Men jeg kan aldri aldri glemme det. Selv om det alltid er en trøst høre Bruce synge om Streets of Philadelphia. Det er som å på en måte gå tilbake i tid.
I morgen. I morgen er det. At tiden minner oss på the streets of New York.
20 år har gått siden så mange må ha tenkt det: Wake me up when this is over..
Hvem var jeg da og hva var min opplevelse av det grusomme angrepet?
Ok let me tell you. Akkurat nå, I 2021 sitter jeg her og har foran meg en flat skjerm av en TV, jeg eier min egen bolig, har to barn, soverom nok til oss alle og et godt liv.
Hvis jeg skal stille klokka tilbake 20 år, så bodde jeg i en søt liten leilighet. Den hadde kjøkken, et bittelite bad og ei stue. Jeg hadde mørkt langt hår og var altfor tynn ifølge andre. Siden der ikke var noe soverom, fikk jeg hjelp av en snill kompis til å bygge opp en loftseng i stua. Nede på stua hadde jeg to sofaer fra 70tallet med de velkjente brune og gule stripene på. Jeg var bare 21 år gammel. Huset var eldre, for å si det sånn. Slitt, gammelt og med gjennomtrekk. Jeg har ikke telling på hvor mange mareritt jeg har hatt om at jeg har bodd der igjen.
Oppe bodde en spilleavgengig koraner og en heroinist, måtte vi alle ha respekt for utgangspunktet, er utgangspunkt vi alle har i bunn og grunn. De startet også et sted, og så endte de opp der.
Min nære venn ble en alkoholiker som bodde rett over gangen. Han og min pappa ble også gode venner. Jeg lærte at sånn var det; min kjære nabo drakk rødsprit hvis han ikke hadde øl. Pappa var avholds, og stilte opp for min kjære nabo ved å kjøre ham hvis han behøvde skyss. Rest in peace begge to. Savner dere.
11.september. 2011.
Jeg våkner på en av 70tallssofaene i min lille stue. Ser bort på en tv på størrelse av litt over en melon. Der ser jeg den beste actionfilmen laget noen sinne. Et fly inn i en skyskraper.
Denne må jeg se.
Jeg setter meg opp og er omtåket av søvn. Så kjenner jeg øynene mine åpne seg i stor flom. Jeg gråter og gråter.
For det er jo ingen film dette, det er NYHETENE!
Jeg løper inn til min kjære nabo. Der sitter han i stolen sin og sier: “Jeg vet kjære deg. Jeg vet. Det er nå det starter. Det starter nå.”
Sammen satt vi der og så verden gå under. For den gjorde det der og da for alle de vi så på.
Aldri ville noe bli det samme igjen, og vi visste det.
Jeg krøp under ullteppet i sofaen til naboen min, og flere ord hadde vi ikke.
Han satt i stolen sin og tørket tårer.
Jeg tørket ikke tårene mine, for det bare strømmet på flere likevel. Det var intet poeng i å stanse ei elv.
Vi var ikke trygge lenger nå. Nå hadde dommedag bringe oss inn i noe nytt og ukjent.
Hvis bare alle var som pappa Hans og min kjære nabo Arild Frode, da ville Ingenting så ondskapsfullt skjedd. Noensinne.
Fra her nede og oppe i himmelen: alle varme tanker til alle som her på jordkloden har mistet sine nære og kjære i noe så forferdelig og uforklarlig som terror; ord kan ikke beskrive vår empati og sympati.
For alltid i deres hjerter. For å varme dere.
Og vi lover å aldri aldri glemme. Aldri. Vi lover. Hvor enn vi er. I himmelen eller her nede. Vi glemmer ikke.
Jeg vet hvor du er. Jeg vet hva du dealer med. Og i kveld skal du sove alene.
Derfor vil jeg gi deg dette. Samtidig forstår jeg ikke hvorfor jeg aldri har skrevet noe slikt til deg før. Se på bildene fra 7 år tilbake. Jeg er på sykehuset alene med babyen min. Inn kommer du, og gir meg kjærlighet og feirer sammen med den lille skjønne gutten min og meg. Se, du holder babyen min som om du ville beskyttet han fra alt ondt i verden.
For sånn er du.
Og sånn er det.
Hvis jeg bare kunne gjort deg like glad nå, som du gjorde meg den gang da. Du og jeg, som gikk gjennom ild og vann, men fant fram til luft og jord, og holdt sammen. Det var din styrke, din telefonsamtale, kanskje en av de vanskeligste du noensinne har tatt. Jeg husker det som om det var i går. Vi slukket ild med vann mens jeg gikk på en sti full av røtter nedi jorda, og vi pustet lettet ut.
Du er sterk, husker du det? Veldig sterk.
Husker du alt vi pleide å rekke fingeren til, fordi vi var akkurat de snille heksene vi ville være? Og ingen onde trollmenn fikk skade oss?
Vel, snuppa! Nå er det på tide å heise de langefingrene høyt opp igjen, ok er du med?
Bildet under er tatt av flinke Christina Johansen (meglerfru1). Så. Er du med der du er, Helene N? (Helene Nordvik på Nouw)
Opp med finger’n! Opp med den andre! Sveip den hofta, og syng med:
I am the MF Queen of MY LIFE, nobody’s WiFi (autokorrekt, vi prøver på nytt) Nobody’s WIFE 👍🤜🤛🖕
Du er: helt rocka råtøff, snill tvers gjennom, morsom, dyp, klok og alt en alv ville vært. Så reis deg og jeg holder deg. Du holdt meg, nå er det min tur til å holde deg. Stol på alle oss som er glad i deg, og bli med videre for du er god nok akkurat som du er 🥰
Jeg har ikke tenkt å bite i noe surt eple, i det søskenbarna til Donald og Dolly skravler seg forbi meg up in the sky. “Varmere strøk”, roper de; “hot hot happy and hot, beaches and hot hot”. Hold kjeft. Jeg vil hverken deale med det sure grønne høsteplet, svelge kameler eller se dem fly sin vei for denne gang.
Kom tilbake, ellers kommer jeg med en tom trussel og kommer etter. Men de bare gakker i vei, og vet godt at jeg blir igjen her nede mens bakken snart fryser seg hard og kald.
Den eneste latteren hva angår heavens smallplanes, som jeg fikk meg her om dagen var borte ved brua, da en gjeng sånne goose wannabe ducks skravlet over meg. Så snudde de. Hadde visst flakset feil vei gitt. Kunne endt kaldt det, hva, motherflyers?
Jeg elsker sommeren, og om vinteren går jeg i hi. Jeg har verdens cooleste lilla hulesoverom å gjemme meg i, så det skal nok bli en rolig vinter i hiet mitt.
That’s a Lie.
Foreldremøter, Taekvondo-treningene til tøffingen på snart 7, mine aerobic, dans, jogging og styrketimer, i storm som stille før, bursdagsfeiring til snart 7åringen. Bokprosjektet som gjør at jeg flirer så jeg virkelig må knipe igjen down there. Komibok viste seg å være nådeløst valg av tema. Når du ler så du mister deg selv, og du forstår han goklompen Vedum godt. For hvilke lyder var DET liksom. Hvem sin latter. Jo, min. Faktisk.
Nei, det blir ikke noe hi, og det er akkurat som om Ronja Røverdatter-fuglene ler av det up in the sky, mens de roper: “Mohaha, det blir en stappfull vinter, bye bye looser.” Enn du a din gooser.
Neida. Så ille er det ikke. Vi skal nok finne på noe sprell, også når de første flakene faller den på oss. Den aller første snøen.
Denne vinteren skal du få angre, Canada goose og alle dere andre kvitre piper, fordi dere dro fra oss igjen. For nå blir det gøy her. Jeg skal le og knipe meg gjennom vinteren mens jeg skriver komibok; too bad dere ikke er her og kvitrer sammen med meg om morgenen. Too bad.
Ha en shit så lang reise, svikere, sees til våren, og DA: YOUuuuuh better kvitre høyere en fossefall og fjellfolk, huldre, prinsesser og Askeladder. Her i Norge. Kalde lille Norge. Når isen har smelta, jeg forhåpentligvis har overlevd bok-latter, jula er long gone og tok påska med seg. Du vet når alle vi med litt sosial angst har overlevd 17.mai, DA kommer dere rett hjem og piper og synger til jeg våkner!
…og jeg skal grine av glede når den dagen kvitrer på døra mi 😍
Noen dager kan være vonde, ikke sant. De fleste av oss har kanskje opplevd flere av disse dagene i tider som dette, da ord som pandemi, kohorte og karantene har blitt hverdagskost.
En slags ensom verden har overtatt kloden, selv om vi snakkes på telefonen og prøver å møtes. Er det ikke som før.
Jeg gjør alt for å krige mot ordet deppa. Den siste måneden har jeg jogget 8 joggeturer ute i joggestiene mine, og trent 2 aerobic, 2 dans og en styrketrening på 3T.
Det er nemlig sånn at trening er min medisin mot depresjon, og det var på tide å melde meg inn nå.
På det som het Spenst da jeg som aerobic-hekta alenemamma valgte å prioritere babyen min foran saltimer i noen år. Til han ble stor nok til å snakke og fortelle hvis noe var trasig. Han hadde nesten aldri barnepass disse 7 årene. Og jeg jogget, og jogget og jogget, mens han var i barnehage og etterhvert skole.
Work out is war. War and pain against every mental heart hurt pumping vain.
Derfor: Kjære Tor.
Jeg husker deg godt fra 7 år tilbake, og du ser akkurat likens ut nå som da. Torsdag 2.september 2021 var en mørk dag for meg. Jeg var så langt nede i humør, at jeg nesten ikke turde å vise meg ute. Jeg snakker vondt i hele håpet. Vi har hatt et tøft år i min familie, og det har ikke handlet om korona. Covid 19 kom på toppen av lasset.
Så hadde jeg booket timen din da, pluss en styrketrening i forkant. Jeg tuslet i vei, og skulle værtfall fighte krigen mot mørket den dagen også.
Timen før timen din løp jeg på tredemølla og løftet noen vekter. Følte at jeg nesten ikke betydde noe. Selv om jeg vet at jeg som mamma er viktig for barna mine. Mørke skyer kan lage storm i et sinn, det er vinn eller forsvinn. Og jeg er her for å vinne.
Så spratt du på ny inn i livet mitt, og hell yeah som du spratt hit og dit! Jeg fikk oppleve the dance time of the year, og det må være den aller beste timen i Norge akkurat nå. Funky moves, energy, fucking awesome! Sorry for ordbruken, men Tor på 3T Stjørdal: Du er ei lykkepille! Hører du meg gjennom teksten: TOR DU ER EI LYKKEPILLE!
Plutselig var jeg hip hop happy igjen! På grunn av deg og din enormt kreative måte å lære bort dans på. Du terger oss litt hvis vi er sløve og trege og du roser og inspirerer. Humor, hopp og sprett, og tøffe coole moves.
Og nå er jeg hekta på aerobicsalen igjen!
Vet du hva jeg gjorde i dag, Tor? Jeg fortsatte å skrive humorboka mi. Den dagen den er ferdig skal du få ei for free, for du fikk opp humøret mitt og jeg smilte og lo hele moderne dansetimen. Du også, Irene.
Takk.
Det er så mye mer enn takk jeg vil si deg, og dine kollegaer, men hvis folk visste hvilke lykkepiller som lå og venta på dem oppe på 3T Stjørdal, så hadde dere ikke hatt plass til alle. De hadde kutta ut all godis, brus, røyk and u name it, og heller glatt betalt for å trene på seg lykke.
Kjære folket: Tør å hoppe ut i aerobicsalen, sammen med Tor, Renate, Irene, Vibeke og resten av det trivelige folket som jobber på 3T. Ta en styrketime med Irene, og du kjenner det i dagesvis etterpå, akkurat som god trening skal gi deg.
Eller sett på bra musikk på ørene dine og jogg ivei. Ikke på asfalt for det er hofteskadende. Men i åkerveier og stier. Tren, tren og atter tren. For hodet ditt, for tankene og følelsene dine.
War agains sorrow pain!
…og nei, jeg er definitivt ikke sponsa. Og jeg hadde heller ikke villet det, for jeg vil bidra med pengene mine så dette treningssenteret får det de skal ha. Det heter balansepenger.
Endelig! Etter 7 år får jeg kinderegget 3T rett i hendene.
Skal jeg virkelig få oppleve disse herlige timene i salen om og om igjen – igjen? Jepp! Og det er bedre enn party 🤗
