Kjære mammaene og pappaene der ute. Vi er er skolebarna som prøver å henge med her i denne verden, du vet; denne kloden som utvikler seg i stormende fart. Vi er neste generasjon. Miljøagentene. Podene. Håpene. Gullene. Dere har mange kallenavn på oss. Og når vi er slitne av alle aktivitetene så sier vi til dere at vi vil spille på en eller annen skjerm, ikke sant? 

 

Men kjære voksen. O’ du store høyt der oppe med nesa nedi din egen skjerm:

 

Det er bare bittelitt sant at jeg vil game the modern style. Belønningssenteret i hjernen min vil spille sånn skjermspill som innebærer at jeg bare får brukt en liten prosent av sansene mine som jeg trenger å utvikle. 

 

Mye mangler der jeg sitter med en spake foran en skjerm. Som for eksempel din oppmerksomhet.

 

Resten av sannheten er at jeg også vil slappe av sånn som du slappet av sammen med en bestemor og/eller en bestefar; eller en annen rolig voksen, på 80tallet. Med en enkel kortstokk. Vri åtter eller idiot eller noe sånnt. 

 

Virkeligheten er at jeg også vil regne liksompenger i brettspillet monopol, slik som dere gjorde på 90tallet; kjøpe gater og rådhusplasser, flytte søte små brikker og jakte på en rød diamant. Jeg vil spille, javisst vil jeg spille.

 

Jeg vil også legge puslespill. Sånn som du en gang gjorde. Det gjør noe annet med hjernen min enn en skjerm noensinne kan få til.

 

Men jeg vil spille mens jeg har øyenkontakt MED DEG! Dette skjer med hjernen min hvis du spiller brettspill, yatzy eller kortspill med meg: jeg blir glad, gira og avslappet.

 

Så sett fra deg rødvinsglasset, logg av, slå av lyden på mobilen og tenn noen lys. Ta meg med tilbake til den tiden da ord som internett og serr ikke fantes. La meg senke skuldrene, le og kaste terninger. Sammen kan vi gjøre matematikk til noe gøy, kjenne på humoristisk konkurransetrang, og gruse hverandre med hoteller og hus. Come on! 

 

Kjære niåringen min. 

Nå har du nesten grust mamma totally dønndønn med dine 6 hoteller mot mine to hus. Du er styrtrik og jeg har bare noen femtilapper, et par tiere og noen kronelapper. Og jeg har faktisk ikke latt deg lede med vilje. Alt er nøye pakket sammen og notert til neste gang vi skal spille monopol. Du gleder deg like mye som jeg er spent på om jeg greier å hale innpå deg. Dessuten presterte jeg å regne feil på terningene, og du måtte forklare meg at “eh, mamma, det er sju prikker, ikke ni!” 

 

Jeg sier ikke at litt playstation ikke er bra for deg, men at vi kjøpte oss det spennende spillet monopol må være noe av det smarteste vi har gjort! Du får min fulle oppmerksomhet, jeg slår gjerne av lyd på telefonen, og logger av resten av verden. Kanskje kan vi spille mens lillebror er våken også neste gang? Kanskje han kan leke med de nette små metallbrikkene mens du fortsetter å le av mamma? Hatten, dinosauren, kyllingen, den gammeldagse bilen og båten må jo være gøy for en 3åring å studere. Og går det ikke, kan vi bare vente til han har lagt seg. 

 

For jeg trenger intet rødvinsglass. Ei heller en skjerm. Dere ungene behøver at jeg er til stede, og jeg trenger å reise tilbake til fortiden sammen med dere. Vise dere hvordan man bygger hus og hoteller når man har kjøpt tre skjøter i samme farger. Bruke fingrer, øyne, latter, og konkurranseinstinktet. Brain using kind of old gaming.

 

Mens

 

tiden

 

står i ro

 

rundt et brett

 

omringet av 

 

ekte

 

brennende

 

hyttestemningsskapende

 

lys.

 

Fordi dere barna er mine lys, og fortjener fred, ro, oppmerksomhet og harmoni.