Mote? Mot det 😉

Hey ungdom. Har du hørt om oss fra 70, 80 eller 90tallet?

Vi var de siste som fikk måke dritt bak kuene til a mormor, strø over etterpå, strigle kuene, fore dem, la kalvene sutte på hendene våre, dusje i vaskerommet i fjøset og spise frokost med a mormor. Med hjemmebakt brød og nøkkelost oppå bremykt. Du aner ikke hvor gøy det var å være i et lite fjøs og du aner ikke hvor godt den frokosten smakte. (jeg ventet et kvart liv med å spørre om oppskriften på brødet, og hun sa: “Hehe man tar no det man har da…)

Et par utedasser ble jeg også kjent med, både på mormor-øya og i Vesterålen.

Man kunne få fred og ro som barn, til å tenke sjæl. Fjøs, utedass eller frokost, whatever, du kunne høre homla surre og bia svirre rundt deg. Tisse på natta? Tissebøtte selvfølgelig. Genialt, men krevde litt av lårmuskulaturen.

Potetopptaking på andre siden av skogen. Pause i skuret. God stemning var det, god stemning.

Tror du vi brydde oss om hva vi hadde på oss?

Ja, veldig, men det var da jeg kom hjem til Stjørdal og skulle kle meg for å gå på skolen eller dra til venner. Jeg brydde meg veldig om min egen stil, og ransaket loftskapene til mamma og pappa omtrent en gang I uka. Jeg fant slengbukser i fløyel fra tidlig 70tallet, og jeg laget mine egne batikkbukser. Må ha stinket klor gitt.

Du er ei selvstendig ku, ikke sant. Aldri en dum sau som bare følger flokken. Du skal rett og slett drite ei kuruke i hva sauene rundt deg synes om din smak.

Mine venninner og jeg har totalt forskjellig smak, på både klær og interiør, og det er ofte jeg faller sammen i latterkrampe. Ikke av mine venner sine klær, men reaksjonen dems på mine greier. “Se her da, hva jeg skaffet meg på brukten!?” Så rynker ei  venninne på nesa og fatter ikke hvordan jeg engang kan ta på den fillerya.

Så hva er egentlig “mote”?

Betyr det at du skal brainless skifte ut garderoben din hvert år? Hvert halvår? Hva er “in” liksom? At andre tenker ut din stil for deg? At din egen kreativitet legges i dvale fordi du er redd for å ikke bli godtatt som du egentlig er?

Så trist hvis du har det sånn. Kan dere ikke bare le av hverandre, med hverandre, og gønne på med egen stil?

Ingen greier å overtale meg til å følge noe slags “mote” iallefall. Jeg plukker ut det jeg liker og ikke hva saueflokken digger. Jeg et bra nok for mine venner akkurat som jeg er, og de er mer enn bra nok for meg med sine biiittelitt mer straighte stiler.

Go fashion …out that door! Og inn med egen vilje, på alle punkter.

 

Husker du henne?

 

Hey readers, klar for høst og vinter? Her har alt gått i ett de siste ukene, og liggende pesende på sofaen kveld etter kveld har jeg rett og slett ikke gidda tanken på å skrive her inne.

Altså, jeg trodde jeg var sosial og happy tidligere, men det var før minsten begynte på verdens hyggeligste privatskole. Virkelig, I say really? Try me out: En supersosial 1.klassing, og muttern like glad i folk som i bruttern, det er litt av en kombi, jeg lover deg. Og det er så innmari GØY!

Klassekompis etter klassevenninne på besøk, Pomp de Lux party hos en av de andre mødrene, Taekwon do annenhver torsdag og joggeturer jeg smetter inn før hue koker over. Pluss alle venner og slekt vi har fra før. Det er virkelig verdt all energien jeg bruker som alenemamma for å få hverdagen til å blomstre selv om sommeren aldri kom i år.

Da bør man prioritere. Det er ikke alt man orker å ta seg tid til, og det å holde håret bleika ble et prosjekt for mye. Jeg er ikke sånn at jeg passer til mørk ettervekst heller, så jeg trosset min sjenanse og reiste 6 år tilbake i tid, til de dagene jeg spradet rundt med rødt hår og glemte det. Jeg stod i butikken og sjekket om det var noe søl på meg, eller om jeg hadde glemt å ha på meg buksa. De fleste glodde jo på meg. Så kom jeg hjem og fikk øye på et fyrverkeri i speilet; ahaaa! Jeg hadde jo et selvlysende hode, ikke rart folk sperret opp øynene.

Håret mitt og jeg trengte en pause fra tørr bleiking og blåshampo. Gult er ikke kult når det kommer til hår, synes jeg værtfall. Jeg kjøpte den samme knallrøde hårkuren som jeg brukte dengang da. Den som ble helt skylt ut da eldstemann og jeg badet i 10 timer i Pirbadet mens minsten lå i magen min og vokste.

Blonds have more fun? Ja, jeg har jo hatt the time of my life sammen med ungene! Vi har vært på Gran Canaria og hilst på papegøyer og delfiner, Mallorca og bada i paradis, rocketoget, Tons of rock, Tusenfryd, Namskogan, Pirbadet, Piratbåten Oslo-Danmark, kjøpte bolig, fikk bygd om bod og soverom til to soverom, kosa vettet av oss i det nye hjemmet vårt under hele koronakrisa, og jeg har vært på mange morsomme fester med verdens herligste venner de gangene barna ikke har vært hjemme utenom dem krisa. Livet rocka som blond ja.

Det er nemlig ikke så gøy å bli beglodd pgr av skrikende hårfarge for min del, jeg får ubehag og hjertebank hvis jeg får oppmerksomhet, har alltid vært sjenert innerst inne. I ett med tapeten kler meg best, og det å bare få være i fred. Men det er rødt som er yndlingsfargen til 1.klassingen min. Og da ble det rødt.

Vi får se, jeg skal sjekke; er det blondiner som har mest moro, sånn egentlig?

Sist jeg hadde rødt hår, hadde jeg det tilfeldigvis tøft og skikkelig utfordrende. Livet var ekstremt vanskelig på mange måter. Denne gangen er utgangspunktet noe helt annet. Livet er på topp her på alléen, vi koser oss hver dag, og føler oss heldige. Det kan nok bli noe helt annet denne gangen, og sånn egentlig begynner jeg å gi blaffen i hvordan jeg ser ut oppå det håret mitt. Det er virkelig ikke så nøye. Jeg trives som singel, og hvis noen synes jeg ser way too fire ut, ja så er jeg ikke interessert uansett.

Livet rocker når du elsker deg selv. Når du er så glad i deg selv at du er i stand til å være glad i de rundt deg. Hvordan du ser ut har ingenting å si, det er ditt hjerte du skal bli glad i først. Deretter gir du mer og mer blanke i utseendet ditt. Go crazy og vær din egen bestevenn med 100% tillit til ditt eget indre landskap. Det et høst, ny start og fargene våkner til live rundt deg. Du er fri hvis du vil. Jeg også; I’m wide awake 🔥❤🤸‍♀️😉❤🔥

“Must be something in the water, or that I’m my mothers daughter. Don’t f@ck with my freedom.”

-Miley Cyrus.

 

Tarot endret mitt syn på framtida

 

Jeg hører du snakker om han som gikk på vann, og tenker; jøss, det har jeg også gjort. Da var det vinter og snø, og vannet hadde frosset til is. Så preker du videre om alle miraklene han gjorde, og jeg nikker respektfullt. For man skal jo ikke stille mange spørsmålene før det blir å anse som disrespekt av religion og sånnt. Nei det er vedtatt ved lov det. At han stod opp fra de døde, han du snakker om, er jo imponerende. Litt av en helt. Ja, det var sikkert en dypere mening ment i børjan, tenker jeg. At årene har gått, fem fjær har blitt til både 10 og 20 høns, det er jo så. Men at det eneste hukjønnet her er høns, mens helten er en hanne, vel …hmm, feministen i meg vrir seg. Skal innrømme det. 

Men heeey, for all del; jeg respekterer den trua di.

Så hva med å respektere min tro? Hva med å innrømme at det jeg har erfart og vet hva angår tarot, ikke handler om overtro som vannvandring eller magiske viner? Ikke bare tror jeg, men jeg vet utfra en tidslinje på 9 år hva tarot gjør for meg.

Tarot er ikke spådom.

En profeti er en spådom.

 

Slikt handler ikke tarot om. Et tarotlegg er ingen profeti. Tarot veileder. Og straks du har fått innsikt i en både betente og friske deler i framtidens veier og blindgater, kan du endre retning. Forandre det ved deg selv som driver deg dit. En profeti kan ikke endres på.

 

Det er ikke mange prosenter av hjernen vi bruker, utfra de 100 % vi har. En tarotkortstokk er hjernens redskap, og tar i bruk arketyper for å veilede deg. Det kan ligne litt på å legge sammen fortidens to og to, og så holde opp framtidens 4tall klart og tydelig for deg å tolke, menmye mer retningsbevisst. 

 

Rent arketypisk har tarot føtter innom psykologiens mørkeste, mest gjemte kriker og kroker, og beveger seg svært lite over i overtroens mer ymse fantasiland. 

 

Carl Gustaf Jung viste oss en verden som bestod av persona og skyggen. Persona er den deg du utad framstår som i fasade, ovenfor andre. Skyggen er underbevisstheten din. Den delen av deg som ingen andre ser, som er så skyggebelagt at du ofte ikke ser selv heller. 

Kanskje er du innerst inne en kriger, en som aldri gir seg og som med godt mot står oppreist gjennom siste slag. I tillegg er du kanskje en person som liker arketypen “den lange reisen”. Men i persona har du latt hendelser og opplevelser påvirke deg selv mot engstelse og flyskrekk, samt angst for all kollektiv trafikk. Dessuten er du så preget av dårlig selvtillit pgr av mobbing, at du lar alle ta ordet og de andre får vinne alle slags diskusjoner. Så du reiser ikke, og du kriger ikke. Da blir det kræsj, fordi du innerst inne er er reisende kriger med både spenningstrang og sans for en selvsikker diskusjon. Alt dette er i bunn og grunn ren psykologi. 

 

Tarot 56 kort med et tillegg av 22 kort som man kaller den store arkana. Den minste delen av kortene kalles altså “den store” arkana, mens de resterende kortene kalles den lille arkana. Dette fordi delen med 22 kort numerert som 0 til 21, handler om de store hendelsene i livet, mens den lille arkana handler om de hverdagslige hendelsene.

I den lille arkana finner vi både numererte kort fra ess til 10, samt hoffkort, innen staver, begre, sverd og mynter. Staver kan ta fyr, og symboliserer element ild. Horoskopets ildtegn faller inn i mønsteret, på lik linje med at psykologiens arketyper titter frem i den store arkana. Begre kan fylles med vann, og vann symboliserer følelser. Sverd kan fekte gjennom lufta; ergo står der for luft; og tanker. Logikk. Mynter er kan graves ned i jord, og faller ned i elementet jord. Det materielle. 

 

Mens mange ligger og leser ei bok eller er blad på senga, hender det seg at jeg sittet og legger et par tarotlegg på sengekanten for å veiledes dybdepsykologisk  numerologisk, elementært og astrologisk. Sorry, men jeg finner så mye mer glede i disse eldgamle kortene som kan spores helt tilbake til 1400-tallet, mer givende enn mye annet. 

 

Jeg var også en skeptiker, men årene lærte meg altså å sakte men sikkert tie, og stille akseptere at symbolikken i tarotkortene vrir tankene mine over på intellegent tenkning omkring framtida. Det hender seg at jeg legger tarot på venner, men da er der gratis, og ved hjelp av danskeboka mi. Jeg trenger mange flere år før jeg har øvd meg nok i å tolke tarot.

 

Så tro for all del på at det blir lys over rødvinsvannet straks du har vandret på is og stått opp fra de døde. Jeg skal ikke håne deg. Men tro nå ikke at kortstokken som jeg heller tror på, handler om spådom og magi. Disse vakre bildene på disse nyttige kortene er så mye mer enn bambus, og noe helt annet enn bimbam.

 

 

 

Donald Trump som USA’s nye president…

 

Hillary Clinton har ringt Donald Trump og erkjent nederlaget. Klokken har passert 02.00 på natta i USA, og den nye presidenten inntar scenen på valgvaken foran sine tilhengere. Stemmene er ikke talt opp til det fulle enda, men han har vunnet. Han har forlengst passert det magiske stemmetallet 270, mens Hillary henger igjen på 218. Man må passere 270 for å bli president i USA.

9.november 2016.

Mange av republikanerne jubler, men ikke alle.

Det koker på børsen. Det koker, og i det det fordamper, synker prosentene. 

Verden preges, og kloden gripes av sjokk. Det var ikke slik man ventet å starte denne dagen.

Det fryser så langt inn i margen at folk helt her ute i Norden våkner opp til forstummet hakeslepp. Facebook preges av kondolanser til USA, og man kan ta og føle på det kollektive nederlaget.

I det Oslo børs åpner med 3 % nedgang, entrer altså Trump scenen som president, og har totalt endret personlighet. Finslipt av teamet rundt seg, framstår han nå som en sympatisk og forsonende mann, som snakker om fred, gjenoppbygning av sykehus og om Hillary Clinton. På en fin måte, for første gang.

“Jeg skal bygge USA slik som jeg har bygd bygninger” lover Donald, og snakker om hvordan han håper Amerikanerne etter 4, eller forhåpentligvis 8, år, kommer til å være stolt av presidenten sin.

Vi ser inn i en verden gjennom en drømmetunnell av en upolitisk president sine øyne. Ingen mennesker i USA skal glemmes. Alle for en, det er visst nye tider nå. 

Dette var ikke det de fleste av oss ventet. Vi rister på de nordiske hodene våre, og prøver å roes ned av denne milde talen holdt av Amerikas nye håp. Selv om vi ikke kjenner ham igjen fra valgkampen. 

Er det Trump og Putin nå? Blir det handelskrig mellom Kina og Usa nå? En gang rev de ned en mur, skal de bygge den opp et annet sted nå? 

Blir det virkelig fred av dette, Trump? Ja da kan du ikke holde så mye som 5 % av løftene dine. Meningsmålingene tok feil, nå må ikke DU tråkke feil. For vi har barn som skal vokse opp i en verden der du nå er den mektigste personen.

Og apropos barn, Trump: mange av de ulovlige imigrantene du sa du skulle kaste ut av USA, har  med tiden fått barn. Disse barna er Amerikanske statsborgere. Hvordan skal du kunne utvise foreldrene deres, og hvem skal så ta vare på disse barna? Når får vi svaret på hva som skjedde med jenta som har anmeldt deg for å ha voldtatt henne som 13åring? Før eller etter du flytter inn i der hvite hus og kler deg ut som verdens mektigste person?

Amerika, Amerika, vår allierte, hvor går veien videre nå? Det gleder oss sånn at deres nye president sier at det er tid for å samles. At han skal være president for dere alle. Men er det sant eller er det trollgull? Ser dere noe som vi andre ikke ser? 

Amerika, Amerika, vi kan ikke annet enn å stole på dere i disse tider, og håpe dere har valgt riktig. Vi står her strødd omkring på resten av kloden, og aner ikke hva som kommer nå. 

Amerika, Amerika…

 

Nå er forbipolene på snap

 

 

Det er tirsdag 8.november, og verden holder pusten. Skal verdensøkonomien trumpes i dass, eller våkner vi opp i morgen til at verdens mektigste person er en pmsbombe? Faktisk, jeg heier på deg, Hillary. Har nettopp vært rammet av månedens pms selv, og fått fikset masse som vanlig. You go, woman; womanize the world!

Mens det ropes fra TV-skjermen: “Make America great again!” og “Hillary Clinton is made of steal!” Ligger en mye viktigere liten tassi på loftet og sover. Han er 2 år, og han og storebroren er mye større for meg enn noen som helst “verdens mektigste”. Når minsten hver kveld stryker mamman sin på armene og kinnene, er det mektigere enn alle stjernene, politikerne, presidentene, kongene, dronningene og planetene til sammen. 

Derfor tenkte jeg som så, at uansett hva verden våkner opp til i morgen, så skal min lille Even få våkne opp til boller i morgen tidlig. Og når han kommer hjem fra barnehagen og jeg har savna han massevis, da skal han få spise hjemmelaget lasagne.

Nå er lasagnen ferdig laget, og bollene står i ovnen og godgjør seg. Så glad som Even er i babyer, skulle han nok helst sett at det var andre boller i en annen ovn jeg skrev om nå. Men dette er ikke en gravidmaga, det er en glutenpreget mage, I promise. Hvis ikke er det jeg og jomru Maria, liksom 🙂

Getting to the point…

Flere lesere har etterspurt snap. 

Og jeg

jeg er jo glad i leserene mine.

Så nå kan vi bildes på snap; følg gjern en crazy mama på snapchat :  forbipolene

Enkelt og greit heter jeg det samme på snap som her 😉

Vi bolles, lasagnes, og snappes, men ikke trumpes, hva?

 

 

Brannutrykning i Stjørdal grunnet kuldedamp ut av takvindu


(Bilde publisert med tillatelse fra VG)
 

Det var klokken 15.15 mandag 7.november 2016 at en ung mor satte seg ned med en svær pose singelsokker på loftet i rekkehuset der hun bor, i håp om å finne matchende sokkepar. Like spennende hver gang, forteller kvinnen. Taklampen blinket, og hun skvatt til, kjeftet på eventuelle gjenferdende spøkelser, og fortsatte sokkelottoen. Det ringte på døren, så hun løp ned til midten for å åpne opp.

Der stod nabodamen fra Afrika med barna sine, og døtrene spurt på engelsk: “What’s the number to fire… fire? There’s a fire!” De pekte på huset to nummer bortom, og den norske damen begynte å skjelve og se for seg det verste. Ja, what’s the number, for helsike. Someone please call ..not 911, but..   Hun skulle trykke tall men kom inn på galleri og spotify, før hun greide å trykke 113. Hvilket jo egentlig var feil. Men hos medisinsk nødtelefon ble hun tatt godt imot og satt over til riktige 110, samtidig som medisinsk nødtelefon fortsatte å holde seg på linja. 

Den livredde damen tok på seg joggeskoene og gikk ut i 8 minusgrader i tskjorte og dongeri, mens hun startet multitaskingen mellom oversettelse, forklaring og veibeskrivelse.

Hun klødde seg i hodet, bokstavelig talt, og prøvde å spørre afrikanske mammaen hvorfor det ikke så ut til å komme noen røyk ut av rekkehuset deres, samtidig som hun snakket med 113+110. Greit nok at de sier det ikke er noen ild uten røyk, men er der røyk uten ild? Eller var det motsatt? Or some kind of slow fire eller? African style?

De afrikanske døtrene forklarte at mammaen hadde komme hjem og sett røyk ut av det åpne loftinduet. Da hun kom inn, blinket lampene. Noe skurret, følte de, så de skrudde av all strøm og kom seg ut. Der kom sokkesorteredama inn i bildet. 

3 biler med brannmenn ankom i løpet av så kort tid at man nærmest skulle tro det dreide seg om 5 minutter på en avstand på 2 km fra sentrum, og fortsatt var det hverken ild eller røyk å spore. Likevel ventet de norske damen med alt for mange sokker, for kunne det jo hende at det kunne hende… 

Sokkedamen ble stående til brannmennene bekreftet at det ikke var tilløp til brann inne i naborekkehuset, før hun ruslet for å hente toåringen sin i barnehagen. Der møtte hun bestyreren, som kunne fortelle at lampene hadde blinket i barnehagen, og at det sikkert var pgr av overbelastning. At mange brukte mye strøm på en gang i den plutselige novemberkulda.

Den afrikanske mammaen hadde altså sett damp komme sivende ut i vinterNorge fra loftsvinduet. Og NTE’s overbelastede elektrisitet hadde blunket med lampene hos dem som hos den norske nabodamen med tidenes antall singelsokker. Det var grunn til å humre litt av det hele.

Hvem sokkerorteredamen som ringte feil nødnummer, for så å klø seg i hue over manglende røyk, ild, ild og røyk, var?

Hun som etterhvert så puslespillbrikker av vinterdamp ut av norske vinduet sett med afrikanske øyne, samt overforbruk av strøm, falle sammen til et litt komisk puslespill, men samtidig ikke hadde lov til å gå inn og sjekke om det fantes glør der inne?

Hun som fant det hele betryggende, for all del, hun følte det var trygt både med kvikke, snartenkte naboer og rask brannutrykning.. 

Hvem hun var? Gudene må vite. Men jeg tror hun har en blogg ved navn forbipolene.blogg.no

 

Kanskje flere, som meg, får den store skjelven når det ser ut til å virkelig gjelde? Vi som nesten har mistet kjære i brann eller ulykker, begynner å klomse i det vi skal tilkalle hjelp. Derfor bør vi pugge nødnumrene:

113 – Medisinsk

112 – Politi

110 -Brann

 

(Innlegget fortsetter under bildet)

 


 

5 minutter og 49 sekunder tok det før Stjørdals brannberedskap var på flekken, rimelig langt ute i periferien omkring sentrum, mens de i tillegg hadde vansker med å plassere adressen på kartet. Dette var en ressurskrevende utrykning for kommunen, uten at det i realiteten var noen brann. De skal iallefall få kred offentlig, for å ta mistanke om brann på alvor, stille de riktige spørsmålene over telefon, ekstremt rask utrykning og deretter kjapp og effektiv utredning av den mulige situasjonen. 

Jeg tar av meg lua, selv om det er kaldt!

 

 

 

Vixen blogg awards 2016: Stem gjerne på meg ☺

Året’s Vixen-nominering har åpnet, og alle lesere kan gå inn og nominere sine favorittblogger innen 12 ulike kategorier.

Det er selve skrivekunsten som er viktig for meg innen blogging. Jeg trenger å få satt ord på de bildene jeg ønsker å male oppi hue på leseren; det er det som driver meg. Skrivingen. Jeg passer ikke inn under kategorier som mote, beauty og business.

Men kanskje kan det hende at akkurat du ønsker å nominere min blogg under årets gullpenn? Jeg er gulle glad i alle pennene mine iallefall, det er sikkert og visst. 

Som bipolar mamma har jeg vært på steder i livet som jeg på et og et halvt år har fått beskrevet og fortalt om inne på forbipolene.blogg.no. I tillegg har det blitt til en reise som har ført meg hinsides alle drømmer jeg turde å drømme. Jeg har fått skrevet om andre mennesker sine sterke opplevelser, både for folk med tung ryggsekk å bære på og for etterlatte etter selvmord. Tilbakemeldingene jeg stadig vekk får omkring skrivemåten min, har helbredet mang et snev av nedtur fra fortiden min. Det har vært meg en sann glede og trillende tårer å få skrive hvert eneste ord. Jeg er oppriktig glad i mine lesere mine og de jeg skriver for.

Jeg mener at tabutroll sprekker i lyset av åpenhet. Derfor bruker jeg denne bloggen som en åpen arena.

Jeg er fornøyd bare jeg får skrive for dere. Men blogg awards? Why not? Få hadde vel vært mer takknemlig for det enn en grøftekants ugress på laveste trinn, som meg 😉

Her er linken du kan trykke på for å gi meg en nominasjon:  http://www.vixen.no/2016/10/31/na-apner-nomineringen-til-vixen-blog-awards-2016/

Hilsen Helene på lykketoppen forbi polene

 

 

 

 

 

Bipolar mamma sett med barnas øyne

 

Hvordan er det å vokse opp med en mamma som riktignok er frisk, men jo har den kroniske diagnosen bipolar 1? Et barnslig sinn med flere ideér enn stjerner på himmelen, og et følelsesspekter uten kart og kompass… 

Gjesteblogg: “mama from space” av Bobbo 7 år:

Det er lørdag, og mamma har ryddekick i roteboksene nede i kjelleren. Det skal bli større plass å leke på der nede nemlig, og vi skal få oss hytte under trappa. Mamma har noen idéer om hvordan det skal gå til, men vi skjønner ikke bæra, så vi hopper rundt og jubler over å finne alle lekene vi ikke har sett på evigheter. Alt ligger utover gangen, under trappa, gjesterommet, badet og mitt sitt rom. Stier går mellom leker, bokser; og mamma kaster, sorterer og tar vare på. Jeg får omgjort rommet mitt og det er bare jippi. Jeg sier til mamma at nå må hun jaggu tenke på seg selv også, og hun forteller at hun gjør jo det. Når vi har det bra så har hun det bra. Hun spør min søte plagsomme lillebror: “Vil du bade?” Han sier: “Nei!”, og hun mumler at det er greit, at vi kan bade etterpå.

Han driver å kaller meg Bobbo, han lillebror. Bobbi og Tias. Jeg er en kjær bror med mange navn.

Plutselig, på en to tre, etter at mamma suser hit og dit, er hele kjelleren ryddig og fin. Da får mamma vaskeanfall: “Nå skal dere bade gutter. Se her Mathias, Even har bæsja i bleien, han kommer ikke til å bæsje i badekaret, så du kan trygt bade sammen med ham.” Mamma overbeviser meg om at sånne små guttetasser bare bæsjer en gang om dagen. Jeg får det ikke til å stemme. Men jaja, vi kan jo bade sammen. 

Her om dagen viste mamma meg et sånnt morsomt youtubeklipp som viste ei rar dame som vasket kjøkkenhyllene sine på en helt crazy måte. Vi lo og lo og tøyset om den dama. Det var gøy å se på. Dama kastet bøtter med vann oppi hyllene og over alt haha.

Plutselig, da vi satt i badekaret, var mamma vips ferdig med å vaske både rommet mitt, gjesterommet og gangen. Nå skulle hun vaske badet. Hun bablet i vei om den kjøkkenvaskedama på youtube: “Hey Mathias, nå er jeg hu derre kjøkkenvaskedama på youtube, sjekk nå, jeg skal bare bære ut litt forskjellig fra badet her!”

Så satte hun i gang med å være helt crazy. Lillebror og jeg lo, og mamma sølte badesåpa mi utover gulvet. Med vilje, faktisk. Med vilje! Så tok hun dusjen og dusja gulvet litt her og der mens hun gjorde seg til helt rar. 

“Mamma du er helt kreisi!” Sa jeg 

“Jepp det stemmer, jeg har papir på det.” Sa mamma. Hun har altså lagt noe papir oppå alt det crazye ….enda mer crazy, spør du meg. 

Hun vasket badegulvet nesten som Pippi Langstrømpe, og etter hun hadde tørket over ville jeg også helle utover såpe og dusje gulvet. Men tenk, det fikk jeg ikke. Men jeg fikk et løfte om at jeg får lov å prøve å vakse badegulvet helt crazy en anna dag. Gleder meg helt villt! Jeg skal ta helt av! Ja vasking er gøy!

Mamma og jeg lurte lillebror med at jeg også la meg. Men da han hadde sovna for kvelden, hadde vi en helt annen plan, med tacorester, gelé, vaniljesaus og legofilm. Men. Mens mamma lå i senga og ventet på at bruttern skulle sovne, hadde hun sett på facebook at hun bloggeren Casakaos og familien hennes var på Melodi grand prix junior og greier. Så da vi kom ned på stua sa hun sånn: “Jo men duuu, skal vi ikke se melodi grand prix junior daaa? Jooo daa pliiiis..” 

Så prøvde hun å forklare meg at det er barn som synger. Som om jeg ikke visste det. Kjedelig. Jeg fikk selvfølgelig viljen min. Ofcourse. Mamman min får så dårlig samvittighet og er altfor snill, så jeg bare later som om jeg, litt trist og liksom “gir meg”. Så er legofilm eller hva det skulle være, i boks. 

Mamma og jeg driver og finner noe annet å si enn bannord. For jeg lærer så mye rart i friminuttene på skolen. Jeg så på mamma i går kveld og sa: “Mamma. Hør nå: faen i helvette! Haha!” Jeg tror mamma fikk sjokk eller noe, for hun la hodet bakover og lo som en slags hes magica fra tryll (som vi forresten leste om i siste Donald, men der var bare mamma som likte den historien. Jeg ville ikke høre og se mer etter brodern sovna, da ble mamma litt sånn skuffa haha.) Så måtte jeg lære meg å heller si: Far’n min, helloween og svarte fargeblyanter.

I dag rakk ikke lillebror og jeg å gå ned trappa fra loftsoverommet før vi hørte lyder fra kjøkkenet. Det dufta kakao og mamma laget krem. Vi var ikke sultne enda, men vi drakk kakao og krem og så tegnefilmer. Lillebror sølte kald kakao med krem utover hele seg, og mamma sa: “Daakar, huffda, søla du?” Litt sånn motsatt, er det ikke? Skal hun ikke si til oss når vi søler eller knuse noe: “Fyyy deg!” Eller noe? Men nei, mamma hun trøster oss og sier: “Du slekter på meg du gutten min”. 

Da vi sovna i går kveld hadde dessuten mamma lekt seg med dukkehuset fordi hun fant andre etage i huset da hun ryddet kjelleren. Lillebror og jeg fant et fullt bebodd dukkehus med masse dyr og små vesen i stua i mårest. Tror mamma hadde det gøy i går.

Når lillebror sovna dupp (han hadde ikke valg. Mamma er bestemt og gir seg ikke) var det tid for bare oss to. Da bruker vi å finne på noe gøy. Nå skulle crazymamma lage hytte under kjellertrappa. Man kan si mye rart om den snedige dama, men hun holder alltid det hun lover, og hun husker alltid hva vi ønsker oss.

Hun hadde svære pledd som hun skulle spikre og skru fast under trappetrinnene. Dette for å “fange opp rusk og rask fra tåfisen oppi trappa.” Det skulle bli et slags tak over hytta mi. Hva er det man kaller det? Jo, hippie. Mamma hadde bare hippiepledd, så det ble ei slags hippiehytte. Kremt. Mamma ble litt småsur da hun gikk tom for spiker, rota bort hammeren og måtte bruke en stein for å få inn skruene så hun kunne skru dem på plass. Med madrass og matter ble nesten hytta mi som et ekstra soverom. Mamma er slettes ingen snekredame, og alt blir virvar når hun setter i gang, men jeg likte den hytta. Den er bra nok.

Men jeg tror mamma er en rarere skrue enn andre mødre. For da det eneste som stod igjen og var i veien under trappa der vi skulle lage hytte, var en stor pappeske med julepynt, siden hun snart ikke hadde plass å gjøre av den (det tøt esker og tingetang ut av kottet, og skapene var stappa), fikk hun en idé: “Skal vi PYNTE TIL JUL MATHIAS? Det ER jo snart jul likevel. Bare litt under to måneder til!” For da ville liksom den eska forsvinne så mamma slapp å finnerydde plass til den. Jeg jublet og hoppet og ropte: “Jaaa mamma, vi er litt kreisi, og så pynter vi til jul!” 

Så hysjet mamma på meg fordi lille trille bror lå og sov, før hun satte i gang å banke på skruer med en hvit stein som hun en gang i tiden spraylakkerte lilla av en eller annen grunn. For i mamma’s hode bråker det ikke med “snekring” i forhold til min lyse lille stemme. Jeg kom med en limpistol uten at mamma skjønte bæra, så hun ble litt sinna fordi jeg gikk rundt med en oppladet limpistol. Jeg forklarte at jeg tenkte hun kunne lime teppene under trappa så hun slapp å drive å hamre med stein og skru skruer.

 Så sa hun sorry, så lo vi litt, og hun ba meg løpe opp og hente en mandarin. Hun snakket om noe som heter “blodsukker”. Blod med sukker på eller noe. Æsj. Men hun spiste mandarinen og ble til ei glad sol igjen med en gang.

Hilse  Bobbo Tias

 

 

 

Jeg skulle ikke bli blogger. No way.

 

Jeg grublet og tenkte. Spekulerte og funderte. Hvor i alle dager skulle jeg skrive ned og gjemme mine hemmeligheter? Alle opplevelsene mine fra gjøkereder, elektrosjokkenes saler og rømlingens veier; hvor skulle jeg gjøre av dem så de ikke forsvant? Hva med å leie en safe. Jeg skrev og skrev med penn på papir, for harde livet. Det var uaktuelt å skrive det på en pc, av den enkle grunn at den jeg eide hadde krasja for lengst, pluss at jeg var og er ei gammaldags skrivedame født i åtti. 

For harde livet. Fordi, hva om jeg daua innen morgendagen hadde heist opp sola over åsen; hvem skulle da fortelle mine etterkommere hva som hendte i Stockholm? Eller hvordan jeg opplevde det å få elektrosjokk som 18åring? Eller alt det veldige andre jeg hadde på mitt bankende hjerte? 

Det er 2014, og det er august. Jeg er gravid på det høyeste, drikker kullsyrevann uten sukker og spiser zero yoghurt, knekkebrød med hvitost, og salatblader. Stikker meg selv i låret hver kveld og kjører på med insulin. Ikke for det, jeg har ikke bare pådratt meg svangerskapsdiabetes; jeg har bipolar 1 og har definitivt ikke tenkt å havne i psykose slik som sist. Legene får proppe meg full med akkurat den menge lithium jeg behøver for å holde meg frisk, og jeg spiser de tablettene hver morgen og hver kveld. For babyen min. For gogutten min som skal bli storebror. For meg selv. Jeg er så lykkelig.

Jeg sykler til togstasjonen med bekkenløsning og kynnere. Tar toget til sykehuset og følger opp ultralyd. Jeg er glad; blomstrer og kjenner at jeg kan takle alt. Jeg skal bli alenemamma til to, og jeg er så stolt av det at jeg nesten sprekker.

Oktober kjennes ikke kald dette året.

Jeg ser den lille babyen inn i øynene og blir dratt inn i en sannhet. Så sier jeg til barnet mitt spontant: “Heiii er det DU? Deg kjenner jeg jo..” Og jeg mente ikke at jeg bare kjente ham fra sparkene i magen. Jeg hadde sett inn i de øynene før, hundre prosent sikkert. 

Jeg gjorde alt for barna mine. Alt. Minsten hadde aldri sår rumpe, for jeg skiftet bleie med en gang, og storebror fikk like mye oppmerksomhet som lillebror. Jeg leste for gogutten min som nå gikk siste året i barnehagen og bodde 43 % hos meg, og lot minstemann samsove med meg i en liten babynest. 

Men noen ganger sov de, og jeg fikk tid til å tenke. Hver kveld banket natta på døren, og jeg kunne sette meg ned svimlende sliten og bare nyte det å være utslitt av gode og viktige grunner. Da kom tankene. Gode, spennende tanker om framtida. De kunne ikke gå tapt, historiene mine fra en fjern fortid langt der tilbake. Jeg måtte snart leie den safen eller bankboksen, skrive ei bok, eller hva søren det måtte bli. 

I blant ble jeg stresset. For det var mye som gjenstod å skrive. Bare halve Stockholmshistorien var skrevet ned, og jeg begynte å frykte for å en vakker dag ta det hele med meg i graven. Å skrive bok var aktuelt. Å leie bankboks var like aktuelt. 

Men å blogge, det var slettes ikke aktuelt.

Iblant tittet jeg fordomsfulm inn i en verden av rosa preg og opererte holdninger. Kjente at jeg satt på en visdom innen hvordan man kan bli glad i seg selv og helbrede seg fra det meste, og innimellom fikk jeg medlidende tårer i øynene av gråtende fortvilte bloggere som så åpent slet med selvtillit og dårlig psyke.

Jeg fikk med meg at bloggere hadde et rufsete rykte, og sa til meg selv at jeg ikke passet inn der. Og at jeg ikke hadde tid. 

