Det er snart høytid, og du er kanskje avhengig av noe som gjør deg helt tussete bare du ser ei flaske med det i; nemlig bobler. Slik gjør du det beste ut av det:

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det begynte under mitt andre svangerskap. Mer og mer. For hver dag som gikk. Vann med bobler. Bobler i vann. En avhengighet som gikk så langt at jeg fikk en gave av familien min, nemlig en brusmaskin. Jeg kjøpte jo så mye brus. Det svei i halsen, og jeg ante ikke hvorfor eller hva som gjorde at jeg bare måtte ha brus, men det gikk med over 1 liter hver natt. Gudene vet hvor mange liter som gikk med om dagene.

Jeg er fortsatt totalt hekta på bobler, som i kullsyre. Og dette har altså vart i 5 år nå. Gravid-badedilla mi gikk over, men kullsyresuget mitt bare utviklet seg videre. Brusmaskina er fortsatt flittig brukt, og jeg heller i funlightsaft for å holde brusen sukkerfri. Den med fruktsmak lager champagnebrus, oh lord I love it.

Ved nærmere ettertanke er det vel ikke det verste å være hekta på. I mitt tidligere rufseliv både røyket og drakk jeg, og det var desverre ikke sokkene mine jeg røyket, men minst to pakker Rød 3 i uka. Så var det heller ikke saft jeg drakk, men dram og pils. At jeg ikke tålte noen av delene ble mer og mer framtredende med årene. Det pep i brystkassa mi bare bakken skrådde litt oppover, og trening; hva var det? Å bøye seg etter alt jeg mistet i min klumsethet? En paranoid tulling med pilsen i hånda er heller ikke så sjarmis, så jeg kuttet ut både nikotin og alkohol, og ble altså heller avhengig av funlightbrus.

På tjukka for andre gang: På sykehuset oppfordret diabetikersykepleieren meg til å drikke sukkerfritt med aspartam. I min avhengighet hadde det gått så langt at jeg frøs brus eller saft i fryseren så det ble slush, og satt og helte det i meg på sengekanten om natta. (Det er lov å le. Jeg så nok rimelig desperat ut der jeg satt.) Problemet var bare at det var sukker i skvipet, og jeg fikk diabetes så det dundret etter insulinsprøytene og kostholdsendringen. Bank i bordet han steike ta så dyktig jeg ble. Ungen min skulle søren ikke bade i sukkervann, nei. 

Sånn lærte jeg om den smarteste måten å drikke brus på: lage den selv, og putte oppi sukkerfri saft. Vi rekker nemlig aldri å få i oss så store mengder aspartam at det blir skadelig for kroppen.

Så hvis du er like kullsyregal som meg: Make it and fake it. Lag brusen selv, og ha i så mye sukkerfri smakstilsetning du bare vil. Ekspertene oppfordrer tilogmed gravide å velge aspartam foran sukker. 

“I’m in an add?” Nope. Er ikke det, hverken kjøpt eller betalt. Men brusmaskina var en fantastisk nyttig bursdagsgave å få for ei som fortsatt ikke fatter selv hvorfor sviende bobler er så innmari digg. Velg sukkerfritt og drikk bobler med god samvittighet!

…og dessuten; hvorfor ikke gå for ei alkoholfri jul også? Jeg kan med hånden på hjertet påstå at det er nå som jeg er totalavholds fra alkohol på 2.året at jeg har det gøy når jeg er ute på byen. Det er nå som jeg nyter kaffe og de hjemmelagde boblene mine at livet er digg.

Jeg prøvde med en svær ustrøken juleduk som jeg kjøpte på brukten til 40 kr. Men nei. Ingen julestemning. Ikke engang da jeg halvsliten wannabe supermamma spilte monopol med 9åringen på den. Det ble to runder. Vi liker mest skravla rundt det brettet vi to, når lillebror er pent plassert i senga for kvelden og storebror får a mor for seg selv bittelitt. Ingen av oss fatter hvorfor den ene brikken er en dinosaur. Sammen med en bil, en hatt, en katt og en hund liksom. Tidsfeil eller tidsriktig? Det siste kun i Jurrassic world. Og hva pokker har den filmen med monopol å gjøre? Stusser vi på rundt juleduken. 

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Før det prøvde jeg forrige uke med en megasvær stall kjøpt på den samme bruktbutikken. Inni stallen er det to dyr, et jesusbarn, Maria, Josef og tre personer til. Men det stoppet ikke der. Det fulgte med en svær mann og ei dame til. Vi aner ikke hvem de er. Jeg fikk ingen julestemning, men en god latter. Nå for tiden er det populært med sånne små dasser med slim oppi. En av disse passer perfekt inni årets jesus-stall.

Jeg blar litt nedover miss perfect facebook, og ser på perfekte bilder av perfekt julestemning, perfekt forelskelse, perfekt botox og perfekt humor. Lite av dette kan jeg relatere meg til her jeg ligger som et slakt i superundertøyet mitt. Sinnarynka har ikke løpt noe sted. Ved siden av meg ligger en 4åring som ikke ville bade og som ikke ville ha på seg pysjamas når superman-pysjen ikke var tørr enda etter vaskemaskin nr ørten. Ok da. Det fikk bli vaskeklut og sove i bokseren. 

9åringen hadde besøk av to 9åringer til i helgen, og 4åringen fikk seg kjæreste da jeg passet ei pie på to. DET kaller jeg perfekt! For ei stemning. Men bak fasaden har jeg laget masse mat, ryddet, løpt i trapper, pusset bisser, skiftet på senger, sunget nattasanger, og trøstet barn. I dag var det på tide med bursdag for alle unntatt lillepia. Vi kom oss i vei og spiste kaker med slekta. Da jeg satt på do greide to av de 4 gutta jeg hadde med meg å slå seg i lek. Det måtte jo skje mens jeg satt på do. Vi som hadde det så gøy; det er snedig hvor lite som skal til i en barneverden, før all latter ligger i tåreruiner. Da er det bare å trøste og bære.

Hjemme var det på tide å ta farvel med 3 trøtte 9åringer, rydde, vaske og legge lille mini. 

Pust. Pes. Sånn er det. Jeg kan ikke lyve. Voksenlivet er morsomt, men slettes ikke for pysete lathanser. For alt skjer uplanlagt og i sprikende retninger. Du må dessuten lære å sjonglere baller uten å ha baller. 

Iblant skjuler vi oss bak et perfect pic vi hiver ut på fjesboka. Jeg gjør det selv i blant. Er jo intet offer heller, vil ikke klage. Men sannheten er at ryggen verker og det er plent uinteressant for meg å snakke om både ryggen og alle trappetrinnene jeg ufrivillig løper hver dag for å vaske klær og henge de opp, før jeg husker at jeg glemte det jeg glemmer på nytt i det jeg når kjelleren for å hente det jeg glemte. Som jeg forøvrig husker på en time senere oppe på kjøkkenet. Da må jeg nesten skrive det ned. Sånn er det to grow up; vi har 1000 ting å tenke på og like mange greier å ta ansvar for. Av kjærlighet. For barna.

4åringen foreslår at vi skal være rampete og spise godterier på senga. Først får jeg lattis, men så virkelig mener han det og blir streng. No way. How to say: NO! Han krøller seg oppå ryggen min og må bruke ei stund der oppe før han skjønner at det ikke kommer til å skje. Vi skal ikke spise godis på senga.

Apropos karbs. Jeg vet ikke at jeg er sulten før jeg begynner å småkjefte. Sånn er det å være mutter, brutter. Bro, that is so. Sånn errebare. Stress og sult sammen derimot, er som to i stjernetegn med ild i som prøver å være darlings: dømt til å kastes egg på.

Så fakebook, kjære fakebook, jeg vet du er fake. Jeg bytter deg ut mot ei spennende bok om hu bitre Belle Gunnes i kveld, og innser at det ikke er sikkert jeg gidder å så mye som prøve å søke den perfekte førjulstida i år. Jeg nærmest hører hylekor goshe seg i det jeg skriver: i år blir det sjokoladekalendere på kidsa, og vi stikker til muttern på julaften. Oh yeah. Jeg hører folk skryter over gavene de nesten er ferdig med: well, jeg har nesten ikke begynt. 

Jeg ler høyt her jeg ligger i senga og koser meg. Nei vi har ingen pakkekalendere, ryggen griner til, verden stresser rundt oss, trappene er altfor mange, men snart flytter vi fra dem. Må bare finne oss et hjem vi kan kjøpe først.

