Så jeg graver meg ned i badekaret. Setter på noen bobler og er fortsatt like rastløs. Min minstemann roper et eller annet. Jeg svarer et eller annet. Prøver å lytte til 80tallet. Så 90tallet. Men nei. Jeg greier ikke å slappe av. Ingen musikk kan roe meg ned innerst inne.
Later som om det fikser verden at jeg kjører på med ansiktsmaske, skumbad og hårkur.
Men det er bare fjas.
Ikke bare er det billig fjas.
Det er skikkelig fjas.
Om det så var dyrt vås, så var det intet mer enn billig fjas!
Vi er så heldige. Hun kommer med takeaway, og vi spiser som om det var det siste måltid i hele verden.
Hvordan kan vi hjelpe?
Jeg lander på at det er barna mine jeg kan hjelpe akkurat nå. Og for å hjelpe dem ….
…..må jeg hjelpe meg selv.
Pleie meg selv.
lytte til rolig musikk innen moving art på Netflix.
Se på det.
Tro på det.
Tro på at de kommer en dag hvor voksne lytter til barn som spør : “Når blir det fred? Helt fred? Er det SÅ VANSKELIG? Å SKAPE FRED?”
PEACE.
SOM MARILYN, ELVIS, DEAN OG CASH!
Det var tider før våre egne tider.
Vi kan bare lytte og lære. Trøste og bære. Håpe på, at de en gang snur seg og ser på. Fortiden bak dem. Undre på hvem, som ga dem musikken, naturen og antikken. For ikke å snakke om alt det vi glemte. Som vi alle sammen gjemte.
Hun ser på meg med blanke øyne. Mumler et eller annet om et ettermæle. “Han gjorde det. Det var ikke han andre.”
La oss kalle henne Mali.
Hvordan er det å leve med sannheten i hjertet ditt? Akkurat der det stikker hver dag. Når du vet at det uoppklarte betyr at det langtfra er uoppklart
Jeg spør henne hvorfor hun ikke bare forteller det.
Mali hever skuldrene før hun slipper dem ned igjen. Hun har gitt opp. Hun har dessuten barn, og de må leve i trygghet.
-“Og jeg har fortalt det til rette instanser. De venter kun på en liten stein til for å velte lasset. Men barna først, Ikke sant?”
Javisst, selvfølgelig er jeg enig.
-“Jeg har gang på gang tatt ham på fersken i å spionere på meg. Han stiller seg til med bilen han låner, og setter langlysene på.”
Hun har ingen persienner trukket ned, og plutselig får Mali øye på to slags soler. Hun blinker med taklyset før hun trykker lyset helt av. Så kjører han sakte bort fra parkeringsplassen, i bilen hun er så lei av å se. Han vet at hun vet virkeligheten i hans fortid, og vil vise at han følger med henne.
Minne henne på å holde kjeft.
Heldigvis ble han filmet fra den andre siden av parkeringsplassen forrige gang, i det han kjørte derfra.
-“Dette er på landet rett utenfor byen, så med en gang jeg sier fra, er to venner av meg beredt til å stikke et par meter utenfor sine hus, og dokumentere spionasje. Jeg er jo ikke alene. Jeg har venner som hjelper meg. Mange et gira på å felle troll. De fleste vil være som Askeladden vet du.”
Det er vanskelig for henne å i det hele tatt orke å snakke om noe så groteskt. Han som aldri gjorde noe er død, mens et monster av dimensjoner går fri, med et ekstremt kvinnesyn og et hat fra mørke kroker i et skadet sinn.
Hvordan vet du dette, Mali?
-“Han har sagt det til meg flere ganger i fylla. I edru tilstand sier han at ikke husket noe fra akkurat den kvelden. Så forandrer han story. Han har ikke gjort noe, for det husker han.”
Alle steder i Norge har historikk. Denne også sådan. Og årene som kom og gikk ga ikke bare muntre farger da det kom til denne bygda på Sørlandet.
Anonym vil hun være, og anonym har hun rett på å være. Pseudonyme Mali.
Hvem har lov til å slukke lys uten å bli stilt til ansvar?
Uten at noen hører ropene i mørket?
Mali skulle ønsker hun kunne stille seg rett foran ham og slenge ei spyttklyse rett i det falske ansiktet hans.
-“Jeg har lyst til å vise ham musklene mine, og forklare ham at jeg ikke er redd han. At han bare er et slitsom uromoment som jeg ikke hadde sørget over et eneste sekund, hvis det var hans eget lys som slukket for alltid. Jeg hadde feiret og danset!”
Siden han vet at Mali vet, er han nøye med å spre rykter om henne som ei dum, paranoid, psycho dame.
-“Psycho…” Mali smiler. “Selvfølgelig skal han få psycho. Jeg er altfor snill, men hva angår denne Judasen, gjør jeg et unntak. Han skal få se psycho, om han så mye som våger å tenke på meg en gang til.”
Mali ler og forteller om ironien. At han tror han har makt, mens han egentlig er ute på dypt vann uten hverken årer eller seil. Og hun nøler ikke med å blåse opp til storm.
-“Han tror han har full kontroll over meg, men I virkeligheten er det jeg som har tatt kontrollen tilbake. Med bilder og film av en “smart” fyr tatt på fersken i å spionere på meg.”
Sørlandet pakkes inn i vår, og det er vakkert. Fasade er som regel fint og pent. Mali har fått snakket om sannheten, og nå venter hennes seremoni. Hun vil ha det skriftlig, det jeg skriver. Så vil hun ta med en stor stein og arket et godt stykke unna. Der skal arket brennes, og steinen skal begraves dypt, sammen med sannhetens aske.
-“Jeg går derfra og legger det bak meg. Det kan jeg. Men det kan aldri han. For det er hans byrde å bære, ikke min. Det jeg ikke brenner, er bilder og film av en paranoid tassi som leker cowboy, indianer og spion.”
Takk for et møte jeg aldri glemmer, Mali. Jeg har aldri måttet vokte mine setninger og fjerne så mange ord så nøye som dette, for at Mali ikke skal kjennes igjen. Beskyttelse et viktig i slike saker. Samtidig fikk vi oss en real god latter over en som bruker tida si på å spionere. Kanskje han virkelig innbiller seg at det er kontroll. Cowboy, troll, Indianer, spion. Whatever. Kontrollen og makten over sitt liv er det Mali som har. Bare Mali.
