Friheten etterpå

 

Du vet du er mer verdt. Du overser med vilje. Alt hatet. Alle de egoistiske handlingene. All baksnakkingen. Bitterheten og vrangforestilningene. Du ser det i sidesynet, men prøver å være snill og forståelsesfull. 

Men nei. Ikke alle fortjener din godhet, og det skal du snart erfare. Men før det skal du bare holde ut litt til. Konflikter her, og konflikter der. Høye krav til omverdenen, og null krav til seg selv. 

 

Vi er jo ikke her for å diagnotisere hverandre. Og selv om du for mange år siden fikk høre hva intrigemakeren sa om deg på jobben sin, prøver du å unngå ordet psykopat. Selv om du fikk høre gjennom kollegaer av løgneren, at du var narkoman og hadde vært på avrusning. Farlig farlig, å oppkonstruere en slik løgn. Du fikk sjokk. Og du hadde stolt stått for det, bare det var sant. Men du hadde aldri slitt med rus. Aldri hatt en eneste abstinens. Never been to rehab. Det var renspikket løgn, og hvem er ond nok til å gjøre slikt mot noen? Du fikk jo aldri fikset det ryktet der. Det kom deg i forkjøpet da du skulle søke jobb i det samme lokalsamfunnet.

 

Men du syntes så synd på den stakkars intrigemakeren, at du gadd ikke engang å bli sint. Medlidenhet, det har du litt for mye av, hva? Du er et lett bytte for blodsugere. De skaper et bilde av seg selv som et offer. Og du blir offer for ulven i offerklær. For hvem betyr noe for psykopaten? De rike. De som kan gi ham noe. Når orker psykopaten egentlig å bry seg? Aldri på ekte. Men noen ganger for vinnings skyld. Du holder ut, i god tro om at vedkommende bare må ha et eller annet godt i seg. 

 

Så en dag trenger du litt støtte fra din “venn” eller whatever relasjon. Kaboom! Du betyr ingenting! Og så du som hadde et håp om at du hadde en viss plass i dette falske hjertet, fordi du syntes så synd på han eller henne, at du gladelig oppvartet mennesket om og om igjen. Tilbake fikk du ignorant velkomst. 

 

Nå får du nok, og banker i bordet så det runger høyt. Klar beskjed. For en stakkars ensom psykopat som nådeløst bittert hater alt og alle, kan ikke få den verdifulle plassen i livet ditt lenger. Du har lenge vært lei av all egoismen, og nå er det på hue og ræva ut. For du har nemlig troen på tilgivelse. Dere kan aldri matche.

 

Nå er du kvitt energivampyren. Nå er du fri.

Er det ikke deilig? Er det ikke spennende å undre på hva det bitre kalde hjertet nå finner på å spre på bygda? Er du fortsatt narkoman? Åja, det visste du ikke! Det er kanskje ikke bipolar som var greia heller, du har kanskje ti diagnoser til? Eller hva er galt med deg denne gangen? Det finnes ingen grenser for hva en misunnelig egoist kan finne på å si. 

Men så glemmer’n en viktig ting. Selv om du er snill og god og altfor grei, så kommer det en dag da du også får nok. Veldig nok. Og da vet du litt for mye, du også. Både om ditt og om datt. Nei, man bør ikke kødde med en sinna liten tagg når en har pusha den taggen for langt.

 

Så senk skuldrene og slapp av. Klapp deg selv på skuldra for å ha kvitta deg med et dramatisk intrigevesen som kun var ute etter å trøkke deg ned. En som aldri vil deg noe godt, er ikke verdt å bruke et eneste sekund på. Du trenger de sekundene dine på mennesker som vil deg vel. Lås døren din og åpne kun opp for de gode vennene dine. Du vet jo at du er verdt respekten i det at de du henger med unner deg alt godt. At de ser deg inn i øynene når du snakker til dem og lytter på deg. Glem de som aldri kommer til å bli voksne nok til å tørre å beklage. De som ikke gidder å tilgi andre, men peser på med bitterprat og hat. Glem de og legg dem bak deg, kjenn på friheten etterpå. Du er trygg, og du har nå masse tid til alle som er glad i deg.

 

Du kan ikke redde verden. Men du kan redde deg selv. Du kan beskytte deg selv. Og du kan nyte friheten etterpå. Kjenn at du er mer avslappet enn du har vært på lenge. Livet er godt når du får være i fred og ro.

Da lille Morfine blogget fra oppvåkningsavdelingen (😨)

 

Jo. Altså. Jeg tåler fint å dumme meg ut, og forstår selv at jeg “hadde fått i meg stuff some peops would kill for”. Etter å ha gnålt ut til verden i sløv og selvsentrert morfinrus, i tidenes mest sutrete blogginnlegg skrevet og publisert rett fra oppvåkningsavdelingen ( http://m.forbipolene.blogg.no/1504096975_den_virkelige_oppvkningen.html )  var det på tide å diskutere seg ut fra det kjedelige sykehuset. Anestesilegen mente 4 timer. Jeg mente 2. Jeg skulle jo shoppe på Magneten kjøpesenter, må vite, og der ville folk se det hvis jeg datt om. Jeg fikk viljen min. En bipolar kunstner av en vrang pasient som bor i en by der man ikke har søstrene Grene, får det som hun vil når hun er i en by der de har den geniale butikken for kunstnere. Og ja, jeg betaler for varene. Er ikke sponset. I pay my does, sometimes too 😉 Just like you. Neida, jeg skal ikke begynne å rime nå. Det de ga meg på sykehuset da de putta meg ned i verdens deiligste narkose, funker enda. “Ok Helene, du kan få gå en test-tur nedi kantina, men du må våttå og husk på det, Helene, at alt du fikk intravenøst no nættopp, det virke laaangt utover kvelden, sjøl om du itj mærke nå tå det sjøl!” Sa den moderlige sykepleieren inant ovom ovant.

 

Da jeg kom til Magneten hadde jeg avtale om å møte min kjære kusine og hennes sønn, som sikkert fikk dårlig samvittighet av stakkars-meg-innlegget mitt (selv om overhodet ingen jeg kjenner hadde grunn til noen dårlig samvittighet, og aller minst snille henne).

 

Jeg shoppa maling og pensler. Ballonger til minsten og små viskelær til størsten. Små gaver som betyr mer enn de koster. Så satte jeg meg ned på en sånn svær kjøpesenterrunding, og ventet. Plutselig så jeg en ungdom på rundt 14 år som hadde et sånnt rampeshow med en rullestol, for gjengen sin. Til vanlig hadde jeg smilt litt forståelsesfullt, himla med øynene, og mumlet “Dønn. Håper ingen snart trenger den pubertetspregede stolen nå.”

 

Men NÅ! Nå var det andre boller som gjaldt! God damned! Jeg hadde blitt til en morfinfjortis i hurrarus, og ordet “latterkrampe” er ikke et dekkende nok ord! Jeg lo så jeg nesten trillet ned av rundingen, og sa “ntåå” på hvert utpust. Snart førtiåringen. Teite voksne dama. Det VAR så morsomt. Jeg så ansiktet hans, det var så veldig farskete, åh så herlig!

 

Da. Da skjønte jeg det. Jeg var ikke meg selv. Så begynte jeg å tenke på alle de stakkars vennene mine med egne liv som hadde sendt meldinger og ringt til “stakkars meg” for å bry seg, etter det tåpelige innlegget jeg skrev da jeg syntes synd på meg selv i senga på oppvåkning.

 

I den myke, norske senga på det rene moderne sykehuset. Under den deilige dyna. Med folk som jobber der som passa på meg. Mens jeg grein mine stakkars selvmedlidende tårer. Med nyfiksa tenner som en fantastisk dyktig tannlege hadde fikset helt perfekt. Han hadde tilogmed skrevet at jeg hadde “godt renhold”. For ikke å snakke om alle de andre sykepleierne og anestesilegen jeg møtte i dag, som tok vare på meg da jeg var livredd for narkose. 

 

Jeg må bare presisere etter mitt forrige innlegg, at det er virkelig ikke synd på meg i det hele tatt. Jeg har mange venninner og kompiser, og alle bryr seg og er der for meg hvis DE BARE FÅR VITE at jeg trenger det. Det er noe med det. Man må la de vite det. Jeg lar det forrige innlegget fortsatt være her på bloggen, til evig påminnelse om at man ikke tar med seg telefonen sin oppi senga når man skal seile i vei utpå nårkosens bøljan blå. For når man våkner på oppvåkning oppi sin egen lille balje i den senga, da skal man ikke blogge og publisere. Nei. Det er det siste man skal.

 

Hilsen bortskjemte lille Morfine

Den virkelige oppvåkningen

 

Til alle som virkelig faktisk skal lese dette. Vennligst også les dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1504114842_da_lille_morfine_blogget_fra_oppvkningsavdelingen_128552.html 

 

Det er lenge siden jeg har følt meg så alene som dette. Faktisk troďde jeg ikke at jeg var ensom. Jeg trodde at vennene mine ville stille opp for meg, dersom jeg behøvde det. Slik jeg er der for dem tilbake. Så jeg spurte mange, sidenlegene ville jeg skulle ha noen hos meg etter narkosen i dag. For en gangs skyld spurte jeg om noe. Om noen kunne stille opp, slik jeg ville gjort for dem. Jeg ville sluppet alt jeg hadde i hendene. Men de av vennene mine som ville vært for meg nå, bor for langt unna.

 

Nå ligger jeg her på sykehuset og får ikke dra hjem. For siden jeg er hun som ingen vil være sammen med og ta vare på etter narkosen, vil de ikke slippe meg, i tilfelle jeg bare sovner på toget, eller får noen reaksjoner utover kvelden “Har du virkelig ingen som kan være der for deg utover dagen da?” Spør sykepleieren.

Nei jeg har visst ikke det.

 

Jeg spurte jo. Men hun ene prioriterer å rydde og ville være hjemme, det er visst viktigere enn min sikkerhet. Hun andre later stille som om hun ikke har sett eller hørt noe spørsmål fra min side, og hun tredje synes bare jeg er god å ha når hun selv trenger en skulder å grine på. For jeg bryr meg. Hvorfor er det så få som bryr seg tilbake? En melding, iallefall, med en beskjed om at man bryr seg, og at man gjerne skulle stilt opp. Men nei. Det koster visst for mye.

 

Begge barna må være hos pappan sin i natt, siden ingen av “vennene” mine ville stille opp.

 

Dette var en wake up call. Nå er det slutt på å stille opp for alle og enhver. De lar deg alle i stikken når det gjelder, uansett, så hvorfor gidde å bry seg? Fra nå av vil jeg kreve en viss balanse før jeg gidder å bruke energi bry meg. For den såkalte regelen om å være mot andre slik du vil andre skal være mot deg, funker ikke tydeligvis. 

 

Egoisme er en fin ting til de selv behøver noe. Men da kommer jeg til å være opptatt med de virkelig ekte vennene jeg har. De jeg kan telle på to hender. De som hadde gode grunner da jeg trengte dem som mest.

 

Jeg kommer til å være for opptatt for den forbanna bursdagsfesten din. Jeg kommer ikke til å slippe deg gratis inn på ditt og spandere datt, og jeg vil heller se en god film enn å prioritere deg.

 

Noen ganger trenger man å ligge på et sykehus og grine før man innser hvem sine ekte venner er. Hvem omgangskrets og nettverk består av. Jeg savner dere Solfrid, Marie, June og Christine, for dere vet hva et ekte vennskap er. Dere bare bor for langt unna. 

 

Nå skal jeg gjøre mitt for å overbevise leger og sykepleiere om at jeg greier meg alene, så jeg kan reise hjem Jeg gjorde jo det før; greide meg utmerket alene. Jeg greide å skrive dette, da er jeg iallefall våken nok. Men den virkelige oppvåkningen var at nå skal jeg slutte å stille opp for de som bare utnytter meg. De som ikke fortjener mitt vennskap!

Når den tøffe ungdommen blir til pysete mamma

 

 

Sebrasokkene mine matcher sebracapsen min. Det er tilfeldig. Under den capsen bor det ei aldri så lita hårkrise, og den behøver privatliv. 

 

Helt fram til Ronglan, har jeg trodd at begge de glattdressede businessmennene ved siden av meg er englishmen. For de snakker pen-engelsk sammen. Som min ufyselige ungdomsskolelærer. Men så tar den ene telefonen, og durer løs med potet i halsen. Danske, altså. 

 

Jeg sitter her på toget, og undrer på hvordan jeg skal takle dette. Jeg har fått narkose før, mange ganger; men det er lenge siden, og da var jeg ikke mamma til to skjønne gutter. Plutselig er jeg redd for narkose også liksom, hallo! Begynner å bli gamlis. Flyskrekk, mygghankfobi,  og nå altså narkoseskrekk. Hva blir det neste? Sokkeskrekk? Truseskrekk? Jumperskrekk? Fobi mot rosa bukser? Ja det siste er gansker reelt, altså, men du sjønner hva jeg mener?

 

Da jeg var ung. U N G. Da var jeg ikke redd for noe. Fløy hit og dit med fly; lo under take off og gliste under landing. Lot legene legge meg i narkose for å kjøre på med ect-behandling, og studerte svære mygghanker oppunder taket når kvelden kom og jeg skulle sove. Ja, jeg kunne tilogmed sovne mens hårtrollene danset rundt taklampa. 

 

Man har så innmari mye mer å leve for, og så veldig mye mer å miste, når man har fått barn. Er så redd for at noe skal skje dem, og samtidig kan jeg ikke holde ut tanken på hvis noe skulle skje meg, og de måtte bli igjen her uten meg. 

 

Jaja. Det var dagen innhalering av en særdeles pysete mamma’s utblåsning. Here we go; nå skal tennene fikses, og tannlegen skal få jobbe i fred uten å deale med en mark av en pinglemamma!

 

I dag solgte jeg mitt første maleri til 150 000!

 

Dette maleriet har jeg jobbet mye med i dag, rett og slett fordi jeg har hatt tid. 

For hva gjør man da, når toåringen har fått feber, må være hjemme fra barnehagen, og alle planer utenfor hjemmet må skyves til side? Jo, man setter seg ned og maler sammen med den lille goklompen, mellom husarbeid og slikt. 

 

Vi kosa oss skikkelig, og lille Even spurte så søtt om ikke han kunne få maleriet jeg malte på. Vi forhandlet. Jeg sa: “Hvis mamma får 150 000 klemmer, ok?” Han nikket, og ga meg en kos. Nå skylder han meg ca 150 995 klemmer, for jeg fikk noen utpå dagen også. Hæh? Bængshot, erru blond eller? 149 995 klemmer.

Det er verdens beste deal for meg. 150 000 klemmer fra barnet ditt er verdt uendelig mye mer enn all verdens penger, og kan vel egentlig ikke måles i verdi. Takk for dealen, lille venn.  

 

I morgen skal jeg legges i narkose til tannbehandling, siden tannlegen min mener jeg har for intens tannlegeskrekk. Men akkurat nå har jeg narkoseskrekk. Minsten skal til pappan sin, og jeg setter nesa mot Levanger. Gleder meg til å våkne opp og ha overlevd. Ja, det er sant, SÅ shaky er jeg for narkose. Hadde aldri gidda skjønnhetsoperasjoner f.eks, jeg hadde freaka ut. Men tennene er viktige, sånn er det bare. Wish me luck, luck and some luck.

 

Den gale kunstneren på Lykketoppen

 

Det minker i akvarellark og akrylmaling her på Lykketoppen, og da kjenner jeg at jeg blir litt svett. Jeg har så mange bilder i hue og fra drømmene mine om natta, som jeg higer etter å male. 

Det finnes en side ved meg som barna mine elsker grenseløst, og det er den gale kunstneren i meg. De digger å sitte ved mamma’s rare kontor i stua, og så maler vi alle tre. Vi har tilogmed nabobarn som stikker innom for å sitte der og male, også når Mathias ikke er hjemme. Selv om de er mye eldre enn lille Even på 2 år.

 

 

Jeg kan godt skjønne hvorfor barn liker den type kunst jeg lager, for det er fyrverkeri av farger i takt med fantasi. For 8 år siden forelsket jeg meg i kunstneren Marte Handraniel Aas sine planeter på vakre spraymalerier. Siden har jeg latt meg inspirere til å utvikle fargerike planeter. Men Aas fortjener all kred; det var hun som fant opp planetmaleriene.

 

 

Jeg har hatt lange tørkeperioder, og så plutselig sitter jeg der og maler igjen. Gjerne etter et valg om å kvitte meg med folk som bare er ute etter å kritisere meg. Da vokser selvtilliten, og kunstneren i meg blir villere, galere og gir fullstendig blaffen i om malestrøkene blir uperfekte. Det er så viktig å være avslappet cooled down for å skape original kunst. Alle har sin egen kunstnerart, man må bare vekke den fra dvalen sin.

 

 

Et slikt kontor for Helene på Lykketoppen skal ikke være pent. Det skal ikke være lekkert, men smårotete og fullt av maling. Det blir nok investering i et annent bord med tiden, da dette er velbrukt og gammelt, men akkurat nå tar jeg til takke med dette. Før satt vi ved kjøkkenbordet, og det var like så trivelig. Telys, mørke høstkvelder, maling og småprat, det er oss det.

 

Og kanskje bør man tenke på å slå av lyden på mobilen og legge den i et annet rom, skru av TV’n, og gjøre slikt som de gjorde før i tiden. Male, tegne, skape, spikke, se hverandre i øynene, kjenne på nuet og manifestere det på et ark. Denne høsten kan det hende det blir mer av koselig kunst, og litt mindre digital skriving. Det skal bli spennende, intimt og koselig. 

 

TOPP 20: Dama di irriterer seg grønn over DETTE!

 

 

Gå ikke glipp av woman gone angry topp 20!

 

Ok en gang i måneden eksploderer det, ikke sant? Og du savner en oversikt over hva i granskuen det kan være du gjør som irriterer dama di grønnere enn Shrek og dama hans til sammen? Tenkte jeg det ikke. Så jeg foretok meg en aldri så liten undersøkelse per chat på facebook, og gjennom to gruppetråder fikk jeg faktisk 20 gyldne svar. Jeg spurte hva de generelt hater at kjæresten gjør. For; kan det være at du faktisk er like irriterende for dama di som den naughty katten med støvlene i Shrek?

Her er hva damene svarte, hvis du tør å lese.

 

Dette irriterer dama di grønn, topp 20:

 

1. Hvis du ikke setter nok pris på henne. Be a gentleman.

 

2. Uærlighet. Tillitsbrudd generelt er som vann på bålet. Null gnister igjen til slutt. Prøv å koke suppe på kull.

 

3. Utroskap. Rett og slett krutt i denne sammenheng; gå i dekning.

 

4. Hvis du velger å ikke være åpen om ting. Mr hide it all, way too tall.

 

5. Dersom du ikke respekterer henne. 

 

6. At du legger klær til vask på vranga. Fyyy seg.

 

7. Når du barberer bort alt i ansiktet (ser ut som barn) (NB! Mener ikke skribenten.)

 

8. Hvis du har sokker innom sommersko eller sandaler. Dette er visst en klassiker, og jaggu var det ei som svarte det nå også. Tidløse sokker altså, ekke greit.

 

9. Dersom du fiser, for så å legge dyna over deg selv. Eller om du legger den dyna over henne.

 

10. Å rape henne i ansiktet .. er ikke bra. Damer som tenner på det er sjeldne.

 

11. Å vise null forståelse for at du ikke behøver å klage selv om du er sliten. No way, det er ikke mer synd på deg enn resten av verden. 

 

12. Å si “skal vi gå og legge oss?” For så å forvente at dama legger seg først. (..¿)

 

13. Å gjøre noe så enkelt som å sette kopper inn i oppvaskmaskina; for så å forvente at dama di nesten sier: “Åååå så flink du er!” Dikke dikke bottji bottji.

 

14. Intens ørekløe rett foran ansiktet på dama di, …er turn off.

 

15. Når det ligger bildeler, verktøy osv rundt i huset, bør du ha en relativt tålmodig dame hvis det skal være greit.

 

16. Når du setter inn i oppvaskmaskina som om alt har falt nedi av seg selv. F eks suppeskål+flattallerken+suppeskål, for da blir ikke halvparten rent.

 

17. Å forvente at dama di skal komme løpende med en gang, mens du selv tar din søte tid når dama di roper på deg.

 

18. Å spørre dama di hvor bilnøklene er når du hadde bilen sist.

 

19. Når du sier “Slapp av!” Midt i en krangel. En dame vil bestemme selv når det er tid for å slappe av.

 

20. Hvis du stikker av midt under en krangel er det ikke ok. Særlig ikke hvis det er mamman din du drar til. Kremt.

 

Jepp. Svarene rydde inn på min chat i dag, fra to kanter. Damene var ikke vanskelige å be. Hvis dere ønsker en tilsvarende undersøkelse motsatt vei, let me know. Det hadde vært interessant å vite hva som faktisk irriterer dere mannfolk med oss damer, også. 

 

Lik facebooksiden hvis du vil ha varsler om mine innlegg fra forbipolene: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/   

Dette kan skje hvis du sovner mens du spiser sjokolade

 

 

Ingentling slår å være en dønn slitensalig liggende døsig på sengekanten og gumle sukkerfri sjokolade, mens klokka nærmer seg midnatt og ungene i redet putrer og sover.

 

En gang våknet jeg med sjokolade smeltet ned langs venstre hofte og lår, samt en god del av samme sjokoladeplata utover halve ansiktet. Snakk om å sovne midt i nytelsen. Snakk om å våkne til ikke å se ut som man har bæsja på leggen, men låret. For ikke å snakke om så bra at begge barna var hos pappan sin akkurat da.

 

Jeg husker jeg tenkte “AAAAH SÅ BRAAA AT JEG IKKE HAR NOEN DARLING!” For tenk, det hadde blitt galt samme hva. Først hadde jeg måttet bevist for den stakkars fyren at “Det ekke bæsj! Det ER sjokolade! Smak da!” SÅ hadde DET også blitt galt. For hvilken voksen dame er så sjokoladecrawende at hun sovner oppi det så det smelter utover halve seg, og det ser ut som hun har driti seg ut?

 

DETTE skjer hvis du er singel og våkner fra en slik sjokoladedrøm: Du ser noe brunt over deg selv og tenker “neiii erre mulig? Har jeg driti meg ut?!!?? MY secret forever ass!!” I det drømmetåka forsvinner gradvis, skjønner du sakte men sikkert at du faktisk sovnet mens du nytet en av livets goder; sjokolade. Lettet som fy får du latterkrampe og priser deg selv lykkelig over at du er singel, før du skaller av deg sjokoladetrekket og løper i dusjen, mens du roper: “Godt flua på veggen er den eeeneste som ser meg nååå!!” Lakenet joiner og kastes i vaskemaskina, i tilfelle innbruddstyver. Tvilsomt at de tror de flekkene DER er sjokolade hvis de bryter seg inn og titter innom soverommet!

 

DETTE skjer hvis du har samboer, smugspiste pms-sjokolade på senga, sovnet midt i joyen og våkner tilgriset av brun mørje: Du blir singel på minuttet. Neida. Men han vil nok aldri se på deg på samme måte, på lik linje med en vordende far som får se litt for mye under fødselen. En ekte lady bare spiser ikke sjokkis på sengekanten anyway.

 

But I do! Jeg har ingen å imponere.

 

Dette skulle være en update fra helgen. Jeg skulle ikke avsløre noe som helst om den morgenen jeg trodde jeg hadde driti på låret. For jeg glemmer ALDRI de private øyeblikkene FØR jeg skjønte at det var sjokolade. Men så ble det sånn da, i det skrivenerden i meg tok helt av.

 

Jeg kan jo samtidig fortelle litt om denne helga. I går var vi bare her hjemme. Bading, dusjing, leking, matlaging, kjefting, kos og rydding. Det vanlige. Jeg prøver å venne meg til å ikke si unnskyld hver gang jeg har kjefta litt på gutta mine. Jeg er en altfor snill og samvittighetsfull person, hvilket krasjer litt med det å bli tatt seriøst av barna mine i det lange løp. Streng må man jo være. De ler av meg i blant, og hver eneste gang det skjer, begynner jeg å le selv. Der trår min selvironi til, utviklet av min snille pappa fra Vesterålen som kunne prompe og skylde på meg foran alle. “Ja det e jo det æ sei: skyld på mæ! Vi veit jo aille at det va DÆ!”

 

Forøvrig har lowcarbmum her spist gluten fredag (tacokake), potetmos i dag, og sukkerfri sjokkis som likevel gir blodsukkerstigning i går kveld altså. Litt sprekking må til etter 9 nazimåneder på kuttern.

 

Men sååå innmari bra at jeg ikke hadde noe sjokoladeuhell nå som barna var hjemme! Jeg bare ser for meg styret med å overbevise DEM om at det var sjokolade. Og det verste: HVORFOR har mamma spist sjokkis på sengekanten, mens de aldri i verden never ever får DET!? Ikke engang …noensinne!

 

 

 

 

 

 

Ga barna drinker på senga og taco til frokost

 

Lørdagsmorgen og legohelg, aaaah finnes det noe bedre? 

I dag skjedde det noe som ALDRI har skjedd før her på Lykketoppen: BARNA SOV TIL HALV ELLEVE! 10.30! Jeg ruslet ned på kjøkkenet ti på halv elleve, og da sov de som søte små troll enda. De fortjente belønning for å sove så lenge at hu mor våknet uthvilt, så jeg laget ferskensaft med vannmelonbiter i (nammeloum heter det i følge Even). Så gikk jeg opp til dem med barnedrinkene. Mathias og Even elsker at jeg lager “drinker” til dem med frukt og grønnsaker i. Jeg har tilogmed laget drinker med blomkål i til disse gogutta. 

 

Da Mathias drakk drink på sengekanten i mårest, sa han: “Mamma! Herre drinken ska æ ALDRI glem!” 

 

Jeg svarte: “Dere! Skal vi være enda mer gæærn, og spise taco til frokost?”

 

Til stor jubel ble det taco på stuebordet foran tegnefilm på TV’n til frokost. Om vi kan å kose oss sammen? Oh yeah! Vi er eksperter på å kose oss. Snart skal vi kose oss med løkringer og jordbær med fløte på, til lunsj. Det er helg, for svarte fargeblyanter, og da skal man skeie ut.

 

 

 

Jeg bare digger når barna har kose-mamma-konkurranse. Da får jeg kos av dem annenhver gang. Men i dag fikk lillebror storebrorkos også:

 

 

Nå er det Tom og Jerry på TV’n, vi ligger pal ut på sofaen og livet er skikkelig deilig. Hva skulle jeg gjort uten disse barna? Kjeda vettet av meg; that’s for sure.

 

Little blue in the sky

 

 

Little blue in the sky

 

Here comes your dark, 

and the shadow shark.

What are you going throught

all this awful blue?

Do you see throught tears

as you fight theese lonely fears?

 

Little blue,

Susan pretty Sue.

How could he ever do

what he did to you?

Noone to care, noone to see.

Please belive me,

If I could

Oh I would

remove the beast, 

take ya to the east

and take care of you forever.

He would never

ever find you,

Little blue, pretty Sue.

 

But the rest of us never see

and we can’t be 

in the dark with you

lonely blue.

 

Oh the shadows in the all alone

Oh the grown hearts of stone

Hey don’t come near

that girl, I swear

Karma will give you a painful tear.

 

Little blue in heaven sky

We could’nt ever ask you why,

cuz we never knew,

lonely pretty Sue,

what darkness was doing to you.

Are you free now, scars all gone?

I hope you never feel like you are alone.

 

Are you the wind in his storm?

Are you the heat that keeps his hell warm,

or are you free now, little kid?

You dissapeared, that’s what you did.

And I don’t blame you,

Little Susan pretty blue.

 

Skrevet av Helene Dalland på ei handleliste under en gåtur i Trøndelag’s regnvær.