Slått i svime av hammeren igjen

 

Du trodde alt hadde rustet. Ja, In fact; du hadde glemt hele verktøyskrinet. Akkurat som sist du flyttet og fant “kofferten” mens du pakket. Ja ok, det var ikke en koffert, men en orange toalettmappe, stuet bak alle gardiner og sengetøy en bare kan tenke seg. Så glad du ble da du fant den, selv om du undret på hvilken partykveld det var du hadde gjemt den så godt at du måtte flytte for å finne den. En etter en fant du ut at alt som i gamle, gyldne tider hadde vibrert deg langt over Galhøpiggen, forbi melkeveien og tilbake, hadde rustet. More like; på en måte råtnet. Nå vet du hvordan det ser ut. Nesten som en vordende pappa som ikke bør ha full utsikt under en fødsel kanskje.

Nesten til å grine av. For man vet ikke om det går an å få kjøpt sånnt her i byen (noen som vet?) Move on, my lady.

Så var det verktøyskrinet fra “gammaldagan”. På tide å skape system på spiker, skruer og skrujern. Rust etter rust. Så, endelig et shiny verktøy som blunker til deg der nede i hammerland. Banker deg i hue og minner deg om gamle dager. Ikke så gamle dager som menn i Flintstones-drakt på jakt; med kølle og det hele. Nei. Dette er verre. Dette er en hammer.

Du er vant til å periodevis falle for enhver lyktestolpe du ser, så forelskelse er ikke noe du lenger tar så alvorlig. Men dette er mer enn en lyktestolpe.

Plutselig er du 20 år og fjortis igjen. Jovisst kan jeg kalle det fjortis, for noen av oss hadde en forsinket modningsprosess der nede i hippieland. Kremt så masse du vil, men sånn var det at det var: Da man var tjue så var man fortsatt fjortis.

Du er så fjortis at hele vinteren forvandles til fortidens sommer et annet sted i landet, med pilsen i hånda og siggen i den andre, og sort langt hår. Eller var det rasta?  Det var iallefall sånn at da røyka du faktisk.

Så. Den jævla hammeren. Slo deg i hue så du så hjerter og stjerner, og glitret rundt i en knallrosa verden omgitt av grønne svære trær og blomster fra en annen planet.

Summer love ala young minds kan gjøre voldsomt inntrykk. Et hamrende hjerte som du måtte legge igjen der.

For du visste at du snart skulle sette deg på flyet og reise hjem.

Så dro du, og det eneste du tok med deg var en hammer som du skulle legge laaaangt nederst i det mest bortgjemte verktøyskrinet du hadde. Du la dem alle der med årene, og fortrengte dem. Enhver lyktestolpe du forelska deg i, krympet du til et eller annet som var ment å ruste ihjel med tiden.

90tallsmusikken stilnet, men ikke helt. Den gang da hadde man bikket over til 20tallet, men musikken var den samme. Nå var den bare der når du jogget til harrymusikken din, for da dabradioen kom gadd du ikke å kjøpe deg en. Spotify reddet deg.

Så er du fri. Ikke et eneste mannebein i ditt hus nei. Du bor alene og er selvstendig som fy. Kan man si; som pokker? Yeah, du er enig med forskerne; hva er poenget med å rote seg borti et forhold bare fordi hjertet hamrer hardere iblant, når all forelskelse går over etter 1 år? De har jo forsket på dette i 40 år.

Du styrter gjennom joggeskogen med all verdens 90tallsmusikk på ørene. Men du greier ikke riste det av deg. Den gode gamle deilige stemmen som du bare vil høre på i evigheter. F..n og Pokker! Hva betyr dette? Tar forskerne feil? Hvis den hammeren kan slå deg i svime etter 20 år, så må du faktisk banne der du løper for livet som en annen fjortis. Plutselig husker du hvert eneste grønne tre, alle duftene, røkelse, smaken av pils i varmen og ei seng du aldri kan glemme likevel, samme hvor mye du har prøvd opp gjennom årene. Det måtte huskes en dag. No shit. Faktisk kan man bli så dement man bare får til, men den senga glemmer du ikke.

Nå har det gått fra Rage og Metallica til Haddaway og Ace of bace. Fra L7 til Roxette. Nå begynner det å bli latterlig. Men uansett hvor teit det er å kjenne det sånn så er det nyttig, for du blir så glad at du smiler ørebredt til alle du spurter forbi. Noen smiler tilbake, mens andre ser måpende og spørrende på deg. Som om det ikke er lov å være happy i denne drittværpregede vinteren eller? Sing halleluja og dra til Ibiza med sure måpende folk, du spretter rundt der som en snurre sprett and don’t care. Eller more like; care too much. That’s all that she wants.

Til og med hundebæsjene gjør deg ikke irritert der du jogger lengre enn du bruker. Nei nå. På tide å hive seg i dusjen og vaske av seg fjortisen.

Kanskje har jeg noe å lære av henne. Hun var 20 år og hadde enda ikke opplevd alt som gjorde henne skeptisk. Ung og intetanende om sjalusi og krangling.

Ikke bare kanskje; jeg har noe å lære av henne, garantert. Noen ganger kan det være best å se seg langt tilbake for å huske noe viktig. Noe klokt som man kunne på den tiden, som kan være lurt å grave fram. Med verktøy som ikke har rustet, og minner som er deilige å tenke på.

Å tørre å hove seg ut i det livet har å by på; why not? Kanskje heller hive seg ut i det enn å hove seg ut i det, for akkurat det er det samme som før; du hater skrivefeil hvis det er dine egne. Anyway: Love can’t kill you, and nothing lasts forever.

Så kommer forskerne med saga og kutter greina. Det er bare å nyte det mens det varer, for du vet du alltid har et fly å rekke. Hammeren er med den, men du kan alltids pakke den bort en stund.

 

Min usynlige kompis

 

Gode gamle ørn.

 

Cornelius, Elvis og DDE,

visdomsord i takt med humor,

jeg lærte mer som din nabo

enn noen skole kunne.

Så du meg?

For jeg så deg.

Da du gråt av Elvis og lo av tobakken

mens du fnyste av sladderbakken

Jeg ser deg fortsatt, skjønner du?

Og jeg vet du aldri kan snu.

Men jeg må få lov å takke og bukke

for alle samtaler, uten å mukke.

Du en gammel mann, jeg en ung jente,

du ble en av mine nærmeste kjente.

Godheten i hjertet brenner

som dine rørte tårer renner.

Jeg ser deg i minnene ganske ofte

selv om de ligger i skuffa på loftet.

I høyt og umoralskt gress

der var du i ditt ess

Du hadde funnet ei dame i skogen

og nå våknet hun, kvikk som plogen.

Nede i gresset med et smil

etter en tiltrengt hvil.

Hvor fant du henne da, kompis?

-“Æ fant a i Sandskogan, søt som en is!”

En venn jeg kunne stole på

med kista der sannheten lå.

Samfunnet tutet og bar seg forbi

men det må jeg virkelig si

at framtids hadde sett dyster ut

hvis jeg hadde fortsatt sta som en stut,

uten alt du og pappa lærte meg

på en stille middelvei.

“Hør nå, hør nå jenta mi

æ vet du har my å si.

Men du har to ører og en munn

av en meget god grunn.

Når det blir mørkt så tenn lys

Og ikke bry dæ om bygdadyrfnys.

Du kan bedømme men aldri dømme,

og du kan prøv, men du kan aldri rømme

fra dæ sjøl

på ei fjøl.

Jogg te fots heller du,

og det e aldri for seint å snu.”

Du lo ofte så du nesten falt,

men da mor di kom var du mammadalt.

Det var tider, det min kjære venn

og så har dagene gått smått om senn.

Vi bodde en gang i ei gammel rønne

som naboer og sild i tønne.