Året er 2015. Min lille baby er en smilende liten tass på et halvt år, storebror er verdens snilleste sådan, og det nærmer seg sommerlig juni. Noe i meg vantrives rastløst, uten at jeg får satt ord på det. For jeg skriver ikke. Har lagt på hylla min viktigste hobby. Mitt eneste talent, som jeg hadde utviklet pgr av en ivrig interesse. Skrivenerden i meg led,  mens resten av meg var quite happy. Bare prikken på i’en manglet, men det skulle jeg ikke skjønne før lenge etter.

Jeg hadde ikke peiling på inside blogworld, så min idè virket for meg naturlig. Idéen om at jeg kunne opprette en blogg for å gjemme historiene mine der. Gå ut fra at ingen kom til å lese skribleriene til en fremmed ung dame fra Trøndelag. For meg ble det en selvfølge og en meget god idé. Så jeg laget en blogg. Navnet forbipolene uttalt som bipolar uten ar med polene hadde jeg forlengst tenkt ut. 

Jeg begynte å trene på å skrive før jeg satte igang med de lange berettelsene fra fortiden. Jeg skrev og gråt, gråt og skrev, og kjente noe helt nytt; en fantastisk slags terapiform som bygget meg opp fra bunnen av mitt hjerte og til toppen av min aura. 

Mitt frynsete rykte var verre enn noe slags bloggete rufserykte, og jeg var smertelig klar over hvordan jeg ble misforstått. Fordommene var mange flere mot meg i lokalsamfunnet enn noen fordom jeg hadde hatt mot bloggere, og jeg fikk innimellom høre endestasjonene av ti fjær og ti høns. Jeg visste ikke at jeg var narkoman. Men byen hadde bestemt seg for det, siden jeg hadde venner som slet med rus. At jeg var “gal” var jo ok, jeg har jo en diagnose. Men jeg var visst helt håpløs også. 

Så begynte de å lese det jeg skrev. De begynte å se sannheten. Et døgn hadde jeg like mange lesere inne på bloggen som antall innbyggere i byen der jeg bor. 

Jeg passer inn der jeg ønsker selv, akkurat som alle andre. Det skjønner jeg nå. At det var en plass til meg her også her i bloggverden. Og hvem hadde trodd at jeg skulle skrive min egen bok inni meg kalt “selvrespekt” ved hjelp av en blogg? Ikke jeg iallefall. Men det var det som kom til å bli konsekvensen av det hele: Jeg skammer meg ikke lenger over fortiden min, over at jeg lever med bipoar 1 og misforståtte rykter. 

Det var aldri meningen at jeg skulle gå ut mer offentlig med mine beretninger enn man gjør ved å åpne seg for et titalls venner, men jeg angrer ikke er sekund på at ting ble som de ble. Og med mitt utgangspunkt er jeg en laydback blogger som ikke trenger å stresse. Jeg er langtfra ferdig med skrivingen av min fortids historier, men de aller vktigste punktene er nedskrevet, lagret og delt. Noen kan gjenfortelle Stockholmstriologien for mine barnebarn dersom min sol ikke skulle stå opp tidligere enn håpet. Enkelte husker hva jeg har fortalt, og da blir det ikke med meg i graven en vakker dag. 

Jeg er endelig helt fri fra fortiden min. Jeg er i mål med hensikten hva angår denne bloggen. Det er oppnådd, det jeg skulle, og jeg kan slapøe av. 

Jeg kunne skrevet ut historiene, lagt dem i en safe, og slettet bloggen. Men nå har jeg blitt så innmari glad i min redje baby forbipolene, at det ikke er mulig å slette den. Jeh kan ikke love at jeg ikke leier en bankboks, eller gir ut bøker, men denne bloggen kan jeg ikke slette. Jeg har også blitt glad i mine lesere, og mottar ukentlig flere trivelige henvendelser per melding, telefon, chat og øye til øye, fra snille lesere som alltid overrasker meg med positive tilbakemeldinger og oppmuntringer om å fortsette å skrive. Dette varmer; jeg blir takknemlig og rørt.

Men se for deg en ugressblomst. Den kan vokse seg fra jorden og gjennom overflaten. Så kan den gro seg stor, robust og sterk. Få synes den er vakrest av blomstene, men den kan iallefall nyte sol og regn. For ikke å snakke om takknemligheten over vær og vind foran under jord og mark. 

Men røttene er der nede under jorden, og der blir de. Der sitter de bom fast, slik at blomsten alltid minnes på hvor den har vært. Slik kan den aldri ta av. Aldri miste jordfestet. Aldri tro den er noe annet enn ugress. 

Hvis den tar av, knekker den og forsvinner, så den bør virkelig ikke ta av.

En blomst kan beundres, sammen om den er ugress, rose eller orkidé. Men et ugress kan aldri begynne å innbille seg at den er en rose. En orkidé kan aldri forstå hvordan det er å vokse opp fra jorda som et ugress, samtidig som et ugress aldri kan vite om noen annen tilværelse enn dette deilige regnet og den skinnende sola på den blå himmelen.

Lykkelig uvitenhet fra grøftekanten.

 

Nedenfor finner du to linker. Den første leder deg til min beretning fra da jeg som 18åring rømte fra psykiatrien i Norge til Stockholm. Den andre handler om tiden etterpå og sentrerer seg rundt en psykose jeg fikk i 2009:

http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

 

 

Jeg kommer ikke til å pakke inn Halloweengodisen for barna dine, Annebrith!

 

Provoserte du med vilje, eller er du så kritisk og dømmende, for ikke å snakke om mobbende, overfor alle oss andre foreldre som “bare ikke har skjønt at vi må gi barna dine innpakket godteri på Halloween”? 

Hvis nabodamen på åttitallet hadde sutret over at gutten hennes kom hjem med julebukk-godteri som ikke var innpakket… Oh lord…

Kjære leser: har du ikke fått med deg at du ikke er smart nok hvis du ikke skjønner at godteri skal være pakker inn for Halloweentiggere og julebukker, les Annebrith’s innlegg ved å trykke på denne linken: http://annebrith.blogg.no/1477943971_jeg_ba_guttungen_kast.html

Annebrith, Annebrith… du skriver, og jeg siterer:

“Det er helt hinsides hvor mye godteri han hadde fått. Sikkert 2 kg. Altfor mye!” Hva behager? Hvor er takken for alt dette godteriet? Var det “for mye” altså? Kanskje sønnen din ikke burde fått gått til så mange hus? Ikke la ham gå så lenge neste år: problem løst.

Så kommer din dømmende holdning ovenfor oss andre foreldre frem, som om Halloween var det eneste vi hadde tid til å tenke på i hverdagsklemma: “Er det så vanskelig å pakke inn godteri til barna? Alle vet jo nå at det mest hygieniske er å gi godteri som er innpakket” skriver du, hvorpå du klager over hvordan din sønn ble syk av Halloweengodteriet i fjor. Det ligger mellom linjene en mor som kanskje lot ham spise for mye.

Nei desverre. Jeg har ikke tenkt på å pakke inn godteriene på Halloween. Noensinne. Like, never ever. Er jeg dum da, Annebrith, siden jeg ikke har skjønt det?  Og ja, desverre, det er vanskelig å finne tid til å pakke inn Halloweengodteriet i høststresset’s tidsklemme, og det er dyrere å kjøpe ferdig innpakket godis enn hva lettere å lære din sønn å si nei takk til uinnpakkede søtsaker. Samt å begrense inntaket.

Jeg har vært kjempestolt og følt meg snill som i det hele tatt har kjøpt inn godis til tiggebarna dine. I år hadde jeg ikke godis, så jeg bakte muffins.

Sorry. Jeg hadde ikke på hansker da jeg bakte halloweenmuffins. Håper du ikke henger meg ut som en forelder som “burde vite bedre” inne på bloggen din, fordi jeg er en av de voksne som “ikke har skjønt det”.

For jeg kommer faktisk ikke til å pakke inn godteriene den 31.oktober neste år heller! Kommer ikke til å huske å kjøpe inn dyrt, innpakket godteri either! Men DU, du kommer til å måtte huske på å fortelle ditt barn at han ikke må ta imot uinnpakkede godterier, men TAKKE HØFLIG NEI. For alle foreldre har vel lært barna sine å være høflige, hva? 

Året er 1986. Jeg er hos mormor på øya Ytterøy utenfor Levanger. Fjøset til onkel med kuer, er fortsatt tidsriktig, og i drift. Kuskit og fjøs, strigling, mating og strøssel. 

Og sorry. Jeg brukte ikke hansker da jeg var 6 år og var med mormor i fjøset.

Vi vasket oss med fastsåpe Lano. Du vet, den såpen nåtidens eksperter mener er som å vaske seg med en bæsj. Etterpå gikk vi inn i det varme mormorkjøkkenet og SPISTE FROKOST! Uten hansker. Der tok jeg med hendene mine på hjemmebakte brødskiver med bremykt og nøkkelost på, og jeg TOK PÅ OSTEN! 

Jeg husker tider med dusj i fjøsen’s vaskerom og utedo på øya der mormor lærte meg om det gode gamle livet. Jeg lekte med leire i fjæra og gikk i fjøsklær med kuskit på når jeg deltok i fjøsstellet. Så etter måsunger og tok på reirene, og akte i skitten snø som ny snø.

Og jeg ble ikke syk av dette. Hadde aldri diaré pgr av manglende hygiene. Hygienen var god nok den, og jeg var ikke blant de barna som var mest syke. 

Ikke engang alle de gangene jeg gikk julebukk og snavlet godterier som ikke var pakket inn, ble jeg syk av. 

Men kjære deg, Annebrith. Jeg kunne både få vondt og bli løs magen av å spise FOR MYE godterier. Det er kroppens reaksjoner på for høyt bodsukker. Kan det være at du lot sønnen din spiste for mye godteri i fjor? Og så skylder du på alle oss foreldre som er oppvokst med en fot innen kuskit, fjøs og nøkkelost, og en fot innen julebukk-snavling; for at “VI IKKE HAR PAKKET INN GODTERIET DU HAR SENDT UT DIN SØNN FOR Å TIGGE TIL SEG PÅ HALLOWEEN? For alle voksne skjønner vel at vi må gi barna dine innpakket godteri?” Ellers er det jo ikke bra nok. Ja dette er en viktig ting som vi alle bør ha lært oss. 

Shame on me, som aldri har tenkt over å pakke inn Halloweengodterier.

Ja la oss ta ut barna fra barnehager og skoler også. For de kan bli syke, vi må jo skjønne det. La oss desinfisere hele verden og holde oss hjemme med pustemasker på. For det kan jo hende vi får i oss litt dass fra doen etter vi har trekt opp? 

Jeg liker det faktum at du tenker på barnet ditt. At han ikke skal bli syk. Men hvorfor skylder du på alle oss andre? Hvorfor skrive et provoserende innlegg som ikke henger på greip, og forlange av vi skal pakke inn godteri for sønnen din, at vi bør ha tenkt likens som deg, eller “er det så vanskelig å skjønne?”, og at alt skal tilrettelegges dagens bakteriehyseri, når det er DU som bør: 

1: Lære ungen din å si høflig nei takk til våre uinnpakkede godterier, og bukke og takke for at vi gadd kjøpe sånn hællåvingodis til han og de andre tiggende barna, lell om vi alle glemte å tenke på å pakke det inn eller bruke mer penger på innpakede søtsaker.

2: Begrense søtsakinntaket hos barnet ditt de to gangene i året når han kler seg ut som monster eller syngende nisse.

Og 3: Gå ut med et innlegg der du hjertens takker og bukker for hele 2 kg med gratis godis til sønnen din i fjord!

Versegod, Annebrith. Ingenting å takke for det sikkert.

Hilsen verdens snilleste meg som gidder å ha godis og muffins klar hver forbanna Halloween, mens jeg utover kvelden tripper rundt på tå og håper små monstre ikke ringer på og vekker minsten min etter jeg har slukket utelampa. 

…men det gjør de små monsterbarna dine, hvert år. Ringer på likevel, og jeg smiler og hvisker at de ikke må vekke barnet mitt. Men jeg gir dem godis lell.

SORRY for det. Please forgive me!