Å lage seg et hjemmekontor kan være ei personlig greie. Omgivelsene rundt et skapende hue er viktig, og man bør trives der man sitter og jobber
Jeg hadde aldri trodd at denne bloggen skulle ta så stor plass i livet mitt. Nå får den også plass i stua våres her på Lykketoppen; forbipolene har fått sitt eget kontor! Come, let me show you…
I’m a heavenly dreamer, så det er viktig for meg at jeg synes området over kontoret er vakkert å se på:
Ja, dere vet. Det er jo jeg, og a Pippi, som har denne stilen her.
Jeg brukte kjøkkenbordet som kontor inntil i går; da jeg arvet et perfekt bord av min mor. Mer korrekt fra arbeidsplassen hennes. Takk, mamma og Hint, for et genialt arbeidsbord. Nå kan jeg nyte utsikten gjennom stuevinduet mens jeg noterer, sorterer, skriver tekster, skriver reportasjer, maler bilder og maler glass. Og når sommeren kommer, kan jeg rusle utpå her og ta noen friske pauser:
Jeg er et menneske som finner inspirasjon i en lun og egenkomponert atmosfære, og jeg vet akkurat hvordan jeg vil ha det; så hippie og koselig som overhodet mulig. Dessuten lytter jeg mye til musikk mens jeg skriver andre sine historier, så høytaleren må være på plass. Du ser en kvart av den nede i venstre hjørne.
Når barna er hjemme/våkne, forvandles kontoret til malebord for alle. Da jeg har en ivrig 2åring i hus, må jeg sette unna mye av kontorstæsjet mitt mens han regjerer stua.
Alle burde dyrke frem sin egen stil, og rusle bort fra siste mote. More like; CREATE that fashion, rather than follow it. Det er ikke så nøye hva naboen synes; go ahead og mal det stuebordet lilla (…ja jeg har planer om det faktisk. Lilla.) For meg er det slettes ikke så nøye hva andre synes om hvordan barna og jeg har det her hjemme. Ryddig og rent er det, men vi har masse lekeplasser og en crazy Pippi stil, med lykter, planter, røkelse, smijern, farger, miniatyrlandskap, veggklistremerker, steiner, barnetegninger og liksomfugler: for her bor VI. Og hvis barna vil lage ei hytte, så får de det. In fact så har de ei under kjellertrappa. Jeg laga den.
Det nye kontoret i stua er enda en langefinger mot siste mote’s kjedelige a4style. Nok et bevis på at her i huset, her tør vi å være oss sjæl.
Noen ganger får du gaver så store, at du ikke får satt ord på det. Presanger av livet selv, som ingen penger kan kjøpe, og ingen hender kan lage. Opplevelser du aldri glemmer, som får deg til å glise av glede og le av fryd.
En verdifull stund sammen med to av min barndoms gode venninner fra vakre Vesterålen. It’s been years!
Jeg har alltid hatt mange gode venninner og kompiser. Både her på Stjørdal, I Vesterålen der min far kom fra, og på Ytterøy der min mor vokste opp. Jeg bærer på så vakre minner fra en nydelig barndom med sol, blå himmel og duftende blomster.
I Vesterålen ble jeg kjente med June, Dagmar, Jeanett, Anett, Linn, Heidel, Maja, Silje, Jeanett Cecilie, Julie, Nina, Johanne, Arngeir, Rune, Marita, Marita N, og mange fler. Da ungdomstida kom med somrer i nord, hadde vi Flipper ungdomsklubb, party og latter blandet med pilkefiske med familien, og lyse fine dager. Kan du tenke deg hvor på gråten jeg blir av glede, når jeg minnes de stundene? Ingen kan ta fra meg barndommen min. Jeg står for alltid stødig på den. Mellom sommerferiene i nord, skrev vi brev med hverandre. Mange lange brev, med pent skrevne ord. På denne tiden, i det våren er i anmarsj, ville vi gledet oss mer og mer for hver dag vi kom nærmere sommerferie. For da reiste familien nordover og ble der i noen gyldne uker.
Etter som årene gikk, ble jeg syk, og flau over å være bipolar. Ja, som mange av dere lesere vet, tok det flere år før jeg tok av meg det skallet. Jeg trakk meg unna vennene mine de årene, i ren skam.
Men nå har jeg vært tilbake en stund, og vet at vennene mine hele tiden var glad i meg. Så i dag var gleden stor, da June fra Sigerfjord og Dagmar fra Seljord, kom på besøk hit til Lykketoppen. Jeg fikk vakre lyse roser, gode klemmer, og en verdifull stund med skravvel, prat og latter.
Kun det beste er godt nok for gode venner, så jeg laget gulrotkaka fra bloggen til meglerfru1, og mikset jordbær og tagatesse. En perfekt aften sammen med barndommens gullskatter.
Alle jeg kjenner fra Vesterålen er så innmari vakre. Se på dem. Her er June til venstre med varme øyne og ravnsvart hår, og Dagmar med lysebrunt blikk og englehud. De er så fulle av liv og godhet, og er nok et folkeslag for seg selv de fra vakre nord. Jeg liker å påstå at jeg er en av dem, siden pappa er fra Sigerfjord. Men jeg er iallefall for alltid en av vennegjengen fra nittitallet’s Sigerfjord.
Alle skal vi i forskjellige retninger. Noen skal utdanne seg høyt. Noen skal ut på reise. Noen skal utdanne seg lavt. Mens andre skal fare med vinden dit de aldri planla å dra. Puste seg gjennom tunge år, og bruke tid på å bli frisk fra sykdom og oppoverbakker. Jeg var en av de som måtte gå i den siste retningen.
Og jeg klarte det. Jeg ble frisk av bipolar og er nå en mamma med sans for livet.
Gevinsten er å få møte de fra gamle dager igjen. Å kjenne det boble i brystet av den gode gamle følelsen. Gamle minner å le av, og nye å dele. En går aldri tom for ting å snakke om, og man tør å være åpen. For man bare vet at man kan stole på røtter fra gamle tider.
Stunden med dere i dag, var så stor en gave for meg, at jeg har tårer i øynene etterpå, Dagmar og June 💜 For minnene etter en barndom så vakker som heldige vi var, er det alltid godt å ta frem i godt selskap. Siden dere skrev brev med meg, ble jeg glad i å skrive, så jeg har mye å takke dere for 💜 Til alle jeg kjenner i Trøndelag; Dagmar bor her på Stjørdal, let’s make more kake, og skravle mer med henne 😉
Er det tussi for deg? Vanskelig for deg nå? Sliter du med å se folk i øynene og påstå at alle ryktene du slengte rundt deg om meg, var sanne?
Årene kom. Årene gikk. Karma is still a bitch.
Så kom denne bloggen til. Og du liker den ikke, det har du flere ganger uttrykt. For her inne har sannheten om meg stått på trykk i 2 år. Og sannheten passer ikke for deg hva angår meg.
Er du klar over hvor mye du holdt på å ødelegge for meg, før jeg bestemte meg for å skrive alt her inne? Min mening var ikke engang at folk skulle lese denne bloggen. Jeg skulle bare lagre sannheten om meg for mine etterkommere, min familie og mine venner. Men nå er jeg glad for at folk har lest. For det florerte så mange usanne rykter om meg i hjembyen min.
Rykter kan virkelig gjøre et menneske deprimert. Falske ord kan skade en person så mye, at det kan gå riktig ille. Og der satt du og hadde fritt spillerom til å farge lokalsamfunnets syn på meg.
Mens jeg satt med foldede hender og ba på mitt eget stuegulv. Desperat av ensomhet og en psyke som nok en gang hadde gått på veggen, prøvde jeg å klamre meg til livet. Du drev på med din svertekampanje. For å virke bedre selv? For å hva? Hvorfor? Uansett holdt du på.
Helt til jeg begynte å skrive for åpen scene.
Plager det deg? At jeg greier å gjennomføre så mye mer enn du selv klarte den gangen, hva angår mitt eget rykte? Og hva synes du om det faktum at jeg ikke engang trenger å framstille noe annerledes enn sannheten? Svir det?
Er det vanskelig for deg at jeg banker i bordet offentlig? At jeg serverer sannheten på samme bord, og gjør dine desperate forsøk på å knuse ryktet mitt, til skamme?
Det som var mest skummelt med deg, var graden i forakten din, og alt du deretter konstruerte opp. For mens jeg satt med papirer fra psykologen min om at jeg var vurdert som det motsatte av en psykopat, satt du med røyken i den ene hånda, pilsen i den andre; og framstilte meg som noe slemt noe. Noe psycho. Mens jeg forsøkte å følge rådene fra ekspertene om å prøve å tenke mer på meg selv og være mindre dumsnill, fortalte du folk om hvor ekkel du mente jeg var.
Og de trodde på deg. De kom til meg i ettertid og beklaget for at de trodde på deg og kampanjene dine. Jeg fikk vite alt om hvordan du framstilte meg som alt jeg ikke er. Ja det kunne tilogmed se ut til at du koste deg bigtime mens du skapte disse ryktene som du trodde du kontrollerte.
Selvfølgelig liker du ikke denne bloggen. Her står jo alt i kategorier. Mine egne historier tilogmed. Og de har jeg mange vitner på.
Hva tror du et lokalsamfunn stappfullt av ondsinnede rykter kan gjøre mot en dame som prøver å klatre seg opp fra bunnen av bipolar? Hvor mange kamper tror du jeg måtte kjempe, for å komme meg dit jeg er nå, på grunn av den urene munnen din?
Du aner nok by now; at jeg er sterkere enn de usle ryktene dine. At jeg løper i motbakker og puster i motvind, mens du blir anpusten bare noe går mot deg. Du kødda med feil finger, og plukket fjærene av dine egne ugler i mosen. Så da dine ti fjær ble til ørten høns, skjønte alle at det ikke engang var høner, men ugler, i den mosen din.
Hva kan du lære av dette? Jo det skal jeg fortelle deg, ditt bygdadyr. At når du kiler ei heks på skuldra med dine uglefjær, vil du merke det straks karma, som jo er ei forbanna bitch, slår til. Hun kommer til å rekke finger til deg samme hvor du snur deg. Hun vil titte frem over alt for å minne deg på å ikke irritere en strong lady med dine falske fjær.
Det tok noen år ikke sant? Men ikke undervurder tidens kvasse tann, før du har lært deg å ta ansvar for dine egne handlinger, samt dette med å vise medmennesker respekt.
For du er tilgitt vettu. Ååå så tilgitt. Jeg sliter ikke et eneste sekund lenger, med alle de årene du ødela for meg 😉😊😁 …og det må jo føles godt for deg, hva?
I dag fikk jeg så mange bipolare idéer, at jeg skal ta meg sammen og dele det med dere. Velkommen til vårt bildeshow! Jeg vet jeg fortsatt er for dårlig til å dele vår hverdag med dere her inne på forbipolene. Forgive me, I’m a eightees shadowdancer. (Blitz? Whassthat?) Altså. I dag drev denne alenemammaen og planla hvordan hun skulle stresse seg til sentrum på shopping. Men så kom jeg på at stakkars Even 2 år stort sett forholder seg til hjemmet sitt, lekeplassene rundt her, og barnehagen. Så; slå DENNE idéen:
Og slik ble det. Kosungen i vogna, smilet på, og busstur!
Even var kjempeflink i butikken. Med den bitte lille vogna si trippet han rundt og fikk bestemme både “haviar” og “sinkeost”. Så tok vi middagen på en lokal restaurant.
Mormora stakk også innom, og Even fikk både kjærlighet på pinne og is av yndlingsservitøren sin. Det fortjente han, ikke sant dere?
Etterpå handla vi siste rest av lista, og på bussen hjem var det godt å ha ei mammahånd å holde i.
Kveldsmat og TV for toåringen går fint an å kombinere med matvaresortering, rydding og gulvvask. Det er tross alt best her når vi har det rent og ryddig. Da Even skulle sove var det tryggest å ha mamma der til han snorket søtt, som bare toåringer kan, og så var det bare å sette i gang med kveldens videre gjøremål for min del: knekkebrød og is må’n ha. Faktisk knekkebrød og is som ikke gir noe blodsukkerstigning 👍
Den tunge traileren kommer hurtig mot dem. Den har stor henger, og enda større fart. Alt skjer så fort, og hun havner i sjokk. Men hun er bevisst hele tiden. Det smeller, og panikken inntar ungdommen, i det uvirkelige smerter tar over kropp og sinn. For den unge sjåføren ville ikke høre på henne. Hun sa fra, men han tullekjørte videre som om det hun mente ikke betydde mer enn lorten på bakken under glattisen de kjørte på. Som om livet hennes ikke betydde noe. Som om han hadde noen rett til å avgjøre at framtida hennes var verdiløs.
Den isen, den skulle smelte med våren. Den skulle renne bort i grøfta og videre ned i bekker og elver. Kanskje ut i havet. Livet skulle gå videre. Men nå var det januar og nullføre, og 4 liv holdt på å renne bort som sand mellom fingrene til en 18 år gammel gutt bak rattet. Denne natta frøs verden til istid for ei ung jente som hadde store drømmer for framtida.
Det har gått 10 år siden Christina Johansen (27) på mirakuløst vis overlevde bilulykken som tok fra henne så mye annet enn selve livet. 10 år siden intetanende foreldre fikk en grusom telefon midt på natten, og skjelvende måtte forholde seg til uvissheten i flere timer: ville gullskattene deres overleve?
På et rom i en enebolig i Fauske, sitter Christina 17 år og ser på Titanic. Om noen år vil hun være ferdig utdannet reiseleder, og guide turister i fjerne strøk. Derfor går hun salg og service i Bodø, og pendler med buss til sammen 12 mil hver dag. Hun gleder seg til framtida, for det er den store drømmen hennes. Å utdanne seg innen det hun liker best; reising. Nå leier hun et hus sammen med kjæresten sin, tvillingbroren hans og to kompiser. Klokken er 23.30 da det banker på døren til rommet hennes. Det banker videre inn på hjertedøra hennes, for en annen kompis har ringt de andre i huset. Han har kjørt ut i grøfta, og trenger hjelp. Christina hiver på seg den styggeste dongeribuksa hun har, siden de skal ut og dytte bil. Selvfølgelig vil hun hjelpe. Hun pauser filmen. Lite vet hun om at hun nå skal sette hele livet på pause. Lenge.
Ute er det nullføre og isglatt. Sjåføren er en umoden gutt på 18 år. I passasjersetet foran sitter tvillingbroren til kjæresten hennes. Christina sitter i midten bak, med kjæresten sin til høyre, kompisen til venstre; og hele livet foran seg.
De hjelper vennen som har havnet i grøfta, og setter kursen hjemover igjen. Sjåføren stanser, og slipper av broren til Christina’s kjæreste. Passasjersetet foran er nå tomt. Så fortsetter han å kjøre den eldgamle Volvoen med de sterke bærebjelkene på sidene. Det er henne, tre unge menn og den ravnsvarte natta. De har ikke bilbelte på.
-“Jeg var tøff og uredd av meg” forteller Christina. “Men da han begynte å tullekjøre på glatta, ble tilogmed jeg redd. Så jeg prøvde å si fra. De andre likte heller ikke idiotkjøringen med sladding på isen. Vi prøvde virkelig å si fra.”
Det er ikke tøft å tøffe seg på glattisen. Det er noe alle med vett i hodet vet. Men enkelte sjeler er for unge til i det hele tatt å burde ha førerkort. Akkurat denne natten i kalde nord, skulle skjebnen forsøke å vekke opp et umodent, ungt guttesinn. Om det funket, må gudene vite. Vi vet bare at det skremte vettet av de tre som satt i baksetet. De som fortvilet forsøkte å forklare ham at dette.. ..dette handlet ikke om mot, men om idioti. Slik sladding på isen i stor fart er idioti.
Etter det som for Christina framstår som et minutt, får bilen sleng, og kontra. Sidelengs sklir de rett inn i autovernet, og på grunn av den store farten, kastes de ut i veien igjen. De er 200 meter unna hjemmet; men så langt unna hjem har hun aldri før vært. Ingen kan stanse lastebilen som er på vei mot dem nå. Ikke engang trailersjåføren kan det. De er overlatt til skjebnenatta i nord nå.
Hun husker fargene. Minnes smellet. Glemmer aldri hvordan panikken blandet seg med de voldsomme smertene, i det den svære traileren kræsjet inn i høyre side foran. Akkurat der han satt for litt siden, tvillingbroren til kjæresten hennes.
“Jeg tenkte alltid at slikt ikke skjer med meg. Nå skjedde det, og jeg får ikke til å forklare hvor vondt vondt det gjorde. Jeg ble klemt og smadret.” sier Christina sakte. Det er ti år siden, men minnene sitter i hodet hennes som om det var i går.
17åringen har uutholdelige smerter, og livet rekker slettes ikke å passere i revy. Hun har panikk, og ren angst. Nå skjer det hun aldri i livet trodde kom til å hende med henne. Og aldri skal livet bli det samme igjen. På mange måter er det for sent nå, der hun sitter sammenklemt i en ulykkesbil. For sent for så mange deler av den framtida hun gledet seg sånn til. Tårene fosser og hjertet dundrer.
Rett bak dem kommer noen venner straks til ulykkesstedet. De er unge, og aner ikke hva de gjør. De tenker bare at de må få ut vennene sine av ulykkesbilen i tilfelle det begynner å brenne, så de bærer ut en Christina med store skader, og setter henne opp mot autovernet. Hun knekker fysisk sammen. Det mangler feste fra den ene foten og opp til ryggen, så hun faller og blir liggende på isen. Hun ser ned på foten sin, og blir redd. Den er vridd, og hun kjenner at noe er skikkelig galt. Den et løs, den foten. Helt løs. Panikken når nye høyder. Nå er hun blind av sjokk, og må kjenne på umenneskelige smerter, mens tårene hennes fortsetter å renne ned på nordlandsisen. Hun begynner å rope.
-“Jeg gråt og ropte på kjæresten min. Trodde han var død. I tillegg var jeg sikker på at jeg hadde mistet synet. Jeg kunne jo ikke se noe, og visste ikke at man kan bli blind av sjokk.”
Det tok en stund før ambulansen kom. I løpet av den tiden rakk Christina å bli så kald at ambulansepersonalet ikke greide å finne blodårene hennes; ergo fikk de ikke gitt henne noe morfin før de kom inn i ambulansen.
-“Legen hadde snurrebart. Jeg husker at jeg lo av det da morfinen begynte å virke..”
Der hun ligger i ambulansen, kommer endelig kjæresten hennes bort til henne og forteller at de møtes på sykehuset. Han lever. Og det hun enda ikke vet, er at det er nettopp henne selv som er hardest skadd av dem alle.
Sykehuset. Legene. Alt det hvite. Sykepleierene som klipper opp klærne hennes, og det paradokse i det at hun forsøker å dekke seg til der hun blir liggende naken.
De uutholdelige smertene i det så mange sykepleiere må løfte henne fra båren og over i opp på en benk. Den heslige kontrastvesken som gjør henne så varm. Røntgen. Alle de grusomme beskjedene. Minnene fra 2007 kan Christina aldri bli kvitt.
Legen ser på henne og knuser framtida hennes på lik linje med en idiotsjåfør som nettopp har knust mer i hjertet hennes enn i kroppen hennes.
-“Christina Johansen. Du er 17 år. Dette var en alvorlig krasj, og du er veldig skadet. Vi må vente på en kirurg som vi må fly ned hit til Nordlandssykehuset i Bodø fra Tromsø. Du har brudd i halebeinet/korsryggen, bekkenfraktur og knærne dine er klemt. Fraktur betyr brudd, Christina. Skadene dine er altså så omfattende at vi må vente på kirurgen som befinner seg i Tromsø.”
Hun skal snart få vite at hun mest sannsynlig aldri vil kunne gå igjen. Aldri føle føttene sine igjen. Aldri mer danse med vennene sine. Aldri få barn. Sitte i rullestol resten av livet. Denne sommeren skulle hun ikke løpe i møte.
Utpå morgenen opereres den unge jenta. Og da, i disse timene, er det det skjer. At foreldre milevis unna sitter panikkslagne og skjelvende etter telefon om at barna deres er skadet, og at ingen vet hvordan det komme til å gå med dem. Sine kjæreste. På grunn av idiotkjøring. Fordi enkelte ikke skjønner at stopp betyr stopp. Det er dessuten januarstorm i Trøndelag, og foreldrene kommer seg ingen steder på flere timer.
Men det var ei mor som kom oppover til Bodø så raskt hun bare kunne. Hun ville være hos sin lille pie og passe på henne. Pleie datteren sin. For der, mens alle de andre som satt i ulykkesbilen ble utskrevet med små skader, lå Christina lenket til ei sykehusseng. Og mens dagene gikk, tenkte 17åringen på framtida si i rullestol.
-“Det gjorde noe med meg. Å være 17 år og avhengig av pleie. Med ei mørk, stillesittende framtid foran meg. Men mamma var der. Hjalp meg, dusjet meg, pleiet meg og gjorde litt av en jobb.”
Christina forteller om det eneste positive ved å røyke sigaretter. Hun kom seg iallefall opp i en rullestol for å trilles ut. -“Jeg skal love deg det kosta meg mye å kave meg ut av den sykehussenga. Men det var verdt det. Jeg kom meg opp og ut.”
Etter 2 uker skal hun overføres til Namsos sykehus med et ambulansefly. Da de skal lande i Namsos er det for dårlig vær, så de må rett opp igjen og fly til Værnes flyplass for å lande der. Men da de flyr over Stjørdal er det like dårlig vær der. Problemet er at de må lande likevel, for nå er de tom for drivstoff. Christina ligger fastspent og kan uansett ikke røre seg. Det lille flyet kastes hit og dit, men landes må det.
Hun overlever dette også. She’s a survivor. I ambulanse fra Værnes flyplass bærer det til Levanger, der hun på ny må bytte ambulanse. Hun lengter ikke lenger til framtida, der hun engstelig og trist fraktes hit og dit. Tomheten i hjertet er tyngre å bære på enn en eldgammel volvo. Sakte begynner hun å bli sint. Forbanna på han som ødela alt for henne. Hvorfor kunne han ikke bare ha hørt på dem i den forbanna bilen sin? Respektert at hun ikke hadde lyst til å leve resten av livet sittt i rullestol, men reise rundt og guide turister.. Bare respektert henne.
(teksten fortsetter under bildet)
Det er vår 2007. Christina bor på et rehabiliteringssenter på Høylandet.
Med galgengumor forteller hun: “Jeg dro ned gjennomsnittsalderen ganske kraftig der for å si det sånn. Alle andre var betraktelig mye eldre enn lille meg. Det var tøft å være der. Det var ikke dette jeg hadde tenkt.”
Sakte men sikkert har livet ruslet videre, og hun satte fra seg rullestolen i februar. Fra da av har hun hinket videre på krykker. April og mai kommer og går, før juni blomstrer. Hun har reist tilbake til Fauske som ei helt annen jente enn den gladpia hun var før hun satte Titanic på pause og dro inn i uviss framtid 200 meter unna hjemmet sitt. Temmelig redd, og temmelig forandret, forsøker hun nå å stable både seg og den nye hverdagen på beina.
-“Jeg var ikke lenger noen hyggelig person å være sammen med. Sur og gretten. Jeg hadde blitt til ei usmakelig jente.”
