Å tilfredsstille mannen…

 

I dag ble jeg som kvinne vurdert av en mann, og jeg ble bare sånn halvveis godkjent. Ikke at jeg ba om noen karakter, men.

 

Av hensyn til stedet vi var på, skal jeg ikke gå inn på hvor vi var, men jeg satt der med kjentfolk og drakk kaffe mens jeg sprakk på gluten siden jeg jogget som en gal bipolar dame i mårest. Hey, jeg ER jo en bipper, så da så. Å løpe vettet av meg til alle slaga rytmer er mmmh smask!

 

Anyway. Plutselig satte en mann seg ned og spurte hva jeg het, på gebrokkent norsk. Han fikk vite at jeg heter Helene og jeg fikk høre hans navn.

 

Så sa han: “Hellenne. Do væra flink å sminka dei. Veldig flink jante. Men håret ditt ar veldig problematisk.” Han viste med hendene. Gestikulerte og pekte entusiastisk.

 

Jeg svarte med et smil at jeg vet det, og at: I could’nt care less, som i “Iiiii brrrryr meg ikkje om at eg e ein forbanna fraglefaen!”. Det er hår. Det gror ut. Hårkrise er jeg vant til. 

 

Jeg fikk følgende beskjed: “Problematisk, problematisk, do må klippe ved ørene!” Så reiste han seg og gikk, før jeg fikk sagt følgende:

 

Kjære halvskalla mann med noen kilo for mye. Oppsøkte jeg deg for å objektivisere deg? For å være helt ærlig er jeg mer glad i den fucked up hårsveisen min enn den uoppgjenrettelige hair long gone hårtoppen din som du vokser deg gjennom for tiden på din høye hest. Du burde jo åpenbart skinne deg, men heey; er det så viktig?

 

Like sikkert som at det ble bestemt at døtre skulle ha samme arverett som sønner i 1854, som at Gina Krog ble formann i Norsk kvinnesaksforening som ble stiftet i 1885, som at norske kvinner fikk adgang til skolestyret i 1889 er det at norske kvinner fikk adgang til å bli statsråder i 1922.

 

Dette landet har et likestillingsombud. Ingenting av det  Cecilie Thoresen, som var den første norske kvinnelige student, eller Gina Krog, kjempet for, handlet om hvordan de så ut på håret eller i ansiktet. Den kampen handler om oss kvinner som oppegående, intelligente mennesker. Det skal bety like lite hvordan vi ser ut, som hvordan menn ser ut. Selvfølgelig. 

 

Poenget mitt handler ikke om fornærmelse eller noen slags “krenk”. Jeg tåler det meste, og bruker å le av meg selv til jeg nesten faller av sofaen. Poenget er: Vi kvinner er ikke her for at vårt utseende skal vurderes av dere menn. Jeg ble hverken såret eller sint over dine ord om denne morsomme hårkrisa mi som ruler oppå dette hodet her, men sånn helt ærlig: se på noe annet da vel, hvis det er så problematisk. Hvil blikket ditt på en kaffekopp, og håp på at du ikke finner noe av krisa mi i maten din. Jeg kommer hverken til å klippe meg eller operere meg noen steder, ja eller hive på meg et hodeplagg; bare for at dine slitne øyne skal ha noe behagelig å hvile på. Noe “uproblematisk” som du kan stirre på.

 

Du vurderte meg som er objekt, og det eneste jeg rakk å fortelle deg var at det som betyr noe er hva jeg har inni det hodet her.

 

Men det er noe som er problematisk, forstår du: Du fattet ikke et eneste ord av hva jeg sa om hjernen og bruken av den. Vær du sikker på at jeg elsker hårkrisa mi. Den er det minste problemet å forholde seg til her i livet, og jeg ler mens jeg skriver det. Jeg kunne sikkert latt meg sponse proppfull av en eller annen frisør. Men jeg har hverken tid eller det som prioritet akkurat nå. Er vel generelt ikke akkurat på mannejakt heller, så “strategi hår” får ligge eller strutte hit og dit like I don’t care.

 

Kanskje til sommerene 2019 kan vi snakke om at hvis utseendet mitt som kvinne skal ha noe å si, så er topplokket ditt like viktig å problematisere som den komiske hårtragedien jeg går rundt og gir blaffen i for tida. I repeat: Jeg har viktigere ting å tenke på

 

og

 

er 

 

ikke her for å

 

tilfredsstille deg som mann 😜 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg