“Babyen” min fyller 2 denne uka

 

Du smiler stort sett alltid, og takker for alt fra mat til hjelp med å få av deg jakka. For noen uker siden sa du “kakk kakk”. Nå sier du “Takk takk.”
Jeg hvisker et stille “takk” inni meg jeg også. For hvert minutt jeg får med deg, lille venn. For at alt gikk så bra, og for at verdens beste storebror er her med oss i helgene og feriene. 

Jeg elsker dere elsker dere elsker dere.

Dere er alt alt alt for meg.

 

 

Nå har du snart bursdag, og storebror og jeg har allerede smugfeiret deg litt på forhånd. 

 20.oktober 2016 er det 2 år siden verdens snilleste baby kom til verden. Jeg så deg inn i øynene og visste at jeg kjente deg. Jeg kunne og skulle gjøre alt i hele verden for deg og den herlige storebroren din. 

Det var ingen selvfølge. Ting kunne gått galt. Men jeg holdt meg frisk for deg og storebror denne gangen, og fikk ta deg med hjem fra sykehuset.

Du har en mamma som har bipolar, men du elsker meg akkurat som jeg er. Vi har fått i gave 2 vidunderlige år sammen, og alt jeg ønsker meg er mange flere slike år med dere to, gutta mine.

I kveld sovnet dere mens dere holdt omkring hverandre. Du er så innmari glad i storebror og vil så gjerne være sjefen hans, og han er så innmari glad i deg og flirer av at du vil bestemme over ham. 
 

“Babyen” min er snart 2 år, og går i barnehagen der han rocker villt og smiler seg gjennom dagene. Det er snart duket for lille gulle sin aller aller første barnebursdag med barna fra barnehagen. Det kommer til å bli GØY, lille venn, kjempegøy! 

Og du husker nok ikke dette, men det gjør mamman din:

 

Derfor er det sunt å bli sint 😲👊💛

 

En fjollyanna uten temperatur forvandles lett til en isdronning i alvedrakt. En slags tikkende ulv i fåreklær. Med innestengt putrende lava i bunn og grunn. Nei, det er ikke bra å bone gulvet før man har vaska det. Eller å male stolene før de er pusset. 

Vi lærte mye nyttig med hjelp av åpne sinn og selvutviklingsbøker, mange av oss, i det 90tallet slapp grepet og ga etter for nummer 20. Men i begynnelsen glemte vi noe viktig. Det å tenke positivt og velge lykken, var vel og bra, ikke sant? 

Men det krysser ufine grenser når et menneskesinn utstyrt med alle slags følelser desperat forsøker å finne det positive i hver eneste krik og krok. 

Når det koker under overflata, men heey, så fint at et annet menneske tråkket på deg og var kjip mot deg, fordi at da lærte du jo noe av det til en eventuell neste gang. Ye.

Når du tenker; jøss så bra det regner i dag, selv om jeg hater regn før, for …for …for det gir vann til alle blomstene. 

Når du mister jobben og knuses innvendig, men liksomjubler, for det står i wonderbøkene at forandring er inngangen til noe nytt og spennende. Hellyeah, så du setter deg på ræva og smiler påtatt, i påvente av denne nye, spennende forandringen. 

Når du har en fucked up forbanna kjip ulykkesdag, der alt går imot deg, og den vondte i magen drives you insain. Men du smiler forknytt og prøver desperat å vende om mørke tanker til glade, slik at du tiltrekker deg hell og lykke.

Det er da selve meningen med å utvikle selvet, tryner så det dundrer ned trappa. For man har sådan glemt selve nøkkelen til hele egenutviklingen et altfor lurt sted langt der inne.

Ja, det er da alt det ekte ved deg forsvinner i en påtatt positiv holdning til absolutt alt. Fordi et relt snev av en positiv holdning er vel og bra, men det må være ekte, ekte og atter ekte. Og det bør være rom for å takle alle de andre følelsene som de er. Ikke ved å forsøke å male over de, eller bone på en skinnende fasade, men ved å akseptere alle følelseskategoriene på menyen. Hvis ikke vil rusk, rask og sannhet fortsatt vises godt gjennom overflaten både for en selv og for andre.

Det er noe magisk ved vårt temperament. Kraften i ekte forbanna sinne og litt uskyldig utålmodighet, utgjør effektiv irritabilitet. Personlige regler fastsettes, og det bankes i bord. Vekter løftes, og motbakker knuses. Mentale muskler vokser, og sunne grenser lages tydelig for andre å respektere.

Ekte temperament fremhever ekte glede.

Selvutviklingsbøkene var kommet for å bli. Men vi måtte utvikle tankegangen videre, og lære oss at en affirmasjon som: “Jeg er nå lykkelig. Jeg tenker nå positivt”, ikke måtte stålsettes og fastlåses i påtvungen og falsk lykke, og slettes ikke betydde at man bare skulle smile, le og glise. At det å tilgi er vel og bra, men at det krever forarbeid, temperament, sorg og smerte for å nå dit, og kraft for at det skal være ekte. Dessuten, at det ikke betyr at man noensinne behøver å hilse på vedkommende igjen. 

Egoisme kan være vakkert. Det er allright å tilgi andre med sunn aksept, kun for freden i sitt eget hjerte sin del.

Det ligger mye frisk lykke i det å tørre å bli forbanna. Og som regel må man innom den kategorien før man greier å tilgi andre.

Det kan kjennes deilig, den dagen man forstår at en kan slappe av, og bli forbanna, uten at det er noe galt i det. Det å innse at man kan kjenne seg naturlig trist innimellom, glad deretter, og sint sådan, er nødvendig for at en skal nyttegjøre selve positiviteten i selvutviklingen. 

Nå er selvutvikling gammelt nytt. Vi vet at det er lurt å tenke positivt, at likt tiltrekker likt, at tilgivelse er bra for oss, og at vi bør affirmere for å styre unna angst og depresjon, samt tiltrekke oss det vi ønsker. Men fortsatt tråkker enkelte i den gyldne positiv-fella, og inntar en uekte glad holdning til alt. 

Men fake it until you make it er hva det er; fake i bunn og grunn. 

Livet krever like mye seriøsitet og alvor av oss, som lettsindig lykke. Balanse og harmoni danser best med både høyre og venstre fot.

Det er både viktig og sunt å tillate seg å bli sinna. Banke i bordet. Koke tempen for en stund. Sette grenser. Få frem kraften bak meningene sine og rense lufta slik at man kan rydde frem glede etter støvet har lagt seg. Se det negative i situasjoner der det behøves for å kontraste mot det positive, for i det hele tatt å bygge opp noe nytt og spennende ut fra sammenraste tårn.

Tilogmed barnet ditt behøver at du setter ord på de ulike følelsene dine. “Nå er jeg irritert”, “Nå er jeg glad”, “Nå er mamma sint”, “Nå er pappa redd”. Og barn blir sinte fordi det er en del de er født med som det er viktig å utforske. Da er det best vi setter ord på det for dem, og lar dem vøre seg selv, slik at de ikke undertrykker sin power.

Vi er et spekter av alt, og for å ta i bruk kraften vår, må vi akseptere alle følelsene. 

Selv har jeg bipolar, og, i følge flere som jobber innen feltet; kanskje et snev av ADHD. Mine følelser oppleves for meg intense, og jeg blir veldig glad, veldig rørt, veldig trist og veldig sint. Jeg er intellegent, som alle med diagnoser, og gjennomskuer det meste med mine medfødte følehorn. Falskhet og løgn lurer ikke meg. Det kan koke kraftig, og jeg har blitt ekspert på å sinnemestre mine temperaturer slik at det ikke går utover omgivelsene i form av ord i rappe-format og sure miner. 

Noe annet jeg har blitt god på, er å bruke sinnet mitt. Å bli sint innimellom, er sunt som fy! Jeg drar grader av temoeramentet mitt bevisst frem i forskjellige situasjoner, som jeg her skal fortelle litt om:

– Dersom jeg har det travelt og må ut av døra for å rekke bussen, i form av krafttak i kroppen’s armer og ben dersom jeg midt i stresset leter etter noe i tillegg. Nøklene for eksempel. Eller headsettet. Jeg er avhengig av musikk på ørene. 

-Hvis jeg er alene, kan jeg banne og brukke kjappere bevegelser. Løpe opp og ned trappene bestemt og bruke tempen til å finne det jeg searcher. Tillate et ekte oppkok og gønne på.

-Hvis jeg skal banke i bordet og si det jeg mener, tar jeg frem et snev av temperament for å streke under essensen i det jeg vil få frem.

-Jeg er er stolt, hvilket nok er en del av temperamentet mitt som nyttegjør meg når jeg kutter kontakten med mennesker som prøver å prege meg negativt. Bestemt og kraftfullt respekterer jeg meg selv ved å glemme dem, og aldri ta mer kontakt. Det finnes nok av gode snille mennesker her i verden å ha kontakt med. Vi har ikke tid til de slemme folka som vil trøkke oss ned. 

-Hvis barna mine utfordrer meg i en butikk, bruker jeg kraft i stemmen min for å poengtere at det er jeg som bestemmer. 

Ja, det er mye jeg kan bruke temperamentet mitt til. En av nøklene til å oppleve ren lykke, var rett og slett å la meg selv kjenne på negative følelser også. 

Samtidig er det viktig for meg å ha den selvironien min gode far fra Nordnorge lærte meg om. Jeg kan være en klumsete klæbb, og det å kunne le med meg selv er en berikelse. Det er ingen grunn til annet enn å velge sine kamper.

En annen nøkkel er takknemlighet. Så lenge jeg er takknemlig for hver minste detalj i livet mitt, som barna mine, pappan dems, rent vann i springen, rene sengeklær og vennene mine, er fundamentet for lykkeslokket ikke lenger laget av luft 😉

Dette innlegget er basert på mine egne personlige erfaringer fra et tiår med personlig utvikling. Jeg har vært gjennom forskjellige faser, og enda kommer det til å ta resten av mitt liv å lære mer, men ikke alt, er min ydmyke erkjennelse. 

Bank i bordet for aksepten av og respekten for ekteheten i essensen av menneskesinnet 😉

 

 

Caroline Berg Eriksen’s mage kontra sannheten bak min

 

Alt dette kroppsfokuset i forbindelse med graviditet, får meg til å ville fortelle om mine to fødselsopplevelser på en annen måte enn tidligere her inne på forbipolene.blogg.no.

For hva skjer med båndet til barna dine, når du har vært nødt til å kjempe med nebb og klør for dem, gjennom sykdom og motgang, og lært deg å sette pris på dem som om morgendagen var dommedag?

Hva skjer med synet på din egen mage? Blir det viktig lenger?

Jeg kan skrive under på, med god gammeldags løkkeskrift, at det er ikke størrelsen på magen din du fokuserer på da, når alvorets time møter deg i døra etter du traff veggen, og kampens hete gjør deg klam og svett. Et vanskelig svangerskap går over til et helvete på jord, og du må endre på hele livet ditt for å greie å være mamma.

Det var i 2008 vi begynte på ferden hit. 

Jeg skriver dette mens jeg og minstemann Even på snart 2 år har lagt oss for kvelden på loftrommet vårt, mens pappa Tore og eldstemann Mathias har lagt seg nede i kjelleren. De bor ikke her. Tore og jeg er ikke kjærester lenger, og Mathias bor fast hos ham. Begge barna sover, og som de kompisene Tore og jeg er, har vi nettopp sett den nyeste Jungelboken og spist snacks, etter Taco med gutta. Det kalles foreldresamarbeid, og er noe vi har måttet lære oss med årene. Jeg fikk meg to amazing sønner og en kompis. Det er her vi er i dag. I mål.

Etter en turbulent danskebåt-tur på sensommeren i 2008, begynte altså ferden vår. En voksende mage, og et umodent mammahjerte, ruslet inn i 2009, med en overbevisning om at psykiatrien tok feil; jeg hadde ikke bipolar. Se, det gikk jo så bra uten medisiner…

Jeg inviterte barnevernet inn i bildet. Vi flyttet. Ukene gikk mot termin, og jeg slet med sterk fødselsangst. Till slutt la jeg meg inn ved DPS Stjørdal, og ble søvnløs. Dette står beskrevet i et tidligere innlegg. Det er ikke det jeg skal fokusere mest på nå, dette med opplevelsen av psykosen jeg gled inn i. Det kan man lese om her, under “reisen forbi polene”:

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Redselen jeg følte for barnet mitt da de måtte tvangsmedisinere meg på Østmarka, dit jeg ble sendt som en pakke etter først å ha blitt sendt to ganger til Levanger psykiatrisk, var enorm og vanskelig å beskrive. Jeg var utmattet, men brant inni meg av kjærlighet for babyen jeg bar på. Veldig veldig syk til sinns, var jeg, med utallige vrangforestilninger. Likevel greide de å få meg til å lande såvidt etter en ukes tid. De gjorde en del feil mot meg. Stengte meg inne på rom og gjorde meg ytterligere livredd, uten at der var grunnlag for det. Jeg var jo ikke farlig. Alt det handlet om i mitt hode var barnet mitt. Det lille barnet mitt. I magen min.

Det hele endte med at jeg valgte å sove på en svart skinnsofa på et fellesrom, i frykt for å bli stengt inne igjen. Det kunne jeg ikke holde ut.  Jeg måtte ut derfra. Kynnerene ga meg muligheter, og idéen fikk jeg den 14.juli, sommeren 2009. Jeg kunne late som om kynnerene var rier. 

Sykepleier og lege ble tilkalt, og de gikk fem på. Magen strammet jo seg den..  

På sykehuset fikk jeg tilkalt barnefar og familie. 

Dette er nok den mest crazye fødselshistorien du har lest, but it goes like this:

Legen overtalte meg til å ta keisersnitt. Manisk som jeg var, hadde jeg en illusjon om at jeg skulle få beholde barnet mitt. Så jeg måtte kjøpe noe til det. Forberede meg. Kamillete for eksempel. Det hadde jeg hørt var bra for babyer. Annet stuff også, trengte jeg til barnet mitt og meg. Jeg krevde at jeg måtte få shoppe først. Keisersnittet måtte utsettes til dagen etter. 

Fra tvangsbehandling på Østmarka ble jeg sendt ut i Trondheims gater med en, for meg, splitter ny pleier. Hun lurte på om hun kunne ta seg en røyk. Så satte hun seg ned ved det som da var Egon på Trondheim Torg, og lot meg handle i fred. Jeg handlet det jeg skulle, og vi gikk tilbake til sykehuset. Det var en smak av frihet, og jeg hadde ingen tanker om at barnet mitt ikke skulle få være hos meg. Det var nok mitt innebygde forsvar. For innerst inne visste jeg det nok. Det gjaldt bare å holde ut og ha tunga rett i munnen. Ikke la dem se meg klikke 

Slik gikk det til at vår sønn Mathias kom til verden med planlagt keisersnitt morgenen 15.juli 2009. Det var en umenneskelig tøff dag for meg. Jeg fikk såvidt holde barnet mitt, før de måtte sjekke ham i forhold til medisinene de hadde gitt meg under tvang. Det gikk fint. Babyen min var frisk.

Nederlaget var ingenting i forhold til sorgen. For de måtte ta ham fra meg. Barnet mitt. Alt i livet mitt. Det eneste ene som betydde noe, i mitt friske glimt midt i galskapen. 4 timer etter min baby kom til verden på St Olav hospital, fikk vi høre av barnevernet at de måtte plassere vårt lille mirakel i beredskapshjem.

Det skjedde på film. Det skjedde ikke meg. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan jeg maktet å holde ut. Og jeg har venner som har fortalt at de var sikre på at jeg ikke kom til å overleve dette. Jeg var knekt, men utad holdt jeg en viss fasade.

For den nydelige vakre lille guttebabyen vår, hadde vi en kjærlighet så mektig, at den overgikk alt. Det var det vi hadde å tilby, og det var nok til å helbrede situasjonen etter hvert.

Men der og da måtte jeg ut av meg selv for å takle det.

Jeg fikk med meg noen bilder av en nett liten engel, og ble sendt tilbake på Østmarka, der jeg fikk et rom ute i avdelingen, med ei seng, et nattbord og en gammeldags, rund vask. I den senga lå jeg og badet i mine egne barseltårer, mens jeg lot krampene ta meg dypt ned i helvete. Nå kunne jeg ikke trå feil et eneste lite steg, for da fikk jeg kanskje aldri mer se gutten min igjen. Da noen tårer traff et bilde, fikk jeg panikk. Hva om pleierene så at jeg hadde grått på bildet av babyen min. 

Ingen fortalte meg hva jeg skulle gjøre med all melken. Jeg holdt ikke ut å trykke ut melken i den gamle vasken mens tårene rant, men jeg ante ikke hva annet jeg skulle gjøre.

Hvordan magen min så ut, var det siste jeg tenkte på. Bare jeg fikk holde gullskatten min i hendene mine igjen. 

Og dette er ikke et behov for å sutre, eller på noen som helst måte søke medlidenhet. For som du vet, har denne historien en happy ending. Jeg forsøker å gi deg et bilde av hvor ubetydelig en mage er når du har vært til helvete og tilbake igjen for å få være mamma til barnet som bodde inni den magen.