Først nå forstår jeg hva du har gitt meg

i gave på mitt livs vei.

En visdom og en ro som bare du kunne

aldri misunne, bare unne.

Tårer og ekte latter

samtaler med visdommens skatter.

Sånne som deg kan aldri forsvinne.

Savner deg min venn, her fra nederste trinnet.

Kan nesten ikke tenke på deg

for er det noe jeg ønsker meg

så er det å sitte i stua di og glemme tiden.

La omverden være en annen planet,

og få deg til å grine av Elvis

på en liten blue tooth høytaler

før du setter på en VHS film om krig og sånn der,

mens du tenner røyken som kommer til å svi barten enda mer.

 

Du nærmet deg 60 år

Jeg var rundt tredve, og det var som i går

Du skjønte hvor det bar.

Vi skjønte hvor det bar.

Men er det ikke rart hvor lite vi prissetter det vi har?

 

Hey gamle ørn

my friendly heart burn.

Old brother of mine

drinking your wine

in heaven with the lord,

håper du har fått deg en fredelig gård.

 

Jeg syklet forbi vinduene dine i dag

plantene var ikke dine.

Gardiner var for pene

og altfor rene.

Så du meg, gamle ørn

stod du ved døren?

Bli med meg på fest i kveld

Du kan være usynlig, vi har alt på stell.

Kom bli med gamle ørn,

my good old brother heartburn.

 

Det alt for høye gresset som vi ikke gadd å klippe. Sola som ga oss den sommeren vi omfavnet, som en hippiefamlilie langs husveggen. Finfolk nei det var vi ikke, med ei forbanna høne klukkende rundt oss, og ei rønne til hus. Men det var gyllene tider det.

 

Jeg ser deg i minnene ganske ofte

selv om de ligger i skuffa på loftet.

Jeg hører deg:

 

“Hør nå, hør nå jenta mi

æ vet du har my å si.

Men du har to ører og en munn

av en meget god grunn.

Når det blir mørkt så tenn lys

Og ikke bry dæ om bygdadyrets fnys.

Du kan bedømme men aldri dømme,

og du kan prøv, men du kan aldri rømme

fra dæ sjøl

på ei fjøl.

Jogg te fots heller du,

og det er aldri for seint å snu!”

 

Min gode gamle ørn ved St Petersburg, kom bli med på fest, you and the rest. Up in the sky, you never ask why. I bet you smile happy, and you never feel crappy ♡

 

 

For svarte

 

Ja. La oss holde oss til hovedtema. Forbipolene om:

Det sorte, for svarte. La oss snakke om det sorte. Den svarte sauen. Neida, jeg skrev ikke det du trodde jeg skrev, men sauen. Den sorte for svarte.

Mens vinden blåser oss inn i februar 2020, og du prøver febrilsk å glemme hva som kastet oss ut i dette året, ønsker jeg å skrive. Skrive for de som står i den mørkeste skyggen og roper stille. Prøve å slå et slag for dem som roper stille.

Skrive for de sorte fårene. De misforståtte stiene i vårt samfunn.

De sitter der med munnen åpen og har stilnet. De glor ut i lufta og er lamslåtte. Som vanlig. Ingen ringer, ingen bryr seg, alle har misforstått og alle har gått. Sine egne veier. Mens hovedstien vokser igjen. Gror sammen. You know. Ensomhet har fått ny betydning. De vet det. Alle vet det. Men ingen egentlig snakker om det. Ikke før gravlunden roper ut sannheten: to late, my dear; to late.

Du vet. Slektningen du aldri ringer. Den bokstavpregede delen i vennegjengen, ala diagnotisert og untoutchable. Den overlevende samme hva, den sjenerte delen  av kaka som alle snakker om, som du aldri helt greier å bli klok på. Like if. Som om du tror du er så mye klokere. Klokere enn the outsider. Som ingen tror er sjenert, men som egentlig lider av sosial angst.

Hvorfor er vi så redde for å bry oss? Når ble det slik at nabodama sluttet å stikke innom, og man skulle overlate alt til noe som het “psykiatri”? Skal alle slippe å bry seg nå, siden vi har avdelinger propp fulle av eksperter? Problemet er bare at de avdelingene er propp fulle allerede.

Plutselig skulle alt være sort hvitt: solskinnshistorier eller psykiatri. Og var noen annerledes enn mengden, ja så skulle det lobotomeres inn i ei dyster framtid der det kun var legalt å snakke om suksess som høy utdanning og bra økonomi. Elektrosjokk? Bare lese; ikke røre. Gjøkeredet var og er en film.

Vi skal ikke dit nå, dit hen at du står ved graven og angrer.

Det er ikke bare en film, men vi skal ikke dit nå.

Bort derfra og inn i nuet.

For det er så mye mer du kan bidra med enn å stå der stille og måpe. Ting er ikke alltid som du tror, skjønner du. Noen ganger skal det bare et dryss med krydder til for å holde varmretten varm. La oss ikka la den bli kald.

Du vet; den hjernen det dreier seg om. Som blir hakket på og sladret om.

Du vet at du har hørt nok når det blir stille. Bare at du ikke vet det blir stille. Kun en ensom outsidet kan vise deg vei, og pilene peker på ordet “nok”.

Den kroppen i slekta og vennegjengen som ble sittende igjen som en klovn, du vet hvem jeg mener.

Det finnes rundt 600 stk per år som ikke makter mer av livet; mange av dem orker ikke mer av klovnerollen; så når var det du ikke forstod at det dreide seg om en desperat fasade som ikke var komisk i det hele tatt?

Når ble det for travelt, og du ikke la merke til at du slutta å bry deg?

De preger samfunnet som en stille skam, et bevis på fiasko, mens du skryter av den fasaden du må doble for å holde kurs.

Syforeningen. Ordene om din søster. Dine barn som snublet og falt i den farlige perfekte verden lagd av metall. Hva du tenker du har samvittighet til. Helt til du står og gråter ved et hull i jorda, og undrer på hva du kunne gjort annerledes.

Skri tilbake og stans lenge før det.

Verden har ikke bare blitt kynisk når det kommer til politikk. Den har blitt blind på så mange måter.

Forstå at det bare er en tekstmelding unna. “Hvordan har du det? Ta en kaffe snart”?

-“Glad i deg. Natta. Sees i morgen. Smiley.”

For en outsider som er glemt av alle andre kan en slik melding være livreddende.

Jeg gjør med glede, hver dag å vise dem jeg er glad i, at jeg bryr meg. Og når jeg er på det mest slitne, betyr det alt for meg at mine venner bryr seg. Det er sjeldent jeg hører fra andre enn dem, siden det finnes en slange eller to her og der å overse. Derfor er alle besøk og telefonsamtaler viktigere enn jeg får satt ord på.

Det teller så mye; at du akkurat nå tar opp telefonen din og sender ei melding til akkurat den slektningen eller vennen du vet står utenfor og krymper. Til slutt er det ingenting igjen. En plante trenger næring, og vi mennesker kan gi, gi og atter gi.

Unnskyldningene er gravlagt; å bry seg tar et par sekunder. En melding koster kun et par ord, og jeg personlig? Kommer til å legge bak meg alle som ikke har et par sekunder å gi tilbake til alt jeg har gitt av meg selv. Hvorfor skulle jeg? Balanse er et fint ord, men betydningen så mye sterkere enn klangen. Du burde ikke du heller. Du burde ikke gi et eneste minutt til idioter.

Du er verdifull, og dine slektninger, naboer og venner kan være en bedre utgave av deg selv, har du tenkt på det? Kanskje kan de lære deg mer enn penger og status noen gang kan, og kanskje kan du bidra til deres vekst.

Let’s grow!

How?

Together as one;

and the hate is gone!