Verden er ny

 

Det kan være dager der du flater ut. Livet kan være brutalt. Tårene kan fortsatt presse på, og du kan enda ikke fatte. Eller begripe for den saks skyld.

Men så kommer dagen, at smilet kommer naturlig. Enda mer naturlig enn før. For nå har du vært nede i det dypeste av hva en sorg kan gi deg. Ingenting kunne den gi deg av svar, og særlig ikke fordi dette mennesket som du var så glad i, valgte veien ut av den verden vi hadde, selv.

Nå er verden ny. Splitter ny.

Etterhvert blir trøsten at de valgte det selv, alle de som reiste før deg fordi de selv startet motoren og kjørte sin vei.

Så gidder du å trene igjen. Så begynner du å spise normalt igjen. Smile igjen.

Men lille venn la meg gjøre det klinkende klart; selv om du reiste for snart to måneder siden, kom jeg fram til en løsning: du må være med videre. I tankene våre, på bildene, i minneland, så godt du kan. Vi kan jo aldri glemme datter av selveste sola kan du skjønne.

Hvis vi skal reise oss og vandre videre så må du sette deg i ryggsekken og joine oss på så mange måter. Barna har det siste minnet med deg fra da vi møttes på julaften, og den generasjonen kommer til å behøve historiene om vakre, gode, snille og altfor unge deg om noen år.  Først og fremst din søte lille solstråle med de fine krøllene.

Tiden leger. Tid er noe vi har funnet opp. Avstand; avstand er det som leger sår. Vi var mange som ramlet og falt sammen med deg da du dro. Nå kommer et nytt kapittel kjenner jeg, og det er fantastisk å kjenne på at avstanden fra det vonde sjokket midt på kjøpesenteret ligger et lite stykke bak meg nå, så jeg kan være sterk for mamman din og hennes flokk som hun legger vingene sine omkring nå.

Verden er litt skummel, den er ny for oss å forholde oss til. Hvordan kommer dette til å gå? Det kommer til å gå helt fint, ville du sagt. Du nesten hvisket: “Det årna sæ.”

Smilet er tilbake, men kun når det er ekte. Jeg gidder ikke lenger å sette på meg ei blid maske bare sånn lell. For tårene triller iblant, og verden er ny. Hvis jeg er alene i huset slår jeg løs på sofaputene i en fortvilelse jeg ikke kan forklare. For jeg nekter å la folk fortelle meg at jeg ikke skal kjenne på anger. Klart jeg angrer og tenker over det. Kunne jeg skrudd tiden tilbake, og jeg hadde visst det jeg vet nå, hadde jeg skullet gitt jernet for å gjøre livet ditt tusen ganger enklere. Skulle jeg jogget nedover til sentrum og tatt den kaffen dønnsvett, heller enn å jogge ferdig etter du ringte. Skulle jeg levd i nuet. Skulle jeg tatt lærdom av en skremmende og mørk eventuell framtid. Du har vekket meg opp fra dvale. Fra nå av er det kjærlighet og omtanke som gjelder. Ja, jeg vet det gjaldt før også. Men nå er det guddommelig kjærlighet og dyp omtanke heller, og det har du lært meg the hard way.

Smilet skal jeg dele, jeg lover deg. Og jeg håper du danser med alvene dine i himmelens cooleste råeste saler. Håper våre kjære tar vare på den altfor snille sjelen din.

Festen kommer ikke til å bli den samme uten deg. Å våkne en søndag som trøtt alenemamma kommer ikke til å bli det samme uten deg i hus. Verden er et helt nytt sted uten deg, vet du det?

Nå ler jeg sammen med deg igjen. Ler av det jeg vet du ville ledd av. Smiler og rister på hodet for å skjønne at nå er verden født på ny, og kommer aldri tilbake slik den var før nyttår.

Fortida kan jeg ikke endre. Men denne nye verdenen der du er usynlig, her kan jeg fortsatt påvirke, med omtanke, smil og kjærlighet for medmenneskene mine.

Come join us.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg