Dette er kanskje det rareste kontoret du noen gang har sett

 

Å lage seg et hjemmekontor kan være ei personlig greie. Omgivelsene rundt et skapende hue er viktig, og man bør trives der man sitter og jobber 

Jeg hadde aldri trodd at denne bloggen skulle ta så stor plass i livet mitt. Nå får den også plass i stua våres her på Lykketoppen; forbipolene har fått sitt eget kontor! Come, let me show you…

 

I’m a heavenly dreamer, så det er viktig for meg at jeg synes området over kontoret er vakkert å se på:
 

Ja, dere vet. Det er jo jeg, og a Pippi, som har denne stilen her. 

Jeg brukte kjøkkenbordet som kontor inntil i går; da jeg arvet et perfekt bord av min mor. Mer korrekt fra arbeidsplassen hennes. Takk, mamma og Hint, for et genialt arbeidsbord. Nå kan jeg nyte utsikten gjennom stuevinduet mens jeg noterer, sorterer, skriver tekster, skriver reportasjer, maler bilder og maler glass. Og når sommeren kommer, kan jeg rusle utpå her og ta noen friske pauser:

Jeg er et menneske som finner inspirasjon i en lun og egenkomponert atmosfære, og jeg vet akkurat hvordan jeg vil ha det; så hippie og koselig som overhodet mulig. Dessuten lytter jeg mye til musikk mens jeg skriver andre sine historier, så høytaleren må være på plass. Du ser en kvart av den nede i venstre hjørne.

 

 

Når barna er hjemme/våkne, forvandles kontoret til malebord for alle. Da jeg har en ivrig 2åring i hus, må jeg sette unna mye av kontorstæsjet mitt mens han regjerer stua.

 

 

Alle burde dyrke frem sin egen stil, og rusle bort fra siste mote. More like; CREATE that fashion, rather than follow it. Det er ikke så nøye hva naboen synes; go ahead og mal det stuebordet lilla (…ja jeg har planer om det faktisk. Lilla.) For meg er det slettes ikke så nøye hva andre synes om hvordan barna og jeg har det her hjemme. Ryddig og rent er det, men vi har masse lekeplasser og en crazy Pippi stil, med lykter, planter, røkelse, smijern, farger, miniatyrlandskap, veggklistremerker, steiner, barnetegninger og liksomfugler: for her bor VI. Og hvis barna vil lage ei hytte, så får de det. In fact så har de ei under kjellertrappa. Jeg laga den.

Det nye kontoret i stua er enda en langefinger mot siste mote’s kjedelige a4style. Nok et bevis på at her i huset, her tør vi å være oss sjæl.

 


 


 

 

Dere aner ikke hva jeg fikk i gave i dag 😍😢😂


 

Noen ganger får du gaver så store, at du ikke får satt ord på det. Presanger av livet selv, som ingen penger kan kjøpe, og ingen hender kan lage. Opplevelser du aldri glemmer, som får deg til å glise av glede og le av fryd. 

 

En sånn gave fikk jeg i dag. 

En verdifull stund sammen med to av min barndoms gode venninner fra vakre Vesterålen. It’s been years!

 

Jeg har alltid hatt mange gode venninner og kompiser. Både her på Stjørdal, I Vesterålen der min far kom fra, og på Ytterøy der min mor vokste opp. Jeg bærer på så vakre minner fra en nydelig barndom med sol, blå himmel og duftende blomster. 

I Vesterålen ble jeg kjente med June, Dagmar, Jeanett, Anett, Linn, Heidel, Maja, Silje, Jeanett Cecilie, Julie, Nina, Johanne, Arngeir, Rune, Marita, Marita N, og mange fler. Da ungdomstida kom med somrer i nord, hadde vi Flipper ungdomsklubb, party og latter blandet med pilkefiske med familien, og lyse fine dager. Kan du tenke deg hvor på gråten jeg blir av glede, når jeg minnes de stundene? Ingen kan ta fra meg barndommen min. Jeg står for alltid stødig på den. Mellom sommerferiene i nord, skrev vi brev med hverandre. Mange lange brev, med pent skrevne ord. På denne tiden, i det våren er i anmarsj, ville vi gledet oss mer og mer for hver dag vi kom nærmere sommerferie. For da reiste familien nordover og ble der i noen gyldne uker.

 

Etter som årene gikk, ble jeg syk, og flau over å være bipolar. Ja, som mange av dere lesere vet, tok det flere år før jeg tok av meg det skallet. Jeg trakk meg unna vennene mine de årene, i ren skam. 

 

Men nå har jeg vært tilbake en stund, og vet at vennene mine hele tiden var glad i meg. Så i dag var gleden stor, da June fra Sigerfjord og Dagmar fra Seljord, kom på besøk hit til Lykketoppen. Jeg fikk vakre lyse roser, gode klemmer, og en verdifull stund med skravvel, prat og latter. 

Kun det beste er godt nok for gode venner, så jeg laget gulrotkaka fra bloggen til meglerfru1, og mikset jordbær og tagatesse. En perfekt aften sammen med barndommens gullskatter.

 


 

Alle jeg kjenner fra Vesterålen er så innmari vakre. Se på dem. Her er June til venstre med varme øyne og ravnsvart hår, og Dagmar med lysebrunt blikk og englehud. De er så fulle av liv og godhet, og er nok et folkeslag for seg selv de fra vakre nord. Jeg liker å påstå at jeg er en av dem, siden pappa er fra Sigerfjord. Men jeg er iallefall for alltid en av vennegjengen fra nittitallet’s Sigerfjord. 

 

Alle skal vi i forskjellige retninger. Noen skal utdanne seg høyt. Noen skal ut på reise. Noen skal utdanne seg lavt. Mens andre skal fare med vinden dit de aldri planla å dra. Puste seg gjennom tunge år, og bruke tid på å bli frisk fra sykdom og oppoverbakker. Jeg var en av de som måtte gå i den siste retningen. 

Og jeg klarte det. Jeg ble frisk av bipolar og er nå en mamma med sans for livet. 

 

Gevinsten er å få møte de fra gamle dager igjen. Å kjenne det boble i brystet av den gode gamle følelsen. Gamle minner å le av, og nye å dele. En går aldri tom for ting å snakke om, og man tør å være åpen. For man bare vet at man kan stole på røtter fra gamle tider. 

 

Stunden med dere i dag, var så stor en gave for meg, at jeg har tårer i øynene etterpå, Dagmar og June 💜 For minnene etter en barndom så vakker som heldige vi var, er det alltid godt å ta frem i godt selskap. Siden dere skrev brev med meg, ble jeg glad i å skrive, så jeg har mye å takke dere for 💜 Til alle jeg kjenner i Trøndelag; Dagmar bor her på Stjørdal, let’s make more kake, og skravle mer med henne 😉

Takk for besøket: Vesterålen rules 👍🖎🤘💜

 

 

Brev til min verste ryktespreder

 

 

 

Er det tussi for deg? Vanskelig for deg nå? Sliter du med å se folk i øynene og påstå at alle ryktene du slengte rundt deg om meg, var sanne? 

Årene kom. Årene gikk. Karma is still a bitch.

Så kom denne bloggen til. Og du liker den ikke, det har du flere ganger uttrykt. For her inne har sannheten om meg stått på trykk i 2 år. Og sannheten passer ikke for deg hva angår meg.

Er du klar over hvor mye du holdt på å ødelegge for meg, før jeg bestemte meg for å skrive alt her inne? Min mening var ikke engang at folk skulle lese denne bloggen. Jeg skulle bare lagre sannheten om meg for mine etterkommere, min familie og mine venner. Men nå er jeg glad for at folk har lest. For det florerte så mange usanne rykter om meg i hjembyen min. 

Rykter kan virkelig gjøre et menneske deprimert. Falske ord kan skade en person så mye, at det kan gå riktig ille. Og der satt du og hadde fritt spillerom til å farge lokalsamfunnets syn på meg.

 

Mens jeg satt med foldede hender og ba på mitt eget stuegulv. Desperat av ensomhet og en psyke som nok en gang hadde gått på veggen, prøvde jeg å klamre meg til livet. Du drev på med din svertekampanje. For å virke bedre selv? For å hva? Hvorfor? Uansett holdt du på.

Helt til jeg begynte å skrive for åpen scene.

Plager det deg? At jeg greier å gjennomføre så mye mer enn du selv klarte den gangen, hva angår mitt eget rykte? Og hva synes du om det faktum at jeg ikke engang trenger å framstille noe annerledes enn sannheten? Svir det?

 

Er det vanskelig for deg at jeg banker i bordet offentlig? At jeg serverer sannheten på samme bord, og gjør dine desperate forsøk på å knuse ryktet mitt, til skamme?

 

Det som var mest skummelt med deg, var graden i forakten din, og alt du deretter konstruerte opp. For mens jeg satt med papirer fra psykologen min om at jeg var vurdert som det motsatte av en psykopat, satt du med røyken i den ene hånda, pilsen i den andre; og framstilte meg som noe slemt noe. Noe psycho. Mens jeg forsøkte å følge rådene fra ekspertene om å prøve å tenke mer på meg selv og være mindre dumsnill, fortalte du folk om hvor ekkel du mente jeg var. 

Og de trodde på deg. De kom til meg i ettertid og beklaget for at de trodde på deg og kampanjene dine. Jeg fikk vite alt om hvordan du framstilte meg som alt jeg ikke er. Ja det kunne tilogmed se ut til at du koste deg bigtime mens du skapte disse ryktene som du trodde du kontrollerte.

 

Selvfølgelig liker du ikke denne bloggen. Her står jo alt i kategorier. Mine egne historier tilogmed. Og de har jeg mange vitner på.

 

Hva tror du et lokalsamfunn stappfullt av ondsinnede rykter kan gjøre mot en dame som prøver å klatre seg opp fra bunnen av bipolar? Hvor mange kamper tror du jeg måtte kjempe, for å komme meg dit jeg er nå, på grunn av den urene munnen din?

 

Du aner nok by now; at jeg er sterkere enn de usle ryktene dine. At jeg løper i motbakker og puster i motvind, mens du blir anpusten bare noe går mot deg. Du kødda med feil finger, og plukket fjærene av dine egne ugler i mosen. Så da dine ti fjær ble til ørten høns, skjønte alle at det ikke engang var høner, men ugler, i den mosen din.

 

Hva kan du lære av dette? Jo det skal jeg fortelle deg, ditt bygdadyr. At når du kiler ei heks på skuldra med dine uglefjær, vil du merke det straks karma, som jo er ei forbanna bitch, slår til. Hun kommer til å rekke finger til deg samme hvor du snur deg. Hun vil titte frem over alt for å minne deg på å ikke irritere en strong lady med dine falske fjær.

Det tok noen år ikke sant? Men ikke undervurder tidens kvasse tann, før du har lært deg å ta ansvar for dine egne handlinger, samt dette med å vise medmennesker respekt.

 

For du er tilgitt vettu. Ååå så tilgitt. Jeg sliter ikke et eneste sekund lenger, med alle de årene du ødela for meg 😉😊😁 …og det må jo føles godt for deg, hva? 

Slå denne idéen om du kan 😉

I dag fikk jeg så mange bipolare idéer, at jeg skal ta meg sammen og dele det med dere. Velkommen til vårt bildeshow! Jeg vet jeg fortsatt er for dårlig til å dele vår hverdag med dere her inne på forbipolene. Forgive me, I’m a eightees shadowdancer. (Blitz? Whassthat?) Altså. I dag drev denne alenemammaen og planla hvordan hun skulle stresse seg til sentrum på shopping. Men så kom jeg på at stakkars Even 2 år stort sett forholder seg til hjemmet sitt, lekeplassene rundt her, og barnehagen. Så; slå DENNE idéen:

Og slik ble det. Kosungen i vogna, smilet på, og busstur!
 

Even var kjempeflink i butikken. Med den bitte lille vogna si trippet han rundt og fikk bestemme både “haviar” og “sinkeost”. Så tok vi middagen på en lokal restaurant.

Mormora stakk også innom, og Even fikk både kjærlighet på pinne og is av yndlingsservitøren sin. Det fortjente han, ikke sant dere?

Etterpå handla vi siste rest av lista, og på bussen hjem var det godt å ha ei mammahånd å holde i. 
 

Kveldsmat og TV for toåringen går fint an å kombinere med matvaresortering, rydding og gulvvask. Det er tross alt best her når vi har det rent og ryddig. Da Even skulle sove var det tryggest å ha mamma der til han snorket søtt, som bare toåringer kan, og så var det bare å sette i gang med kveldens videre gjøremål for min del: knekkebrød og is må’n ha. Faktisk knekkebrød og is som ikke gir noe blodsukkerstigning 👍
 


 

 

 

Christina (17) ble blind av sjokk da det smalt

 

Den tunge traileren kommer hurtig mot dem. Den har stor henger, og enda større fart. Alt skjer så fort, og hun havner i sjokk. Men hun er bevisst hele tiden. Det smeller, og panikken inntar ungdommen, i det uvirkelige smerter tar over kropp og sinn. For den unge sjåføren ville ikke høre på henne. Hun sa fra, men han tullekjørte videre som om det hun mente ikke betydde mer enn lorten på bakken under glattisen de kjørte på. Som om livet hennes ikke betydde noe. Som om han hadde noen rett til å avgjøre at framtida hennes var verdiløs.

 

Den isen, den skulle smelte med våren. Den skulle renne bort i grøfta og videre ned i bekker og elver. Kanskje ut i havet. Livet skulle gå videre. Men nå var det januar og nullføre, og 4 liv holdt på å renne bort som sand mellom fingrene til en 18 år gammel gutt bak rattet. Denne natta frøs verden til istid for ei ung jente som hadde store drømmer for framtida.

 

Det har gått 10 år siden Christina Johansen (27) på mirakuløst vis overlevde bilulykken som tok fra henne så mye annet enn selve livet. 10 år siden intetanende foreldre fikk en grusom telefon midt på natten, og skjelvende måtte forholde seg til uvissheten i flere timer: ville gullskattene deres overleve? 

 

På et rom i en enebolig i Fauske, sitter Christina 17 år og ser på Titanic. Om noen år vil hun være ferdig utdannet reiseleder, og guide turister i fjerne strøk. Derfor går hun salg og service i Bodø, og pendler med buss til sammen 12 mil hver dag. Hun gleder seg til framtida, for det er den store drømmen hennes. Å utdanne seg innen det hun liker best; reising. Nå leier hun et hus sammen med kjæresten sin, tvillingbroren hans og to kompiser. Klokken er 23.30 da det banker på døren til rommet hennes. Det banker videre inn på hjertedøra hennes, for en annen kompis har ringt de andre i huset. Han har kjørt ut i grøfta, og trenger hjelp. Christina hiver på seg den styggeste dongeribuksa hun har, siden de skal ut og dytte bil. Selvfølgelig vil hun hjelpe. Hun pauser filmen. Lite vet hun om at hun nå skal sette hele livet på pause. Lenge. 

 

Ute er det nullføre og isglatt. Sjåføren er en umoden gutt på 18 år. I passasjersetet foran sitter tvillingbroren til kjæresten hennes. Christina sitter i midten bak, med kjæresten sin til høyre, kompisen til venstre; og hele livet foran seg. 

De hjelper vennen som har havnet i grøfta, og setter kursen hjemover igjen. Sjåføren stanser, og slipper av broren til Christina’s kjæreste. Passasjersetet foran er nå tomt. Så fortsetter han å kjøre den eldgamle Volvoen med de sterke bærebjelkene på sidene. Det er henne, tre unge menn og den ravnsvarte natta. De har ikke bilbelte på.

 

-“Jeg var tøff og uredd av meg” forteller Christina. “Men da han begynte å tullekjøre på glatta, ble tilogmed jeg redd. Så jeg prøvde å si fra. De andre likte heller ikke idiotkjøringen med sladding på isen. Vi prøvde virkelig å si fra.”

Det er ikke tøft å tøffe seg på glattisen. Det er noe alle med vett i hodet vet. Men enkelte sjeler er for unge til i det hele tatt å burde ha førerkort. Akkurat denne natten i kalde nord, skulle skjebnen forsøke å vekke opp et umodent, ungt guttesinn. Om det funket, må gudene vite. Vi vet bare at det skremte vettet av de tre som satt i baksetet. De som fortvilet forsøkte å forklare ham at dette.. ..dette handlet ikke om mot, men om idioti. Slik sladding på isen i stor fart er idioti. 

 

Etter det som for Christina framstår som et minutt, får bilen sleng, og kontra. Sidelengs sklir de rett inn i autovernet, og på grunn av den store farten, kastes de ut i veien igjen. De er 200 meter unna hjemmet; men så langt unna hjem har hun aldri før vært. Ingen kan stanse lastebilen som er på vei mot dem nå. Ikke engang trailersjåføren kan det. De er overlatt til skjebnenatta i nord nå.

Hun husker fargene. Minnes smellet. Glemmer aldri hvordan panikken blandet seg med de voldsomme smertene, i det den svære traileren kræsjet inn i høyre side foran. Akkurat der han satt for litt siden, tvillingbroren til kjæresten hennes.

“Jeg tenkte alltid at slikt ikke skjer med meg. Nå skjedde det, og jeg får ikke til å forklare hvor vondt vondt det gjorde. Jeg ble klemt og smadret.” sier Christina sakte. Det er ti år siden, men minnene sitter i hodet hennes som om det var i går.

 

17åringen har uutholdelige smerter, og livet rekker slettes ikke å passere i revy. Hun har panikk, og ren angst. Nå skjer det hun aldri i livet trodde kom til å hende med henne. Og aldri skal livet bli det samme igjen. På mange måter er det for sent nå, der hun sitter sammenklemt i en ulykkesbil. For sent for så mange deler av den framtida hun gledet seg sånn til. Tårene fosser og hjertet dundrer.

Rett bak dem kommer noen venner straks til ulykkesstedet. De er unge, og aner ikke hva de gjør. De tenker bare at de må få ut vennene sine av ulykkesbilen i tilfelle det begynner å brenne, så de bærer ut en Christina med store skader, og setter henne opp mot autovernet. Hun knekker fysisk sammen. Det mangler feste fra den ene foten og opp til ryggen, så hun faller og blir liggende på isen. Hun ser ned på foten sin, og blir redd. Den er vridd, og hun kjenner at noe er skikkelig galt. Den et løs, den foten. Helt løs. Panikken når nye høyder. Nå er hun blind av sjokk, og må kjenne på umenneskelige smerter, mens tårene hennes fortsetter å renne ned på nordlandsisen. Hun begynner å rope.

-“Jeg gråt og ropte på kjæresten min. Trodde han var død. I tillegg var jeg sikker på at jeg hadde mistet synet. Jeg kunne jo ikke se noe, og visste ikke at man kan bli blind av sjokk.”

 

Det tok en stund før ambulansen kom. I løpet av den tiden rakk Christina å bli så kald at ambulansepersonalet ikke greide å finne blodårene hennes; ergo fikk de ikke gitt henne noe morfin før de kom inn i ambulansen.

-“Legen hadde snurrebart. Jeg husker at jeg lo av det da morfinen begynte å virke..”

Der hun ligger i ambulansen, kommer endelig kjæresten hennes bort til henne og forteller at de møtes på sykehuset. Han lever. Og det hun enda ikke vet, er at det er nettopp henne selv som er hardest skadd av dem alle.

 

Sykehuset. Legene. Alt det hvite. Sykepleierene som klipper opp klærne hennes, og det paradokse i det at hun forsøker å dekke seg til der hun blir liggende naken. 

De uutholdelige smertene i det så mange sykepleiere må løfte henne fra båren og over i opp på en benk. Den heslige kontrastvesken som gjør henne så varm. Røntgen. Alle de grusomme beskjedene. Minnene fra 2007 kan Christina aldri bli kvitt. 

 

Legen ser på henne og knuser framtida hennes på lik linje med en idiotsjåfør som nettopp har knust mer i hjertet hennes enn i kroppen hennes.

-“Christina Johansen. Du er 17 år. Dette var en alvorlig krasj, og du er veldig skadet. Vi må vente på en kirurg som vi må fly ned hit til Nordlandssykehuset i Bodø fra Tromsø. Du har brudd i halebeinet/korsryggen, bekkenfraktur og knærne dine er klemt. Fraktur betyr brudd, Christina. Skadene dine er altså så omfattende at vi må vente på kirurgen som befinner seg i Tromsø.”

Hun skal snart få vite at hun mest sannsynlig aldri vil kunne gå igjen. Aldri føle føttene sine igjen. Aldri mer danse med vennene sine. Aldri få barn. Sitte i rullestol resten av livet. Denne sommeren skulle hun ikke løpe i møte. 

 

Utpå morgenen opereres den unge jenta. Og da, i disse timene, er det det skjer. At foreldre milevis unna sitter panikkslagne og skjelvende etter telefon om at barna deres er skadet, og at ingen vet hvordan det komme til å gå med dem. Sine kjæreste. På grunn av idiotkjøring. Fordi enkelte ikke skjønner at stopp betyr stopp. Det er dessuten januarstorm i Trøndelag, og foreldrene kommer seg ingen steder på flere timer.

 

Men det var ei mor som kom oppover til Bodø så raskt hun bare kunne. Hun ville være hos sin lille pie og passe på henne. Pleie datteren sin. For der, mens alle de andre som satt i ulykkesbilen ble utskrevet med små skader, lå Christina lenket til ei sykehusseng. Og mens dagene gikk, tenkte 17åringen på framtida si i rullestol. 

-“Det gjorde noe med meg. Å være 17 år og avhengig av pleie. Med ei mørk, stillesittende framtid foran meg. Men mamma var der. Hjalp meg, dusjet meg, pleiet meg og gjorde litt av en jobb.”

Christina forteller om det eneste positive ved å røyke sigaretter. Hun kom seg iallefall opp i en rullestol for å trilles ut. -“Jeg skal love deg det kosta meg mye å kave meg ut av den sykehussenga. Men det var verdt det. Jeg kom meg opp og ut.”

 

Etter 2 uker skal hun overføres til Namsos sykehus med et ambulansefly. Da de skal lande i Namsos er det for dårlig vær, så de må rett opp igjen og fly til Værnes flyplass for å lande der. Men da de flyr over Stjørdal er det like dårlig vær der. Problemet er at de må lande likevel, for nå er de tom for drivstoff. Christina ligger fastspent og kan uansett ikke røre seg. Det lille flyet kastes hit og dit, men landes må det. 

Hun overlever dette også. She’s a survivor. I ambulanse fra Værnes flyplass bærer det til Levanger, der hun på ny må bytte ambulanse. Hun lengter ikke lenger til framtida, der hun engstelig og trist fraktes hit og dit. Tomheten i hjertet er tyngre å bære på enn en eldgammel volvo. Sakte begynner hun å bli sint. Forbanna på han som ødela alt for henne. Hvorfor kunne han ikke bare ha hørt på dem i den forbanna bilen sin? Respektert at hun ikke hadde lyst til å leve resten av livet sittt i rullestol, men reise rundt og guide turister.. Bare respektert henne.

 

(teksten fortsetter under bildet)

 

 

Det er vår 2007. Christina bor på et rehabiliteringssenter på Høylandet. 

Med galgengumor forteller hun: “Jeg dro ned gjennomsnittsalderen ganske kraftig der for å si det sånn. Alle andre var betraktelig mye eldre enn lille meg. Det var tøft å være der. Det var ikke dette jeg hadde tenkt.”

Sakte men sikkert har livet ruslet videre, og hun satte fra seg rullestolen i februar. Fra da av har hun hinket videre på krykker. April og mai kommer og går, før juni blomstrer. Hun har reist tilbake til Fauske som ei helt annen jente enn den gladpia hun var før hun satte Titanic på pause og dro inn i uviss framtid 200 meter unna hjemmet sitt. Temmelig redd, og temmelig forandret, forsøker hun nå å stable både seg og den nye hverdagen på beina. 

-“Jeg var ikke lenger noen hyggelig person å være sammen med. Sur og gretten. Jeg hadde blitt til ei usmakelig jente.”

 

Mye annet var også forandret. Tvillingbroren til kjæresten hennes hadde fått seg ny dame, og hun gikk aldeles ikke overens med Christina. De to var stadig i tottene på hverandre.

Akkurat i det Christina trodde hun hadde nådd bunnen og såvidt begynt å klatre opp igjen, hadde livet enda flere utfordringer i ermet. 

 

Christina er på fest på Grong, med kjæresten og broren hans. Nydama til kjærestebroren er også med. Hun er trollete og slem mot Christina som vanlig, og utenfor vertshuset med festen inni, freser hun mot Christina: “Typen din vil ikke være sammen med deg, han, bare så du vet det!” Så gjør hun noe som Christina aldri glemmer. Hun dytter ei som fra før av står og vakler på krykker. De andre hisser seg opp. -“Hun har akkurat vært med i ei trafikkulykke; du kan ikke dytte henne!!” Roper de. Og akkurat da trenger ikke Christina bare krykker, men nettopp det at noen står opp for henne.

Det blir slutt mellom Christina og kjæresten, og han kjører henne til hjembygda hennes, Flatanger. I bilen gråter hun hele tiden, og når bunnen for fullt. Nå har hun mistet alt, og vakler ikke bare på føttene, men på ei tynn line over mørket i et altfor sårt punkt i livet. Av alle låter de kunne spille på radioen i bilen, er det “Finast eg veit” med Hellbillies som fyller den tunge lufta, husker Christina. 

 

Hjemme hos mor og far er alle bekymret for henne. Hun ligger bare der og gråter og er redd. Hvor ble det av jenta deres? Hun vet ikke om hun noensinne kommer til å gå som alle de andre på hennes egen alder, og nå har hun mistet kjæresten sin i tillegg. Bakken på bunnen er hard og vond. Stiene opp derfra kan dessuten virke usynlige. Man kan bli blind på så mange måter når man rammes av ulykke. Og at en ulykke sjeldent kommer alene, fikk den unge jenta smertelig erfare.

-“Jeg var så lei meg. Så veldig veldig lei meg.” Sier Christina stille.

 

Hun velger å reise seg med krafttak. Det er fortsatt juni, og retten venter. Sjåføren skal dømmes og Christina skal grilles. Den hensynsløse advokaten hans kan dette med å bruke latterliggjøring som taktikk. Men Christina forteller sannheten, og sjåføren dømmes. I ettertid aner hun ikke om han sitter inne, men hun vet han var uten førerkort i to år. 

Hun aner så mye annet. Som at det er smart å ha ham på facebook slik at hun hver 9.januar kan minne ham på det som skjedde den mørke nullførenatta, med en tydelig status.

 

Hun aner flashback og skam, hver gang hun hyler av skrekk fordi en tyrkisk taxisjåfør skremmer vettet av henne. Hver gang de tror hun tuller, men ser på henne og skjønner hvor redd hun er.

Hun aner at noe er ugjenkallelig forandret med henne, hver gang angsten river henne i fillebiter. Hver gang flyskrekken lammer henne, og hver gang hun må innse at hun tilogmed har både båtskrekk og togskrekk. 

 

Hun aner hvor heldig hun er når hun ser inn i øynene til barna sine. To mirakelgutter som hun gjør alt for. To nydelige sett med vakre øyne. Øyne legene sa hun aldri kom til å få oppleve å se inn i. For den 9.mars i 2010 får Christina holde en vakker liten babygutt i armene sine. Nå er det gledestårer som renner ned kinnene hennes. Lillebroren kommer til verden 22.mai fem år senere, og Christina motbeviser nok en gang legene. Med ydmyk takknemlighet er hun nå mamma til to vakkerskatter.

Hun aner hvor sterk hun er som greide å reise seg og gå. Men hun aner ikke om sjåføren noen gang tenker på hva han stjal fra henne. Om han kjenner noen form for samvittighet. Om han fortsatt gir glatte blanke i passasjerene sine når de sier stopp. Hun håper han lærte noe den natta i nord.

-“Jeg tenker på ham hver gang det gjør vondt i ryggen min. Da tenker jeg på han idioten som ikke klarte å oppføre seg. Og så tenker jeg på hvor jeg hadde vært i livet, ja, hvordan livet hadde vært hvis jeg ikke hadde blitt utsatt for ulykken. Hadde jeg fullført utdanningen min? For da jeg ble liggende på sykehuset hadde jeg allerede vært så mye borte at det ikke var noen vits i det skoleåret. Uansett hvilke jobber jeg har hatt siden, har jeg alltid vært hemmet av skadene. Etter hvert kunne jeg tenke meg å bli kokk, men pgr av ryggskadene mine kunne jeg bare gi opp det før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken på å prøve.”