4åringen spør etter kjæresten sin: “Mammaaa, du sa hun skulle komme snart!!”

“Jo men vennen min, jeg mente at hun kommer nok snart tilbake, om noen dager eller noe”  (Christina A help me, du er jo tross alt svigermora..)

Anyway: Sannheten er at Maria, Josef og alle vennene deres har vannklosett i stallen her i huset, og det er da noe, hva? Det er jaggu ikke verst. Kanskje lager vi minibleier til Jesus og. Muligens ei lita seng også, men den blir lita. Bring it on, Christmas; jeg er ikke klar i det hele tatt. 

Kjære deg. Du som ser at asfalten begynner å glitre i takt med julepynten i gågata, og vet at tynnulla er din aller beste venn framover. Gjengen er liksom deg, tynnulla, isbroddene, superundertøyet og håpet om en ny vår under snøen som snart skal falle over deg og den rare kula du vandree rundt på av en eller annen grunn. Bradley Cooper har rett i at ingen vet hva som kommer etter døden, og Lady Gaga har like rett i sitt tidsriktige budskap: JUST BE KIND. Anyway. Jula slentrer faretruende mot deg, og du lover å være snillere enn nissen, selv om du faller på isen og fryser tottene blå.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Men du har ikke lenger hverken tid eller interesse av å stille deg til midt i den prydede gågata og stikke tunga ut for å smake på krystallene som daler ned. Du har blitt voksen. Og voksne har “regler” å følge. De er ikke nedskrevne annet enn i snø, men de skal visst følges til punkt og prikke, (særlig av de bitchete folka i Bad moms en og to.)

Blant annet regelen om de nyeste og dyreste gavene.

Det er slik, ikke sant, at nå er du voksen. 

Voksen nok til å huske hva Trond Viggo sa: DU MÅ TENKE SJÆL.

Now wait a minute. Nå skulle jeg vært en blogger som var nedlesset i spons og proppet ræva full av både tull og gull som jeg skulle bruke til å fise utover deg med: “Kjøp ditt, prøv datt, test dette!” 

Ikke misforstå; jeg har ikke noe imot reklame. Reklame kan være gøy, som i “I think I’m in an add” og ” Open door = Ophhen thoor”. 

Men du er voksen. Eller ungdom. Og i år har jeg en viktig beskjed til deg midt i julestria, før jeg setter på den beste julelåta: Juletragedien til Linni og Co. 

Kjøp bruktgaver til så mange som mulig i år! Do it! Gjør det for moder jord med fiskene sine i havet og radmagre isbjørner på en smeltende nordpol: Make it a trend å foreslå for venner og familie: La oss bytte bruktgaver i år. Jeg gjentar: GI HVERANDRE BRUKTGAVER I ÅR!

Både Ankie, Helene, Solfrid og Christina har jeg laget avtaler med allerede: La oss bytte gaver som vi kjøper på fretex, loppis, kjøpe bytte selge eller den store bruktbutikken i sentrum av vår by Stjørdal. Ikke fordi vi ikke har råd, men for å være smarte, moderne, miljøbevisste folk.

Jeg bryr meg ikke om gaven koster 3 kr og er brukt. Jeg bryr meg om tanken bak, og om at jordkloden skal slippe å bære på mer emballasje. Jeg kunne sikkert tjent mange penger på å reklamere for vanlige butikker nå før jul, men jeg stanser alt av reklame akkurat nå, slik at førjulstida får være i fred og ro. Dette kjøpepresset er vi nemlig mange som ikke vil være med på lenger.

Vær så snill og kos deg med en tur innom nærmeste vintagesjappe, og bidra til en miljøvennlig jul. Hopp av jordkloden ved Fretex eller brukten, slik jeg og mine venner gjør nå. Vi vil ikke være med på dette kjøpestresset mer, for det er ikke det jula handler om. 

Vi behøve ikke å tenke svarthvitt: Det går an å kombinere noen få nye gaver med resten bruktgaver. Hvorfor ikke la barn og familie få seg noe nytt, og ta en prat med vennene dine. Dette gjelder også advenstgaver; visste du at det er in nå, å handle adventsgavene på bruktbutikker? Det er på tide å snu fra alt søppelet vi etterlater oss i dét lille julaften stappes full med emballasje i plast, til å 

tenke nytt:

Nemlig BRUKT!

God førjulstid fra oss på vi som har hoppa av tullehysteriet oppe på Lykketoppen 😉

I dag ble jeg som kvinne vurdert av en mann, og jeg ble bare sånn halvveis godkjent. Ikke at jeg ba om noen karakter, men.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Av hensyn til stedet vi var på, skal jeg ikke gå inn på hvor vi var, men jeg satt der med kjentfolk og drakk kaffe mens jeg sprakk på gluten siden jeg jogget som en gal bipolar dame i mårest. Hey, jeg ER jo en bipper, så da så. Å løpe vettet av meg til alle slaga rytmer er mmmh smask!

Anyway. Plutselig satte en mann seg ned og spurte hva jeg het, på gebrokkent norsk. Han fikk vite at jeg heter Helene og jeg fikk høre hans navn.

Så sa han: “Hellenne. Do væra flink å sminka dei. Veldig flink jante. Men håret ditt ar veldig problematisk.” Han viste med hendene. Gestikulerte og pekte entusiastisk.

Jeg svarte med et smil at jeg vet det, og at: I could’nt care less, som i “Iiiii brrrryr meg ikkje om at eg e ein forbanna fraglefaen!”. Det er hår. Det gror ut. Hårkrise er jeg vant til. 

Jeg fikk følgende beskjed: “Problematisk, problematisk, do må klippe ved ørene!” Så reiste han seg og gikk, før jeg fikk sagt følgende:

Kjære halvskalla mann med noen kilo for mye. Oppsøkte jeg deg for å objektivisere deg? For å være helt ærlig er jeg mer glad i den fucked up hårsveisen min enn den uoppgjenrettelige hair long gone hårtoppen din som du vokser deg gjennom for tiden på din høye hest. Du burde jo åpenbart skinne deg, men heey; er det så viktig?

Like sikkert som at det ble bestemt at døtre skulle ha samme arverett som sønner i 1854, som at Gina Krog ble formann i Norsk kvinnesaksforening som ble stiftet i 1885, som at norske kvinner fikk adgang til skolestyret i 1889 er det at norske kvinner fikk adgang til å bli statsråder i 1922.

Dette landet har et likestillingsombud. Ingenting av det  Cecilie Thoresen, som var den første norske kvinnelige student, eller Gina Krog, kjempet for, handlet om hvordan de så ut på håret eller i ansiktet. Den kampen handler om oss kvinner som oppegående, intelligente mennesker. Det skal bety like lite hvordan vi ser ut, som hvordan menn ser ut. Selvfølgelig. 

Poenget mitt handler ikke om fornærmelse eller noen slags “krenk”. Jeg tåler det meste, og bruker å le av meg selv til jeg nesten faller av sofaen. Poenget er: Vi kvinner er ikke her for at vårt utseende skal vurderes av dere menn. Jeg ble hverken såret eller sint over dine ord om denne morsomme hårkrisa mi som ruler oppå dette hodet her, men sånn helt ærlig: se på noe annet da vel, hvis det er så problematisk. Hvil blikket ditt på en kaffekopp, og håp på at du ikke finner noe av krisa mi i maten din. Jeg kommer hverken til å klippe meg eller operere meg noen steder, ja eller hive på meg et hodeplagg; bare for at dine slitne øyne skal ha noe behagelig å hvile på. Noe “uproblematisk” som du kan stirre på.

Du vurderte meg som er objekt, og det eneste jeg rakk å fortelle deg var at det som betyr noe er hva jeg har inni det hodet her.

Men det er noe som er problematisk, forstår du: Du fattet ikke et eneste ord av hva jeg sa om hjernen og bruken av den. Vær du sikker på at jeg elsker hårkrisa mi. Den er det minste problemet å forholde seg til her i livet, og jeg ler mens jeg skriver det. Jeg kunne sikkert latt meg sponse proppfull av en eller annen frisør. Men jeg har hverken tid eller det som prioritet akkurat nå. Er vel generelt ikke akkurat på mannejakt heller, så “strategi hår” får ligge eller strutte hit og dit like I don’t care.

Kanskje til sommerene 2019 kan vi snakke om at hvis utseendet mitt som kvinne skal ha noe å si, så er topplokket ditt like viktig å problematisere som den komiske hårtragedien jeg går rundt og gir blaffen i for tida. I repeat: Jeg har viktigere ting å tenke på

og

er 

ikke her for å

tilfredsstille deg som mann 😜 

Jeg vet du er der ute. Stille. Helt i ro innerst inne i sentrum av tornadoen. Det er orkan omkring den tornadoen i tillegg, og det skjer så mye omveltninger på en gang, at du orker ikke engang å invitere noen på besøk. For når du først har et glippe til overs alene, da vil du ta vare på deg selv så du ikke blåser bort. En joggetur her, en time i sofaen foran brainless TVunderholdning der. Badekaret, telysene og “bath-lista” på spotify har blitt dine nærmeste venner, og hva angår venner så har de det akkurat likens selv for tiden. De vet hvorfor du ikke ringer. De vet. Relax. 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Smulene. Støvet. Det forhatte ordet “hybelkanin”. Det du selv synes er kaos, men som andre ikke ser. Du vet at du ikke kan brenne lyset i begge endene, så du prøver en periode å bare være layedback. Let it be. 2 klesvask på en dag? Wow, klapp på begge skuldrene! Galhøpiggen diggen altså; you rock!

Nei. Jeg har ikke sluttet å blogge, slik mange av dere har spurt meg om i det siste. Men jeg står i et av livets tornadoers sentrum, og tar vare på meg selv for å kunne ta vare på mine kjære. Det skjer veldig mye på en gang, og fra å bare måtte holde hue over vannet ble det storm å forholde seg til. 

I en storm kastes mye rart på deg, og ikke alt behøver å være negativt. Den bildelen der var vond, men du er en forbanna survivor og kan synge det ut tilogmed. “I’m a survivor, I’m going to make it!”. Den skjorta derimot, som kom kastende over deg i stormen, den varmet. Puta i virvelvinden, den fikk du bruk for.

En tilstand av livsomveltning er kun positiv når støvet har lagt seg over ruinene og du kan begynne å bygge opp din verden slik du vil ha den. Jeg har ikke glemt dere. Jeg tenker på dere blogglesere hver dag, men jeg står her og får bare til å kjenne på hvordan det er å være skikkelig sliten. 

Og sliten er ikke farlig. Jeg tåler å stå i en tornado så lenge jeg står i helt i ro i midten litt til. Snart har stormen har gitt seg og vi blant annet bor i en ny bolig. Pesende rundt på boligmarkedet, hentende pustemaraton i barnehage og butikkløping mot møtemaraton gir ikke rom for mye skriving.

Jeg må ville skrive for å kunne skrive. Og jeg har ikke hatt lyst til å skrive i det siste. Ikke energi til å rable ned så mye heller. Det rant ut av meg en halv sangtekst på nattbordet her om kvelden. Den ligger der halvferdig. Kanskje finner jeg den igjen i ei eske om 10 år og skriver den ferdig. Eller never ever. That may allso be clever.

Jeg mottar ikke lønn for blogging akkurat nå, og det har jeg ikke gjort særlig mye før heller.. Dette er mer et arkiv der jeg får klødd tilbake på skrivekløa mi. Bare husk at jeg alltid kommer tilbake. Først skal jeg bare trå litt til siden og danse med tornadoen min. Pakke sakene våre, flytte, og takke og prise for at jeg er så heldig at jeg har fått innvilget lån slik at jeg kan kjøpe oss en bolig (Gjett om jeg sikler på han der Finn for tida). I tillegg håndterer jeg så mye både privat og i møter her og der, at jeg ikke akkurat har overskudd til så mye skriving. 

Men du vet. Tornadoer og orkaner varer ikke evig. Plutselig en dag rynker du på nesa og tenker “Det var da pokker til forbipolene-spam!”

Natten har senket seg over byen. Alt jeg ønsker meg er en ny dag med de jeg elsker. En ny uke. Et år til. Noen tiår til. Og det er lang tid å leve, det. Da må man iblant velge å senke seg ned i et bad etter en joggetur og pleie seg selv mot slitasjeskader. 

I miss you. Vi skrivelesesnakkes, survivor 😉