Caroline Berg Eriksen’s mage kontra sannheten bak min

 

Alt dette kroppsfokuset i forbindelse med graviditet, får meg til å ville fortelle om mine to fødselsopplevelser på en annen måte enn tidligere her inne på forbipolene.blogg.no.

For hva skjer med båndet til barna dine, når du har vært nødt til å kjempe med nebb og klør for dem, gjennom sykdom og motgang, og lært deg å sette pris på dem som om morgendagen var dommedag?

Hva skjer med synet på din egen mage? Blir det viktig lenger?

Jeg kan skrive under på, med god gammeldags løkkeskrift, at det er ikke størrelsen på magen din du fokuserer på da, når alvorets time møter deg i døra etter du traff veggen, og kampens hete gjør deg klam og svett. Et vanskelig svangerskap går over til et helvete på jord, og du må endre på hele livet ditt for å greie å være mamma.

Det var i 2008 vi begynte på ferden hit. 

Jeg skriver dette mens jeg og minstemann Even på snart 2 år har lagt oss for kvelden på loftrommet vårt, mens pappa Tore og eldstemann Mathias har lagt seg nede i kjelleren. De bor ikke her. Tore og jeg er ikke kjærester lenger, og Mathias bor fast hos ham. Begge barna sover, og som de kompisene Tore og jeg er, har vi nettopp sett den nyeste Jungelboken og spist snacks, etter Taco med gutta. Det kalles foreldresamarbeid, og er noe vi har måttet lære oss med årene. Jeg fikk meg to amazing sønner og en kompis. Det er her vi er i dag. I mål.

Etter en turbulent danskebåt-tur på sensommeren i 2008, begynte altså ferden vår. En voksende mage, og et umodent mammahjerte, ruslet inn i 2009, med en overbevisning om at psykiatrien tok feil; jeg hadde ikke bipolar. Se, det gikk jo så bra uten medisiner…

Jeg inviterte barnevernet inn i bildet. Vi flyttet. Ukene gikk mot termin, og jeg slet med sterk fødselsangst. Till slutt la jeg meg inn ved DPS Stjørdal, og ble søvnløs. Dette står beskrevet i et tidligere innlegg. Det er ikke det jeg skal fokusere mest på nå, dette med opplevelsen av psykosen jeg gled inn i. Det kan man lese om her, under “reisen forbi polene”:

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Redselen jeg følte for barnet mitt da de måtte tvangsmedisinere meg på Østmarka, dit jeg ble sendt som en pakke etter først å ha blitt sendt to ganger til Levanger psykiatrisk, var enorm og vanskelig å beskrive. Jeg var utmattet, men brant inni meg av kjærlighet for babyen jeg bar på. Veldig veldig syk til sinns, var jeg, med utallige vrangforestilninger. Likevel greide de å få meg til å lande såvidt etter en ukes tid. De gjorde en del feil mot meg. Stengte meg inne på rom og gjorde meg ytterligere livredd, uten at der var grunnlag for det. Jeg var jo ikke farlig. Alt det handlet om i mitt hode var barnet mitt. Det lille barnet mitt. I magen min.

Det hele endte med at jeg valgte å sove på en svart skinnsofa på et fellesrom, i frykt for å bli stengt inne igjen. Det kunne jeg ikke holde ut.  Jeg måtte ut derfra. Kynnerene ga meg muligheter, og idéen fikk jeg den 14.juli, sommeren 2009. Jeg kunne late som om kynnerene var rier. 

Sykepleier og lege ble tilkalt, og de gikk fem på. Magen strammet jo seg den..  

På sykehuset fikk jeg tilkalt barnefar og familie. 

Dette er nok den mest crazye fødselshistorien du har lest, but it goes like this:

Legen overtalte meg til å ta keisersnitt. Manisk som jeg var, hadde jeg en illusjon om at jeg skulle få beholde barnet mitt. Så jeg måtte kjøpe noe til det. Forberede meg. Kamillete for eksempel. Det hadde jeg hørt var bra for babyer. Annet stuff også, trengte jeg til barnet mitt og meg. Jeg krevde at jeg måtte få shoppe først. Keisersnittet måtte utsettes til dagen etter. 

