Du vet du er mer verdt. Du overser med vilje. Alt hatet. Alle de egoistiske handlingene. All baksnakkingen. Bitterheten og vrangforestilningene. Du ser det i sidesynet, men prøver å være snill og forståelsesfull. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men nei. Ikke alle fortjener din godhet, og det skal du snart erfare. Men før det skal du bare holde ut litt til. Konflikter her, og konflikter der. Høye krav til omverdenen, og null krav til seg selv. 

Vi er jo ikke her for å diagnotisere hverandre. Og selv om du for mange år siden fikk høre hva intrigemakeren sa om deg på jobben sin, prøver du å unngå ordet psykopat. Selv om du fikk høre gjennom kollegaer av løgneren, at du var narkoman og hadde vært på avrusning. Farlig farlig, å oppkonstruere en slik løgn. Du fikk sjokk. Og du hadde stolt stått for det, bare det var sant. Men du hadde aldri slitt med rus. Aldri hatt en eneste abstinens. Never been to rehab. Det var renspikket løgn, og hvem er ond nok til å gjøre slikt mot noen? Du fikk jo aldri fikset det ryktet der. Det kom deg i forkjøpet da du skulle søke jobb i det samme lokalsamfunnet.

Men du syntes så synd på den stakkars intrigemakeren, at du gadd ikke engang å bli sint. Medlidenhet, det har du litt for mye av, hva? Du er et lett bytte for blodsugere. De skaper et bilde av seg selv som et offer. Og du blir offer for ulven i offerklær. For hvem betyr noe for psykopaten? De rike. De som kan gi ham noe. Når orker psykopaten egentlig å bry seg? Aldri på ekte. Men noen ganger for vinnings skyld. Du holder ut, i god tro om at vedkommende bare må ha et eller annet godt i seg. 

Så en dag trenger du litt støtte fra din “venn” eller whatever relasjon. Kaboom! Du betyr ingenting! Og så du som hadde et håp om at du hadde en viss plass i dette falske hjertet, fordi du syntes så synd på han eller henne, at du gladelig oppvartet mennesket om og om igjen. Tilbake fikk du ignorant velkomst. 

Nå får du nok, og banker i bordet så det runger høyt. Klar beskjed. For en stakkars ensom psykopat som nådeløst bittert hater alt og alle, kan ikke få den verdifulle plassen i livet ditt lenger. Du har lenge vært lei av all egoismen, og nå er det på hue og ræva ut. For du har nemlig troen på tilgivelse. Dere kan aldri matche.

Nå er du kvitt energivampyren. Nå er du fri.

Er det ikke deilig? Er det ikke spennende å undre på hva det bitre kalde hjertet nå finner på å spre på bygda? Er du fortsatt narkoman? Åja, det visste du ikke! Det er kanskje ikke bipolar som var greia heller, du har kanskje ti diagnoser til? Eller hva er galt med deg denne gangen? Det finnes ingen grenser for hva en misunnelig egoist kan finne på å si. 

Men så glemmer’n en viktig ting. Selv om du er snill og god og altfor grei, så kommer det en dag da du også får nok. Veldig nok. Og da vet du litt for mye, du også. Både om ditt og om datt. Nei, man bør ikke kødde med en sinna liten tagg når en har pusha den taggen for langt.

Så senk skuldrene og slapp av. Klapp deg selv på skuldra for å ha kvitta deg med et dramatisk intrigevesen som kun var ute etter å trøkke deg ned. En som aldri vil deg noe godt, er ikke verdt å bruke et eneste sekund på. Du trenger de sekundene dine på mennesker som vil deg vel. Lås døren din og åpne kun opp for de gode vennene dine. Du vet jo at du er verdt respekten i det at de du henger med unner deg alt godt. At de ser deg inn i øynene når du snakker til dem og lytter på deg. Glem de som aldri kommer til å bli voksne nok til å tørre å beklage. De som ikke gidder å tilgi andre, men peser på med bitterprat og hat. Glem de og legg dem bak deg, kjenn på friheten etterpå. Du er trygg, og du har nå masse tid til alle som er glad i deg.

Du kan ikke redde verden. Men du kan redde deg selv. Du kan beskytte deg selv. Og du kan nyte friheten etterpå. Kjenn at du er mer avslappet enn du har vært på lenge. Livet er godt når du får være i fred og ro.

Til alle som virkelig faktisk skal lese dette. Vennligst også les dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1504114842_da_lille_morfine_blogget_fra_oppvkningsavdelingen_128552.html 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er lenge siden jeg har følt meg så alene som dette. Faktisk troďde jeg ikke at jeg var ensom. Jeg trodde at vennene mine ville stille opp for meg, dersom jeg behøvde det. Slik jeg er der for dem tilbake. Så jeg spurte mange, sidenlegene ville jeg skulle ha noen hos meg etter narkosen i dag. For en gangs skyld spurte jeg om noe. Om noen kunne stille opp, slik jeg ville gjort for dem. Jeg ville sluppet alt jeg hadde i hendene. Men de av vennene mine som ville vært for meg nå, bor for langt unna.

Nå ligger jeg her på sykehuset og får ikke dra hjem. For siden jeg er hun som ingen vil være sammen med og ta vare på etter narkosen, vil de ikke slippe meg, i tilfelle jeg bare sovner på toget, eller får noen reaksjoner utover kvelden “Har du virkelig ingen som kan være der for deg utover dagen da?” Spør sykepleieren.

Nei jeg har visst ikke det.

Jeg spurte jo. Men hun ene prioriterer å rydde og ville være hjemme, det er visst viktigere enn min sikkerhet. Hun andre later stille som om hun ikke har sett eller hørt noe spørsmål fra min side, og hun tredje synes bare jeg er god å ha når hun selv trenger en skulder å grine på. For jeg bryr meg. Hvorfor er det så få som bryr seg tilbake? En melding, iallefall, med en beskjed om at man bryr seg, og at man gjerne skulle stilt opp. Men nei. Det koster visst for mye.

Begge barna må være hos pappan sin i natt, siden ingen av “vennene” mine ville stille opp.

Dette var en wake up call. Nå er det slutt på å stille opp for alle og enhver. De lar deg alle i stikken når det gjelder, uansett, så hvorfor gidde å bry seg? Fra nå av vil jeg kreve en viss balanse før jeg gidder å bruke energi bry meg. For den såkalte regelen om å være mot andre slik du vil andre skal være mot deg, funker ikke tydeligvis. 

Egoisme er en fin ting til de selv behøver noe. Men da kommer jeg til å være opptatt med de virkelig ekte vennene jeg har. De jeg kan telle på to hender. De som hadde gode grunner da jeg trengte dem som mest.

Jeg kommer til å være for opptatt for den forbanna bursdagsfesten din. Jeg kommer ikke til å slippe deg gratis inn på ditt og spandere datt, og jeg vil heller se en god film enn å prioritere deg.

Noen ganger trenger man å ligge på et sykehus og grine før man innser hvem sine ekte venner er. Hvem omgangskrets og nettverk består av. Jeg savner dere Solfrid, Marie, June og Christine, for dere vet hva et ekte vennskap er. Dere bare bor for langt unna. 

Nå skal jeg gjøre mitt for å overbevise leger og sykepleiere om at jeg greier meg alene, så jeg kan reise hjem Jeg gjorde jo det før; greide meg utmerket alene. Jeg greide å skrive dette, da er jeg iallefall våken nok. Men den virkelige oppvåkningen var at nå skal jeg slutte å stille opp for de som bare utnytter meg. De som ikke fortjener mitt vennskap!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sebrasokkene mine matcher sebracapsen min. Det er tilfeldig. Under den capsen bor det ei aldri så lita hårkrise, og den behøver privatliv. 

Helt fram til Ronglan, har jeg trodd at begge de glattdressede businessmennene ved siden av meg er englishmen. For de snakker pen-engelsk sammen. Som min ufyselige ungdomsskolelærer. Men så tar den ene telefonen, og durer løs med potet i halsen. Danske, altså. 

Jeg sitter her på toget, og undrer på hvordan jeg skal takle dette. Jeg har fått narkose før, mange ganger; men det er lenge siden, og da var jeg ikke mamma til to skjønne gutter. Plutselig er jeg redd for narkose også liksom, hallo! Begynner å bli gamlis. Flyskrekk, mygghankfobi,  og nå altså narkoseskrekk. Hva blir det neste? Sokkeskrekk? Truseskrekk? Jumperskrekk? Fobi mot rosa bukser? Ja det siste er gansker reelt, altså, men du sjønner hva jeg mener?

Da jeg var ung. U N G. Da var jeg ikke redd for noe. Fløy hit og dit med fly; lo under take off og gliste under landing. Lot legene legge meg i narkose for å kjøre på med ect-behandling, og studerte svære mygghanker oppunder taket når kvelden kom og jeg skulle sove. Ja, jeg kunne tilogmed sovne mens hårtrollene danset rundt taklampa. 

Man har så innmari mye mer å leve for, og så veldig mye mer å miste, når man har fått barn. Er så redd for at noe skal skje dem, og samtidig kan jeg ikke holde ut tanken på hvis noe skulle skje meg, og de måtte bli igjen her uten meg. 

Jaja. Det var dagen innhalering av en særdeles pysete mamma’s utblåsning. Here we go; nå skal tennene fikses, og tannlegen skal få jobbe i fred uten å deale med en mark av en pinglemamma!

Dette maleriet har jeg jobbet mye med i dag, rett og slett fordi jeg har hatt tid. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For hva gjør man da, når toåringen har fått feber, må være hjemme fra barnehagen, og alle planer utenfor hjemmet må skyves til side? Jo, man setter seg ned og maler sammen med den lille goklompen, mellom husarbeid og slikt. 

Vi kosa oss skikkelig, og lille Even spurte så søtt om ikke han kunne få maleriet jeg malte på. Vi forhandlet. Jeg sa: “Hvis mamma får 150 000 klemmer, ok?” Han nikket, og ga meg en kos. Nå skylder han meg ca 150 995 klemmer, for jeg fikk noen utpå dagen også. Hæh? Bængshot, erru blond eller? 149 995 klemmer.

Det er verdens beste deal for meg. 150 000 klemmer fra barnet ditt er verdt uendelig mye mer enn all verdens penger, og kan vel egentlig ikke måles i verdi. Takk for dealen, lille venn.  

I morgen skal jeg legges i narkose til tannbehandling, siden tannlegen min mener jeg har for intens tannlegeskrekk. Men akkurat nå har jeg narkoseskrekk. Minsten skal til pappan sin, og jeg setter nesa mot Levanger. Gleder meg til å våkne opp og ha overlevd. Ja, det er sant, SÅ shaky er jeg for narkose. Hadde aldri gidda skjønnhetsoperasjoner f.eks, jeg hadde freaka ut. Men tennene er viktige, sånn er det bare. Wish me luck, luck and some luck.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ingentling slår å være en dønn slitensalig liggende døsig på sengekanten og gumle sukkerfri sjokolade, mens klokka nærmer seg midnatt og ungene i redet putrer og sover.

En gang våknet jeg med sjokolade smeltet ned langs venstre hofte og lår, samt en god del av samme sjokoladeplata utover halve ansiktet. Snakk om å sovne midt i nytelsen. Snakk om å våkne til ikke å se ut som man har bæsja på leggen, men låret. For ikke å snakke om så bra at begge barna var hos pappan sin akkurat da.

Jeg husker jeg tenkte “AAAAH SÅ BRAAA AT JEG IKKE HAR NOEN DARLING!” For tenk, det hadde blitt galt samme hva. Først hadde jeg måttet bevist for den stakkars fyren at “Det ekke bæsj! Det ER sjokolade! Smak da!” SÅ hadde DET også blitt galt. For hvilken voksen dame er så sjokoladecrawende at hun sovner oppi det så det smelter utover halve seg, og det ser ut som hun har driti seg ut?

DETTE skjer hvis du er singel og våkner fra en slik sjokoladedrøm: Du ser noe brunt over deg selv og tenker “neiii erre mulig? Har jeg driti meg ut?!!?? MY secret forever ass!!” I det drømmetåka forsvinner gradvis, skjønner du sakte men sikkert at du faktisk sovnet mens du nytet en av livets goder; sjokolade. Lettet som fy får du latterkrampe og priser deg selv lykkelig over at du er singel, før du skaller av deg sjokoladetrekket og løper i dusjen, mens du roper: “Godt flua på veggen er den eeeneste som ser meg nååå!!” Lakenet joiner og kastes i vaskemaskina, i tilfelle innbruddstyver. Tvilsomt at de tror de flekkene DER er sjokolade hvis de bryter seg inn og titter innom soverommet!

DETTE skjer hvis du har samboer, smugspiste pms-sjokolade på senga, sovnet midt i joyen og våkner tilgriset av brun mørje: Du blir singel på minuttet. Neida. Men han vil nok aldri se på deg på samme måte, på lik linje med en vordende far som får se litt for mye under fødselen. En ekte lady bare spiser ikke sjokkis på sengekanten anyway.

But I do! Jeg har ingen å imponere.

Dette skulle være en update fra helgen. Jeg skulle ikke avsløre noe som helst om den morgenen jeg trodde jeg hadde driti på låret. For jeg glemmer ALDRI de private øyeblikkene FØR jeg skjønte at det var sjokolade. Men så ble det sånn da, i det skrivenerden i meg tok helt av.

Jeg kan jo samtidig fortelle litt om denne helga. I går var vi bare her hjemme. Bading, dusjing, leking, matlaging, kjefting, kos og rydding. Det vanlige. Jeg prøver å venne meg til å ikke si unnskyld hver gang jeg har kjefta litt på gutta mine. Jeg er en altfor snill og samvittighetsfull person, hvilket krasjer litt med det å bli tatt seriøst av barna mine i det lange løp. Streng må man jo være. De ler av meg i blant, og hver eneste gang det skjer, begynner jeg å le selv. Der trår min selvironi til, utviklet av min snille pappa fra Vesterålen som kunne prompe og skylde på meg foran alle. “Ja det e jo det æ sei: skyld på mæ! Vi veit jo aille at det va DÆ!”

Forøvrig har lowcarbmum her spist gluten fredag (tacokake), potetmos i dag, og sukkerfri sjokkis som likevel gir blodsukkerstigning i går kveld altså. Litt sprekking må til etter 9 nazimåneder på kuttern.

Men sååå innmari bra at jeg ikke hadde noe sjokoladeuhell nå som barna var hjemme! Jeg bare ser for meg styret med å overbevise DEM om at det var sjokolade. Og det verste: HVORFOR har mamma spist sjokkis på sengekanten, mens de aldri i verden never ever får DET!? Ikke engang …noensinne!

Lørdagsmorgen og legohelg, aaaah finnes det noe bedre? 

I dag skjedde det noe som ALDRI har skjedd før her på Lykketoppen: BARNA SOV TIL HALV ELLEVE! 10.30! Jeg ruslet ned på kjøkkenet ti på halv elleve, og da sov de som søte små troll enda. De fortjente belønning for å sove så lenge at hu mor våknet uthvilt, så jeg laget ferskensaft med vannmelonbiter i (nammeloum heter det i følge Even). Så gikk jeg opp til dem med barnedrinkene. Mathias og Even elsker at jeg lager “drinker” til dem med frukt og grønnsaker i. Jeg har tilogmed laget drinker med blomkål i til disse gogutta. 

Da Mathias drakk drink på sengekanten i mårest, sa han: “Mamma! Herre drinken ska æ ALDRI glem!” 

Jeg svarte: “Dere! Skal vi være enda mer gæærn, og spise taco til frokost?”

Til stor jubel ble det taco på stuebordet foran tegnefilm på TV’n til frokost. Om vi kan å kose oss sammen? Oh yeah! Vi er eksperter på å kose oss. Snart skal vi kose oss med løkringer og jordbær med fløte på, til lunsj. Det er helg, for svarte fargeblyanter, og da skal man skeie ut.

Jeg bare digger når barna har kose-mamma-konkurranse. Da får jeg kos av dem annenhver gang. Men i dag fikk lillebror storebrorkos også:

Nå er det Tom og Jerry på TV’n, vi ligger pal ut på sofaen og livet er skikkelig deilig. Hva skulle jeg gjort uten disse barna? Kjeda vettet av meg; that’s for sure.

Little blue in the sky

Here comes your dark, 

and the shadow shark.

What are you going throught

all this awful blue?

Do you see throught tears

as you fight theese lonely fears?

Little blue,

Susan pretty Sue.

How could he ever do

what he did to you?

Noone to care, noone to see.

Please belive me,

If I could

Oh I would

remove the beast, 

take ya to the east

and take care of you forever.

He would never

ever find you,

Little blue, pretty Sue.

But the rest of us never see

and we can’t be 

in the dark with you

lonely blue.

Oh the shadows in the all alone

Oh the grown hearts of stone

Hey don’t come near

that girl, I swear

Karma will give you a painful tear.

Little blue in heaven sky

We could’nt ever ask you why,

cuz we never knew,

lonely pretty Sue,

what darkness was doing to you.

Are you free now, scars all gone?

I hope you never feel like you are alone.

Are you the wind in his storm?

Are you the heat that keeps his hell warm,

or are you free now, little kid?

You dissapeared, that’s what you did.

And I don’t blame you,

Little Susan pretty blue.

Skrevet av Helene Dalland på ei handleliste under en gåtur i Trøndelag’s regnvær.

En stor og fin gave, rett og slett. Det skal gi til meg selv om en times tid. Jeg rekker å kjøpe den før min skjønne lille toåring skal hentes, og det er viktig at jeg gir meg selv denne presangen før åtteringen hentes på skolen i morgen og vi tre skal ha legohelg her hos meg. Tacokveld med søs og kidsa i morgen, yeah! Godis for alle andre enn lowcarbmum, jepp! Sove lenge ja! (Ca åtte, jippi!)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skal kjøpe denne gaven med energi, vilje og styrke. Det er hva det koster meg. Innholdet er endorfiner og ro i hue, pent pakket inn i bedre konsentrasjon. Når jeg står i dusjen etterpå, kommer jeg til å oppføre meg som hun herbal-dama. Husker du den reklamen? That’s me etter en joggetur.

For DET er den BESTE gaven jeg kan gi til meg selv i dag. Egentlig for dyrt; det koster meg MYE, siden den gaven jeg egentlig ønsker meg er en film. Det å gjemme seg bort i sofaen og sette på noe komi. En avlyst avtale har gitt meg noen timer for meg selv, og jeg må kjøpe meg en fornuftig gave. Ikke no sparkle, ikke no fancy; more like making sence.

Det blir musikk og pesing på en kunstgressbane, noe jeg aldeles ikke hadde tenkt i dag, jeg som langt fra er noen idrettsstjerne. Johaug kunne fått min kvote hvis det funka likens som en harrytur, for å si det sånn. Men det er til mitt eget beste. Jeg blir en bedre mamma for to gutter som vil krølle seg rundt her i kåken i full energy all weekend long, hvis jeg fyller på litt fornuftige saker nå.

Wish me luck with my present, i det jeg jogger forbi mine poler i dag!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Han ser på henne. Hva skal han si, der han står ovenfor noe usynlig som han ikke greier å se samme hvor mye han kniper med øynene? Sa hun nettopp at hun er uføretrygda? Men hun hverken halter, sitter i rullestol eller ser videre syk ut. Det blir stille. Skal han spørre? Hvordan endte hun der? Der nede. På nederste trinn? Det blir mye mer stille enn stille det var, og han mumler noe som skal være høflig. Han visste ikke at han stammet; men nå gjør han det. Stotrer, stammer og snubler seg videre inn i sin trygge hverdag. Hun går hjem og gjemmer seg under dyna si. Som vanlig. For henne er tårene både fysisk tilstedeværende, og tåkebeleggende. 

I tankene mine stod jeg noen ganger høyt oppe i en unaturlig høy skyskraper. Det regnet hele tiden, men jeg visste høyt der oppe under skyene, at jeg aldri kom til å hoppe. Det var en stund svært skremmende hvordan alle tankene mine havnet i grenseland omkring dette med å bare gi opp. Hva skulle jeg, som ikke jobbet for pengene, gjøre her i verden som klump på foten? Som en stor tabu, hele meg. Jeg prøvde å leve med skammen. En etter en ga de opp for evig og alltid rundt meg. Kanskje bar de på de samme tankene? Jeg tok farvel med venn etter venn, og psykiatrisk avdeling var mitt hjem nummer to.

Dag etter dag våknet jeg til en dyne. Intet mer enn en dyne som jeg kunne gjemme meg under. Dynen vokste og jeg krympet mens klumpen i magen grodde seg uovervinnelig. Utenfor vinduet gikk morgenfolket på jobb. Samvittigheten tok kvelertak, for det var vel ingen mening i at jeg sto opp til denne dagen heller. Jeg turde nesten ikke å uttale ordet “uføretrygdet”. Det ble med grøtete stemme, siden jeg forlengst hadde sunket ned i kvikksand made of shame. Det var såvidt jeg fikk meg til å si det nede i sanden: Uf. Ufø. Re. Tr. Uføretrygdet. 

Det verste i hele verden var hvis folk spurte det vanlige spørsmålet “hva driver du med for tiden da? Hva skulle jeg si? At jeg drev med snylting? At jeg visste jeg kunne lukte stanken av avsky dersom jeg sa sanneten? At jeg følte jeg kunne bidratt så mye mer, men at jeg ikke så noen inngangsport til verden gjennom skyene? At jeg hadde fullført et år på videregående som 25åring, og oppnådd 5ere og 6ere i matematikk, gym og naturfag, men at jeg ikke hadde struktur og mot til å fortsette året etterpå? At jeg nettopp hadde gjemt unna honnørkortet på toget, fordi konduktøren var en gammel skolekjenning? Jeg betalte fullpris den dagen, for det ble så pinlig når det ble honnør-stille. Ja, jeg kjeftet på meg selv etterpå over å ha feiga ut. Jeg visste jo innerst inne at det var meg selv jeg burde sette øverst i mitt eget liv, ikke random folks.

Jeg lengtet etter å kunne jobbe. Men. Ingen cv, ingen stolthet, ingen utdanning, ingen meg. Jeg skammet meg så inderlig. Og det verste er at jeg fortsatt skammer meg, selv om jeg vil deale med det. Forskjellen er at jeg var mer flau over meg selv før. Nå, flere år og litt jobberfaring senere, har jeg mye å stå opp til om morgenen. Toåringen skal i barnehagen, huset skal holdes i orden og det skal skrives. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for alt dette. Jeg folder hendene og takker hver eneste kveld.

Men veien hit var bratt og vanskelig.

Det er ikke lurt å sitte på nederste trinn i samfunnets rangstige når det regner. Da får du den nedre flommen i tillegg. Det er dessuten ikke der en stolt tøffing hører hjemme. Likevel fortsetter jeg å trekke hodet ned mellom skuldrene tvert jeg sier sannheten til folk. 

Jeg er ufør. 

Fordi jeg har en diagnose.

Som jeg er frisk av.

Men som er kronisk. 

Såeh.

Kremt.

Snakkomværetgitt.

Hvis jeg skriver det her inne på bloggen et par ganger så kanskje skammen forsvinner? Men hvis jeg sier til folk at jeg er en skribent og en blogger, kanskje jeg da slipper å si at i bunn og grunn er uføretrygdet? Hvis jeg bare kunne slutte å skamme meg, da ville det ikke gjøre så vondt i magen min når de såkalt vellykkede folka snakker om yrkene sine og jeg er skattesnyltefanten i rommet, tut tut. 

Hvis jeg bare er sann mot meg selv, hva teller da? Når jeg er av det slaget som ellers ikke bryr meg en døyt om hva folk mener om meg, hvorfor skal jeg bruke min energi på å vike med blikket når jeg møter kjentfolk og vi snakker om hverdagen og hva vi gjør? Jeg vil ikke kjenne fordomsfulle folk uansett, så hva betyr det egentlig hva de tenker, synser og mener, i det jeg setter øynene mine i dem, ser dem rett inn i blikket deres; og svarer: “Hva jeg driver med for tiden? Vel. Jeg er uføretrygdet pgr av en kronisk sykdom, og da får jeg utnytte tiden til å drive med min store interesse som jeg aldri rakk å utdanne meg innen: skriving. Enn du? Driver med du a?”

Det er kanskje på tide med egenaksept. Sånn ble det. Jeg kan alltids prøve å bidra litt likevel. Rundt meg jager folk etter status, berømmelse og noe de kan være stolte av. Noen jobber er ikke akseptable som ren status i selve hiearkiet, mens andre yrker er til å bukke, skrape og neie ovenfor. Alt de ønsker å oppnå, har de egentlig ikke tid til, for ingen av oss vet egentlig når alt kommer til å ende på sekundet.

Vi glemmer noe viktig. Vi kom hit uten noe som helst. Da pappa så meg første gang, elsket han meg akkurat som jeg var. Akkurat den datoen døde han, 31 år senere. På bursdagen min det året var det tid for farvel med mitt aller største forbilde, nemlig den snille og omtenksomme pappan min. Selvfølgelig elsker han meg fortsatt, from over the rainbow. Akkurat som jeg er. Det er ikke penger, biler, båter og luksushus jeg skal bringe med meg over på den andre siden den dagen jeg møter ham igjen. Det er sjela mi jeg tar med meg. Og kun den.

Jeg skal prøve å forsøke, å slutte å skamme meg over mitt stempel ufør. Fra et sted over regnbuen skal jeg hente kjærlighet nok til å overbevise meg selv om at jeg er god nok som jeg er.

Du tenker sikkert at det er tull å skamme seg over uføretrygd. Kan du slutte å føle sult bare ved å knipse med fingrene og bestemme deg for det? Nei, du må nok spise noe for å bli mett. Kunne jeg slutte å føle at jeg ikke tilhørte her på jorda, mens alle andre enn jeg hastet til jobb om morgenen? Nei så enkelt var det ikke. Jeg måtte gjøre noe med det. Prøve å jobbe litt i tillegg. Om det så “bare” var som vikar i barnehage og innen renhold, var det stort nok for sjela mi å bevise for mitt sultne hue at jeg tross alt duger til noe. Jeg måtte ta alle kreftene mine i bruk, og bli frisk og sterk. Ta vare på barna mine. Skrive. Være sosial. Jobbe med meg selv.

Noen spiser ditt, andre spiser datt. Jeg spiser noe annet. Min sultne mage behøvde en annen type næring enn den tradisjonelle arbeidsdagen. Det måtte annen type jobbing til for å i det hele tatt bli rustet til å møte verden som outsider. Visst søren har jeg betalt, og jobbet i livet. Jeg har klamret meg fast, og kjempet meg frisk. Og har du klart å komme dit at du lever frisk med en alvorlig sykdom som bipolar; da har du allerede både kommet langt, og gjort one hell of a job! Hvis noen ser ned på meg, ser de bare ned på et speilbilde i en innsjø. For jeg sitter her oppe og er stolt over meg selv, og jeg kan også se mitt eget speilbilde der nede. Jeg er stolt av henne! Hit opp har jeg klatret på egen hånd yeah! Ufør eller ei, jeg er like mye verdt som deg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå er det min tur. God damned, neste onsdag blir det narkose på meg, og jeg gruer meg like sinnsykt som bipolar jeg er. Detvilsi; jeg gleder meg til å våkne opp som en ny og bedre utgave av meg selv. 

Da min eldste sønn var 3 år, skulle han kalle meg noe stygt. Han sa: “Mamma din voksesmert!’ Nå sier jeg det styggeste jeg kan komme på: “Sinnarynke som jeg gruer meg!” Magefettet mitt ekke så vakkert, det heller, men sinnarynka mi er sintest.

Altså. Det hele begynte for et år siden med en tannlege som mente at den tannlegeskrekken min ikke kunne være så ille vel? Dette skulle vi greie sammen, hva? Men etter to tannlegetimer, musikk på ørene mine, lystgass som ikke funka, jeg som hata lyden av borreborr, skrekkstiv kropp, og jeg som syntes jeg greide det, men hata det, sa hun plutselig: “Veit du ka. Æ trur vi legg dæ i narkose!’

Med mine miflertidige fyllinger ruslet jeg ut i frihet, og aksepterte det faktum at jeg ble for mye for tannlegen rett og slett. Med alle mine ledninger, telefonholding for å styre spotify, avstivet kropp og et lystgassdrama som ihvertfall ikke hørte hjemme hverken i en fødestue eller ho tannlegen, ga hun opp. Hehe. Hehe. Det er til å både grine og le av. Brev med innkalling skulle komme i posten.

Et halvt år senere var de midlertidige fyllingene på vei til å synge på siste verset, og jeg var på vei til å endelig fylle ut skjemaet sykehuset hadde sendt meg. Så sendte jeg det inn, altfor sent, og skyldte på at jeg jo ikke aner hva jeg veier lenger, uten badevekt etter ni måneder med lavkarbo.

Nå er det ingen vei tilbake. Jeg skal til pers neste uke. Hysterihelene får selvfølgelig for seg at hun faller under et par statistikkprosenter som ikke overlever risikoen rundt en narkose. Selv om jeg har vært i narkose mange ganger før. 

Så nå skal jeg snu det hele til et positivt glis: neste uke får jeg et par sekunder med susete megalykke, før jeg våkner til en ny kjeft! Yeah!