Du trodde alt hadde rustet. Ja, In fact; du hadde glemt hele verktøyskrinet. Akkurat som sist du flyttet og fant “kofferten” mens du pakket. Ja ok, det var ikke en koffert, men en orange toalettmappe, stuet bak alle gardiner og sengetøy en bare kan tenke seg. Så glad du ble da du fant den, selv om du undret på hvilken partykveld det var du hadde gjemt den så godt at du måtte flytte for å finne den. En etter en fant du ut at alt som i gamle, gyldne tider hadde vibrert deg langt over Galhøpiggen, forbi melkeveien og tilbake, hadde rustet. More like; på en måte råtnet. Nå vet du hvordan det ser ut. Nesten som en vordende pappa som ikke bør ha full utsikt under en fødsel kanskje.
Nesten til å grine av. For man vet ikke om det går an å få kjøpt sånnt her i byen (noen som vet?) Move on, my lady.
Så var det verktøyskrinet fra “gammaldagan”. På tide å skape system på spiker, skruer og skrujern. Rust etter rust. Så, endelig et shiny verktøy som blunker til deg der nede i hammerland. Banker deg i hue og minner deg om gamle dager. Ikke så gamle dager som menn i Flintstones-drakt på jakt; med kølle og det hele. Nei. Dette er verre. Dette er en hammer.
Du er vant til å periodevis falle for enhver lyktestolpe du ser, så forelskelse er ikke noe du lenger tar så alvorlig. Men dette er mer enn en lyktestolpe.
Plutselig er du 20 år og fjortis igjen. Jovisst kan jeg kalle det fjortis, for noen av oss hadde en forsinket modningsprosess der nede i hippieland. Kremt så masse du vil, men sånn var det at det var: Da man var tjue så var man fortsatt fjortis.
Du er så fjortis at hele vinteren forvandles til fortidens sommer et annet sted i landet, med pilsen i hånda og siggen i den andre, og sort langt hår. Eller var det rasta? Det var iallefall sånn at da røyka du faktisk.
Så. Den jævla hammeren. Slo deg i hue så du så hjerter og stjerner, og glitret rundt i en knallrosa verden omgitt av grønne svære trær og blomster fra en annen planet.
Summer love ala young minds kan gjøre voldsomt inntrykk. Et hamrende hjerte som du måtte legge igjen der.
For du visste at du snart skulle sette deg på flyet og reise hjem.
Så dro du, og det eneste du tok med deg var en hammer som du skulle legge laaaangt nederst i det mest bortgjemte verktøyskrinet du hadde. Du la dem alle der med årene, og fortrengte dem. Enhver lyktestolpe du forelska deg i, krympet du til et eller annet som var ment å ruste ihjel med tiden.
90tallsmusikken stilnet, men ikke helt. Den gang da hadde man bikket over til 20tallet, men musikken var den samme. Nå var den bare der når du jogget til harrymusikken din, for da dabradioen kom gadd du ikke å kjøpe deg en. Spotify reddet deg.
Så er du fri. Ikke et eneste mannebein i ditt hus nei. Du bor alene og er selvstendig som fy. Kan man si; som pokker? Yeah, du er enig med forskerne; hva er poenget med å rote seg borti et forhold bare fordi hjertet hamrer hardere iblant, når all forelskelse går over etter 1 år? De har jo forsket på dette i 40 år.
Du styrter gjennom joggeskogen med all verdens 90tallsmusikk på ørene. Men du greier ikke riste det av deg. Den gode gamle deilige stemmen som du bare vil høre på i evigheter. F..n og Pokker! Hva betyr dette? Tar forskerne feil? Hvis den hammeren kan slå deg i svime etter 20 år, så må du faktisk banne der du løper for livet som en annen fjortis. Plutselig husker du hvert eneste grønne tre, alle duftene, røkelse, smaken av pils i varmen og ei seng du aldri kan glemme likevel, samme hvor mye du har prøvd opp gjennom årene. Det måtte huskes en dag. No shit. Faktisk kan man bli så dement man bare får til, men den senga glemmer du ikke.
Nå har det gått fra Rage og Metallica til Haddaway og Ace of bace. Fra L7 til Roxette. Nå begynner det å bli latterlig. Men uansett hvor teit det er å kjenne det sånn så er det nyttig, for du blir så glad at du smiler ørebredt til alle du spurter forbi. Noen smiler tilbake, mens andre ser måpende og spørrende på deg. Som om det ikke er lov å være happy i denne drittværpregede vinteren eller? Sing halleluja og dra til Ibiza med sure måpende folk, du spretter rundt der som en snurre sprett and don’t care. Eller more like; care too much. That’s all that she wants.
Til og med hundebæsjene gjør deg ikke irritert der du jogger lengre enn du bruker. Nei nå. På tide å hive seg i dusjen og vaske av seg fjortisen.
Kanskje har jeg noe å lære av henne. Hun var 20 år og hadde enda ikke opplevd alt som gjorde henne skeptisk. Ung og intetanende om sjalusi og krangling.
Ikke bare kanskje; jeg har noe å lære av henne, garantert. Noen ganger kan det være best å se seg langt tilbake for å huske noe viktig. Noe klokt som man kunne på den tiden, som kan være lurt å grave fram. Med verktøy som ikke har rustet, og minner som er deilige å tenke på.
Å tørre å hove seg ut i det livet har å by på; why not? Kanskje heller hive seg ut i det enn å hove seg ut i det, for akkurat det er det samme som før; du hater skrivefeil hvis det er dine egne. Anyway: Love can’t kill you, and nothing lasts forever.
Så kommer forskerne med saga og kutter greina. Det er bare å nyte det mens det varer, for du vet du alltid har et fly å rekke. Hammeren er med den, men du kan alltids pakke den bort en stund.