Mye annet var også forandret. Tvillingbroren til kjæresten hennes hadde fått seg ny dame, og hun gikk aldeles ikke overens med Christina. De to var stadig i tottene på hverandre.
Akkurat i det Christina trodde hun hadde nådd bunnen og såvidt begynt å klatre opp igjen, hadde livet enda flere utfordringer i ermet.
Christina er på fest på Grong, med kjæresten og broren hans. Nydama til kjærestebroren er også med. Hun er trollete og slem mot Christina som vanlig, og utenfor vertshuset med festen inni, freser hun mot Christina: “Typen din vil ikke være sammen med deg, han, bare så du vet det!” Så gjør hun noe som Christina aldri glemmer. Hun dytter ei som fra før av står og vakler på krykker. De andre hisser seg opp. -“Hun har akkurat vært med i ei trafikkulykke; du kan ikke dytte henne!!” Roper de. Og akkurat da trenger ikke Christina bare krykker, men nettopp det at noen står opp for henne.
Det blir slutt mellom Christina og kjæresten, og han kjører henne til hjembygda hennes, Flatanger. I bilen gråter hun hele tiden, og når bunnen for fullt. Nå har hun mistet alt, og vakler ikke bare på føttene, men på ei tynn line over mørket i et altfor sårt punkt i livet. Av alle låter de kunne spille på radioen i bilen, er det “Finast eg veit” med Hellbillies som fyller den tunge lufta, husker Christina.
Hjemme hos mor og far er alle bekymret for henne. Hun ligger bare der og gråter og er redd. Hvor ble det av jenta deres? Hun vet ikke om hun noensinne kommer til å gå som alle de andre på hennes egen alder, og nå har hun mistet kjæresten sin i tillegg. Bakken på bunnen er hard og vond. Stiene opp derfra kan dessuten virke usynlige. Man kan bli blind på så mange måter når man rammes av ulykke. Og at en ulykke sjeldent kommer alene, fikk den unge jenta smertelig erfare.
-“Jeg var så lei meg. Så veldig veldig lei meg.” Sier Christina stille.
Hun velger å reise seg med krafttak. Det er fortsatt juni, og retten venter. Sjåføren skal dømmes og Christina skal grilles. Den hensynsløse advokaten hans kan dette med å bruke latterliggjøring som taktikk. Men Christina forteller sannheten, og sjåføren dømmes. I ettertid aner hun ikke om han sitter inne, men hun vet han var uten førerkort i to år.
Hun aner så mye annet. Som at det er smart å ha ham på facebook slik at hun hver 9.januar kan minne ham på det som skjedde den mørke nullførenatta, med en tydelig status.
Hun aner flashback og skam, hver gang hun hyler av skrekk fordi en tyrkisk taxisjåfør skremmer vettet av henne. Hver gang de tror hun tuller, men ser på henne og skjønner hvor redd hun er.
Hun aner at noe er ugjenkallelig forandret med henne, hver gang angsten river henne i fillebiter. Hver gang flyskrekken lammer henne, og hver gang hun må innse at hun tilogmed har både båtskrekk og togskrekk.
Hun aner hvor heldig hun er når hun ser inn i øynene til barna sine. To mirakelgutter som hun gjør alt for. To nydelige sett med vakre øyne. Øyne legene sa hun aldri kom til å få oppleve å se inn i. For den 9.mars i 2010 får Christina holde en vakker liten babygutt i armene sine. Nå er det gledestårer som renner ned kinnene hennes. Lillebroren kommer til verden 22.mai fem år senere, og Christina motbeviser nok en gang legene. Med ydmyk takknemlighet er hun nå mamma til to vakkerskatter.
Hun aner hvor sterk hun er som greide å reise seg og gå. Men hun aner ikke om sjåføren noen gang tenker på hva han stjal fra henne. Om han kjenner noen form for samvittighet. Om han fortsatt gir glatte blanke i passasjerene sine når de sier stopp. Hun håper han lærte noe den natta i nord.
-“Jeg tenker på ham hver gang det gjør vondt i ryggen min. Da tenker jeg på han idioten som ikke klarte å oppføre seg. Og så tenker jeg på hvor jeg hadde vært i livet, ja, hvordan livet hadde vært hvis jeg ikke hadde blitt utsatt for ulykken. Hadde jeg fullført utdanningen min? For da jeg ble liggende på sykehuset hadde jeg allerede vært så mye borte at det ikke var noen vits i det skoleåret. Uansett hvilke jobber jeg har hatt siden, har jeg alltid vært hemmet av skadene. Etter hvert kunne jeg tenke meg å bli kokk, men pgr av ryggskadene mine kunne jeg bare gi opp det før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken på å prøve.”
I dag har Christina Johansen funnet mange måter å leve på. Men ikke alle forstår den tunge byrden hun fortsatt må bære for alle som satt i den Volvoen for ti år siden. Hun utvikler lavkarbomat og blogger om det, hjemme i huset til henne, samboeren hennes og de to sønnene sine. Stadig vekk får hun sviende kommentarer om at hun “greier å lage mat, men ikke jobbe”.
-“De vet ikke om alle timene jeg må hvile ryggen min for å greie resten av dagen. De aner ikke noe om skadene jeg må leve med. Likevel slenger de ut kommentarer som sårer.”
Christina’s blogg er ren kvalitet, og kanskje er det akkurat det som vekker misunnelige krefter. At denne dama leverer nettopp kvalitet, samme hvor mange som forsøker å knuse henne. For denne damen er ikke laget av pinneved, men ren styrke. Bloggen meglerfru1 er verdt et besøk: http://m.meglerfru1.blogg.no/
Livet er skjørt som porselen, men du er sterk som betong, Christina. Jeg takker deg fra dypet av mitt hjerte for at jeg fikk skrive din historie. Alle kan vi lære noe av deg. Du skal vite at tårene du gråt, gråter vi med deg, alle vi som får vite om det du ble kastet gjennom for ti år siden. For du er en stor inspirasjon, og selve symbolet på styrke. Nå holder jeg hånda di i tankene mine, og gråter med 17åringen i deg, i det jeg publiserer historien til den tøffeste mamman jeg vet om. Jeg er så lettet over at du overlevde. Er så glad du reiste deg. Supermamma tøffe dama, det er du det!
Skrevet av Helene Dalland for Christina Johansen, 2017, på forbipolene.blogg.no. Fb: forbipolene.
Det er en liten barnehånd som stryker på hånda mi. En lys stemme som sier “Mamma dtå opp!”
En skolegutt som løper etter meg for å leke sisten. Latteren hans når han tar igjen meg. Gleden i øynene hans når jeg leker lego med ham.
Siden jeg ikke finner ord, er språket mitt tårene som presser seg fram. Svien i øynene. Redselen som blander seg med gleden, og kjærligheten som smelter all verdens isbreer.
Langt inne i mitt indre landskap vet jeg det. En dag skal de gå egne veier. En kveld ligger jeg der alene, uten små bløte barnekinn å stryke på. Uten vakre minyatyrfjes å forundre meg over. At det går an at de faktisk finnes. Hvordan skal jeg kunne greie å venne meg til det faktum, at jeg en dag ikke får passe på dem slik jeg kan nå?
Jeg kommer nok til å savne den kjekke sjuåringen og alle de koselige svarene han har å gi. Kommer nok til å savne toåringen som kryper inntil meg i mammasenga og stryker meg på armen. Han ser meg så alvorlig inn i øynene. Det er som om vi har levd sammen før. Jeg kjente igjen de øynene da han ble født, så jeg sa: “Der er du ja. Deg har jeg møtt før.”
Synet av to guttefjes som smiler og ler fornøyd, er alt jeg kan ønske meg. To varme klemmer er rene gavedryssene. Jeg var aldri forberedt på denne overveldende kjærligheten.
Jeg er mamma. Tenk at jeg får være mamma. Og ingenting er så skummelt som det å kunne miste de du elsker. Eller å måtte reise fra dem for evig og alltid.
Så hver kveld ber jeg til en høyere intellegens om å være så snill å passe på dem. Å aldri la det skje dem noe fælt. Om å få lov til å bli så gammel, at jeg får følge dem på deres ferd.
Om jeg bare kunne fått være her og nå for alltid. Gni hodet ned i madrassen og høre en liten toåring puste rolig. Glede meg til å hente en ivrig sjuåring på skolen i morgen, så han får ha mamman sin alene et par timer før vi henter lillebror. Om jeg bare kunne foreviget dette øyeblikket, og dra tilbake til det når jeg ville.
Men livet er å gi slipp på øyeblikket og motta det nye. Uansett hvor inderlig jeg holder fast på to gutter’s barndom, må livet gå videre. Hver dag. To små babyer har allerede blitt to mye større gutter, som liker å rocke rundt på stuegulvet, og som elsker at mamma er med på leken.
Jeg kan få dem til å le nå. Så lett. Så enkelt. Jeg kan gjøre dem glade. Det er bare å lage en lasagne eller mikse sammen taco. Jeg kan dysse dem i søvn med en låt jeg finner på der og da, og trøste dem ved å overrøse dem med ekte mammakjærlighet.
En dag er jeg ikke der. Da må de klare seg alene. Fly ut av redet og øve seg på ikke å ramle i bakken. Men det redet skal de huske som så godt og trygt, at de gjerne flyr tilbake innimellom. Og jeg skal re myke varme senger til dem, og lage kakao og taco. Stryke dem på voksne kinn og minne dem på
at de er høyere elsket enn himmelen, fra evigheten og tilbake igjen.
Det er altså 21.mars. Dagen da vi skal markere Downs syndrom. Vi kler oss i to forskjellige sokker for å markere med rockesokkene våre at vi synes det er ok å være annerledes.
For å være helt ærlig, så går jeg i to forskjellige sokker rett som det er. Men i dag joiner altså resten av landet også.
Men hva med ellers? Hva med de resterende dagene av året? Ser du dem? Hilser du? Snakker du med dem i busskøa? Wave a love, and you will get ten times back.
Jeg har selv bipolar 1, og er altså annerledes, jeg også. Hvis noen ga meg en knapp, hvorpå jeg kunne trykke bort diagnosen min, ville jeg ødelagt den knappen til evig tid, slik at ingen kunne ta fra meg min annerledese prikk over ien. Fløten i sausen min. kremtoppingen min. Min bipolar. En sykdom jeg håper de aldri greier å utrydde. For enhver gave har sin ubrukelige emballasje. Enhver eple har sin uspiselige og usmakelige skrott. Jeg må daglig kvitte meg med det unødvendige, til jeg sitter igjen med den søte presangen et eple kan være.
Det finnes noe genialt over de med Downs syndrom. Ofte noe varmt og hjertelig. Når jeg snakker med dem, har de ofte like smarte svar som en person i hypnose. Logikken er annerledes, men hvem har rett? De som lever i nuet, eller den formede a4hjernen som er for preget av uttenkte svar til å gidde å gå i dybden…? Jeg mener de svarene en med downs syndrom som lever i nuet, har å komme med, er mer interessante enn de svarene en såkalt frisk person ville gitt. Og jeg synes at ordene til en med downs kunne vært nyskapende i samfunnet.
Hva om det er en slags genitype vi har med å gjøre her? Hva om vi satte oss ned og lyttet til idèene og tankene deres? Jeg ville mye heller lyttet og lært, enn å sette dem ved en fabrikk’s samlebånd.
Det er samfunnet som må tilpasse seg, ikke de som må tilpasse seg samfunnet. Og ikke bare kun en dag i året! Vi må inkludere; finne plass i arbeidslivet og høre på hva de har å komme med. Nå!
Her i hjembyen min Stjørdal, registrerer jeg med glede hvilken respekt som vises i det flotte, nye spesialtilpassede boliger bygges opp. Men vi må ikke stanse der. De skal ikke være utenfor. Kan vi ikke tenke nytt, og forme samfunnet slik at det er plass til alle slags diagnoser her?
Jeg og mange med meg bærer på talenter som går utenfor enhver utdanning. Det er annerledes kunst, annerledes musikk, annerledes måte å skrive på, annerledes tankegang og annerledes væremåte. Våre yrker kommer kanskje snikende inn på samfunnet i løpet av neste århundre.
Man måtte finne opp barnehageyrket, legeyrket, advokatyrket og alle de andre yrkene også. Veldig mange yrker er enda ikke oppfunnet or made space for.
Og jeg kan love dere det, at de yrkene man kan finne opp for de med Downs syndrom, will blow your mind, og få deg til å spekulere på hvem som i virkeligheten er syk. Den tilstedeværende hjernen i nuet, eller den miljøskadede stressa hjernen på overflaten?
Jeg ville blitt frustrert og sint dersom mine talenter ikke fikk leves ut på min egen måte. Dersom jeg måtte innpasse meg i en trang og vond form skapt av det moderne travle a4-mennesket.
Jeg ville ikke synes det var nok med en eneste dag i året på å utvide denne formen en millimeter. Jeg ville blitt sett, hørt og inkludert. Ikke bare i form av ulike sokker innen en 12timers form en sjelden gang i blant.
Kjære du med Downs syndrom. Jeg tror på deg. Jeg ser deg. Jeg skulle gjerne sett deg enda mer. Tatt en kaffe med deg på en kafé. Ruslet en tur sammen med deg og vennene dine på stranda en varm sommerdag når alle andre er der nede ved sjøen. Jeg har aldri sett deg der da, samme hvor varmt det har vært. Jeg tenker på deg oftere enn en dag i året, og mener du har ressurser å gi i vår lille by, som ingen andre enn akkurat du kan. Du er helt rå, og du er fantastisk unik. Vi snakkes og vi hilses! Klem fra meg.
Du trenger ikke å ha min adhd or my bipolar for å bli glemsk av kaostanker i hverdagen. Det er irriterende, ikke sant, når du står på stua og tenker at du skal rusle en tur ut på kjøkkenet og hente noen telys; og vips har du glemt alt som har med telys å gjøre. I stedet står du og klør deg i hodet mens du tenker på foreldremøter, middager, klær og hvor du skal reise på sommerferie.
Jeg skal komme tilbake til hva du skal gjøre i stedet for at du står der og klør hodebunnen din. Men først vil jeg ta en nærmere titt på hvorfor flere og flere opplever å bli hverdagsglemsk.
Se for deg hvordan kontrasten fra old days lyser gjennom theese days; Du plukker stadig vekk opp en dings kalt telefon, men som er alt annet enn en telefon. Det minste du gjør med den er å ringe. Du kombinerer alle inntrykkene i løpet av dagen med denne dingsen. I det du joiner surf på nett, dukker stadig nye sideveier opp på telefonen. Du skal stille klokka, men ender opp med å sjekke ut yr.no. Hvorfor? Fordi det poppet opp reklame for en uteaktivitet i hjembyen akkurat da du ble distrahert av facebook. Dessuten dukker enda flere ting å gjøre opp der inne på den lille dingsen; you got mail, dude! Tre meldinger på messenger, dessuten. Og snap? Why not. Tidstyven har igjen minnet deg på at du godt kan la deg distrahere hit og dit.
Våre hjerner begynner å bli påvent internett nå. Vi har blitt vant til å avbryte en aktivitet med en ny, og dermed en tanke med en ny; kjapt og intens. Den nye type “adhd” er et faktum, og man blir mer og mer hverdagsglemsk.
Du står på togstasjonen og venter på toget. Inntrykkene utenfra med alle lyder, bevegelser og mennesker det innebærer, mikses med telefontitting. Inne på dingsen føres du hit og dit i en fart, og idéer popper opp. Og forsvinner. (Ta ibruk note).
Tilbake til kjøkkenet. Der står du og klør deg sår i hodet, mens du irriterer deg over at du i løpet av sekunder har glemt hva du skulle hente.
Dette er hva du skal gjøre: Gå tilbake til tanken din. Ta de fysiske stegene tilbake til stua; til alle inntrykkene du hadde da du stod der og tenkte tanken. Det vil minne deg på at det er telys du skal hente. Try it out, med åpent sinn; it’s a win win.
Vi blir mer og mer lik internett. Hvorfor? Fordi det er der vi ofte er. Hvis du har glemt hva som stod på google da du søkte på strømpebukser, da går du tilbake til søket og sjekker der. Fra internettkjøkkenet til internettstua. Og tilbake til poenget: Dette funker hver gang jeg går tilbake til “tanken’s fødested”, og jeg lar stress og frustrasjon ligge igjen i søpla der det hører hjemme. Lykke til.
Har lufta gått ut av deg i løpet av dagen, og koffeinkoppen funker ikke like funky som du trodde? Har gjespen hengt seg opp, og ordet “sliten” strekker ikke til? I tillegg har du kanskje akkurat henta kiden i kindergarden, og samvittigheten gnager fordi du skulleburdekunne leke med den spretne lille kroppen; som forøvring ser ut til å kunne tåle utallige hverdagstimer hitogdit i strekk uten at det går ut ovet energinivået?
For noen ganger har du løpt hit og dit som en apekatt, ikke sant. Noen dager er mer utpes enn innpust, og andre dager er du rett og slett bare litt utmattet. Slik er det å være menneske. Likevel skal du fungere som forelder.
Du trenger altså papir, modelleire, fargeblyanter og teip. Og et gulv. Her i huset brukes stuegulvet. Jeg kjøpte en papirrull på Søstrene Grene for 55 kr. Der fant jeg også modelleire til 6 kr, og jeg vet de har fargeblyanter til rundt tieren. (Dette er ikke et sponset innlegg). Hvis du ikke har papirrull, kan du: A: Bruke det typ a-papiret du finner og teipe til gulvet (barna elsker crazy uvanlig), eller B: bruke baksiden av gavepapir.
Poenget er at du skal slappe av samtidig som du er til stede som forelder. Legg deg på magen nede på gulvet sammen med barnet ditt, og ta gjerne med deg puter. La barnet styre an, men vis gjerne vei til hvordan dere kan mikse tegnet landskap med modelleirefigurer på påpiret. Når barnet er i gang, kan du rulle over på ryggen, strekke deg, og rulle tilbake. Bare kjed deg hvis du synes aktiviteten er boring; det er både bedre enn å løpe rundt som monsterfis, eller å overse kiden fordi du er for sliten.
Fest modelleire på hverandre’s neser og lat som om det er festlig. Tegn kruseduller og ta livet med ro. Snakk litt om dagen. Whatever: du er til stede. Det er mer enn bra nok. Og etter en liten stund er det faktisk godt nok også. Da kan du trekke deg ut av leken og gjøre noe annet.
Bildene er fra Lykketoppen i dag. Lille Even og jeg fikk oss faktisk et par latterkuler der nede på gulvet, og jeg kunne kombinere avslapning med lek. Har DU smarte tips til aktivisering av barn for slitne foreldre? Kommenter gjerne under innlegget 😉
For mange år siden tok jeg på meg et usynlig smykke og hang det over der hjertet mitt bor. Smykket er et bilde av ei jente inni meg, og hvordan jeg ønsker å se henne ha det. Fortidsjenta som lot alle tråkke på seg, og som undervurderte sin egen magefølelse. Jeg gjorde henne om til ei glad og fornøyd ung dame, trykket henne til hjertet mitt, og bestemte meg for å ta vare på henne.
Jeg gjør alt for å gjøre henne lykkelig. Tar valg basert på egenkjærlighet, og kjører på med full gass akkurat dit hun vil. For hun er jo meg. Og akkurat meg selv kan jeg aldri løpe fra, slik jeg kan fra alle andre.
Tar du vare på deg selv inni deg? Setter du grenser slik at ingen forstyrrer din ferd dit du ønsker i livet?
Du vet, det er ikke de omkring deg som skal være fornøyd meg deg. Det er ikke opp til dem. Du er ikke her for å behage noen. Du er her for å gønne på i DITT eget liv. Og en ting er sikkert; du er iallefall ikke her for å bli vurdert, rettet på og krympet inn i maler skapt av andre menneskehjerner. Du bør ikke være fornøyd før de ser deg, svarer deg og respekterer deg. Hvis ikke; show en your limits 😉
Lykken strømmer på. Jeg føler meg så glad og heldig. Det er som om ingenting kan trykke meg ned nå. Livet har lært meg å ta godt vare på røttene mine så jeg står stødigst mulig, og stole på den berømte magefølelsen.
“La de andre blomstene stå i fred, og bruk ikke viktig fyringstid på fuktig ved” brummer det bak i hodet mitt. Jeg setter min lit i selvrespekten, og bruker ikke energi på å forsøke å endre landskapet rundt meg. Jeg endrer heller kurs, og nå er jeg på god vei mot sommer og sol.
Hvor er DU på vei, min venn? Dit du vil, eller dit menneskene i din omgangskrets ønsker at du skal?
Et nyttig triks kan være sammensatt og meningsfylt, hvis du bruker det bevisst.
Det finnes noe som er så nyttig, at det kan spare deg for bortkastede år. Og hva er vel mer dyrebart enn din tid? Den får du aldri mer tilbake.
Basis: En lang prat med en god venn. Enkelt og greit.
Det er ikke hva vennen din sier som er avgjørende. Det er dine egne ord uttalt så høyt at din egen hjerne hører det, som kan får deg til å legge merke til detaljer du ellers overså på ferden hit. Sånn sett kan det ha en liknende effekt å snakke med seg selv i speilet. Hjernen din er noe ganske for seg selv. Den er bilen du kan velge å sitte i ro inne i, or drive it! And drive it your way!
Intellegens. Klokskap. Det handler om den gode praten. Også med deg selv. Å lytte til seg selv. La tankene gå ut i talte ord. La hjernen få noe å bygge avgjørelser på.
Befri deg selv så fra behovet for å endre andre. Sett deg komplett fri fra det. Du kan kun forme deg selv. Se på deg selv som myk leire. Du kan formes, men sørg for at DU er den som tar den siste avgjørelsen i formingen. Andre er for din del hardnet. De er myk leire inni seg de også, men den formingen er det kun de selv som kan gjennomføre. Så sett dem fri, og gled deg over hvordan du kan forme din egen leire til en smiley. Eller en sol. Eller hva med ei stjerne?
Det handler om talte ord så hjernen kan høre deg, slik at du dropper unødige veier. Å spare deg selv for bortkastet tid. Sette klare grenser og kjøre på dit DU ønsker. Forme deg selv, og gi slipp på behovet for å forme andre. Dette er en samlet pakke med gyldent triks som vil gi deg mer tid i DITT liv.
Og hvor verdifullt er egentlig TID?
Tid kan legges død i misnøye og depresjon. Da er det bortkastet tid. Mye og mange kan stjele tiden din på denne måten, slik at du mister deg selv og din glød. Du kan bli psykosomatisk rammet, og leve så usunnt at du dør tidligere, satt på spissen.
På den andre siden finnes frisk og levende tid, der du er så lykkelig og komfortabel at du kan benytte deg av timene, dagene, ukene, månedene og årene på en meningsfylt måte. Tid med barna. Tid med venner. En tid for alt. Riktig tid er det mest verdifulle du kan få.
Så snakk det ut. Sett ord på det slik at ditt indre hører det. Tanker har ikke like mye påvirkningskraft på hjernen din som talte ord. Vær din egen venn og si det kun til deg selv, eller inkluder en venn. Kast ikke bort unødige timer; men kjør på og vær effektiv. Du er tross alt verdifull.
