Jeg rusler rundt på Rema 1000 og regner tall i topplokket. Etter to ferieturer på budsjett med mine kjære avkom, måtte jeg nøye følge neste ukes budsjett. Snart. For pengene hadde ikke kommet enda, og for de hundrelappene som var igjen hadde jeg ei streng liste. Men det er sommer og jeg har lovet minstemann at han skulle få sjokofrokost eller hva det var den sukkerbomba heter.
Da skjer det. Akkurat i dét jeg står foran frokostblandingene og adder prisen av den fancy pappboksen til resten av handlevogna i hodet mitt.
Jepp. “Hun”, det var meg det.
Jeg hører plystrelyder, og bak meg kommer en tidligere nabo. Det første han sier er: “Dævven Helene! Du må jo ha lagt på dæ over rompa di, for rævva di hi jo virti (blitt) stæ’ær” (han er verdaling. Hi betyr har, og stæ’ær betyr større)
Jeg faller ut av tellinga. Hadde jeg kommet til 195 kr eller var det 210? Åh. Farsken farsken, det betyr at jeg må begynne PÅ NYTT. Damned.
Noen lesere husker kanskje at jeg syntes jeg ble for tynn på ren lavkarbo for 2 år siden. Jeg tullet litt med det der at rumpa mi hadde jaggu blitt helt flat, og jeg har alltid tydd til humor og selvironi her inne på forbipolene hva angår kropp, fordi jeg ikke fatter poenget med kroppsfokus, press og problemet med å få være litt feminist i samme slengen. Unge jenter og gutter kan få spiseforstyrrelser av å møte Værdar’n på Rema for å si det sånn.
Han stod der og fniste og sa: “Æ liiike son æ sjuh. Store rompa på daman hihi.”
Da innså jeg at jeg allerede hadde falt ut av tellinga mi. Samtidig fikk jeg en idé. Jeg ble jo ikke irritert over det han sa, jeg er 41 år og gir totalt blanke i hva en mann synes og ikke synes om kroppen min. Mitt tempel. Jeg ble irritert over forstyrrelsene av regnestykket utfra hva jeg hadde å betale med. Så jeg bestemte meg for at NÅ, nå hadde jeg sjansen.
Til å endelig ta igjen!
Jeg lo høyt og slengte hendene i været: “Jippi, si du det? Har æ endelig klart å lagt på mæ på rævva mi igjen? Oh thank you lord, si æ bare!”
Han fniste litt mindre og så ned til siden. En stor og høy mann.
Jeg studerte ham og sa: “Men kjære mæ! Steiki ta DU har jo blitt smellfeit!”
-“Henne hen nei, (dette her nei), det e itj flæsk, og det e itj fale (farlig) sei lægen” sa han mens han tok tak i magen sin og deiset den litt hit og dit.
-“Ja ka e det da trur du? Uansett ka det e så e jo ikke den svære magen der bra for helsa di, du må jo jogg, mann!” sa jeg.
-“Nææ hhh meen æ går mytti da!” Sa han alvorlig.
Kroppsfokus var visst ikke lenger så gøy.
Damer med helt normale rumper skal visst ikke svare. Vi skal vel bli så sjokkerte, krenket og satt ut at vi ikke klarer å svare nærmest.
Jeg så irritert opp på ham: “Ja jogg, gjør det, for du trenger det. Men vet du hva? Jeg datt ut av tellinga jeg nå, må nesten vite at jeg har råd vettu, når jeg kommer til kassa, ikke sant?!”
Han var fortsatt stor og høy, men krympet som en Donald Duck i en åttitalls tegnefilm, og peip: “Åkei.”
Jeg smilte, sa hade, og ønsket lykke til med kroppen og toppen.
Kjære leser: La dem ikke komme mot deg som et gammeldags lokomotiv. Det er på tide å ta igjen. Jeg har endelig fått tilbake en sunn og normal kropp, og ingen får redusere meg til en ting. En tingeling kan de se på tegnefilm. Jeg er en alenemammahjerne som jogger når jeg vil, spiser hva jeg vil, danser når jeg vil og gjør ellers nøyaktig hva jeg vil.
Men. Passe seg bør dem, før vi setter oss på dem with our big big booties og slipper en big big fart.
Tut tuuut fra meg til deg, ha en fin og sunn dag 🙂
Men hvis man går dypere enn utseendet, finner man de sorte fårene. Og ja, jeg er et av dem. Jeg tillegges følelser jeg ikke har, og trampes på av de hvite gamle sauene akkurat som andre sorte får.
Du kanskje kjenner deg igjen?
Du kan ikke bli ivrig i stemmen din før du blir beskyldt for å være sint?
Du kan ikke si noe uten å bli misforstått?
Nei du kan ikke engang si en setning uten å bli rettet på, hva?
Samme hvor klok du vet at du er.
Det er hva jeg mener med falskhet. Det er ikke riktig, men falskt. Du er ikke irritert, bare ivrig. Men det er en kunst å la være å bli forbanna på hvite sauehuer som påstår at du er noe annet enn det du vet du er. Som mener at du mente ikke ditt, men datt. Og du vet at du ikke behøver å bli rettet på, fordi du har jo peiling. På at det du sier er korrekt.
De hvite sauene prøver å blende deg, fordi de blir forvirret og nysgjerrig: hvem pokker er den svarte sauen der?
Til slutt forvandler du deg til en bjørn, og vandrer dine egne veier. Vinteren er perfekt, for da har alle de hvite sauene trippet inn i fjøsene sine og har det enkelt og greit.
Men du får ikke sove med det første.
Først sitter du utom hiet ditt og hører på stillheten.
Hvor godt det er å slippe.
Slippe bråket fra alle de “perfekte samfunnsborger’ne”, på en jordklode der du tidligere kaltes kunstner, forfatter, musiker og genì.
Stillheten er så utrolig deilig.
Stillheten fra falskheten i akademiets hvite verden er sovemedisin for en hel vinter. Og så fælt som de merkelige hvite sauene smaker, ja nesten som A4, gidder du ikke engang lukte på dem når du våkner.
Anyway, de våkner jo aldri, so why care?
Du går dine egne veier og stier.
Du er klok.
Jeg vet du er klok.
Du er oppfinnsom.
Jeg vet at du er det.
Du er energisk når det passer deg.
Jeg heier på deg til alle årstider.
Og sort, svart, mørkt, er hvor vi kan få være i fred.
Vi later som at vi er noe stort. “Voksne” heter vi. “Foreldre”. Som om størrelsen vår gjør at vi vet bedre enn dere fordi dere er så små.
Men det er dere som vet best. Dere er nærmest denne jorda, og det er minst tid siden dere kom fra den andre siden, i forhold til våre gamle dager.
Sannheten er at vi voksne sitter i en berg og dal bane lagd av porselen. Og vi er så takknemlige for hver gang den ikke knuser. For hver dag vi får sammen med deg. For hver dal og for hver høyde, så lenge vi får stryke deg på håret og smile av at du prøver å lage en pizzadeig. For hvert smil og hver klem. For hver tåre du kaller fram i øyekroken på en svær kjempe. For alle gangene du søler og vi ikke kan kjefte fordi vi søler mer enn deg. For hver cm du vokser.
For hver rare pizza vi spiser og forsikrer deg om at den er den aller very best ever.
Fy pokker som vi elsker deg. Hvis du bare visste, og jeg håper du vet. Sjokket over sannheten kan vippe oss voksne av pinnen. Når vi husker at vi har dårlig tid. Hver gang vi skjønner at vi ikke aner om vi treffes igjen etter denne berg og dal banen.
Så come on little one, la oss nyte dette tivoliet. La oss velge en karusell eller noe, hva? Alt annet enn denne porselensbanen?
Det er visst ikke meningen vi skal vite mer enn dette. Så nå skrur vi opp volumet på den beste låta vi kan finne, setter oss i karusellen og kjører på, eller hva sier du lille venn?
Repeat after me, say: Life is magic, ever so tragic, but here we are, and you are a star!
Star of my heart, all the way from the start. And we can pretend, there aint no end.
Etter 6 år med bloggen forbipolene forstår jeg hva jeg aldri husket. Jeg glemte helt å fortelle hvem i alle dager jeg er.
Jeg er vant til å prate med blogglesere, men det siste året har ekstra mange villet snakke med meg om denne bloggen. More like ruinene av bloggen, for det er jo en stund siden jeg var en spæm in your face, dvs det har vært lite blogging det siste året, og jeg kan ikke skylde på noen pandemi.
En del lesere jeg har snakket med ble overrasket over å få vite at bloggen ble opprettet fordi jeg var helt sikker på at ingen kom til å lese den. Bittelille bloggen med alle mine dokumentasjoner som jeg ville lagre om min fortid, for mine barns framtid, juni 2015. klart den kunne jeg pent gjemme, hva?
Dere lesere har også blitt overrasket over hvem jeg er når vi møtes.
Det som ofte slår meg er hvor misforstått man kan gjøre seg på nett. Jeg har dokumentert fortiden min her inne, og jeg har fått æren av å få lov til å skrive sanne historier både for etterlatte og de som fortsatt er blant oss. De som orket kampene sine, og de som bare ikke maktet mer, RIP, og respekt til dem alle♡ Å fokusere på andre mennesker sine historier fengslet meg totalt; jeg elsker dem og alt hva de bærer i kistene sine, åpnet eller lukket.
Jeg mener; noen av dem har blitt som søsken for meg etter prosessen med å skrive deres tapre fortid.
Men jeg har aldri fortalt dere hvem jeg er, her i nåtiden, og inni meg. Hvem jeg faktisk er.
Trodde ikke at det var så viktig. Ei med min fortid kan vel aldri tenke seg at andre synes en er interessant, men når man så til de grader gjør seg selv misforstått, er det på tide å komme ut av skuffa. Og ja du vil bli skuffa. For jeg er hverken en diva, ei prinsesse eller noen pow wow wow, og jeg har fortsatt ingen sexy bakende å vise fram. I mine egne øyne ser jeg ikke engang særlig nice ut, og når jeg er over 40 år så kjenner jeg at it does’nt matter heller.
Jeg er ei ganske morsom alenemamma ja, men også kjedelig. Sånn fjernkontroll og Netflix-kjedelig. En bok-nerd, flirefjes.
So here we go, and first of all: Jeg er altså dyktig på å gjøre meg selv misforstått i dagliglivet; hva enten det er feil ord jeg sier, eller at jeg dagdrømmer.
Autokorrekt på tastaturet, og jeg, er uvenner. Nr 1! Og livsnyter liker jeg å påstå at jeg er. Iblant er jeg sikkert det, men sånn ellers så er det stress som ruler meg.
Jeg hyler høyst når noen hopper fram og sier bø. Jeg er en irriterende, avbrytende, en gang i måneden svært så pms-preget skapning. Og ja, når jeg er premenstruell kan det meste skje, det er akkurat som om man blir en slags wannabe bitch en gang i måneden. Det har skjedd at telefonfolk fra Canal digital, telenor osv har lagt på røret til meg under slike pms-dager. Og jeg har selvfølgelig vært irriterende nok til å ringe tilbake.
Drama og sladder takler jeg dårlig. Bare kutter dem ut, for å si det sånn. Har da drama på Netflix.
Jeg griner tårer og ler en weird latter av det jeg ser på skjermen (80tallet: “fjernsynet”) Og jeg er også tvers gjennom dumsnill.
Jeg har hittil vært altfor godhjertet, lett å utnytte, og jeg tar i ettertid ansvar for det. Du blir ikke med til mentalsykehuset som støtte når du selv trenger hvile. Du passer ikke andre sine barn og disker opp med middag når du egentlig bør ta vare på vettet ditt ved å jogge deg en real egotur. Vel, kanskje om du får et smil og en takk.
Men ikke ellers. Du har verdi langt utover universet, sier jeg til meg sjæl, og har forlengst bestemt meg for at barna mine fortjener en mamma som tar vare på seg selv.
And so: Selv om jeg er latterlig redd enkelte insekt og dem hatet meg, hater jeg også å drepe dem. En gang ringte jeg et vennepar in the middle of the night (2ich) og ba om hjelp til å gå ut alle mygghankene. Jeg fikk hjelp, for det er gode venner jeg har. Fobi er fobi, sant.
Jeg blir forelska gjennomsnittlig 5 ganger i året. Nei 4 kanskje. Og jeg har ikke trua på sånnt, so I let it passere.
Ofte har jeg sitti og klødd meg i hue sammen med mine like snille og trofaste venner når folk ser ut til å tro vi er slemme eller noe i den gata der. Når bitches in the hood plutselig får det for seg at …at vi er noe glødende, et eller annet vi snille heksene ikke helt forstår, at det er VI som er “the bitches•○●○• or whatever. Vi bare shake it off og vet godt at vi er altfor snille til å være sanne. Såe. Da så.
Sølibat? Ja det er et kjent ord. Men jeg har muligheten hvis jeg vil. Han er en snacksy bonde fra bortover sørover, og tålmodig må jeg søren meg si han er. Søøøølibat. Fælt ord, men det kan gi deg grenser du ikke visste du hadde.
Men det var sladder og ræl ja. Mine venner og jeg kan snakke i telefonen i over 3 timer uten å være innom tema sladder, vi bare ler av oss sjæl og snakker om alt fra elger til mus. Eller salg. Eller forrige gang vi dreit oss totalt ut. Flere av oss er klumsete, og vi revner av latter hva angår alt vi dumper borti.
Så til det viktigste. Jeg er en mamma. En impulsiv mamma som er fæl til å spoile barna sine, ja så plutselig sitter vi der på Mallorca eller et annet sted i Spania og lurer på hva vi skal gjøre etter dyreparken.
Ikke akkurat i disse pandemi-tider nei.
Men det har skjedd en god del ganger i “gamle dager, før pandemien” at “turen ble bestilt i går, vi reiser om ei ukeeee!”
-“Mamma daaa! Okay, hurray”
Streng, tydelig mamma, er jeg, og du HØRER meg i butikkene iblant. Kjærlig, god og snill mamma, er jeg også, og altså ei brølape i butikken. Prinsippsak: “NEI SELV OM DENNE KOSTER 15 KR FÅÅÅÆR DU DEEEN IKKEEEE!”
Det er da det skjer: Jeg går tilbake til leketøysbutikken dagen etter og kjøper figuren til 15 kr for å gi i belønning for at han var så flink og la den tilbake.
I know. Sånn er jeg.
Glemsk. Gjentar meg selv til tålmodige venner som kan bekrefte at “ja, Helene du sa det i går.”
Jeg er også superhost på Airbnb med 78 positive anmeldelser. Altså, det er jeg stolt av, for alle anmeldelsene jeg har er fornøyde folk: 78 stk. Og jeg elsker å dulle med gjestene, legge minisåper på håndkle på puta og være ekstra grei med dem.
Jupp, så, praktisk, logisk, økonomisk og med full kontroll på alenemammatilværelsen, er jeg. Stedet jeg leier ut er samværsrommet til min eldste sønn. Her skal alt være til aller beste nytte. Hvis han noen gang vil bo der, skal selvfølgelig airbnb og jeg vinke farvel.
Jeg kjøpte denne, min første bolig, for 2 år siden, og det første året fikk jeg bygd om leiligheten til 3roms med hybel i tillegg. Som du sikkert skjønner er jeg er listeguri som prioriterer firstprice, extra, supersalg og prima foran luksus. Jeg roper nei til alle forbrukslån og sånn er det.
Alt i mitt liv er basert på barna mine. Jeg har brukt de siste 10 årene på å rydde opp i en økonomisk situasjon som lå nede for telling; halverte gjelda på 7 år, og fiksa det. Dette fordi jeg vil etterlate meg noe hvis det skulle skje meg noe. Barna sine økonomiske framtider er nøye kalkulert hvis himmelen faller ned over meg, og jeg føler meg nå trygg på at det ungene mine sitter igjen med er gode minner og arv. Ikke alle de luksusfellete konvoluttene jeg en tid strevde med å hente i postkassa.
We are free.
Og vi er så heldige å få bo sammen med verdens kuleste kattepus Diva Luna Blue. Hun er en rasekatt av type sipir-rase, og hun er rett og slett amazing. Vi elsker henne fra hjertene våre og til månen. Og tilbake.
Back to Basic. Jeg er ikke som du tror, har jeg lært av alle samtalene med mange av dere blogglesere. Jeg er ei heller i nærheten av å være lik usanne rykter som biesurrer rundt hue mitt iblandt. Jeg ler altfor høyt, ser ikke ut i måneskinn og gir effektivt eff i det. Jeg er vant til en barndom med mormor i onkel sitt fjøs, skitt under neglene, torsk på kroken i pilkefiskeland, dvs Vesterålen, og alltid mange gode venner.
Og ja. Vet du hva? Hos de som faktisk kjenner meg og min latterlig lave selvtillit, er jeg faktisk godt likt. Jeg skriver “latterlig lav”, fordi det aldri gjør meg noe å ikke være høy på pæra.
Høye pærer er heavy å bære på.
Jeg vet hvem jeg er, og jeg stortrives sammen med meg selv.
Jeg ler for mye av meg selv. Såkalte flaue tabber gjør jeg stadig vekk som jeg skrev over her og nå gjentar meg selv, men det mest pinlige er hvordan jeg får latterkrampe ala Slagsvold Vedum etterpå. Hjelpes. Faller rundt ei hengekøye med ræva hit og dit, og ler i 10 minutter etterpå. Tripper gjennom et kjøpesenter med kjolen oppi baki strømpebuksa og ler i 15 minutter etterpå. Flirer og ler til de andre i bilen nesten rynker på nesa.
Latter.
Jeg greier ikke å la være. Latter er hva jeg lærte fra jeg pumpa ut av mamma for 41 år siden, og særlig det å le av seg selv. For det lærte pappa meg. Han fjerta og skylda på meg, bokstavelig talt. Blant annet. Pappa var en klok mann med god humor.
Ellers er det en del av livet til gutta og meg at vi har stor familie og slekt. Herlige folk som du hadde digga på flekken. Svigerinna mi er den cooleste ever, tantebarna mine er alle som alle i Lindgrens verden; goklomper alle fra 5 til 18 år. Mine søskenbarn er også de snilleste en kan tenke seg. Spennende tanter og langt uti slekta-folk også. Jeg er sådan rik: Rik på ubeskrivelige mennesker å leve sammen med; barna mine, familie og venner.
Ja og så snorker jeg. Visstnok helt hinsides virkeligheten. Og jeg skylder alltid på at det har jeg arva av a mormor på øya. May she RIP.
So so what? I’m still a night star, og uten filter:
And so what; hvem enn du er; ikke la assholes make to big holes! The summer is yours and it’s MAGIC 🥰
Nå er det rett før jeg skal hive meg uti bassenget, så jeg får det for meg selv før 6åringen kommer hjem. Olala!
Ja jeg innrømmer det. Mens Mallorcaklokkene spiller over hengekøya på terrassen, kjenner jeg at jeg innrømmer det: Jeg synes det er DEILIG å la seg “forfalle”. Ja det er rett før man kjenner man får et netflix tooth-horn i panna.
Akkurat som kornåkeren borte over veien vokser, driver jeg og vokser om kapp. Bleiker håret gult som fy, legger an til skjegg under armene og kjører på med svarte trær på leggene. To centi? En? Have no idea, men akkurat skjegget under armene er fordi jeg bruker tidenes sterkeste deodorant. Noe så etsende eller hva jeg skal kalle det; shit det bør ikke være nyshava der nei.
Whatever.
Endelig er vi i gang med boka! Med hairy ferie er det andre greier i hodet mitt enn hårveksten i sølibat. Jeg skriver “vi”, for det er ikke bare mi bok. Etter all denne utfordrende tiden behøver vi komi, derfor har vi gått sammen om å kjøre komi som bare rakkarn. Vi er 3 stk, og vi kan ende med å bli 5 stk, hvorav jeg er den eneste som ikke er anonym. De andre beskyttes med sine innspill, og jeg trykker dem til mitt hjerte med taushetsplikt.
Vi har mer enn komi å gi dere, og vi byder gjerne på alt vi opplevde som er til å le seg skakk av. Vi har vært ekstreme, og med latterkramper ser vi oss tilbake og vet at alt vi vil utelukke et det triste. Akkurat I denne boka vil vi i såfall finne det komiske i det ekstremt fæle, for vi har ikke tenkt å la vold og sorg rule denne historien.
Vi mikser og blander. Hva hun ene opplevde, var ikke egentlig hva hun andre gjorde, i boka. Vi deler opp alt det ville, alt det som gjorde at vi falt ned av sofaen og nesten tissa oss ut. Og så er dem gull verdt, disse anonyme hjelperene mine, for jeg ler hver gang jeg skriver.
Så gi meg EN god grunn til å shave leggene? Å skrive ei bok krever ingen hansum man, og ingen skinnende, håpløse (autokorrekt: hårløse) legger.
Ok, når vi skal bade kan midten rime på nettopp midten, og neeeesten bære sin proudness, men too hot to …hva var det det het? Jeg så hele serien og skjønte ikke bæra. Anyway, too hot? Nope.
Det er på tide å muntre opp hverandre, ikke barbere seg til blods. Jeg så en fyr i bar overkropp i dag og visste ikke om det var en gorilla eller et menneske, so lady; why shall you/ why shave you?
Ha en hairy ferie, or not, og så innrømmer jeg at jeg kjøpte sånne engangshøvler på Normal i dag. Men altså, jeg gidder ikke. Hvor lange kan dem bli tro? Det er som manndoms-stoltheten det der; hvor mange cm?
La oss iallefall prøve. Å fokusere på det som er viktig; å være her for hverandre i latter og tårer. Det er 10 år siden min humoristiske pappa døde, og snart er det 10 år siden Norge falt i grus. La oss gråte og le, muntre hverandre opp og stå sammen, framfor å streve med å fjerne det naturen har gitt oss:
