Hvordan skal jeg skrive dette uten at det virker som jeg sutrer. Jeg har skrevet om temaet før, og mener selv jeg har greid å holde en balansert og høflig tone. Det et min intensjon, å prøve å være nøytral, og akseptere at det ikke er alt jeg forstår.
Det er bare så merkelig. Å være utlending i sitt eget land. Når man er den eneste hvite blant 7 rekkehus. Det føles så rart, når storesøsteren til den ene jenta henter lillesøstra si fra leken med den lille lyse guttungen min, som blir sittende igjen alene. Når hun må holde seg til å leke med de andre med hennes hudfarge, og jeg ser moren til jentene følge nøye med. De snakker sitt språk, men hva er vel mer tydelig enn kroppsspråk?
De får ikke komme inn til oss. Foreldrene deres nekter dem å komne inn hit.
De får kjeft hvis de tar imot is når jeg lar gutten min spandere på dem fra isbilen. Jeg tenker at kanskje han får seg litt venner her da. Han har en venn her, men ingen av de andre ser ut til å få lov til å knytte noe som helst bånd til ham.
I ettermiddag hadde tre familier samling på plenen på hjørnet. God mat og drikke. Den hvite alenemamman jeg, og min sønn, var ikke invitert.
Jeg gidder ikke spekulere i om det er fordi jeg spiser svinekjøtt. Eller om det er fordi jeg som kvinne ikke er tildekt. Eller om det rett og slett er fordi jeg ikke har noen mann. For to av familiene er ikke muslimer, så de spiser svinekjøtt. Men de er mørke i huden sin og dermed inkludert. Jeg er ikke mørk i huden min. Gidder ikke prøve heller. Er ikke noe glad i å sole meg. De burde ta meg som jeg er, og ikke ekskludere meg kun fordi jeg er en hvithudet alenemamma.
Jeg synder. Klokka fem på ettermiddagen bestemmer jeg meg. Jeg og sønnen min skal ha det gøy mens vi venter på en venninne av meg. Jeg henter Harman/kardon-vennen min. Dvs min sabla bra høytaler som fulgte med da jeg endret abonnement. Den funker fint. I det siste har vi måttet tåle en del bråk i nabolaget, samme hvor mye småttisene skulle ha sovet. Jeg har fått god hjelp fra flyktningetjenesten i denne allrighte kommunen til å roe dette.
Men nå var klokka 17.00, og på tide med kids party på trappa. Jeg vrengte opp Åge og Terje, og Even og jeg danset; lekte oss og lo på uteplassen. Når man ikke er invitert, eller i det hele tatt inkludert fordi man er den eneste hvite og i tillegg sommerkledde alenemoren, må man være kreativ for å beholde stemningen.
Nei jeg mener ikke å klage. Ja, jeg får lyst til å gå bort og spørre hvorfor jeg og mine barn aldri blir inkludert. Men jeg har spurt om det en gang for mye, og vet hva som da skjer. Jeg blir stående der som en klovnedust. De himler med øynene og ser rart på meg. Småler litt. Pirker i grusen. Og jeg blir den rosa elefanten i nabolaget “ingen ser”. Eller de snakker irritert til meg og latterliggjør meg.
Så skummelt dette kunne vært for hue mitt, dersom jeg var en ensom dame uten særlig med venner. Heldigvis har jeg venner. Takk og pris for det. For hvis du tror dette handler om å bry seg om hva andre mener om deg, tar du feil. Dette er noe helt annet, og jeg nekter å fylle rollen som ghettoens hvite hakkekylling. Heldigvis er vi kun innom et kommunalt rekkehus for en periode. Til jeg får tatt opp et lån når den tid kommer, og kjøpt oss noe i et trivelig strøk.
I mellomtiden er det best for barna mine om jeg er høflig og tålmodig med naboene. Og det er viktig for trivselen til ungene mine at jeg overser de målende blikkene fra tildekkede kvinner en glohet sommerdag. Men jeg makter ikke varmen, og kler meg norskt. Sånn er det. Og så er det jo ikke helt ille, når min nærmeste nabo fra Cuba her er ei knalldame som jeg akkurat nå sitter på terrassen og skravler med, sammen med ei venninne til.
Så heldig jeg er, som står i nettopp den livssituasjonen jeg gjør. Som jeg håper det ikke bor en ensom norsk alenemamma et annet sted i dette landet, uten venner, og med naboer som ekskluderer henne fra nabolaget på grunn av hudfargen hennes. Da sender jeg henne en varm klem.
