Det begynte så bra. Minsten skulle sove i mammasenga, og størstemann ville ta natta på madrass på gulvet. Han har en egen soveplass her oppe på rommet mitt siden han ikke liker å sove alene på rommet sitt i kjelleren. Jippi Pippi, nå skulle vi alle legge oss tidlig. Even sovnet. Mathias og jeg holdt også på å sovne. Da hørte vi det, begge to..

 

 

“Bzzz bzzz, jeg er en liten fluefjert som bare måæææ kile deg over alt mens jeg først er i bzzz gang. I gang med å plage vettet av deg! Bzzzz!”

 

Nei! Jeg er ikke laga sånn at jeg kan sovne mens ei flue driver og overfaller meg for å stjele et par hudrester og lage tortur-lyd som prikk over i’en sin. Ikke min eldste sønn heller, han har tydeligvis arvet av mamman sin et visst instinkt hva angår slike insekter. Kill em all! Nooow!

 

 

Men denne forbanna flua ville JEG ta, mohaha. For nylig kjøpte jeg en megasmekker for 19 kr. Jeg er sær på den lista mi når jeg shopper. Kjøper som regel mindre enn jeg har notert, mens jeg fy fy til meg selv for at jeg trodde jeg “behøvde duker eller brus” da jeg skrev handlelista. Men da jeg så denne vidunderdreperen var det love at first sight. Vi giftet oss der og da, og jeg tok en vals med den foran kassa, og jeg kyssa den. Ikke. Men vi var uadskillelige fra det øyeblikket jeg så den. 

 

Derfor klikket det litt for meg da flue eff lekte gjemsel med meg på soveloftet mitt i kveld! Jeg satte i gang jakten med min grønne svære venn. Hver gang jeg skrudde på lyset ble flua stille. Så kunne jeg skimte den på magen til lille Even da jeg skrudde av lyset. No way! Jeg smekker ikke barnet mitt, det sier seg selv. Lys på igjen. Stille. Lys av. På foten til Even satt en liten faen. Grrrr. 

 

Da! Så! Jeg den! Oppå våtserviettene på kommoden min! Jeg schmokka til, og vi jubla stille. Men så fant vi ikke noen død flue samme hvor mye vi lette etter fluelik under våtserviettene. 

 

Høyt oppunder taket, på veggen, satt en liten fluelort og gliste. Ja det er jeg sikker på jeg så den gjorde. Jeg tok grep om min kjære grønne smekkefant, og smurte flue på veggen min, dønn! Yes! Sa vi: “Yes!” Så glad over å ha drept noen, er vel litt kinky. Men i og med at den torturerte oss var det nok selvforsvar.

 

 

Da Mathias hadde lagt seg til for å sove, and mee too, gikk brannalarmen, selvfølgelig. I kjelleren. Men bare i ca 15 sekunder. Da jeg gikk ned for å sjekke, satt kompisene til veggflua mi på taklyset rett ved brannalarmen og glodde på meg. Jepp. Det er faktisk sant. Du skulle vært flue på veggen her, så hadde du sett det sjøl. 

 

God natt fra Lykketoppen, i morgen venter en ny og spennende dag. 

 

 

 

Han smilte, stod opp av senga, fikk villig på seg ny bleie og nye klær, pussa tenna, og så gikk vi til barnehagen me’n. Der måtte vi være litt sammen med ham på den nye storbarnsavdelingen før vi sa hey då og rusla hjem. Siden har vi ikke sett’n. Nå sitter vi her og teller timinutter så vi kan hente ham hjem. For det ble litt kjedelig uten lillebror kosklomp her. 

 

Vi har gjort som vi planla, 8åringen og jeg. Vi har sett filmer og bodd på sofaen, og vi er søkke enige om at “Syng” var bedre enn “Lille kylling”. Mathias lo av at mamma ble rørt på slutten av syng. Men, men, iblant skinner bipolar gjennom, sånn er det å leve med en følsom diagnose; man griner litt av tegnefilmer. Kremt.

 

Å være misunnelig er ikke noe som kler meg. Men akkurat nå er vi misunnelige på de heldige barnehageansatte som har fått være sammen med lille Even i hele dag. Ja, nå stikker vi snart og henter ham!

 

Vi sitter her ute sammen med edderkoppene våre og tar sats; lillebror her kommer storebror og mor! Nå er det vår tur til å være sammen med verdens kuleste toåring, dessuten er pannekakene og baconet klar til steking!

 

(Men det skal innrømmes at Mathias og jeg har kosa oss grundig i dag, da. Vi bare savner minsterampen vår.)

 

TreffesjamøtesjaHVORFORIKKE? HellyeahWHYNOT? Vikjennerikkehverandre, men let’s do that coffée!

 

Alt Irina og jeg visste om hverandre, sånn really, var at begge har bipolar, og begge har blogget. Vi tok grep om disse to likhetene i dag, og møttes på kafé for å gettoknoweachother. 

 

Jeg tar av meg capsen; wow for ei positiv og kreativ dame. Tenk å være så heldig å få ta en kaffe med ei som er opptatt av å ikke snakke nedlatende om andre, og som tør å fortelle om det positive ved seg selv også!

 

 

Befriende! Hun er like befriende som en høstvind etter en dampende het sommer! En prat med henne er fri for fake shit, klarert for kreativ ballkasting, og renset for uinteressant baksnakking. Hun er en stjerne sådan, fordi hun har en sjelden tankegang og en genial måte å utvikle den tankegangen på.

 

Noen ganger har jeg opplevd å føle meg usikker på et par mennesker, i det de har snakket negativt om sine “nære venner”. Ting som ikke bør bli sagt, plumper ut, og jeg blir forvirret. Kan vi ikke snakke om noe annet, nå som hun eller han ikke er til stede og kan fortelle sin versjon av dette? Hva sier du til “din nære venn” om meg, du som er så kritisk innstilt? 

I dag kunne jeg avslappet snakke med Irina i over en time, uten at noen av hennes bekjente ble nevnt i negativ tone. Hun rett og slett har ikke det behovet. 

 

Jeg gleder meg big time til å bli bedre kjent med en vakker skapning hvis klokhet nesten kan tas og føles på. For i de øynene der, ligger en type erfaring som jeg kjenner så godt til. Vi har vært på mange parallelle steder, men samtidig er vi like ulike som vi er like. Dette skal bli spennende, og lærerrikt. For noen ganger ser du det ikke selv før du møter deg selv i et annent menneske’s øyne.

 

 

 

Breathe with me 😉 Når jeg ikke har skrivedilla, og jeg en sjelden gang ikke har stort å skrive om, hva gjør jeg da? Jeg breather. Skriver ikke. Det tar ca et døgn eller to, så greier jeg ikke å la være lenger. Her på Lykketoppen går livet sin vante gang. Even og jeg koser oss sammen, mens vi venter på storebror Mathias som kommer i morgen. Even har barnehageoppstart morgen, mens Mathias skal få noen dager med mamman sin før skolestart. På bildet over ser dere kattungen vi skal beholde; den digger det ene huset sitt. 

 

 

Jeg går rundt og gliser som vanlig, og priser meg selv lykkelig over at jeg hverken er forelska eller i noe slags forhold. Det gjør det hele så enkelt, tenkte jeg på da jeg dusja i kveld, og lot leggene se ut som de naturlig sett skal; dvs ute av syne og ute av sinn: sommeren er over, høsten er her, og jeg kan gjemme singelføttene bak klær. Ahh. Jeg trenger ikke imponere noen. Ikke for det, jeg har flere ganger grodd jungel på leggene i sommer, og bare latt det vises. Like I care. Only for party, I swear 😉 Jeg kan være en tusseladd utkledd som ei joggebukse om jeg vil. Whatever. I’m not here to impress a man!

 

Det er viktigere ting å gjøre enn å sjekke mannebein for min del, og hvis toget har gått, påvirker ikke det meg. Jeg mener det; man har viktigere ting på plakaten. For eksempel det å lytte til andre mennesker. Her i byen kjenner jeg mange, og jeg er så heldig at mange betror seg til meg når de møter meg. En god prat med noen fra lokalbefolkningen kan gi frysninger og tårer i øynene, latter og ny respekt for vedkommende. Det er som om de vet at mitt hjerte har plass til flere hemmeligheter. At deres ord blir med meg i graven. 

Dagene er klare og det er jeg også. Klar for høsten. Men aller først, for en god natts søvn før Evens debutt på storbarn! Heia barna mine; store gutter begge to nå 😚😙 

 

God natt fra Lykketoppen

 

 

 

Jeg husker sommeren 2015. Det var sene junikvelder, og jeg lå og skrev på min nyoppstartede blogg på telefonen min. Jeg ante ikke hvor eller hvordan man sjekket lesertallene inne på bloggen, og trodde det ikke gikk an å finne ut om noen leste bloggen, så ny var jeg. Jeg tenkte “Aaaah for en befrielse. Jeg kan skrive og lagre alt her. Ingen leser bloggen til en bipolar mamma fra lille Stjørdal!”