Fra tvangsbehandling på Østmarka ble jeg sendt ut i Trondheims gater med en, for meg, splitter ny pleier. Hun lurte på om hun kunne ta seg en røyk. Så satte hun seg ned ved det som da var Egon på Trondheim Torg, og lot meg handle i fred. Jeg handlet det jeg skulle, og vi gikk tilbake til sykehuset. Det var en smak av frihet, og jeg hadde ingen tanker om at barnet mitt ikke skulle få være hos meg. Det var nok mitt innebygde forsvar. For innerst inne visste jeg det nok. Det gjaldt bare å holde ut og ha tunga rett i munnen. Ikke la dem se meg klikke 

Slik gikk det til at vår sønn Mathias kom til verden med planlagt keisersnitt morgenen 15.juli 2009. Det var en umenneskelig tøff dag for meg. Jeg fikk såvidt holde barnet mitt, før de måtte sjekke ham i forhold til medisinene de hadde gitt meg under tvang. Det gikk fint. Babyen min var frisk.

Nederlaget var ingenting i forhold til sorgen. For de måtte ta ham fra meg. Barnet mitt. Alt i livet mitt. Det eneste ene som betydde noe, i mitt friske glimt midt i galskapen. 4 timer etter min baby kom til verden på St Olav hospital, fikk vi høre av barnevernet at de måtte plassere vårt lille mirakel i beredskapshjem.

Det skjedde på film. Det skjedde ikke meg. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan jeg maktet å holde ut. Og jeg har venner som har fortalt at de var sikre på at jeg ikke kom til å overleve dette. Jeg var knekt, men utad holdt jeg en viss fasade.

For den nydelige vakre lille guttebabyen vår, hadde vi en kjærlighet så mektig, at den overgikk alt. Det var det vi hadde å tilby, og det var nok til å helbrede situasjonen etter hvert.

Men der og da måtte jeg ut av meg selv for å takle det.

Jeg fikk med meg noen bilder av en nett liten engel, og ble sendt tilbake på Østmarka, der jeg fikk et rom ute i avdelingen, med ei seng, et nattbord og en gammeldags, rund vask. I den senga lå jeg og badet i mine egne barseltårer, mens jeg lot krampene ta meg dypt ned i helvete. Nå kunne jeg ikke trå feil et eneste lite steg, for da fikk jeg kanskje aldri mer se gutten min igjen. Da noen tårer traff et bilde, fikk jeg panikk. Hva om pleierene så at jeg hadde grått på bildet av babyen min. 

Ingen fortalte meg hva jeg skulle gjøre med all melken. Jeg holdt ikke ut å trykke ut melken i den gamle vasken mens tårene rant, men jeg ante ikke hva annet jeg skulle gjøre.

Hvordan magen min så ut, var det siste jeg tenkte på. Bare jeg fikk holde gullskatten min i hendene mine igjen. 

Og dette er ikke et behov for å sutre, eller på noen som helst måte søke medlidenhet. For som du vet, har denne historien en happy ending. Jeg forsøker å gi deg et bilde av hvor ubetydelig en mage er når du har vært til helvete og tilbake igjen for å få være mamma til barnet som bodde inni den magen.

Det ble en lang reise. En grusom, men vakker reise. Så mye måtte læres før jeg kom meg hit til dette paradiset jeg lever i nå. Jeg måtte lande fra psykosen, skaffe meg ny plass å bo, og prøve å leve med at det var best at ungen min fikk bo alene med pappan sin. I et år gråt jeg meg gjennom dagene, inntil jeg bestemte meg for å la psykiatrien medisinere meg med lithium. Jeg fikk være med barnet mitt, men det var ikke jeg som våknet hver morgen sammen med den lille gutten.

Barnet først. Jeg lærte meg å tenke barnet først. Så lenge han hadde det bra, var alt bra. Jeg jobbet i barnehage for å lære meg knepene som mor, og bygget meg opp. Det gikk sakte, men grunnmuren jeg bygde var stålsikker.

Da vi ventet barn nr to, gikk det helt fint psykisk. Jeg holdt meg frisk, og fikk reise hjem fra sykehuset med min lille engel i bagen. Jeg kunne se tilbake på et vanskelig svangerskap rent fysisk denne gangen. Å leve med svangerskapsdiabetes og sette insulinsprøyte på seg selv var en kunst jeg måtte lære meg. Ikke drikke melk, ingen frukt, ingen poteter, ris eller mel; forsiktig med alt. Det var virkelig lærerrikt. 