Det ble en lang reise. En grusom, men vakker reise. Så mye måtte læres før jeg kom meg hit til dette paradiset jeg lever i nå. Jeg måtte lande fra psykosen, skaffe meg ny plass å bo, og prøve å leve med at det var best at ungen min fikk bo alene med pappan sin. I et år gråt jeg meg gjennom dagene, inntil jeg bestemte meg for å la psykiatrien medisinere meg med lithium. Jeg fikk være med barnet mitt, men det var ikke jeg som våknet hver morgen sammen med den lille gutten.

Barnet først. Jeg lærte meg å tenke barnet først. Så lenge han hadde det bra, var alt bra. Jeg jobbet i barnehage for å lære meg knepene som mor, og bygget meg opp. Det gikk sakte, men grunnmuren jeg bygde var stålsikker.

Da vi ventet barn nr to, gikk det helt fint psykisk. Jeg holdt meg frisk, og fikk reise hjem fra sykehuset med min lille engel i bagen. Jeg kunne se tilbake på et vanskelig svangerskap rent fysisk denne gangen. Å leve med svangerskapsdiabetes og sette insulinsprøyte på seg selv var en kunst jeg måtte lære meg. Ikke drikke melk, ingen frukt, ingen poteter, ris eller mel; forsiktig med alt. Det var virkelig lærerrikt. 

Heller ikke denne gangen var det kroppen og størrelsen på magen som opptok meg.

Nei. Det som opptok meg var de blå skyene jeg humpet rundt på i lykkerus, hver gang jeg så storebror Mathias kose med lillebroren sin. Hver gang jeg fikk holde det minste lille barnet mitt tett inntil meg, og hver gang eldstemann og jeg fant på noe gøy sammen. Som å bade. Plukke blomster. Lese. Tulle. Tøyse. 

Magen? Jeg ELSKET den. Akkurat som den var. Med et dypt arr etter to keisersnitt nederst på magen, og krydder av et par nydelige strekkmerker. Men viktig, det var den aldri, i forhold til de to stjernene jeg fikk henge med: Mathias og Even, som hver dag gjorde meg starstrucked. …og som fortsatt gjør meg helt mo i knærne.

Nå har toåringen vår begynt i barnehage, mens 7åringen vår går i andre klasse. Vi er stolte som haner av dem, og vi sprekker nesten bare vi ser på dem. 

Og tenk, dem ER her! Dem ER her hos oss! Vi får LOV til å være foreldre! Hver eneste dag!

Foreldresamarbeidet har også vært viktig å fokusere på. Jeg er glad i pappan til barna mine. Selv om vi tidligere har ønsket hverandre dit pepper gror og ilden fyrer, har vi lært oss å bli glad i hverandre som venner. Vi har gått gjennom så mye for barna våre, at vi godt kan se på Jungelboken og spise snacks sammen, og la hverandre være i fred. Klappe oss selv på skuldra. Se oss tilbake på alt annet enn en “mage”. 

Slik ble jeg mamma. Og magen har fått gjennomgå, men jeg elsker den. Det var den som bar fram to fantastiske, søte små farsker av noen morsomme rampegutter. To vakre engler som vi har kjempa for å få lov til å være sammen med. 

Men for eldstemann var det ikke magen som gjaldt. Det var pappa’s armer som tok imot ham, da mamma var altfor syk til å bære mer. Pappa var det, som var der for ham etterpå. Samme hvor mye den magen min bar ham fram, var det han han far som bar ham videre. 

Skal far i dette tilfellet legge ut bilder av armene sine?

Hellyeah, Tore, come on..

So screw the stumic, and tell me about them kids.. ikke? Hva om jeg skriver det på norsk: Gi blaffen i den magan, og fortell meg heller om barna dine. Da er du med, hva? Du også, Caroline?

Hvis ikke, må nesten alle de flotte alenepappaene her til lands legge ut bilder av armene sine; armer som jo sikkert har båret barna i mer enn 9 mnd etter de kom ut av den magen. 

Barna våre… ååh de fine barna våre..  dem er det eneste Tore og jeg greier å tenker på, etter begge svangerskapene. Haha, jeg må le, for det ville vært absurd dersom det var magen min vi fokuserte på i ettertid av helvete. Her vi sitter i himmelen og nyter premiene våre: TO GUTTEBARN 💙💙

 

Sensitivt og personlig om bipolar: Morgenslør

 

Verden er dekorert med edderkoppnett og høstfarger, og et bipolart sinn har akkurat våknet. Ingen forstår, kun et knippe mennesker som har tråkket de samme stiene.

Få skjønner den enorme lykken i å få vekke sin egen unge med en klem, lirke på ham ny bleie og klær, se ham smile, og mestre det å sette ham i ei barnevogn og trille ham til barnehagen…
 


 

Dem ser ikke verden slik som jeg gjør. De kjenner ikke gleden over alt som jeg har måttet kjempe for å oppnå. Dem har ikke stått på bunnen av havet, holdt pusten, og lengtet etter synet av en sensommer-rose.

 

 

De møter hverdagsvansker, men ikke så enorme som dype daler og høye fjell. Da kan dem skylde på at de kjenner en med bipolar, adhd, asperger eller scizofreni. Det er så slitsomt å være den friske, for de forholder seg til noe ukjent som de ikke kan forstå. De “har det så tøft, fordi de må stille opp for et sinnsykt menneske.”

Men å ha en relasjon til et diagnotisert menneske, er valgfritt.

Å leve med en diagnose, er derimot ikke valgfritt.

Og MÅ man stille opp? Kan man ikke bare være glad i, og legge martyrrollen til side? Er en bekjent syk til sinns, er det ingenting venner og familie kan gjøre. Har man ikke kunnskaper og erfaring nok, bør man være ytterst forsiktig i nærvær av en deprimert, manisk eller/og psykotisk person. Vi har institusjoner til den slags her til lands.

Man har aldri vært på mars. Da kan man ikke klage på at man ikke dealer med et landskap man aldri har vært i.

 

Det finnes de som tar ansvar for sitt eget liv, og det finnes de med behov for å skylde på andre. Vi med mentale diagnoser har et skarpt sinn, og vi gjennomskuer slike behov lett. 

Jeg luker nøye i min hage. Med en medfødt sensitivitet, kan jeg kun ha kontakt med den første gruppen: de som tar ansvar for sitt eget liv, de som ikke har behov for å skylde på meg fordi jeg har bipolar. De som ikke gidder å forsøke å ta ansvar for eget liv, provoserer meg. Irriterer meg. For selv har jeg tatt ansvar for mitt eget liv og velvære i over 6 år. Jeg har ikke tenkt å bære på mine skuldre dine sorger som du ikke vil deale med. 

Det er ikke min skyld, bare fordi jeg har en diagnose!

 

 

Tynn edderkopptråd fester alt i naturen sammen. We are connected. Men i løpet av dagen vil føtter tråkke på bakken, og kutte bånd. 

Naturen hvisker stille, med en søken etter å forstå. Men et grantre kan aldri forstå alt ved en rose. Og en rose vil stikke deg hvis du prøver å såre den. En hviskende natur må bøye seg i morgensløret; grantreet har også pigger..

 


 

Du kan løpe fra alle bipolare i hele verden. Men jeg kan aldri løpe fra min diagnose. Jeg må deale med den hver bidige dag, og det krever alt jeg har av teknikker, tankemåter, medisinsk presisjon og aksept av det faktum at jeg aldri kan forstå de tidene jeg var syk. 

 


 

Snart har jeg vært frisk i 7 år. Men jeg bærer et slør. Jeg husker hver eneste detalj fra en psykose jeg ikke kan forklare. Og det gjør ikke vondt. Jeg kan bare ikke dele de minnene med deg. For du ville ikke forstått hvorfor jeg jaget en øyenstikker ut av dusjen på instistusjonen, fremfor å bli livredd slik jeg hadde blitt i dag. Du ville aldri forstått hvorfor jeg hadde issues med maten og hvordan alle typer tvangstanker plutselig tok bolig i meg for noen uker. Eller hvordan det var å faktisk tro at alle som jobber på institusjonen var skuespillere utkledd som sykepleiere og psykologer.

Du ville aldri skjønt hvordan det var å være et åpent sår som fikk vondt bare noen strøk på huden min.

 

 

Og det er helt ok at du ikke forstår meg.

Bare ikke forvent at jeg skal forstå at du har slitt like mye på grunn av meg og min diagnose.

For jeg ser tvers gjennom deg, og du biter ikke på ugressmiddel. Du må ut av mitt blomsterbed, så du ikke sluker meg.

 

 

For jeg kan stå oppreist alene i tåke. Da jeg ikke ante hvor ferden bar, holdt jeg ut likevel, full av skjelv og redsel. Jeg takler både tåke og storm. Og jeg takler sol og blå himmel.

Du så meg ikke. Du var ikke der. Du greide ikke å forstå. Derfor ble jeg til en gjenstand for din usikkerhet og dine fordommer. Du “fikk det ille pgr av meg” kunne du konstantere. Nei det er jammen ikke lett å ha en relasjon til et mennenske med bipolar. Selv om du ikke aner hvordan det er å ha bipolar.

Jeg så deg tydelig. Det var dette du ikke tålte. Det at jeg så deg og satte klare, tydelige grenser. Du tråkket feil i min hage, og laget spor der du ikke skulle. På meg. Du tråkket på meg, slik at jeg gang på gang måtte reise meg. Men jeg skylder ikke på deg. For jeg har det strålende nå, og du ante jo ikke at du i det hele tatt tråkket feil i din søken etter å forstå. 

 

 

Så ble jeg frisk. Sterk, lykkelig og frisk, noe som forvirret deg ytterligere. For nå kunne du hverken styre eller kontrollere meg slik som før. Før kjeftet jeg tilbake eller falt sammen i angst og gråt. Nå overser jeg deg. Nå betyr det ikke noe lenger for meg, denne selvmedlidenheten din. Dette behovet ditt for å påvirke min samvittighet.

Her og nå letter morgensløret, og jeg er åpen om en diagnose som har gitt meg både fantastiske gleder og minner, energi, erfaringer og traumer. Det er null problem. Jeg har ingenting å skjemmes over. 

Og du. Du kan ikke nå meg ut hit. For jeg, jeg er frisk og fri som ny morgendugg!

Tekst og bilder av forbipolene, Helene Dalland.

 

 

 

“Mamma. Du er hyper!”


 

….and it goes like this: 

Det var på fredag. Denne fredagen. Lykkehormoner danset zumba inni meg, for om en time skulle mine goklompalomper komme på hjem. Begge to, hele helga, både 7åringen og 1åringen. 

I tillegg skulle min søster og hennes to barn på 1 og 13 år sove over, så jeg drev og vasket gulv og skiftet på sengeklærne nede på gjesterommet, mens jeg nynnet på en eller annen 90tallslåt. Søstra mi var i gang med tacoen oppe på kjøkkenet. Vi roptekommuniserte innimellom. Funka ikke helt men. Vi er søstre, så vi har telepati også. Tror vi selv da. 

Det er ei skummel verandadør nede på gjesterommet. Skummel, fordi det går en halvmeter rett ned utenfor. Noen glemte trappa der nede da de bygde dette huset. Jeg hørte noen barn gå på midtitrappa mellom husene, som halve byggefeltet benytter seg av, så jeg stakk hodet ut. Jeg er vel ikke stort bedre enn naboene til Morten Ramm har beskrevet ham som. Nysgjerrig, pratsom og aaaltfor utadvendt. 

-“Heisann, heter gammel bor hen dere da?”

Neida. Det var nesten sånn. Men sannheten var at det var sånn her:

-“Heisann. Stygt her ja? Dem kommer og fikser gjerdet her snart haha. Er dere naboer? Gamle dere a? Å, er dere 8 år og går i 3.klasse? Her bor en gutt annenhver helg som er 7 år. Han kommer snart. Vil dere komme en tur i morgen? Ja? Suupert, han kjenner ikke mange her.”

Og så glemte jeg hele greia da. Etter å ha styla gjesterommet til et hotellrom, (Jeg grŕreier ikke å stoppe dekoreringen når jeg først har et sykt kreativt anfall! Opp og ned trappene etter flere plastikkblomster, pyntedingser og duker, hit og dit for å lage balanse og harmoni, pust.. PUUUST!), tatt imot barna med altfor mange koser og susser, spist taco og nytet kvelden med mine kjære.

Fredag ble lørdag, og lørdag ble søndag. Jeg ble vekket av gogutta mine, aaaltfor tidlig. Men å spise frokosten foran TV’n en søndag grytidlig morgen mens mamma hviler på den samme sofaen, er noe av det beste de vet. Jeg satte både kaffe og redbull på hylla ved siden av, og la meg til. Etter en stund drakk jeg av både kaffen og redbullen, for så å duppe av litt. 

Hvis jeg drikker koffein, og i tillegg glemmer morgen-lithium (noe som skjer sjeldent, men som skjedde i dag!) …får jeg adhd. Ikke for det. Mange mener jeg HAR adhd i tillegg til bipolar. Anyway, jeg blir litt for spretten, altfor pratsom, og meget virrevapp av denne kombinasjonen.

I det jeg halvdupper på sofaen, ringer det på døra. Guttene mine gikk i pysjen, og jeg hadde hår til alle kanter og usmakelige inneklær..  Jeg tenkte det var søs og barna, for etter klokken 12 hadde vi planer med nabodama her og noen flere. Siden det regnet hadde jeg fått med meg på felleschatten vår at vi droppet den spreke søndagsgåturen ut i naturen. Vi stemte for middagen Diva skulle lage, og søs sine vafler. 

…men klokka var langtfra 12 enda…

Vips! Der stod guttene på 8 år fra 3.klasse på trappa her og studerte verdens rareste mamma med allekanter-hår. 

“Mathias. Mamma har invitert noen venner til deg.”

Stakkars Mathias. Selv om han sa senere på dagen at det var supert med nye venner, ble nok dette litt av det utfordende slaget for en sjenert gutt som ham. De ruslet ned på rommet hans, og det var stille der nede. Jeg spratt hit og dit her oppe, og ble til en nervøs mamma. Var det bra nok her? Kom de til å like seg på rommet hans? Kunne gogutten min få seg noen venner å leke med her i byen også nå? 

Koffeinet begynte å fungere, og jeg satte på musikk. Begynte dagen her oppe i stua sammen med Even. Løp ned et par turer for å prate med Mathias og de nye guttene, men det ble bare svada! Tulleprat! Herregud, heldigvis har jeg skamvett og selvinnsikt nok til å bukke og neie meg ut av den barneromsdøra og huke meg til h… opp den trappa!

Mathias kom opp i stua en tur. Selvfølgelig gjaldt det Pokemon. Jeg kan ingenting om pokemon, dem figurene kan bare “go” for min del. 

Jeg sa: “Jeg skal komme ned med en epostadresse etterpå. Men du Mathias. Hva om vi inviterer disse to gutta på barneparty her om to uker, sammen med noen av vennene dine fra Hommelvika? Du vet, mamma hakke peiling på hva dere vil leke med og sånn, men du kan jo finne ut av det, ja for jeg er jo litt treg sånn, men…”

Sønnen min avbrøt meg: “Mamma. Du er hyper.” 

Det er da en bipolar mamma vet det er på tide å sjekke om morgenmedisinen er inntatt, og senke koffeininntaket. 

Det er da en surrete mor må innrømme at, ja, gutten min, du har rett. Mamma er hyper.

Men var a ikke hyper, alfor utadvendt, skravlete og virrete som fy, hadde han nok heller ikke fått besøk av to sånne trivelige, snille gutter, heller. 

Og de gutta kommer tilbake. Jeg kan ikke ha skremt dem bort.

Såh.

Etterpå var det full fart her oppe. Latino goes Norway goes kids goes parents: Middag inne hos Nabodiva fra Cuba, med pappan til minsten hennes, venninna hennes fra SørAmerika, mannen og barna hennes, søstra mi og barna, og meg med gutta mine. Innviklet? Whatever, vi var en flerkulturell hurragjeng som danset med barna våre og spiste god mat.

Ungene var i topphumør da pappa kom inn for en kaffe da han hentet Mathias i ettermiddag. 

Og så lenge barna er glade og fornøyde, gjør det ingenting om mamma er litt hyper og pappa er litt glemsk. Jeg kunne hatt et Pippi-hus. Eller vi kunne bodd i hvert vårt hobbit-hus. Ja vi er litt rare, og foruten det, ville vi kjedet vettene av oss, og det ville ikke finnes noe som heter “Lykketoppen”!

Så ja, gutten min. Mamma er innimellom veldig hyper. Så hyper at hun snubler i sine egne ord, søler chiafrø på gulvet, må vaske opp dem mens besøket strømmer inn ytterdøra, og løper opp og ned i trappene som om hun har fanden selv i helene. Og du, du får deg mang en god latter. Men jeg vet du er glad i meg akkurat som jeg er. Lillebror elsker å danse med hypermamman sin, og du vil helst at jeg skal være som jeg er.

#psykiskhelse  #bipolarmamma #bipolar

Jeg har bipolar 1, og er visst “syk” samme hva jeg gjør

 

 

Kan man være bipolar og overlykkelig, uten at man er syk? 

Kan man kjenne oppriktig glede veldig ofte og samtidig være frisk fra bipolar?

Kan man som bipolar være deppa innimellom, uten at det betyr at det er en nedtur av et dypdykk i diagnosen….? 

Før trodde jeg ikke det. I et umodent kaos uten peiling, surret jeg rundt som en sensommerflue, på søken etter ei real ku-ruke å sette meg på. Der kunne jeg gni møkka inn i selvmedlidenhet, og ligge der og kave i uvitenhet om noe bedre. 

Nei jeg hadde ikke peiling. Hvordan, og ikke minst hvorfor, prøve å styre en bil man tror man ikke eier? 

Det fantes lite stil over min livsstil. Jeg gikk opp i hypomanier og ned i milde depresjoner. For, selv om jeg var sikker på at jeg ikke hadde noen diagnose, og at psykiaterene tok feil, turde jeg ikke å slutte med lithium. Ikke før jeg ble gravid.  Og alvorlig syk. 

Syk? JEG? Nånei! Høygravid og tvangsinnlagt ja? Men manisk og psykotisk? Neverrrr!

Etter jeg landa langt under kumøkken, nesten nedi Kina, for 7 år siden, har jeg lært mye om diagnosen bipolar 1. 

Det tok meg 1 år å godta at jeg hadde bipolar og akseptere riktig medisinering, og jeg har siden brukt 6 år på å bli ekspert på meg selv i kombinasjon med diagnose bipolar 1. Ikke engang de med bipolar 2 kan helt forstå. Det er med diagnose bipolar 1 at grenselandet viskes ut, og depresjoner og manier går over i psykoser. En verden du aldri kan fatte og begripe hvis du ikke har vært der. En verden du heller ikke begriper og fatter særlig av hvis du har vært der.

 

 

Jeg gikk kurs. Det varte over et halvår. Jeg lot meg medisinere, og det ga meg vettet tilbake. Lithium er ingen lykkepille. Det er den eneste medisinen som kunne gått som helsekost. Jeg kan ikke ta lykkepiller. Kun lithium og litt seroquell. For å lukke kaninhullet i bakken, så jeg ikke blir psykotisk. 

Det går sjelden en kveld uten at jeg sier positivt ladede affirmasjoner til mitt eget speilbilde. Jeg vet at jeg må ta ansvar for denne psyken min. Vet at det gjelder hver dag.

Jeg må ivrig kjempe en kamp. Hver uke. Være årvåken for små tegn. Kan dem utenat, disse tegnene.

Kjenner jeg signaler om depressiv sinnsstemning, kan jeg ikke slenge meg ned på sofaen. Da må jeg ta ansvar. Ut og jogge. Skaffe meg endorfiner. Dopaminer i hodet mitt. Trene. Danse. Ringe en venn og være åpen om de triste tankene, selv om jeg hater å klage. Jeg må omfavne det jeg minst har lyst til på en sånn dag: fysisk trening og sosialt samvær. Jeg må ta en dusj og føle meg ren og fresh. Vaske huset. Lage hygge. Ja. Jeg bør ta ansvar. Ingen andre kan jage bort de bipolare trollene, enn meg selv. 

Ta blodprøver. Måle lithiumspeil i blodet. Følge opp.

Kjenne tegnene på hypomani. Stole på at jeg er stort sett skjermet fra å blir hypomanisk så lenge jeg begrenser meg selv med antipsykotika og stemningsstabiliserende. Og hvis jeg kjenner tegnene på hypomani, må jeg: trene hardt. Dusje. La være å ringe en venn, og legge meg tidligere enn vanlig på kvelden. Skjerme meg selv fra inntrykk.

Når du lever med den psykiatriske diagnosen med høyest selvmordsstatistikk, kan du velge å gi blaffen. Eller du kan velge å bli ekspert på deg selv med bipolar.

Javisst kan man være frisk som en fisk, perfectly medicated, og samtidig skikkelig skikkelig naturlig glad. En ekstra motor sådan, er hva bipolar da forvandler seg til. 

Men. For å oppnå denne tilstanden, må man ta visse forhåndsregler. Man må la søvnrytme være å anse som like viktig som næring. Ok, så kan det dukke opp sene kvelder. Bare de er unntak, og ikke regel. Man bør affirmere og meditere mindfulness, samt sørge for en positiv indre stemme. 

Det er så mye viktigere for en sårbar sjel med bipolar, å være takknemlig og finne lykke i de små tingene. De bitte små hendelsene. Solstrålene en ellers regntung dag. En liten bønn. En samtale med en venn. For å gardere seg mot den depressive delen av diagnosen, bør en lære seg å senke kravene til lykke. 

2 mennesker med bipolar kan ha svært forskjellige utgangspunkt for morgendagen. It depends on the personlity. And you can create your own personality.

Er det greit å sitte på den ku-ruka og smøre seg inn med selvmedlidenhet, ja så er det det. Både for bipolare og folk uten noen diagnose. Ingen kan ta fra en det å bruke unødig tid på å rulle seg i gjørma og synes synd på seg selv. Men det er bare så mye mer alvorlig for en med bipolar å utsette seg for den møkka. Følelsene er så mye mer forsterket. Den ku-ruka kan bli så forbanna mye større og vanskeligere å komme ut av.

Så hva om man frisk og velmedisinert kan ta i bruk de samme forsterkningene, bare i positiv retning? Hva om man kan bruke speilaffirmasjon hver eneste bidige kveld, i all sin genialitet, og manipulere sin egen friske bipolare hjerne til å innta en lykkelig holdning?

Er man da hypomanisk? (Altså, stadiet før manisk.)  Nei. Man er ikke syk fordi om man er frisk. Man er ikke hypoman selv om man er glad.

Du kan være bipolar i remisjon, symptomfri og stabil, samt lykkelig. Da har du styring på økonomien. Du kan snakke mye, men ikke ukritisk. Du takler turtakingen. Naturlig impulsiv, men langt fra over hele linja. Du kan bli sinna og glad som andre, deppa også, men det finnes en viss rød trå i det hele. Du går ikke utenom grensene for normal atferd. Alt dette takler du ikke 100 % som hypoman.

Det handler om å styrke sitt psykiske immunforsvar. Tankene trenger sin næring. Følelsene også. Du er sårbar med denne diagnosen, og ingen andre kan ta bedre vare på deg enn deg selv. Du trenger å snakke vennlig til deg selv i den indre stemmen din.

I dag er jeg i byen der jeg så mange ganger var innlagt som ung. På bildene ser dere meg foran en hekk. Bak hekken ser dere psykiatrisk avdeling, Levanger. Som ung var dette mitt hjem nr to. De prøvde så godt de kunne å hjelpe meg, men jeg ville ikke ha noe hjelp. Ikke før jeg innså at dem hadde rett. Jeg trengte de tiltak dem hadde å tilby. Inntil da var jeg ei såkalt gjøkeredejente. Institusjonert.

Det hele endte i en enorm psykose for 7 år siden. Den var dyp. Og på mange måter var deler av den fantastisk å oppleve. Den tilstanden. De sansene. Følelsene. Tankene. Den overdimensjonelle tilstedeværelsen. Med meg derfra tok jeg emosjonell visdom. En slik psykose likner veldig på en såkalt syretripp. Jeg har aldri prøvd syre. Aldri trippet på narkotika. Jeg trenger ikke drugs dor å trippe.

Jeg har dypde, og kan senke meg med i andre mennesker’s følelser bare ved å se dem inn i øynene. Jeg kan sette meg inn i andre folk’s opplevelser lett som bare det. 

Og jeg føler med. Har sånn innmari empati. Og det er ikke negativt i det hele tatt. Det er godt. 

Noen kan mene at diagnosen min er en slags skam, og at jeg ikke burde være så åpen om det. Vel. Det var nettopp det min kjære far lærte meg at jeg burde være. Åpen. Bryte tabu. Kræsje fordommene i en stor vegg, for jeg har ikke tenkt å møte den forbanna veggen, jeg. 

Pappa ville vært stolt av meg. Jeg er stolt av meg. Vennene mine er stolt av meg. Jeg kom meg gjennom fascinerende utfordrende tider, og vet at jeg sitter på kunnskaper innen min diagnose som få andre vet om. 

Jeg er takknemlig for å få oppleve det tivoli det er for meg den dag i dag, å surfe frisk og velberget på en diagnose som tidligere var min verste fiende. Men hva er det jeg senser? Jo, luper og spotlight fra bygdadyrets venner, for å følge med på hele min væremåte. “Eeeer a ikke litt VEL happy nå eller!?? Ååjoa! Hypomanisk,er a!” “Oi, hun er TRIST! Jepp! Hadde rett! Det var hypomani, og så datt a ned i depperten!” Man kan formelig se sladrehunksen knuge kaffekoppene ivrig mens de spisser alle følehorn, klare til angrep.

Men jeg humrer og ler. Er det ikke litt funny, hva? Både jeg og teamet av eksperter omkring meg vet at jeg er frisk som en fisk og har vært det i 6 år. Da er det litt søtt at små bygdadyr leker spesialister.

Samtidig preger et alvor meg hver dag. Ikke alle holdt ut. Mange reiste i forveien, med viten og vilje.

Alle dere som ikke overlevde. Jeg tenker på dere hver dag. Og da vet jeg at dere er der. Det har jeg så mange ganger fått bevist. Jeg respekterer valget dere tok. Dere var ikke her for å leve for andre. Dere følte dere som femte side av en firkant. 

Derfor må vi være åpne. Være åpne, for å gjøre verden til en femkant, så alle får plass.

 

 

 

Jeg er så glad i deg, gjøkeredejente fra fortiden. Uten deg, ville jeg aldri kommet dit jeg er nå. You did the work, girl. You rock, young one!

 

Personlig oppdatering forbi polene


 

Nå skal jeg gjøre noe jeg sjeldent gjør. Dette vet jeg at jeg har vært for dårlig på her inne på bloggen de siste månedene. Jeg skal stoppe opp og oppdatere dere om rent personlige punkter. Åpne dørene inn til hva jeg gjør akkurat nå, fortelle fra dagen i dag, være åpen om hvordan det går, og vise bilder fra her og nå.

Mange mener at dette er en såkalt åpen blogg. Dette stemmer ikke med nåtiden. Jeg har vært relativt åpen omkring enkelte episoder i fortiden min, men langtfra om alt. Om nåtiden derimot, har jeg vært meget selektiv med hva jeg skriver om meg selv og min familie her inne. Rent lukket, faktisk. Det skal jeg ikke være i kveld. Jeg skylder alle dere inspirerende lesere av forbipolene å være både åpen og ærlig. Here we go.

 


 

Det er minst dybde i å starte med hvordan dagen har vært, så:

Mathias, Even og jeg var altfor tegnefilmsløve på mårran, så vi tok på oss uteklærne og ruslet bort til barnehagen der Even skal begynne. 

Slik så det ut:

 

Vi tente lys på kjøkkenet etter Even sin dupp ute i vogna. Det er så mye triveligere å spise lasagnerester til middag da. Når lysene brenner og det dufter høst. Is til dessert var prikken over i’en. Mitt tantebarn Aron på 13 år kom på besøk. Med seg hadde han en flått på fingeren. Jeg leste nylig at matolje er noe av det som dreper flått. Så jeg la den her:

 

Som vanlig ble mammahjertet mitt revet ut og filleristet for en stund da Mathias ble hentet av pappan sin. Tidligere denne søndagen sådan, da Mathias skulle på en sammenkomst for elevene på trinnet. Jeg gruet meg som vanlig til kvelden. Å legge ned bare et barn. Det gir tårer i øynene bare å skrive om det. Å være et samværshjem er veldig tungt til tider. Men, han er i fokus. Det at han har det bra og trygt, er det viktigste. For lesere som ikke vet historien, kan dere lese om hvorfor Mathias ikke bor her hos meg, inne på Meny, under kategorier, ved “Min egen historikk”, “Reisen forbi polene”. 

 

Even og jeg spiste havregrøt til kveldsmat, før han fikk boltre seg i badekaret med både bading og dusjing. Han sovnet til mammasang i mammasenga, før jeg bar ham over i senga hans. 

Hvordan jeg har det nå:

Jeg er avslappet og i en veldig rolig tilstand i min diagnose bipolar 1. Det er ikke lenge siden jeg fikk vite at jeg mest sannsynlig har et snev av adhd også, men jeg var denne uken på et mindfullnesskurs i Trondheim og har siden meditert en del for å roe ned og innta nuet.

Ellers er jeg mer smådeppa enn glad, fordi jeg er litt sliten. Selv om jeg også har det generelt bra. Sommeren har vært tøffere enn jeg har vært åpen om. Jeg har klippet navlestreng. Latt lille Even på snart to år få overnatte hos pappan sin. Selv om jeg vet han har det godt der, har det vært vanskelig for meg å takle at han plutselig ikke er hjemme med meg. Har savnet ham og vært redd for om det har vært mer vanskelig for ham også, enn han viser. 

Jeg har ellers opplevd denne sommeren å ta det valg å bryte kontakt og sette grenser omkring mennesker som ikke har greid å respektere meg. Kanskje er det fordi jeg er den jeg er. At jeg nekter å være et offer, noe de muligens gjerne skulle sett meg som. Jeg fortsetter slik. Kutter ut dem og luker ugress. Enkelte har også forsøkt å bestemme over, og påvirke denne bloggen, noe som har vært uaktuelt. Det er jeg bestemmer hva som publiseres her, og kun jeg som avgjør hvem jeg rådfører meg med når jeg kjenner for brainstorming sammen med andre huer. 

Ellers nærmer det seg barnehagestart for lille Even, og jeg fester navnelapper på alt fra tynnull til fleece, fra vintersko til innetøfler og fra parkdresser til vinterdresser. Jeg handler både brukt og nytt, og sørger for at lillegutten våres er 100 % forberedt for barnehagen. Han begynner heldigvis en måned senere enn de andre barna. Så han og jeg får noen dager til sammen, vi to. 

Sjekk den gode klemmen jeg fikk i dag da:

 

 

Det er positivt for et menneske med bipolar 1, å kjenne på grunnkontakt. Mitt problem med denne diagnosen har ikke mest vært depresjoner, men inntil for 6 år siden; manier og hypomanier. Det er nok derfor jeg generelt er i så innmari godt humør. På mange måter nyter jeg å være normal i noen dager. Litt sånn relaxed og halvglad. Rolig og fattet. Er det SÅNN dere har det ja, dere uten diagnoser.. 

Akkurat nå raser jeg gjennom dette innlegget for å rekke “Live på direkten”. Jeg er komi-junkie, og sluker det meste av norsk og svensk humor på TV. Denne dama hender hun rett og slett nesten triller ut av sofaen i latterkrampe. Og dessuten vekker han minsten oppe på loftet. 

Hvorfor jeg “raser gjennom innlegget”? Fordi jeg alltid må rette ca 20 skrivefeil, samt 15 forviklede omvendtord hver gang jeg har skrevet et blogginnlegg. Jeg publiserer ikke skrot 😂. 

Når jeg tenker meg om har jeg aldri kjørt såkalt “spørsmålsrunde”, av den enkle grunn at jeg som blogger ikke tror noen har noen spørsmål til meg.

Sånn er det bare. Det er jo ikke bare meg dere skal bli kjent med her inne på forbipolene. Her fokuseres det egentlig mer på andre enn på meg. 

Ha en rolig og fattet, anslappet (se der ja, skrivefeilalarm! ….aVslappet 😫😉) og easy kveld, klem fra forbipolene. 

 

 

Forbipolene Adehådeline uten sminke 🙈😖😨

 

Der er Ine Wroldsen, Rihanna, Fergie, Margareth Berger og jeg!

Terrassen har plass til meg, og dem.

Lift your head up high, Cheers for the weekend, MILFS, and let us fly high up above!
 

 

Okey, det er lenge siden jeg gikk personlig på line, her inne. Let me tell you about my day:

Timen hos verdens dyktigste psykiater er gjennomført, barna er hos pappaen sin og skal sove der begge to, joggeturen er unnagjort, og kåken er både ryddet, vasket og dekorert. 

At “det føles så godt” å pante flasker? Jooo, men å vandre rundt i nyshina kåk føles myyye bedre, hellyeah!

Mange brikker falt på plass i dag. Jeg har lenge mistenkt at jeg har en tilleggsdiagnose ved navn ADHD, og i dag fikk jeg bekreftet at dette meget godt kan være mulig. Uten utredning er det jo umulig å fastsette en slik diagnose selv for en erfaren psykiater, men han ser at dette godt kan være tilfelle. Mange andre også både ser, hører og merker det. Even me, I tell you..

Men jeg har ikke tenkt å innta medisiner mot dette. Desverre. Dere får holde ut med ei fjern og avbrytende virre vapp som hyperaktivt hopper hit og dit i takt med rytmen av bipolar. Jeg er så frisk på lithium, at jeg aldeles ikke har tenkt å forstyrre den deilige rytmen med flere medisiner. 

Free your mind.

En Vogue har joina vorspillet mitt her ute på terrassen, med et friskt innspill fra nittitallet.

Jeg har det travelt, men gidder ikke stresse. Skal rekke å pilse litt på stranda med min kompis fra Afganistan før jeg suser innover til Trondheim by for å joine en venninnegjeng jeg ikke kjenner. Kun ei av dem har jeg møtt før, og jeg gleder meg til å se henne igjen. 

Som dere ser på bildet under, BURDE jeg nok stresse. Ser faktisk ikke ut. Og da er jeg ærlig: the ugly truth er nesten litt morsom. Om en stund skal jeg nok greie å se smashing ut, selv om sminkekurva mi langt fra er sponset og slettes ikke er smashing.

Sola skinner, det er helg, og jaggu er det digg å finne svar på det som kan være alle sine ukonsentrerte rastløsheter i skyggen av bipolar. 

Ha ei fabelaktig deilig deiiiilig sensommerhelg, og fortell meg gjerne hva i alle dager det er du driver med under blå himmel eller hvite skyer med dråper i 😉

Hilsen Forbipolene Adehådeline

 

 

Frisk fra bipolar i 6 gærne år

 

Det var dagene da jeg satt krøket på gulvet med foldede hender. Undergrunnen inni meg kjentes ut som om den ikke hadde bunn, og jeg ble trukket nedover. Tårer. Hele tiden tårer. Diagnose? Nei! Noen diagnose, DET hadde jeg ikke! Diagnoser hadde man funnet opp slik at psykiatrien kunne deale statsdop! Fysjom. Medisiner skulle jeg være foruten. Dette korrupte systemet av forskere på menneskesinnet. Nei takke meg til ensomhet, avslått telefon, tårer, angst og ei dyne jeg kunne gjemme meg under. Slik gikk dagene. Jeg var totalforvirret. For hva var det jeg nettopp hadde opplevd? Hadde de rett i at den verden jeg gled inn og ut av sommeren 2009 kaltes “psykose”? Det kunne jeg da ikke forholde mitt sinn til!

Dette er nå 6 og et halvt år siden. Det var som om det snødde inne i den kalde kåken min. Narnia var preget av vinter, og heksa kunne dukke opp utkledd som dronning når som helst. Der gjemte jeg meg selv og sorgene mine. Riktig snødde ned under bipolar vinter. Men hele tiden ble alt tint opp igjen av varme salte tårer. Hva faen var det som feilte meg? Jeg burde hoppe fra noe høyt og forsvinne! Men det kunne jeg ikke, for jeg var blitt mamma. En udugelig mamma som var for dårlig til å ta seg av barnet sitt!

Jeg var syk av bipolar, og klamret meg til det siste halmstrå av “stolthet”. For, “syk av bipolar”, DET var jeg slettes ikke. 

Lite visste jeg om at dette skulle være min siste stolte krampetrekning. Intet visste jeg, om at nettopp det å gi opp hele denne stoltheten, og la hvitfrakkene få rett i at jeg hadde en alvorlig sinnslidelse av en såkalt pinlig diagnose, skulle føre meg inn i et liv så spennende og eventyrlig, at jeg kom til å oppleve det som vanvittig coolt.

For akkurat da jeg for 6 år siden ga opp, og lot dem kurse meg i diagnosen, samt etterhvert medisinere meg med lithium, skulle jeg slippe å lide mer.

Jeg er nå frisk og symptomfri på 6. året. Nå vet jeg at det å være slik friskmeldt fra bipolar, heter å leve med diagnosen i remisjon. Jeg vet også at jeg har den alvorligste typen av diagnosen, bipolar 1. Dette betyr, at uten de to riktige medisintypene, viskes mine grenser ut. Da blir jeg ikke bare litt deprimert. Da blir jeg psykotisk depressiv. Så blir jeg ikke bare manisk, men psykotisk manisk. Jeg får ikke bare angst. Jeg får total noia.

Å ha vært helt frisk i 6 år, har lært meg veldig mye. For det første at jeg i det hele tatt HAR en diagnose. At hvitfrakkene hadde rett, at de vil meg godt, og at de faktisk er både coole og greie. De har troen på meg, og jeg har endelig troen på dem.

En som lever med bipolar kan aldri forutsi framtiden. Jeg kan med stor margin sikkerhet påstå at det mest sannsynlig vil gå bra, så lenge jeg respekterer meg selv. Det innebærer å innta medisinene, trene jevnlig, være måteholden med alkohol, la psykiatrien følge opp meg, visualisere, affirmere og spise sunn mat. Men man kan aldri vite. Derfor har jeg nettverk omkring barna mine og meg som står rede og klare som egg dersom noe mot formodning skulle endre retning. 

Man må leve med noe annet også, samme hvor frisk man er. Folk’s uvitenhet og derav fordommer blant annet. For eksempel å bli kalt hypoman bare fordi livet går så det suser og du er glad. Og det sier seg selv at å være frisk i 6 år handler om så lang tid at man ikke lenger snakker om “perioder”. Jeg har fått trusler fra pompøs bedreviter om at vedkommende skulle skrevet en bok om hvor vanskelig det er å leve i relasjon til en med bipolar. Jeg har fått stygge meldinger midt på natten, og måttet deale med baksnakking og stygge rykter.

Likevel går ikke dette så mye inn på meg lenger. Det kommer jo fra mennesker jeg ikke er glad i. Folk som ikke betyr noe for meg. Dramaqueens uten peiling, som forsøker å spille på samvittighet. 

For ja. Jeg kan ha forsterkede følelser. Men, i samme bane har jeg også evnen til miste disse følelsene for godt, i det man har tråkket hardt nok og lenge nok på bipolare følelser. Faktum er at i mine syke perioder har jeg enten vært innlagt eller trukket meg unna folk, for ikke å plage andre med oppturer og nedturer.

Jeg kan ikke garantere at jeg er like frisk om 6 år. Bare nesten garantere. Men jeg kan stå for at barna mine har det nettverk som trengs, dersom det skulle bli nødvendig. Gode venner, psykiatri og en uvurderlig barnefar, står stødig omkring oss, og sånn er det jeg ønsker å ha det. 

Å leve med diagnosen bipolar i remisjon, er en fryd. Men bagasjen man har å bære på er heavy, og man må daglig deale med spekulasjoner omkring fortiden. Skepsis fra alle kanter, og dømmende holdninger. Og jeg forstår.

Jeg forstår så godt. Selv har jeg heller ikke peiling på all verdens sykdommer. 

Det er bare det at da unnlater jeg å uttale meg om de sykdommene.

Min diagnose er forbundet med Gjøkeredet.

Det er bare det at jeg har vært i Gjøkeredet. 

Mange ganger.

Og det var der jeg traff de virkelig ekstraordinært intellegente og kreative menneskene.

Skulle jeg hatt en virkelig interessant samtale med grenseløse sinn, var det nettopp er slikt Gjøkerede jeg skulle besøkt. Som symptomfri slik jeg er nå. Det er bare det, at nå er mine sansedører halveis lukket. Jeg er frisk, og har ingen tilgang til kaninhull og dragehuler.

Men jeg vet godt hva som foregår nede i slike kaninhull og oppe i sånne dragehuler, så jeg kunne nok forstått språket til et psykotisk menneske.

Men jeg trives her oppe i midten. Det er morsommere å være frisk enn jeg trodde. Altså, jeg trodde jo at jeg VAR frisk. Så tok jeg feil, og det viste seg at det å være frisk innebar evnen til å tørre å være gal. Litt gæærn og fresk rett og slett 😉 

 

10 tegn på at du har en bippebedreviter i livet ditt

 

 

For en stund siden fikk jeg høre uttrykket “Bippere”. Det klinger i ørene, og minner mer om Pippi Langstrømpe og røverdøtre, enn troll og bygdedyr iallefall. Og hva er en bipper? Jo det skal jeg fortelle deg. Bippere er slike som meg, som har diagnose bipolar. 

Og hva er en bippebedreviter? Jeg skal vedde på at alle med bipolar har måttet forholdt seg til en eller flere som tror de har bedre peiling på bipolar enn oss bippere selv.

Dette innlegget handler først og fremst om de som har bipolar i remisjon sin opplevelse av omgivelsene. Altså de som er friske og symptomfrie.

Verden er veldig uvitende om psykiatriske diagnoser. Det vet du nok, du som selv har bipolar.

Her er 10 tegn på at du har å deale med noen som tror de kan deale bedre med din diagnose enn deg selv:

1. Du har satt grenser og vært litt bestemt. Litt sinna. Så går det noen timer, og nærmest midt på natten får du følgende melding: “Du har en dårlig periode nå. Get some help for søren!”  Dette er et sikkert tegn på en slik sutreviter som har irritert seg over din evne til å sette grenser, og tatt seg et par glass vin. Nå tror h*n du er syk som fy. 

…og hva vet DU, som vedkommende ikke vet? Jo, at du er frisk som en fisk, og at selv om du har diagnose bipolar, har du selvfølgelig like lov som andre mennesker til å boltre deg fritt i alle delene av følelsesspekteret. Du kan le, gråte og bli sinna, akkurat som alle andre. Jepp. Du har evnen til det du også. Og dessuten; “dårlig periode”? Er du stabil, så er du stabil. Bipolar handler ikke om “perioder” når man er inne i sitt 7. friske år i remisjon. Man kan holde seg frisk resten av livet med riktig livsstil og medisiner. Vi vipper ikke inn og ut av såkalte “perioder”, når vi inntar riktig medisin og ellers lever etter de reglene vi har lært oss å leve etter med en slik diagnose. Ren uvitenhet, og ganske latterlig. 

2. Du finner ut at du funker fett selv om du har diagnosen, ved hjelp av …kanskje trening? Riktig kosthold? Rett dose av den perfekte medisinen for deg? Affirmasjoner? Enda bedre; alt dette? Uansett begynner du å blogge/skrive bok eller på annen måte formidle dette til omverden for å vise andre hvilken vei du gikk for å unngå krattet opp hit. En dag skriver en frustrert “leave me alone with my reason to do nothing-bipolar-dame” på din facebookvegg: “Jeg har bipolar. Og jeg er overbevist om at du er hypoman nå.”

Og hva vet DU, som vedkommende ikke vet: Alle eksperter omkring deg har presisert at du er symptomfri i remisjon. Dine handlelister krymper i butikkene. Du har underforbruk av penger, ikke hypomant overforbruk. Du trekker deg tilbake innimellom, heller enn å være oversosial. Du har dine bibbeben pent planta på jorden. Og desverre for alle som ønsker å bruke diagnosen som unnskyldning til å “do nothing and feeling sorry for em selves”, så er du nå et bevis på at man kan gønne på og leve bra med diagnosen uten å være syk. 

3. “Nei nå er a manisk igjen, nå har a vært å shoppa, og jaggu lo a høyt også!” 

Og hva vet DU, som denne bippebedreviteren burde lært seg? Jo, sist du sjekket, sang du fortsatt i dusjen, and kept it there. Altså du har fortsatt ikke ringt Madonna og Pink for å overbevise dem om at du burde vært kordama deres. Og du er ikke akkurat rimelig overbevist om at det er kamera i insekter og gift i maten, heller. Du liker ikke bugs, men du vet at de ikke filmer deg, og du digger mat. Om natta sover du, du danser ikke til Dina’s eneste nittitallshit, åpner verandaen og synger ut så alle naboene tror Donald Duck har fløtta inn. Kremt. På økonomien har du stålkontroll, og du er ikke på vei til Kina på impulstur. Du vet at du er frisk. 

4. Bippebedreviteren kan aldri se deg gråte, for da innbiller h*n seg at du er deprimert. Du kan heller ikke betro deg når livet er tøft, for da tror h*n ikke lenger, da VET h*n at du er dyyypt deprimert.

Hva vet DU om dette, som desverre en uerfaren liten fis ikke aner noe om? Vel. En depresjon er gjerne tåreløs. Ordløs. Maktesløs. Kreftesløs. Vandrende ute på psykotiskt grenseland. Sist gang du var deprimert, gråt du bare alene, når ingen så deg, der du satt krøket på gulvet og ba om at smertene inni deg måtte gå over. Du trakk for alle gardinene, slo av telefonen og låste døra. Du var hudløs og for det meste gadd du ikke å gråte  Du ville aldri latt noen vite om hvordan du hadde det, fordi du skjemtes og ikke ville innse selv at du var midt inne i en depresjon. Du fornektet hele depresjonen og klamret deg til dyna. Å gråte foran folk er et FRISKHETSTEGN. Å tørre å være åpen, et også et friskhetstegn. 

6. Vedkommende er nærmest paranoid hva angår det gjøkeredete faktum at du “lider” av en diagnose. H*n veier sine ord nøye, og når alle er samla, kan du se vedkommende sitte og glo vurderende, med store, granskende øyne. Du får høre senere hvordan h*n har vurdert din atferd. Har du barn, kan du banne på at du vurderes enda nøyere. Vedkommende nærmest venter på sykdomstegn.

Nåh ..  hva er det du kunne lært denne hissigtassen av en bedreviter? Jo, at det er på seg selv man kjenner andre. Så dersom h*n føler slik behov for å vurdere din psykiske tilstand, er det et sikkert tegn på at dette er noe h*n finner i seg selv. Det kan være depresjon, angst, eller generell ustabilitet i livet. Uansett bruker h*n bortkastet energi. For du er klar over det sykelige behovet for å vite best, og kunne ikke brydd deg mindre om hva denne bedreviteren finner i din atferd som er verdt å bruke tid på å kritisere. Hverken utdannelse eller status imponerer deg. Du er fri, og sterkere enn slike bedrevitere tror.

7. Du vet. Disse som påstår at bippere stikker hue frem fordi de vil ha oppmerksomhet…

And ya know? Attention please? Hva er galt med det? Man må banke i bordet og heve stemmen. Kreve attention. For du vet du har noe å komme med. Ikke fordi du på død og liv må ha oppmerksomhet. Nei, under din siste psykose gikk du nærmest i ett med omgivelsene og håper på usynlighet, i frykt for å bli sett, filmet og fotografert. Denne sjenansen vet du er av din natur, og nå er den frisk og i balanse. Men livet har gitt deg bagasje og erfaring. Nå er du kommet til et nivå der gir du blanke i hva andre skulle synse og mene om ditt utsikkende hue. Også bedreviterne som kritiserer alle for å tørre å heve stemmen, fordi de så gjerne skulle tørre selv.

8. Bedreviteren er nærmest paranoid på dine vegne, og skeptisk til alle dine avgjørelser og uttalelser. “Du har jo tross alt en diagnose altså..” Det kan jo være at det så ustabilt kan hende at du ikke er i stand til å tenke rett med det bippehue, hva?

You know, from the mile you walked…  At du er sinnsykt, enormt og genialt SMART. Du er både frisk og stabil, og i besittelse av vanvittig intellegens, etter et liv der du har fått mange innblikk i wonderland nedi kaninhullet. Så det så. Avgjørelsene dine vil vise seg å være bedre enn mange av bedreviterens egne bestemmelser.

9. Du er vant til å bli misforstått. Så den dealer du. Men en bedreviter vil irettesette deg utfra misforstått kommunikasjon. 

Du vet, det er gøy å svare slike. For de forventer som regel ikke at du er smart. 

10. Til slutt. Pust og pes. Ja du vet, alle de som vil preike for deg om medisiner. For og imot. Uten peiling, og i full fart på en rakett til en ukjent planet med alle sine medisin-meninger, mens du rister på hue trygt planta på jorda. 

Og da vet du jo, utfra erfaring hva som er best for deg. Har du bipolar 1 bør du minimum ha stemningsstabiliserende medisin, samt antipsykotikum. Uten dette vil du gli over i psykose, manisk eller depressiv, før eller senere. Forbi polene. Du vet at blant stemningsstabiliserende midler er gullet lithium, sølvet lamictal, og bronsen orfiril. Du vet at av antipsykotikum er det seroquell som er det nyeste og med minst bivirkninger. Du vet at du bør trene, spise sunt og sove om natta for å unngå bivirkninger. Du vet at du ikke kan innta antidepressiva, av faren for å bli manisk. I såfall kontrollert som hjelp ved dyp depresjon. Du vet at hvis du har bipolar 2,  med bare rapid cykling og null psykoser, kan du greie deg kun med stemningsstabiliserende medisiner. Og bipperen jeg, jeg vet også at jeg ikke rører beroligende midler som valium og sobril. Fordi jeg ikke tåler det. Og heller ikke trenger det.

En trist side ved bippebedrevitere, er slike mennesker som liker sympati. Disse som gir inntrykk til omgivelsene at “det er forferdelig å leve i en eller annen relasjon med en som har bipolar lidelse”. Dette er gjerne de som i tillegg til å ikke ha peiling på diagnosen, ikke takler at den med diagnosen setter grenser. Heller ikke at den bipolare viser noen form for følelser. Sinne deriblant, som jo er en naturlig del av følelsene. Slike offerrollespillende mennesker kan gjerne true den bipolare med slikt som at de skal gi ut en bok for å vise verden hvor fælt det er å kjenne noen med den diagnosen. 

Screw them. Ikke bry deg. Hvem tvang dem til å ha noe å gjøre med deg? Ok, du har en diagnose, men dette gir dem ingen rett til å bruke den som fritt vilt for å søke den sympatien de tror de trenger. Slike bør du nok holde på avstand. Sånne kan være uheldig for forløpet i din diagnose. Som du jo nå er frisk fra nå. Som faktisk er rent fysisk og genetisk betinget, dessuten.

Så hva gjør du? Gi ut ei bok. Lær dem. For det de ikke har peil på, burde de la være å gni nesa si borti, foruten av svært ydmyk interesse for å lære. Hva mer gjør du? Du rister bestvitende på det intellegente hodet ditt av dem og føler litt med deres uvitenhet, i det du husker hvem du er. For det er det jo KUN DU som vet noe om.