Lider du av blånoia?

 

-“Æ vil ha tilbake mamman min!”

Han ser på meg med store blå øyne, og mer skuffelse kan ikke en femåring uttrykke. Foran ham ruver selveste smurfemamma som mer minner om ei av de altfor store blåbærene i “Den avskyelige snømannen”, enn en mamma på snart førti år. Ja, der står jeg foran ham med et knallblått hode og svære blåbærklumper i halsen. Et uhell av et resultat av en stresset fredag på Coop med to barn på slep, og noen uskyldige hårmakeup farger på salg. Nei, nå skulle vi alle tre jaggu kline oppi blått i håret etter tacoen ja. Det kunne jo vaskes ut.

Helt til jeg så ut som en pastellutgave av det svenske flagget. Gul stripe oppi og lyseblått sånn ellers. Hvordan kunne jeg glemme at ingenting “bare vaskes ut”?

-“Æ love dæ vennen, du skal få tilbake mamman din om en stund. Mamma mått bare reparere den rare hårsveisen sin for en periode.”

Men det går ikke an å gå avslappet gjennom Rema 1000 som ei ulende lampe når du sliter litt med sosial angst pent innpakket i ukledelig sjenanse fra før av. Med handleliste, småbarn og noia.

Plutselig ser alle deg, der du før kunne prøve å gå i ett med tapeten; tittei her er jeg, latterlig synlig. For jeg også synes andre er stilig med knallfarger, men det vises godt i terrenget, og man får oppmerksomhet en ikke ønsker hvis man er som meg; evig sjenert og for alltid på jobb med å prøve å gi blaffen i det.

Nå husker jeg hvordan jeg en gang i tiden glemte at jeg hadde knallrødt hår, og ikke skjønte hvorfor folk glodde. Hadde jeg søla på meg? Glemt buksa? Mistet noe? Helt til jeg kom hjem og mistet farta forbi speilet: Aha! Der var grunnen tydelig og klar; Jeg vistes, la oss si det sånn. Lettelsen var stor den dagen jeg slapp unna de blikkene med blondt hår, caps og solbriller. Miss hide.

I dag var det greit for minsten, som i “Mamma du e smurfemamman min og æ e smurfeungen din.” En smurfemamma med hetetokter av skam og trang til å gjemme seg under ei lue, men det så bare verre ut med blå strå som stakk ut under grå lue.

Ja, jeg parkerte faktisk sykkelen og vogna inni et “smug” utenfor butikken for å kunne lesse oppi posene uten blikk, og jeg har tenkt å fortsette å gjemme meg.

Jeg liker farger, jeg som mange. Men altså ikke som et blinklys på toppen av meg selv. Og på toppen av det igjen vet jeg at håret mitt må få hvile en stund fra bleking nå, og at jeg hverken vil ha sort, brunt eller rødt hår igjen. Så da gjenstår en ting, og det er

å

gi

en lang eff, eller iallefall prøve så godt jeg kan.

Titte ned i bakken eller møte blikk?

Kanskje jeg venner meg til det og glemmer blått, som rødt?

Maybe baby, I don’t know, jeg bare vet at stua er god å ha for tida, og at det var en dårlig idé å fikse pastellflagg fra nabolandet med knallblått blikkfang fra huttetu.

En vakker dag om ei stund kan jeg slappe av igjen, og kanskje ikke få latterkrampe av meg selv og mitt oppsyn ved kassa på dagligvaren. For det er noe herk å ha både sjenanse i hjertet og blånoia i hodet. Min egen feil, og ei lekse for livet.

Er det ikke ironisk at det gjerne er oss som liker å gjemme oss som mest sannsynlig tråkker i salaten?