I rommet bak vinduet sitter ei ung dame. Hun har blitt sendt fra gjøkerede til gjøkerede og tilbake igjen, og hun er mer enn sliten.
Hun farger håret sort og går ut. Setter seg nervøs på en stol ved røykebenken, sammen med de andre pasientene. Hun er som et hudløst krater, føler hun. Hun er enten det, eller vann. En vanndamm. De røyker. Det gjør ikke hun, men hun setter seg ned, og etter en stund hvisker hun noe.
“De tok babyen min.”
Hun rører seg nesten ikke. Hun er noe rart, noe annerledes. Alien. En liten dinosaur. Elefanten i verdensrommet. Midt på natten, kunne det vært, for alt er mørkt. Veldig, veldig mørkt. Kunne hun falle? Falle fra en høy bygning? Hun er så lei av de automatiske tankene om å forsvinne. Redd for at hun snart bare. Forsvinner. Men hun kan ikke røre på seg, kan ikke rømme fra dette helvete. Ikke en eneste kilometer, for hvis hun gjør noe feil nå, kanskje hun aldri får se verdens nydeligste bittelite ansikt gjen. Hun må oppføre seg perfekt, så kanskje hun får holde den lille fineste i hele verden, en gang til. Bare en eneste gang til. Vær så, vær så, vær så snill.
Hun er tom for tårer, tom for alt.
Men samme hvor mye de forsøker å trøste, er hun ødelagt, og ingen kan lime henne sammen. Det hjelper ikke å hviske eller si tankene høyt. Følelsene blør, og plaster kan ikke stanse tusen skuddsår. Det er farlig, hun står med hodet i en høy gapestokk. Kanskje det er bra, så hun ikke faller og forsvinner.
Hvordan kunne hun noensinne vite hva savn var, før nå?
Hun er et eneste stort, åpent sår, og har akkurat landet fra en psykose der hun ikke turde å tråkke på gress. Bare tanken på at hennes eksistens kunne skade små dyr som maur og mark, gjorde henne livredd. Hun gjemte seg bak håret sitt og ville være usynlig.
Hun lever ikke lenger, men eksisterer i en mørk mørk verden av battlefields med kamp etter kamp. Etter kamp.
13 år senere ser jeg henne for meg i dét jeg går forbi vinduet. Jeg tar meg selv i å håpe at jeg trakk for gardinene den gangen. For i alle de forskjellige fasene, var det ikke alltid en mørkhåret, trist skygge i rommet bak vinduet. Vinduet som var som en skjerm der hele smalltown trodde de visste hva de så.
Hun kunne danse naken i ekstatisk galskap på det rommet. Hun kunne ligge i institusjonssengen og riste av angst. Hun sang for høyt, hun gråt for mye. Hun var for mye. Til hun ikke var noe i det hele tatt, og det ble natt.
Farlig mørkt, ingen sikt.
Jeg ser henne for meg sammen med de andre pasientene, og vet med trygghet i magen at hun overlevde den lange vonde natten hun gikk inn i uten så mye som en fyrstikkeske med seg. Hvis hun hadde falt fra en høy bygning og forsvunnet, hadde hun gitt opp, og jeg hadde vært en grått minne.
Jeg hører alltid musikk i dét jeg går forbi vinduet og røykebenken. Når jeg har gått inn og tråkker på det første trappetrinnet, tenker og føler jeg at “here I go again! Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne timen?”
EMDR. Eye Movement Desensitization and Reprocessing.
Eller, som noen kaller det: Gullbilletten.
En tur ned i kjelleren for å ommøblere i underbevisstheten.
Jeg var begravd under en istid umulig å tine opp uten konkret og profesjonell hjelp. I et år gikk jeg hos en dyktig psykolog som så at jeg slet med ptsd og hva det gjorde med meg. Han ga meg gullbilletten EMDR i det han henviste meg til en kollega med utdanning innen EMDR. Jeg visste at dette var en mulighet av dimensjoner, men ikke hva det virkelig kom til å gjøre med meg. Som en komplisert og garantert vellykket operasjon.
De tiner istida mi sakte men sikkert. Isen blir til vann som drukner folk som har skadet meg. Sånn føles det. Jeg har bare plass til å tenke og føle som jeg selv ønsker, og vakre minner strømmer på hver dag.
Minnene er farget og pyntet med lukt, syn og hørsel. Fra 80tallet kommer de med et slags filter av orange farger. Orange, som i et foto fra 70-tallet, men i video. Jeg er der. Jeg ikke bare husker hytta til min venninnes familie, men vi bader og ler, i tjernet ved hytta, 4 glade barn svømmer i sivet, og leker. En liten lillebror løper rundt med smil fra øre til øre og røde bollekinn. Aldri i livet om venninna mi får late som om det et hennes lillebror. Jeg er stolt storesøster. Vi bruker en robåt og fisker med garn. Jeg tar meg selv i å undre på hva de voksne gjorde, de må ha storkosa seg med all denne barnelatteren. Trøndelag var så vakker, med myr, vann, siv, latter og fisk.
I Vesterålen leker vi i jungelskogen ovenfor huset til farmor og farfar. To små søte broer var snekret over bekken som sirklet seg som en vakker slange ned gjennom skogen. Stien opp til haugen med pappas barndomshjem, er gjengrodd nå. Men da var den åpen og klar for små glade barneføtter under 80talls-sola. Lukta av blomster, varme, dampede svære sommerblader, sol, vafler og følelsen av å være i paradis, er overveldende å gjenoppleve i ettertid.
Sommerferie i nord var mye bedre enn all verdens sydenturer.
Jeg er 12 år og ligger og leser i blader og bøker i senga mi i Vesterålen. Kjenner meg lykkelig og trygg på rommet mitt i 2.etage i huset på haugen.
Latter, fjern prat og humlesurr, myggpipelyder, måserop over sjøen sent på kvelden. Tanter, onkler og foreldre har vært på dans i samfunnshuset, og nå rusler de hjem langt nede på veien.
Kanskje er jeg 10 år en sommerdag i vakre nord. Sikkert er det iallefall at jeg våkner til kaffetrakter, prat og fuglesang, sol, insektsummelyder og lukten av gammelt hus med koselige og rare madrasser fra en svunnen tid. Pappa har vært ute og tegnet øyne, nese og munn på et stort berg bak plena. Han gleder seg enormt til lillebroren min våkner, for da skal han lure ham og late som om det var et troll.
Han våkner. Vi ler. Omfavner dagen og ruslet ned stien for å steke vafler med farmor og farfar. Glade, snille, morsomme farmor og farfar, med det lille kleskottet mellom to rom som vi kan gjemme oss i. Gutten i nabohuset kommer ruslende. Søskenbarn og venner løper mot oss for å lese. Vi drar på skattejakt nede på bilopphuggeriet. Finner et ratt og lager er disse. Går mellom høye blader og hopper over bekken for å komme oss fram til fjæra, der vi løsner båten og ror sakte over det spennende skipsvraket før vi drar i gang motoren. Vi er barn med redningsvester på, og vi drar på eventyr til Ørnholmen med det lille fyrtårnet. Kanskje finner vi måsunger? Vi pilkefisker, og drar dem opp, en etter en.
Livet er deilig der i nuet på 80tallet. Stress, hva var det? Ansvar var å være greie mot hverandre, sitte rolig julekveld båten, og gå langs siden av veien da vi gikk til Lulle’s butikk for å kjøpe lakriskjærligheter på pinne til 1 kr stykke. 10 stk i en pose takk.
På øya der mormor bodde her i Trøndelag, var det nesten som om kufjøset luktet godt. Fjøsklærne mine var gamle slitte klær som mamma, tante og onkel brukte da de var små, og mormor snorket da un leste Donald Duck på senga for meg. Donald-bladet luktet trygt gammelt papir, og var sikkert et gammelt blad. Vi behøvde ikke mye nytt på den tida. Lukter fikk sette seg, og det var helt ok. Bedre enn best faktisk, ja det er nesten som om Bompibjørnene på TV’n lukta de også. Kanskje var det lørdagsposen med godteri som har festet seg til minnet, for Onkel skrue og Turtles på lørdag morgen, luktet annerledes og spennende.
Skateboard. Akebrett. Tegning. Nøttetrærne. Ullklærne. Brennhuttu. Hytteskogen. Soverommet. Dagboka. Venner. Fjæra. Måsungene. Kalvene. Forelskelsene. Ungdomstida med inderlige og dype vennskap for livet. Den første sigaretten. Slalåm. Alt bugner plutselig av mange flere farger, lukter og følelser enn jeg noensinne har kjent.
Nøkkelen til minneland er endelig min.
EMDR time nr 10. En flom kan ikke styre seg, og det kan ikke tårene mine heller.
Jeg roer meg selv med at EMDR-terapeuten har kontroll, og at jeg stoler på henne. Hittil har hun reist sammen med meg gjennom overgrep, den første innleggelsen og de skremmende elektrosjokkene da jeg var 18 år.
I dag dro vi tilbake til 29åringen som danser rundt inne i gjøkeredet med stor mage, uten å ane hvilket helvete av et mareritt som venter.
Jeg kunne like gjerne hoppet i fallskjerm som å gjennomføre akkurat denne EMDR-timen.
Det var en gang en høygravid dame som ble gal. En grenseløs jente som en natt gikk over i en annen tilstand kalt psykose. Kanskje for å overleve?
Det tippet over, det kan man trygt si, og barndommens fantastiske timer, dager og år, hadde forlengst blitt til minner.
EMDR. Terapeuten setter stativet foran meg. Jeg følger de grønne små lampene fra side til side, mens hun varsomt leder meg gjennom traumer som har preget meg i så mange år.
Jeg endres for alltid med EMDR-behandling. Blir nesten aldri irritert lenger, slik jeg kunne bli da jeg var stresset.
Emdr åpner meg. Får meg til å ta meg selv i å snakke til de omkring meg, om hendelser jeg alltid har rømt fra. Jeg hilser meg selv velkommen, fordi jeg ikke har møtt meg selv på mange år.
Det måtte konkret og profesjonell hjelp til for å tine opp isbreene for min del. Stivnet i hard is, er det lite du får gjort med livet. I et år gikk jeg hos en dyktig psykolog som så hva ptsd gjorde med meg. Han ga meg gullbilletten EMDR i det han henviste meg til en like dyktig dame noen kontorer nedi gangen der han jobber. Jeg visste at dette var en mulighet av dimensjoner, men ikke hva det virkelig kom til å gjøre med meg. Som en komplisert operasjon. To trapeuter som har tint istida med varmere tider. I mitt hode er det mange som har druknet i havet av all isen. Her er bare plass til å tenke og føle som jeg selv ønsker, og rom for å ta imot vakre minner som strømmer på hver dag.
En bitter gammel dame kommer ikke inn i stua mi. Hun slipper ikke inn her. Ikke fordi stua mi er “all that”, men fordi jeg vil ikke ha henne der. Grensene er ikke uskrevne lenger, nei, grensene har blitt til solide murer som jeg våker nøye over.
Jeg må skuffe alle som trodde det gikk an å psyke meg ned til jeg ble knust som om jenta med det sorte håret hadde falt sammen. Hun ga aldri opp, og hun var aldri svak. Tvert imot, tålte hun ekstra mye I 2009.
Storm på full styrke, et hav av forakt, rykteflom, og noe av det verste som kan skje en mor som elsker den voksende magen, og gleder seg til å møte lillegull. Beibin sin, som hun har snakket til og spilt musikk for. En livredd mamma med et eneste lyspunkt: En enorm kjærlighet for den lille som sparker til svar når hun hvisker: “Jeg elsker deg lille venn, alt skal bli bra.”
2023. Jeg ligger på ryggen på gulvet i stua. Det er så godt å ligge der etter denne EMDR-timen. Lar tårene fortsette sin ferd ut av meg, og kjenner at jeg elsker følelsen av tyngdekraft der jeg ligger avslappet og takknemllig. Tankene varmer meg, med bilder i hue av to barn som jeg får lov til å elske betingelsesløst og for alltid. My babies. Mine to megakjærligheter. My life.
Crazyhead Everlost
The art of a crazy mind
The one of a kind
Look around, you survivor
and open the door.
Godbye mighty night, my dear.
Because now we are here.
Everlost, Everlost,
you don’t know the cost.
Everlost, Everlost
soon you’ll be a memory ghost.
The start of a new start,
the no limit art
is what you want to have.
Loco mom, queen of you,
made it all night througt.
Cry it out
scream and shout.
Drown’em with your eyes
Freece’em to ice.
Crazyhead, Crazyhead
they said.
Crazyhead, Crazyhead
give’em some cred.
Just be
FREE!
forbipolene 2023
