Kjære 10åring
Verden krangler, og jeg ser og hører. Men ikke du, du ser ikke og du hører ikke. Du får leve i en annen verden. Fordi du kan, og jeg kan. La deg få være i fred, og leve i farger.
Jeg kan ikke redde de barna jeg ser, som du ikke ser. De som lever i en kald og mørk verden. Men jeg kan redde din verden. Jeg kan hjelpe deg å fargelegge den. Oppdragelsen går som vanlig, men jeg adder noe til.
Jeg vet du drømmer deg tilbake, akkurat som jeg. Liten tassi med små fingrer i mammas hånd, ut på spennende tur. Men de er ikke så store, de hendene mine heller.
I det hele tatt er vi på samme nivå, du og jeg, både når vi telter, løper rundt i et i badeland, plasker og har vannkrig, bor i campinghytter eller på hotell, nyter livet på en svær båt, lateløper med føttene når flyet tar av og jeg later som nor annet også; at jeg ikke har flyskrekk for at du skal få nyte flyturen
Eller når vi leker oss i lekeparker som Leksand, Tusenfryd, Bø Sommarland, Tivoli i København eller koselige Hunderfossen.
Det oser sommer, og de fleste rundt oss er på ferie. På Danskebåten leker du med andre barn som også er pirater og skal løse oppgaver. Showet starter snart. Hunderfossen har de søteste små hyttene, og selv om det regner i Østersund, elsker vi lyden av dråper på teltet over oss.
Vi er trygge samme hvor vi er.
Og magen vår får krampe i latter uansett hvor vi drar.
Du får deg venner over alt hvor vi er.
I Leksand tar det helt av i 2023. Vi har ankommet fra Østersund i det vi trodde skulle bli en togtur, men som var en busstur.
Den første natten krysser vi Leksand med onkel og tante i sin campingvogn. To av dine søskenbarn får sove i vår hytte. Så hva gjør vi? Lager sukkerfrokost med høy musikk og masse digg på bordet. Danset vi ikke også litt på det bordet mon tro?
Alt vi opplevde i Leksand får meg til å undre på om vi skulle dratt tilbake dit neste sommer. Hva tror du? Hele den pakka der, er det den turen vi skal spare til denne vinteren, lille venn?
Men vi har hverken vært på Liseberg eller Legoland.
Ok. Uansett har vi lært: mindre bagasje, mindre buss, og hytte nærmere både do og park. Spesielle små hoteller foran “luksus”. Reise i juli, ikke juni, så vi blir kompis med tempen her i Norden.
Økonomien her i hus styres av et menneske. Og hun hverken røyker, snuser eller drikker alkohol. Det er noen valg som alenemamma har tatt, som gir store bonuser økonomisk. Dessuten behøver vi ikke å handle særlig foruten hygieneartikler og mat, så da kan vi heller bruke penger på opplevelser vi aldri glemmer. Og ja, det er valg: legg nikotin og alkohol bak deg bare, sa jeg til meg selv. Og sånn ble det, fordi jeg bestemmer mine valg selv. Og jeg var storrøyker i 12 år før jeg sluttet i 2007. Ikke rørt en eneste røyk siden, og jeg er mest lykkelig uten alkohol.
From dark to light:
Husker du da du tok dine første svømmetak i Leksand? Du begynte i Bø året før, og svømte litt da også, men i Leksand startet ditt svømme-liv i bassenget på camping-delen.
Pokker jeg digger deg, du din humoristiske 10åring! Jeg gleder meg til alt med deg.
Jeg prøver å skjerme deg fra en verden på nyhetene som ikke akkurat minner om en feriepark. Og det funker; du er smiley himself, akkurat som du var da du var liten baby.
Så.
Jeg kaster alle bekymringer over bord fra Danskebåten, taper vannkrigen i Storsjøbadet, rister av meg alle triste tanker i den gøyale dure-maskina i spilltetlet på campingen i Leksand, ler av showet i det største teltet på samme camping, og spiser god mat der sammen med deg. På stranda i Leksand står jeg for alltid sammen med deg og nyter utsikten og livet, mens vi hører hundrevis av glade feriefolk kose seg i storteltet på campingen.
Så løper vi fra Bø Sommarland fordi det er juni og for småkaldt; vi kommer heller tilbake i Juli/August en gang, har vi lært.
Jeg rusler glad og fornøyd opp Karl Johan med ei lita hånd i mi lille hånd, og sola har jaget alle skyene vekk.
Vi lager hytta om til stue her hjemme. Stua om til hytte mener jeg, og satser på at katta ikke kommer med ei levende mus denne natten, sånn rett nedom min høyre fot. Sånn som sist vi laget stuehytte. Grøss.
Det samme hjemmet fyller vi opp med vennene dine og mine; og slekta. For hvem bestemmer reglene der kun en voksen bor med barn? Bare de. Og kun dem. Vi gjør det på vår måte, og er ofte en familie på mange flere enn oss når middagen skal inntas.
Farge, farge og atter farge. Farge livet til barna.
Det er ikke galt å gjøre et barns verden om til en lekepark i disse tider. Han behøver ikke å vite om alt. Han vet det også, at det finnes ting mamma ser på nyhetene når han sover; som han ikke trenger å bære på i sin bagasje.
Jeg kan bære det for han.
Jeg kan ta sekken hans også, de dagene vi treffes etter skolen.
Det hender seg ofte at jeg hjelper han med bagasjen hans når vi er ute i verden og reiser, også.
Sekken han kan få bære er fylt med ekstra tulling og tøysing så han ler enda mer enn før. Den er fylt med komplimenter og øyekontakt. Det lille ekstra. Boklesing og felles serier. Gode glade filmer og varme klemmer. Og den sekken veier ingenting. Tvert imot, den løfter en liten tassi som om det var litt helium oppi den.
Det er sånn det er, at det er min drømmejobb: å få gjøre livet lettere for små drømmere, når halve verden krangler og dreper både drømmene og drømmerne.
For vi behøver små drømmere.
Og de behøver oss.
Med blanke ark og fargestifter, og en sekk fra bakvendtland.
