Noen vil gjerne være singel resten av livet. Hard to get?

Så er vi der igjen da. På et utested med liv og røre, og flere forventningene enn jeg kommer til å gi. Ikke bare er jeg en kaffedrikkende, avholds weirdo; det er mer enn det. Jeg er ikke der for å skaffe meg en bopeldelende relasjon til et menneske jeg kan kline med, hoppe i høyet med, gifte meg med, prompe sammen med, rape med, snorke i takt med, rote med og rydde med. 

Jeg må låne et ord fra vår nabo Sweeden for å forklare: Jag finner vissa relasjoner jobbigt, fattar du?

Men nej, du fattar inte. Jeg prøvde å forklare deg det straks etter du hadde sagt “Du er søt. Jeg er ti år yngre enn deg. Men jeg kan sterilisere meg. Smask. Vil du ikke kysse??” men nå er du som en wasted mygg. Jeg prøver å forsiktig dytte deg litt unna as you take it from behind og forsøker å holde rundt meg, men så forvandles du til en ovehyggelig klegg som angriper fra alle vinkler.

How to say no way? Jeg liker friheten min, okay? Er du klar over hvor mange ganger jeg har tillatt meg selv å miste den friheten? Freedom to go unshaved, omkring i stua mi, jeg gjentar: MI, med verdens styggeste amishklær, mens jeg raper høyt. Eller fiser enda høyere; your choice. Det spørs hvilket bilde du vil ha av meg. Et rungende et? Eller et putrende et?

Og du skjønner, noen ganger liker jeg å bare værra teit uten at noen ser meg. Å danse rundt i mens jeg synger med falsk stemme, er ikke nødvendigvis sexy bare fordi jeg er naken. This mama has scars, for å si det sånn. 

Jeg bare KAN IKKE svikte meg selv igjen, og lure meg ut på et bad der jeg skrur på kranen for at du skal slippe å høre hvor høyt volum det følger med et menneske som meg, fordi magen min må ta hensyn til en fyr i et påtatt forhold.  Magen min er mye viktigere for meg enn deg, du fremmede, jeg kommer ikke i lydløs variant. Dessuten, we both know: vi er ikke monogame! Vi er blomster og bier.

Jeg har det så kult! Du aner ikke. Jeg trives så innmari overmasse med å være singel. Og så kommer du som en mygg for landing og sier: “Slapp av da! Æ PRØVE BÆRRE Å KJØSS DÆ PÅ KINNET!!” 

Slapp av selv da, jeg vil ikke ha fyllesiklet ditt på kinnet mitt. Jeg vil hjem og brette meg ut alene i senga mi, åpne den kofferten du vet, og bare storkose meg. Du vet, den kofferten er bedre enn en wasted mosquito på byen.

Ja jeg mener det. Det ville vært jobbigt å være i et forhold. Jeg gidder ikke. Har det så bra. Men det skjønner jo ikke du i din romantiske overbevisning om at det skal “kjøsses”, klines og rotes bare fordi du er ma ….gutt, og jeg er kvinne. For det har du sett på film. Der gifter de seg og lever lykkelig et par dager. Alle sine dager? Hva er det du innbiller deg? At det er så lett som å putte et kvinnemenneske i huset ditt, og så blir alt bra? Løpestreng-metoden da eller? Joa, det funker i Amish-land, men nå er du i Trøndelag.

Et slikt kvinnemenneske som du vurderer å anskaffe deg er et eller annet i fåreklær en gang i måneden som du ikke kan forestille deg. For ikke å snakke om de 9 månedene vi ikke skal gå inn på her. Hun kommer til å ødelegge enhver liten gnist av romance, that I promise you. Og sjalusi, har du kjent det før? Det idylliske huset du ser for deg, med herskende stillhet før stormene P, M og S, kommer til å tørste etter tiden da du bodde der alene. Det gjelder både deg og fluene på veggene i huset ditt. 

Så kommer surdeigsdagene. Du vet, tiden ever after hvetebrødsdagene. Du snur deg om mårran og ser et ukjent, rødlig og pløsete monster. Ja, hun lurte deg med makeup; også om natta, rett inn i ringen på fingern. Nå gidder hun ikke mer fake up. Så kjenner du stanken av alt hun har spist. Fra begge ender. Hår på leggene? Har kvinner hår her og der? Ja. Stemmer det.

Og det var bare sett fra DIN side. Tenk deg meg som ville måtte leve med en mann som tror en dame er et objekt han kan berøre når som helst han får lyst. Nei takk. Hvis jeg ville, kunne du stukket innom as sober. Men så kunne du dratt hjem til din egen hule ved snorketid. Jeg er nemlig en av de lykkelige single i den fornøyde singelstatiskikken; get it or not, it’s hot! 

Bildet er fotografert av Silje Kathrine Brustad

Kilde til overskriften: http://www.vg.no/forbruker/fakta-for-single/a/24397/

En stor og fin gave, rett og slett. Det skal gi til meg selv om en times tid. Jeg rekker å kjøpe den før min skjønne lille toåring skal hentes, og det er viktig at jeg gir meg selv denne presangen før åtteringen hentes på skolen i morgen og vi tre skal ha legohelg her hos meg. Tacokveld med søs og kidsa i morgen, yeah! Godis for alle andre enn lowcarbmum, jepp! Sove lenge ja! (Ca åtte, jippi!)

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg skal kjøpe denne gaven med energi, vilje og styrke. Det er hva det koster meg. Innholdet er endorfiner og ro i hue, pent pakket inn i bedre konsentrasjon. Når jeg står i dusjen etterpå, kommer jeg til å oppføre meg som hun herbal-dama. Husker du den reklamen? That’s me etter en joggetur.

For DET er den BESTE gaven jeg kan gi til meg selv i dag. Egentlig for dyrt; det koster meg MYE, siden den gaven jeg egentlig ønsker meg er en film. Det å gjemme seg bort i sofaen og sette på noe komi. En avlyst avtale har gitt meg noen timer for meg selv, og jeg må kjøpe meg en fornuftig gave. Ikke no sparkle, ikke no fancy; more like making sence.

Det blir musikk og pesing på en kunstgressbane, noe jeg aldeles ikke hadde tenkt i dag, jeg som langt fra er noen idrettsstjerne. Johaug kunne fått min kvote hvis det funka likens som en harrytur, for å si det sånn. Men det er til mitt eget beste. Jeg blir en bedre mamma for to gutter som vil krølle seg rundt her i kåken i full energy all weekend long, hvis jeg fyller på litt fornuftige saker nå.

Wish me luck with my present, i det jeg jogger forbi mine poler i dag!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Han ser på henne. Hva skal han si, der han står ovenfor noe usynlig som han ikke greier å se samme hvor mye han kniper med øynene? Sa hun nettopp at hun er uføretrygda? Men hun hverken halter, sitter i rullestol eller ser videre syk ut. Det blir stille. Skal han spørre? Hvordan endte hun der? Der nede. På nederste trinn? Det blir mye mer stille enn stille det var, og han mumler noe som skal være høflig. Han visste ikke at han stammet; men nå gjør han det. Stotrer, stammer og snubler seg videre inn i sin trygge hverdag. Hun går hjem og gjemmer seg under dyna si. Som vanlig. For henne er tårene både fysisk tilstedeværende, og tåkebeleggende. 

I tankene mine stod jeg noen ganger høyt oppe i en unaturlig høy skyskraper. Det regnet hele tiden, men jeg visste høyt der oppe under skyene, at jeg aldri kom til å hoppe. Det var en stund svært skremmende hvordan alle tankene mine havnet i grenseland omkring dette med å bare gi opp. Hva skulle jeg, som ikke jobbet for pengene, gjøre her i verden som klump på foten? Som en stor tabu, hele meg. Jeg prøvde å leve med skammen. En etter en ga de opp for evig og alltid rundt meg. Kanskje bar de på de samme tankene? Jeg tok farvel med venn etter venn, og psykiatrisk avdeling var mitt hjem nummer to.

Dag etter dag våknet jeg til en dyne. Intet mer enn en dyne som jeg kunne gjemme meg under. Dynen vokste og jeg krympet mens klumpen i magen grodde seg uovervinnelig. Utenfor vinduet gikk morgenfolket på jobb. Samvittigheten tok kvelertak, for det var vel ingen mening i at jeg sto opp til denne dagen heller. Jeg turde nesten ikke å uttale ordet “uføretrygdet”. Det ble med grøtete stemme, siden jeg forlengst hadde sunket ned i kvikksand made of shame. Det var såvidt jeg fikk meg til å si det nede i sanden: Uf. Ufø. Re. Tr. Uføretrygdet. 

Det verste i hele verden var hvis folk spurte det vanlige spørsmålet “hva driver du med for tiden da? Hva skulle jeg si? At jeg drev med snylting? At jeg visste jeg kunne lukte stanken av avsky dersom jeg sa sanneten? At jeg følte jeg kunne bidratt så mye mer, men at jeg ikke så noen inngangsport til verden gjennom skyene? At jeg hadde fullført et år på videregående som 25åring, og oppnådd 5ere og 6ere i matematikk, gym og naturfag, men at jeg ikke hadde struktur og mot til å fortsette året etterpå? At jeg nettopp hadde gjemt unna honnørkortet på toget, fordi konduktøren var en gammel skolekjenning? Jeg betalte fullpris den dagen, for det ble så pinlig når det ble honnør-stille. Ja, jeg kjeftet på meg selv etterpå over å ha feiga ut. Jeg visste jo innerst inne at det var meg selv jeg burde sette øverst i mitt eget liv, ikke random folks.

Jeg lengtet etter å kunne jobbe. Men. Ingen cv, ingen stolthet, ingen utdanning, ingen meg. Jeg skammet meg så inderlig. Og det verste er at jeg fortsatt skammer meg, selv om jeg vil deale med det. Forskjellen er at jeg var mer flau over meg selv før. Nå, flere år og litt jobberfaring senere, har jeg mye å stå opp til om morgenen. Toåringen skal i barnehagen, huset skal holdes i orden og det skal skrives. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for alt dette. Jeg folder hendene og takker hver eneste kveld.

Men veien hit var bratt og vanskelig.

Det er ikke lurt å sitte på nederste trinn i samfunnets rangstige når det regner. Da får du den nedre flommen i tillegg. Det er dessuten ikke der en stolt tøffing hører hjemme. Likevel fortsetter jeg å trekke hodet ned mellom skuldrene tvert jeg sier sannheten til folk. 

Jeg er ufør. 

Fordi jeg har en diagnose.

Som jeg er frisk av.

Men som er kronisk. 

Såeh.

Kremt.

Snakkomværetgitt.

Hvis jeg skriver det her inne på bloggen et par ganger så kanskje skammen forsvinner? Men hvis jeg sier til folk at jeg er en skribent og en blogger, kanskje jeg da slipper å si at i bunn og grunn er uføretrygdet? Hvis jeg bare kunne slutte å skamme meg, da ville det ikke gjøre så vondt i magen min når de såkalt vellykkede folka snakker om yrkene sine og jeg er skattesnyltefanten i rommet, tut tut. 

Hvis jeg bare er sann mot meg selv, hva teller da? Når jeg er av det slaget som ellers ikke bryr meg en døyt om hva folk mener om meg, hvorfor skal jeg bruke min energi på å vike med blikket når jeg møter kjentfolk og vi snakker om hverdagen og hva vi gjør? Jeg vil ikke kjenne fordomsfulle folk uansett, så hva betyr det egentlig hva de tenker, synser og mener, i det jeg setter øynene mine i dem, ser dem rett inn i blikket deres; og svarer: “Hva jeg driver med for tiden? Vel. Jeg er uføretrygdet pgr av en kronisk sykdom, og da får jeg utnytte tiden til å drive med min store interesse som jeg aldri rakk å utdanne meg innen: skriving. Enn du? Driver med du a?”

Det er kanskje på tide med egenaksept. Sånn ble det. Jeg kan alltids prøve å bidra litt likevel. Rundt meg jager folk etter status, berømmelse og noe de kan være stolte av. Noen jobber er ikke akseptable som ren status i selve hiearkiet, mens andre yrker er til å bukke, skrape og neie ovenfor. Alt de ønsker å oppnå, har de egentlig ikke tid til, for ingen av oss vet egentlig når alt kommer til å ende på sekundet.

Vi glemmer noe viktig. Vi kom hit uten noe som helst. Da pappa så meg første gang, elsket han meg akkurat som jeg var. Akkurat den datoen døde han, 31 år senere. På bursdagen min det året var det tid for farvel med mitt aller største forbilde, nemlig den snille og omtenksomme pappan min. Selvfølgelig elsker han meg fortsatt, from over the rainbow. Akkurat som jeg er. Det er ikke penger, biler, båter og luksushus jeg skal bringe med meg over på den andre siden den dagen jeg møter ham igjen. Det er sjela mi jeg tar med meg. Og kun den.

Jeg skal prøve å forsøke, å slutte å skamme meg over mitt stempel ufør. Fra et sted over regnbuen skal jeg hente kjærlighet nok til å overbevise meg selv om at jeg er god nok som jeg er.

Du tenker sikkert at det er tull å skamme seg over uføretrygd. Kan du slutte å føle sult bare ved å knipse med fingrene og bestemme deg for det? Nei, du må nok spise noe for å bli mett. Kunne jeg slutte å føle at jeg ikke tilhørte her på jorda, mens alle andre enn jeg hastet til jobb om morgenen? Nei så enkelt var det ikke. Jeg måtte gjøre noe med det. Prøve å jobbe litt i tillegg. Om det så “bare” var som vikar i barnehage og innen renhold, var det stort nok for sjela mi å bevise for mitt sultne hue at jeg tross alt duger til noe. Jeg måtte ta alle kreftene mine i bruk, og bli frisk og sterk. Ta vare på barna mine. Skrive. Være sosial. Jobbe med meg selv.

Noen spiser ditt, andre spiser datt. Jeg spiser noe annet. Min sultne mage behøvde en annen type næring enn den tradisjonelle arbeidsdagen. Det måtte annen type jobbing til for å i det hele tatt bli rustet til å møte verden som outsider. Visst søren har jeg betalt, og jobbet i livet. Jeg har klamret meg fast, og kjempet meg frisk. Og har du klart å komme dit at du lever frisk med en alvorlig sykdom som bipolar; da har du allerede både kommet langt, og gjort one hell of a job! Hvis noen ser ned på meg, ser de bare ned på et speilbilde i en innsjø. For jeg sitter her oppe og er stolt over meg selv, og jeg kan også se mitt eget speilbilde der nede. Jeg er stolt av henne! Hit opp har jeg klatret på egen hånd yeah! Ufør eller ei, jeg er like mye verdt som deg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå er det min tur. God damned, neste onsdag blir det narkose på meg, og jeg gruer meg like sinnsykt som bipolar jeg er. Detvilsi; jeg gleder meg til å våkne opp som en ny og bedre utgave av meg selv. 

Da min eldste sønn var 3 år, skulle han kalle meg noe stygt. Han sa: “Mamma din voksesmert!’ Nå sier jeg det styggeste jeg kan komme på: “Sinnarynke som jeg gruer meg!” Magefettet mitt ekke så vakkert, det heller, men sinnarynka mi er sintest.

Altså. Det hele begynte for et år siden med en tannlege som mente at den tannlegeskrekken min ikke kunne være så ille vel? Dette skulle vi greie sammen, hva? Men etter to tannlegetimer, musikk på ørene mine, lystgass som ikke funka, jeg som hata lyden av borreborr, skrekkstiv kropp, og jeg som syntes jeg greide det, men hata det, sa hun plutselig: “Veit du ka. Æ trur vi legg dæ i narkose!’

Med mine miflertidige fyllinger ruslet jeg ut i frihet, og aksepterte det faktum at jeg ble for mye for tannlegen rett og slett. Med alle mine ledninger, telefonholding for å styre spotify, avstivet kropp og et lystgassdrama som ihvertfall ikke hørte hjemme hverken i en fødestue eller ho tannlegen, ga hun opp. Hehe. Hehe. Det er til å både grine og le av. Brev med innkalling skulle komme i posten.

Et halvt år senere var de midlertidige fyllingene på vei til å synge på siste verset, og jeg var på vei til å endelig fylle ut skjemaet sykehuset hadde sendt meg. Så sendte jeg det inn, altfor sent, og skyldte på at jeg jo ikke aner hva jeg veier lenger, uten badevekt etter ni måneder med lavkarbo.

Nå er det ingen vei tilbake. Jeg skal til pers neste uke. Hysterihelene får selvfølgelig for seg at hun faller under et par statistikkprosenter som ikke overlever risikoen rundt en narkose. Selv om jeg har vært i narkose mange ganger før. 

Så nå skal jeg snu det hele til et positivt glis: neste uke får jeg et par sekunder med susete megalykke, før jeg våkner til en ny kjeft! Yeah!

Et religiøst symbol er et religiøst symbol. Kristne mener korset er et kristent symbol og Muslimer mener hijab er et religiøst symbol. Død er sorg og savn. Sarkastisk humor er noe ganske annet!

Kjære Sophie Elise. Sitter du der med pekefingeren og prøver å både bestemme, og fortelle alle oss andre, hva som er mobbing, og hva som ikke er mobbing? Hvor skal jeg begynne? Din nye video der du og dine venner har kledd dere ut og leker politikere, får en bjelle til å ringe i hodet mitt. Ikke bare fordi den er respektløs, men også fordi den rett og slett er full av løgner.

Du stikker deg fram i media av egen fri vilje. Politikerene stikker seg fram i media av egen fri vilje. Det er i følge deg greit å mobbe politikere, men det er ikke ok å mobbe deg? Ok skjønner. Det hersker en usynlig forskjell på alle som stikker seg frem her i landet, og bare du ser den. Du bestemmer reglene. Ok. Det som gjelder for akkurat deg i media, gjelder ikke for alle oss andre i media, har jeg forstått det riktig?

Hvis jeg la ut en video her, der jeg slikket forførende på en hijab, spyttet på den og hånte den, ville jeg blitt stilt for retten på lik linje med Merete Hodne. Jeg ville blitt dømt for så mye mer enn rasisme. Ja, dersom jeg hev meg ut i politikken ved å harselere med religiøse symboler på dette viset, skulle det jaggu blitt tøft å være meg etterpå. Jeg må nesten spørre; synes du ikke selv det er merkelig at Hodne ble dømt i retten hva angikk en chador, mens du skal kunne herse med kristendommens symbol korset, uten videre følger? Blasfemi rett foran folket’s øyne, men er det lov? Finnes det nå nye vinklinger av den opphevede blasfemiloven paragraf 142? Jeg vet ikke, jeg bare vet at vi er flere som finner det støtende, måten du håndterer et kors på. Du finner link til den tidligere gjeldende paragrafen ved å trykke deg inn på denne: https://lovdata.no/artikkel/blasfemi/34

Du uttaler at denne videoen skal være morsom. At det er humor. Hva pokker er “morsomt” og “humoristisk” med t-skjorter der dere har fått trykket bilder av den forferdelige scenen der et lite barns liv har gått tapt på stranden etter å ha endt sine dager som liten båtflyktning?

