Dette gjør spill med barnet ditt

 

Kjære mammaene og pappaene der ute. Vi er er skolebarna som prøver å henge med her i denne verden, du vet; denne kloden som utvikler seg i stormende fart. Vi er neste generasjon. Miljøagentene. Podene. Håpene. Gullene. Dere har mange kallenavn på oss. Og når vi er slitne av alle aktivitetene så sier vi til dere at vi vil spille på en eller annen skjerm, ikke sant? 

 

Men kjære voksen. O’ du store høyt der oppe med nesa nedi din egen skjerm:

 

Det er bare bittelitt sant at jeg vil game the modern style. Belønningssenteret i hjernen min vil spille sånn skjermspill som innebærer at jeg bare får brukt en liten prosent av sansene mine som jeg trenger å utvikle. 

 

Mye mangler der jeg sitter med en spake foran en skjerm. Som for eksempel din oppmerksomhet.

 

Resten av sannheten er at jeg også vil slappe av sånn som du slappet av sammen med en bestemor og/eller en bestefar; eller en annen rolig voksen, på 80tallet. Med en enkel kortstokk. Vri åtter eller idiot eller noe sånnt. 

 

Virkeligheten er at jeg også vil regne liksompenger i brettspillet monopol, slik som dere gjorde på 90tallet; kjøpe gater og rådhusplasser, flytte søte små brikker og jakte på en rød diamant. Jeg vil spille, javisst vil jeg spille.

 

Jeg vil også legge puslespill. Sånn som du en gang gjorde. Det gjør noe annet med hjernen min enn en skjerm noensinne kan få til.

 

Men jeg vil spille mens jeg har øyenkontakt MED DEG! Dette skjer med hjernen min hvis du spiller brettspill, yatzy eller kortspill med meg: jeg blir glad, gira og avslappet.

 

Så sett fra deg rødvinsglasset, logg av, slå av lyden på mobilen og tenn noen lys. Ta meg med tilbake til den tiden da ord som internett og serr ikke fantes. La meg senke skuldrene, le og kaste terninger. Sammen kan vi gjøre matematikk til noe gøy, kjenne på humoristisk konkurransetrang, og gruse hverandre med hoteller og hus. Come on! 

 

Kjære niåringen min. 

Nå har du nesten grust mamma totally dønndønn med dine 6 hoteller mot mine to hus. Du er styrtrik og jeg har bare noen femtilapper, et par tiere og noen kronelapper. Og jeg har faktisk ikke latt deg lede med vilje. Alt er nøye pakket sammen og notert til neste gang vi skal spille monopol. Du gleder deg like mye som jeg er spent på om jeg greier å hale innpå deg. Dessuten presterte jeg å regne feil på terningene, og du måtte forklare meg at “eh, mamma, det er sju prikker, ikke ni!” 

 

Jeg sier ikke at litt playstation ikke er bra for deg, men at vi kjøpte oss det spennende spillet monopol må være noe av det smarteste vi har gjort! Du får min fulle oppmerksomhet, jeg slår gjerne av lyd på telefonen, og logger av resten av verden. Kanskje kan vi spille mens lillebror er våken også neste gang? Kanskje han kan leke med de nette små metallbrikkene mens du fortsetter å le av mamma? Hatten, dinosauren, kyllingen, den gammeldagse bilen og båten må jo være gøy for en 3åring å studere. Og går det ikke, kan vi bare vente til han har lagt seg. 

 

For jeg trenger intet rødvinsglass. Ei heller en skjerm. Dere ungene behøver at jeg er til stede, og jeg trenger å reise tilbake til fortiden sammen med dere. Vise dere hvordan man bygger hus og hoteller når man har kjøpt tre skjøter i samme farger. Bruke fingrer, øyne, latter, og konkurranseinstinktet. Brain using kind of old gaming.

 

Mens

 

tiden

 

står i ro

 

rundt et brett

 

omringet av 

 

ekte

 

brennende

 

hyttestemningsskapende

 

lys.

 

Fordi dere barna er mine lys, og fortjener fred, ro, oppmerksomhet og harmoni.

Med pose og sekk

 

-“Mamma. Se på alle husan. Der e det familia. Med manna inni.”

 

Slik begynte det hele, under en typisk hverdagsmiddag med 3åringen min. Den middagen for en sulten liten mage bør være klar helst før han hentes i barnehagen, så hver dag sitter vi der ved spisebordet med utsikt over byen og småsnakker. Denne dagen skulle han overtale meg til å skaffe meg en mann som vi kunne ha her i huset, mens vi spiste fiskesuppe og laget flekker på duken som vanlig (her i huset er vaskemaskina aktiv). “Mamma. E du ikke forælska?”

 

Pose og sekk, my dear. Det er noe som heter pose og sekk. For jeg gjør det bare ikke. Jeg flytter ikke sammen med en mann, eller en dame for den saks skyld. Jeg går ikke inn i et såkalt forhold heller. Men alle har vi våre behov, så ja, selvfølgelig har jeg en god venn. En altfor kjekk en, og han vet ikke engang selv hvor fin han er. 

 

Vi låner ham som mann i huset iblant. Han er altså min superkjekke kompis, og innimellom løper han rundt her i huset og leker sisten med minsten og meg til vi hyler og ler. Han “kjøper rømmegrøt’ med liksompenger ved kassa-apparatet vi kjøpte for 25 kr på brukten, til min  sønn’s store fornøyelse, og vet å snakke positivt om pappaen til gutta. Det siste er viktig for meg. Man skal huske at alt man sier om den andre foreldren til barn, sier man også om alt barnet har arvet derfra.

 

Anyway; gutten min fikk det som han ville: Mann i hus har vi innimellom, og vi har det gøy når vi treffes. Det holder. Når det mørkner ute vet min lille solstråle at kompisen til mamma skal hjem til seg selv og sove der. At han ikke bor her er helt ok, for det er tross alt godt å ha mamma for seg selv også. Ikke minst storebror når han er her. 

 

Sistnevnte holder forresten på å gruse meg dønn i monopol; med til sammen 6 hoteller mot mine to hus, og masse gryn. Han har vel faktisk alle hundrelappene… Gjett om vi gleder oss til neste gang han kommer hjem til Lykketoppen. Gode gulle niåringen min! Har du forresten husket å spille god gammel nettspill med kidsa? Legg bort skjermene, fram med brettet, brikkene, penga eller yy …yyy (prøv å skrive “yatzy” når du er blond!)

 

Det går mot vinter, så jeg føler ikke jeg gjør stort annet enn å hamstre kvalitetsklær til gutta mine. Vinterdresser, parkdresser, skotøy, regnklær, vinterjakker, hansker, luer, votter – og vet du hva? Det er så gøy! Ingenting varmer et mammahjerte mer enn å se barna sine dunes, ulles og fleeces inn, eller med andre ord: polstres til vinters. 

 

Nå sover minstemann lykkelig, og kompisen min har kjørt ut i mørket. I morgen tidlig sitter treåringen min og jeg ved frokostbordet bare vi to; og det er helt greit for oss begge. Pose og sekk. Vi har en mann i hus vi også nå, noen ganger, kan en liten glad gutt fortelle de andre barna i barnehagen. Han bare visste ikke om ham før jeg skjønte hvor viktig det var for ham at det ikke bare tripper rundt ei jålemamma rundt her i huset, men at det løpes rundt med en morsom og snill mann også iblant.

 

Jeg trodde jeg måtte skjule kompisen min med kveldsbesøk etter leggetid klokka sju, i tilfelle minsten trodde det var en kjærest. Skåne ham. Men så viser det seg at det var alt han ønsket seg i hele verden: en sånn en som mange av de andre familiene hadde. Bare at denne mannen er mor sin kompis, og at han slipper at mamma nusser på’n og sånne flaue greier.

 

For det venter vi med til mammas lille gogutt sover med et smil om munnen 😉 Livet er digg med pose og sekk 😉

 

Vet du hva den ekte verdien er?

 

Vi spiser middag hos mamma i dag, og godt er det, siden det ble senkveld i går. Hilde Mari og jeg satt og snakket, lo og rørte litt tårer til langt utover natta. Før det kom min svigerinne Astrid og bruttern med de tre skjønne barna sine. De hadde med seg takeaway pizza, og vi spiste, snakket og barna leket seg.

 

Før de kom, ringte meglerfru1 Christina på døra med roser og lavkarbomat.

 

Om vi har bursdag til gards? Nei. Vi har venner som bryr seg. I tillegg fikk jeg flere koselige meldinger i går, på facebook sms, og hva er verdien i slike ord? Selve livskvaliteten våres, nemlig. 

 

Disse menneskene er laget av gull, diamanter og månestøv. De er så verdifulle for meg alle sammen, at jeg soler meg i glansen av sjansen til å slippe ensomheten. For vi snakker virkelig. Om alt. Vi kommer på nye teorier og muligheter over en kopp kaffe eller en kopp te, og innimellom tenker jeg over hvor heldig jeg faktisk er. 

 

Even og jeg danset til Billy Idol i dag. Vi rocket, vi shaka assen, vi hoppet og snurret rundt i den lille stua våres. Kanskje er det fordi vi er så glade. Kanske er vi så glade nettopp fordi vi har så mange gulle gode venner…

 

Om vi har nok? For mange? Nei, det er alltid plass til flere venner hos oss, om vi så må stable dere i høyden. Eller bygge oss et slott. 

 

Luftslott har vi lite av værtfall, for våre venner er flinke til å holde oss her nede på jorda. De er ærlige og oppriktige. Selv de vanskeligste utfordringer blir enkle etter en med prat med en slik venn.

 

Jeg er så forbanna glad. Sånn. Svart på hvitt: GLAD! Det er så mange og mye å glede seg over, at jeg kun har et ord å tilføye:

 

TAKKNEMLIGHET.

Slik er det å leve med bipolar 1

 

Jeg har bipolar 1. La oss si at du ikke har det. La oss si du undrer på hvordan det er å ha bipolar 1, som jo er noe annet enn bipolar2. La meg fortelle deg det.

 

Jeg kan ikke forholde meg til drama. Til konflikter forholder jeg meg rolig og fortrengende. Å leve med bipolar krever mye som de aller fleste ikke vet om. Prøv å temme en nyutsluppen kalv om våren; følelser har det best ikke bare inne i fjøset, men oppe på den trygge låven. I høyet. I stillhet eller vante lyder.

 

Sånn er det. Og sånn vil det kanskje forbli? Fra å bli løftet og dratt med tvang over terskelen til lukka avdeling som 17 åring. Eller 16 år og 3 måneder’ing – til å prøve å tenke at andre kan like en alien som deg. Fra å bli elektrosjokkert til overmedisinert, fra syk som faen til frisk som fisk: å leve med en diagnose er noe helt for seg selv. Eller jeg vet ikke. Aner ikke hvordan det er å ikke ha bipolar 1.

 

Men nei. Jeg tenker desverre ikke at du akkurat digger meg. Slikt magisk støv må jeg ha inn med tresleiv. 

 

Nei. Jeg tenker aldri at noen kan snu seg etter meg fordi de skulle tenke at mitt utseende behaget deres øyne.

 

Nei. Jeg trodde ikke at jeg kunne bli frisk nok til å være mamma. Det var jeg selv som var bekymret, ikke de jeg trodde skulle være det.

 

Ja, jeg blir het i ansiktet og mister beina mine ved oppmerksomhet. Å stå i midten behager ikke meg. 

 

Desverre. Jeg ble ikke frisk bare sånn lell. Jeg må jobbe med det helt fra jeg står opp til en nøye oppfylt dosett, til forberedelsene jeg gjorde dagen før som mamma, til tran, til trening, til talte ord med boosting foran speilet. Og nei, jeg kan faktisk ikke bare slutte med medisinene; med mindre du vil ha meg på lukket avdeling, på leting etter kameraer og gift i mat og madrasser. Eller ….nei forresten, jeg tror ikke du tåler å lese mer om det. Wild life from the jungle, midt i en fortvilet institusjon.

 

Selv om jeg vet at jeg alltid kommer til å være overbevist om at du misliker hele meg, snakker jeg iherdig til det speilet hver dag. Jeg prøver virkelig å overbevise meg selv om alt det positive du bare kan tenke deg. Jeg prøver, og har holdt på sånn siden 2005. Dvs 13 år med kontinuerlig opp-psyking og affirmasjoner. Ting tar tid? Jepp. Jeg skriver under på den. 

 

Hvor forsvant det normale selvbildet? Over terskelen i 1997? I det jeg slukøret satt som 18åring og gruet meg til elektrosjokk? Da jeg rømte? Under alle de umodne og crazy valgene jeg tok i sen ungdom? 

 

Selv tilgir jeg meg sjøl for å ikke automatisk tro på at du skulle ha noe til overs for meg. Det er faktisk ikke rart at det er sånn. Jeg har ikke levd det livet du har, men vært en institusjonert psykiatrisk pasient med klippekort på feil sted og innimellom på rømmen, inntil jeg landet her som en sabla god og erfaren mamma med helt fin selvtillit.

 

For tillit til meg selv, det har jeg. Jeg er min egen beste venn. Selv om jeg ble glemsk av elektrosjokkene, lettere irritert, mere glad og tristere enn deg. Stressa? Nei; jeg, min egen beste venn er ikke stressa, men traumatisert som et blad i storm. Og tenk, jeg takler det. Jeg danser heller med i vinden, og da kan det se ut som om jeg har det mer buzy enn ei hel maurtue en solskinnsdag i juni. Men jeg har det ikke travelt. Ikke hele meg. Det er hue mitt som har det travlere enn alle de maurene i den tua til sammen. Og sorry, men dette er en genetisk fysisk sykdom, derfor kan jeg ikke gjøre stort med alle avbrytelsene. Jeg hører jo ikke hva pokker du sier gjennom maurene; ser bare leppene dine rører seg mens jeg lytter til vasken som drypper og lyden av papir som knøvles et sted der ute. Samtidig har jeg rukket å planlagt middagen, organisert helgen og husket på en regning pluss ei venninne jeg lovte å ringe for fire dager siden. Men iblant. Iblant blir jeg så sliten at jeg greier å ta meg sammen og lytte til deg. Slik som du etter maratonløp klarer å slappe av.

 

Men det er ikke det samme som at jeg forventer det samme av deg. Fordi jeg har lukta på fordommer og nedlatende holdninger en gang for mye, og desverre skyr brent barn ilden. Fordi jeg også blir lei av meg selv og skravla mi. For ikke å snakke om tårene, den intenst høye latteren og energien. Eller påfunnene som jeg har lært meg å teee-e-e-enke på. Ja, jeg blir lei av meg selv, mens noen sier de synes jeg er ei morsom solstråle.  

 

Jeg har mine nære venner. Og vil du være en av dem så må du fortelle meg det. For jeg kommer ikke til å tro det før du sier det. 

 

Slitsomt å ha det sånn? Nei. Jeg er vant til det. Jeg har følehornene ute, og avslører uhyggelig lett falskhet og dårlige vibber. Bipolar er ikke bare sykdom, men også ei evig lysære på i mørket.

 

En joggetur er også slitsom. En zumbatime får deg til å svette. Same with the bipolar; it’s hard and makes my eyes wet. It makes me swet. But it aint scary anymore. I can stand strong on this sore.

 

Dette har jeg ventet på i 3 år!

 

Nope, dette innlegget er ikke sponset av Spenst Stjørdal. Klippekortet har jeg kjøpt og betalt av egen lomme, og jeg synes bare treningssenteret på toppen av kjøpesenteret vårt i byen (Torgkvartalet) fortjener litt skryt. Eller. Ikke bare litt. Masse skryt!

 

I 3 år har jeg ventet på dette. Jeg har jogget, pustet, pest, gryntet og atter jogget, the alenemamma style. Ute i naturen. På stier, stucked på kunstgressbanen oppi gokk. Så har jeg trent styrke på egen hånd. Men nå, serru, nå er jeg tilbake på treningssenteret jeg trente på i 10 år før jeg sluttet da baby nr 2 behøvde meg mer enn aerobicsalen trengte meg. Det ble lite tid til annet enn joggeturer den gang da jeg plutselig ble forvandlet til et støttemedlem. 

 

Og en bipolar faen BØR trene! Bør trene mye mer variert enn jogging. For å holde seg frisk, rett og slett. Det holder ikke med bare medisiner for denne dama iallefall.

 

Så i dag, etter å ha levert en fotografklar kid i barnehagen, tok jeg mot til meg og dro til Spenst for å teste Gordana (nr to fra venstre) sin Zumbatime. Det gjorde også Åshild (til venste), Rebecca (i hvit jumper) og Annikken (til høyre) pluss en god del flere spreke folk. 

 

Jeg er så fornøyd! Denne dama kan Zumba, og vi hylte til av glede innimellom, både Gordana og jeg. I’m back, og vet det er kvalitet jeg går tilbake til, for Spenst er proppet med dyktige og grundige instruktører:

 

Aerobicsalen er bedre enn fest, bedre enn konserter: ENDELIG FÅR JEG VRIKKA RÆVA OG DANSA IGJEN, IIIHA!

 

Har DU prøvd salen? Ikke? Da har du gått glipp av livets honning. I promise. Hvis du bare tør å le av deg selv I begynnelsen, så lærer du garantert stegene etter tredje forsøk. Jeg stod en gang i tiden bakerst i salen med røykhoste. Så sluttet jeg å røyke og trente i 10 år på Spenst med en alvorlig fysisk sykdom som gjorde at jeg måtte ta pauser og drikke mengder med vann. Nå er jeg kurert, frisk og full av energi. 

 

Føkk motgang kjære deg! Hvis noe i livet går deg imot, så jogg forbi og still deg til på toppen av kjøpesenteret i ædda bædda – style gone bad ass shaking [email protected]@[email protected]!

 

Bitch, HØR HER!

 

Hva var det du het igjen? Melis? Malins? Malin? Jeg har ikke hatt tid til å se deg på skjermen. Eller: har ikke prioritert det. Nei. Må Google en gang til, for BITCH, HØR HER: DU ER IKKE SÅ VIKTIG at det betyr noe for noen som helst hvem du synes er “stygg, bleik og feit”!

 

Malin Johnsen! Ja nå er du stolt, hva? Nå som den cheape låta di ligger på første plass sånn bare for å mobbe deg provosende inn i kjendisverden. 

 

Feit?

 

Stygg?

 

Bleik?

 

Det er det DU som bestemmer hvem er, hva?

 

Du burde skamme deg og ydmykt be hele landet huske at mobbing ikke er ok, og at du trekker ordene right back at your shady mouth, der du kunne tygget dem i deg og fordøyd dritten uten å pøse den utover landets barn og ungdom. Ja jeg vet det er Tussi å værra tassi, men du behøver ikke spre gjødsel på DEN måten! 

 

“Bitch”, vet du egentlig HVA det ER? Det er selveste karma det, og slike gannende ord som du lirker ut av fjortisleppene dine, will come hunting you, og det gange tre.

 

La meg gi deg det med ei god gammel tresleiv, for du trenger mer enn ei teskje: KARMA vil si at, bitch, HØR her: om tre år er du selv hva du en gang kalte andre i sinne. Hvorfor? Fordi akkurat nå står du og piper ut over landet at du ikke helt forstår dette med vekt, hudfarge og utseende. Da, skjønner du, kommer livet til å lære deg DET. Nettopp, akkurat hvordan det er å være både feit, bleik, stygg og alt det andre du tror du selv aldri kan bli.

 

God damned it som den låta di suger verre enn en breiflabb ville kunne prestert. Som om det er greit at du kommer her og dundrer ned i hue til barna våre at det er ok å wræle: “Du er feit, stygg og bleik!” ? Nei! Det er mobbing, og ikke greit!

 

Vet du hva, gateprate makekrake, HØR her: Akkurat som en viss “my boobs are ok” som du forøvrig selv var innom i mobbelåta di også, (yeah whoop og sånnt whoop whoop,) så kommer denne greia di (jeg kan ikke kalle det hverken sang eller låt)

 

til å hente deg igjen.

 

Få den bort fort.

 

Som mor til barn som begynner å lytte til tekster og synge med, har jeg mest lyst til å be Reodor Felgen bygge en ny romrakett i ens ærend for å bringe deg og den låta di til en planet der du kan rope så slemme ord du bare gidder, uten at noen av oss andre trenger å høre deg. 

 

“Bitch, hør her” du liksom. Som om vi gidder å lytte mer nå! Jeg vokste opp med musikk. Dette er romsøppel gange havplastikk pluss promp i heis minus skamvett!

 

 

 

 

Byen bak skyen

 

Den aller nærmeste kretsen. Du vet. Nettverket ditt. Kan de noensinne måles i verdi? Aldri. Den valuta finnes ikke, som kan vise hva samtalene med vennene dine betyr. Hva instansene på stedet det du bor er verdt.

 

Vi suser opp gjennom dalene og praten går. Hun er min venninne. Hun er min pårørende. Hun vet alt og har sett alt. 

 

I stua til en Finnmarking. Du får kaffe av henne. Og du fått høre sannheten. Den sies rett til deg, ikke bak ryggen din. 

 

De ansatte tøffe damene som du jevnlig har avtaler med nede i sentrum. De som viser deg sider ved deg selv som du aldri før så. 

 

Turene til lekeplassene med barna. Regndråpene i gresset som snart forsvinner under snø. For så å komme tilbake.

 

Alltid komme tilbake…

 

 

Komme tilbake som solnedgangen bak verdens beste by å bo i. De kalte det Stiordala, de kalte det gata. Hvor har jeg vært i hele mitt liv. 

 

Stjørdal ♡

 

Bad ass

 

 

Kødder med, kødder med

men kom skal du få se:

jeg løper fortere enn deg.

Det lønner seg

med drivstoff, skjønner du.

Og selv om du er bad ass slu

kan du ikke stjele det.

Det er kveld, og månen er i ne…

 

Det mørkner i ditt sinn:

Forsvinn, forsvinn,

før du tar en stopp

i det du gir opp.

Nei du kan ikke tappe

min diesel i denne etappe.

 

Jeg spurter, jeg løper

på muren som jeg støper.

Den tørker fortere enn du kan tru,

og den er brent, den bru.

Ja du vet, den du alltid kunne ty til

fordi jeg var for snill.

 

Bad ass, bad ass

way too trash

Du kan aldri pese meg i nakken

igjen, som om det var takken.

Du må gå nå

må du forstå.

Endre retning med en gang

for jeg synger ikke mer på din sang.

 

 

 

Bitch

 

Takk!

 

Takk for at du gjør meg så sabla mye sterkere.

Jeg mener det: tusen amen og hjertelig takk for at du prøver å knuse meg ved å bruke noe utrolig kjært jeg har mot meg.

 

Du bidrar til kraftige styrkeøkter og lange joggeturer. Du gjør meg ikke engang sint, men forbanna supertøff! Hørt om girlpower? Da vet du ingenting om womanpower. Et klippekort på nærmeste treningssenter er herved innabords, og vet du hva? Du lurer ikke en luring. Jeg biter ikke på, og det er lenge siden jeg sluttet med det. “Stakkars deg”; alt er alle andres feil og du har ikke engang ansvar for din egen altfor svære avføring ved naustet der du trodde ingen så deg. Du holdt på i evigheter, men var det ditt det du la fra deg før du sjokkert lusket videre? Never ever. Ingenting ser ut til å være ditt ansvar. Beklager at jeg ler så jeg rister; for mr: ALT i ditt liv er DITT ansvar.

 

Du kommer til å bli sjokkert over meg framover. God damned it, som du trodde jeg var en naiv liten medfølende tingelingelangetang, hva? Men! Tingeling kommer ikke til å gå som du har planlagt, og selv om din taktikk er pil råtten, er det du som er det tvers gjennom. Ikke jeg. Jeg er bare ei bitch i dine øyne jeg, og det er helt i orden. For jeg vet godt hvor altfor godhjertet jeg er. Og du har fått litt for mye hjerte. Nå vil jeg ha det før meg selv. Du skaper selv din egen smerte. 

 

Kom la oss sette i gang! Kom la meg vise deg hva ekte mot er. Hva styrke betyr og hvorfor karma heter Bitch og ikke Angel. 

 

Du trodde du kjente meg, hva? Trodde jeg falt sammen som et korthus bare du spilte de usle kortene dine helt feil? Well I’ve got news for you: Jeg har det strålende! Ja det er sant, jeg smiler mer og mer hver dag, særlig over det lille smøret du koker deg selv ned i. 

 

Styrken i å være en god og stødig mamma. Styrken i ekte venner. Styrken i trening. Styrken i søvn. Styrken i latter. Styrken i å velge sannhet, ro og takknemlighet.

 

La meg fortelle deg hva svakhet er, og hva som får et simpelt jokerhus til å ramle sammen med alle sine falske kort!

 

Svakhet er løgner. Løgner er simpelt. Simpelt er egoisme. Egoisme er hva som akkurat nå får korthuset ditt 

 

til

 

å

 

falle

Jeg trodde ingen likte meg

 

Jeg brukte å tenke det automatisk. At ingen likte meg. Du kan sammenlikne det med rottene i tegnefilmen Rottatoille som må rømme fra alle som hater dem; Ingen liker rottetullefiguren i en slik animert verden. På mange måter var det tilogmed sant; ryktene svirret om meg, om da jeg forsøkte meg i arbeidslivet som jeg så inderlig ville, nådde sladder og bygdadyr igjen meg. Jeg var ikke moden til å ta opp kampen, og sank ned i et forvrengt selvbilde. Bare det å gi en klem ble vanskelig. Jeg ville ha alle på avstand. Elektrosjokk, psykoser, depresjoner og manier. Hva skulle liksom jeg skryte av og fortelle om. Det virket som om alle andre var så suksessfulle. Fiasko? Jo takk jeg vet hvilken følelse det er. For det er faktisk en følelse.

 

Så begynte jeg å gi blaffen. Hvorfor skulle jeg prøve så hardt? De så jo bare ned på loseren meg uansett. I’m a loser baby, so why don’t ya…

 

Men det var før. Mange år siden. Tiden leger faktisk, ja den gjør det. 

 

Nå har det skjedd noe. 

 

Jeg kan fortsatt innhentes av gammel automatikk, og gå ut ifra at folk misliker den jeg er, men det er så mye sjeldnere enn før. Jeg har akseptert at jeg aldri kommer til å se meg selv som attraktiv hva angår utseende. Ikke at det er så viktig, at det er synd på meg eller plager meg. Men jeg er bare sånn. Jeg tenker ikke særlig ofte på utseendet; klædder på noe makeup for å gjemme meg, og glemmer det til jeg står i butikkøa og føler meg rar som en alien. Men so what?

 

For jeg er da ikke så ille. Nope. Og hvem føler seg ikke som en rar skapning iblant? Vi ER noen rare skapninger med fingre og tær og sånne snedigheter. 

 

Men: Jeg er min egen kuleste venn, og jeg trives jo i mitt eget selskap. En sabla god mamma er jeg også, selv om jeg hver dag må overbevise meg selv om at litt støv i krokene er greit. At noen ganger er det allright å bare slenge seg ned i sofaen og la barna leke for seg selv. Den evige mammasamvittigheten plager meg ikke like mye som før. Bare litt.

 

Og jeg har venner som er gull verdt. Jeg snakker typ elite. De er noen diamanter alle sammen. En av dem er Christina (meglerfru1.blogg.no) og hun har tatt alle disse bildene. 

 

Vi har vært ute i sola i dag og latt barna leke i parker vi har her i byen. Denne gulle gode byen som hilser og smiler og overrasker en rufsete freak om at; hey, jeg liker deg faktisk. Kom innom på kaffe en dag da vel. 

 

Da skvetter jeg som regel: Meg det? Skal JEG få æren av å komme på kaffe? Til DEG? Du vil bruke tiden din på å bli kjent med hun der rottatoille fra rufseland? Og sendte DU meg nettopp en melding der du skrev alt det positive der? Jøss. Jeg innser at jeg aldri kan bli innbilsk eller høy på meg selv.

 

For; underdogger gir seg aldri, ikke engang doggie style!

 

Iggy Azaela: “To everyone who said I’d never make it: Oh lord weren’t you mistakin’!” 

 

Jeg er klar for alt. Ingenting tar fra meg nattesøvnen, og plutselig innser jeg at jeg alltid var god nok. Det var bare noen bitre sjeler som ville overbevise meg om det motsatte. 

 

Hva med deg? Får du sove om natta? Beholder du trua på deg selv? Henger du med folk som stjeler din energi, eller tilbringer du Guddommelig og verdifull tid med de som ønsker å se deg skinne som sola over skyene?

 

Power..

 

 Husk

 

du 

 

har 

 

POWER

 

!