et bipolart vakkert sinn