Jeg er mor selv, og finner dette definitivt ikke morsomt, jeg gjentar: definitivt ikke morsomt! Jeg mener alvor: skill mellom en humoristisk videosnurt, og grusomme mediebilder av et lite barn som har dødd!

Mine tanker går også til alle barn som har omkommet pgr av terrorangrep de siste årene. May them all rest in peace. 

Så til politikken du danser forførende mot, med et virrvarr av alle tenkelige effekter man bare ikke bør bruke. Som ren løgn. Nå er ikke jeg noen politiker, og derfor har jeg heller ikke tenkt å hive ut noen video der jeg harselerer med hijaber og sånnt, men jeg kan love deg at barnetillegget i min uføretrygd slettes ikke er slettet. 

Det var nesten så jeg tenkte; åja, har de fjernet barnetillegget til alle andre, men ikke til meg? Har de glemt meg? Og hva om jeg hadde vært enda mer vimsete enn jeg er, og fått for meg at nå må jeg betale alt tilbake? Luckily er jeg ikke helt bak mål, men vet at den påstanden din om at Frp har fjernet barnetillegget, er ren løgn.

Dere påstår i din video at Frp har fått kuttet i bistand til uland. Men Frp fikk ikke gjennomslag i dette, så korrupte ledere og diktatorer kan fortsatt nyte godt av Norge’s penger. Som kunne kommet godt med til alle som ikke tjener like godt som deg, spesielt fattige barn i Norge, for ikke å snakke om eldreomsorg, vern om rusmisbrukere og andre områder der Norge definitivt kunne tatt bedre vare på sine egne.

36 milliarder kr i bompenger? Hvor har du det fra? I følge Norsk transportplan er det riktige tallet 10, 9 milliarder kr, takk. 

Listhaug sa at ingen kan forvente å bli båret på gullstol inn til Norge. Hun mente at integrering handler om egeninnsats, blant annet. Hvordan greier du, mens du slikker på, og harselerer med, korset som betydde så mye for mine forfedre, å vri det til at denne setningen handlet om barn? Som om Listhaug er et monster. Som om det er greit å ta ting ut av sammenheng bare det gjelder alle andre enn deg selv.

Du ble selv hengt ut i en viss facebookgruppe, og da handlet det om sex. Men selv kan du bruke seksuell oppførsel til å håne og harselere ned politikere. Jeg ser ikke den usynlige grensen din. 

For en tid tilbake sendte jeg deg forespørsel om å lage et portrettintervju av deg, siden jeg er en ivrig skribent. Jeg tenkte du fikk i overkant mye pepper, og ville skrive om de bra sidene ved deg. Men denne såkalt “morsomme” politikkvideoen din kan jeg ikke forsvare. At du mener det er ok å slikke på korset og mobbe andre på denne måten, handler ikke om politikk for min del. Det er i min verden respektløst og umodent. Dersom mine forfedre fra Vesterålen hadde levd, ville de slettes ikke likt denne tåpelige harseleringen av kristendommen. 

Feirer du jul og påske? 

Ville du harselert den muslimske tro ved å slikke nedlatede på en hijab, eller andre religiøse symboler innen annen religion?

Respekterer du våre forfedre som bygde opp dette landet? 

Kunne du droppet å bruke korset vårt i en setting der du respektløst ydmyker vår tradisjon’s religiøse symbol?

Ja, det kunne du. Både Jesuskorset og bildet av den stakkars lille gutten burde fått hvile i fred, i all respekt og ettermæle!

Du leser forbipolene.blogg.no

Skrevet av Helene Dalland

Lik facebooksiden for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Kjære du som ikke har fått barn; altså du som ikke har unger å oppdra selv. Du kommer først til å himle med øynene og dømme meg. Men les videre, then read it all. Kanskje lærer du hvorfor du skal slutte å tro du kan belære de sure foreldrene i butikken som prøver å hanskes illsinte små sinnatagger. Eller hvorfor du skal respektere at mange foreldre innimellom gir etter der de ellers sier nei. Dra til deg det himlende blikket ditt, og les.

La meg starte med vår egen kveld her og nå: Ja. Jeg vet. Han skal sove i sin egen seng, og så fikk han sove i mammasenga tvert han spurte med den tynne søte stemmen sin. Herregud hælle dussan sussan bassen miiin, å så fiiin. Hvor er den lillefingeren din? Der ja. Der kan du ha meg lille venn. Akkurat der, rundt den bittelille lillefingeren din, får jeg plass når du krymper meg med den magiske eventyrdrikken ditt fra wonderland. Selv om det var bare funlight saft blandet med dine blå øyne, så yeah whatever, det funka.

Å så du vil opp og leke litt? Tja, why not. I fem minutter så, vi er jo så tidlig ute i kveld. Og du har vært hos pappa hele helgen. Kan det hende du savner tid med mamman din?

-“Æ tøøst. Æ kaldt vann?” Ntååå men jeg vet jo at du ikke er tørst, kan du skjønne. Du bare manipulerer dønn for å få noen våkenminutter ekstra etter den pekebokstunda der du greide å finne en ørliten sommerfugl og greier. Fikk skryt og greier. Stolt og greier. 

Så jeg løper ned og henter litt vann. Etter en stund ligger du der i mammasenga og piper: “Mamma gå ned. Æ sove alene!” 

Jeg går ned, og etter 30 sekunder hører jeg tasseføttene dine der oppe. Døra går opp og du flirer deg ned trappa. “Hæhhæ! Mamma!”

Sorry, jeg lar deg ødelegge alle rutinene i kveld, men jeg bare greier ikke annet enn å le med deg. Det søte lille ansiktet ditt. Gleden i smilet ditt over å få noen minutter med hu mor nedi stuggu.

Jeg er en lillefingermamma i kveld, og du har krympa meg og limt meg fast til den bittelillefingeren din med superlim. 

Når du sier jeg skal sette meg på den prompeputa di, ja så gjør jeg det, mens du danser rolig til The voice på TV’n, og jeg spiser lowcarbboller med smør på. For du har stjålet all osten min og spist den opp i den nette lille magen din. 

Jeg foreslår at du går og legger deg, så kommer mamma etter, og det tar ca et og et halvt sekund fra du kommer deg opp trappen før du roper:”Mamma åååm!” 

Du vil ligge i skje så jeg får riktig passa på deg akkurat slik mammahjertet mitt vil. Holde rundt lille deg og stryke deg på panna. Rett før du sovner sier du: “Æ ælke dæ mamma!” Jeg blir mer glad enn ord kan forklare, og sier: “Ntåå æ ælske dæ å vænnen!” 

Før jeg går ned i stua legger jeg en ekstra dyne bak ryggen din så du ikke faller ned av senga. “For gid, det er så farlig om du faller ned fra senga, hilsen helikoptermamma som vifter unna alle farer med helikoptervingene sine.”

Åh, som jeg preika da jeg som førstegangsgravid strutta rundt og trodde jeg hadde peiling på dette med å være forelder, mens jeg inni meg kritiserte foreldre rundt meg over en lav sko. Kunne det virkelig være så forbanna vanskelig å beholde humøret på tipptopp kontinuerlig ovenfor ungen sin da?

Alle disse vonde hvinestemmene jeg hørte i butikker og på kaféer, herregud snakk nå lavt og pedagogisk riktig til ungen din da menneske. Og nei betyr nei. I seng betyr i seng. Dessuten skulle jeg ikke si så mye nei til barnet mitt jeg nei. Det var et negativt ladet ord det så. Og aaaldri i livet om jeg skulle si “vær forsiktig!” Nei, jeg skulle si nøyaktig det jeg ville ungen min skulle gjøre, heller. Bedrevitende enn ekspertene selv (foreldrene, that is), skulle jeg i stedet si: “Lille venn, gå lenger hit du heller” eller “Jeg vil at du heller skal gjøre sånn jeg vennen!”

Jeg river meg i håret bare jeg skriver om mine uvitenhetsbaserte teorier som aldri i verden ville fungert i praksis. Nei er et av de viktigste ordene vi kan lære barn. Og forsiktige må de også lære seg å være.

Kjære du som ikke har barn. Jeg var sånn som deg. Jeg hadde så mange forestilninger om hvordan det var å være forelder, men innså ikke at jeg enda ikke hadde lært noe som helst om hvordan det er å faktisk være forelder. Det å elske noen så ufattelig høyt, at det er enormt grenseløst å forholde seg til. Jeg trodde sinte foreldre var ustabile vesener som kanskje behøvde proff hjelp. Og sliten? Nåh, så slitne kunne de vel ikke være? Greia var at dette hadde jeg null peil på. Det å være sliten som ansvarlig voksen forelder, er noe heeeelt annet enn å være sliten av å ta vare på seg selv, aerobictimen sin og jobben sin. Jeg trodde de var svake mennesker, de foreldrene som ga etter og sa ja, der de ellers sa nei, og sådan brøt mønster. 

Nå har jeg lært så mye mer enn den følelsesladde delen ved å være mamma. Nemlig at det å innimellom si ja til et lite barn, styrker selvfølelsen til ungen i det barnet går inn og ut av ulike faser av selvstendighetsutviklingen. Hvis en treåring aldri får ha rett i noe som helst, gir det ikke den selvtilliten som skal til for å føle trygghet i seg selv som et famlende, lite, voksende menneske.

Jeg vet godt hva jeg gjør i det jeg innimellom lar meg lime fast til en liten barnefinger, slik at snart treåringen min noen ganger får ha meg rundt lillefingern sin. Forskjellen på fri oppdragelse og min lillefingerkarusell, er at jeg står bak spaken. Jeg bestemmer når han får bestemme litt. Dette er gutten som legger leker tilbake i butikkhyllene og sier: “Kanse shøp senar mamma. Ikke no.” Dette er gutten som gjerne er med på lange togturer og restauranter, og som er meget flink til å høre etter, også når han skal sove. Det er bare det at vi foreldre kan dette med individuell tilpasning. Han hadde vært hos pappan sin i helgen, og sådan et markeringsbehov i hjemmet, samt at han ville være mest mulig sammen med mamman sin. Da må jeg som mor vise at jeg er der, og la ham få litt albuerom. Han liker ikke stemningen en sur mamma gir, så jeg kan bare fortelle ham at nå kjenner mamma at sintestemmen kommer, så hører han etter. 

Men noen ganger må han få litt frie tøyler. Og det, kjære du som ikke har barn, er det jeg som vet best. Om man adopterer et barn, får surrogathjelp, blir steforeldrer, eller går gjennom et svangerskap; er det det samme: det er nødvendig å ha prøvd å være forelder i minst et år for å forstå hvordan det faktisk er å være far eller mor. Hun sinnamamman jeg så på toget i sommer var svært negativ til barna sine. Da kan det faktisk hende at hun er verdens beste, men mest slitne mamma, og kanskje hadde hun pms? Hun mamman som stod og ropte til døtrene sine på 15 år (for hun ropte det: “Dåkk e fæmten år, så det dŕrrrrrriiiit æ tiii!!!”) på kaia i Oslo i sommer, hun kanske har diabetes, lavt blodsukker, og klikket hver gang hun ble livredd for at noe skulle skje barna sine? Hva vet vel jeg? Det eneste jeg vet, er at jeg ikke har peiling. DE har peiling, foreldrene selv.

Hvis du kjenner deg igjen, del gjerne.

Alt er planlagt ned til siste detalj, for nå skjer det snart. Om mindre enn et døgn nå, tar det helt av! Jeg er skikkelig skjelven, og det føles som julaften, tivoli og badeland på en gang. Det eneste jeg ikke har bestemt meg for, er hvilken middag jeg skal lage, for kun det aller beste er bra nok for en liten herremann som kommer marsjerende inn her sammen med meg i morgen ettermiddag. Bitte bitte liten, men så stor i mine øyne.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

2 år liten og snart 3 år stor, kommer han forhåpentligvis løpende mot meg i barnehagen i morgen, og jeg kommer til å løfte ham opp og ta en runde rundt med ham i armene mine. Den lyse stemmen hans kan hende sier “Mamman miiiin!” 

Så skal vi ha noen koselige dager sammen, før helgen eksploderer i en eneste morsom karusell i det jeg henter storebror Mathias, som kommer til å bli overrasket over at jeg har ommøblert på loftet og i stua. 

Etter noen dager med savn etter gutta mine er alt dette kjempestort for meg. Selv om jeg behøvde tid til å hente meg inn, jeg som de fleste aleneforeldre når den andre foreldren inntar legohelg, har jeg bare ikke ord for hvor digg det skal bli å hente minsten i barnehagen i morgen. For ikke å snakke om helga som kommer, da jeg får være sammen med begge gullene mine. 

Huset er rundvasket, og jeg har sovet lenge etter å ha vært ut på eventyr. Klar som et egg for morgendagen, stuper jeg snart til køys.

Jeg har aldri blitt såkalt starstrucked over å møte en kjendis, men når jeg skal møte selveste barna mine, da får jeg alle symptomer. De er stjernene mine. Hva skulle jeg gjort uten gutta mine? Kjærligheten er så sterk at jeg går gjennom ild og vann for dem. Og så får jeg holde rundt en av dem i morgen, og gi klem og stryk på lille kinnet! Fantastisk! Ingenting er større en dette, tenk at jeg får oppleve det; å gi kjærlighet til to guttebarn. Hvert minutt teller, og hver eneste time er viktig, når du får være sammen med de du elsker 💙💚

De snubler opp trappa, tar en real selfie og ler så de hikster. To voksne menn tilbake i puberteten. På dansegulvet vrikker en dame og en mann mot hverandre, og en sjanglende venninnegjeng synger den nye låta til Bieber i ring mens de skvulper vinglass og pils utover hverandre. “DEESPASITOO TATTARATTARATTATAA!”

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

En relalativt kjekk dude vrikker gladbra på hoftene sine mens han  “væiver me’ arma” yeah.

Klokka er nøyaktig 23.30, og her i byen er det lørdagsstemning. Jippi. Vi voksne skal ut og leke ååååss! We fade away, where are we now? Coco Jombo town? Shake it yeeah! Makkaroni macarena!

I dream away. Yeah. Where are you now?

Inne på Lindex. På senteret i byen her. For nøyaktig 7 timer siden. Du kommer vrikkende mot meg med redbullen din i hånda mens du væiver med arma. Yeah. Where are we now? På Cubus! Du sjangler mot meg mens du skvulper ut colaen din, og du roper: “Yeaah grrr arrgh shåpping!” Mens du knipser med fingrene og shaker stumpen.

En dame kommer hoppende inn på Cubus, hun også. Hun holder en hånd foran seg og vipper den coolt, slik hun har sett på tegnefilm. Nei. Jeg mener; musikkvideo. Hun roper “Hhheeey!” mens hun danser seg inn mot sminkeavdelingen. Der skvulper hun ut glasset sitt med melk som hun tok med hjemmefra for å ha noe å drikke. De ansatte nede på Coop merker sikkert ikke at hun har med medbrakt milk. Hey. It is cool! The milky way, hey! 

Hun møter en venninne og overfaller henne med rumpa si bouncing opp mot rumpa hennes, hyler ivrig, før hun hopper på midjen hennes som i dirty dancing. Venninnen hennes tar i mot henne og mister samtidig sin kaffe latte to go. 

Who who who whoooo let the grown ups out; who who who!??

No way. How to say. It did’nt happen. For inne på køpesenteret oppfører man seg ikke slik. Nope. Man ser mest mulig ned i gulvet, og driver ikke og invaderer intimsonen til folk man møter. En overfladisk klem kan forsiktig finne sted, og man nærmest hvisker når man snakker. Nei. Når vi voksne møtes på butikk, da har vi en personlighet.

Og så har vi en annen personlighet når tiden runder helg og klokka sier “Aaaskepååååått, du må løpeee!” For klokka er tolv, og den høflige til å ta på – magien forsvinner. Alle mister sin drakt, og kleskoden er keiserens splitter nye føkkings klær! 

En ny personlighet tar form i det klokka nærmer seg to på natta. Da har alle pene askepottene sovnet forlengst, og det er senkveld på slottet. 

MACARENA! ÅÅÅÅÅ! HALLA! Hele lokalet forvandles til “væivende armer” og hoppende kropper. “NOW DON’T YOU WORRY ABOUT MY BOYFRIEND! HEEY MACARENA!” 

Det runger: “Heeey!” 

Macarena sier: “Heeey macarena!”

Lokaler runger i bass tilbake, det er herrene som plutselig digger old pop fordi det er fyllesånn det bare er: “Høøøøy macarena!” 

Nå går det ille. To okser på dansegulvet blir litt for ivrig i dansen, og hopper mot hverandre, før han uten halve magen over buksa, tryner. Sammen med pilsen han nettopp betalte to stk brød for. Samma det vel; glutenmage av pils eller brød, whatever. Han kniser litt og sjangler tilbake til “dansen”.

Har du sett en mygghank på vei inn i stua di i full forvirring? Den flakser hit, og så flakser den dit. Slik så det ut da en mørkhåret skjønnhet bouncer seg innom søstra mi på et utested i kveld. Eller kanskje minnet hun like mye om en flaggermus. Altså ikke søstra mi, men myggdama. Plutselig stod hun foran søs i full shake, før hun snudde seg og shaka assen i samme slengen. Så var hun over alle dansegulvets vidder. God damned. Førr ei dame. Som hu. 

Plutselig spiller de Kaptein Sabeltann in the middle of the night, og en ung og alfor kjekk fyr står og synger for meg. “Kaptein Sabeltann er en farlig mann. Nå kan vi ta det rolig…!” Jeg ler og ser for meg ham gjøre det inne på Cubus. I køa liksom. En fremmed mann synger Sabeltann for fremmed kvinne. Ja særlig. Hadde vi møttes der ville han ikke sagt hei engang. Men her, bak mørkets timer, er alt lov. Han byr meg opp på dans, og vi danser litt sving. Så flørter vi litt. 

