Hei på degsann.

Forbipolene is slowly coming back on track. “Lykketoppen” er snart historie, og vi kommer om kort tid til å slippe å glo med sultne simpson-øyne ned på denne vakre og innbydende utsikten over Stjørdal by. This bitch want to be a part of the town.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

1. Barna også. Vi vet jo at de cooleste lekeplassene og parkene er der nede. Kinoen. Strendene. Ah vi elsker denne byen, og får kalle vår nye leilighet “Lyckliga gatan nr 1”. Vel. Alle som vet hvor vi skal bo vil vel komme til å synes det er ganske ironisk. På to punkter: “Lyckliga gatan rett i nærheten av Distriktspsykiatrisk senter” og “bipolare meg rett i nærheten av dette senteret.” Knall! Lenge leve selvironi fra nord. Galgenhumor er lov altså, tilogmed for oss bloggere. Ja det er sant.

Men inntil vi flytter inn i denne “gatan” om noen uker, lever jeg i kaos. Jeg innbiller meg at barna ikke merker kaoset, men JEG merker det. I tillegg til å bære på tung sorg har jeg blitt skikkelig utmattet akkurat nå som her skal pakkes. Så jeg pakker bittelitt annenhver dag sånn ca. Har ikke jogget på en måned. Så ble 4åringen syk, og jeg “medsyk” eller hva pokker en skal kalle det. Når vet en aleneforelder at hen er “syk”? Vi KAN jo ikke bli syke, det er noe som er unntatt oss alenefedre og alenemødre. For vi må bare gjøre alt i hjemmet, og sånn er det. Sett utenfra ville det sett rather komisk ut: “Ja lille venn, mal bilder, men du får toppen 4 farger fordi mamma ikke gidder å trøkke ut flere sånne tuber med akryl.” “Er du ferdig? Så fine. Vil du male glass også? Treting? Anything…”

Pust pes. Det er i kaos ting skjer, og snart har vi ikke skaffet oss annet valg enn å flytte fra denne forferdelig deilige utsikten, plassere oss litt til venstre rett nedi den byen, og heller glo i ei hvit bu. Jeg kan ikke få sagt det nok hvor mye jeg gleder meg til å sitte på terrassen i sommer og se inn i den bua.

Det som venter oss er at 9åringen får sitt eget bad i noe som hittil har vært en hybeldel av leiligheten. Rommet til 4åringen er ikke bygd enda, så vi kommer til å flytta fra masse kaos til bittelott kaos. Men det årner seg. Det er der vi hører hjemme; nede i sentrum med vennene våre, med gangavstand til strendene og parkene, for ikke å snakke om butikkene.

Noe roper inn i tilværelsen min hver dag: MOVE IT BITCH. Jeg nikker og smiler, mens jeg håper på god gammel bipolar energi.

Jeg kjenner et vakkert menneske, en erfaren mamma som har bursdag i dag.  Den største gaven jeg kan gi henne er en tekst om hennes nydelige himmeldatter som har reist sin siste ferd nord der alvene danser og synger med henne. Jeg beundrer min venninne som står igjen så tapper og sterk. Til henne og pia hennes i nordlyset:

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

SPOR

Du sitter på bakerste rad

og gråter, du er ikke glad.

Jeg ser deg i sidesynet, det er dine tårer.

Skulle spurt deg, vennen: “Hva er det som sårer?”

Nå har du reist, så jeg pakker tingene mine

for her er sporene dine.

Jeg ser deg overalt i dette huset.

Minner i spor, jeg er gruset.

Hadde bygget en borg,

men den ble til gjørmete sorg.

Nå skal du lage spor i himmelen, du skal gå,

og jeg prøver å forstå.

Slår løs på sofaen når ingen ser meg,

for du virkelig dro din vei.

Vi hadde jo planer, hvorfor reiste du?

Det er for seint og greier, du kan ikke snu.

Spor overalt i denne kåken.

Jeg løfter blikket og ser kråken

ut av vinduet, i tretoppen.

Er den der, den kråkekroppen?

Eller er den en hilsen fra himmelen blå;

et hviskende: “Vær så snill å forstå.”

Hyler, gråter og vræler

som å vakle på skyhøye hæler

men kan ikke falle sammen med

så jeg synker ned

på sofaen der du satt

før du snublet og datt.

Du var jo her nettopp med det vakre blikket

jeg fatter det, bare skjønner ikke.

Du danser i dødens daler nå

med alvene, i himmelen så lys og rå

synger med den fine stemmen din

passer på mamman, pappan, søsken og lille jenten sin.

Passer på mamman, pappan, søsken og lille jenten sin.

Løft vingene nå

jeg lover å forstå.

Du satte dype spor,

fly nå, verdens snilleste mor.

Livet ble altfor kort

men noen alver er av himmelsk sort.

Skrevet av forbipolene, januar 2019.

Vennen vi savner deg. Har skrevet så mange tekster til deg i dette sorgarbeidet. Sporene du satte etter deg var kanskje så dype fordi du hadde så tung bagasje. Men tomrommet i disse sporene kan aldri fylles. Bare lov meg å bade i himmelens lys, og vit at du var så spesiell for oss. Det er som om du er her nå som mamman din har bursdag. Pass på henne. Omring henne med kjærlighet. Vær med jenten din og ta henne under vingene dine nå. Se til pappa, søster og brødrene dine. Og besøk meg og gutta iblant.

1. Klem til himmelens sangstjerne og familien hennes, fra forbipolene.