Hun har hijab. Jeg er blond. Hun er mamma til to jenter. Jeg er mor til to gutter. Hun sitter noen seter bak meg, vi skal snart oppleve noe merkelig sammen. En slags tankevekker. Våre veier krysses under sommerkvelden, på toget gjennom Norges land.

Togturen er så innmari vakker, og jeg er så glad. Men plutselig kjenner jeg klumpen i halsen gi meg vondt i magen. For; sitter hun virkelig der og ler av at toåringen min faller og slår seg? 

8åringen min har sovnet. Jeg har laget en seng til ham på to seter så han får hvile seg litt. Vi er på vei hjem fra Hunderfossen. Da skjer det. Lille vennen min faller rett ved setene våre, og velter utover masse kakao. Den utenlandske damen ler. Ja hun sitter der og ler og rister på hodet sitt. Jeg trøster gogutten min, og så tusler han tilbake til lekerommet. Jeg blir liggende på gulvet og tørke kakao med våtservietter, mens jeg tenker irritert inni meg:”Du ler av at ungen min faller og slår seg, og så gidder du ikke engang spørre meg om jeg trenger hjelp til å tørke opp!!” 

En følelse av å være irritert og såret løvemor velter over meg, og etter jeg har tørket opp kakaosøl og satt meg i togsetet mitt, blir sittende en stund og tenke. Hva om jeg tar feil? Enn om det er en misforståelse. Jeg har ingen rett til å hverken bedømme eller fordømme, og hvis det stemmer at hun satt der og faktisk lo av at ungen min fikk vondt og var uheldig med kakaoen sin, da føler jeg for å fortelle vennlig at det ikke var greit. 

Jeg satt lenge og sanket mot. Å spørre var vanskelig; men jeg kjente jeg måtte. Jeg hadde ingen rett til å dømme henne og gå ut fra noe slikt bare fordi vi kommer fra to ulike sorter røtter. Jeg ville heller prøve å være nøytral. Dessuten ville jeg spurt hvis det var en norsk dame også. Samme det vel, ingen ler av at barna mine får vondt.

Så jeg spurte. Høflig og med et vennlig smil gikk jeg bort til henne og satte meg. Jeg sa lavt: “Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du lo da min sønn falt på gulvet og slo seg her. Men jeg kan jo ta feil. Gjorde du det?” Jeg måtte gjenta, for hun forstod ikke helt. 

Med de hjerteligste øynene jeg har sett på lenge, smilte hun; før hun begynte å le en vennlig latter. Så sa hun: “Jeg fikk ikke med meg at han falt. Jeg satt og snakket i telefonen med headsettet, og hadde en film på pc’n samtidig. Det var en film som var komisk. Nei nei, jeg ville ikke ledd av sønnen din.” Hun hadde nok ikke engang fått med seg hvor mye kakao gutten min sølte ut.

Nå fikk vi virkelig grunn til å le begge to. Og jeg ble så glad for at det hele var en kjip misforståelse. Jeg nekter å la slikt bygge seg opp til noe negativt, når jeg heller kan spørre. Etter en stund i hvert vårt togsete, snudde jeg meg mot henne, og vi lo enda mer av det hele. Lettet begge to. To mødre fra ulike kulturer med to forskjellige vinkler utfra et øyeblikk på toget.  

Jeg sa: “Bra jeg spurte!”

Hun sa: “Ja, haha, veldig bra du spurte!”

Jeg kunne ikke gjenfortalt denne historien dersom jeg ikke hadde spurt henne. For da ville den ikke vært sann. Da ville det hele kun vært en tolkning utfra en særdeles tydelig misforståelse. Nå skapte vi heller en sann bro mellom oss, og jeg kjenner at vi er like. Vi er mammaer begge to, og vi har det samme bankende hjertet for barna våre. 

På Trondheim stasjon sent en høstkveld hjelper en norsk kvinne en afrikansk lady med å lempe kofferter på en trillevogn. De humrer og ler, og har akkurat utvekslet personalia info. Snart finner Afrika Norge på facebook, og hvem vet? Kanskje møtes de i Vesterålen engang, der Sommerfuggel bor i vinterland med sine vakre sommerfuglbarn, og Norge har aner i sine røtter. 

Fordi jeg valgte å spørre, foran å tolke. Siden det er slik man bygger broer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Totally på tide å tenke seg om etter 3 bokser og to kopper. Jeg mener, virkelig. Det er kanskje allerede too much. 

Men det er litt med vilje også, må vite. 

For jeg vil at barna skal reise til Hunderfossen sammen med en opplagt mamma på toget i dag, og da funker slike energidrikker og kaffekopper som et eller annet noe slags oppkvikkende på et dovendyr. 

Jeg startet med to stk til frokost. Sånne små energidrikker. Så en til på vei til togstasjonen. Så kaffe. Så enda en kaffe. Ja. Det er for mye koffein, og da blir jeg så fin!

Jeg er ei innbarka koffeinkjerring, og tåler en god del før det blir for mye. Alkohol rører jeg ikke, for jeg er avholds og fornøyd med det. Så det er caffein for alle penga. 

Men nå har jeg drukki mye koffein, så jeg må bremse litt. 

Den eneste lasten jeg har skal visst “forlenge livet” har jeg hørt. Men kilden er meg ukjent, så det kan jeg ikke påstå.

Inne på Hunderfossen rusa jeg meg på sukker også. Er man på ferie så er man på ferie. Lavkarbomamma også. Softis med tuttifruttistrøssel betyr waaay over limit for denne prippenfisen. Jeg kjenner det godt, for å si det sånn.

Happymama on the train ihvertfall. Noe så reingæli! Skål i kaffe og say hey, trallomdei! Ferie med ei mor som har drukki litt i overkant mange kaffekopper og energidrikker, samt ruset seg på ei sukkerbombe, er visst awesome, i følge to aktive gutter på togtur 😂

Det var onsdag 9.august, og man kunne ane høst i lufta. Det var på tide å inngå et aldri så lite veddemål med NSB. Nærmere bestemt med markedsansvarlig Terje Fossum. 

Fossum veddet på at jeg, siden jeg hadde med meg mine sønner Even og Mathias på henholdsvis 2 og 8 år, ikke kom til å få særlig tid for meg selv på togturen fra Trondheim til Hunderfossen. Jeg kom til å få mer enn nok med å holde følge med barna, mente han. Jeg veddet imot. Men dog usikker; hva om han hadde rett? Enn om hele turen ble et eneste langt og hektisk surrisarium av barnegråt, løpeturer hit og dit og stressetistress? Jeg håpet inderlig at jeg vant dette veddemålet.

Mitt vitne ble togkonduktør Jan Erik Strøm, som du på bildet over kan se holde Terje Fossum og meg i en thumbsup.

For her sitter jeg i familievogna og puster rolig og avslappet. Barna er sammen med de andre ungene borte i lekerommet, der de tegner, klatrer, leker i tunnell, ser tegnefilm og koser seg. 

Jeg drikker kaffe, skriver og nyter utsikten.

Vi har passert Oppdal, hvilket betyr laftede hus, bekker, elver og grønn flora. 

Jeg vant altså veddemålet, selv om jeg selv trodde jeg kom til å tape. Her inne i familievogna står tiden stille, mens toget suser gjennom Norges vakre landskap. Alt jeg som mor behøver å gjøre, er å skifte bleier og gi dem mat. Utover det kan vi bare kose oss til hunderfossen alle tre.

Innimellom kommer de bort til meg og sier: “Mamma, kooos!” For de er så glade og fornøyde at de strør rundt seg mer mammakoser og mutternklemmer. Aaah! Livet er skikkelig digg! Den eneste rampestreken jeg har vært utsatt for hittil var da lille Even absolutt skulle være med mamman sin på toalettet. Bare for å trykkåpne døren før jeg var ferdig, til stor glede for køa utenfor.

Bestill deg en tur med NSB, og smak på Norge bit for bit. Kanskje beat for beat med musikk på ørene? Uansett er du velkommen til å reise på den mest miljøvennlige måten du kan, bare klikk deg inn på lenken under:

https://www.nsb.no/

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ingen ser

Du sitter der og ber

Men ingen ser, ingen ser.

Mørket er en ravn,

og snart er du et savn.

Hvordan kunne de

snu seg og si

at du er utenfor

i mørket med alle dine sår?

Mens årene går, årene går.

Du tar grep

om et ensomt rep.

Men så kommer jeg

og stanser deg.

Jeg skulle ønske historien var sånn.

But you’re gone gone gone.

Jeg kan

møte deg i drømmeland.

Skyggene danser

og grensene får nye sjanser.

De viskes bort i tåkeland,

så jeg kan, jeg kan

møte deg i drømmeland.

Ingen ser deg i det døden vinner.

Ingen ser at du forsvinner.

Du satt alene der og ba

Det var det de sa.

Men ingen så

deg gå.

Them bucks, oh the money. Alle tenker penger, for det er noe vi alle trenger. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg også. Jeg handler heller billigmerker der jeg ser gull. Og med gull mener jeg de produktene som faktisk er best i test, eller awesome anyway. Som dusjsåpe til 6 kroner foran dusjsåpe til 30 kr. Jeg greier bare ikke å fatte hvorfor jeg skal kjøpe den til 30 kroner, når jeg får 5 dusjsåpeflasker til den prisen. 

-“Men du tjener jo millioner på bloggen, Helene, hører jeg rykter om. Du behøver vel ikke tenke på hva det koster?”

For det første: Hvis jeg noensinne blir millionær, kommer jeg fortsatt til å kjøpe dusjsåpe til 6 kroner, og blir like ren av det. Kanskje har jeg en litt fin keramikkdispenser å helle det over i, men 24 av de 30 kronene kan jeg heller gi til noen som behøver det.

For det andre: Ja. Du har rett. Jeg KUNNE kontaktet de svindyre klesmerkene og halet inn bloggavtaler som ville gitt meg god lønn, men jeg bruker jo ikke kostbare klær. Og jeg elsker å handle i bruktbutikker. Dessuten ønsker jeg ikke å være noe forbilde for ungdommen som selveste luksusfella her self. Jeg står for miljøvennlig og økonomisk bærekraftig kreativitet. (Ikke fått med deg Leonardo’ De Caprio’s dokumentar om global oppvarming? Jeg tror den heter “Før syndefloden”)

Jeg vil at du skal handle brukte jeans til 50 kr paret. Jeg vil du skal saumfare bruktbutikker og kjøpe vaser og duker der, heller enn å la deg friste til å handle det som dyre merkevarer i en nettbutikk gjennom min blogg. Her er det begrenset med hva jeg reklamerer for, og det meste handler om opplevelser. Det du kan handle på Erotikk 1 som du kan finne banner om her, kan du ikke handle brukt, hostkremt; og miss organic dealer deg miljøvennlige produkter. Lenger har ikke jeg kommet hva angår business, annet enn lett samarbeid med diverse arenaer omhandlende opplevelser. Som en vakker togtur over Dovre med NSB. Eller en dag i Pirbadet. Det er bare det at jeg ikke er noen diva, og har heller aldri vært noen dronning. Det har seg slik at disse samarbeidene ikke handler om penger. 

Jeg kan ikke love dere at jeg ikke kommer til å tjene mer penger på bloggen enn den lønna jeg hittil har fått utbetalt av blogg.no, men jeg kan love dere at jeg har mange grenser som jeg aldri kommer til å krysse, som blogger. Jeg ser en klode som lider, jeg ser usikre tenåringer foran hver sin skjerm. Jeg er ikke med på at vi skal handle så mye mer kostbart søppel nå. Hvis det koster meg en tilværelse som millionær å heller velge å oppfordre mine lesere til å handle på bruktbutikker enn å reklamere for å gjennom store bloggavtaler tjene meg rik ….da lever jeg heller fra hånd til munn; enn å miste meg selv.

For jeg trenger intet luksusliv. Jeg trenger morgendagen. For jeg vil leve lenge, sammen med alle de jeg elsker. Jeg vil våkne til mine barns smil, og juble over å få en ny dag med dem. Selvfølgelig vil jeg tjene penger så jeg kan ta dem med til fjerne strøk some day. Men jeg har det ikke travelt. Vi har det så godt. Vi har hverandre, og det er helt mega. 

Hvilke penger kan vel måle seg med en hyggelig kveld her på Lykketoppen sammen med Helene N og Dianelys? Ingen millioner kan kjøpe meg venner. 

Og er det i det hele tatt vanlig å legge seg borti hva andre tjener og ikke? Han som spurte denne gangen var høflig, og det var helt ok at han spurte. Jeg tenker mer på de han har hørt det fra. Snakker de om hva de selv tjener i samme slengen? 

Jeg tjener selvrespekt på å beholde mine grenser som blogger. Det er min formue, og min rikdom er mine barn. Skatten min er mine venner. Jeg har tenkt å ta godt vare på alt jeg har, og det bugner i brystet av takknemlighet: jeg er jo så innmari rik, akkurat sånn passe slik som vi har det nå.

Ja hvem søren er det jeg har menga meg med nå? 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Altså. Jeg skulle handle fløte og funlight. Mens dagen grydde fikk jeg en idé. Hvorfor ikke hive seg på Harrybussen og ta turen til Sweeden? Storlien here I come. Jeg tok dagens telefoner mens jeg gikk ned til Stjørdal sentrum, og lyttet til musikk innimellom skravlingen. 

HarryHelene satte seg på bussen sammen med HarrySondre, som tilfeldigvis også skulle på Harryhandel i dag, og vi begynte å prate. Det første Sondre lurte på var om ikke jeg tjener millioner på bloggen nå. 

Nope. Jeg forklarte at det skulle tatt seg ut hvis jeg som handler brukt, plutselig skulle reklamert for luksusfella her på forbipolene. Men jeg er flink som fy med penger, så økonomien passer meg fint uansett. Jeg lider ingen nød. Vi pratet i vei om alt mulig, til jeg skulle sjekke telefonen. Jeg sa:”Hvem søren er dette?” For på facebook hadde en av mine faceless friends skrevet: “På vei til Sverige du å ja?” 

Jeg leste meldingen høyt for Sondre, og stusset fælt på hvem denne facebookmannen kunne være igjen nå da. Hadde han sett meg gå på bussen?

Så snudde han seg, mannen som satt foran oss, og sa:”Hehe, neimen det e mæ chu!” 

Rett og slett var det en kjempetrivelig herremann John fra Trondheim, som jeg hadde på facebook gjennom Marie, min venninne som nylig flyttet til Finnmark. 

Nå har vi hatt en skikkelig arti tur til Sverige, og pratet løst og ledig om alt fra sukker til barn. 

Stjørdal tar form foran oss, og det er på tide å innse at høsten er her. Og det er vel ikke så ille. Ikke når du har vært på verdens gøyeste harryhandel med Sondre og John. 

Kontrasten i nyhetene er for stor til at jeg kan unngå å skrive om det. Kanskje er det fordi jeg ikke har fått sett nyheter på over ei uke. Jeg har vært uten antennesignaler i noen uker, og selv om vi de siste dagene har hatt ny dekoder; har jeg vært mamma. Alenemamma. Nå er rikdommen min hos pappan sin. Begge gogutta mine. Jeg kunne mista alt annet. Bare for Guds skyld ikke sønnene mine. 

Jeg retter putene bak ryggen, og setter meg til med fjernkontrollen. Har akkurat spist løvbit med soppstuing, og drukket funlight saft attåt. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

En mann fra Danmark ved navn Rasmus har laget en reportasje om mennesker på flukt gjennom ørkenen. Mot Europa. De menneskene har ikke noen TV. Ingen puter. Ingen fjernkontroll. Ingen funlight saft. Ingen kjøttmiddag. Og hvis de kommer seg til Europa, holder det å samle flasker. Da kan de sende tre kroner dagen til familien sin i hjemlandet sitt, og det holder for å forsørge de de reiste fra.

Etterhvert dukker en ny reportasje opp på skjermen, en reportasje som gjør meg så kvalm at jeg trykker bort hele nyhetssendingen. En norsk fyr står og gliser foran bilen sin, og forteller at han har brukt 9000 kroner på et bilskilt. For pokker: Et bilskilt med tre latterlige bokstaver, verdt omtrent ni år med forsørging av en familie i en helt annen del av verden. Skal jeg ta det skiltet seriøst? Seriøst irritert, blir jeg. Ingen kanal fortjener meg som seer ved å vise noe så luksusteit rett etter noe så alvorlig som mennesker som dør av, og flykter fra, fattigdom. 

For selv om jeg på mange måter er enig med Listhaug i at de bør få hjelpen sin i hjemlandet sitt, fordi vi totalt sett har en økonomi som kommer til å falle hvis vi blir for mange her, har jeg et hjerte. Og jeg synes det er latterlig; sååå innmari respektløst, å peke på et bilskilt til 9000 kr når vi nettopp har sett sannheten: flere mennesker dør mens de flykter fra fattigdom og krig, både i havet og i ørkenen. Verden er syk. Jorda har ikke bare feber, men kreft. Og akkurat 9000 kroner kunne kurert en del av det, fremfor et nytt framtidig tilskudd til de fem svære søppeldyngene som daglig bygger seg opp i verdenshavene: et bilskilt. Ja, det er fem havdynger nå, ikke fire.

Det er så lenge siden jeg sluttet å ha lyst til å kjøpe meg ting. Så lenge siden jeg innså at jeg ikke ble lykkelig av å handle nytt stasj. Aldri har jeg vært opptatt av dyre ting, status og luksusfasade, så dette med å ikke leve som en snylter av en blindpassasjer her på kloden, faller meg naturlig. Og når jeg ser mennesker på flukt på TV’n vil jeg kunne se dem i øynenene hvis jeg møtte dem om en time i virkeligheten. I det nyheten glimter til med sannheten om tilstanden på kloden der jeg bor, føler jeg at jeg respekterer disse menneskene. Hver gang jeg rusler gjennom en gjenbruksbutikk og faktisk virkelig tenker meg om før jeg kjøper noe der også. Hver gang jeg ser på sminken min, som er veldig vedlig lite og sparsommelig, og som jeg sjeldent oppgraderer. Noen måneder dropper jeg å kjøpe nytt; men graver lipfinity med qtips, og bruker øyenskyggen selv om den er knust. Øyenkremen klippes i to, og brukes til siste klatt er oppbrukt. Hver gang jeg ser på alle bildene på veggene mine, malt av min pappa, føler jeg at dette hjemmet er personlig. Hvorfor handle nye bilder? Jeg skal ha disse maleriene resten av livet mitt. Alt av møbler har jeg skaffet brukt, unntatt TV’n; senga til Even (som han har arvet av storebror), gjestesenga og oppvaskmaskinen, som ble innkjøpt for lenge siden. Jeg er så stolt av meg selv, for jeg lever nøkternt, og føler meg kjemperik som får være mamma. Som i det hele tatt har et hjem. Som faktisk har over tre bukser. Som har mat. Rent vann å drikke hver bidige dag. Dusj. Badekar. Seng å sove i. Tenk at jeg kan kjøpe yndlingspåleggene til Even som er kaviar og skinkeost? Tenk at Mathias får pepperonipølse på brødskiva si? Vi er rike, føler jeg. Og jeg har ikke det problemet at jeg behøver å shoppe for å være lykkelig. Når jeg handler, har jeg skrevet liste over mange dager, og handler bevisst. Lykke har jeg i massevis fra før. 

Jeg skal ikke sitte engstelig og trist på et lasteplan i ørkenen i natt. Jeg skal be min takkebønn som vanlig, men jeg skal ikke be om å ikke bli overfalt av en kriminell bande i ørkenen i natt. I natt er barna mine trygge. Vennene mine er trygge. Jeg er trygg, og alt jeg kan gjøre er å takke høyere makter; og gråte over en verden så urettferdig, at jeg nesten ikke kan tro det. 

Flytte fokus. Jeg synes vi alle burde flytte fokus, fra det lokale bilskiltet til den globale nøden. Vi kan vel greie oss uten tulleluksus som personlige bilskilt, og heller tenke i andre og mer kollektive veibaner, hva? Den store fellespotten kunne blitt betydelig stor nok til å hjelpe de fattige i hjemlandet deres, dersom vi alle valgte bort bilskilt, godterier, potetgull, dyre lamper og andre jålerier. Bare ikke kom og prøv å imponer meg med dyre ting, når du kunne imponert meg med fruktbare idéer som kunne rettet en hel by i et uland. 

Kjære Sophie Elise, takk for at du blogger om gjenbruksbutikker ala vintage. Please bruk din stemme mer omkring dette, du som når så mange.

Kjære andre toppbloggere: Verdenshavene er fulle av søppel, og mennesker flykter fra fattigdom og nød. Vi behøver ikke reklame om mer stæsj nå. Jeg synes vi behøver fokusendring. Veldedighet, gjenbruksbutikker og en smart håndtering av offentlig påvirkning. Ikke nye klær, og ikke mer make up, men renhet og ørlighet for moder jord.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg dænger noen fluer. Nå har dem blitt for mange, og alle skulle de sutte på meg. Jeg er ikke fluofil, så jeg tar frem den svæææære smekkeren jeg kjøpte her om dagen for 19 nyttige kroner, og dænger løs. Nå ligger de under TV’n, og jaggu hører jeg ny surrelyd rundt ørene mine akkurat nå. Pokker. 

Apropos dyr, leste jeg her om dagen at kråkeslekta, med skjærer og ravner og hele pakka, er skikkelig intellegente. De belønner folk som er coole med dem. Driter ned bilene til de som hoier og kauker mot dem, som hevn, og gir gaver som glinser til de som gir dem mat. De som lar dem være i fred. Da skjønner jeg hvorfor de angrep meg den gangen jeg jogget ned i Sandskogan her i Stjørdal, de to forbanna ravnene. Derfor har jeg bestemt meg for å bli venn med alle i kråkefamilien som jeg skulle støte på. Hell yeah, jeg vil heller ha sikkerhetsnåler og foliebiter i gave, enn dritt og flyvende angrep. 

Smuler. Smuler! Jeg skal sørge for å alltid ha smuler i lomme. 

Nå tror du sikkert at jeg tuller og prøver å være morsom? Vel. Da kan jeg fortelle deg at alle som kjenner meg vet at jeg mener det. Jeg kødder ikke. Jeg skal selvfølgelig bli kompis med hver jalla skjære, kråke og ravn jeg ser. Heretter skal jeg det, nemlig. Må bare vente til jeg hører dem skrike der oppe. De to nede i Sandskogan kan jeg bare glemme. De kommer til å hate meg til evig tid. Jeg leste nemlig om en viss superhukommelse også. De glemmer aldri. They never forgive!

Sånn går det når jeg akkurat har landa i sofaen etter å ha hatt barnefri i en time; jeg tenker kråker. Nå skal jeg ha barnefri i ei hel uke, og barnefar og jeg tok en kaffekopp og en prat, før lille Even villig ble med i pappabilen. Minsten var nok skikkelig lei av denne kråkemora nå.

Jeg er litt i barnefrisjokk, sikkert. Myrder fluer og planlegger å bli venner med fugler. Mm. Hmm. Da vet jeg det er på tide med litt space og tid for seg selv.

Hvis jeg ikke husker feil, holder det til et par skrikende fugler i nærheten her. Bare det ikke er de samme som stupte etter meg i Sandskogan den gangen. Etter det jeg leste, kan de virkelig følge godt med der oppe fra, og de husker hvem de driter i, mohaha! Tenk det? Dessuten var det noe fugledritt utenfor her, så jeg. På barnevogna og greier. På tide å finne frem smulene og prøve så godt jeg kan. Jeg skal herved bli ei sånn trivelig gammel fugledame. Akkurat som hun i parken i filmen Hjemme alene. 

For NÅ! Nå ER jeg faktisk hjemme alene! Selveste fugledama er hjemme alene, og det kommer ikke akkurat til å skjære seg, for å si det sånn! Hell no, nå er jeg og mine nye venner klar for action 😉 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

En sånn lazy saturday. Finne på da tro? Jo, med en sånn bippemor til mamma kan det meste skje. Hvorfor ikke lage små søte hus til kattungene? Noe måtte vi jo gjenbruke pappeskene dekoderen som kom denne uken var pakket inn i!

Vi satte i gang med saks og gaffateip, og storkoste oss med å male de to husene etterpå.

Der ble mer interessant for lille Even å male hånda si. Helt ok det. Vi har både såpe og krane med vann i.

Husene ble hippie, selvfølgelig. Vi bor jo på Lykketoppen.

Den lille tassen her likte det store huset i ca tre sekunder før han ruslet ut. Det luktet sikkert søstrene Grene av det rare huset. Fysjom. Han skal forresten bo hos søstra mi sammen med sin kompis redhead whitenose om noen uker. Kommer til å savne dem, men vi får jo følge de resten av livet, så det er knall. Heidi A og Janne O, 2 to go. En skal bo her; så vi har en til dere hver 😉

Ps: Ingen diva her i huset, kan dere se på den nymalte fingeren min på bildet under 😉

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hvordan skal jeg skrive dette uten at det virker som jeg sutrer. Jeg har skrevet om temaet før, og mener selv jeg har greid å holde en balansert og høflig tone. Det et min intensjon, å prøve å være nøytral, og akseptere at det ikke er alt jeg forstår.

Det er bare så merkelig. Å være utlending i sitt eget land. Når man er den eneste hvite blant 7 rekkehus. Det føles så rart, når storesøsteren til den ene jenta henter lillesøstra si fra leken med den lille lyse guttungen min, som blir sittende igjen alene. Når hun må holde seg til å leke med de andre med hennes hudfarge, og jeg ser moren til jentene følge nøye med. De snakker sitt språk, men hva er vel mer tydelig enn kroppsspråk?

De får ikke komme inn til oss. Foreldrene deres nekter dem å komne inn hit. 

De får kjeft hvis de tar imot is når jeg lar gutten min spandere på dem fra isbilen. Jeg tenker at kanskje han får seg litt venner her da. Han har en venn her, men ingen av de andre ser ut til å få lov til å knytte noe som helst bånd til ham. 

I ettermiddag hadde tre familier samling på plenen på hjørnet. God mat og drikke. Den hvite alenemamman jeg, og min sønn, var ikke invitert. 

Jeg gidder ikke spekulere i om det er fordi jeg spiser svinekjøtt. Eller om det er fordi jeg som kvinne ikke er tildekt. Eller om det rett og slett er fordi jeg ikke har noen mann. For to av familiene er ikke muslimer, så de spiser svinekjøtt. Men de er mørke i huden sin og dermed inkludert. Jeg er ikke mørk i huden min. Gidder ikke prøve heller. Er ikke noe glad i å sole meg. De burde ta meg som jeg er, og ikke ekskludere meg kun fordi jeg er en hvithudet alenemamma. 

Jeg synder. Klokka fem på ettermiddagen bestemmer jeg meg. Jeg og sønnen min skal ha det gøy mens vi venter på en venninne av meg. Jeg henter Harman/kardon-vennen min. Dvs min sabla bra høytaler som fulgte med da jeg endret abonnement. Den funker fint. I det siste har vi måttet tåle en del bråk i nabolaget, samme hvor mye småttisene skulle ha sovet. Jeg har fått god hjelp fra flyktningetjenesten i denne allrighte kommunen til å roe dette. 

Men nå var klokka 17.00, og på tide med kids party på trappa. Jeg vrengte opp Åge og Terje, og Even og jeg danset; lekte oss og lo på uteplassen. Når man ikke er invitert, eller i det hele tatt inkludert fordi man er den eneste hvite og i tillegg sommerkledde alenemoren, må man være kreativ for å beholde stemningen. 

Nei jeg mener ikke å klage. Ja, jeg får lyst til å gå bort og spørre hvorfor jeg og mine barn aldri blir inkludert. Men jeg har spurt om det en gang for mye, og vet hva som da skjer. Jeg blir stående der som en klovnedust. De himler med øynene og ser rart på meg. Småler litt. Pirker i grusen. Og jeg blir den rosa elefanten i nabolaget “ingen ser”. Eller de snakker irritert til meg og latterliggjør meg.

Så skummelt dette kunne vært for hue mitt, dersom jeg var en ensom dame uten særlig med venner. Heldigvis har jeg venner. Takk og pris for det. For hvis du tror dette handler om å bry seg om hva andre mener om deg, tar du feil. Dette er noe helt annet, og jeg nekter å fylle rollen som ghettoens hvite hakkekylling. Heldigvis er vi kun innom et kommunalt rekkehus for en periode. Til jeg får tatt opp et lån når den tid kommer, og kjøpt oss noe i et trivelig strøk. 

I mellomtiden er det best for barna mine om jeg er høflig og tålmodig med naboene. Og det er viktig for trivselen til ungene mine at jeg overser de målende blikkene fra tildekkede kvinner en glohet sommerdag. Men jeg makter ikke varmen, og kler meg norskt. Sånn er det. Og så er det jo ikke helt ille, når min nærmeste nabo fra Cuba her er ei knalldame som jeg akkurat nå sitter på terrassen og skravler med, sammen med ei venninne til. 

Så heldig jeg er, som står i nettopp den livssituasjonen jeg gjør. Som jeg håper det ikke bor en ensom norsk alenemamma et annet sted i dette landet, uten venner, og med naboer som ekskluderer henne fra nabolaget på grunn av hudfargen hennes. Da sender jeg henne en varm klem.