På vei til Silje søs sin bil møter vi en herlig fyr jeg kjenner som er frisør. Han rocker over gangfeltet og er så sprengende glad, at han vrenger av seg skjorta og drikker av regnet. I love it!

Ja, for jeg elsker alt dette! For meg som er en avholds tulling allways sober, er utelivet for oss voksne helt fantastisk. Der ute møter jeg folk som har tatt av seg sjenertmaska fra kjøpesenteret der jeg møtte dem noen timer i forveien. Nå slenger de seg rundt i valsen som den apekatten de opprinnelig er. Who who whoooo let the monkeys out? Når klokka er 22.00 på kvelden er det som å vente på rakettene på nyttårsaften. Klokka midnatt tar det av, og det bråker så det suser. Men spennende er det. Hvilke raketter får vi se? Hva slags farger kliner til denne gangen? Hvem av rakettene hyler? Får vi høre et boom?

Det er som eventyr og barneTV fra nittitallet. Hvem trenger steiner som Hans og Grethe for å finne hjem? Hvem blir fullere enn dyrene rundt Emil i Lønneberget, og hvem blir hengt opp som søstra hans i en lang flaggstang? Med kjole på? Hvem blir til Pippi on the dancefloor, og hvem blir sittende å ulegaule som pappan til Ronja Røverdatter og gjengen? Surner Tornerose? Blir unge vakre Snehvit utsatt for sjalu gammel kjerring nå igjen? Ved slikt drama er det nok best at både Askeladden, Max mekker, 7 dverger og Alfa er til stede på festen, så går det nok bra skal du se. 

Snipp …og Snapp? Nei! Snipp snapp snute, så var alle sammen ute, på livet og rocka seg. Men da mandag kom møttes de stille og beskjedne på kjøpesenteret. Og ingen hoppet opp på en av benkene og sang karaoke. Ingen sølte kaffe og cola på hverandre inne på Cubus; og ingen forsøkte seg på dirty dancing heller. Men på dagligvaren prøvde en eller annen tulling å synge høyt mens han danset seg mot kassa. Han hadde vunnet på et flaxlodd, og i det han shaket assen sin mot enhvermann på vei mot bladhyllene, sølte han ut kaffe latten sin. Folk ristet på hodene sine og så himlende på hverandre, mens de tenkte: “Herreguuuud for en geek! Tulling ass! Oppføre seg sånn da, attegåran. Sånn ville jeg aldri gjort altså!”

På bildet: Ulf Ove Hilstad og undertegnede

Det er fredag. Folk sitter foroverbøyd i de fine bilene sine. Noen spiller dunk dunk. Andre er fortsatt på jobb.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For meg har det vært en verre fredag enn noensinne. En slik fredag der jeg måtte sette meg ned i skogen før jeg kom til sentrum, for å gråte ferdig der, mens jeg tok viktige og vanskelig telefoner. Etter en stund greide jeg å stanse tårene. Så ruslet jeg innom idrettshallen’s toaletter for å fikse på fasaden. En knust kvinne lærer like kjapt å spinne som en naken en; så jeg fant frem styrken i meg selv igjen, og gikk videre.

Hvorfor vil jeg gjemme meg? Hvorfor skal jeg skamme meg? Jeg begynner å innse at jeg ikke kan noe for at jeg hele tiden blir innhentet av fortidens feil. Feil jeg gjorde da jeg var syk av bipolar. Gjeld jeg ikke klarte å håndtere til slutt. Jeg er ingen fan av å skylde på, og liker å ta ansvar. Men faktisk. Jeg dytta ikke denne diagnosen oppi hue på meg selv som 17åring. Jeg skjønte ikke bæra, for å si det sånn. I flere år. Hverken tytte, bringe eller blå. Så det så.

Hver gang jeg henter posten blir jeg overfalt av slangende brev med hilsen om kvelertak fra fortida. Jeg prøver å overse, men før eller siden blir jeg tvunget til å titte. Jeg prøver å leve i nuet, her jeg har stålkontroll over hverdagsøkonomien, men hver gang jeg finner roen, kommer en ny storm fra lenge siden dengang da. 

Den gang jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve å bli mamma. 

Den gang jeg nektet å innse at jeg var syk. 

Den gang økonomi for meg var for alle andre. 

Nå er det payback time. 

I 6 år har jeg hatt med store makter å gjøre. Makter jeg tok kontakt med etter et kurs om min diagnose bipolar en. Folk som vil meg vel. Jeg har hatt møter med en namsmann som har forsøkt å si meg at jeg ikke må skamme meg. At jeg bare må la tårene trille. Og gjett om tårene trillet av skam, der den snille namsmannsdama og jeg satt og åpnet konvolutter. Jeg har møtt mennesker i kommunen og nav som tar opp tråden der namsmannen og jeg måtte la ting vente. Dette er folk jeg ikke kan få fullrost. 

Men jeg må alltid kjempe og snu på krona. Jeg er ikke den bloggeren som reklamerer for de dyre klærne og den fancy sminken. Kanskje er det business for meg i vente senere, men ikke noe pink opplegg. Her i hjembyen der jeg bor har det gått rykter om at jeg har blitt rik på blogging. De skulle bare visst hva jeg har å deale med. Og for å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke lenger noe om hva folk tenker om meg og min økonomi. Selv har jeg egne verdier i den gata der, og kan bli like glad i all slags mennesker. Om min venn er en narkoman, en alkoholiker, eller en rik mann med kontoen stappfull, er det eneste som teller om vedkommende har et spennende, rikt, empatisk indre landskap. Inni seg. I sjelen sin. Penger har ingen adgang der, merkelig nok.

Vi mennesker er så rare. Vi skal liksom skamme oss i kroken vår hvis vi mangler en tier å betale med i kassa. Vi skal krympe oss til en slags mini-Alice i wonderland bare vi egentlig dealer med inkassovarsel og lite cash. Og vi skal ikke gråte så folk ser det. Vi skal skamme oss i hver vår ensomme krok. Men rik? Det skal vi heller ikke være. “Lite teit da.” “Cocky!”

Jeg vil ikke være med på noen av delene. Jeg skjønner ikke lenger hvorfor jeg skal sitte på en benk i skogen der jeg bor; skulle jeg til å skrive. Jeg mener; i en skog i byen der jeg bor, og gråte og skamme meg, når jeg i virkeligheten har kjempet alt jeg har i 6 år for å deale med gjeld fra fortiden. En fortid da jeg var for syk til å kjenne mitt eget beste.

So eat me, beat me, eller se ned på meg. Jeg akter å bruke tiden min på mer enn å holde hue over vannet. Jeg skal kravle opp på land og reise meg stødig. Fra å ha akkurat nok til mat, klær og alt annet, skal jeg søren meg tjene gryn nok til at barna mine vokser opp til å lære seg å dele med de som har enda mindre. Verdiene jeg ønsker å lære barna mine, er å se rikdommen i hjertet til sitt medmenneske. Ikke måle sine venner i lommeboktykkelse, men i det indre landskapets skjønnhet. 

Nå gidder jeg ikke å legge skjul på det lenger; veldig lite fra min konto går til meg selv. Alt som virkelig betyr noe for meg, er at barna mine ikke skal merke hvilken fortid jeg dealer med. Ungene mine tror jeg er rik. For de har alltid alt de trenger. Sannheten er at jeg skraper og snur for å få alt til å gå rundt, hver eneste måned. 

Jeg kjøper meg nesten aldri klær, enda nesten ingenting passer lenger; siden jeg har gått ned over 5 kg. Lipfinity’en min er fin på leppene den, de dagene jeg greier å skrape opp nok av den til å smøre på leppene. Jeg bruker den også på kinnene, så nå som den er nesten tom, ser jeg nok ikke så fresh ut. Det er på tide å klippe foundationtuben i to, og oppbevare den i plastikkpose. Sko? Når kjøpte jeg det sist? Og hvorfor føler jeg meg ikke fattig? Er det fordi jeg med mine andre prioriteringer ser hvor glad toåringen min blir for nye røde brannmannstøvler? Eller fordi 8åringen min blir så takknemlig for en is på kafé? Han merker ikke at jeg ikke kjøper kaffe eller is til meg selv. At mamma er glad i vann vet han jo godt. 

Fattig? Jeg nei. Med min uføretrygd med trekk fra fortida, er det så mye mer fra den fortida jeg føler jeg slipper nå. Jeg slipper å være syk, nedstemt og ensom.

Jeg får være mamma. Jeg er frisk og lever med bipolar i remisjon. Barna mine lever og er friske. Jeg vet akkurat hva og hvor innmari mye jeg har å være takknemlig for. Penger kan aldri kjøpe alt jeg har å takke for hver dag. 

Men noen ganger kommer tårene. Når jeg vet jeg må vente lenge med å kjøpe meg ting andre ser på som en selvfølge. Når jeg lærer meg at det å låne penger av andre for så å nedbetale det, ikke var så smart lell. Fordi de elsker å snakke om det og fremstille det hele som en bragd, mens de glemmer å nevne alle de andre de har gjort livet enklere for. Når et uventet trekk gir meg ustød grunn, og jeg må jobbe for min rett til en viss sum i måneden. 

Så snur jeg meg bort og så tørker jeg tårene. Jeg er mer klar for framtida enn ever before, og min store trøst er at sønnene mine ikke merker at mamma har tråkka i luksusfella uten at det noensinne dreide seg om luksus. Når jeg snur meg tilbake ser du bare ei rød, lysende nese som definitivt kunne behøvd litt foundation, og øyne preget av “allergi”. 

Men dette skal jeg klare! Mens jeg gjør opp for en brukken fortid, og bygger nye broer, tenker jeg at det finnes mange måter å reise seg på økonomisk. Vi er så mange med kreative ressurser som må slutte å skjemmes. Ok så har vi tråkket feil og gjort noen tabber, men la oss nå ikke i tillegg gjøre det til en brems rent sosialt. Vi er ikke dumme. Så mange utveier vi har, over alt. Så mange muligheter. Jeg kan skrive; hva kan du? Bake? Strikke? Snekre? Male? Now let’s do that! 

Jeg er ikke redd for framtida. Det et fortida’s tårer jeg tørker nå. Og så velger jeg å være tøffing og snur på kronene til de forvandler seg til tiere. Å skjemmes over min fortid er jeg ferdig med. Jeg har bipolar 1 og det viser seg at det ikke bare fantes bakdeler med denne diagnosen likevel. 

Er du blakk men happy? Kom la oss starte firma. La oss sette sammen to pluss to så blir det fire. Så blir det åtte. La oss stå på til 16 blir 32 og så ser vi framover. Ikke bakover. Framover. En dag har du nemlig betalt nok for dine fortids feller. En dag har du grått nok skamfulle tårer. Det er på tide å knekke nøtta og skjønne bæra. Både tytte, bringe og blå. Så det så!

I am in heaven! Som mange av mine lesere vet, tar jeg alle hensyn til diagnosen jeg lever med, bipolar 1. Noe av det viktigste er kosthold og medisiner, og skal jeg unngå blodsukkersvingninger og bivirkninger av medisinen; må jeg så og si leve på lavkarbo. Dessuten også for å unngå diabetes, etter jeg fikk svangerskapsdiabetes, og dermed lettere kan få diabetes.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og jeg elsker denne livsstilen, særlig fordi min venninne Christina Johansen har lagt sine deilige oppskrifter ut på sin blogg http://m.meglerfru1.blogg.no/ . Dette har gjort alt lettere for meg.

Men noe har jeg savnet! Kakao med krem var det aller beste jeg visste, og jeg har ikke kost meg med det …før nå! Det vil si 9 mnd uten min yndling innen søtt!

I kveld fikk jeg en idé, nemlig:

Jeg smeltet 7 ruter chloetta mørk sukkerfri sjokolade i en kasserolle under omrøring. Da det hadde smeltet, tilsatte jeg en ss tagatesse søtning. Så rørte jeg i en stor kopp med fløte.

Jeg lot det få et oppkok, og mens det småkokte laget jeg krem av kremfløte og tagatesse. (Anbefaler å smake dette til; jeg liker det søtt med stor S!)

Deilig deilig, og det blir sikkert deiligere med matfløte, siden jeg kun hadde kremfløte nå. 

Etter en heftig joggetur i dag, kjenner jeg at jeg trenger litt ekstra. Med en bipolarvennlig livsstil, uten særlig carbs, uten noe som helst alkohol, og med stabilt blodsukker; er det allright å kunne skeie ut med en kopp kakao med krem, uten at det går utover balansen.