Så jeg skrev og skrev. Postet og publiserte

Så gikk det opp for meg at noen leste det jeg postet. Det ble noe å deale med. Jeg som trodde jeg slapp å si til noen at jeg var “en blogger”, som i “hei bloggen”.

 

Step 1: Get used to it! Noen leser skribleriene mine: ok deal med det!

 

Step 2: Don’t care! Mange har lest hva jeg skriver, gi blaffen i hva de tenker om det. 

 

For det var aldri planen at noen skulle lese. Så ble det slik, og de nye stiene fikk tråkkes opp. Nytt var det, for meg å deale med, at folk leste det jeg tenkte skrivenerden jeg skulle gjemme her. Planer måtte endres underveis, og jeg fikk et nytt slags forhold til sjenanse. Bilder av barna mine måtte blures og jeg fant nye måter å tenke på i det hele tatt. 

 

Jeg kan nemlig fortsatt gjemme meg. Jeg ser deg ikke i øynene i det du leser dette, og jeg slipper å deale med hvem du er. Jeg er fortsatt bare en skrivenerd, det er fortsatt sommer og det er enda kveld. Det har riktignok gått to år, og jeg har lært mye om blogging. Som at beste sendetid er omkring kl 19.00. Så da vet jeg at jeg kan lure meg unna med et kveldsinnlegg mye senere, og kun nå noen lesere. Kanskje ingen. Slik kan jeg fortsatt leve ut min drøm om å få skrive masse og samtidig “gjemme meg her”. 

 

Norge sover nå, og jeg skriver under mørk høsthimmel og taket til søstra mi, på en deilig sofa. Den grønneste og mest rufsete skrivenerd-bloggeren skal sove, og gjemme seg under et deilig pledd. Det er tussene, trollene, huldrene og forbipolene. Aldri kommer det til å endre seg, at noen ganger; sent på kvelden, kan  jeg skrive uten å skrive for noen. Med ei teit overskrift som ikke lokker noen til å lese. Uten noe særlig å skrive om. Akkurat som en alenemamma med en baby og en 5åring trodde hun gjorde sommeren 2015: uten publikum.

 

Hvis jeg ser meg tilbake, ser jeg for det meste høye fjell. Motbakkene var tøffe, men slik er det ikke lenger. Som jeg har vært inne på før, har jeg vært frisk fra bipolar i 6 år nå. Jeg lever medisinert og med diagnosen i remisjon. Ikke beroligende midler, og ikke antidepressiva, men rent stemningsstabiliserende medisin som jeg behøver. Ekspertene sier at når en med bipolar er frisk og har diagnosen i remisjon, er en del av det hele å ha naturlige små svingninger slik som andre friske mennesker uten diagnoser også har. Men det er ikke alle som er enige med ekspertene. Enkelte er så påståelige og fast bestemt på å pirke på alt, at de innbiller seg at bare jeg har en dårlig dag, betyr det at jeg har en “bipolar svingning”. Slike folk er dyktige i å bruke det de anser som min svakhet mot meg, og prøve å mobbe meg med det gjennom lite vennlige meldinger. Men de glemmer en vesentlig ting; bipolar er ikke min svakhet. Det er min styrke. 

 

For det er ikke lenger diagnosen som er vanskelig å leve med. Det er enkelte mennesker omkring meg i hverdagen som er så innstilte på å straffe meg og bringe meg ned, at jeg har måttet kutte kontakt for godt. 

 

Det er godt mulig de anser sitt nærvær for selve varmen å være, men det er ikke slik jeg ser det. Jeg kunne for alt i verden ikke tenke meg å bli invitert inn i den kalde varmen der. Det er stor forskjell på en falskhet til ære for deres offerroller, og ekte gode folk som tar en bipolar faen som hun er i sin helhtet.

 

De kan brøle offentlig til meg i fylla si. De kan lyve om meg. De kan holde meg utenfor så mye de vil: jeg er ikke interessert. 

 

Kanskje har de ikke taklet overgangen fra en tid da de var vant til at jeg lå nede av meg selv, til en ny og frisk tid der jeg står oppreist stødig. Alt jeg gjorde ble fiasko før, og mitt hjem nr to var psyk avd.

Plutselig må de forholde seg til det stikk motsatte. En selvstendig og frisk meg som greier hverdagen og som beviser for omverden at jeg ikke er helt bak mål hva angår intelligens heller. En av dem var så ivrig på å tråkke på meg, at vedkommende støtt og stadig ville minne meg på at jeg har bipolar, og at alt hva ekspertene kaller naturlige, friske bølger, måtte være en såkalt “dårlig periode”. Ja, det er snakk om å bruke en diagnose mot en som tidligere virkelig slet med den. Jeg tenker jeg overlater vurderingene til ekspertene.

 

Jeg begynte å høre løgner om meg selv. Ganske grove løgner som kunne fått store konsekvenser for meg. I og med at denne personen egentlig skulle stått meg nær, måtte jeg ta et par telefonsamtaler til min omgangskrets for å forklare hva som egentlig var sannheten. 

 

Det aller viktigste for meg er at barna mine ikke preges av at enkelte i mitt tidligere nettverk ikke klarte å respektere meg som bipolar mor. Derfor har barna mine alltid hatt muligheten til å treffe folk de har blitt kjent med, selv om jeg har kuttet kontakt for å skjerme meg selv om min helse. Dette har vært viktig for meg, at hverdagen skal fortsette som før sett fra ungene sitt perspektiv. At ikke jeg skal stå i veien for relasjoner.

 

Det er provoserende for noen at der går bra med meg. Enkelte klarer ikke å respektere meg som voksen og frisk person. Derfor holder jeg meg unna dem. Jeg vet de ikke kommer til å forandre seg, så det er kroken på døra fra min side. Men mine barn har sine egne dører, og får ha kontakt med de dem er glad i. At voksne ikke går overens, skal aldri gå ut over mine søte små. Jeg tar ansvar for min diagnose, og kutter av de båndene som fikk meg til å føle meg mindreverdig, og lar båndene bestå mellom barna mine og dem. 

 

Jeg vokser meg inn i det friske livet med denne diagnosen, og blir sterkere. Grensene blir tydeligere, og jeg er i stand til å banke i bordet så det runger ut i kosmos med et vræl: nå er det nok! Kom ikke her og si at det å tråkke på noen som i alle de år har kravlet seg opp fra et psyk helvete, er ok. Som om de noensinne forstod, uansett. Hvis jeg ikke var bra nok for dem da jeg lå og kavet i ding dong gjørma, er ikke de bra nok for meg nå som jeg er king kong sterk og klar for livet.

 

Det er deilig å kun omgås de som vil deg vel, ikke sant? Har du noensinne prøvd det? Å tegne dine egne linjer. Skape ditt eget land, der bare de som viser deg vennlig respekt, kommer innafor. Blod eller vann, samme det. Det handler om å trives, diagnose eller ikke. Blodsugere er kun ute etter å framstille deg for andre på en negativ måte. Hvis de andre er dumme nok til å tro på det, stanser jeg dem ved grensa og kutter dem ut, de også. For, det vanskeligste med bipolar er ikke for meg bipolar. Det er de folka som misforstår og tror jeg er her for å bli tråkka på siden jeg har en diagnose. Det er så synd for dem, for jeg tråkker så hardt tilbake at grunnen kan riste under dem. Og da er det best at de kommer seg kjapt tilbake til kafébordet sitt for å sladreskravle videre.

 

Noen ganger har du valget: brenne i helvete, eller selv å være en satan. Det er et dansk uttrykk som tar det hele til spissen og setter det der. 

 

 

   

Langt nord, der tusser og troll bor, har vi en skatt. Ta av deg din hatt. Vi har komikere som får deg til å le, ja bare lytt og se!

 

Jeg var deppa, og hang med leppa. Så slo jeg på TV’n og der var det Latter live reprise og hele pakka, ja det var pokker meg shakka lakka!

 

Jeg lo så jeg rista og falt ned av sofan min, ja det var virkelig latter’n sin! Nå er jeg glad som fy søren, ikke sur som den derre Løhre’n. 

 

Takk fra tusser, troll og meg selv, for LATTER på en fredagskveld!

 

På bildene ser dere Lars Berrum og Ronny Torteinsen, som begge virkelig hører hjemme på en stand up scene!

 

 

 

Jeg lovte dere en update i forrige innlegg  ( http://m.forbipolene.blogg.no/1502456420_en_drlig_dag_m_fikses_dnn.html )

Dagen begynte altså ikke så bra. Jeg savna kidsa, og taklet dårlig å stå opp til stille hus. Men jeg er vant til å jobbe for bra psykisk helse hver eneste dag, siden jeg lever i remisjon med diagnose bipolar 1, så jeg visste hva som måtte til. 

Jeg tvang meg selv ut på joggetur, og lot den bli tøffere enn vanlig. Kunstgressbanen rundt i full fart, om og om igjen, til jeg kjente håret reise seg og ansiktet bli varmt. Jeg tok styrketreningen på banen; slik at jeg bare behøvde å danse og tøye ut da jeg kom hjem i stua. Jeg kan ikke påstå endorfinene funka sånn med det samme. Etter dusjen gadd jeg ikke engang tenne telysene da jeg skulle bade. Jeg klæsja oppi litt hårkur; og skviste tuben med ansiktsmaske for rester, før jeg la meg selv i bløtt til noe teit musikk. Tid for takknemlighetsaffirmasjoner og sånnt. 

 

Så kom søstra mi og kidsa hennes på besøk. Vi spiste lowcarbpizza og skravlet. Mitt tantebarn Aron synes vi voksne har dårlig humor; derfor bildene. It’s like shut up auntie and mama. 

 

Nei. Det funka bare sånn passe med trening og affirmasjoner i dag. Jeg er fortsatt preget av savn etter mine herlige sønner, så jeg gjemmer meg på sofaen i kveld. Søs og barna har dratt hjem, og jeg har låst døren. Jeg har ingenting ute blant folk å gjøre i den slappe formen her. Bare hang opp non klær; rydda kitchen, og gjemte meg her, mens jeg venter på at Even og Mathias skal fylle huset med rop, latter, søl og flekker igjen.

 

Hva var livet uten unger? Det var bængshot ja, som Linda Vidala, men livet er så mye bedre nå. Særlig når de er hjemme. Hjemme her hos mamman sin 😍😍😍 

 

 

Du vet. Det er magisk. Når en liten tass på to år kommer mot deg med åpne armer og sier: “Mammaa. Esså gla i dæ!” 

Ja. Det er så magisk. Når åtteåringen din gir deg en klem og sier: “Du er crazy, du mamma. Og det hadd vært kjedelig hvis du ikke va crazy, så fortsett med det.”

 

Jeg kjenner ikke til noe som er så dobbelt og tosidig som det faktum at man som aleneforelder trenger hvile og opplading, og det at man helst bare vil være sammen med barna sine hele tiden. Huset er så tomt uten dem, og jeg savner dem. Samtidig som jeg vet jeg trenger noen morgener der jeg sover til jeg våkner. Ferie rett og slett. Timer uten annet ansvar enn meg selv.

 

Jeg falt litt sammen da de ble hentet av pappan sin i går. Ble liggende på sofaen og bare glo. Tenkte det kom til å bli lettere i dag. Men det bare fortsetter. Jeg er ikke hel uten barna mine, og de trenger en uthvilt mamma. Ikke en mor som blir sur bare de maser litt. 

 

Prisen å betale for hvilen er det tomme huset. 

Og det at man ikke gidder å invitere noen heller. 

 

Så hva skal man gjøre med det. I know, I know. Det må en joggetur til. En joggis. 

 

Så jeg ligger her på sofaen med treningsklær på og psyker meg opp til en sånn joggetur da. Planlegger å skaffe meg slike endorfiner og sånnt i hue. Gratis. Det funker alltid, som å skru på en bryter. Så nå er jeg spent. Hodet er bomull og kroppen er skikkelig slapp. Humøret er døll, og alt er krøll. Og nei, det har ikke noe med bipolar å gjøre. Jeg hører på psykiateren som sier at friske bipolare også har dårlige dager. 

 

Så da er det straks på tide å fikse denne forbanna dagen, med endorfiner og dopaminer. Jogge til kinnene lyser rødt, og stole på naturens gang.

 

Er det ikke digg å lese at jeg også har dårlige dager? At jeg og må jobbe hardt for å oppnå lykkefølelse iblant? The human rase. Jeg er også en sånn tassi. Men jeg vet hva slags verktøy som må til for å endre det. Og noen ganger koster de verktøyene svært mye. Men det er verdt det når både kvelden og smilet kommer. Da vet man at treningen og affirmasjonene har funka. 

 

Sånn at jeg takler savnet etter barna mine bedre ❤💚💙

 

Dagens kur: sterk kaffe med noen biter mørk sukkerfri sjokolade oppi, joggetur, affirmasjoner i speilet, dusj og badekar …så får vi se om det funker. Jeg oppdaterer!

Annonse

 

Velkommen til Hunderfossen’s store bildedryss her på forbipolene. Har du, som meg, minner fra barndommen’s besøk i parken, men husker bare trollet og noen biler? I mange år trodde jeg Hunderfossen ikke var en park, for jeg husket jo ikke mer enn et stort troll og noen biler. På tide å friske opp minnene sammen med mine barn Even (2) og Mathias (8). Teksten fortsetter mellom bildene.

 

 

Å ta toget fra Trondheim til Hunderfossen var jeg spent på. Omtrent 4 timer hver vei, og vi skulle ta en tur retur på en dag. Hvordan skulle DET gå? Men det var ikke noe problem. Togturen gikk på et knips i den freshe familievogna med herlig lekerom for barna, og vi fikk over 5 timer i parken. Dette var gøy!

Les om togturen: http://m.forbipolene.blogg.no/1502268236_inngikk_veddeml_med_nsb_les_hvordan_det_gikk.html

 

 

Vi begynte med rafting, overlykkelige over å finne noe slikt i Hunderfossen! 

 

 

Da vi ruslet videre havnet vi rett oppi et morsomt skuespill på scenen i parken. Det morsomme var at Per og Pål rappet en låt de danset til underveis, til stor glede for både store og små. På bildet under er Smørbukk i ferd med å takke ja til fest med de underjordiske tussene. Det strømmet dunkdunkmusikk fra brønnen, og han hoppet uti det. Modernisert eventyrteater, yeah! Barnas dom: “tøft!”

 

 

Hils på Magnus Moen (bildet under) Han har sommerjobb i parken, og er smilende serviceinnstilt. Magnus bor i bygda rundt Hunderfossen, så jeg undrer på om vi kanskje får se han i Jakten på kjærligheten om noen år? Who knows? Denne traktorturen tok gutta mine to ganger, slik at jeg fikk sitte på den andre runden. Etter de hadde startet første runde så jeg nemlig voksne som satt på andre traktorer, bak ungene sine. Traktorgrønn av misunnelse fikk jeg lett overtalt gutta til en runde til. Vi direktesendte det hele inne på min facebookprofil (Helene Dalland). Den skal være åpen for titting.

 

 

Å se kidsa sine i en sånn ekte mercedes er bare gøy. Amazing søtt: 

 

Så ble vi sultne på en middag, etter en heftig tur inne i Soria Moria slottet (anbefales!) 

Til Mathias’ store glede fant vi en ekte tacorestaurant. Sjekk menyen; Så enkelt og greit, og priser tilpasset småbarnsfamilier. Denne restauranten får seg litt gratisreklame, for jeg er jo ingen divablogger; jeg betalte for maten jeg også. Og jeg digget både den, servicen og lekeplassene for ungene😊🖒 thumbsupwithasmiley: du finner den til venstre for Soria moria 😉

 

 

Oiii, vi havnet inne i et LEKELAND! Et crazy et, der jeg også fikk leke meg: iiiik!

 

Hihi, bare; HIHI!

 

Tog, biler, traktorer og alt i miniatyr! We love it!

 

At minsten ikke kunne gjøre alt som storebror var stor nok til, var ikke noe problem for lillebror. Vi kunne leke oss over alt, mens Mathias tok en runde alene med de bilene som ikke var for lille Even  🙂

 

 

Hva lærte vi til neste gang?

 

-De har basseng! Husk badetøy!

 

-Voksmuseum; det var vi for sent ute med å finne!

 

-Hyttene ligger rett nedom parken, hvorfor ikke sove ei natt der, bare for å rockenrolle videre i parken neste dag?

 

-…men bare for å oppleve en dag til. Å ta toget hjem til Stjørdal på kvelden var null stress.

 

-At vi mer enn gjerne kommer tilbake, anytime, og helst i juni eller august, for da er det lite kø.

 

Jeg linker deg videre til Hunderfossen’s nettside, så du kan sjekke ut dine muligheter for å oppleve Norge på sitt beste nå i august: https://hunderfossen.no/