Ja. La oss holde oss til hovedtema. Forbipolene om:

Det sorte, for svarte. La oss snakke om det sorte. Den svarte sauen. Neida, jeg skrev ikke det du trodde jeg skrev, men sauen. Den sorte for svarte.

Mens vinden blåser oss inn i februar 2020, og du prøver febrilsk å glemme hva som kastet oss ut i dette året, ønsker jeg å skrive. Skrive for de som står i den mørkeste skyggen og roper stille. Prøve å slå et slag for dem som roper stille.

Skrive for de sorte fårene. De misforståtte stiene i vårt samfunn.

De sitter der med munnen åpen og har stilnet. De glor ut i lufta og er lamslåtte. Som vanlig. Ingen ringer, ingen bryr seg, alle har misforstått og alle har gått. Sine egne veier. Mens hovedstien vokser igjen. Gror sammen. You know. Ensomhet har fått ny betydning. De vet det. Alle vet det. Men ingen egentlig snakker om det. Ikke før gravlunden roper ut sannheten: to late, my dear; to late.

Du vet. Slektningen du aldri ringer. Den bokstavpregede delen i vennegjengen, ala diagnotisert og untoutchable. Den overlevende samme hva, den sjenerte delen  av kaka som alle snakker om, som du aldri helt greier å bli klok på. Like if. Som om du tror du er så mye klokere. Klokere enn the outsider. Som ingen tror er sjenert, men som egentlig lider av sosial angst.

Hvorfor er vi så redde for å bry oss? Når ble det slik at nabodama sluttet å stikke innom, og man skulle overlate alt til noe som het “psykiatri”? Skal alle slippe å bry seg nå, siden vi har avdelinger propp fulle av eksperter? Problemet er bare at de avdelingene er propp fulle allerede.

Plutselig skulle alt være sort hvitt: solskinnshistorier eller psykiatri. Og var noen annerledes enn mengden, ja så skulle det lobotomeres inn i ei dyster framtid der det kun var legalt å snakke om suksess som høy utdanning og bra økonomi. Elektrosjokk? Bare lese; ikke røre. Gjøkeredet var og er en film.

Vi skal ikke dit nå, dit hen at du står ved graven og angrer.

Det er ikke bare en film, men vi skal ikke dit nå.

Bort derfra og inn i nuet.

For det er så mye mer du kan bidra med enn å stå der stille og måpe. Ting er ikke alltid som du tror, skjønner du. Noen ganger skal det bare et dryss med krydder til for å holde varmretten varm. La oss ikka la den bli kald.

Du vet; den hjernen det dreier seg om. Som blir hakket på og sladret om.

Du vet at du har hørt nok når det blir stille. Bare at du ikke vet det blir stille. Kun en ensom outsidet kan vise deg vei, og pilene peker på ordet “nok”.

Den kroppen i slekta og vennegjengen som ble sittende igjen som en klovn, du vet hvem jeg mener.

Det finnes rundt 600 stk per år som ikke makter mer av livet; mange av dem orker ikke mer av klovnerollen; så når var det du ikke forstod at det dreide seg om en desperat fasade som ikke var komisk i det hele tatt?

Når ble det for travelt, og du ikke la merke til at du slutta å bry deg?

De preger samfunnet som en stille skam, et bevis på fiasko, mens du skryter av den fasaden du må doble for å holde kurs.

Syforeningen. Ordene om din søster. Dine barn som snublet og falt i den farlige perfekte verden lagd av metall. Hva du tenker du har samvittighet til. Helt til du står og gråter ved et hull i jorda, og undrer på hva du kunne gjort annerledes.

Skri tilbake og stans lenge før det.

Verden har ikke bare blitt kynisk når det kommer til politikk. Den har blitt blind på så mange måter.

Forstå at det bare er en tekstmelding unna. “Hvordan har du det? Ta en kaffe snart”?

-“Glad i deg. Natta. Sees i morgen. Smiley.”

For en outsider som er glemt av alle andre kan en slik melding være livreddende.

Jeg gjør med glede, hver dag å vise dem jeg er glad i, at jeg bryr meg. Og når jeg er på det mest slitne, betyr det alt for meg at mine venner bryr seg. Det er sjeldent jeg hører fra andre enn dem, siden det finnes en slange eller to her og der å overse. Derfor er alle besøk og telefonsamtaler viktigere enn jeg får satt ord på.

Det teller så mye; at du akkurat nå tar opp telefonen din og sender ei melding til akkurat den slektningen eller vennen du vet står utenfor og krymper. Til slutt er det ingenting igjen. En plante trenger næring, og vi mennesker kan gi, gi og atter gi.

Unnskyldningene er gravlagt; å bry seg tar et par sekunder. En melding koster kun et par ord, og jeg personlig? Kommer til å legge bak meg alle som ikke har et par sekunder å gi tilbake til alt jeg har gitt av meg selv. Hvorfor skulle jeg? Balanse er et fint ord, men betydningen så mye sterkere enn klangen. Du burde ikke du heller. Du burde ikke gi et eneste minutt til idioter.

Du er verdifull, og dine slektninger, naboer og venner kan være en bedre utgave av deg selv, har du tenkt på det? Kanskje kan de lære deg mer enn penger og status noen gang kan, og kanskje kan du bidra til deres vekst.

Let’s grow!

How?

Together as one;

and the hate is gone!