Heller ikke denne gangen var det kroppen og størrelsen på magen som opptok meg.

Nei. Det som opptok meg var de blå skyene jeg humpet rundt på i lykkerus, hver gang jeg så storebror Mathias kose med lillebroren sin. Hver gang jeg fikk holde det minste lille barnet mitt tett inntil meg, og hver gang eldstemann og jeg fant på noe gøy sammen. Som å bade. Plukke blomster. Lese. Tulle. Tøyse. 

Magen? Jeg ELSKET den. Akkurat som den var. Med et dypt arr etter to keisersnitt nederst på magen, og krydder av et par nydelige strekkmerker. Men viktig, det var den aldri, i forhold til de to stjernene jeg fikk henge med: Mathias og Even, som hver dag gjorde meg starstrucked. …og som fortsatt gjør meg helt mo i knærne.

Nå har toåringen vår begynt i barnehage, mens 7åringen vår går i andre klasse. Vi er stolte som haner av dem, og vi sprekker nesten bare vi ser på dem. 

Og tenk, dem ER her! Dem ER her hos oss! Vi får LOV til å være foreldre! Hver eneste dag!

Foreldresamarbeidet har også vært viktig å fokusere på. Jeg er glad i pappan til barna mine. Selv om vi tidligere har ønsket hverandre dit pepper gror og ilden fyrer, har vi lært oss å bli glad i hverandre som venner. Vi har gått gjennom så mye for barna våre, at vi godt kan se på Jungelboken og spise snacks sammen, og la hverandre være i fred. Klappe oss selv på skuldra. Se oss tilbake på alt annet enn en “mage”. 

Slik ble jeg mamma. Og magen har fått gjennomgå, men jeg elsker den. Det var den som bar fram to fantastiske, søte små farsker av noen morsomme rampegutter. To vakre engler som vi har kjempa for å få lov til å være sammen med. 

Men for eldstemann var det ikke magen som gjaldt. Det var pappa’s armer som tok imot ham, da mamma var altfor syk til å bære mer. Pappa var det, som var der for ham etterpå. Samme hvor mye den magen min bar ham fram, var det han han far som bar ham videre. 

Skal far i dette tilfellet legge ut bilder av armene sine?

Hellyeah, Tore, come on..

So screw the stumic, and tell me about them kids.. ikke? Hva om jeg skriver det på norsk: Gi blaffen i den magan, og fortell meg heller om barna dine. Da er du med, hva? Du også, Caroline?

Hvis ikke, må nesten alle de flotte alenepappaene her til lands legge ut bilder av armene sine; armer som jo sikkert har båret barna i mer enn 9 mnd etter de kom ut av den magen. 

Barna våre… ååh de fine barna våre..  dem er det eneste Tore og jeg greier å tenker på, etter begge svangerskapene. Haha, jeg må le, for det ville vært absurd dersom det var magen min vi fokuserte på i ettertid av helvete. Her vi sitter i himmelen og nyter premiene våre: TO GUTTEBARN 💙💙

 

4 kommentarer
    1. hehehe…ja enn om vi skulle hatt fokus på magene våre etter å ha født slike vakre skapninger vi er så heldig å få dele dagene våre sammen med <3 🙂

    2. En trist med fantastisk historie,og kunne ikke vært mere enig Helene,va pokker betyr magen som ga oss kjærlighetsbarna…
      Nei fytti,er selv stolt av magen min selv om den siste kom for 22 år sia,men “pynten”du snakker om,som keisersnitt arr pent dandert med pene strekkmerker…er glad i hver eneste en av de 😊
      Uten de hadde jeg ikke hatt mine 3 skjønnheter!,så 👏👏👏 for dette innlegget,på tide denne kroppsfikseringa avtar litt,IALLEFALL når det gjelder etter å ha født,både mage rompe og hofter,ja puppene med å for tenk forandres, og er det så ille,ikke få barn!!
      Supert innlegg!!!!

    3. Krisrin: Ja heder og ære til den naturlige kvinnekroppen, uansett hvordan den ser ut etter svangerskap. Men aller først og fremst: heder og ære til den bittelille nykomlingen, selve livet… Jeg er så enig med deg

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg