“Du må ha lagt på dæ over ræva!” Les hva hun svarte

 

Jeg rusler rundt på Rema 1000 og regner tall i topplokket. Etter to ferieturer på budsjett med mine kjære avkom, måtte jeg nøye følge neste ukes budsjett. Snart. For pengene hadde ikke kommet enda, og for de hundrelappene som var igjen hadde jeg ei streng liste. Men det er sommer og jeg har lovet minstemann at han skulle få sjokofrokost eller hva det var den sukkerbomba heter.

Da skjer det. Akkurat i dét jeg står foran frokostblandingene og adder prisen av den fancy pappboksen til resten av handlevogna i hodet mitt.

Jepp. “Hun”, det var meg det.

Jeg hører plystrelyder, og bak meg kommer en tidligere nabo. Det første han sier er: “Dævven Helene! Du må jo ha lagt på dæ over rompa di, for rævva di hi jo virti (blitt) stæ’ær” (han er verdaling. Hi betyr har, og stæ’ær betyr større)

Jeg faller ut av tellinga. Hadde jeg kommet til 195 kr eller var det 210? Åh. Farsken farsken, det betyr at jeg må begynne PÅ NYTT. Damned.

Noen lesere husker kanskje at jeg syntes jeg ble for tynn på ren lavkarbo for 2 år siden. Jeg tullet litt med det der at rumpa mi hadde jaggu blitt helt flat, og jeg har alltid tydd til humor og selvironi her inne på forbipolene hva angår kropp, fordi jeg ikke fatter poenget med kroppsfokus, press og problemet med å få være litt feminist i samme slengen. Unge jenter og gutter kan få spiseforstyrrelser av å møte Værdar’n på Rema for å si det sånn.

Han stod der og fniste og sa: “Æ liiike son æ sjuh. Store rompa på daman hihi.”

Da innså jeg at jeg allerede hadde falt ut av tellinga mi. Samtidig fikk jeg en idé. Jeg ble jo ikke irritert over det han sa, jeg er 41 år og gir totalt blanke i hva en mann synes og ikke synes om kroppen min. Mitt tempel. Jeg ble irritert over forstyrrelsene av regnestykket utfra hva jeg hadde å betale med. Så jeg bestemte meg for at NÅ, nå hadde jeg sjansen.

Til å endelig ta igjen!

Jeg lo høyt og slengte hendene i været: “Jippi, si du det? Har æ endelig klart å lagt på mæ på rævva mi igjen? Oh thank you lord, si æ bare!”

Han fniste litt mindre og så ned til siden. En stor og høy mann.

Jeg studerte ham og sa: “Men kjære mæ! Steiki ta DU har jo blitt smellfeit!”

-“Henne hen nei, (dette her nei), det e itj flæsk, og det e itj fale (farlig) sei lægen” sa han mens han tok tak i magen sin og deiset den litt hit og dit.

-“Ja ka e det da trur du? Uansett ka det e så e jo ikke den svære magen der bra for helsa di, du må jo jogg, mann!” sa jeg.

-“Nææ hhh meen æ går mytti da!” Sa han alvorlig.

Kroppsfokus var visst ikke lenger så gøy.

Damer med helt normale rumper skal visst ikke svare. Vi skal vel bli så sjokkerte, krenket og satt ut at vi ikke klarer å svare nærmest.

Jeg så irritert opp på ham: “Ja jogg, gjør det, for du trenger det. Men vet du hva? Jeg datt ut av tellinga jeg nå, må nesten vite at jeg har råd vettu, når jeg kommer til kassa, ikke sant?!”

Han var fortsatt stor og høy, men krympet som en Donald Duck i en åttitalls tegnefilm, og peip: “Åkei.”

Jeg smilte, sa hade, og ønsket lykke til med kroppen og toppen.

Kjære leser: La dem ikke komme mot deg som et gammeldags lokomotiv. Det er på tide å ta igjen. Jeg har endelig fått tilbake en sunn og normal kropp, og ingen får redusere meg til en ting. En tingeling kan de se på tegnefilm. Jeg er en alenemammahjerne som jogger når jeg vil, spiser hva jeg vil, danser når jeg vil og gjør ellers nøyaktig hva jeg vil.

Men. Passe seg bør dem, før vi setter oss på dem with our big big booties og slipper en big big fart.

Tut tuuut fra meg til deg, ha en fin og sunn dag 🙂

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg