Hey ungdom. Har du hĂžrt om oss fra 70, 80 eller 90tallet?
Vi var de siste som fikk mĂ„ke dritt bak kuene til a mormor, strĂž over etterpĂ„, strigle kuene, fore dem, la kalvene sutte pĂ„ hendene vĂ„re, dusje i vaskerommet i fjĂžset og spise frokost med a mormor. Med hjemmebakt brĂžd og nĂžkkelost oppĂ„ bremykt. Du aner ikke hvor gĂžy det var Ă„ vĂŠre i et lite fjĂžs og du aner ikke hvor godt den frokosten smakte. (jeg ventet et kvart liv med Ă„ spĂžrre om oppskriften pĂ„ brĂždet, og hun sa: âHehe man tar no det man har daâŠ)
Et par utedasser ble jeg ogsÄ kjent med, bÄde pÄ mormor-Þya og i VesterÄlen.
Man kunne fÄ fred og ro som barn, til Ä tenke sjÊl. FjÞs, utedass eller frokost, whatever, du kunne hÞre homla surre og bia svirre rundt deg. Tisse pÄ natta? TissebÞtte selvfÞlgelig. Genialt, men krevde litt av lÄrmuskulaturen.
Potetopptaking pÄ andre siden av skogen. Pause i skuret. God stemning var det, god stemning.
Tror du vi brydde oss om hva vi hadde pÄ oss?
Ja, veldig, men det var da jeg kom hjem til StjÞrdal og skulle kle meg for Ä gÄ pÄ skolen eller dra til venner. Jeg brydde meg veldig om min egen stil, og ransaket loftskapene til mamma og pappa omtrent en gang I uka. Jeg fant slengbukser i flÞyel fra tidlig 70tallet, og jeg laget mine egne batikkbukser. MÄ ha stinket klor gitt.
Du er ei selvstendig ku, ikke sant. Aldri en dum sau som bare fĂžlger flokken. Du skal rett og slett drite ei kuruke i hva sauene rundt deg synes om din smak.
Mine venninner og jeg har totalt forskjellig smak, pĂ„ bĂ„de klĂŠr og interiĂžr, og det er ofte jeg faller sammen i latterkrampe. Ikke av mine venner sine klĂŠr, men reaksjonen dems pĂ„ mine greier. âSe her da, hva jeg skaffet meg pĂ„ brukten!?â SĂ„ rynker ei venninne pĂ„ nesa og fatter ikke hvordan jeg engang kan ta pĂ„ den fillerya.
SĂ„ hva er egentlig âmoteâ?
Betyr det at du skal brainless skifte ut garderoben din hvert Ă„r? Hvert halvĂ„r? Hva er âinâ liksom? At andre tenker ut din stil for deg? At din egen kreativitet legges i dvale fordi du er redd for Ă„ ikke bli godtatt som du egentlig er?
SÄ trist hvis du har det sÄnn. Kan dere ikke bare le av hverandre, med hverandre, og gÞnne pÄ med egen stil?
Ingen greier Ă„ overtale meg til Ă„ fĂžlge noe slags âmoteâ iallefall. Jeg plukker ut det jeg liker og ikke hva saueflokken digger. Jeg et bra nok for mine venner akkurat som jeg er, og de er mer enn bra nok for meg med sine biiittelitt mer straighte stiler.
Go fashion âŠout that door! Og inn med egen vilje, pĂ„ alle punkter.
Hey readers, klar for hÞst og vinter? Her har alt gÄtt i ett de siste ukene, og liggende pesende pÄ sofaen kveld etter kveld har jeg rett og slett ikke gidda tanken pÄ Ä skrive her inne.
AltsĂ„, jeg trodde jeg var sosial og happy tidligere, men det var fĂžr minsten begynte pĂ„ verdens hyggeligste privatskole. Virkelig, I say really? Try me out: En supersosial 1.klassing, og muttern like glad i folk som i bruttern, det er litt av en kombi, jeg lover deg. Og det er sĂ„ innmari GĂY!
Klassekompis etter klassevenninne pÄ besÞk, Pomp de Lux party hos en av de andre mÞdrene, Taekwon do annenhver torsdag og joggeturer jeg smetter inn fÞr hue koker over. Pluss alle venner og slekt vi har fra fÞr. Det er virkelig verdt all energien jeg bruker som alenemamma for Ä fÄ hverdagen til Ä blomstre selv om sommeren aldri kom i Är.
Da bÞr man prioritere. Det er ikke alt man orker Ä ta seg tid til, og det Ä holde hÄret bleika ble et prosjekt for mye. Jeg er ikke sÄnn at jeg passer til mÞrk ettervekst heller, sÄ jeg trosset min sjenanse og reiste 6 Är tilbake i tid, til de dagene jeg spradet rundt med rÞdt hÄr og glemte det. Jeg stod i butikken og sjekket om det var noe sÞl pÄ meg, eller om jeg hadde glemt Ä ha pÄ meg buksa. De fleste glodde jo pÄ meg. SÄ kom jeg hjem og fikk Þye pÄ et fyrverkeri i speilet; ahaaa! Jeg hadde jo et selvlysende hode, ikke rart folk sperret opp Þynene.
HÄret mitt og jeg trengte en pause fra tÞrr bleiking og blÄshampo. Gult er ikke kult nÄr det kommer til hÄr, synes jeg vÊrtfall. Jeg kjÞpte den samme knallrÞde hÄrkuren som jeg brukte dengang da. Den som ble helt skylt ut da eldstemann og jeg badet i 10 timer i Pirbadet mens minsten lÄ i magen min og vokste.
Blonds have more fun? Ja, jeg har jo hatt the time of my life sammen med ungene! Vi har vÊrt pÄ Gran Canaria og hilst pÄ papegÞyer og delfiner, Mallorca og bada i paradis, rocketoget, Tons of rock, Tusenfryd, Namskogan, Pirbadet, PiratbÄten Oslo-Danmark, kjÞpte bolig, fikk bygd om bod og soverom til to soverom, kosa vettet av oss i det nye hjemmet vÄrt under hele koronakrisa, og jeg har vÊrt pÄ mange morsomme fester med verdens herligste venner de gangene barna ikke har vÊrt hjemme utenom dem krisa. Livet rocka som blond ja.
Det er nemlig ikke sÄ gÞy Ä bli beglodd pgr av skrikende hÄrfarge for min del, jeg fÄr ubehag og hjertebank hvis jeg fÄr oppmerksomhet, har alltid vÊrt sjenert innerst inne. I ett med tapeten kler meg best, og det Ä bare fÄ vÊre i fred. Men det er rÞdt som er yndlingsfargen til 1.klassingen min. Og da ble det rÞdt.
Vi fÄr se, jeg skal sjekke; er det blondiner som har mest moro, sÄnn egentlig?
Livet rocker nĂ„r du elsker deg selv. NĂ„r du er sĂ„ glad i deg selv at du er i stand til Ă„ vĂŠre glad i de rundt deg. Hvordan du ser ut har ingenting Ă„ si, det er ditt hjerte du skal bli glad i fĂžrst. Deretter gir du mer og mer blanke i utseendet ditt. Go crazy og vĂŠr din egen bestevenn med 100% tillit til ditt eget indre landskap. Det et hĂžst, ny start og fargene vĂ„kner til live rundt deg. Du er fri hvis du vil. Jeg ogsĂ„; Iâm wide awake
âMust be something in the water, or that Iâm my mothers daughter. Donât f@ck with my freedom.â
Jeg hĂžrer du snakker om han som gikk pĂ„ vann, og tenker; jĂžss, det har jeg ogsĂ„ gjort. Da var det vinter og snĂž, og vannet hadde frosset til is. SĂ„ preker du videre om alle miraklene han gjorde, og jeg nikker respektfullt. For man skal jo ikke stille mange spĂžrsmĂ„lene fĂžr det blir Ă„ anse som disrespekt av religion og sĂ„nnt. Nei det er vedtatt ved lov det. At han stod opp fra de dĂžde, han du snakker om, er jo imponerende. Litt av en helt. Ja, det var sikkert en dypere mening ment i bĂžrjan, tenker jeg. At Ă„rene har gĂ„tt, fem fjĂŠr har blitt til bĂ„de 10 og 20 hĂžns, det er jo sĂ„. Men at det eneste hukjĂžnnet her er hĂžns, mens helten er en hanne, vel âŠhmm, feministen i meg vrir seg. Skal innrĂžmme det.
Men heeey, for all del; jeg respekterer den trua di.
SÄ hva med Ä respektere min tro? Hva med Ä innrÞmme at det jeg har erfart og vet hva angÄr tarot, ikke handler om overtro som vannvandring eller magiske viner? Ikke bare tror jeg, men jeg vet utfra en tidslinje pÄ 9 Är hva tarot gjÞr for meg.
Tarot er ikke spÄdom.
En profeti er en spÄdom.
Slikt handler ikke tarot om. Et tarotlegg er ingen profeti. Tarot veileder. Og straks du har fÄtt innsikt i en bÄde betente og friske deler i framtidens veier og blindgater, kan du endre retning. Forandre det ved deg selv som driver deg dit. En profeti kan ikke endres pÄ.
Det er ikke mange prosenter av hjernen vi bruker, utfra de 100 % vi har. En tarotkortstokk er hjernens redskap, og tar i bruk arketyper for Ä veilede deg. Det kan ligne litt pÄ Ä legge sammen fortidens to og to, og sÄ holde opp framtidens 4tall klart og tydelig for deg Ä tolke, menmye mer retningsbevisst.
Rent arketypisk har tarot fĂžtter innom psykologiens mĂžrkeste, mest gjemte kriker og kroker, og beveger seg svĂŠrt lite over i overtroens mer ymse fantasiland.
Carl Gustaf Jung viste oss en verden som bestod av persona og skyggen. Persona er den deg du utad framstÄr som i fasade, ovenfor andre. Skyggen er underbevisstheten din. Den delen av deg som ingen andre ser, som er sÄ skyggebelagt at du ofte ikke ser selv heller.
Kanskje er du innerst inne en kriger, en som aldri gir seg og som med godt mot stĂ„r oppreist gjennom siste slag. I tillegg er du kanskje en person som liker arketypen âden lange reisenâ. Men i persona har du latt hendelser og opplevelser pĂ„virke deg selv mot engstelse og flyskrekk, samt angst for all kollektiv trafikk. Dessuten er du sĂ„ preget av dĂ„rlig selvtillit pgr av mobbing, at du lar alle ta ordet og de andre fĂ„r vinne alle slags diskusjoner. SĂ„ du reiser ikke, og du kriger ikke. Da blir det krĂŠsj, fordi du innerst inne er er reisende kriger med bĂ„de spenningstrang og sans for en selvsikker diskusjon. Alt dette er i bunn og grunn ren psykologi.
Tarot 56 kort med et tillegg av 22 kort som man kaller den store arkana. Den minste delen av kortene kalles altsĂ„ âden storeâ arkana, mens de resterende kortene kalles den lille arkana. Dette fordi delen med 22 kort numerert som 0 til 21, handler om de store hendelsene i livet, mens den lille arkana handler om de hverdagslige hendelsene.
I den lille arkana finner vi bÄde numererte kort fra ess til 10, samt hoffkort, innen staver, begre, sverd og mynter. Staver kan ta fyr, og symboliserer element ild. Horoskopets ildtegn faller inn i mÞnsteret, pÄ lik linje med at psykologiens arketyper titter frem i den store arkana. Begre kan fylles med vann, og vann symboliserer fÞlelser. Sverd kan fekte gjennom lufta; ergo stÄr der for luft; og tanker. Logikk. Mynter er kan graves ned i jord, og faller ned i elementet jord. Det materielle.
Mens mange ligger og leser ei bok eller er blad pÄ senga, hender det seg at jeg sittet og legger et par tarotlegg pÄ sengekanten for Ä veiledes dybdepsykologisk numerologisk, elementÊrt og astrologisk. Sorry, men jeg finner sÄ mye mer glede i disse eldgamle kortene som kan spores helt tilbake til 1400-tallet, mer givende enn mye annet.
Jeg var ogsÄ en skeptiker, men Ärene lÊrte meg altsÄ Ä sakte men sikkert tie, og stille akseptere at symbolikken i tarotkortene vrir tankene mine over pÄ intellegent tenkning omkring framtida. Det hender seg at jeg legger tarot pÄ venner, men da er der gratis, og ved hjelp av danskeboka mi. Jeg trenger mange flere Är fÞr jeg har Þvd meg nok i Ä tolke tarot.
SÄ tro for all del pÄ at det blir lys over rÞdvinsvannet straks du har vandret pÄ is og stÄtt opp fra de dÞde. Jeg skal ikke hÄne deg. Men tro nÄ ikke at kortstokken som jeg heller tror pÄ, handler om spÄdom og magi. Disse vakre bildene pÄ disse nyttige kortene er sÄ mye mer enn bambus, og noe helt annet enn bimbam.
Hillary Clinton har ringt Donald Trump og erkjent nederlaget. Klokken har passert 02.00 pÄ natta i USA, og den nye presidenten inntar scenen pÄ valgvaken foran sine tilhengere. Stemmene er ikke talt opp til det fulle enda, men han har vunnet. Han har forlengst passert det magiske stemmetallet 270, mens Hillary henger igjen pÄ 218. Man mÄ passere 270 for Ä bli president i USA.
Det koker pÄ bÞrsen. Det koker, og i det det fordamper, synker prosentene.
Verden preges, og kloden gripes av sjokk. Det var ikke slik man ventet Ă„ starte denne dagen.
Det fryser sÄ langt inn i margen at folk helt her ute i Norden vÄkner opp til forstummet hakeslepp. Facebook preges av kondolanser til USA, og man kan ta og fÞle pÄ det kollektive nederlaget.
I det Oslo bÞrs Äpner med 3 % nedgang, entrer altsÄ Trump scenen som president, og har totalt endret personlighet. Finslipt av teamet rundt seg, framstÄr han nÄ som en sympatisk og forsonende mann, som snakker om fred, gjenoppbygning av sykehus og om Hillary Clinton. PÄ en fin mÄte, for fÞrste gang.
âJeg skal bygge USA slik som jeg har bygd bygningerâ lover Donald, og snakker om hvordan han hĂ„per Amerikanerne etter 4, eller forhĂ„pentligvis 8, Ă„r, kommer til Ă„ vĂŠre stolt av presidenten sin.
Vi ser inn i en verden gjennom en drÞmmetunnell av en upolitisk president sine Þyne. Ingen mennesker i USA skal glemmes. Alle for en, det er visst nye tider nÄ.
Dette var ikke det de fleste av oss ventet. Vi rister pÄ de nordiske hodene vÄre, og prÞver Ä roes ned av denne milde talen holdt av Amerikas nye hÄp. Selv om vi ikke kjenner ham igjen fra valgkampen.
Er det Trump og Putin nÄ? Blir det handelskrig mellom Kina og Usa nÄ? En gang rev de ned en mur, skal de bygge den opp et annet sted nÄ?
Blir det virkelig fred av dette, Trump? Ja da kan du ikke holde sÄ mye som 5 % av lÞftene dine. MeningsmÄlingene tok feil, nÄ mÄ ikke DU trÄkke feil. For vi har barn som skal vokse opp i en verden der du nÄ er den mektigste personen.
Og apropos barn, Trump: mange av de ulovlige imigrantene du sa du skulle kaste ut av USA, har med tiden fÄtt barn. Disse barna er Amerikanske statsborgere. Hvordan skal du kunne utvise foreldrene deres, og hvem skal sÄ ta vare pÄ disse barna? NÄr fÄr vi svaret pÄ hva som skjedde med jenta som har anmeldt deg for Ä ha voldtatt henne som 13Äring? FÞr eller etter du flytter inn i der hvite hus og kler deg ut som verdens mektigste person?
Amerika, Amerika, vÄr allierte, hvor gÄr veien videre nÄ? Det gleder oss sÄnn at deres nye president sier at det er tid for Ä samles. At han skal vÊre president for dere alle. Men er det sant eller er det trollgull? Ser dere noe som vi andre ikke ser?
Amerika, Amerika, vi kan ikke annet enn Ä stole pÄ dere i disse tider, og hÄpe dere har valgt riktig. Vi stÄr her strÞdd omkring pÄ resten av kloden, og aner ikke hva som kommer nÄ.
Det er tirsdag 8.november, og verden holder pusten. Skal verdensÞkonomien trumpes i dass, eller vÄkner vi opp i morgen til at verdens mektigste person er en pmsbombe? Faktisk, jeg heier pÄ deg, Hillary. Har nettopp vÊrt rammet av mÄnedens pms selv, og fÄtt fikset masse som vanlig. You go, woman; womanize the world!
Mens det ropes fra TV-skjermen: âMake America great again!â og âHillary Clinton is made of steal!â Ligger en mye viktigere liten tassi pĂ„ loftet og sover. Han er 2 Ă„r, og han og storebroren er mye stĂžrre for meg enn noen som helst âverdens mektigsteâ. NĂ„r minsten hver kveld stryker mamman sin pĂ„ armene og kinnene, er det mektigere enn alle stjernene, politikerne, presidentene, kongene, dronningene og planetene til sammen.
Derfor tenkte jeg som sÄ, at uansett hva verden vÄkner opp til i morgen, sÄ skal min lille Even fÄ vÄkne opp til boller i morgen tidlig. Og nÄr han kommer hjem fra barnehagen og jeg har savna han massevis, da skal han fÄ spise hjemmelaget lasagne.
NÄ er lasagnen ferdig laget, og bollene stÄr i ovnen og godgjÞr seg. SÄ glad som Even er i babyer, skulle han nok helst sett at det var andre boller i en annen ovn jeg skrev om nÄ. Men dette er ikke en gravidmaga, det er en glutenpreget mage, I promise. Hvis ikke er det jeg og jomru Maria, liksom
Getting to the pointâŠ
Flere lesere har etterspurt snap.
Og jeg
jeg er jo glad i leserene mine.
SÄ nÄ kan vi bildes pÄ snap; fÞlg gjern en crazy mama pÄ snapchat : forbipolene
Enkelt og greit heter jeg det samme pÄ snap som her
Vi bolles, lasagnes, og snappes, men ikke trumpes, hva?
Det var klokken 15.15 mandag 7.november 2016 at en ung mor satte seg ned med en svÊr pose singelsokker pÄ loftet i rekkehuset der hun bor, i hÄp om Ä finne matchende sokkepar. Like spennende hver gang, forteller kvinnen. Taklampen blinket, og hun skvatt til, kjeftet pÄ eventuelle gjenferdende spÞkelser, og fortsatte sokkelottoen. Det ringte pÄ dÞren, sÄ hun lÞp ned til midten for Ä Äpne opp.
Der stod nabodamen fra Afrika med barna sine, og dĂžtrene spurt pĂ„ engelsk: âWhatâs the number to fire⊠fire? Thereâs a fire!â De pekte pĂ„ huset to nummer bortom, og den norske damen begynte Ă„ skjelve og se for seg det verste. Ja, whatâs the number, for helsike. Someone please call ..not 911, but.. Hun skulle trykke tall men kom inn pĂ„ galleri og spotify, fĂžr hun greide Ă„ trykke 113. Hvilket jo egentlig var feil. Men hos medisinsk nĂždtelefon ble hun tatt godt imot og satt over til riktige 110, samtidig som medisinsk nĂždtelefon fortsatte Ă„ holde seg pĂ„ linja.
Den livredde damen tok pÄ seg joggeskoene og gikk ut i 8 minusgrader i tskjorte og dongeri, mens hun startet multitaskingen mellom oversettelse, forklaring og veibeskrivelse.
Hun klÞdde seg i hodet, bokstavelig talt, og prÞvde Ä spÞrre afrikanske mammaen hvorfor det ikke sÄ ut til Ä komme noen rÞyk ut av rekkehuset deres, samtidig som hun snakket med 113+110. Greit nok at de sier det ikke er noen ild uten rÞyk, men er der rÞyk uten ild? Eller var det motsatt? Or some kind of slow fire eller? African style?
De afrikanske dÞtrene forklarte at mammaen hadde komme hjem og sett rÞyk ut av det Äpne loftinduet. Da hun kom inn, blinket lampene. Noe skurret, fÞlte de, sÄ de skrudde av all strÞm og kom seg ut. Der kom sokkesorteredama inn i bildet.
3 biler med brannmenn ankom i lĂžpet av sĂ„ kort tid at man nĂŠrmest skulle tro det dreide seg om 5 minutter pĂ„ en avstand pĂ„ 2 km fra sentrum, og fortsatt var det hverken ild eller rĂžyk Ă„ spore. Likevel ventet de norske damen med alt for mange sokker, for kunne det jo hende at det kunne hendeâŠ
Sokkedamen ble stÄende til brannmennene bekreftet at det ikke var tillÞp til brann inne i naborekkehuset, fÞr hun ruslet for Ä hente toÄringen sin i barnehagen. Der mÞtte hun bestyreren, som kunne fortelle at lampene hadde blinket i barnehagen, og at det sikkert var pgr av overbelastning. At mange brukte mye strÞm pÄ en gang i den plutselige novemberkulda.
Den afrikanske mammaen hadde altsĂ„ sett damp komme sivende ut i vinterNorge fra loftsvinduet. Og NTEâs overbelastede elektrisitet hadde blunket med lampene hos dem som hos den norske nabodamen med tidenes antall singelsokker. Det var grunn til Ă„ humre litt av det hele.
Hvem sokkerorteredamen som ringte feil nÞdnummer, for sÄ Ä klÞ seg i hue over manglende rÞyk, ild, ild og rÞyk, var?
Hun som etterhvert sÄ puslespillbrikker av vinterdamp ut av norske vinduet sett med afrikanske Þyne, samt overforbruk av strÞm, falle sammen til et litt komisk puslespill, men samtidig ikke hadde lov til Ä gÄ inn og sjekke om det fantes glÞr der inne?
Hun som fant det hele betryggende, for all del, hun fÞlte det var trygt bÄde med kvikke, snartenkte naboer og rask brannutrykning..
Hvem hun var? Gudene mÄ vite. Men jeg tror hun har en blogg ved navn forbipolene.blogg.no
Kanskje flere, som meg, fÄr den store skjelven nÄr det ser ut til Ä virkelig gjelde? Vi som nesten har mistet kjÊre i brann eller ulykker, begynner Ä klomse i det vi skal tilkalle hjelp. Derfor bÞr vi pugge nÞdnumrene:
113 â Medisinsk
112 â Politi
110 -Brann
(Innlegget fortsetter under bildet)
5 minutter og 49 sekunder tok det fÞr StjÞrdals brannberedskap var pÄ flekken, rimelig langt ute i periferien omkring sentrum, mens de i tillegg hadde vansker med Ä plassere adressen pÄ kartet. Dette var en ressurskrevende utrykning for kommunen, uten at det i realiteten var noen brann. De skal iallefall fÄ kred offentlig, for Ä ta mistanke om brann pÄ alvor, stille de riktige spÞrsmÄlene over telefon, ekstremt rask utrykning og deretter kjapp og effektiv utredning av den mulige situasjonen.
Ă retâs Vixen-nominering har Ă„pnet, og alle lesere kan gĂ„ inn og nominere sine favorittblogger innen 12 ulike kategorier.
Det er selve skrivekunsten som er viktig for meg innen blogging. Jeg trenger Ä fÄ satt ord pÄ de bildene jeg Þnsker Ä male oppi hue pÄ leseren; det er det som driver meg. Skrivingen. Jeg passer ikke inn under kategorier som mote, beauty og business.
Men kanskje kan det hende at akkurat du Ăžnsker Ă„ nominere min blogg under Ă„rets gullpenn? Jeg er gulle glad i alle pennene mine iallefall, det er sikkert og visst.
Som bipolar mamma har jeg vÊrt pÄ steder i livet som jeg pÄ et og et halvt Är har fÄtt beskrevet og fortalt om inne pÄ forbipolene.blogg.no. I tillegg har det blitt til en reise som har fÞrt meg hinsides alle drÞmmer jeg turde Ä drÞmme. Jeg har fÄtt skrevet om andre mennesker sine sterke opplevelser, bÄde for folk med tung ryggsekk Ä bÊre pÄ og for etterlatte etter selvmord. Tilbakemeldingene jeg stadig vekk fÄr omkring skrivemÄten min, har helbredet mang et snev av nedtur fra fortiden min. Det har vÊrt meg en sann glede og trillende tÄrer Ä fÄ skrive hvert eneste ord. Jeg er oppriktig glad i mine lesere mine og de jeg skriver for.
Jeg mener at tabutroll sprekker i lyset av Ă„penhet. Derfor bruker jeg denne bloggen som en Ă„pen arena.
Jeg er fornÞyd bare jeg fÄr skrive for dere. Men blogg awards? Why not? FÄ hadde vel vÊrt mer takknemlig for det enn en grÞftekants ugress pÄ laveste trinn, som meg
Han driver Ă„ kaller meg Bobbo, han lillebror. Bobbi og Tias. Jeg er en kjĂŠr bror med mange navn.
Plutselig, pĂ„ en to tre, etter at mamma suser hit og dit, er hele kjelleren ryddig og fin. Da fĂ„r mamma vaskeanfall: âNĂ„ skal dere bade gutter. Se her Mathias, Even har bĂŠsja i bleien, han kommer ikke til Ă„ bĂŠsje i badekaret, sĂ„ du kan trygt bade sammen med ham.â Mamma overbeviser meg om at sĂ„nne smĂ„ guttetasser bare bĂŠsjer en gang om dagen. Jeg fĂ„r det ikke til Ă„ stemme. Men jaja, vi kan jo bade sammen.
Her om dagen viste mamma meg et sÄnnt morsomt youtubeklipp som viste ei rar dame som vasket kjÞkkenhyllene sine pÄ en helt crazy mÄte. Vi lo og lo og tÞyset om den dama. Det var gÞy Ä se pÄ. Dama kastet bÞtter med vann oppi hyllene og over alt haha.
Plutselig, da vi satt i badekaret, var mamma vips ferdig med Ă„ vaske bĂ„de rommet mitt, gjesterommet og gangen. NĂ„ skulle hun vaske badet. Hun bablet i vei om den kjĂžkkenvaskedama pĂ„ youtube: âHey Mathias, nĂ„ er jeg hu derre kjĂžkkenvaskedama pĂ„ youtube, sjekk nĂ„, jeg skal bare bĂŠre ut litt forskjellig fra badet her!â
SÄ satte hun i gang med Ä vÊre helt crazy. Lillebror og jeg lo, og mamma sÞlte badesÄpa mi utover gulvet. Med vilje, faktisk. Med vilje! SÄ tok hun dusjen og dusja gulvet litt her og der mens hun gjorde seg til helt rar.
âMamma du er helt kreisi!â Sa jeg
âJepp det stemmer, jeg har papir pĂ„ det.â Sa mamma. Hun har altsĂ„ lagt noe papir oppĂ„ alt det crazye âŠ.enda mer crazy, spĂžr du meg.
Hun vasket badegulvet nesten som Pippi LangstrÞmpe, og etter hun hadde tÞrket over ville jeg ogsÄ helle utover sÄpe og dusje gulvet. Men tenk, det fikk jeg ikke. Men jeg fikk et lÞfte om at jeg fÄr lov Ä prÞve Ä vakse badegulvet helt crazy en anna dag. Gleder meg helt villt! Jeg skal ta helt av! Ja vasking er gÞy!
SĂ„ prĂžvde hun Ă„ forklare meg at det er barn som synger. Som om jeg ikke visste det. Kjedelig. Jeg fikk selvfĂžlgelig viljen min. Ofcourse. Mamman min fĂ„r sĂ„ dĂ„rlig samvittighet og er altfor snill, sĂ„ jeg bare later som om jeg, litt trist og liksom âgir megâ. SĂ„ er legofilm eller hva det skulle vĂŠre, i boks.
Mamma og jeg driver og finner noe annet Ă„ si enn bannord. For jeg lĂŠrer sĂ„ mye rart i friminuttene pĂ„ skolen. Jeg sĂ„ pĂ„ mamma i gĂ„r kveld og sa: âMamma. HĂžr nĂ„: faen i helvette! Haha!â Jeg tror mamma fikk sjokk eller noe, for hun la hodet bakover og lo som en slags hes magica fra tryll (som vi forresten leste om i siste Donald, men der var bare mamma som likte den historien. Jeg ville ikke hĂžre og se mer etter brodern sovna, da ble mamma litt sĂ„nn skuffa haha.) SĂ„ mĂ„tte jeg lĂŠre meg Ă„ heller si: Farân min, helloween og svarte fargeblyanter.
I dag rakk ikke lillebror og jeg Ă„ gĂ„ ned trappa fra loftsoverommet fĂžr vi hĂžrte lyder fra kjĂžkkenet. Det dufta kakao og mamma laget krem. Vi var ikke sultne enda, men vi drakk kakao og krem og sĂ„ tegnefilmer. Lillebror sĂžlte kald kakao med krem utover hele seg, og mamma sa: âDaakar, huffda, sĂžla du?â Litt sĂ„nn motsatt, er det ikke? Skal hun ikke si til oss nĂ„r vi sĂžler eller knuse noe: âFyyy deg!â Eller noe? Men nei, mamma hun trĂžster oss og sier: âDu slekter pĂ„ meg du gutten minâ.
Da vi sovna i gÄr kveld hadde dessuten mamma lekt seg med dukkehuset fordi hun fant andre etage i huset da hun ryddet kjelleren. Lillebror og jeg fant et fullt bebodd dukkehus med masse dyr og smÄ vesen i stua i mÄrest. Tror mamma hadde det gÞy i gÄr.
NÄr lillebror sovna dupp (han hadde ikke valg. Mamma er bestemt og gir seg ikke) var det tid for bare oss to. Da bruker vi Ä finne pÄ noe gÞy. NÄ skulle crazymamma lage hytte under kjellertrappa. Man kan si mye rart om den snedige dama, men hun holder alltid det hun lover, og hun husker alltid hva vi Þnsker oss.
Hun hadde svĂŠre pledd som hun skulle spikre og skru fast under trappetrinnene. Dette for Ă„ âfange opp rusk og rask fra tĂ„fisen oppi trappa.â Det skulle bli et slags tak over hytta mi. Hva er det man kaller det? Jo, hippie. Mamma hadde bare hippiepledd, sĂ„ det ble ei slags hippiehytte. Kremt. Mamma ble litt smĂ„sur da hun gikk tom for spiker, rota bort hammeren og mĂ„tte bruke en stein for Ă„ fĂ„ inn skruene sĂ„ hun kunne skru dem pĂ„ plass. Med madrass og matter ble nesten hytta mi som et ekstra soverom. Mamma er slettes ingen snekredame, og alt blir virvar nĂ„r hun setter i gang, men jeg likte den hytta. Den er bra nok.
SĂ„ hysjet mamma pĂ„ meg fordi lille trille bror lĂ„ og sov, fĂžr hun satte i gang Ă„ banke pĂ„ skruer med en hvit stein som hun en gang i tiden spraylakkerte lilla av en eller annen grunn. For i mammaâs hode brĂ„ker det ikke med âsnekringâ i forhold til min lyse lille stemme. Jeg kom med en limpistol uten at mamma skjĂžnte bĂŠra, sĂ„ hun ble litt sinna fordi jeg gikk rundt med en oppladet limpistol. Jeg forklarte at jeg tenkte hun kunne lime teppene under trappa sĂ„ hun slapp Ă„ drive Ă„ hamre med stein og skru skruer.
SĂ„ sa hun sorry, sĂ„ lo vi litt, og hun ba meg lĂžpe opp og hente en mandarin. Hun snakket om noe som heter âblodsukkerâ. Blod med sukker pĂ„ eller noe. Ăsj. Men hun spiste mandarinen og ble til ei glad sol igjen med en gang.
Jeg grublet og tenkte. Spekulerte og funderte. Hvor i alle dager skulle jeg skrive ned og gjemme mine hemmeligheter? Alle opplevelsene mine fra gjÞkereder, elektrosjokkenes saler og rÞmlingens veier; hvor skulle jeg gjÞre av dem sÄ de ikke forsvant? Hva med Ä leie en safe. Jeg skrev og skrev med penn pÄ papir, for harde livet. Det var uaktuelt Ä skrive det pÄ en pc, av den enkle grunn at den jeg eide hadde krasja for lengst, pluss at jeg var og er ei gammaldags skrivedame fÞdt i Ätti.
For harde livet. Fordi, hva om jeg daua innen morgendagen hadde heist opp sola over Äsen; hvem skulle da fortelle mine etterkommere hva som hendte i Stockholm? Eller hvordan jeg opplevde det Ä fÄ elektrosjokk som 18Äring? Eller alt det veldige andre jeg hadde pÄ mitt bankende hjerte?
Det er 2014, og det er august. Jeg er gravid pÄ det hÞyeste, drikker kullsyrevann uten sukker og spiser zero yoghurt, knekkebrÞd med hvitost, og salatblader. Stikker meg selv i lÄret hver kveld og kjÞrer pÄ med insulin. Ikke for det, jeg har ikke bare pÄdratt meg svangerskapsdiabetes; jeg har bipolar 1 og har definitivt ikke tenkt Ä havne i psykose slik som sist. Legene fÄr proppe meg full med akkurat den menge lithium jeg behÞver for Ä holde meg frisk, og jeg spiser de tablettene hver morgen og hver kveld. For babyen min. For gogutten min som skal bli storebror. For meg selv. Jeg er sÄ lykkelig.
Jeg sykler til togstasjonen med bekkenlÞsning og kynnere. Tar toget til sykehuset og fÞlger opp ultralyd. Jeg er glad; blomstrer og kjenner at jeg kan takle alt. Jeg skal bli alenemamma til to, og jeg er sÄ stolt av det at jeg nesten sprekker.
Oktober kjennes ikke kald dette Ă„ret.
Jeg ser den lille babyen inn i Ăžynene og blir dratt inn i en sannhet. SĂ„ sier jeg til barnet mitt spontant: âHeiii er det DU? Deg kjenner jeg jo..â Og jeg mente ikke at jeg bare kjente ham fra sparkene i magen. Jeg hadde sett inn i de Ăžynene fĂžr, hundre prosent sikkert.
Jeg gjorde alt for barna mine. Alt. Minsten hadde aldri sÄr rumpe, for jeg skiftet bleie med en gang, og storebror fikk like mye oppmerksomhet som lillebror. Jeg leste for gogutten min som nÄ gikk siste Äret i barnehagen og bodde 43 % hos meg, og lot minstemann samsove med meg i en liten babynest.
Men noen ganger sov de, og jeg fikk tid til Ä tenke. Hver kveld banket natta pÄ dÞren, og jeg kunne sette meg ned svimlende sliten og bare nyte det Ä vÊre utslitt av gode og viktige grunner. Da kom tankene. Gode, spennende tanker om framtida. De kunne ikke gÄ tapt, historiene mine fra en fjern fortid langt der tilbake. Jeg mÄtte snart leie den safen eller bankboksen, skrive ei bok, eller hva sÞren det mÄtte bli.
I blant ble jeg stresset. For det var mye som gjenstod Ă„ skrive. Bare halve Stockholmshistorien var skrevet ned, og jeg begynte Ă„ frykte for Ă„ en vakker dag ta det hele med meg i graven. Ă skrive bok var aktuelt. Ă leie bankboks var like aktuelt.
Men Ă„ blogge, det var slettes ikke aktuelt.
Iblant tittet jeg fordomsfulm inn i en verden av rosa preg og opererte holdninger. Kjente at jeg satt pÄ en visdom innen hvordan man kan bli glad i seg selv og helbrede seg fra det meste, og innimellom fikk jeg medlidende tÄrer i Þynene av grÄtende fortvilte bloggere som sÄ Äpent slet med selvtillit og dÄrlig psyke.
Jeg fikk med meg at bloggere hadde et rufsete rykte, og sa til meg selv at jeg ikke passet inn der. Og at jeg ikke hadde tid.
Ă ret er 2015. Min lille baby er en smilende liten tass pĂ„ et halvt Ă„r, storebror er verdens snilleste sĂ„dan, og det nĂŠrmer seg sommerlig juni. Noe i meg vantrives rastlĂžst, uten at jeg fĂ„r satt ord pĂ„ det. For jeg skriver ikke. Har lagt pĂ„ hylla min viktigste hobby. Mitt eneste talent, som jeg hadde utviklet pgr av en ivrig interesse. Skrivenerden i meg led, mens resten av meg var quite happy. Bare prikken pĂ„ iâen manglet, men det skulle jeg ikke skjĂžnne fĂžr lenge etter.
Jeg begynte Ä trene pÄ Ä skrive fÞr jeg satte igang med de lange berettelsene fra fortiden. Jeg skrev og grÄt, grÄt og skrev, og kjente noe helt nytt; en fantastisk slags terapiform som bygget meg opp fra bunnen av mitt hjerte og til toppen av min aura.
Mitt frynsete rykte var verre enn noe slags bloggete rufserykte, og jeg var smertelig klar over hvordan jeg ble misforstĂ„tt. Fordommene var mange flere mot meg i lokalsamfunnet enn noen fordom jeg hadde hatt mot bloggere, og jeg fikk innimellom hĂžre endestasjonene av ti fjĂŠr og ti hĂžns. Jeg visste ikke at jeg var narkoman. Men byen hadde bestemt seg for det, siden jeg hadde venner som slet med rus. At jeg var âgalâ var jo ok, jeg har jo en diagnose. Men jeg var visst helt hĂ„plĂžs ogsĂ„.
SÄ begynte de Ä lese det jeg skrev. De begynte Ä se sannheten. Et dÞgn hadde jeg like mange lesere inne pÄ bloggen som antall innbyggere i byen der jeg bor.
Jeg passer inn der jeg Ăžnsker selv, akkurat som alle andre. Det skjĂžnner jeg nĂ„. At det var en plass til meg her ogsĂ„ her i bloggverden. Og hvem hadde trodd at jeg skulle skrive min egen bok inni meg kalt âselvrespektâ ved hjelp av en blogg? Ikke jeg iallefall. Men det var det som kom til Ă„ bli konsekvensen av det hele: Jeg skammer meg ikke lenger over fortiden min, over at jeg lever med bipoar 1 og misforstĂ„tte rykter.
Det var aldri meningen at jeg skulle gÄ ut mer offentlig med mine beretninger enn man gjÞr ved Ä Äpne seg for et titalls venner, men jeg angrer ikke er sekund pÄ at ting ble som de ble. Og med mitt utgangspunkt er jeg en laydback blogger som ikke trenger Ä stresse. Jeg er langtfra ferdig med skrivingen av min fortids historier, men de aller vktigste punktene er nedskrevet, lagret og delt. Noen kan gjenfortelle Stockholmstriologien for mine barnebarn dersom min sol ikke skulle stÄ opp tidligere enn hÄpet. Enkelte husker hva jeg har fortalt, og da blir det ikke med meg i graven en vakker dag.
Jeg er endelig helt fri fra fortiden min. Jeg er i mÄl med hensikten hva angÄr denne bloggen. Det er oppnÄdd, det jeg skulle, og jeg kan slapÞe av.
Jeg kunne skrevet ut historiene, lagt dem i en safe, og slettet bloggen. Men nÄ har jeg blitt sÄ innmari glad i min redje baby forbipolene, at det ikke er mulig Ä slette den. Jeh kan ikke love at jeg ikke leier en bankboks, eller gir ut bÞker, men denne bloggen kan jeg ikke slette. Jeg har ogsÄ blitt glad i mine lesere, og mottar ukentlig flere trivelige henvendelser per melding, telefon, chat og Þye til Þye, fra snille lesere som alltid overrasker meg med positive tilbakemeldinger og oppmuntringer om Ä fortsette Ä skrive. Dette varmer; jeg blir takknemlig og rÞrt.
Men se for deg en ugressblomst. Den kan vokse seg fra jorden og gjennom overflaten. SĂ„ kan den gro seg stor, robust og sterk. FĂ„ synes den er vakrest av blomstene, men den kan iallefall nyte sol og regn. For ikke Ă„ snakke om takknemligheten over vĂŠr og vind foran under jord og mark.
Men rÞttene er der nede under jorden, og der blir de. Der sitter de bom fast, slik at blomsten alltid minnes pÄ hvor den har vÊrt. Slik kan den aldri ta av. Aldri miste jordfestet. Aldri tro den er noe annet enn ugress.
Hvis den tar av, knekker den og forsvinner, sÄ den bÞr virkelig ikke ta av.
Nedenfor finner du to linker. Den fÞrste leder deg til min beretning fra da jeg som 18Äring rÞmte fra psykiatrien i Norge til Stockholm. Den andre handler om tiden etterpÄ og sentrerer seg rundt en psykose jeg fikk i 2009:
Provoserte du med vilje, eller er du sĂ„ kritisk og dĂžmmende, for ikke Ă„ snakke om mobbende, overfor alle oss andre foreldre som âbare ikke har skjĂžnt at vi mĂ„ gi barna dine innpakket godteri pĂ„ Halloweenâ?
Hvis nabodamen pĂ„ Ă„ttitallet hadde sutret over at gutten hennes kom hjem med julebukk-godteri som ikke var innpakket⊠Oh lordâŠ
KjĂŠre leser: har du ikke fĂ„tt med deg at du ikke er smart nok hvis du ikke skjĂžnner at godteri skal vĂŠre pakker inn for Halloweentiggere og julebukker, les Annebrithâs innlegg ved Ă„ trykke pĂ„ denne linken: http://annebrith.blogg.no/1477943971_jeg_ba_guttungen_kast.html
Annebrith, Annebrith⊠du skriver, og jeg siterer:
âDet er helt hinsides hvor mye godteri han hadde fĂ„tt. Sikkert 2 kg. Altfor mye!â Hva behager? Hvor er takken for alt dette godteriet? Var det âfor myeâ altsĂ„? Kanskje sĂžnnen din ikke burde fĂ„tt gĂ„tt til sĂ„ mange hus? Ikke la ham gĂ„ sĂ„ lenge neste Ă„r: problem lĂžst.
SĂ„ kommer din dĂžmmende holdning ovenfor oss andre foreldre frem, som om Halloween var det eneste vi hadde tid til Ă„ tenke pĂ„ i hverdagsklemma: âEr det sĂ„ vanskelig Ă„ pakke inn godteri til barna? Alle vet jo nĂ„ at det mest hygieniske er Ă„ gi godteri som er innpakketâ skriver du, hvorpĂ„ du klager over hvordan din sĂžnn ble syk av Halloweengodteriet i fjor. Det ligger mellom linjene en mor som kanskje lot ham spise for mye.
Nei desverre. Jeg har ikke tenkt pĂ„ Ă„ pakke inn godteriene pĂ„ Halloween. Noensinne. Like, never ever. Er jeg dum da, Annebrith, siden jeg ikke har skjĂžnt det? Og ja, desverre, det er vanskelig Ă„ finne tid til Ă„ pakke inn Halloweengodteriet i hĂžststressetâs tidsklemme, og det er dyrere Ă„ kjĂžpe ferdig innpakket godis enn hva lettere Ă„ lĂŠre din sĂžnn Ă„ si nei takk til uinnpakkede sĂžtsaker. Samt Ă„ begrense inntaket.
Jeg har vÊrt kjempestolt og fÞlt meg snill som i det hele tatt har kjÞpt inn godis til tiggebarna dine. I Är hadde jeg ikke godis, sÄ jeg bakte muffins.
Sorry. Jeg hadde ikke pĂ„ hansker da jeg bakte halloweenmuffins. HĂ„per du ikke henger meg ut som en forelder som âburde vite bedreâ inne pĂ„ bloggen din, fordi jeg er en av de voksne som âikke har skjĂžnt detâ.
For jeg kommer faktisk ikke til Ă„ pakke inn godteriene den 31.oktober neste Ă„r heller! Kommer ikke til Ă„ huske Ă„ kjĂžpe inn dyrt, innpakket godteri either! Men DU, du kommer til Ă„ mĂ„tte huske pĂ„ Ă„ fortelle ditt barn at han ikke mĂ„ ta imot uinnpakkede godterier, men TAKKE HĂFLIG NEI. For alle foreldre har vel lĂŠrt barna sine Ă„ vĂŠre hĂžflige, hva?
à ret er 1986. Jeg er hos mormor pÄ Þya YtterÞy utenfor Levanger. FjÞset til onkel med kuer, er fortsatt tidsriktig, og i drift. Kuskit og fjÞs, strigling, mating og strÞssel.
Og sorry. Jeg brukte ikke hansker da jeg var 6 Ă„r og var med mormor i fjĂžset.
Vi vasket oss med fastsÄpe Lano. Du vet, den sÄpen nÄtidens eksperter mener er som Ä vaske seg med en bÊsj. EtterpÄ gikk vi inn i det varme mormorkjÞkkenet og SPISTE FROKOST! Uten hansker. Der tok jeg med hendene mine pÄ hjemmebakte brÞdskiver med bremykt og nÞkkelost pÄ, og jeg TOK Pà OSTEN!
Jeg husker tider med dusj i fjĂžsenâs vaskerom og utedo pĂ„ Ăžya der mormor lĂŠrte meg om det gode gamle livet. Jeg lekte med leire i fjĂŠra og gikk i fjĂžsklĂŠr med kuskit pĂ„ nĂ„r jeg deltok i fjĂžsstellet. SĂ„ etter mĂ„sunger og tok pĂ„ reirene, og akte i skitten snĂž som ny snĂž.
Ikke engang alle de gangene jeg gikk julebukk og snavlet godterier som ikke var pakket inn, ble jeg syk av.
Men kjĂŠre deg, Annebrith. Jeg kunne bĂ„de fĂ„ vondt og bli lĂžs magen av Ă„ spise FOR MYE godterier. Det er kroppens reaksjoner pĂ„ for hĂžyt bodsukker. Kan det vĂŠre at du lot sĂžnnen din spiste for mye godteri i fjor? Og sĂ„ skylder du pĂ„ alle oss foreldre som er oppvokst med en fot innen kuskit, fjĂžs og nĂžkkelost, og en fot innen julebukk-snavling; for at âVI IKKE HAR PAKKET INN GODTERIET DU HAR SENDT UT DIN SĂNN FOR Ă TIGGE TIL SEG PĂ HALLOWEEN? For alle voksne skjĂžnner vel at vi mĂ„ gi barna dine innpakket godteri?â Ellers er det jo ikke bra nok. Ja dette er en viktig ting som vi alle bĂžr ha lĂŠrt oss.
Shame on me, som aldri har tenkt over Ă„ pakke inn Halloweengodterier.
Ja la oss ta ut barna fra barnehager og skoler ogsÄ. For de kan bli syke, vi mÄ jo skjÞnne det. La oss desinfisere hele verden og holde oss hjemme med pustemasker pÄ. For det kan jo hende vi fÄr i oss litt dass fra doen etter vi har trekt opp?
Jeg liker det faktum at du tenker pĂ„ barnet ditt. At han ikke skal bli syk. Men hvorfor skylder du pĂ„ alle oss andre? Hvorfor skrive et provoserende innlegg som ikke henger pĂ„ greip, og forlange av vi skal pakke inn godteri for sĂžnnen din, at vi bĂžr ha tenkt likens som deg, eller âer det sĂ„ vanskelig Ă„ skjĂžnne?â, og at alt skal tilrettelegges dagens bakteriehyseri, nĂ„r det er DU som bĂžr:
1: LÊre ungen din Ä si hÞflig nei takk til vÄre uinnpakkede godterier, og bukke og takke for at vi gadd kjÞpe sÄnn hÊllÄvingodis til han og de andre tiggende barna, lell om vi alle glemte Ä tenke pÄ Ä pakke det inn eller bruke mer penger pÄ innpakede sÞtsaker.
2: Begrense sÞtsakinntaket hos barnet ditt de to gangene i Äret nÄr han kler seg ut som monster eller syngende nisse.
Og 3: GĂ„ ut med et innlegg der du hjertens takker og bukker for hele 2 kg med gratis godis til sĂžnnen din i fjord!
Versegod, Annebrith. Ingenting Ă„ takke for det sikkert.
Hilsen verdens snilleste meg som gidder Ä ha godis og muffins klar hver forbanna Halloween, mens jeg utover kvelden tripper rundt pÄ tÄ og hÄper smÄ monstre ikke ringer pÄ og vekker minsten min etter jeg har slukket utelampa.
âŠmen det gjĂžr de smĂ„ monsterbarna dine, hvert Ă„r. Ringer pĂ„ likevel, og jeg smiler og hvisker at de ikke mĂ„ vekke barnet mitt. Men jeg gir dem godis lell.