 

I dag har Christina Johansen funnet mange måter å leve på. Men ikke alle forstår den tunge byrden hun fortsatt må bære for alle som satt i den Volvoen for ti år siden. Hun utvikler lavkarbomat og blogger om det, hjemme i huset til henne, samboeren hennes og de to sønnene sine. Stadig vekk får hun sviende kommentarer om at hun “greier å lage mat, men ikke jobbe”. 

-“De vet ikke om alle timene jeg må hvile ryggen min for å greie resten av dagen. De aner ikke noe om skadene jeg må leve med. Likevel slenger de ut kommentarer som sårer.”

 

Christina’s blogg er ren kvalitet, og kanskje er det akkurat det som vekker misunnelige krefter. At denne dama leverer nettopp kvalitet, samme hvor mange som forsøker å knuse henne. For denne damen er ikke laget av pinneved, men ren styrke. Bloggen meglerfru1 er verdt et besøk: http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Livet er skjørt som porselen, men du er sterk som betong, Christina. Jeg takker deg fra dypet av mitt hjerte for at jeg fikk skrive din historie. Alle kan vi lære noe av deg. Du skal vite at tårene du gråt, gråter vi med deg, alle vi som får vite om det du ble kastet gjennom for ti år siden. For du er en stor inspirasjon, og selve symbolet på styrke. Nå holder jeg hånda di i tankene mine, og gråter med 17åringen i deg, i det jeg publiserer historien til den tøffeste mamman jeg vet om. Jeg er så lettet over at du overlevde. Er så glad du reiste deg. Supermamma tøffe dama, det er du det!


 

Skrevet av Helene Dalland for Christina Johansen, 2017, på forbipolene.blogg.no. Fb: forbipolene.

 

Bærer DU på en historie som du ønsker å dele?

 

Er du en av de menneskene i samfunnet som ser tilbake på minner du tenker på med klump i halsen? Skjedde det noe i ditt liv, som du tror andre kunne lært av, eller blitt truffet av, hvis du valgte å være åpen om det? 

 

Jeg er en skribent som har erfaring med å sette meg ned og lytte, spørre, gråte med, notere og skrive.

Jeg ser dem med hjertet. Øynene mine er kun et gråtende speil. De har en historie å fortelle, som de er villige til å la meg komme så tett på som overhodet mulig, slik at jeg kan gjenfortelle den. Sånn at jeg får lov til å sette ord på en svunnen tid, og la dere få lese om den.

Dagene omkring et slikt verk kan være spesielle. Det mørkner omkring meg, og mens tårene fortsetter å svi i øynene, blir jeg stille. Jeg som prater så mye, ler så høyt og lever så intenst, trekker meg inn i meg selv og blir trist. Noen ganger må jeg jogge raskt og lenge for å worke av meg sinne. For i blant skriver jeg om urett som er blitt gjort. Noen ganger må jeg bære på det alene; andre ganger blir historiene publisert her inne, og dere får se. 

 

Jeg skriver om alt det man helst ikke skal nevne høyt, og det har jeg gjort i 2 år. Jeg belyser selvmord, og jeg skriver for folk som har blitt mobbet. Jeg gjenforteller rushistorier, og jeg har skrevet om andre tema man helst hysjer om. Som vold og det å reise seg fra tragedier. Stadig vekk skriver jeg, samtidig som jeg har prosjekter på gang ukentlig, og hele tiden er jeg på søken etter flere historier å skrive. 

Jeg tåler mørket, stillheten, tabuene og tristheten. Jeg lever frisk med bipolar 1, og har en naturlig evne til å boble over i godt humør. For meg er det sunt å trekkes ned og dempes for noen dager. Og jeg er nøye på skrivingen, slik at de jeg skriver for selv blir overveldet av sine egne opplevelser på en verdig og god måte. De føler trygghet og lojalitet mens de åpner seg for skribenten i meg, og jeg viser dem respekt.

 

Kanskje går du rundt med tung ryggsekk. Dagene har muligens gitt deg utfordringer du aldri snakker om, men som du lenge har villet dele. Hvorfor ikke prøve? Jeg lager en blogg utenom det vanlige, der mange før deg har valgt å dele sine opplevelser med meg og mine lesere. For å være sikker på balanse, veksler jeg mellom å publisere innlegg med alvor og innlegg med humor.  Vi kan ta en prat og finne ut hva du ønsker. Det jeg brenner for er å få skrive, og åpenhet.

 

 Send meg gjerne en mail: [email protected] eller kontakt meg på bloggens fbside forbipolene.

Sjekk gjerne ut historiene jeg har skrevet for andre her inne på forbipolene.blogg.no , til høyre på headeren. Inne på kategorier finner du “sanne historier, skrevet for andre med respekt for liv”.

Jeg tar godt imot deg, og du kan stole på at jeg faktisk ser deg med hjertet.

Mvh Helene Dalland, forbipolene.

De som ikke tenner deg

 

Noen mennesker tenner ikke bare et lys i deg, men bringer fram din riktige kind off “aah..”. Disse behandler deg med respekt, og lar spiren i deg pent få være i fred. Du skjønner at dem er omkring deg fordi de liker deg som du er, og fordi de vil kommunisere med deg. Ikke for de ønsker å kommunisere til deg. Men MED deg.

 

Yin har jang. Svart har hvitt. Og disse positive menneskene har sine motstykker der ute. Du vet, dem som får deg til å tenke: “aah.. rrrgh! Did he just say what I think he said??” Med ubevisste hersketeknikker og vurderende tone i sitt “Kremt, …javeeel..”, himlende øyne og morsomheter på din bekostning. 

 

Slike bare skriver du en tekst om, og så legger du dem i arkivet. Du vet, du trenger ikke å tenke på dem engang. Bare tilgi dem deres uvitenhet, and move along 😉

Høyere elsket enn himmelen

 

Det drysser grenseløse gaver over meg hver eneste dag. Gull. Diamanter. Perler og sølv. Skatter og verdier uten tall. 

Det er en liten barnehånd som stryker på hånda mi. En lys stemme som sier “Mamma dtå opp!” 

En skolegutt som løper etter meg for å leke sisten. Latteren hans når han tar igjen meg. Gleden i øynene hans når jeg leker lego med ham.

 

Siden jeg ikke finner ord, er språket mitt tårene som presser seg fram. Svien i øynene. Redselen som blander seg med gleden, og kjærligheten som smelter all verdens isbreer. 

Langt inne i mitt indre landskap vet jeg det. En dag skal de gå egne veier. En kveld ligger jeg der alene, uten små bløte barnekinn å stryke på. Uten vakre minyatyrfjes å forundre meg over. At det går an at de faktisk finnes. Hvordan skal jeg kunne greie å venne meg til det faktum, at jeg en dag ikke får passe på dem slik jeg kan nå? 

 

Jeg kommer nok til å savne den kjekke sjuåringen og alle de koselige svarene han har å gi. Kommer nok til å savne toåringen som kryper inntil meg i mammasenga og stryker meg på armen. Han ser meg så alvorlig inn i øynene. Det er som om vi har levd sammen før. Jeg kjente igjen de øynene da han ble født, så jeg sa: “Der er du ja. Deg har jeg møtt før.”

Synet av to guttefjes som smiler og ler fornøyd, er alt jeg kan ønske meg. To varme klemmer er rene gavedryssene. Jeg var aldri forberedt på denne overveldende kjærligheten. 

 

Jeg er mamma. Tenk at jeg får være mamma. Og ingenting er så skummelt som det å kunne miste de du elsker. Eller å måtte reise fra dem for evig og alltid. 

Så hver kveld ber jeg til en høyere intellegens om å være så snill å passe på dem. Å aldri la det skje dem noe fælt. Om å få lov til å bli så gammel, at jeg får følge dem på deres ferd. 

 

Om jeg bare kunne fått være her og nå for alltid. Gni hodet ned i madrassen og høre en liten toåring puste rolig. Glede meg til å hente en ivrig sjuåring på skolen i morgen, så han får ha mamman sin alene et par timer før vi henter lillebror. Om jeg bare kunne foreviget dette øyeblikket, og dra tilbake til det når jeg ville.

Men livet er å gi slipp på øyeblikket og motta det nye. Uansett hvor inderlig jeg holder fast på to gutter’s barndom, må livet gå videre. Hver dag. To små babyer har allerede blitt to mye større gutter, som liker å rocke rundt på stuegulvet, og som elsker at mamma er med på leken. 

 

Jeg kan få dem til å le nå. Så lett. Så enkelt. Jeg kan gjøre dem glade. Det er bare å lage en lasagne eller mikse sammen taco. Jeg kan dysse dem i søvn med en låt jeg finner på der og da, og trøste dem ved å overrøse dem med ekte mammakjærlighet. 

En dag er jeg ikke der. Da må de klare seg alene. Fly ut av redet og øve seg på ikke å ramle i bakken. Men det redet skal de huske som så godt og trygt, at de gjerne flyr tilbake innimellom. Og jeg skal re myke varme senger til dem, og lage kakao og taco. Stryke dem på voksne kinn og minne dem på 

 

at de er høyere elsket enn himmelen, fra evigheten og tilbake igjen.

 

Videoblogg: forbipolene on the vlog again

 


 

 

Hei og velkommen til min youtubekanal. Rufsete, flekkete og alenemammate, skal jeg herved gjøre som jeg lenge har tenkt: begynne å vlogge på kanalen der jeg rakk å poste en eneste video før jeg gikk i dvale i en eller annen skrivehule. 

Jeg gir dere en link nederst i dette innlegget. Å trøkke på den går på eget ansvar. Ikke tygg på noe mens du watcher denne, for innimellom er ikke stemmen min mye rosa akkurat (fare for å sette noe i halsen sådan):
 

https://youtu.be/kr5d60YRyto